MEST LÄSTA
    Hvordan gjennomføre din første ultra med virtuell motivasjon?

    Hvordan gjennomføre din første ultra med virtuell motivasjon?


    Hva gjør man når de opprinnelige planene ikke ble noe av, men man allikevel har en drøm om å gjennomføre en ultramaraton i 2020?

    Jeg hadde jo lagt planene for 2020. Ecotrail 50 km var et av dem. Min aller første ultramaraton der med andre ord.

    Jeg har tidligere løpt Ecotrail 21 og 10 km, og liker løpet utrolig godt. Det er fine traseer, passer for alle og ikke minst liker jeg profilen deres.

    Men så skjedde det som dere vet, og jeg levde lenge med håpet om at det ville bli et Ecotrail 2020 i august.

    Men hva gjør man når det ikke blir noe av, men man allikevel har en drøm om å gjennomføre en ultramaraton i 2020? Jo, man spør tre venninner om å bli med. Ikke helt vanlige venninner, men tre godt trente jenter. Og gjerne tre stykker som ikke er så gode på å si nei, og som liker en utfordring. Slik ble det til, Ecotrail 50 km fra Grua til Oslo.

    15 kilometer tilbakelagt.

    Spente møtte vi opp 07.00 på Grefsen stasjon, og det var kanskje like greit at ingen av oss helt visste hva vi gikk til. Jeg hadde tidligere gått deler av ruten, men da med telt og sekk på ryggen.

    Jeg er alltid livredd for å gå tom for mat, så i sekken var det både gel, polarbrød med nugatti, nøtter, litt potetgull og smågodt. Drikkeblæra var full og med en ekstra flaske sportsdrikk ved siden av.

    Klare spilleregler

    Vi hadde tydelige «spilleregler» fra start, gå i motbakker og jevnt påfyll av næring selv om vi ikke var sultne. Første neve nøtter ble inntatt etter rundt 8 km, og bakkene ble møtt med rask gange. 10 km gikk unna lekende lett, samme med de neste 10 km. De blåmerkede stiene var tydelige, det var skilt og vi var ved godt mot.

    Og der stod vi, i en sump, kliss våte på beina med skrubbsår på leggene.

    Men noen kilometer etter Katnosa skjedde det noe. Det som var blåmerket sti ble plutselig en stor hogst område. Og der stod vi, i en sump, kliss våte på beina med skrubbsår på leggene. Ikke ett blått merke så langt øye kunne se.

    Det er da man er ekstremt takknemlig for de man er på tur med. Ida fant riktig sti på kartet, Pernille ledet an i riktig retning og Shora holdt humøret oppe. Det var helt avgjørende for å ikke gå i kjelleren.

    Vi kom oss omsider inn på riktig spor, og ferden gikk videre mot Kikut. Deilig å vite hvor man var i løypa, med cirka 30 km tilbakelagt og 20 km igjen. Samtidig så var det litt tyngre mentalt å løpe i kjente trakter hvor man kjenner hver sving. Smågodtet ble inntatt hyppigere i bakkene ned mot Bjørnholt, i takt med at beina ble seigere. Litt endring av opprinnelig plan for ruten etter vi hadde løpt oss litt bort, så målet ble etter hvert Rema 1000 på ved Frysja.

    Ikke et eneste spor etter blåmerket sti

    Når man nærmer seg mål

    Den følelsen av å se klokken nærme seg 50 kilometer, og samtidig begynne å planlegge for at man skulle kjøpe på Rema 1000 var en helt fantastisk følelse. Når vi omsider kom «i mål», stod vi å jublet for oss selv langs Akerselva.  Vi klarte det! Fy søren for en fantastisk deilig følelse.

    Og det aller beste? Jeg hadde kost meg. Nei, jeg skal ikke nekte for at det ikke til tider var tungt. Skikkelig tungt. Men med så godt selskap, nugatti og 4 liter drikke på Rema 1000 gikk det som smurt.

    Og vet du hva? Jeg gjør det gjerne igjen. Mitt tips til deg om du vil finne på noe utenfor komfortsonen? Finn deg venner som er dårlige på å si nei. Alt blir mye lettere om man gjør det sammen med noen.

    Anbefaler alle å ha venninner som Ida, Pernille og Shora

    Har fokuset på karbonsåler og segmenter på Strava blitt det viktigste?

    Har fokuset på karbonsåler og segmenter på Strava blitt det viktigste?


    Det begynte med en rolig søndagstur og endte i nesten-ulykke. Segmentjakten var så viktig at alt annet måtte vike.

    Yr meldte duskregn, men det stoppet oss ikke fra å snøre på oss joggeskoene. Halvveis ut i turen vår ble vi vitne til en nesten-ulykke mellom et par karbonsåler, fokus på en pulsklokke, en løper og en taxi. Fokuset på å jakte segmentene langs en trafikkert vei en søndag, var for noen tydeligvis blitt så viktig at alt annet mistet fokus.

    Jeg er helt enig at bilister skal opptre aktpågivende og hensynsfullt, men vi har også et ansvar for fotgjengere. Mannen med karbonsålene spyttet på taxien, viste fingeren men fortsatte i fullt firsprang videre. Segmentene skulle vinnes.

    Dette fikk meg til å både tenke og reflektere. Jeg har skrevet dette innlegget flere ganger, og slettet det etterpå. Pustet litt med magen oppi det hele. Hvor har vi egentlig fokuset når det kommer til løpingen?

    Min fantastiske venninne Shora og meg etter endt Sommernattsløp 2019, vi vant ikke men vi smilte fra start til slutt

    Du er jo for tung til å bli skikkelig god du Mathilde

    Denne kommentaren fikk jeg for en tid tilbake. Joda, jeg er ingen spinkel antilope, jeg med mine 182 centimenter og 3-4 styrkeøkter i uken. Jeg hadde sikkert hentet litt på å kutte den treningen og heller bare løpt. Men jeg løper da helt ærlig ikke for å bli best?

    For all del, for noen så er det målet. Men absolutt ikke for alle. Jeg startet aldri med løping for å bli best, jeg ville vinne over mitt eget hode som sa at jeg ikke kunne løpe.

    En så liten kommentar hadde mest sannsynlig knukket Mathilde 18 år. Mathilde 27 år tenkte «stakkars deg som har et så ensidig syn på hva løpingen skal handle om.»

    Ikke mye karbonsåler å se under starten på Oslo Maraton 1986 (Pappas tur i 1986, min tur blir i 2020)

    Hvorfor gidder du å løpe så langt når du bruker så lang tid?

    Dette spørsmålet fikk min gode medblogger-kollega Bjørg Astrid. Svaret hennes elsker jeg. Jo lengre tid jeg bruker, desto mer moro har jeg. Og hun har jo så rett. Det er faktisk noen som må komme sist på løp.

    Jeg skal ærlig innrømme at jeg selv har avstått fra løp fordi det var det jo bare de aller beste med. Men etter å ha lest hennes blogginnlegg, meldte jeg meg på Krokskogen halvmaraton. Løpet hvor det er med veldig mange dedikerte løpere, og kanskje er det plass til meg langt nede på resultatlistene – men hva gjør egentlig det? Jeg elsker området rundt krokskogen og jeg elsker løping. Bruker jeg lengre tid enn jeg hadde tenkt, så får jeg bare litt ekstra tid til å nyte natur.

    Men her må også en del arrangører på banen, og tilrettelegge for alle i løp. Man skal ikke oppleve å komme ned til et nedpakket målområde lenge før cut-off time.

    Hennes innlegg kan du lese her: Hvorfor gidder jeg å løpe så langt når jeg bruker så lang tid?

    DETTE gleder jeg meg noe helt vanvittig til. Bilde: arrangøren

    Jeg har jo også Strava?

    Jada, jeg har selvinnsikt. Jeg skal ikke si at jeg ikke blir litt ekstra fornøyd med økten dersom jeg har jobbet med tempoet, og jeg ser at jeg fikk en PR på et segment på Strava. Et stort øyeblikk for meg var når jeg løp inn til en 10. plass under KK Mila 5 km. Samtidig må vi ikke miste fokus. Konkurranse er gøy, men løping burde også handle om så mye mer. Vi må gjøre rom til alle når det kommer til løping. Heie på hverandre, vi er jo alle i samme båt selv om vi kanskje har litt ulike målsettinger.

    Før du forsvinner hjem fra et målområde, stå noen minutter ekstra å heie på de som kommer etter, for mange betyr det mye.


    Januar – elsket eller hatet?


    Det er slutten av januar, årets første måned. Januar, hvor du kanskje tenkte «nytt år, nye muligheter» slik som mange andre når det kom til trening.

    Jeg er kanskje ikke den eneste som har venner og bekjente som hadde 5 treningsøkter allerede første uken i januar. Det var snapchatter med grønnsaker på tallerkenen, cottage cheese til frokost og det ble laget grønnkålchips på fredagskvelden.

    Det er kjempebra, men varer det?

    Holde på gode vaner over tid

    For å kunne holde på gode vaner, må du finne en balanse. Det er ikke sånn at det ene utelukker det andre. Det er heller ikke slik at dersom du ikke har kommet i gang i januar så er det for sent. Det er aldri for sent. Det er lov å stå over en økt dersom kroppen ikke spiller på lag. Det å være for streng med seg selv de første 4 ukene av året, vil neppe gi deg så mye motivasjon de resterende 48 ukene.

    Min januar

    I januar så har jeg kost meg. Jeg har ikke hatt en eneste treningsøkt jeg har følt at har vært kjip og tung. For det å kunne holde på gode vaner gjennom en mørk vinter for min del, har handlet mye om at jeg må ha det gøy med treningen. Jeg har tidligere forsøkt å følge et strengt regime for hvordan treningen skulle legges opp. Dette fungerte ikke på noen som helst måte for meg. Treningen ble et ork, og i en hektisk hverdag følte jeg at jeg skuffet meg selv dersom jeg ikke rakk alt hver eneste uke. Da forsvant gleden min ved treningen relativt fort.

    Økten som skulle være 10 km ble plutselig 18 km når man løp i godt selskap, og frisk luft gjorde godt etter en lang arbeidsdag

    Jeg sier ikke at ikke et fast treningsprogram kan være flott for mange, for å få struktur på treningen men du må stoppe litt opp og kjenne hva som faktisk motiverer deg. Jeg motiveres av å ha det gøy, variere treningen og ikke minst ha deler av treningen min som noe sosialt.

    Mine nyttårsforsett

    Mitt nyttårsforsett er at jeg skal få inn mer langkjøring på øktene mine, jobbe med å ikke bli like nervøs før løp. Meg har også et ønske om å klare å ligge litt mer på sofaen og nyte et glass vin litt oftere enn aldri. For alt handler om en balanse. Januar ble 20 styrkeøkter på treningsenteret, og 140 km med joggeskoene. Ikke minst, jeg har kost meg hvert eneste minutt av disse øktene.

    Kvalitetstid med verdens beste pappa blir ofte tilbrakt med joggeskoene på, her fra intervalltrening med Runner’s World

    Finn en balanse som passer deg. Finn det du syns er gøy, tørr å utfordre deg selv. Men pass på så du ikke går så hardt ut at du ikke orker å holde ut mer enn fire uker. Det er ikke cottage cheese og 31 treningsøkter i januar som kommer til å gi deg de langvarige resultatene, men det er gradvis endring over tid.

    Masse lykke til, jeg heier!


    Hvorfor maraton?


    Jeg hadde akkurat vært og hentet ut startnummeret mitt til 10 for Grete under BMW Oslo Maraton da jeg møtte på en venninne utenfor expo-teltet. Min venninne er en rutinert halvmaratonløper, og lurte på om ikke jeg også ville være med å løpe halvmaraton istedenfor 10 km. «Neste år», svarte jeg henne bråkjekt, og tok henne i hånden på det.

    Vondt underveis, men godt etterpå. 5 km under Sentrumsløpet 2019.

    Lørdagen gikk jeg forbi en haug med løpelystne maratondeltakere som hadde rukket å komme seg til Sjølyst i Oslo. De så da overaskende blide og fornøyde ut de? Og heiagjengen fra Garmin fikk alle inkludert meg selv til å trekke på smilebåndet. Det der burde jeg da også klare, eller?  Kvart over 10 sender jeg melding til min venninne: «vi skal ikke ta en sånn helmaraton neste år istedenfor da?». «Kanskje vi skal, nå ble jeg litt gira» var svaret jeg fikk tilbake. Sånn startet min fjerne drøm om å løpe en hel maraton.

    Men shit, jeg er da ingen maratonløper. Tanken slo meg i det jeg kom i mål etter 10 for Grete med høy puls og slitne bein. Hvor starter man egentlig? Hva skal jeg spise under løpet? Hvilke sko skal jeg ha på meg? Hvordan skal jeg legge opp treningen? Jeg har lest mange artikler om maratonløpere og andre løpere som er skikkelig gode. De med 2 økter om dagen, 200km i uken. Det vet jeg aldri kommer til å bli meg.

    Vet du hvor mange treff du får på google dersom du googler marathon training plan? Eller prøv å google eat during a marathon – det er visst veldig mange meninger der også. Blir denne veien mot maraton litt mer komplisert enn jeg først trodde?

    Hvordan legger man opp styrketreningen i kombinasjon med løpetrening?

    Jeg vil det neste året få dele mine erfaringer med dere på veien mot maraton med en egen spalte i Runner’s World, men kommer til å bruke bloggen til å dele litt flere av mine erfaringer underveis og gi ett innblikk i min treningshverdag. Jeg både gruer og gleder meg!


    Jeg er en treningsglad jente som elsker det meste som omhandler trening, fysisk aktivitet og bevegelse. Jeg oppdaget gleden ved trening i slutten av tenårene og har ikke angret siden. Det viktigste for meg er at trening skal være gøy. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har angret på en treningsøkt i ettertid. For 2020 har jeg satt meg et mål om å fullføre Oslo Maraton. Hva er det som gjør at så mange velger å løpe maraton om og om igjen? Jeg har ingen idé om hva jeg går til. På bloggen vil jeg dele litt av min treningshverdag, og hvilke utfordringer jeg kommer til å møte på min vei mot maraton. Instagram: @mathildearneberg