Hvordan gjennomføre din første ultra med virtuell motivasjon?
Hva gjør man når de opprinnelige planene ikke ble noe av, men man allikevel har en drøm om å gjennomføre en ultramaraton i 2020?
Jeg hadde jo lagt planene for 2020. Ecotrail 50 km var et av dem. Min aller første ultramaraton der med andre ord.
Jeg har tidligere løpt Ecotrail 21 og 10 km, og liker løpet utrolig godt. Det er fine traseer, passer for alle og ikke minst liker jeg profilen deres.
Men så skjedde det som dere vet, og jeg levde lenge med håpet om at det ville bli et Ecotrail 2020 i august.
Men hva gjør man når det ikke blir noe av, men man allikevel har en drøm om å gjennomføre en ultramaraton i 2020? Jo, man spør tre venninner om å bli med. Ikke helt vanlige venninner, men tre godt trente jenter. Og gjerne tre stykker som ikke er så gode på å si nei, og som liker en utfordring. Slik ble det til, Ecotrail 50 km fra Grua til Oslo.
Spente møtte vi opp 07.00 på Grefsen stasjon, og det var kanskje like greit at ingen av oss helt visste hva vi gikk til. Jeg hadde tidligere gått deler av ruten, men da med telt og sekk på ryggen.
Jeg er alltid livredd for å gå tom for mat, så i sekken var
det både gel, polarbrød med nugatti, nøtter, litt potetgull og smågodt.
Drikkeblæra var full og med en ekstra flaske sportsdrikk ved siden av.
Klare spilleregler
Vi hadde tydelige «spilleregler» fra start, gå i motbakker og jevnt påfyll av næring selv om vi ikke var sultne. Første neve nøtter ble inntatt etter rundt 8 km, og bakkene ble møtt med rask gange. 10 km gikk unna lekende lett, samme med de neste 10 km. De blåmerkede stiene var tydelige, det var skilt og vi var ved godt mot.
Og der stod vi, i en sump, kliss våte på beina med skrubbsår på leggene.
Men noen kilometer etter Katnosa skjedde det noe. Det som var blåmerket sti ble plutselig en stor hogst område. Og der stod vi, i en sump, kliss våte på beina med skrubbsår på leggene. Ikke ett blått merke så langt øye kunne se.
Det er da man er ekstremt takknemlig for de man er på tur med. Ida fant riktig sti på kartet, Pernille ledet an i riktig retning og Shora holdt humøret oppe. Det var helt avgjørende for å ikke gå i kjelleren.
Vi kom oss omsider inn på riktig spor, og ferden gikk videre
mot Kikut. Deilig å vite hvor man var i løypa, med cirka 30 km tilbakelagt og 20
km igjen. Samtidig så var det litt tyngre mentalt å løpe i kjente trakter hvor
man kjenner hver sving. Smågodtet ble inntatt hyppigere i bakkene ned mot Bjørnholt,
i takt med at beina ble seigere. Litt endring av opprinnelig plan for ruten
etter vi hadde løpt oss litt bort, så målet ble etter hvert Rema 1000 på ved Frysja.
Når man nærmer seg mål
Den følelsen av å se klokken nærme seg 50 kilometer, og samtidig begynne å planlegge for at man skulle kjøpe på Rema 1000 var en helt fantastisk følelse. Når vi omsider kom «i mål», stod vi å jublet for oss selv langs Akerselva. Vi klarte det! Fy søren for en fantastisk deilig følelse.
Og det aller beste? Jeg hadde kost meg. Nei, jeg skal ikke nekte for at det ikke til tider var tungt. Skikkelig tungt. Men med så godt selskap, nugatti og 4 liter drikke på Rema 1000 gikk det som smurt.
Og vet du hva? Jeg gjør det gjerne igjen. Mitt tips til deg om du vil finne på noe utenfor komfortsonen? Finn deg venner som er dårlige på å si nei. Alt blir mye lettere om man gjør det sammen med noen.
