MEST LÄSTA
    Jakten på bærekraftige løpesko

    Jakten på bærekraftige løpesko


    Miljømerking er mangelvare i sportsbransjen. Vi har tatt på oss oppgaven som miljødetektiver og vurdert elleve løpeskoprodusenter. Hvem tenker mest på bærekraft?

    Det er ikke alltid så lett å velge bærekraftig for oss løpere. En eller annen form for miljømerking kunne vært på sin plass – det finnes jo flere nasjonale og internasjonale miljømerker som produsentene kunne benyttet seg av. Hvorfor gjør de ikke det?

    Svaret kan være at det koster penger å bruke slike ordninger. Kanskje man tror at vi løpere ikke bryr oss så veldig? Vi er jo bare opptatt av karbon, farger og drop. Ikke sant? Eller, er det slik at gjennomgang gjort av Svanemerket eller EU-blomsten og andre merker ville avdekket at en produsent ikke er så bærekraftige som de hevder? 

    I mangelen på merkebruk blir det opp til oss som løpere og forbrukere å gjøre jobben. For å hjelpe dere litt på vei har vi tatt en kikk på nettsidene til en rekke produsenter, og lett med lys og lykte etter informasjon om miljø og bærekraft. Vi har vurdert hva som finnes av informasjon og hvordan denne har blitt presentert.

    Slik har vi gjort det:

    Før vi besøkte sidene satte vi opp noen kriterier som vi har vurdert nettsidene ut i fra.

    • Synlig informasjon om bærekraft på startsida
    • Informasjon om bærekraft andre steder på nettstedet
    • Hvilke tiltak for bærekraft blir det informert om
    • Hvor stor andel av løpeskoene er bærekraftige?
    • Finnes det tilbud eller informasjon om vedlikehold og reparasjon

    Vi kjenner ikke alle merkene ut og inn – kanskje noe har gått oss hus forbi, kanskje noen av merkene har fete bærekraftsprosjekter som bare ikke kommer så godt fram på nettsida. Her har vi tatt utgangspunkt i hva vi som forbrukere klarer å google oss fram til før krampa tar oss. 

    Vi tok utgangspunkt i de norskspråklige sidene der det fantes, og klikket rundt i alle menyer. Søkefeltet på alle nettsidene er blitt brukt, her har vi søkt på bærekraft og reparasjon på både norsk og engelsk. Vi har også lagt sko i den digitale handlevogna for å se om det skulle dukke opp noe om bærekraft i slutten av kjøpsprosessen. 

    På bakgrunn av dette har vi har gitt hver produsent en samlet tilbakemelding og delt ut jordkloder etter hvor gode vi har vurdert dem å være. Vi er klar over at vi har bare en klode, og det er jo litt av poenget med hele denne testen, men vi har satt 6 jordkloder som toppscore. 

    Adidas

    Adidas har ingen synlig informasjon om bærekraft på forsida. Hvis du går inn undermenyene på toppen av sida finner du derimot en egen seksjon om bærekraftige materialer. Her skriver Adidas blant annet at de er medlem av flere tiltak for bærekraft, som å bekjempe spredning av mikroplast. Adidas skal ha ros for å ha eget filter i nettbutikken som gjør at du kan få opp alle sko de selv vurderer å være bærekraftige. Ut ifra filteret er dette 572 av 888 modeller i butikken. Det er mye! 

    Her er vi litt usikre på om vi skal bli imponerte eller mistenksomme. Har Adidas lagt lista litt lavt når de har vurdert bærekraft? Ellers må vi gi Adidas litt trekk for å bruke egne navn på de bærekraftige materialene. Navn som “Primegreen” og “Primeblue” er visstnok resirkulert materiale og resirkulert materiale fra plast funnet i havet, men dette er umulig å skjønne når du står i nettbutikken og skal kjøpe sko.

    Det at adidas har et mangeårig samarbeid med miljøroganinasjonen Parley for the Oceans kommer ikke fram på forsida, så flaks at vi visste det fra før av, da. Vi finner ingen informasjon om vedlikehold eller muligheter for reparasjon.

    Vår vurdering:


    Asics

    Hos Asics er det lett å finne info om bærekraft i undermenyen fra forsida. Asics har klare og konkrete mål for reduksjon av klimagassutslipp: Innen 2030 skal de kun bruke resirkulert polyester i produktene sine.

    Vi vil også gi Asics honnør for at de har sin egen kolleksjon med bærekraftige sko. Den er ikke så velfylt dessverre, bare 5 modeller, men tanken er god. Det er heller ikke så lett å finne disse skoene fordi det ikke er mulig å filtrere på bærekraft i nettbutikken. Dette er mulig for tekstiler, så fraværet av filter er muligens bare en glipp?

    Det er ingen informasjon om vedlikehold eller reparasjon hos Asics.

    Vår vurdering:


    Hoka One One

    På hoka.no har de et utrolig stilig banner. Det spilles det av en film som viser tretopper før det panoreres ned og vi får se en hel haug med glade folk som hopper og løper gjennom skogen. Ah! Dette oser bærekraft, tenker vi og kjenner at forventningene bygger seg opp.

    Dessverre går det nedover herfra når det gjelder bærekraft. Ja, vi har store problemer med å finne noe som helst om temaet. Etter å ha saumfart nettbutikken finner vi til slutt fem skomodeller som har resirkulerte materialer i “meshen” (den nettingen som er på oversiden av skoen). Det er noe, men heller ikke mye.

    Vi besøker den internasjonale Hoka-sida, men her finner vi heller ikke stort.

    Men når vi spesifikt googler Hoka+environment, får vi opp foretakets overordna tanker om miljøkrisa, og dette lover godt. Blant annet har e flyttet produksjonen fra Kina til Vietnam, og forteller at de jobber aktivt med å redusere utslipp blant annet med tanke på materialevalg.

    Vår vurdering:


    New Balance

    Når vi går inn på sidene til New Balance finner vi ingen menyer som roper bærekraft, men når vi begynner å bla i undermenyene finner vi “Sustainability” ganske raskt. Som de fleste andre skoprodusenter har også New Balance hårete mål om bærekraft som sikter seg inn mot 2030, et årstall som nesten har blitt ikonisk i forbindelse med Paris-avtalen: Innen 2030 må verden kutte minst 55 % av de globale klimagassutslippene.

    New Balance har laget sitt eget miljømerke slik at de som bruker nettbutikken skal kunne se hvilke sko som er mest miljøvennlige. Produkter som er laget av minst 50 % resirkulerte eller økologiske materialer er merket med et grønt blad, “Green leaf”. Dessverre er det ingen av løpeskoene til New Balance som har fått dette merke, bare tekstiler.

    Det er positivt at New Balance har noen tips om vedlikehold, men disse er veldig godt gjemt. De har også tilbud om reparasjon, men dette tilbudet gjelder bare i Japan… Vi anbefaler ingen å fly til Japan for å få gratis reparasjon.

    Vår vurdering:


    Icebug

    Artikkelforfatter Thomas Bedin er imponert over Icebug sitt fokus på bærekraft.

    Når vi går inn på icebug.no finner vi “Bærekraft” som en av de første ordene i toppmenyen og de fleste sakene på hjemmesida handler om bærekraft. I nettbutikken er det fyldig informasjon om hvor bærekraftige de enkelte modellene er. Du kan til og med få opp reisen alle delene til skoen har vært på, fra underleverandører og fram til fabrikken der de blir satt sammen.

    Icebug har som mange andre produsenter gitt materialer egne navn som ikke gir mening alene. Dette er lite informativt, men Icebug har i alle fall tatt seg bryet med å forklare hva som skjuler seg bak de kryptiske navnene. Hvis du kjøper sko i nettbutikken klimakompenserer Icebug frakten. Allerede i 2019 var de en klimapositiv bedrift, noe som innebærer at de mer enn kompenserer for alle klimagassutslippene produksjonen forårsaker.

    Les mer om Icebug Arcus – laget med minimal klimapåvirkning

    Icebug gir deg gratis pigger til skoene dine hvis det trengs og tar også kostnaden for mindre reparasjoner. Det kan kanskje bli litt mye informasjon på nettsiden, og vi tenker at det kunne vært en ide med en mer visuell framstilling av hvor bærekraftige de enkelte modellene er. 

    Vår vurdering:


    Inov-8

    Som de fleste andre produsentene har også Inov-8 egne sider om bærekraft. De er godt synlige nederst på forsida. Inov-8 har utviklet et materiale de kaller Graphene som de hevder at svært slitesterkt. Det er et godt poeng at holdbarhet er viktig for å redusere forbruket av sko.

    De jobber kontinuerlig med å bli mer bærekraftige og skriver at de kommer til å lansere en ny modell med en større andel resirkulert materiale enn de noensinne har hatt. Når vi søker etter bærekraftige alternativer i nettbutikken, får vi bare opp en modell, og det er ikke en løpesko engang. Det er litt lite, tenker vi. Ja, det kan vel nesten ikke bli færre.

    Det er sparsommelig med informasjon om bærekraft knyttet til de enkelte modellene i nettbutikken. 

    Vår vurdering:


    Mizuno

    Det er ingen inngang til bærekraft fra forsida og heller ikke via undermenyene. Når skriver “bærekraft” i søkefeltet, får vi treff på én skomodell. Denne modellen er vurdert som bærekraftig fordi den har lisser i resirkulert materiale og en såkalt “Wave-plate” laget av bærekraftig planteolje. Dette blir litt puslete.

    Litt bortgjemt i bloggen finner vi derimot en sak om at alle skoene til Mizuno er 100 % veganvennlige. De inneholder med andre ord ingen animalske produkter. Dette vil i praksis si at skoene er laget av diverse plastprodukter. Ikke nødvendigvis supermiljøvennlig, men hvis man etter hvert får en god andel resirkulert materiale så vil jo det hjelpe på.

    Veganske sko vil helt sikkert tiltrekke seg kunder med sans for dyrevelferd, så hvorfor ikke fronte dette enda tydeligere, Mizuno?

    Vår vurdering:


    Nike

    Hos Nike må vi inn i undermenyene for å finne dette med bærekraft, slik vi må for de fleste andre produsenter også. Fra valget “Bærekratige materialer” kommer vi til en oversikt over alle produkter som har en andel på minst 20 % bærekraftige materialer. Hvilke materialer dette er og hvor de kommer fra finner vi ikke ut av.

    Her er det tilsammen 56 par sko som tilfredstiller dette kriteriet, men bare ett par av disse er løpesko, av Nikes 131 løpeskomodeller. Vi mistenker at swooshen til Nike ikke skal forestille en bakoversveis. Ingen av oss har i alle fall en frisyre som minner om dette, enn så lenge.

    Et multinasjonalt selskap har selvsagt en strategi for hvordan du skal kutte utslipp: Move to zero har de kalt det hos Nike. Det er ikke så lett å finne ut når de har tenkt å nå dette målet, men de har i alle fall donert penger til en del treplanting.

    (red. anm.: Denne artikkelen er skrevet før Nike lanserte Alphafly Next Nature, som er laget av minst 50% resirkulert innhold.)

    Vår vurdering:


    On

    Det sveitsiske firmaet On er en nykommer i bransjen, og de har skjønt hva som gjelder! Her finner vi lett fram til det som handler om bærekraft. Det er veldig positiv at de har et avsnitt med bærekraftsfakta om hver enkelt modell i nettbutikken sin.

    Her viser de blant annet hvor stor andel resirkulerte materialer de bruker. On har selv vurdert alle modellene sin som bærekraftige, men noen har så lav resirkuleringsgrad som 5 %. Er det nok til å kalle en sko bærekraftig da? 

    Det mest spennende med On er imidlertid at de lanserer et nytt konsept nå i høst: Skoutleie. Den mest bærekraftige modellen til On kan du nemlig ikke kjøpe, den kan du bare leie. Du betaler en fast pris per måned for å låne et par sko. Når du har løpt 600 km sender du skoene tilbake, og får et nytt i retur. De brukte skoene blir kvernet opp og brukt som råmateriale for nye sko.

    Vi er spent på om folk der ute vil betale 400 kr i måneden for ett par løpesko, og lurer også litt på hvor bærekraftig dette egentlig er. Men, vi elsker nytenking og applauderer On for å prøve ut nye ting.

    Vår vurdering:


    Salomon

    Det er ganske lett å finne informasjon om hvilke bærekraftstiltak Salomon har forplikta seg til, litt nede på forsida. De har også en egen seksjon om bærekraft i menyen helt nederst. Her finner vi informasjon om alle partnerskapene Salomon er engasjert i. Det er en imponerende liste som inneholder både stort og smått.

    I nettbutikken er det ingen mulighet for å filtrere på bærekraft eller få oversikt over hvilke modeller som er mest bærekraftige. Salomon har råd om vedlikehold på sidene sine. Salomon har gitt seg selv frist til 2025 til å gjøre det mulig å for forbrukerne å se hvilken påvirkning de enkelte modellene har.

    Hvorfor vente så lenge? Vi håper dette er en siste frist. 

    Vår vurdering:


    Saucony

    På hjemmesida til Saucony finner vi ingen informasjon om bærekraft hverken på forsida eller i noen av undermenyene. Beskrivelsen av de ulike modellene er kjemisk frie for ord som “sustainable” og “recycled”.

    Men, når vi spesifikt googler Saucony+environment, kommer vi inn på en side som forteller oss at de – noe sent – er på ballen. Fra og med denne høsten vil de lage produkter med resirkulert materiale. Målet er hundre prosent reirkulerte sko-overdeler i framtida.

    Saucony har ingen nettbutikk på sida si, men henviser til sine forhandlere. Heller ikke på disse nettsidene finnes noe bærekraftinformasjon om skoene.

    Vi er fristet til å ikke dele uten en eneste klode til Saucony, men får én slik at de fortsatt har et sted å være når de skal legge en bedre strategi for bærekraft i tida som kommer. Ja, og så har de vaskelapper som er laget av resirkulerte materialer. Her har de sikkert tenkt at alle monner drar.

    Vår vurdering:


    Skuffet over ditt favorittmerke?

    Det er sikker flere som er skuffet over vurderingen av sitt favorittmerke. Hva med å ta kontakt? Gi klar beskjed om at du forventer produkter med en viss grad av bærekraft, og at de gjør det lettere for deg å finne slike produkter.

    Miljømerking er kanskje det beste, men enkle tiltak som en skala eller noe annet visuelt som viser hvor bærekraftig en skomodell er, bør være lett å få til. Slikt finnes jo for tekniske data som drop og vekt allerede. Et filter for bærekraft burde også være en smal sak å få til.

    Inntil videre trenger du lykke til i jakten på den bærekraftige løpeskoen! Lykke til!

    NB: Vi gjør oppmerksom på at artikkelforfatter er ambassadør for Icebug.


    NM-stafett: Fra post korona til post i skogen

    NM-stafett: Fra post korona til post i skogen


    Et år siden sist – endelig nærmet datoen for stafetten i NM i orientering seg! Vi i Indre Østfold orienteringsklubb hadde selvsagt planer om å delta i også, men skulle koronasmitte i laget spenne bein for planene denne gangen?

    NM henger i en tynn tråd!

    Etter en aldri så liten virusinfeksjon i ukene før, var det et heftet et bittelite lite spørsmålstegn ved min deltakelse i år. Selv om jeg ikke var veldig sjuk, var ikke formen tipp topp i ukene etterpå.

    (Hypotesen om at 14 dager uten trening ville resultere i et vanvittig overskudd, skulle vise seg å bli ettertrykkelig forkastet).

    Heldigvis klarte jeg å beholde den utsatte 3. plassen på laget, og kunne vende nesa mot en av Grenlandområdets vakreste byer: Porsgrunn. Som alle klubber med respekt for seg selv, stilte Indre Østfold orienteringsklubb med et solid støtteapparat.

    Det var høy voksentetthet og en-ti-en oppfølging av alle på laget. Dermed kunne vi innkassere enn viktig seier allerede allerede før startskuddet hadde gått: norgesmester i support!

    Ingen ting å si på stilen ut fra veksling. En av arbeidsoppgavene var å ikke ha større klaring til underlaget enn nødvendig. Check Foto: Claes-Tommy Herland

    I beste sendetid

    NM-stafetten i orientering har klare paralleller til NM-stafetten i langrenn: Den er en massemønstring og et viktig mål for klubbene.

    I år kunne vi ta med oss en parallell til: begge stafettene blir sendt på NRK TV.

    Alle som husker TV-sketsjen med Bård Tufte Johansen som o-entusiast smiler sikkert i skjegget når de leser dette.

    Men, det spørs om disse må ta med seg skjegget til postkassa, for det er ting som virkelig tyder på at o-sporten har fått et gjennombrudd som TV-idrett.

    I løpet av sesongen har NRK sendt direkte fra VM og verdenscup med gode seertall. Løpende kameramenn og animerte gps-spor gjør at vi kan følge løperne gjennom hele løypa, og slipper å passe på slik at vi ikke går glipp av vinnerne som plutselig kommer ut av skogen (slik orienteringsentusiasten må).

    Her er sendingene fra stafetten. Det er ikke så fort gjort å se gjennom hele stafetten, men jeg lover at det i allefall ikke er sakte-tv 😉

    Kvinner:

    https://tv.nrk.no/serie/orientering/2021/MSPO31253421/avspiller

    Herrer:

    https://tv.nrk.no/serie/orientering/2021/MSPO31253621/avspiller

    Vil vår beste mann levere?

    Tilbake til laget vårt. Som i fjor sendte vi ut vårt sterkeste kort på førsteetappen: Bjørn Erik.

    Han er alltid i god form, men et år med hjemmekontor har nok gitt ekstra gode treningsmuligheter, for i år har Bjørn Erik vært helt umulig å matche for oss andre.

    Bjørn Erik hang veldig bra med fra start, og løp raskt og sikkert gjennom hele løypa.

    Ved veksling var han bare 9 minutter etter 21-åringen Jørgen Baklid. Ja, dere husker rett! Samme mann som tok gull og bronse i VM i ski-orientering i Estland i februar i år. Sikkert ikke noe å si på det maksimale O2-opptaket der i gården.

    Vår Bjørn Erik Glomsrud forsøker å hamle opp med sin nemesis, Viggo Molund fra Imås IL. Det gikk nesten. Foto: Claes Tommy Herland

    Dere vil ikke tro hva som skjedde på vei til 1. post!

    Etter å ha travet nervøst fram og tilbake i oppvarmingsfeltet, var det min tur til å gi jernet. Både beina og pusten føltes fine opp den første bakken. Jeg hadde god kontroll på kartet også, syntes jeg.

    Fulgte en sti, deretter en bekk. Tok ingen sjanser i starten og brukte tydelige ledelinjer, og fant den myra jeg var på jakt etter. Men, én var ganske mye mindre enn det jeg hadde sett for meg. Rart. Nå hadde det jo vært veldig tørt i sommer og i høst, så det var nok forklaringen.

    Selvsagt var det ikke det som var forklaringen. Jeg hadde begått den klassiske feilen med å ikke orientere kartet riktig, men allikevel klart å finne detaljer som passet til min oppfatning av hvor jeg burde ha befunnet meg.

    Det er fascinerende hvor lett det er å få kartet til å passe med terrenget, selv om man er på helt feil sted. Det kan dere få et inntrykk av i videoen under. (NB! Litt kaotisk dette kartet. Jeg forsøker å vise med “hånda” hvilken av postene jeg til enhver tid er på vei til.)

    Heldigvis klarte jeg å holde hodet kaldt, hentet meg inn og fant posten ganske greit etter det. Når man har gjort en stor bom så tidlig i løpet, er det alltid en fare for at man skal forsøke å hente inn igjen den tida som er tapt.

    Det er aldri noen god idé, så for en gangs skyld klarte jeg faktisk å holde igjen, og løpe med god kontroll.

    Med den litt råtne formen jeg var i så var det kanskje ikke så vanskelig, tenker du sikkert. Det har du sikkert rett i.

    Ikke akkurat The dark side”

    Allikevel, jeg må si meg fornøyd med at jeg kom meg gjennom resten av løypa uten noen store tidstap på grunn av orienteringa.

    Fysisk var det ikke så bra. Alle snakket om hvor lettløpt og fint terrenget var. Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen, og hadde opplevde det hele mer som å løpe med Dart Vader maske. Ja, det hørtes sikkert sånn ut for de jeg møtte ute i skogen.

    “I find your lack of faith disturbing” er et sitat som ikke passer særlig bra på støtteapparatet til Indre Østfold orienteringsklubb. Foto av form PxHere. CC 0.

    Ved runding ble jeg møtt av en stor folkemengde som skulle ta imot vinnerne av stafetten, og hele støtteapparatet vårt.

    De gjorde alt de kunne får å få meg til å holde motet oppe, det vil si jeg fikk en  banan, drikke og en peptalk som ville gjort Willy Raylo varm om hjertet (Gjert Ingebrigtsen ville ikke vært like fornøyd).

    Med litt ekstra påfyll var jeg klar for den siste runden før veksling.

    Støtteapparatet kunne by på både karbohydrater og oppmuntrende sitater som var tatt ut av en lærebok i idrettspsykologi. Foto: Claes-Tommy Herland.

    Veksling

    Den siste runden var ganske udramatisk. Spiste en banan og en halv New Energy-sjokolade med den oppbyggende setningen “Ikke gi deg!”.

    Det gjorde jeg heller ikke, og dermed var det ikke så mange minuttene før jeg kunne sende vår ankermann, Håkon, ut på siste etappe. Håkon hadde heller ingen ideell oppladning til dette NM-et, men han kom seg gjennom løypa på høvelig vis, og flere minutter raskere enn det jeg klarte.

    Etter 6 tøffe kilometer, er jeg mer en klar til å gi stafettpinnen (som i o-sporten faktisk burde være en pinne!) videre til ankermann Håkon. Foto: Claes-Tommy Herland

    Dommen

    Vi har vanligvis to mål når vi deltar på NM stafett:

    1. Slå OK Moss
    2. Bli blant de 50 beste
    Håkon Gjerde tar sats og sikrer oss en 62. plass i årets NM-stafett. Foto: Claes-Tommy Herland

    Status etter målgang var at vi kom inn 40 minutter etter OK Moss sitt lag, og at vi ar 15 min bak lag nr. 50.

    Etter en kort evaluering i målområdet kan det virke som om det beste tiltaket er å stille med et enda større støtteapparat til neste år.

    Noen mumlet noe om terskeltrening også, men det virker noe overdrevet å gå så drastisk til verks.

    Vi nådde ikke målet om en plass blant de 50 beste lagene i år (heller). Det gir, om ikke annet, enda sterke motivasjon for å prøve igjen til neste år.

    Alle resultater:

    https://eventor.orientering.no/Events/ResultList?eventId=11843&groupBy=EventClass

    Støtteapparatet vårt hadde selvsagt satt fram solide gjerder som slitne løpere kunne kollapse over. Foto: Claes-Tommy Herland

    Orientering er en lagidrett

    Jeg avslutter med bildebeviset på at orientering er en lagidrett, hvis noen skulle være i tvil om at det er det.

    At gjengen kan smile så bredt etter 65. plass i NM forstrekker mistanken om at det noe annet enn det sportslige som gjør det verdt å være med! Takk for turen til hele laget 🙌

    Indre Østfold OK = Sindre Valsgård, Claes-Tommy Herland, Fredrik Larsen, Håkon Gjerde, Bjørn Erik Glomsrud og Thomas Bedin. Foto: Arild Andersen.


    Kadaverløpet 2020

    Kadaverløpet 2020


    En mørk og stormfull oktoberkveld i 1958 bestemte tre løpeglade unge menn seg for å få svar på et av universets store og ubesvarte spørsmål: Hvem er best trent av skiløpere, friidrettsutøvere og orienteringsløpere?

    Lite ante de at dette tankespinnet skulle bli foranledningen til det tradisjonsrike Kadaverløpet, et løp som er populært som aldri før i dag, over 60 år senere.

    Førstemann til Ås

    De tre kameratene bestemte seg for å avgjøre spørsmålet en gang for alle med et godt gammeldags kappløp. De bestemte seg for å starte på Lørenskog og se hvem som kom seg først tilbake til Ås. Selv om alle tre visstnok var habile o-løpere ble løypa lagt slik at dette ikke skulle være orienteringsferdighetene som ble avgjørende for hvem som kom først: Mye sti og vei, men alle måtte innom en post ved Siggerud.

    Verdens første Kadaverløp var et o-løp av den minimalistiske sorten: Kun én post.

    Det 63. Kadaverløpet

    Denne kappestriden ga inspirasjon til å gjøre dette til en årlig hendelse. Flere detakere kom til og løypa fikk flere poster. Det er faktisk en 63 år gammel tradisjon vi er med på opprettholde her vi står og sparker i grusen foran idretthallen ved NMBU i Ås, denne første lørdagen i november. Men det er én stor forskjell fra 1958: Vi aner ikke hvor starten går. Kadaverløpet starter alltid med busstur til et hemmelig startsted!


    Kadaverløpet: Kadavern er det mest tradisjonsrike idrettsarrangementet ved NMBU (tidligere NLH og UMB). Det er et langdistanseorienteringsløp som første gang ble arrangert i 1958 og siden er blitt arrangert årlig uten opphold. Løpet er ca 3 mil langt og går i Follos skoger, ofte på kart i litt mindre målestokk (1:30 000-1:50 000). Løperne blir kjørt til et ukjent startsted i buss og må derfra finne veien tilbake til mål ved GG-hallen. Vinnertid ligger på ca 3 timer, mens superkadaveret gjerne er ute i 7 eller 8… Kilde: Kadaverløpet (oj-oj.net)


    Lukten av svette og munnbind

    Klokka nærmer seg 08.30. Bussene har allerede stått klare en god stund. Buss-sjåførene stikker hodene sammen der de står ute på plassen og sparker i grusen. De virker bekymret for de spisse lydene som fyller lufta tidlig denne morran.

    Jepp, det er lyden av piggsko. Alle buss-sjåførers og parketteieres skrekk!

    Vi går nølende ombord i bussen, men forventer å bli stoppet av en buss-sjåfør uten godt humør. Overraskende nok blir vi ikke det, så vi finner oss et sete og prøver å slappe av. Samtalen på bussen er lavmælt og forsiktig. Det lukter av en blanding av svette og innsiden av munnbind.

    Hvis du har konkurrert med startnummer i stoff med knyting i sidene, lider du enten av raskt framskreden alder – eller så du har deltatt på Kadaverløpet (eller begge deler).

    Psykologisk krigføring

    Det eneste som har fokus nå er “Hvor skal vi starte i år? I det kolonnen med busser forlater parkeringsplassen starter en ivrig summing på bussen som kort kan oppsummeres med: “Hvilke retning tar bussene ut fra Ås?”

    Til tross for strålende høstvær, vil retningen ut fra Ås ha større innvirkning på om dette blir en bra dag eller ikke, enn været.

    Sørover mot Moss gir gjerne en løype i lett terreng med en god del veiløping. Nordover mot Oslo kan tyde på start ved Ingierstrand eller i Langhusområdet. Ikke det verste det heller.

    Det alle frykter er at bussen skal kjøre vestover mot NESODDEN!! Start på Nesoddlandet gir alltid en tøff løype. Mange kommer ikke klare seg (så godt). I tillegg til at terrenget på Nesodden er beryktet for tett vegetasjon og uryddig bunn, må man forsere en tøff stigning opp fra Bunnefjorden på vei tilbake til Ås.

    Tilbake til utgangspunktet

    Heldigvis beveger bussene seg østover. Det tennes et håp om start i Hobøl. Dette kan gi en fin trasé gjennom naturskjønne Gaupesteinmarka. Fint for alle, men spesielt fint for meg, siden dette er mitt faste treningsområde.

    Men, ingen tør å glede seg for tidlig. Bussturen til start er kjent for å være en studie i psykologisk krigføring. Bussene kan finne på å kjøre 2 km østover før de tar noen runder i neste rundkjøring, snur 180 grader og kjører tilbake igjen til Ås, og rett ut til, ja helt riktig: Nesodden. 

    I år gjør bussen få krumspring og ender til slutt opp i Tomter, der jeg startet fra for snart 2 timer siden nå. Hjemme igjen!

    Fellesstarten går


    Vi slippes av i veikanten like utenfor Tomter sentrum, frigjør oss selv fra munnbindets klamme sfære og beveger oss opp mot startområdet. På et gammelt hogstfelt er kartene lagt ut på hver sin stubbe og den obligatoriske avstanden oppnås forbilledlig og 100 % naturlig. Hver deltaker finner sin stubbe, etter nøye å ha vurdert hvilken retning vi sannsynligvis skal løpe ut. Velger du feil her kan du risikere å ende opp helt bakerst i feltet. Eller bak noen skiløpere. Gud forby.

    Starten går og det viser seg raskt at vi har gjettet rett retning. Starten er brutal og det går rett opp en bratt og steinene skråning med ganske tett vegetasjon.

    Til 1. matstasjon

    2. post i sikte etter litt surring i området som er Hobøls svar på Rocky Mountains.

    Jeg har på forhånd bestemt meg for å kjøre mitt eget tempo. Tidligere år har jeg brent meg på å åpne for hardt og har måttet betale for det de siste ti kilometrene. I starten har jeg kontakt med flere andre løpere, men mister disse etter hvert.



    På den nesten 30 km lange turen tilbake til Ås, er det lagt inn to obligatoriske matstasjoner. Her må alle vente i minst fire minutter før de får lov til å løpe videre. Veldig bra tiltak som gjør at du kan ta en pause uten å bli for stressa av folk som tar kort pause.

    Til 2. matstasjon

    Etter litt påfyll både innvortes og på flaskene i drikkevesten, er det bare å begi seg videre. Det var en del veiløping før matstasjonen, men nå bærer det ut i marka igjen. Jeg bruker kompasset mye og får god dreis på retningen. Går på en pinlig bom inn mot tårnet på post. Her er jeg veldig godt kjent, men klarer allikevel å løpe på en klønete måte inn mot tårnet (som er synlig i mils omkrets). Her taper jeg et par minutter.


    Etter tårnet skifter terrenget karakter, og det åpner seg opp med typisk Follosk landbrukslandskap. Noen kaller dette området Nordens Toscana. Andre syns det er å ta litt hardt i. Jeg tar ikke så hardt i der jeg lunter bortover halmstubben på jordene på vei til Ås. Kroppen holder fortsatt bra, men jeg begynner å bli litt stiv i beina. Marerittet er å få krampe. Da blir det noen lange kilometer inn til mål.

    Melkespreng

    På 2. matstasjon fyller jeg opp flaskene i drikkevesten med mitt hemmelige våpen: Pepsi. Ikke spør meg hvorfor jeg har valgt brus som hemmelig våpen, men jeg skylder på at jeg ikke er vant til å bruke drikkevest. Det går som det må gå når du rister brus: Den må ut. Softflaska oppfører seg som et jur med melkespreng og spruten står ut av flaska. Jeg må fullføre de siste 10 km marienert i blod, svette og sukkervann fra et amerikansk storselskap.


    Herfra og inn er det lite dramatikk. Den store sprekken kommer aldri, og jeg klarer å fullføre i fin stil (min egen vurdering).

    I videoen under kan du se et to minutters sammendrag av de drøye fire timene jeg var ute:

    Fire timer med løping komprimert til to minutter.

    Så, hvem kom først i 1958?

    Siste post på Campus Ås er like sliten som løperne på dette tidspunktet i løypa.

    Myten sier at de tre kom inn mot mål fra hver sin retning, og at de kom så og si likt i mål. Skikkelig gravejournalistikk har framskaffet en resultatliste fra 1958 som tyder på noe annet:

    NrNavnMålEtterM/KPoeng
    1Per Røiri3:03:000:00:00M10
    2Tor Kaurin3:04:000:01:00M9
    3Sveinung Bleken-Nilssen3:06:000:03:00M8

    Dessverre et det litt uklart hvilken idrett hver av dem representerte. Sannsynligvis var alle tre aktive i alle de aktuelle idrettene, slik det var vanlig før tide. Og, det er kanskje ikke så viktig om vite heller? Det viktigste er at vi takket være de tre karene i dag har verdens gøyeste langdistanseorienteringsløp: Kadaver’n.  


    NM i orientering – stafett

    NM i orientering – stafett


    Det var vått, det var kaldt – det var publikum overalt. Vel, det var i alle fall vått og kaldt. Med andre ord: Alt var som det skulle være på høydepunktet i NM i orientering: stafetten. Orienterings-sirkuset hadde forflyttet seg til Mostadmarka i Trøndelag for å avgjøre hvem som er landets beste orienteringsklubb.

    Starten går! Heia, heia, den som vinner! 83 lag stod på startstreken i årets NM i stafett. Foto: Claes-Tommy Herland.

    Orientering – en lagidrett!?

    For mange er orientering en typisk individuell idrett. Det er deg mot skogen i en time eller to. Dette er helt klart en del av bildet og kjempegøy i seg selv. Lagidretten orientering har de færreste, som ikke løper orientering selv, noe forhold til.

    For å omskrive Murakami noe: Hva er det jeg snakker om, når jeg snakker om lagidretten orientering? Jo, det er stafett-orientering. 

    Stafetter bygger lagfølelsen

    Orienteringsstafetter rommer noe av det beste idrett kan by på. Jeg tenker ikke først og fremst på blod, svette og tårer, men lagfølelse og samhold, spenning og mestringsfølelse. De som driver med mer rendyrkede lagidretter skjønner sikkert hva dette dreier seg om. Dere som løper alene, men omgitt av publikum og et mer eller mindre profesjonelt støtteapparat, skjønner det nok også.

    Å løpe stafett er noe av det morsomste mange o-løpere gjør. Noen stafetter består av mange etapper med en miks av både kjønn og alder. Det er en super form for lagbygging og klubb- og lagfølelsen er alltid sterkere etter slike stafetter. Det viktigste er ikke nødvendigvis selve løpet, men alt rundt. Forberedelsene, reisen til og fra, stemningen på arena, diskusjon av veivalg og den psykologisk krigføringa med naboklubben.

    Klubben min: Indre Østfold OK

    Det har ikke blitt noe av de store orienteringsstafettene i år. Kanskje det var savnet av disse som gjorde at vi meldte oss på NM-stafetten? Eller kanskje det skyldtes Claes-Tommy. Vår fantastiske innpisker, igangsetter og humørspreder! Med fiks ferdig reiseopplegg og gode overtalelsesevner, klarte han å få oss til å stille. Ikke det at det skulle så mye overtalelse til.

    Det høres voldsomt ut med NM, og det er det egentlig også: Her barker lag med utøvere i norgestoppen sammen med løpere som har kretsmesterskap og klubbmesterskap som årets store mål. Ikke til forkleinelse for mine lagkamerater, men laget vårt hører nok hjemme i den siste kategorien.

    For å kompensere for dette, stilte vi med et støtteapparat som stilte de andre lagene i skyggen: Claes-Tommy som reiseleder og motivator, Sindre som lagleder og Gjert Ingebrigtsen-imitator og Fredrik som startnummeansvarlig (innebærer også ansvar for sikkerthetsnåler) og væskebalansør (ja, det er et ord).

    Laget stiller opp i riktig rekkefølge i henhold til etappefordeling og riktig avstand i henhold til de gjeldende smittevernbestemmelsene. Fra venstre: Bjørn Erik Glomsrud, Thomas Bedin og Håkon Gjerde. Foto: Fredrik Larsen.

    Trivelige Trøndelag

    Turen gikk altså til Trøndelag og Mostadmarka, ei lita bygd ikke så langt fra Selbusjøen.  I ølge Wikipedia har Mostadmarka både kommunal barnehage, kafeteria, bibliotek, kapell, skytebane, samfunnshus og egen revy (annethvert år). Såpass må det være.

    Det er lang tradisjon for værtypen “nedbør” i denne delen av landet, og tradisjonen ble holdt i hevd under NM.

    Det er lang tradisjon for værtypen “nedbør” i denne delen av landet, og tradisjonen ble holdt i hevd under NM, og vel så det. Vi hadde (selvsagt) ikke med klubbtelt, og måtte regne med å betale dyrt for det.  Alle som har løpt orientering i Trøndelag vet at telt og tøy med høy vannsøyle er obligatorisk på o-løp. Å gjøre noe annet er å be om en våt, kald og ubehagelig dag.

    Heldigvis var arena på en skytebane, og vi fant ly under taket på standplass. Her hadde vi god utsikt til seierspallen. Uten å foregripe begivenhetene alt for mye, kan jeg røpe at det var det nærmeste vi skulle kom den i dag.

    1. etappe – Bjørn Erik

    Bjørn-Erik ved runding på arena. Foto: Claes-Tommy Herland.

    Startskuddet går. Bjørn Erik åpner stafetten for oss, i et sterkt startfelt med 82 andre lag. Det tar omtrent 30 sekunder før siste mann er ute av syne for publikum. Mens publikum (alle de som skulle løpe senere), venter på de at de første løperne skal komme innom arena igjen, blir det rapportert med hviskende stemme fra skogen: “Nå er det noe som beveger seg. De nærmer seg nå. Skimter noe blått og hvitt… Er det ikke? Jo, det er IL Leik som er først ute!”

    Så kommer de andre lagene tett i tett. Ute fra meldeposten leses lagnummer opp fortløpende: “109, 101, 132”. Og så videre. Alle spisser ørene og håper å høre nummeret på akkurat sitt lag. Noen får ønsket sitt oppfylt. Andre blir kanskje skuffet, men håpet lever fortsatt. Dette er stafett. Og, dét er som kjent: stafett. Alt kan skje.

    Vår Bjørn Erik løper som vanlig sterkt, og veksler som 57. lag etter 51.15 i søkkvåte myrer. Vi er 14 minutter bak teten på dette tidspunktet.

    Bjørn Erik løp raskt og med lite bom i den 6,5 km lange løypa i Mostadmarka.

    2. etappe – Thomas

    Bjørn-Erik har løpt bra på 1.etappe, og sender ut meg på 2. etappe. Foto: Claes-Tommy Herland.

    Når har turen kommet til meg. Jeg løper ut sammen med ett annet lag. I stafett kan man alltids håpe at man har samme løype som noen andre  feltet, og dermed kan få litt gratis, enten i form av drahjelp sånn fysisk sett eller hjelp til å finne postene. Det viste seg ganske raskt at vi ikke hadde samme løype (eller samme gafling, som det heter på fagspråket), og jeg kan dermed ikke stole på noen andre enn meg selv.

    Det er lett å bli revet med når du løper stafett. Sette av gårde i full fart. Blaute myrer og formen min gjorde at det ikke ble noe stort problem for meg denne gangen. Jeg benyttet derfor muligheten til å fokusere på å være nøye med orienteringa. Den planen fungerte helt supert. I starten.

    Selburose på 5. post

    Men, det er lettere å ha en plan enn å følge denne hele veien. Etter en bra start kom selvtilliten sigende, og etter hvert overmotet også. Ja, dere kan selv se hva som skjedde inn mot den 5. posten.

    Det er vanskelig å forklare, og sikkert enda vanskeligere å skjønne det som skjer. Jeg skal ikke prøve så veldig hardt på å forklare det heller, men noen ganger er det slik at den retningen som kompassnåla peker, føles feil. Hodet vet bedre, tror man. Selv om jeg har gjort denne erfaringen mange ganger tidligere, så er det vanskelig å bryte dette mønsteret. Akkurat denne gangen tar det lang tid før jeg innser at jeg MÅ følge kompasset, og sluttet å løpe hodeløst fram og tilbake. Flere ganger er jeg helt i nærheten av posten. Å se det i etterkant er mer frustrerende enn det er trøstende.

    Ikke lett å skille det tradisjonsrike mønsteret “Selburose” fra traséen jeg løp inn til denne posten. Selburosa er til venstre. Foto: Nils R. Barth, CC 0.

    Etter at jeg til slutt finner posten, er det om å gjøre å greie å nullstille seg. Det er lett å tenke at løpet er ødelagt (ærlig talt, det var jo det), det gjelder å ta en post av gangen og fullføre resten av løpet med stil. I tillegg til at det er utrolig kjedelig å bomme, for egen del, så tenker du på resten av laget også. Dessverre blir det flere bommer før jeg får sendt ut Håkon på siste etappe.

    Møtt av jubelbrus på arena

    Når jeg nærmere meg arena og det er tid for veksling, hører jeg at stemningen stiger volsomt. Speaker roper, publikum jubler. Stemingen er elektrisk. Det aner meg hva som er i ferd med å skje: De som leder stafetten er nærmer seg målgang, og jeg kommer til å bli tatt igjen med en hel etappe … Inne på oppløpet møtes jeg av en vegg av jubelbrus og heiarop. Jeg prøver å late som det er tiltenkt meg, idet jeg kjenner dragsuget fra en Freidigløper i full fart forbi meg. Norgemestrene er kåret!

    En av disse dro hjem med gull-medalje i bagasjen. Den andre kom bare hjem med blodige brystvorter.

    I all viraken (har det blitt for mye av det i o-sporten?), presterer jeg å løpe feil i målområdet. Jeg løper ikke over mållinja, slik jeg egentlig må for at tidstakingssstymet skal registere at jeg har kommet i mål, men rett til vekstlingsfeltet. Håkon aner lunta og nøler. Det har ikke gått opp for meg at jeg har løpt feil enda, og ber bare Håkon om å løpe.

    3. etappe – Håkon

    Når Håkon er på vei ut, har det blitt enda mer spredning og færre folk i skogen. Det ser ikke ut til å være noen ulempe for Håkon. Han løper raskt og sikkert gjennom den 7 km lange løypa.

    Håkon løp den lengste etappen og hadde god nytte av ekstra energi underveis. Sindre “dealer”, mens Fredrik ser til at overleveringen foregår slik man har trent på i forkant. Foto: Claes-Tommy Herland.

    Håkon tar igjen 4 lag og vi klaterer oppover på resultatlista. 4 høres ikke mye ut, men det er faktisk ganske imponerende tatt i betrakning hvor stor spredning det har blitt mellom lagene på dette tidspunktet. Vi snakker mye vann mellom båtene!

    Håkon løper stødig og sikkert på ankertappen, og plukker flere plasser.

    Blir vi disket? Skandale!

    Jeg får litt hetta da det går opp for meg at vekslingen min ikke var helt etter boka. Tida på meg bare fortsetter å gå etter at jeg har vekslet, og jeg begynner å bli bekymret for at vi skal bli disket. En ting er å løpe en dårlig etappe, noe annet er det å sørge for at laget blir disket.

    Heldigvis godkjenner arrangøren løpet mitt. Etter å ha sett på målvideoen har de sett at jeg har vært innom målområdet. Vi ender til slutt opp på en 56. plass. Akkurat samme plassering som vi fikk forrige gang vi deltok på NM stafett, i 2017.

    Du syns kanskje ikke at det er all verden? Vi er uansett fornøyde. Status quo i løpet av tre år kan kanskje ses på som en forbedring, all den tid hele laget er godt over middagshøyden. Uansett, det var utrolig gøy å være med på NM igjen med denne flotte gjengen:

    Takk for laget, til hele laget!

    Hele delegasjonen fra Indre Østfold OK: F.v.: Sindre Valstård, Bjørn Erik Glomsrud, Håkon Gjerde, Thomas Bedin, Fredrik Larsen og Claes-Tommy Herland. Foto: Tilfeldig forbipasserende.

    Den sommeren jeg fylte 16

    Den sommeren jeg fylte 16


    … ladepauser med orientering.

    Langtur med elbil med kort rekkevidde kan være en tålmodighetsprøve. Kan orientering i ladepausene være en løsning? Sikkert ikke, men det må prøves.


    Siste feriedag-blues

    Det er siste dag av sommerferien og vi skal hjem. Alle kjenner følelsen. En blanding av lettelse og melankoli. Lettelse fordi det alltid er godt å komme hjem etter en lang ferietur. Melankoli fordi ukesvis med dager som bare kommer etter hverandre, uten å bry seg om kalenderens behov for å sortere dagene i sitt sirlige system er over. Men denne gangen sniker det seg inn en annen følelse også: Frykt! Vi dro på langtur med elbil – med kort rekkevidde – og nå skal vi hjem på én dag.

    Ingen omveier er egentlig gyldne

    Ingen hever øyenbrynene over at folk har elbil lenger (Nå har det vel nesten gått så “langt” at folk hever øyenbrynene hvis du sier at du har bensinbil). Problemet vårt er at rekkevidden på bilen begynner å bli ganske begrensa: 10 mil. Hvis det er medvind og fint vær. Og lite oppoverbakker. Null problem til daglig. Litt mer styrete når vi skal på langtur. For eksempel de 628 kilometerne det er fra Inderøya til Indre Østfold.

    Inderøya og den gyldne omvei. For den som ikke orker å kjøre lenger enn man må, så er det godt å vite at en får sett mye gjennom et bilvindu også. “Omvei” er forresten ikke et ord det er lov å bruke i bilen vår.

    Dette har vi gjort før, så vi vet det kommer til å ta tid. Og, vi har god tid slik at vi kan “ta det som en tur”, som det jo heter. Null stress. Det er ikke så mye rekkeviddeangst lenger heller. Det finnes ladestasjoner ganske jevnt fordelt langs ruta. Det er ventinga når bilen lader som skiller en elbiltur fra andre bilturer nå om dagen: 20-30 minutter på mobilen eller vandrende hvileløst i det mer eller mindre turisvennlige nærområdet til hurtigladeren eller en til en powernap (for den som får til sånt). 

    Hele Norge er et o-kart

    En av de mange o-løypene jeg hadde laget på forhånd for å korte ned ventetida mens bilen ladet.

    Den lyse ideen denne gangen var å prøve å utnytte pausene til å få trent. Før vi dro avgårde hadde jeg laget i stand små orienteringsløyper med utgangspunkt i de ladestasjonene vi måtte regne med å kjøre innom. Før sommeren hadde karttjenesten mapant.no blitt lansert. Her er det mulig å hente ut kart med tilnærmet o-kartkvalitet for hele Norge. I kombinasjon med usynligo.no kan du lage o-løyper med virtuelle poster. Mobiltelefon sier i fra når du har funnet posten.

    Sjokkerende ved Malvik Senter

    Midt-Norges mest dramatiske kjøpesenter ligger ved Malvik.

    Vi forlater Straumen i Inderøykommune kl 9.10 denne søndagsmorran. Det er litt i det blå hvor mange ladepauser (og dermed treningsøkter) det blir, så jeg har laget opplegg for flere ladestasjoner enn det jeg kommer til å får bruk for. Forhåpentlig vis.

    Først stopp blir Malvik like nord for Trondheim. Vi ruller inn på den romslige parkeringsplassen ved Malvik Senter. Nesten ingen andre biler. Det er tross alt kl 10 på søndagsmorran. Heldigvis ingen andre elbiler heller. Det er bare å sette i gang med ladinga, få på seg o-skoene og løpe ut. På kartet har jeg sett at det er et lite vann like ved kjøpesenteret og jeg har laget ei løype som går rundt dette blant annet.

    Hvor mange kjøpesenter har slike omgivelser? Tipper det ikke er andre enn Malvik Senter. Malvik Senter, der altså. (Denne setningen er laget i samarbeid med Malvik Senter).

    Det går en liten sti rundt vannet og selv om vannet ligger klemt inn mellom et kjøpesenter og en motorvei, får jeg faktisk følelsen av å være ute i naturen. Sola skinner, vannet glitrer og jeg finner et par poster. Mobilen spiller en motiverende fanfare hver gang jeg er innenfor en radius på 10 m fra posten. Da jeg er tilbake ved bilen har batteriet nått 80 %, som er den moralske grensa for hvor mye du kan lade batteriet (iallefall hvis noen andre venter på å få bruke laderen).

    Ikke akkurat Størens bakeri

    Neste stopp ligger an til å bli Støren. På vei dit kjører vi bokstavelig talt gjennom min barndoms dal: Gauldalen, men turen tillater ingen avstikkere, så vi kjører ikke innom foreldrene mine. I overkant kynisk, sier du? Vel, vi har tross alt vært der i 14 dager allerede denne sommeren. I overkant lenge, sier du? Ja, det var det ikke jeg som sa.

    Når vi er framme ved Støren stasjon står det en annen bil der og lader. Det er et syn som kan få hjertet til å synke noen ekstra centimeter ned i brystet hos enhver elbil-eier på langtur. Heldigvis er det to ladere her, så vi unngår det unevnelige. (Ja, ordet “ladekø”).

    Det er ikke så mange som kjenner til det, men vold har en sentral plass i det eller så koselige og Bør Børson-aktige Støren. Målsaken står også sterkt, noe dette skiltet er et klart tegn på. Senere får jeg forklart at det er laksevald de lokale har ment med skiltet. Jeg tenker at det ikke gjør saken så mye bedre. Dyremishandling er ikke greit, selv om det er på nynorsk!

    Ladestasjonen på Støren ligger ikke så langt fra lakseelva Gaula, så jeg har lagt opp til en runde nedenom denne. Det viser seg at kartet ikke stemte helt med terrenget på Støren, så det blir litt god gammeldags “trespassing” noen steder. Kyr som må jages. Innfødte som må unngås. Til tross for det, klarer jeg å time runden perfekt: Batteriet er på 80 % når jeg er tilbake. God stemning! Fortsatt.

    Runner’s Worlds utsendte hadde en ubehagelig følelse av at noen fulgte etter ham på Støren, og var allerede på vei ut av bildet da det ble tatt.

    Astrid S. og en skjebnesvanger forbikjøring

    Kjent pop-sanger opptrer her i en ikke fullt så kjent blogg. Foto: Tore Sætre (CC-BY-SA)

    Med Støren i bakspeilet har vi lagt bak oss 155 km. Det er med andre ord fortsatt et godt stykke igjen. For at dere skal få ta større del i følelsen av lengden på denne reisen, tar jeg en pause i skrivinga her. For at dere skal komme tilbake å lese siste del (ja, det blir faktisk bare én del til) legger jeg inn et par cliffhangere. Du har kanskje gjettet det allerede? Helt riktig, neste del handler om et møte med Astrid S. og en skjebnesvanger forbikjøring.

    Heng med.


    Jeg er 44 år og bor med familien min i Hobøl i Indre Østfold. Har løpt orientering siden jeg var 10 år. Trener usystematisk i skog og mark. Liker best å være med på løp og stafetter, både dag og natt. Løper for Indre Østfold Orienteringsklubb.