NM-stafett: Fra post korona til post i skogen

NM-stafett: Fra post korona til post i skogen


Et år siden sist – endelig nærmet datoen for stafetten i NM i orientering seg! Vi i Indre Østfold orienteringsklubb hadde selvsagt planer om å delta i også, men skulle koronasmitte i laget spenne bein for planene denne gangen?

NM henger i en tynn tråd!

Etter en aldri så liten virusinfeksjon i ukene før, var det et heftet et bittelite lite spørsmålstegn ved min deltakelse i år. Selv om jeg ikke var veldig sjuk, var ikke formen tipp topp i ukene etterpå.

(Hypotesen om at 14 dager uten trening ville resultere i et vanvittig overskudd, skulle vise seg å bli ettertrykkelig forkastet).

Heldigvis klarte jeg å beholde den utsatte 3. plassen på laget, og kunne vende nesa mot en av Grenlandområdets vakreste byer: Porsgrunn. Som alle klubber med respekt for seg selv, stilte Indre Østfold orienteringsklubb med et solid støtteapparat.

Det var høy voksentetthet og en-ti-en oppfølging av alle på laget. Dermed kunne vi innkassere enn viktig seier allerede allerede før startskuddet hadde gått: norgesmester i support!

Ingen ting å si på stilen ut fra veksling. En av arbeidsoppgavene var å ikke ha større klaring til underlaget enn nødvendig. Check Foto: Claes-Tommy Herland

I beste sendetid

NM-stafetten i orientering har klare paralleller til NM-stafetten i langrenn: Den er en massemønstring og et viktig mål for klubbene.

I år kunne vi ta med oss en parallell til: begge stafettene blir sendt på NRK TV.

Alle som husker TV-sketsjen med Bård Tufte Johansen som o-entusiast smiler sikkert i skjegget når de leser dette.

Men, det spørs om disse må ta med seg skjegget til postkassa, for det er ting som virkelig tyder på at o-sporten har fått et gjennombrudd som TV-idrett.

I løpet av sesongen har NRK sendt direkte fra VM og verdenscup med gode seertall. Løpende kameramenn og animerte gps-spor gjør at vi kan følge løperne gjennom hele løypa, og slipper å passe på slik at vi ikke går glipp av vinnerne som plutselig kommer ut av skogen (slik orienteringsentusiasten må).

Her er sendingene fra stafetten. Det er ikke så fort gjort å se gjennom hele stafetten, men jeg lover at det i allefall ikke er sakte-tv 😉

Kvinner:

https://tv.nrk.no/serie/orientering/2021/MSPO31253421/avspiller

Herrer:

https://tv.nrk.no/serie/orientering/2021/MSPO31253621/avspiller

Vil vår beste mann levere?

Tilbake til laget vårt. Som i fjor sendte vi ut vårt sterkeste kort på førsteetappen: Bjørn Erik.

Han er alltid i god form, men et år med hjemmekontor har nok gitt ekstra gode treningsmuligheter, for i år har Bjørn Erik vært helt umulig å matche for oss andre.

Bjørn Erik hang veldig bra med fra start, og løp raskt og sikkert gjennom hele løypa.

Ved veksling var han bare 9 minutter etter 21-åringen Jørgen Baklid. Ja, dere husker rett! Samme mann som tok gull og bronse i VM i ski-orientering i Estland i februar i år. Sikkert ikke noe å si på det maksimale O2-opptaket der i gården.

Vår Bjørn Erik Glomsrud forsøker å hamle opp med sin nemesis, Viggo Molund fra Imås IL. Det gikk nesten. Foto: Claes Tommy Herland

Dere vil ikke tro hva som skjedde på vei til 1. post!

Etter å ha travet nervøst fram og tilbake i oppvarmingsfeltet, var det min tur til å gi jernet. Både beina og pusten føltes fine opp den første bakken. Jeg hadde god kontroll på kartet også, syntes jeg.

Fulgte en sti, deretter en bekk. Tok ingen sjanser i starten og brukte tydelige ledelinjer, og fant den myra jeg var på jakt etter. Men, én var ganske mye mindre enn det jeg hadde sett for meg. Rart. Nå hadde det jo vært veldig tørt i sommer og i høst, så det var nok forklaringen.

Selvsagt var det ikke det som var forklaringen. Jeg hadde begått den klassiske feilen med å ikke orientere kartet riktig, men allikevel klart å finne detaljer som passet til min oppfatning av hvor jeg burde ha befunnet meg.

Det er fascinerende hvor lett det er å få kartet til å passe med terrenget, selv om man er på helt feil sted. Det kan dere få et inntrykk av i videoen under. (NB! Litt kaotisk dette kartet. Jeg forsøker å vise med “hånda” hvilken av postene jeg til enhver tid er på vei til.)

Heldigvis klarte jeg å holde hodet kaldt, hentet meg inn og fant posten ganske greit etter det. Når man har gjort en stor bom så tidlig i løpet, er det alltid en fare for at man skal forsøke å hente inn igjen den tida som er tapt.

Det er aldri noen god idé, så for en gangs skyld klarte jeg faktisk å holde igjen, og løpe med god kontroll.

Med den litt råtne formen jeg var i så var det kanskje ikke så vanskelig, tenker du sikkert. Det har du sikkert rett i.

Ikke akkurat The dark side”

Allikevel, jeg må si meg fornøyd med at jeg kom meg gjennom resten av løypa uten noen store tidstap på grunn av orienteringa.

Fysisk var det ikke så bra. Alle snakket om hvor lettløpt og fint terrenget var. Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen, og hadde opplevde det hele mer som å løpe med Dart Vader maske. Ja, det hørtes sikkert sånn ut for de jeg møtte ute i skogen.

“I find your lack of faith disturbing” er et sitat som ikke passer særlig bra på støtteapparatet til Indre Østfold orienteringsklubb. Foto av form PxHere. CC 0.

Ved runding ble jeg møtt av en stor folkemengde som skulle ta imot vinnerne av stafetten, og hele støtteapparatet vårt.

De gjorde alt de kunne får å få meg til å holde motet oppe, det vil si jeg fikk en  banan, drikke og en peptalk som ville gjort Willy Raylo varm om hjertet (Gjert Ingebrigtsen ville ikke vært like fornøyd).

Med litt ekstra påfyll var jeg klar for den siste runden før veksling.

Støtteapparatet kunne by på både karbohydrater og oppmuntrende sitater som var tatt ut av en lærebok i idrettspsykologi. Foto: Claes-Tommy Herland.

Veksling

Den siste runden var ganske udramatisk. Spiste en banan og en halv New Energy-sjokolade med den oppbyggende setningen “Ikke gi deg!”.

Det gjorde jeg heller ikke, og dermed var det ikke så mange minuttene før jeg kunne sende vår ankermann, Håkon, ut på siste etappe. Håkon hadde heller ingen ideell oppladning til dette NM-et, men han kom seg gjennom løypa på høvelig vis, og flere minutter raskere enn det jeg klarte.

Etter 6 tøffe kilometer, er jeg mer en klar til å gi stafettpinnen (som i o-sporten faktisk burde være en pinne!) videre til ankermann Håkon. Foto: Claes-Tommy Herland

Dommen

Vi har vanligvis to mål når vi deltar på NM stafett:

  1. Slå OK Moss
  2. Bli blant de 50 beste
Håkon Gjerde tar sats og sikrer oss en 62. plass i årets NM-stafett. Foto: Claes-Tommy Herland

Status etter målgang var at vi kom inn 40 minutter etter OK Moss sitt lag, og at vi ar 15 min bak lag nr. 50.

Etter en kort evaluering i målområdet kan det virke som om det beste tiltaket er å stille med et enda større støtteapparat til neste år.

Noen mumlet noe om terskeltrening også, men det virker noe overdrevet å gå så drastisk til verks.

Vi nådde ikke målet om en plass blant de 50 beste lagene i år (heller). Det gir, om ikke annet, enda sterke motivasjon for å prøve igjen til neste år.

Alle resultater:

https://eventor.orientering.no/Events/ResultList?eventId=11843&groupBy=EventClass

Støtteapparatet vårt hadde selvsagt satt fram solide gjerder som slitne løpere kunne kollapse over. Foto: Claes-Tommy Herland

Orientering er en lagidrett

Jeg avslutter med bildebeviset på at orientering er en lagidrett, hvis noen skulle være i tvil om at det er det.

At gjengen kan smile så bredt etter 65. plass i NM forstrekker mistanken om at det noe annet enn det sportslige som gjør det verdt å være med! Takk for turen til hele laget 🙌

Indre Østfold OK = Sindre Valsgård, Claes-Tommy Herland, Fredrik Larsen, Håkon Gjerde, Bjørn Erik Glomsrud og Thomas Bedin. Foto: Arild Andersen.

SISTE UTGAVE AV RUNNER’S WORLD:

  • Slik gjennomskuer du grønnvasking i løpeindustrien.
  • Simen Holviks siste opp- og nedturer.
  • VM-klare Tobias Dahl Fenre og Sylvia Nordskar har to helt ulike treningshverdager. Hva kan vi lære av det?
  • Ukrainas løpere kjemper seg gjennom sitt livs lengste ultraløp.
  • Superpensjonisten Atle Nytun ble ledd av på sin første løpeøkt som barn. Heldigvis er det aldri for sent å gjøre comeback.
  • Stor test av vårens nye mengdesko.
  • En samfunnsgeografisk sjelegransking av hvordan vi som løpere er koblet til stedene og omgivelsene vi løper i.
  • Hva skjer i kroppen i overgangsalderen, og hvordan bør vi tilpasse treningen?
  • Hvordan påvirker løpingen sexlivet?
  • Innblikk i treningshverdagen til Hanne Mjøen Maridal.
  • Askild Vatnbakk Larsen gir deg formtoppingens ABC.
  • Ånung VIken om hvorfor og hvordan du bør lage ditt eget testbatteri og teste formen regelmessig.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal om hvordan du unngår du fot- og ankelskader.
  • Terrengløper Abelone Lyng gir deg ti tips til å komme i gang med terrengløping.
  • Klinisk ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft knuser åtte ernæringsmyter.

Les magasinet digitalt her!

Ukategorisert
Kadaverløpet 2020

Kadaverløpet 2020


En mørk og stormfull oktoberkveld i 1958 bestemte tre løpeglade unge menn seg for å få svar på et av universets store og ubesvarte spørsmål: Hvem er best trent av skiløpere, friidrettsutøvere og orienteringsløpere?

Lite ante de at dette tankespinnet skulle bli foranledningen til det tradisjonsrike Kadaverløpet, et løp som er populært som aldri før i dag, over 60 år senere.

Førstemann til Ås

De tre kameratene bestemte seg for å avgjøre spørsmålet en gang for alle med et godt gammeldags kappløp. De bestemte seg for å starte på Lørenskog og se hvem som kom seg først tilbake til Ås. Selv om alle tre visstnok var habile o-løpere ble løypa lagt slik at dette ikke skulle være orienteringsferdighetene som ble avgjørende for hvem som kom først: Mye sti og vei, men alle måtte innom en post ved Siggerud.

Verdens første Kadaverløp var et o-løp av den minimalistiske sorten: Kun én post.

Det 63. Kadaverløpet

Denne kappestriden ga inspirasjon til å gjøre dette til en årlig hendelse. Flere detakere kom til og løypa fikk flere poster. Det er faktisk en 63 år gammel tradisjon vi er med på opprettholde her vi står og sparker i grusen foran idretthallen ved NMBU i Ås, denne første lørdagen i november. Men det er én stor forskjell fra 1958: Vi aner ikke hvor starten går. Kadaverløpet starter alltid med busstur til et hemmelig startsted!


Kadaverløpet: Kadavern er det mest tradisjonsrike idrettsarrangementet ved NMBU (tidligere NLH og UMB). Det er et langdistanseorienteringsløp som første gang ble arrangert i 1958 og siden er blitt arrangert årlig uten opphold. Løpet er ca 3 mil langt og går i Follos skoger, ofte på kart i litt mindre målestokk (1:30 000-1:50 000). Løperne blir kjørt til et ukjent startsted i buss og må derfra finne veien tilbake til mål ved GG-hallen. Vinnertid ligger på ca 3 timer, mens superkadaveret gjerne er ute i 7 eller 8… Kilde: Kadaverløpet (oj-oj.net)


Lukten av svette og munnbind

Klokka nærmer seg 08.30. Bussene har allerede stått klare en god stund. Buss-sjåførene stikker hodene sammen der de står ute på plassen og sparker i grusen. De virker bekymret for de spisse lydene som fyller lufta tidlig denne morran.

Jepp, det er lyden av piggsko. Alle buss-sjåførers og parketteieres skrekk!

Vi går nølende ombord i bussen, men forventer å bli stoppet av en buss-sjåfør uten godt humør. Overraskende nok blir vi ikke det, så vi finner oss et sete og prøver å slappe av. Samtalen på bussen er lavmælt og forsiktig. Det lukter av en blanding av svette og innsiden av munnbind.

Hvis du har konkurrert med startnummer i stoff med knyting i sidene, lider du enten av raskt framskreden alder – eller så du har deltatt på Kadaverløpet (eller begge deler).

Psykologisk krigføring

Det eneste som har fokus nå er “Hvor skal vi starte i år? I det kolonnen med busser forlater parkeringsplassen starter en ivrig summing på bussen som kort kan oppsummeres med: “Hvilke retning tar bussene ut fra Ås?”

Til tross for strålende høstvær, vil retningen ut fra Ås ha større innvirkning på om dette blir en bra dag eller ikke, enn været.

Sørover mot Moss gir gjerne en løype i lett terreng med en god del veiløping. Nordover mot Oslo kan tyde på start ved Ingierstrand eller i Langhusområdet. Ikke det verste det heller.

Det alle frykter er at bussen skal kjøre vestover mot NESODDEN!! Start på Nesoddlandet gir alltid en tøff løype. Mange kommer ikke klare seg (så godt). I tillegg til at terrenget på Nesodden er beryktet for tett vegetasjon og uryddig bunn, må man forsere en tøff stigning opp fra Bunnefjorden på vei tilbake til Ås.

Tilbake til utgangspunktet

Heldigvis beveger bussene seg østover. Det tennes et håp om start i Hobøl. Dette kan gi en fin trasé gjennom naturskjønne Gaupesteinmarka. Fint for alle, men spesielt fint for meg, siden dette er mitt faste treningsområde.

Men, ingen tør å glede seg for tidlig. Bussturen til start er kjent for å være en studie i psykologisk krigføring. Bussene kan finne på å kjøre 2 km østover før de tar noen runder i neste rundkjøring, snur 180 grader og kjører tilbake igjen til Ås, og rett ut til, ja helt riktig: Nesodden. 

I år gjør bussen få krumspring og ender til slutt opp i Tomter, der jeg startet fra for snart 2 timer siden nå. Hjemme igjen!

Fellesstarten går


Vi slippes av i veikanten like utenfor Tomter sentrum, frigjør oss selv fra munnbindets klamme sfære og beveger oss opp mot startområdet. På et gammelt hogstfelt er kartene lagt ut på hver sin stubbe og den obligatoriske avstanden oppnås forbilledlig og 100 % naturlig. Hver deltaker finner sin stubbe, etter nøye å ha vurdert hvilken retning vi sannsynligvis skal løpe ut. Velger du feil her kan du risikere å ende opp helt bakerst i feltet. Eller bak noen skiløpere. Gud forby.

Starten går og det viser seg raskt at vi har gjettet rett retning. Starten er brutal og det går rett opp en bratt og steinene skråning med ganske tett vegetasjon.

Til 1. matstasjon

2. post i sikte etter litt surring i området som er Hobøls svar på Rocky Mountains.

Jeg har på forhånd bestemt meg for å kjøre mitt eget tempo. Tidligere år har jeg brent meg på å åpne for hardt og har måttet betale for det de siste ti kilometrene. I starten har jeg kontakt med flere andre løpere, men mister disse etter hvert.



På den nesten 30 km lange turen tilbake til Ås, er det lagt inn to obligatoriske matstasjoner. Her må alle vente i minst fire minutter før de får lov til å løpe videre. Veldig bra tiltak som gjør at du kan ta en pause uten å bli for stressa av folk som tar kort pause.

Til 2. matstasjon

Etter litt påfyll både innvortes og på flaskene i drikkevesten, er det bare å begi seg videre. Det var en del veiløping før matstasjonen, men nå bærer det ut i marka igjen. Jeg bruker kompasset mye og får god dreis på retningen. Går på en pinlig bom inn mot tårnet på post. Her er jeg veldig godt kjent, men klarer allikevel å løpe på en klønete måte inn mot tårnet (som er synlig i mils omkrets). Her taper jeg et par minutter.


Etter tårnet skifter terrenget karakter, og det åpner seg opp med typisk Follosk landbrukslandskap. Noen kaller dette området Nordens Toscana. Andre syns det er å ta litt hardt i. Jeg tar ikke så hardt i der jeg lunter bortover halmstubben på jordene på vei til Ås. Kroppen holder fortsatt bra, men jeg begynner å bli litt stiv i beina. Marerittet er å få krampe. Da blir det noen lange kilometer inn til mål.

Melkespreng

På 2. matstasjon fyller jeg opp flaskene i drikkevesten med mitt hemmelige våpen: Pepsi. Ikke spør meg hvorfor jeg har valgt brus som hemmelig våpen, men jeg skylder på at jeg ikke er vant til å bruke drikkevest. Det går som det må gå når du rister brus: Den må ut. Softflaska oppfører seg som et jur med melkespreng og spruten står ut av flaska. Jeg må fullføre de siste 10 km marienert i blod, svette og sukkervann fra et amerikansk storselskap.


Herfra og inn er det lite dramatikk. Den store sprekken kommer aldri, og jeg klarer å fullføre i fin stil (min egen vurdering).

I videoen under kan du se et to minutters sammendrag av de drøye fire timene jeg var ute:

Fire timer med løping komprimert til to minutter.

Så, hvem kom først i 1958?

Siste post på Campus Ås er like sliten som løperne på dette tidspunktet i løypa.

Myten sier at de tre kom inn mot mål fra hver sin retning, og at de kom så og si likt i mål. Skikkelig gravejournalistikk har framskaffet en resultatliste fra 1958 som tyder på noe annet:

Nr Navn Mål Etter M/K Poeng
1 Per Røiri 3:03:00 0:00:00 M 10
2 Tor Kaurin 3:04:00 0:01:00 M 9
3 Sveinung Bleken-Nilssen 3:06:00 0:03:00 M 8

Dessverre et det litt uklart hvilken idrett hver av dem representerte. Sannsynligvis var alle tre aktive i alle de aktuelle idrettene, slik det var vanlig før tide. Og, det er kanskje ikke så viktig om vite heller? Det viktigste er at vi takket være de tre karene i dag har verdens gøyeste langdistanseorienteringsløp: Kadaver’n.  

Ukategorisert
NM i orientering – stafett

NM i orientering – stafett


Det var vått, det var kaldt – det var publikum overalt. Vel, det var i alle fall vått og kaldt. Med andre ord: Alt var som det skulle være på høydepunktet i NM i orientering: stafetten. Orienterings-sirkuset hadde forflyttet seg til Mostadmarka i Trøndelag for å avgjøre hvem som er landets beste orienteringsklubb.

Starten går! Heia, heia, den som vinner! 83 lag stod på startstreken i årets NM i stafett. Foto: Claes-Tommy Herland.

Orientering – en lagidrett!?

For mange er orientering en typisk individuell idrett. Det er deg mot skogen i en time eller to. Dette er helt klart en del av bildet og kjempegøy i seg selv. Lagidretten orientering har de færreste, som ikke løper orientering selv, noe forhold til.

For å omskrive Murakami noe: Hva er det jeg snakker om, når jeg snakker om lagidretten orientering? Jo, det er stafett-orientering. 

Stafetter bygger lagfølelsen

Orienteringsstafetter rommer noe av det beste idrett kan by på. Jeg tenker ikke først og fremst på blod, svette og tårer, men lagfølelse og samhold, spenning og mestringsfølelse. De som driver med mer rendyrkede lagidretter skjønner sikkert hva dette dreier seg om. Dere som løper alene, men omgitt av publikum og et mer eller mindre profesjonelt støtteapparat, skjønner det nok også.

Å løpe stafett er noe av det morsomste mange o-løpere gjør. Noen stafetter består av mange etapper med en miks av både kjønn og alder. Det er en super form for lagbygging og klubb- og lagfølelsen er alltid sterkere etter slike stafetter. Det viktigste er ikke nødvendigvis selve løpet, men alt rundt. Forberedelsene, reisen til og fra, stemningen på arena, diskusjon av veivalg og den psykologisk krigføringa med naboklubben.

Klubben min: Indre Østfold OK

Det har ikke blitt noe av de store orienteringsstafettene i år. Kanskje det var savnet av disse som gjorde at vi meldte oss på NM-stafetten? Eller kanskje det skyldtes Claes-Tommy. Vår fantastiske innpisker, igangsetter og humørspreder! Med fiks ferdig reiseopplegg og gode overtalelsesevner, klarte han å få oss til å stille. Ikke det at det skulle så mye overtalelse til.

Det høres voldsomt ut med NM, og det er det egentlig også: Her barker lag med utøvere i norgestoppen sammen med løpere som har kretsmesterskap og klubbmesterskap som årets store mål. Ikke til forkleinelse for mine lagkamerater, men laget vårt hører nok hjemme i den siste kategorien.

For å kompensere for dette, stilte vi med et støtteapparat som stilte de andre lagene i skyggen: Claes-Tommy som reiseleder og motivator, Sindre som lagleder og Gjert Ingebrigtsen-imitator og Fredrik som startnummeansvarlig (innebærer også ansvar for sikkerthetsnåler) og væskebalansør (ja, det er et ord).

Laget stiller opp i riktig rekkefølge i henhold til etappefordeling og riktig avstand i henhold til de gjeldende smittevernbestemmelsene. Fra venstre: Bjørn Erik Glomsrud, Thomas Bedin og Håkon Gjerde. Foto: Fredrik Larsen.

Trivelige Trøndelag

Turen gikk altså til Trøndelag og Mostadmarka, ei lita bygd ikke så langt fra Selbusjøen.  I ølge Wikipedia har Mostadmarka både kommunal barnehage, kafeteria, bibliotek, kapell, skytebane, samfunnshus og egen revy (annethvert år). Såpass må det være.

Det er lang tradisjon for værtypen “nedbør” i denne delen av landet, og tradisjonen ble holdt i hevd under NM.

Det er lang tradisjon for værtypen “nedbør” i denne delen av landet, og tradisjonen ble holdt i hevd under NM, og vel så det. Vi hadde (selvsagt) ikke med klubbtelt, og måtte regne med å betale dyrt for det.  Alle som har løpt orientering i Trøndelag vet at telt og tøy med høy vannsøyle er obligatorisk på o-løp. Å gjøre noe annet er å be om en våt, kald og ubehagelig dag.

Heldigvis var arena på en skytebane, og vi fant ly under taket på standplass. Her hadde vi god utsikt til seierspallen. Uten å foregripe begivenhetene alt for mye, kan jeg røpe at det var det nærmeste vi skulle kom den i dag.

1. etappe – Bjørn Erik

Bjørn-Erik ved runding på arena. Foto: Claes-Tommy Herland.

Startskuddet går. Bjørn Erik åpner stafetten for oss, i et sterkt startfelt med 82 andre lag. Det tar omtrent 30 sekunder før siste mann er ute av syne for publikum. Mens publikum (alle de som skulle løpe senere), venter på de at de første løperne skal komme innom arena igjen, blir det rapportert med hviskende stemme fra skogen: “Nå er det noe som beveger seg. De nærmer seg nå. Skimter noe blått og hvitt… Er det ikke? Jo, det er IL Leik som er først ute!”

Så kommer de andre lagene tett i tett. Ute fra meldeposten leses lagnummer opp fortløpende: “109, 101, 132”. Og så videre. Alle spisser ørene og håper å høre nummeret på akkurat sitt lag. Noen får ønsket sitt oppfylt. Andre blir kanskje skuffet, men håpet lever fortsatt. Dette er stafett. Og, dét er som kjent: stafett. Alt kan skje.

Vår Bjørn Erik løper som vanlig sterkt, og veksler som 57. lag etter 51.15 i søkkvåte myrer. Vi er 14 minutter bak teten på dette tidspunktet.

Bjørn Erik løp raskt og med lite bom i den 6,5 km lange løypa i Mostadmarka.

2. etappe – Thomas

Bjørn-Erik har løpt bra på 1.etappe, og sender ut meg på 2. etappe. Foto: Claes-Tommy Herland.

Når har turen kommet til meg. Jeg løper ut sammen med ett annet lag. I stafett kan man alltids håpe at man har samme løype som noen andre  feltet, og dermed kan få litt gratis, enten i form av drahjelp sånn fysisk sett eller hjelp til å finne postene. Det viste seg ganske raskt at vi ikke hadde samme løype (eller samme gafling, som det heter på fagspråket), og jeg kan dermed ikke stole på noen andre enn meg selv.

Det er lett å bli revet med når du løper stafett. Sette av gårde i full fart. Blaute myrer og formen min gjorde at det ikke ble noe stort problem for meg denne gangen. Jeg benyttet derfor muligheten til å fokusere på å være nøye med orienteringa. Den planen fungerte helt supert. I starten.

Selburose på 5. post

Men, det er lettere å ha en plan enn å følge denne hele veien. Etter en bra start kom selvtilliten sigende, og etter hvert overmotet også. Ja, dere kan selv se hva som skjedde inn mot den 5. posten.

Det er vanskelig å forklare, og sikkert enda vanskeligere å skjønne det som skjer. Jeg skal ikke prøve så veldig hardt på å forklare det heller, men noen ganger er det slik at den retningen som kompassnåla peker, føles feil. Hodet vet bedre, tror man. Selv om jeg har gjort denne erfaringen mange ganger tidligere, så er det vanskelig å bryte dette mønsteret. Akkurat denne gangen tar det lang tid før jeg innser at jeg MÅ følge kompasset, og sluttet å løpe hodeløst fram og tilbake. Flere ganger er jeg helt i nærheten av posten. Å se det i etterkant er mer frustrerende enn det er trøstende.

Ikke lett å skille det tradisjonsrike mønsteret “Selburose” fra traséen jeg løp inn til denne posten. Selburosa er til venstre. Foto: Nils R. Barth, CC 0.

Etter at jeg til slutt finner posten, er det om å gjøre å greie å nullstille seg. Det er lett å tenke at løpet er ødelagt (ærlig talt, det var jo det), det gjelder å ta en post av gangen og fullføre resten av løpet med stil. I tillegg til at det er utrolig kjedelig å bomme, for egen del, så tenker du på resten av laget også. Dessverre blir det flere bommer før jeg får sendt ut Håkon på siste etappe.

Møtt av jubelbrus på arena

Når jeg nærmere meg arena og det er tid for veksling, hører jeg at stemningen stiger volsomt. Speaker roper, publikum jubler. Stemingen er elektrisk. Det aner meg hva som er i ferd med å skje: De som leder stafetten er nærmer seg målgang, og jeg kommer til å bli tatt igjen med en hel etappe … Inne på oppløpet møtes jeg av en vegg av jubelbrus og heiarop. Jeg prøver å late som det er tiltenkt meg, idet jeg kjenner dragsuget fra en Freidigløper i full fart forbi meg. Norgemestrene er kåret!

En av disse dro hjem med gull-medalje i bagasjen. Den andre kom bare hjem med blodige brystvorter.

I all viraken (har det blitt for mye av det i o-sporten?), presterer jeg å løpe feil i målområdet. Jeg løper ikke over mållinja, slik jeg egentlig må for at tidstakingssstymet skal registere at jeg har kommet i mål, men rett til vekstlingsfeltet. Håkon aner lunta og nøler. Det har ikke gått opp for meg at jeg har løpt feil enda, og ber bare Håkon om å løpe.

3. etappe – Håkon

Når Håkon er på vei ut, har det blitt enda mer spredning og færre folk i skogen. Det ser ikke ut til å være noen ulempe for Håkon. Han løper raskt og sikkert gjennom den 7 km lange løypa.

Håkon løp den lengste etappen og hadde god nytte av ekstra energi underveis. Sindre “dealer”, mens Fredrik ser til at overleveringen foregår slik man har trent på i forkant. Foto: Claes-Tommy Herland.

Håkon tar igjen 4 lag og vi klaterer oppover på resultatlista. 4 høres ikke mye ut, men det er faktisk ganske imponerende tatt i betrakning hvor stor spredning det har blitt mellom lagene på dette tidspunktet. Vi snakker mye vann mellom båtene!

Håkon løper stødig og sikkert på ankertappen, og plukker flere plasser.

Blir vi disket? Skandale!

Jeg får litt hetta da det går opp for meg at vekslingen min ikke var helt etter boka. Tida på meg bare fortsetter å gå etter at jeg har vekslet, og jeg begynner å bli bekymret for at vi skal bli disket. En ting er å løpe en dårlig etappe, noe annet er det å sørge for at laget blir disket.

Heldigvis godkjenner arrangøren løpet mitt. Etter å ha sett på målvideoen har de sett at jeg har vært innom målområdet. Vi ender til slutt opp på en 56. plass. Akkurat samme plassering som vi fikk forrige gang vi deltok på NM stafett, i 2017.

Du syns kanskje ikke at det er all verden? Vi er uansett fornøyde. Status quo i løpet av tre år kan kanskje ses på som en forbedring, all den tid hele laget er godt over middagshøyden. Uansett, det var utrolig gøy å være med på NM igjen med denne flotte gjengen:

Takk for laget, til hele laget!

Hele delegasjonen fra Indre Østfold OK: F.v.: Sindre Valstård, Bjørn Erik Glomsrud, Håkon Gjerde, Thomas Bedin, Fredrik Larsen og Claes-Tommy Herland. Foto: Tilfeldig forbipasserende.
Ukategorisert
Den sommeren jeg fylte 16

Den sommeren jeg fylte 16


… ladepauser med orientering.

Langtur med elbil med kort rekkevidde kan være en tålmodighetsprøve. Kan orientering i ladepausene være en løsning? Sikkert ikke, men det må prøves.


Siste feriedag-blues

Det er siste dag av sommerferien og vi skal hjem. Alle kjenner følelsen. En blanding av lettelse og melankoli. Lettelse fordi det alltid er godt å komme hjem etter en lang ferietur. Melankoli fordi ukesvis med dager som bare kommer etter hverandre, uten å bry seg om kalenderens behov for å sortere dagene i sitt sirlige system er over. Men denne gangen sniker det seg inn en annen følelse også: Frykt! Vi dro på langtur med elbil – med kort rekkevidde – og nå skal vi hjem på én dag.

Ingen omveier er egentlig gyldne

Ingen hever øyenbrynene over at folk har elbil lenger (Nå har det vel nesten gått så “langt” at folk hever øyenbrynene hvis du sier at du har bensinbil). Problemet vårt er at rekkevidden på bilen begynner å bli ganske begrensa: 10 mil. Hvis det er medvind og fint vær. Og lite oppoverbakker. Null problem til daglig. Litt mer styrete når vi skal på langtur. For eksempel de 628 kilometerne det er fra Inderøya til Indre Østfold.

Inderøya og den gyldne omvei. For den som ikke orker å kjøre lenger enn man må, så er det godt å vite at en får sett mye gjennom et bilvindu også. “Omvei” er forresten ikke et ord det er lov å bruke i bilen vår.

Dette har vi gjort før, så vi vet det kommer til å ta tid. Og, vi har god tid slik at vi kan “ta det som en tur”, som det jo heter. Null stress. Det er ikke så mye rekkeviddeangst lenger heller. Det finnes ladestasjoner ganske jevnt fordelt langs ruta. Det er ventinga når bilen lader som skiller en elbiltur fra andre bilturer nå om dagen: 20-30 minutter på mobilen eller vandrende hvileløst i det mer eller mindre turisvennlige nærområdet til hurtigladeren eller en til en powernap (for den som får til sånt). 

Hele Norge er et o-kart

En av de mange o-løypene jeg hadde laget på forhånd for å korte ned ventetida mens bilen ladet.

Den lyse ideen denne gangen var å prøve å utnytte pausene til å få trent. Før vi dro avgårde hadde jeg laget i stand små orienteringsløyper med utgangspunkt i de ladestasjonene vi måtte regne med å kjøre innom. Før sommeren hadde karttjenesten mapant.no blitt lansert. Her er det mulig å hente ut kart med tilnærmet o-kartkvalitet for hele Norge. I kombinasjon med usynligo.no kan du lage o-løyper med virtuelle poster. Mobiltelefon sier i fra når du har funnet posten.

Sjokkerende ved Malvik Senter

Midt-Norges mest dramatiske kjøpesenter ligger ved Malvik.

Vi forlater Straumen i Inderøykommune kl 9.10 denne søndagsmorran. Det er litt i det blå hvor mange ladepauser (og dermed treningsøkter) det blir, så jeg har laget opplegg for flere ladestasjoner enn det jeg kommer til å får bruk for. Forhåpentlig vis.

Først stopp blir Malvik like nord for Trondheim. Vi ruller inn på den romslige parkeringsplassen ved Malvik Senter. Nesten ingen andre biler. Det er tross alt kl 10 på søndagsmorran. Heldigvis ingen andre elbiler heller. Det er bare å sette i gang med ladinga, få på seg o-skoene og løpe ut. På kartet har jeg sett at det er et lite vann like ved kjøpesenteret og jeg har laget ei løype som går rundt dette blant annet.

Hvor mange kjøpesenter har slike omgivelser? Tipper det ikke er andre enn Malvik Senter. Malvik Senter, der altså. (Denne setningen er laget i samarbeid med Malvik Senter).

Det går en liten sti rundt vannet og selv om vannet ligger klemt inn mellom et kjøpesenter og en motorvei, får jeg faktisk følelsen av å være ute i naturen. Sola skinner, vannet glitrer og jeg finner et par poster. Mobilen spiller en motiverende fanfare hver gang jeg er innenfor en radius på 10 m fra posten. Da jeg er tilbake ved bilen har batteriet nått 80 %, som er den moralske grensa for hvor mye du kan lade batteriet (iallefall hvis noen andre venter på å få bruke laderen).

Ikke akkurat Størens bakeri

Neste stopp ligger an til å bli Støren. På vei dit kjører vi bokstavelig talt gjennom min barndoms dal: Gauldalen, men turen tillater ingen avstikkere, så vi kjører ikke innom foreldrene mine. I overkant kynisk, sier du? Vel, vi har tross alt vært der i 14 dager allerede denne sommeren. I overkant lenge, sier du? Ja, det var det ikke jeg som sa.

Når vi er framme ved Støren stasjon står det en annen bil der og lader. Det er et syn som kan få hjertet til å synke noen ekstra centimeter ned i brystet hos enhver elbil-eier på langtur. Heldigvis er det to ladere her, så vi unngår det unevnelige. (Ja, ordet “ladekø”).

Det er ikke så mange som kjenner til det, men vold har en sentral plass i det eller så koselige og Bør Børson-aktige Støren. Målsaken står også sterkt, noe dette skiltet er et klart tegn på. Senere får jeg forklart at det er laksevald de lokale har ment med skiltet. Jeg tenker at det ikke gjør saken så mye bedre. Dyremishandling er ikke greit, selv om det er på nynorsk!

Ladestasjonen på Støren ligger ikke så langt fra lakseelva Gaula, så jeg har lagt opp til en runde nedenom denne. Det viser seg at kartet ikke stemte helt med terrenget på Støren, så det blir litt god gammeldags “trespassing” noen steder. Kyr som må jages. Innfødte som må unngås. Til tross for det, klarer jeg å time runden perfekt: Batteriet er på 80 % når jeg er tilbake. God stemning! Fortsatt.

Runner’s Worlds utsendte hadde en ubehagelig følelse av at noen fulgte etter ham på Støren, og var allerede på vei ut av bildet da det ble tatt.

Astrid S. og en skjebnesvanger forbikjøring

Kjent pop-sanger opptrer her i en ikke fullt så kjent blogg. Foto: Tore Sætre (CC-BY-SA)

Med Støren i bakspeilet har vi lagt bak oss 155 km. Det er med andre ord fortsatt et godt stykke igjen. For at dere skal få ta større del i følelsen av lengden på denne reisen, tar jeg en pause i skrivinga her. For at dere skal komme tilbake å lese siste del (ja, det blir faktisk bare én del til) legger jeg inn et par cliffhangere. Du har kanskje gjettet det allerede? Helt riktig, neste del handler om et møte med Astrid S. og en skjebnesvanger forbikjøring.

Heng med.

Ukategorisert
Do not talk about smittevern

Do not talk about smittevern


Jentelus. Økt slimproduksjon. Karaoke. Nei, dette er ikke plottet i en ny serie på Netflix, men o-sporten som er tilbake i skogen. Vi skal til Knut Valstads Minneløp i Østmarka utenfor Oslo.

Orienteringssporten er på vei tilbake til normalen, men fortsatt er det virtuelle poster og tur-orientering som dominerer. Noen arrangører forsøker imidlertid å manøvrere seg gjennom kronglete smittevernregler og stable på beina tilnærmet normalt o-løp. (Kudos til Oppsal orientering for å orke å bruke to hele dager på å arrangere o-løp for 350 deltakere).

Reglene er til for å brytes


Skiltene som advarer mot orienteringsløp er igjen å se i norske turområder.

Siden dette innlegget er sponset av Folkehelseinstituttet, tar vi først en kort gjennomgang av hvilke regler som gjelder. Smittevernreglementet starter med:

The first rule of smittevern is: You do not talk about smittevern.

Litt rar regel som er veldig vanskelig å holde og folk gjør det jo ikke heller. Kanskje dette er årsaken til at det ikke går så bra med de andre smittevernreglene heller? Jeg mistenker at regelen er et resultat av et idémyldringmøte som gikk litt over styr.

Orienteringssporten er på banen igjen. Målområdet var denne gangen strategisk plassert innimellom noen busker slik at ingen publikummere tilfeldigvis skulle få øye på det.

Pipelyder i brystet

Personer som har symptomer på luftveisinfeksjon skal ikke delta.

I det krevende Østmarka-terrenget er det ikke så lett å avgjøre hvilke symptomer som skyldes luftveisinfeksjon og hvilke som skyldes, ja nettopp: Østmarka-terrenget. Det var i alle fall null problem å observere flere i skogen som hadde både økt slimproduksjon, hoste og pustebesvær. Nedsatt allmenntilstand? Don’t get me started!

En av de jeg observerte var (en anonym) kvinne med pipelyder i brystet som var så intense at de kunne ha overdøvet selv den mest desperate sangfugl klokka 5 på morran. Jeg fikk akutt behov for å håndheve smittevernreglene der og da, legge kvinnen i bakken, lese opp rettighetene hennes og tilkalle forsterkninger. Allikevel beholdt jeg fokus på min egen bomming, overholdt 1 meters-regelen og lot samfunnsansvar og smittevern komme i annen rekke denne gangen.

Anonym kvinne med symptomer på luftveisinfeksjon tar ingen sjanser når det gjelder 1-metersregelen.

Skogens konge

O-løpere som hører noen med pustebesvær i skogen, vil nok først tenke at det “bare” er verdensmester Olav Lundanes som er på vei. Han var selvsagt på plass, men denne gangen hadde han godt selskap av flere andre høylytte utøvere. Ja, jeg tenker blant annet på denne anonyme kvinnen. (Nei, jeg tenker ikke på henne hele tiden).

Symptom på COVID-19 eller rett og slett veldig effektiv pusteteknikk?

Henging – dødssynd i både smittevern og orientering

Den viktigste regelen er å holde avstand til dine venner. Det er en forutsetning at dette følges både på samlingsplass og i o-løypa.

Dette med avstand er nokså innarbeidet i o-sporten allerede. De fleste syns det er slitsomt med konkurrenter som er mindre enn 1 meter unna. Faguttrykket for dette er “henging” og brukes om konkurrenter som henger seg på andre uten å gjøre anstrengelser for å bruke kart og kompass på egenhånd. Ingen liker å bli utsatt for det. Ingen vil innrømme at de gjør det. Men vær trygg, alle gjør det. Sånn sett minner det litt om karaoke. Bortsett fra synginga. Og alkoholen. Men ellers ganske likt.

Kjønnsdelt arena

Siden det ikke var tillatt med mer enn 50 deltakere på arenaen samtidig, måtte arrangøren ta i bruk kreative metoder for å håndtere folkemengden. Metoden som ble brukt kjenner vi fra gymtimene på skolen: Inndeling i gutte- og jentelag. Det var laget to innhegninger på arenaen. En for jenter og en for gutter.

Områdene var plassert så langt fra hverandre at det ikke var mulig å få øyekontakt med det motsatte kjønn (nå heller). Det kan virke som om dette smittetiltaket var vel så egnet til å bekjempe jentelus (og guttelus) som COVID-19. 

Alle gutter og menn var forvist til en særlig forblåst og regnfull del av arena. De tok det som menn og gjemte seg i teltene sine.

Rapport fra løypa

Ute i løypa hopper vi fram til 5. post. Her tok jeg igjen en konkurrent som startet 2 minutter før meg. Vanligvis mister jeg helt fokus de gangene dette skjer. Jeg øker farten litt (for å vise meg) og går på en real bom. Denne gangen klarte jeg faktisk å holde hodet litt kaldt. En stund.

6. post dukket opp da jeg runda kollen som jeg håpet posten skulle ligge bak. Puh! Dro på nedover og bortover til 7. post og mista litt kontrollen med hvor jeg var. Prøvde fortsatt å late som ingenting. Heldigvis ble jeg fanga opp av et karakteristisk gruveområde før posten (masse svarte prikker på kartet er masse steiner/steinrøys). 

Ut fra 7. post la jeg merke til at konkurrenten min dro nesten rett nord, men jeg dro rett øst (se bildet over). På dette tidspunktet hadde tommelen og blikket mitt flyttet seg til 8.post, og jeg orienterte nå som om jeg allerede var på 8. post (og det var jeg jo ikke). Det er vanskelig å forklare hvordan dette er mulig, og jeg skal ikke prøve på det heller. Dermed dro jeg forbi 8. post og rett til 9. Det skjønte jeg ikke før jeg kom i mål…

Ej godkänt

Hvordan gikk det med konkurrenten min? Jo, han hadde fått med seg at jeg hadde tatt feil retning ut fra 7. post, og så sjansen til å dra i land seieren i duellen mellom oss to. Han fant 8. posten ganske greit, men da han kom i mål, viste det seg at han hadde stemplet på en annen post enn den han skulle ha, like ved sin egentlige 8. post. Begge ble dermed diskvalifisert!

Her er en reprise av løpene til meg og en konkurrent:

Rett etter løpet utvekslet vi noen høflighetsfraser (det var det eneste som var tillatt på grunn av smittevernsbestemmelsene) og forlot arena i hui og hast.

Uten medaljer. Uten jentelus.

Ukategorisert
Hjelp! Jeg har fått veganske sko!

Hjelp! Jeg har fått veganske sko!


Det har kommet et nytt tilskudd til familien. To små krabater på 300 g og 28 cm. Du vet de kommer til å  trenger mye pleie og kreve sin plass. Samtidig håper du de skal bidra med  god støtte og demping, og gi deg god samvittighet: Du har fått nye løpesko, og de er veganske!


Veganske sko – må man svelge noen kameler?

Veganske løpesko høres ut som musikk i ørene til alle som er opptatt av dyrevelferd og miljø. Sko uten materialer fra dyr, hverken lær eller ull er “tillatt”. Ikke engang katteskinn er lov. Eller kamelhår. (Tapet av ull er kanskje ikke så kritisk? Det er sikkert gode grunner til at ull-løpesko ikke har funnet veien til skohyllene. Ennå.) 

Vi undersøker påstanden “Veganske sko er som musikk i mine ører”. Hvis man hører godt etter kan man faktisk høre lyden av havet, men musikk? Usikker på det.

Hva bruker man i stedet for skinn og lær: Jo, plast. Æsj, tenker du kanskje? Hvor miljøvennlig er nå dét, all den tid plastforsøpling og mikroplast er et stort problem i verden? 

Gode nyheter: Plasten som brukes i skoene er resirkulert. Det betyr at det skoene ikke bidrar til at det produseres mer plast, vi tar av den plasten som allerede er i omløp. Smart!

Skinnet kan bedra

Hva med ikke-veganske sko (eller bare “sko” som de også kalles). I slike sko brukes både skinn og lær. Eller? Du har kanskje hørt om skai. Hvis du var tenåring på 80-tallet så har du helt sikkert hørt om skai og alle som hadde skinn-sofa på 80-tallet vet garantert hva jeg snakker om.

(Det samme gjelder egentlig alle de som hadde sacco-sekk. Mine tanker går spesielt til alle disse.  Vi hadde en katt som tissa i saccosekken. Tisset trakk gjennom skaien og ut til alle de tusenvis av isoporkulene som utgjorde innmaten i saccosekkene. Det virker unødvendig å skrive at sitteopplevelsen aldri var den samme igjen. Ikke det at den var all verden å skryte av i utgangspunktet.) 

OK, tilbake til skinn-sofaen av skai. Den var fin og glatt i starten, men etter hvert som gjester, barn og, ja, kjæledyr fikk satt sitt preg på møblementet, kom skaiens svakheter for en dag. Det gikk slik det går med turister i syden på dag 2 uten faktor: Skinnet begynte å flasse. Her slutter også likheten med skinn, for skai er rett og slett plast.

Det som gir seg ut for å være slitesterke lær-detaljer på skoene dine kan altså være skai/plast. Det betyr at du akkurat nå faktisk kan være eieren av veganske sko, uten at du aner det. Akkurat nå. På skohylla i gangen. Flere par veganske sko! Jeg skjønner at det er mye å forholde seg til.

Det går bra – kanskje..

Selv om dette med veganske sko kom litt brått på, er det nesten ingen grunn til å få helt hetta. “Det går bra”, som det heter nå om dagen. For det gjør det. 

Allikevel skal dere få noen tips med på veien. For å hjelpe dere gjennom en tid der dere må håndtere følelser på hele skalaen, har jeg satt opp en liste med mine 5 beste tips for å leve med veganske sko. Jeg har kalt lista: “5 tips for å leve med veganske sko”:

5 tips for å leve med veganske sko

Tips 1

Bruk alltid sokker når du har på deg veganske sko. Veganske sko er ikke så glad i direkte kontakt med … ja, du skjønner. Ingen grunn til å bli eksplisitt.

Tips 2

Veganske sko oppbevares adskilt fra skinnsko og ullfilt-tøfler og andre animalske sko. Veganske sko er i utgangspunktet fredelige og vennligsinnede, men det er kanskje ikke verdt å utfordre skjebnen heller? Og, lurer du egentlig på hvem som vinner et eventuelt sammenstøt? Trodde kanskje ikke det, nei.

Masse sko som ligger hulter til bulter på golvet. Foto.
Ta din forholdsregler. Slike scener er ikke uvanlige når veganske sko møter skinnsko på skohylla. Legg merke til hvordan ullfilt-tøflene har fått gjennomgå. Beksømskoene ser også ut til å slite.

Tips 3

Selv om skoene er så søte at de er til å spise opp, husk at veganske sko (og de fleste andre sko) kun er til utvortes bruk. De skal altså ikke spises!

Ingen sko bør brukes til mat. Heller ikke veganske sko. Her er man i ferd med å tråkke i salaten, på mer enn en måte.

Tips 4

Når du har veganske sko trenger du ikke å tenk så mye på demping. De fleste er veldig uansett veldig bærekraftige…

Tips 5

La de veganske skoene få bestemme hva dere skal se på TV noen ganger. Kanskje de kan få en kveld i uka hvor de bestemmer helt?

Noen gode sko-TV-tips kan være:

  • Lestworld
  • Grey’s anatomiske såler
  • Happy feet
  • Six feet under
  • State of the pronation
  • Schindlers Vrist
  • Sinna-sneakeren
  • Better Call Sole
  • Sneaker-Andersen og Julenissen
  • So you think you can Vans?
Alle elsker danseprogrammer på TV. Veganske sko er selvsagt ikke noen unntak her.

Lykke til!

Jeg håper lista kan være til hjelp, og at du ikke er skremt fra å prøve ut veganske sko. Som men andre løpesko er det både opp- og nedturer, overtråkk og stein i skoen. Men det er jo tross alt bedre å tråkke over på en bærekraftig måte!

Som eier av veganske sko er det viktig å være tydelig og rett på sak. Ikke gå rundt grøten, eller over bekken etter vann, for den saks skyld.

Ukategorisert