Gatesmart med sprint-orientering

Gatesmart med sprint-orientering


Sprint-orientering (eller gate-orientering) er orienteringsportens fartsøvelse, eller svar på formel-1 om du vil.

Poster som er lette å finne og korte løyper gjør dette til en favoritt for de som skal prøve seg på orientering for første gang. I tillegg virker det (av en eller annen grunn) mindre skremmende på folk å løpe seg bort i en by enn i skogen.

Vær forberedt på mange beundrende blikk hvis du prøver deg på sprint-orientering. (Foto: DobryBrat, CC-BY-SA)

Vi skal snart se nærmere på hvorfor så mange er fascinert av sprint-orientering. Men, vi rekker et par spørsmål først.

Bekymring for knebukser

Det har faktisk kommet inn ganske mange spørsmål siden sist. Jeg skal svare på begge. Vi starter med en klassiker:

Det neste spørsmålet krever et litt mer omfattende svar. Jeg kommer til å bruke hele blogginnlegget på å svare på det. Da er du advart.

Som Sentrumsløpet fra h*l*ete

Tenk deg at du står på startstreken til Sentrumsløpet. Startskuddet nærmer seg og du aner ikke hvor løypa går. Det gjør ingen andre av de startende heller. Idet starten går løper alle panisk i hver sin retning! Der har du sprint-orientering.

Jeg overdriver litt. Du får jo utdelt et kart som viser hvor du skal. Sånn sett likner sprint-orientering det å være turist i en ukjent by. Minus feriefølelsen. Minus det å sitte i ro og mak på en fortauskafé. Minus … ja dere skjønner.

Sprint-orientering har flere likhetstrekk med det å være turist. (Foto: Craig Wallace, CC-BY-SA).

Raskeste vei fra A til B

Fordi det som regel ikke er så vanskelig å finne postene i sprint-orientering, blir det desto mer avgjørende å finne det beste veivalget. I byen er det vanskelig å løpe rett fram. Bygninger, gjerder og hekker ødelegger. Du må ofte løpe langt rundt for å komme fram til posten.

Her har du noen tips for å et godt veivalg i byen:

Dette var jo veldig greit, eller? Du trenger ikke å svare.

Ikke glem å ta til venstre!

Nedenfor er det en o-løper som forsøker å komme seg til post 22. På kartet viser den lysebrune fargen hvor det er gater, det grå er bygninger og det grønne er plen. Hvor ville du løpt for å komme raskest mulig til post 22?

Ja, ikke sant. Bare fulgt veien, tatt av til venstre i 2. kryss. Bra plan!

En blå prikk med hale på vei til post 22.

Og, slik gikk det:

Ikke raskeste vei til post 22, men vedkommende fant fram til slutt! (For ordens skyld. Du kan ta det helt med ro. Du kommer aldri til å havne på Instagramkontoen @orienteeringmistakes. Helt sikkert).

Nesten 100 fordeler med sprint-orientering

Andre fordeler med sprint-orientering:

  • Lett å komme i gang med. Du trenger ikke å kunne noe særlig om kart. Får du problemer så det er lett å bare følge etter andre uten at de merker det.
  • Du ser veldig kul ut når du løper veldig målretta rundt i byen med et kart (Hvis du ikke er overbevist så skjønner jeg det).
Dette paret har nettopp begynt med sprint-orientering. De har glemt kart (vanlig nybegynnerfeil), men de allerede fått den umiskjennelige sprint-orienterings-kulheten. (Foto: bdcbethebest, Pixabay). 
  • Du trenger ikke å forholde deg til trafikkregler (du kan med andre ord oppføre deg som en syklist). Men, husk at du har vikeplikt for el-biler (#Reklame. Denne setningen er utarbeidet i samarbeid med elbil-foreningen.)
  • Hvis du ikke finner fram med en gang, så er det ingen som blir sure hvis du nekter vil spørre om veien.
  • Det er billig. Sannsynligvis er det gratis. Hvis du er skikkelig uheldig må du betale 20-30 kroner.
  • Lett å late som du kan å bruke kompass siden du egentlig ikke trenger det.
  • Du kan dra hjemmefra i vanlig treningstøy i tilfelle du ikke er helt komfortabel med å stå fram som o-løper ennå. Ingen krav til stripete knestrømper.
Sprint-orientering stiller ingen krav til spesialutstyr. Bruk det samme tøyet som du bruker på den vanlige treningsturen. Ta gjerne med godt humør. (Foto: Ryan McGuire, Pixabay).

Ikke bare fordeler med sprint-orientering

For å gjøre dette innlegget mer balansert og troverdig, så har jeg funnet på noen ulemper:

  • Ikke så lett å stikke seg bort. Et velkjent triks i orientering er å løpe så lenge folk kan se deg, for så å stoppe opp når du er godt skjult inne i skogen. I sprintorientering er det ikke så lett å lure seg unna. Det kan fort bli litt slitsomt.
  • Det kommer garantert meldinger på den lokale facebook-gruppa “Store og små nyheter i ….” og “Du vet du er fra ….. når …..” om tvilsomme personer på ferde i nabolaget. Hvis du ankommer løpet i hvit kassebil, ja da har du virkelig gjort det!
  • Gir liten uttelling (15–20 minutter) i treningsdagboka. Kan kompenseres ved å varme opp skikkelig lenge.

Tida for sprint-orientering er nå

Hvis du veier fordeler mot ulemper, så kommer du sikkert til konklusjonen: Dette må jeg bare prøve. Og det stemmer nok.

Derfor er det flaks for deg at tida vi er inne i nå er perfekt for urbane o-løp. Sjansen for at det finnes løp i nærheten av der du bor er ganske stor. Ta kontakt med en lokal klubb på Facebook og spør.

Gatesmart hilsen fra Thomas

Siste utgave av Runner’s World

  • Bli kjent med vår nye blogger Ole Martin Nilsen Synnes!
  • Jim Johansen satte nordnorsk rekord på de lengste banedistansene i 1978, og de står fortsatt. Les om treningen hans.
  • Løpernes favoritter: Sko, turer, løp og økter.
  • Mitt liv, mitt løp. Karoline Høye har forstått at det er hodet, ikke kroppen som setter begrensninger.
  • Maraton for alle: Treningsprogram med nivåtilpasninger.
  • Sommerens store skoguide: 17 modeller testet.
  • Fit for fjelløp – slik blir du en bedre fjell- og terrengløper.
  • Trening i varmen.
  • Spiser du nok – og riktig – under konkurranser?

Bli abonnent

Ukategorisert
Sånn er (egentlig ikke) orientering

Sånn er (egentlig ikke) orientering


Mange forbinder orientering med glamour, raske biler og store pengesummer. Eller, kanskje ikke så mye glamour. Og, når jeg tenker meg om, så er det ikke så mange raske biler og store pengesummer heller. Hvorfor i all verden velger noen å satse på orientering?

Å nei. Ikke orientering!

Mange har det første møtet med orientering i gymtimene på skolen. Det er ikke nødvendigvis den beste inngangsporten til idretten:

“I dag blir det orientering, unger!” 

“Å nei. Kan vi ikke spille fotball i stedet? Måå vi ha orientering?”

“Ja, det må vi. Det  står i læreplanen at alle skal lære kart og kompass.”

“Men, det er…”

“Hysj! Det blir gøy!”

Så får alle utdelt hvert sitt kart med inntegna poster, og: Klar, ferdig, GÅ! Da er det om å gjøre å finne den ene (statistisk sett) som driver med orientering, og forsøke å henge seg på. G-Ø-Y.

Sånn er det sikkert ikke lenger, og det var sikkert ikke sånn før heller. Men, jeg usikker på hvor mange unger som har begynt på orientering fordi orientering er nevnt i læreplanen. Fotball er ikke nevnt i læreplanen, og det ser ut som de lever godt med dét.

Poenget er at den orienteringen mange ble utsatt for i skolen ikke gir et 100 % riktig bilde av hvordan orienteringa er. 90 % da? Usikker. Kanskje nærmere 80. Erfaringa mange fikk med orientering på skolen øker ikke sjansen for at dette er noe man har lyst til å prøve.

Buksa full av pinner

I tillegg til møtet med orientering i skolen, så finnes det også en del myter om hva orientering er. Disse får fritt spillerom hos Bård Tuftes orienteringsentusiast Tore Hagen:

Alle som har vært publikum på o-løp kan sikkert nikke gjenkjennende til noen av Tore Hagens opplevelser. Både når det gjelder pinner og kvinner. Og all viraken rundt o-sporten. Det kan bli litt mye. 

Det er usikkert hvor mye virak det var på o-løp i 1927. I magasinet “Idrætsliv” (datidens Runner’s World) stod denne annonsen på trykk i 1927:

Norsk orientering var tidlig ute med å ta i bruk sterke virkemidler for å tiltrekke seg deltakere. Faksimile fra magasinet “Idrætsliv” 3. november 1927.

En del smaa premier

For all del, sånn er det ikke lenger. I dag trenger du for eksempel ikke å være “…medlem av lag tilhørende Oslo Skikreds…” for å få være med på orienteringsløp. Det er andre ting også, uten at jeg kommer på noen i farten.

For å ikke ødelegge sportens egenart er selvsagt fremmøtestedet litt uklart. For at vinnerne ikke skal bli for høye på pæra, og for at de som ikke får premie ikke skal bli lei seg,  er det “.. en del smaa premier…”.

Alle kan vinne!

Det er heller ingen ulempe om du klarer å stå opp på søndagsmorran, og er klar til klokka 7 ¾! Hvis du har klart å finne ut hvor det hele skal foregå innen den tid da. Legg også merke til at dette var i en tid da den norske befolkningen fortsatt var så gode i brøk at dette ble brukt for å angi klokkeslett. (I ettertid viser det seg at løpet fant sted i nærheten av Fredrikstad).

Et o-løp kan dukke opp hvor som helst, og en del av morroa er å finne fram til arena. Her ser vi et eksempel på at nokså mange har klart akkurat dét. (Foto: Sven Sandin, CC0)

Kvaliteten på kartene på denne tida var dårlig. Derfor var det nokså tilfeldig hvem som gikk av med seieren. Det het seg at ”Fordelen ved et orienteringsløp fremfor et hvilketsomhelst andet løp er at alle startende har chancen til seier … den beste løper kan godt løpe saa han stuper og allikevel bli slaatt av en konkurrent der rolig spaserer hele løipen.”  Ganske fint og sosialdemokratisk at alle har muligheten til å vinne da.

I 2010 har utviklinga kommet langt. Arenaen til det amerikanske mesterskapet var ikke hemmelig,, og vi ser at det har gjort at ganske mange publikummere har funnet veien. For ordens skyld, det er de som står til venstre i bildet. (Foto: Murray Foubister, CC-BY-SA)

OK, men hvordan er orientering egentlig?

Du har sikker skjønt det: Beskrivelsen over er litt overdrevet. Ja, den er faktisk like karikert og utdatert som orienteringsentusiasten Tore Hagen.

Framover skal jeg gi deg et innblikk i hvordan orientering egentlig er, og hvorfor vi som løper orientering gjør det med en sånn lidenskap og kjærlighet til idretten vår. Det handler blant annet om samhold, spenning, mestringsfølelse, naturopplevelser og, ja … små premier.

Sesongen er i gang!

Vinteren hører egentlig det tunge gate-o-miljøet til. Når snøen laver ned kommer de fram og trekker de ut på gata. I år ser vinteren ut til å ha bestemt seg for å bli vår allerede, så nå har også vanlige o-løpere begynt å røre på seg i vintersesongen.

Kanskje du vil utfordre deg selv med å sette opp ett o-løp på planen din i år? Jeg kan garantere deg at du ikke kommer til å angre. Eller, garantere og garantere, men det er jo uansett morsomt å prøve noe nytt. Ikke sant?

Kanskje ender du etter hvert opp som en av 22 000 deltakere i den spektakulære Jukola-stafetten i Finland? Ta en kikk her:

Til neste gang

Thomas

Ukategorisert