Österlen Spring Trail: Et tydelig mål og et uforlignelig landskap

Askild Vatnbakk Larsen og Maria Isabel Bibop Bang Jensen møtte våren i Skåne under Österlen Spring Trail med et tydelig mål: Vinne alt som var å vinne og ta løyperekorden. Les den naturskjønne og spennende løpsrapporten her.

ASKILD:

Vinteren i Oslo kan være en prøvelse for en stiløper. Når du løper ditt syttitredje seksminutters drag på mølla med 10% stigning, eller vasser rundt i slaps i Lillomarka, er det viktig å ha et lyspunkt der fremme i vårhorisonten som gjør at hverdagen gir mening. 

Vinteren 2026 hadde jeg ikke det lyspunktet. Treningen gikk sin gang, men det begynte å bli noe mekanisk over det. 

En gang i slutten av februar får jeg en melding av Maria:

– Det er så altfor mange løp jeg har lyst til å løpe!

Deretter fulgte lenker til sikkert tolv forskjellige løp på vårparten. De fleste har jeg hørt om, men Österlen spring trail dukker opp som et alternativ som har gått helt under min radar. 

Sør-Sverige, 60 km, relativt flatt. Lang kjørevei. Hmmm. Lett skeptisk klikker jeg meg inn. Med tynt løpegrunnlag etter frostskader på tær tidligere i vinter virker det for langt og belastende. 

Skepsisen får en liten sprekk når jeg ser at det finnes et stafettformat på ultradistansen. Ikke mange etapper. To for å være eksakt. Duo trail. Stafett – gøy.

Cirka 30 km er passe distanse. Sør-Sverige byr på fint kystlandskap. Godt selskap – check. Veien fra tanke til handling blir plutselig redusert betraktelig, godt hjulpet av en engasjert og vennlig arrangør.

Off we go

Spol to måneder frem i tid og 7–8 timers kjøring nedover Sveriges idylliske vestkyst står vi til slutt klare på start. Maria på etappe én (34 km) og jeg på etappe 2 (26 km). Etappeinndeling er gjort på bakgrunn av potensial for morsom dynamikk i løpet. 

Det er felles start med folket som løper 60 km solo. Tanken er at Maria kan henge på 60-kilometerløpere som er sterkere på papiret, og jeg kan jage ned løpere siste halvdel. 

Mål 1: Vinne mix-klassen. Mål 2: Vinne duo-klassen uavhengig av kjønn. Mål 3: Komme først i mål av alle på distansen. Mål 4. Ta løyperekorden.

Etappe 1 – 34 kilometer

MARIA:

Jeg står ved startområdet i Simrishamn, en idyllisk svensk havneby, der tilskuere trekker ut på terrasser og i gatene for å få med seg starten av løpet. Jeg har møtt opp i god tid, og må konsentrere meg for å unngå å drikke opp all sportsdrikken jeg har med meg.

I vesten har jeg nemlig fylt på med 1 liter av en flytende sukkerblanding som Askild har gitt meg. Den smaker som smeltede, uimotståelige marshmallows og er ment å holde hele veien til første og eneste drikkestasjon som kommer først etter 19 kilometer løping i sola.

Jeg tar likevel en liten ekstra slurk rett før start, og det er først når jeg begynner å løpe at jeg innser at jeg har lagt meg altfor langt bak i feltet, som gir en litt klønete slalåmløping.

Jeg kommer meg likevel fort fram til de to kvinnene som ligger foran av sololøperne, og jeg innser at de raskeste mennene har et tempo jeg ikke kan klare å holde følge med.

Derfor bestemmer jeg meg heller for å legge meg bak de raskeste to kvinnene i solo-klassen med en plan om å løpe forbi dem når det er ti kilometer igjen for meg, og så får jeg bare håpe Askild klarer å ta igjen gutta foran. 

Vi løper litt blandede småstier før vi kommer ut på en lang strand, med sola som varmer og sand under føttene, som heldigvis er nokså hard og pakka ved vannkanten så løpingen går greit, om enn litt treigt.

Som en ivrig bader blir jeg fristet til å ta en rask dukkert i det innbydende havet, men dette er ikke helt riktig øyeblikk for å gi etter til slike innfall, så jeg prøver å fokusere på å holde en jevn fart med blikket festet på ryggen foran meg, og unner meg heller litt ekstra marshmallowsdrikk.

En nomade i blomsterenga

Vi er på kilometer 5, og jeg har drukket over halvparten av drikken min. Ikke ideelt. Stranden går fra sand, til rullende hvite steiner i vannkanten. Så svinger vi videre på varierte stier omgitt av trær i full vårspire og blomsterenger, som vi navigerer via saueporter i tre som klapper igjen når ivrige løpere passerer.

Jeg har tatt igjen én av de to kvinnelige løperne som lå foran meg, og jeg får med jevne mellomrom et glimt av kvinnen som ligger helt foran. Jeg holder meg tålmodig bak, venter.

Når vi passerer 12k er jeg allerede tom for væske, så jeg fokuserer på tanken om hvor godt det vil være når jeg omsider får vann, slik mang en nomade i ørkenen må ha motivert seg før meg. 

Det kommer en lengre strekning med asfalt, og jeg prøver å koble ut hodet og la beina rulle, mens jeg ivrig følger med på klokken som teller kilometerne jeg har lagt bak meg.

Må øke tempoet

Når jeg omsider kommer fram til drikkestasjonen forsyner jeg meg av omtrent alt de har å tilby av sjokolade, energibarer, og hva enn annet jeg finner der, i tillegg til vannet som jeg heller i meg og fyller på begge flaskene.

Jeg vet at klokken tikker, jeg bruker lenger tid enn jeg burde, og når jeg omsider drar videre har jeg nesten blitt tatt igjen den neste raskeste kvinnelige solo-løperen igjen. 

Nå er tiden for å begynne å øke tempoet.

Jeg fortsetter gjennom kuperte sand-, grus- og gressdyner i et par kilometer og tenker at jeg skal øke farten, men i dette området er det en naturpark løpsarrangørene ikke har fått lov til å markere, så jeg må konsentrere meg om å navigere og gjøre gode stivalg. 

Jeg prøver å huske hvor lang etappen min faktisk er for å tilpasse farten; er det 5 km igjen? 7? Mer? Var det 30 kilometer jeg skulle løpe, eller var det ikke kanskje 32, eller til og med 33? Kan jeg stole på kilometertelleren på klokka?

Når jeg er overbevist om at jeg nærmer meg vekslingen løper vi i et dalfullt gresslandskap uten sikt, og jeg ser ingen løpere foran meg. Det er sauetrapper overalt, og jeg merker tendenser til krampe i høyre lår hver gang jeg løfter beina i trappene. 

Når klokka mi sier jeg har løpt 30k og jeg ikke ser snurten av hverken løpere jeg kan ta igjen, eller vekslingsstedet, så daler motivasjonen drastisk. Når jeg omsider ser en liten gård foran meg og hører lyden av musikk og mennesker viser klokken min 33,7 kilometer, og jeg øker farten for en siste sluttspurt som går gjennom gårdstunet der jeg treffer Askild og får sendt ham av gårde med en high five. 

Askild fyker av gårde med en fart som gir meg håp om at han kanskje likevel kan dra seieren i land. Jeg får en tre-medalje rundt halsen og spiser noen punsjruller fra en herlig fikabuffet før jeg skynder meg til bilen for å komme meg til målområdet.

Etappe 2 – 26 kilometer

ASKILD:

Etter å ha hengt ved etappeveksling i en times tid på en idyllisk gård (alt er jo idyllisk rundt her) kommer de første løperne inn. Først noen blodsterke solo-løpere, før de første herrelagene i duo-klassen. 

For en idyll

Akkurat on point kommer Maria inn til veksling og jakten starter. Først langs en evigvarende og flyt-innbydende grusvei før løypa svinger inn i landet til terrenget og naturen som gir løpet sin karakter. 

Flytstier på barnålsbunn med innslag av hvit sand, åpne skoger og opp på gressvoller som du følger ryggen til videre. Dyrelivet er noe jeg ikke hadde sett for meg. Teller tre harer som hopper forbi og blir fulgt av en sandfarget stor rovfugl i flere minutter oppe på ryggen av en av gressvollene. 

Varm i topplokket, inspirert og glad begynner jeg etter en god stund (ca 10 km) å se andre løpere foran meg. Passerer noen duo-lag, noen solo-løpere på 60 km (du ser forskjellen på kroppsspråket før du ser fargen på startnummeret) og inspirasjonen stiger. 

Stor sportsånd

Alle løpere utviser stor sportsånd med gode ord, og åpenhet for en low-five. Med cirka tre kilometer igjen til mål passeres de to siste (les; første) løperne i 60 km solo-klassen og det er en ytterligere bonus å forbigående bevitne en tett duell til døden i teten her (døden som i kramper, stønning, skriking og løping i skjønn harmoni). 

Seieren er sikret og de to siste kilometerne nytes i høy flytfart på stier langs snirklende elver før målgang på mektige Christinehofs slott.

Sluttiden vår på 4 timer og 29 minutter på 60 kilometer sier mye om løypa. Raskere stiløp skal du lete lenge etter. Tre av fire mål ble innfridd, men løyperekorden til ursterke Anton Gustavsson på 4t13min var det ingenting å gjøre noe med.

Anbefales på det varmeste

Österlen Spring Trail anbefales på det sterkeste for deg som vil ha en annerledes start på løpesesongen. Arrangementet er velorganisert og med stor sjel. Med sjel mener jeg at du føler deg voldsomt velkommen, og du merker at arrangør og speaker kjenner en stor andel av løperne personlig når de heies inn mot mål. 

En stor del av sjelen er også løypa. Hvor spektakulært kan det bli med flatt kystterreng sier du? Mer enn du tror. Historiske bygg og steder, dyreliv ulikt noe du kan finne i Norge og stier som innbyr til snert i steget er ikke høydepunkter – det er normen gjennom løypa.

Österlen Spring Trail vet at naturen som skaper løpet ikke må tas for gitt. Arrangøren går langt i å være klimabevisste, en forpliktelse som går lengre enn å bytte medaljer av metall med tre. 

Gjennom sine forpliktelser til å halvere drivhusgass-utslipp innen 2030 og gå i netto null utslipp innen 2050 er de anerkjent av FNs Race to Zero-kampanje som en forpliktet bærekraftig bedrift.

Neste Österlen Spring trail går av stabelen 10.–11. april 2027. Anbefales på det sterkeste fra et happy-go-lucky duo-par som kom hjem med mer energi enn vi dro med.