Jeg løp halvmaraton barbeint – og overlevde

Da jeg stilte til start på Sommerløpet i Kristiansand lørdagen 6. juni, var jeg sikker på at jeg skulle gjennomføre løpet. Spent på hvor grensen ville gå.

Tekst: Kristian L. Thomassen – løper for Mikkeller Running Club i Kristiansand.

Drøyt to timer av ren motstand

Det startet utrolig bra. Første fem kilometer gikk jeg i 5:30-tempo mens solen skinte, stemningen langs løypa var fantastisk, og jeg følte meg som Superman. Sommerløpet halvmaraton er to runder av samme løypa, og første runde gikk veldig fint.

Men så kom andre runde.

Fra kilometer 14–16 merket jeg det skikkelig godt. Smerten under føttene begynte å slå inn på alvor. Jeg stanset og sjekket frykten min om sår – lite blod, så da var det bare å fortsette med smerten.

De siste fem kilometerne gikk jeg i rundt 6:15-tempo, og jeg krysset mållinjen på 2:01:52.

Jeg er fornøyd. Målet var å fullføre. DNF var uaktuelt, selv om det skulle tatt ti timer.

Teknikken er alt

Her er det viktig å være ærlig: jeg burde trent mer. Siste gang jeg løp barbeint i løp var Sommerløpet 2018 (10 km), da hadde jeg hele sommeren på å herde fotsåla. Nå hadde jeg bare fire uker. To måneder hadde vært ideelt, men sånn gikk det.

Det som reddet meg, var 12 år med minimalistiske sandaler. Det har trent opp løpeteknikken som er avgjørende når du løper barbeint. Du må lande på fotsåla, aldri på hælen – det sender dempingen rett inn i knær og hofter.

Korte, raske skritt – rundt 180 per minutt eller mer – fører til mindre friksjon. Foten skal ned og opp, ikke bremsing eller kraftige frasprang. Hele løpet fokuserte jeg på nettopp dette.

Leggmusklene tar jobben som sko normalt gjør. Det er enkelt og elegant, eller det hadde vært det, om det ikke gjorde så vondt de siste kilometerne.

Fornøyd i mål! Foto: Preben Rugholm

Føttene så bedre ut enn de kjentes

Det irriterende er at smerten i fotsåla kjentes verre enn skadene ser ut. Da jeg skulle sjekke under foten ved målgang, hadde jeg forberedt meg på et makabert syn.

Det så jaggu helt fint ut. Litt skrapet, men ellers bra – som om jeg bare hadde vært noen timer på stranda.

Resten av kroppen? Helt fin. Det var bare føttene som fikk juling.

Så skal jeg gjøre det igjen?

Ja. Neste gang med bedre forberedelse. Og kanskje ett par sandaler likevel.

Nå må jeg sette nye mål. Det er fristende å tenke maraton, men det blir ikke i år. Det trenger jeg tid til.