På bildet over ser du Kirsten Weltzin (t.v.) fra Røa og Hege Hodnesdal fra Try er spente før tirsdagens testløp.
Stemningen er spent før det andre testløpet i Sørkedalen. Noen var med sist tirsdag, så de kjenner løypa. Noen var med i fjor, men aner ikke hvor ferden går i år. Og så er det de som aldri har vært med på Sørkedalsløpet før. Deriblant undertegnede.
Vi vet det er 11 kilometer på for det meste skogssti. Vi vet det skal gå mye oppover. Vi har sett løypekartet på nettet, men det er vanskelig å forestille seg løypa når du ikke er kjent i området.
– Jeg har ikke løpt dette løpet før, så er veldig spent. Jeg er mest vant til å løpe alene, og har ikke vært på så mange løp tidligere, sier Kirsten Weltzin fra Røa.
Vi kommer lett i prat, slik man ofte gjør før løp. Vi leter etter toalett sammen, spekulerer på om bagene ligger trygt her, og om det blir lett å komme seg ut med bilen etterpå.
Hege Hodnesdal fra Try (Tryvann) har vært med tidligere. Hun har løpt 3 km-løypa flere ganger sammen med barna, og 11-kilometeren en gang før. Men da var løypa flatere. Og kjedeligere.
– Jeg tror denne løypa blir bra. Vi er en gjeng fra Try her. Vi tar det som tirsdagstreningen vår, sier Hodnesdal.
Til dette andre testløpet har det kommet godt med folk. Det er vanskelig å anslå antallet. Jeg hører noen si godt og vel 150. Alle deles inn i grupper etter hvor raskt vi løper. Gruppene får hver sin guide. Det er egentlig ikke nødvendig, for løypa er merket godt. Det var kun ett sted jeg var i tvil om ruten, og det skyldtes mest den lave kveldssolen.
Underlaget er gress og myr og kvist, litt grus. Og ganske vått etter de siste dagers kraftige regnskurer. Vi sklir og søla spruter. Her er det lett å vrikke ankelen om en ikke er årvåken. Det er bratt oppover, og innimellom også nedover. Vi er for det meste inne i skogen, det er ikke mye utsikt. Men flere steder er det likevel ganske åpent, og vi skimter solen som skinner på tretoppene. Etter hvert kommer solen midt imot og gjør det noe vanskelig å skimte stien. Men været var perfekt for en løpetur i skogen, så kan ikke klage på solstrålene.
De siste par kilometerne bærer det nedover – på grus. Ah, så deilig å få fart på beina igjen. Det går nedover lenge, lenge, og du skjønner at nå er du snart nede. Men så er det inn i skogen igjen, et lite stykke før vi skimter klubbhuset til Sørkedalens Idrettsforening.
– Vi håper folk liker løypa. Vi venter storinnrykk her på tirsdag 2. september. Vi er Norges største hverdagsløp, og prøver å være det hyggeligste. Her blir det elgsuppe og boller og brassband etter målgang. Det skal bli mye moro, lover løpsleder Ingar Solheim.
Artikkelforfatteren med en selfie før start.
