Vi kjenner alle typen: Den vennen som gir deg et startnummer til et ekstremt løp i bursdagsgave. Møt Silje Marita og hennes heldige venn Kari, og bli med på deres første Backyard-eventyr i helvete.

 Tekst: Silje Marita Saltvik Eggen

 For en drøy måned siden skrev jeg om veien fram mot mitt første Backyard Ultra. Om steget fra å ha løpt halvmaraton som lengste distanse til et løp uten sluttstrek. Om en 40-årsgave til Kari – og en felles utfordring ingen av oss helt visste hva innebar.

Ready to go to Hell

Den 25. april ble løpet gjennomført – in Hell. Bokstavelig talt. Løpet gikk på Hell i Trøndelag, et sted som kanskje klinger ekstra godt når man står midt i et løp som dette.

Backyard Ultra Last Man Standing er enkelt i oppsettet: Én fast runde på 6,7 kilometer. Start hver hele time. Så lenge du rekker start, er du fortsatt med. Det finnes ingen målstrek å sikte mot – bare nye starter. Hvor lenge det varer, vet ingen.

Klokka slo 09:00 lørdag morgen. Vi løp én runde. En time senere gjorde vi det samme igjen. Og igjen. Og igjen.

De første timene gikk kontrollert, og jeg følte at tiden bare fløy av gårde. Praten gikk og latteren satt løst. Erfaringer, forventninger og målsettinger ble utvekslet. Kroppen samarbeidet, og pausene ble brukt bevisst.

Fra start var strategien min tydelig: spise og drikke i hver pause, fylle på med karbohydrater og væske for å opprettholde funksjon. Toalettbesøk når det trengtes. Vurdere behovet for mer eller mindre klær. Jeg byttet sko for hver andre runde vi løp, og sokker ved behov gjennom dagen. Dette gjorde at jeg etter endt løp satt igjen med bein helt uten blemmer eller gnagsår.

Vi var så heldige å ikke være alene om å få logistikken til å flyte gjennom dagen. I motsetning til mange av de andre deltakerne som kom alene, hadde jeg og Kari med oss et fantastisk supportteam bestående av våre to menn. De sørget for varm bobil mellom rundene, hjalp til med mat og drikke og la godt til rette med klær og skobytter – en stor fordel og trygghet som fulgte oss gjennom hele løpet. Det fungerte veldig godt.

I pausene utover dagen var det fortsatt liv og småprat. Samtidig skiftet været nesten kontinuerlig. Klassisk trøndervær i alle varianter: overskyet og noen få plussgrader, før snødrev og haglskurer meldte seg. Så solglimt. Så vind, og da tidvis sterke vindkast.

Mitt første delmål på 7 runder kom – og gikk. Min første ultradistanse var gjennomført. Jeg jobbet videre mot nytt mål på 10 runder, og deretter 12 runder.

Kari (til venstre) og artikkelforfatter Silje Marita før start i sin første Backyard Ultra. Foto: privat

Endringene kom gradvis

Utover ettermiddagen og kvelden skjedde det gradvis en endring. Det ble færre og færre mennesker til start. Latteren hørtes sjeldnere. Praten stilnet mer og mer. Fokuset ble rettet mer innover hos hver enkelt.

Matlysten dalte. Selv om jeg visste hvor viktig næring var for å fungere videre, ble det vanskeligere å holde samme gode struktur som tidligere. Inntaket ble redusert, og akkurat det står igjen som et tydelig læringspunkt i etterkant: Fokuset på næring må holdes hele veien.

Frem til runde 12 løp Kari og jeg sammen. Vi hadde vært side om side gjennom hele løpet, men Kari kjente da at det hjalp å øke tempoet litt for de verkende knærne, så hun fant seg en gruppe med litt høyere fart å følge videre.

Jeg fortsatte i mitt tempo sammen med min tidligere kollega Karen. I løpet av runden fikk hun magesmerter og kvalme, og da vi kom i mål etter runde 12 – og hadde gjennomført over 80 kilometer – valgte hun å legge inn årene.

Jeg satte meg enda et nytt mål, og derifra ble løpet mitt helt annerledes.

Kroppen endret karakter

Runde 13 og 14 ble beinharde. Jeg løp alene, men heldigvis hadde mannen min i pausen før runde 13 funnet fram airpodsene mine, slik at jeg fikk «musikk til arbeidet».

Hoftene verket for hvert steg. Jeg klarte ikke lenger å gå i det hele tatt, og gjennom løypa ble det en blanding av lite effektiv småtripping og perioder der jeg delvis halta meg fram.

Kroppen hadde virkelig endret karakter. Underkroppen fortsatte å ta belastningen. Overkroppen var som en passasjer i egen kropp, mens hodet hadde blitt en egen del å håndtere.

Den siste beslutningen

Da jeg nærmet meg mål etter runde 14, hadde jeg i realiteten bestemt meg for å gi meg. Hodet jobbet på høygir, kroppen var skikkelig sliten og hoftene verket noe vanvittig. Samtidig kom det en liten skuffelse i bakhodet over å ikke få runda 100 kilometer, nå når jeg uansett var så nære.

Mannen min møtte meg ved målstreken med drikke. Rolig og støttende, med motiverende ord.

Og så kom tilbudet: han kunne bli med meg ut på én siste runde.

Jeg takket gråtkvalt ja.

Siste runde

Jeg kom meg ut igjen til startstreken. Én runde til. Den siste runden ble annerledes enn de to foregående. Den føltes lettere, og smertene var mindre fremtredende. Stegene fløt bittelitt bedre.

Klokken 23:55 krysset jeg målstreken for siste gang i mitt første Backyard Ultra. Og jeg er evig takknemlig for mannen min som pusha meg gjennom den siste runden.

Femten runder. Resultatet for både meg og Kari ble 15 runder. 100,5 kilometer. En skikkelig utfordring både fysisk og mentalt. Noe totalt annet enn et halvmaraton.

 

Dagene etterpå

I et Backyard Ultra Last Man Standing får alle, bortsett fra én, DNF. Det ligger i formatet. Likevel kjennes dette på absolutt ingen måte som et nederlag. Tvert imot.

Mestringsfølelsen etterpå var helt vanvittig. Ikke fordi jeg hadde vunnet over noen andre, men fordi jeg hadde blitt værende – runde for runde – og til slutt tatt én beslutning til når det virkelig gjaldt.

Den siste runden var mindre smertefull enn de to før. Og tanken kom selvsagt snikende etterpå: Hadde jeg ikke vært så mentalt innstilt på å stoppe på 15 – kunne det blitt én runde til?

Hvem vet? Det jeg derimot vet, er at dette var min første gang, men absolutt ikke siste.

To dager etter løpet meldte jeg meg på igjen. Samme løp. Neste år. Hell Backyard Ultra 2027. Kan det bli 20 runder?

Post Views: 29