«Hva er ditt største minne fra 2018?» Dette spørsmålet dukket opp på Twitter rett før året var omme.
Ikke et lett spørsmål, men en fin måte å få reflektert og hentet fram minner fra året som har gått – noe vi alle har behov for i blant. Mitt beste minne fra det året er New York City Marathon. Her er hvorfor.
Mange av dette bladets lesere har løpt dette løpet, og vil forstå mitt valg. For de som ikke har løpt New York Marathon, tenk deg følgende:
Ta følelsen av å løpe maraton, og plasser den i New York City. Byen som er, om ikke den mest ikoniske byen i verden, så i hvert fall topp tre på den lista. Pluss på med perfekte løpeforhold, drøyt 50 000 mennesker fra hele verden som sannsynligvis har sovet like lite som deg og er minst like gira. Krydre det med et vanvittig pulserende menneskeliv langs hele løypa. Det er nesten så du ikke hører deg selv tenke. Server på en bølge som bærer deg frem til et enormt klimaks idet du krysser målstreken i Central Park.
Bon appetit.
Karsten Skullerud Gundersen om sin største løpsopplevelse.
Foto: privat
You’re in
Historien før jeg krysset mållinjen 4. november 2018 i Central Park startet idet jeg meldte meg på loddtrekningen i januar samme år.
Månedsskiftet februar/mars skjedde loddtrekningen. Selv hadde jeg glemt det. Helt til jeg sjekket mailen på morgenen. «Congrats, you’re in» stod det. Ute var det mørkt og kaldt, men jeg hadde akkurat fått beskjed om at jeg skulle løpe New York Marathon i november. Årets treningsmål var herved servert.
Jeg tok kontakt med redaktøren av dette bladet, Sara. Hun hadde løpt året før, og jeg ville høre om hun hadde noen gode tips. Det hadde hun, og ikke lenge etter var reisen ordnet. To gode kompiser og jeg leide leilighet i Brooklyn. Knall!
Nå var det én ting som gjaldt: Få nok trening. Mengde og intervall. Jeg har vel aldri løpt så mye som jeg gjorde i den perioden. Jeg hadde jo trent mot maraton tidligere, men ikke med samme mengde og fokus som nå.
November
Spenningen hadde satt seg skikkelig i kroppen; var jeg egentlig klar over hva som stod foran meg? Marathon i New York!
Det var derfor veldig godt å sette seg i bilen med gode kompiser og peile kursen mot Gardermoen og New York. På en helt vanlig torsdag.
I tillegg til maraton, som det bare var jeg som skulle løpe, så hadde alle meldt seg på et 5-kilometersløp dagen før. Fint å få luftet beina litt på den måten.
Lørdag – dagen for helgas første løp var kommet. Starten var utenfor FN- bygningen. Det var lett regn i lufta, og god stemning langs hele løypa. En løype med avslutning på samme sted som jeg skulle avslutte maraton dagen etter. Sånn sett en fin måte å blir kjent med oppløpet på.
Lørdag kveld, og jeg sjekket metroen atter en gang. Spenningen var på et helt annet nivå enn hva jeg tidligere har kjent. Selv om dette var mitt åttende maraton, så var det tross alt New York City Marathon. Den mest ikoniske av dem alle. Alt av utstyr og klær ble lagt ut, alarmene ble stilt på klokken 04.00.
Sikkerhetskontroller og soloppgang
Alarmen ringte. Dagen jeg hadde ventet på siden mars hadde kommet. På med løpetøy, lue, hals, varm jakke og ekstra bukse (takk til Sara for gode tips). Videre til metroen og inn til Whitehall terminal. Jeg skulle ikke løpe før 10.40, så jeg hadde noen timer å vente. Jeg var spent på hvordan dette ville bli, men det gikk helt fint.
Vel fremme ved fergeterminalen, og sikkerhetssjekk. Ombord på ferja sammen med utallige andre løpere og Staten Island neste. Se for deg følgende bakgrunn; Manhattan sin skyline og den påbegynnende soloppgangen. Magisk.
Staten Island og rett over i ventende busser. Småkjølig, men godt humør. Neste topp: Fort Wadsworth. Ny sikkerhetskontroll, og videre til deltakercampen. Duften av vaselin og spenning lå i luften, og i campen var det gratis mat og drikke. Nå var det bare å finne seg godt til rette, mens solen fortsatte å krype over Verrazzano-Narrows bridge. Tanken på at jeg om noen timer skulle starte på New York Marathon over den kolossen, var en relativ heftig følelse.
En liten time før start leverte jeg fra meg bagen, samt overtrekksklærne, og bevegde meg mot startområdet. Blå himmel og strålende sol over oss, Empire state of mind på høyttaleranlegget. Vi var klare.
Utavdegsjælopplevelse
Startskuddet gikk, og i løpet av de neste timene skulle 42,2 km tilbakelegges i New York sine gater. Det ble en, som Ravi synger, utavdejsjælopplevelse.
Å løpe gjennom de fem bydelene, hver med sin helt egne energi og entusiasme. High-fives med store og små, heiarop fra en fantastisk samling med mennesker. Heiarop så heftige at jeg på enkelte strekninger nesten ikke hørte hva jeg selv tenkte. Enormt!
Å løpe forbi ikoniske bygninger, opp den ene avenyen og ned den andre, i strålende novembervær en søndag i New York.
Over den ene broen etter den andre. Følelsen av å flyte bortover på bølgen av heiarop, mens man løper med Central Park på høyre side var fantastisk. Folkehavet og lydnivået var enormt.
Inn i Central Park, endorfinene sprutet, blikket fremover og farten økte.
Inne på oppløpet. Klokken tikket mot fire timer.
Jeg skulle under.
Farten økte, sammenbitte tenner.
Kom igjen! All treningen det siste året!
Slalåm-løping rundt andre deltakere!
Kom igjen!
3…2…1…MÅL!
Denne teksten er en av de mange etappene i Runner’s World-stafetten, og ble første gang publisert i RW 2/19.
Ønsker du å dele din historie? Send en mail til sara@runnersworld.no
