Mens noen går på rød løper, løper jeg på blå resept

Mens noen går på rød løper, løper jeg på blå resept


Jeg fant kanskje aldri døra i veggen jeg møtte i 2007, men jeg løper for å finne den.


Denne teksten inngår i spalten Runner’s World-stafetten, hvor ulike løpere forteller sin historie. Vil du dele din historie? Send teksten din til sara@runnersworld.no.


En varm juniaften i 2007 forlot jeg min arbeidsplass i politiet, og hadde skjønt lenge at jeg neppe kom tilbake. Utbrent! Jeg hadde brent energilyset, i begge ender, alt for lenge. På arbeidssaker som stjal sjela.

2013 var jeg fortsatt ikke i stand til å smøre brødskiver selv, eller knyte skoene – det var ikke grunnet fysiske årsaker, men hjernen fikk ikke kroppen til å utføre handlinger.

Alt var kjett og slitsomt. Her må nevnes en fastlege, som ikke hadde mer tro på medisiner enn hva jeg har. Han hadde trua på turer i skog og mark – jakt og trening.

Så mens noen går på rød løper – løper jeg på blå resept!

Artikkelforfatter Nils-Einar Stenmyren. Foto: Privat

Norges mest uheldige

Et hjerteinfarkt, tross hva en skulle tro, boostet min treningsiver, og medførte at jeg skrev ei bok “Fra hjertepropp til Vasalopp”. I 2016 var jeg faktisk i god form på ski, men falt og fikk brudd i skulder. En svært dyktig fysioterapeut fikk meg i gang att. Det mentale hang på som en klegg, og hver gang jeg følte lykke og mestring, kom “styggen på ryggen” og fikk meg ned att. 

Fysioterapeutens øvelser for skuldra medførte at jeg ble bedre fysisk enn på lenge, og da bedres det psykiske litt også, for oppover – der vil alle være med.

Et sportsenergiselskap erklærte meg “Norges mest uheldige” og ga meg startplass i Oslo Maraton, og gjennom 10 for Grete fant jeg løpsgleden igjen.

I 2017 var jeg i bedre form enn noen gang. På sommeren løp jeg faktisk 1500 meter på bane igjen.  Da kommer en sykkelulykke, og jeg faller på hodet i asfalten. Deretter følger en betennelse i kroppen, som henger i nesten to år. Alt er tungt. “Styggen” sitter på sin hvite hest og triumferer. Jeg blir tyngre, og alt rundt meg blir håpløst.

Går i brudd

Lille nyttårskvelden 2019 tvinger jeg meg ut på ski, men skjønner fort at det er for glatt, og at det er fare for at jeg kan falle, så jeg snur, tar av skiene, og legger dem i bilen, og så glir jeg og faller på siden … To brudd i skulder denne gang. 

Ja, jeg er 57 år, men tårene triller, og jeg sier til min hustru at jeg ikke orker å trene meg opp en gang til – jeg visste hvor mye innsats det krevde sist. Etter fire uker på sofaen, med enda mer muskelmasse konvertert til fett, var det ikke lett å begynne på nytt. Treningstøyet passet ikke lenger, og jeg skjønte at jeg plutselig var hovedperson i ei Ole Ivars-låt, så tjukk som jeg nå hadde blitt.

Men du vet – den der fysioterapeuten var ikke borte. Jeg fikk igjen hjelp. Igjen øvelser som bygger. Løpe gikk ikke, fordi det gjorde vondt i skulderen. Så jeg gikk. Gikk veldig mye. Covid-19 tok fra meg fysioterapeuten, men jeg fortsatte å gå.

Et virtuelt vi

Facebook kjenner deg, og plutselig kom en melding opp hvor Runner’s World Challenge annonserte “løp i 100 min og få medalje”. 100 minutter er utfordrende, for uansett hvor fort du løper, kommer du ikke raskere i mål.

Jeg meldte meg på … Og løp. Hele 100 minutter.  Min hustru filmet meg halvvegs. Vassendgutane sang “Magen han henge og dingle når eg gjenge”, men lysta var tilbake.

Jeg ble medlem i RWC og der fant jeg glede og motivasjon. Et miljø av løpere – de aller fleste gørgode – men allikevel et forum hvor alle heier på alle.

På store virkelige stevner treffer man antagelig de samme løperne, men der er alle så fokuserte, at eneste nærkontakt, er duften av svette og tigerbalsam når du varmer opp.

Bildene av deg er også bedre i en virtuell løpssesong. Da trekker du bare inn magen noen sekunder, tar en selfie, og alle ser øyeblikket du var fornøyd med … Resten klipper du vekk i editoren. Det finnes filtre også.

Hva har Runner’s World Challenge betydd for meg? Løping har, i mange år, bestått av jogging. I samme tempo. Nå løper jeg intervaller, og jakter høydemetere.

Jeg, som bare ville gå flatt bortover. Plutselig var jeg i gang igjen – på nytt.
Styggen er fortsatt med, men han sliter med å holde følge. Og dagen er ikke det samme uten løpeturen.

Så sitter du der på balkongen, da, en aften.
To toppturer utført tidligere på dagen.
Sommerkvelden svalner.
Sola forsøker å gjemme seg bak fjellet.
Plutselig får du lyst på nok en topptur. Samme sted.
Du føler du har pers på et klatresegment inne.
Tankene går hit og dit.
Skal, skal ikke.
Du har lyst, men vet det blir tungt, eller mer rett: Hardt!

Men så er du der, oppi lia.
Løpende.
På veg mot segmentets start.
“200 høydemeter på 650 meter distanse”.
Du legger i veg med korte, kjappe skritt.
Du føler deg fin.
50 meter senere er det slutt på løping.
Du hiver etter pusten, og hjertet sliter.
Henda havner på knærne.
Er det juks, mon tro?… Men du må – det er så bratt.

På øra synger Thorleifs at “hjärtat bultar och slår”.
Du er faktisk redd for at hjertet skal slutte å slå, idet røde fargeflekker farer over netthinnen.
Pulsen tilsier at du løper så fort at myggen frykter at å slå inn i din kropp blir fatalt,
Mens sanninga er at farten er så lav at myggen ikke tør lande, fordi den er redd den skal skli nedover den svette leggen og klaske i bakken.
Det flater litt ut, og du forsøker å løpe att. Bikker toppen, lykkelig over å være oppe.
Da hører du Elvis synge “I Will be home again”, og du vet han har rett.

Derfor løper jeg. For å vinne over plagene.
For å bekjempe motgangen, føle mestring når jeg når mål jeg setter meg.

Mål jeg må utfordre meg selv for å klare.
Utfordringer som ikke gir noen mening for andre enn meg selv.

Jeg fant kanskje aldri døra i veggen jeg møtte i 2007, men jeg løper for å finne den. I løpinga ser jeg muligheter, og det er den daglige turen som avgjør om resten av dagen blir god nok til at den betyr noe.
Det er også i den settingen jeg løper Pilegrimsleden og kommer på setninger som: “Det er i de troendes fotefæl, du finner trua på dæ sjæl”.

Jeg finner nok døra!
En eller annen gang!

Et nytt liv i løpeskoene

Et nytt liv i løpeskoene


Mange løpere gruer seg til smertene som kommer utover i løpet. Det slipper heldigvis jeg å tenke på. Jeg har vondt alltid.

Det hele startet for fem år siden da jeg i lengre tid hadde gått sykemeldt grunnet smerter i hele kroppen min.

Jeg har vel egentlig alltid vært en aktiv dame, men aldri drevet med løping. Hadde vel mest sannsynlig ledd hvis noen antydet at jeg skulle drive på å løpe halvmaraton, maraton og ultraløp. Dette mente jeg definitivt ikke var noe for meg.


Denne etappen av RW-stafetten skrives av Beate Jåsund. Takket være viljestyrke og løping er håndterer hun i dag de kroniske smertene. Ved å fortelle sin historie håper hun å kunne inspirere andre i samme situasjon.

Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!


Sykemeldingen gjorde at jeg tilbrakte mye av dagen på sofaen, noe som selvsagt gikk utover både humør og livskvalitet.

Etter å ha fått en forklaring på hvorfor kroppen min krangler sånn, samt at det ikke ville gjøre meg verre, var det bare til å knytte på seg løpeskoene. Dette var starten på mitt gode løpeliv.

Mål og mestring

Det første jeg gjorde var selvsagt å kjøpe meg noen nye løpesko, de ble rosa. Så gjaldt det å sette seg et mål. Mitt første mål var å komme meg ut to dager i uken, da skulle jeg løpe på der det var flatt og gå resten.

De første turene var grusomme. Kroppen kranglet og gav tydelig utrykk for at dette hadde den ikke lyst å være med på, men nå hadde jeg virkelig bestemt meg for at det var jeg som var sjefen og ikke smertene.

På den måten klarte jeg å finne motivasjon til å fortsette.

Etter hvert som jeg følte at kondisjonen kom seg, løp jeg nå både på de flate partiene og i nedoverbakkene.

I tillegg utfordret jeg meg selv til å løpe opp de korteste motbakkene. Dette ble en kjempemotivasjon til å bare løpe på – jeg skulle nå målet mitt om å løpe denne runden uten å måtte gå.

Husker ennå den dagen den skjedde, snakk om kongefølelse og mestring. De tårene som kom da var lykketårer. Jippi, jeg klarte!

Nye mål og vegen videre

Målet mitt var nådd og nye mål måtte lages, det var da jeg meldte meg på mitt første løp. 21 kilometer skulle løpes/gås under Stavanger maraton i 2015.

Etter påmeldingen var i boks tenkte jeg fort, “hva er det nå du har gjort, hvordan skal du klare å komme deg gjennom en halvmaraton etter kun å ha løpt sånn rundt fem kilometer?”.

Jeg sov litt dårlig den natten. Heldigvis var det fem måneder til jeg skulle stå på startstreken.

Jeg ble nå stolt eier av min første pulsklokke, nå skulle det løpes. Målet om å komme meg ut to dager i uken fortsatte, men nå måtte det løpes lengre.

Kroppen kranglet fortsatt, men nå fikk jeg en følelse av at det var jeg som styrte livet mitt – ikke smertene. I denne perioden kom jeg meg også tilbake på jobb igjen. Nok en motivasjon til å bare forsetter med løpingen min.

Triks i ermet

Jeg hadde et lite knep på de dagene der kroppen kranglet veldig:

Da la jeg en liten stein i løpeskoen, denne irriterte meg så voldsom at den ble fokuset.

Etter en liten stund tok jeg den ut og tenkte «fy søren, så godt å få ut den steinen», og hodet var på en måte snudd til å ha et positivt fokus.

Mine løpeturer ble lengre og det hendt ofte at det ble både tre og fire turer i uken. Disse turene ble på en måte bonusturer, for de var jo ikke med i ukeplanen min. På den måten ble de også en ekstra motivasjon – jeg klarte mer enn jeg hadde tenkt på forhånd.

I begynnelsen handlet det for min del i stor grad om å finne motivasjon og ta fokuset vekk fra den kranglete kroppen min.

Det ble august og jeg stod skikkelig nervøs på startstreken til mitt første løp. Ville jeg klare dette?

Ja – jeg klarte det, og det på under to og en halv time, jeg var skikkelig kry og lykkelig over egen prestasjon. Dette skulle jeg aldri slutte med!

Møkkadager

Og sluttet med løpingen har jeg definitivt ikke gjort, jeg har vel egentlig bare løpt mer og mer. Det har vært fem fine år i løpeskoene, fem år med utrolig mange flotte løpsopplevelser sammen med nye løpeglade venner. Jeg er heldig.

Når jeg startet med løping var det for å bevise for meg selv at det er jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre, og ikke smertene.

Dette har på en måte blitt min indre motivasjon og det er den jeg bruker for å knyte på meg løpeskoene på de dagene jeg velger å kalle «møkkadager». For de dagene har jeg hatt mange av og jeg vet at jeg kommer til å ha sånne i fremtiden også.

Men den store forskjellen nå er at jeg har hatt så mange positive opplevelser i løpeskoene at det er mye enklere å knyte disse, selv på de verste møkkadagen.

Nå vet jeg at det faktisk ikke blir noe bedre av å bli hjemme og synes synd på seg selv. Å ta seg en løpetur bringer frem både smilet og mestringsfølelsen.

Et nytt liv

Jeg er langt ifra noen rask løper, men det er heller ikke det som er viktigst. Det som betyr noe er at jeg har bevist for meg selv at jeg kan klare å løpe 10 km, 21 km, 42 km, trappeløp med 4444 trappetrinn og ultraløp på 63 km – bare jeg vil det nok.

Og jeg vil på mange måter si jeg har en liten fordel:

Mange løpere snakker om smertene som kommer utover i løpet og gruer seg til det, men det slipper heldigvis jeg å tenke på, for jeg har vondt alltid.

Håper jeg med å dele litt av min historie kan motivere både de som har litt utfordringer med kroppen sin og andre til å ta på seg løpeskoa og komme seg ut på tur.

Her handler det ikke om å løpe raskest og lengst, men heller om å klappe seg selv på skulderen og være fornøyd med at du faktisk kom deg ut på tur.

Tenk på det du faktisk klarer og bruk det som motivasjon til å fortsette. Hilsen ei som digger livet i løpeskoene.


Les tidligere etapper i RW-stafetten her:

Perser og perspektiv

Kompresjonsstrømpene er på, skoene er raske, magnesium og rødbetejuice er inntatt, persen skal tas! Dagen etter løpet ble et vendepunkt for Nils Wiig.
Les mer

Flytte grenser

Det verker i hele kroppen, jeg hiver etter pusten og kjenner melkesyra tar grep. Allerede etter to kilometer får jeg en fornemmelse av at formen er vesentlig dårligere enn hva jeg selv hadde forestilt meg. Det var ingen maraton jeg hadde lagt ut på, men en lettkupert løype på seks kilometer. Jeg forstår at her må noe gjøres med min fysiske form.
Les mer

Meningen med ultraløp

“En ultra består av kontinuerlige opp- og nedturer. Om én ting jeg har lest er sikkert, så er det nettopp dette. At det er en fantastisk følelse å fullføre, det synes jeg ikke. Det føltes tomt og meningsløst”, skriver Robin Bjorheim etter ultradebuten.
Les mer

Fra føflekkreft til UTMB

Som Dag Otto Lauritzen sier (må leses med Grimstad-dialekt), “ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.” Espen Beyer Tomrens historie er et bevis på at det faktisk stemmer.
Les mer

Løping – en hverdagshelt

Hver gang panikken tar overhånd, har jeg pleid å holde meg i ro. Inntil én dag – da valgte jeg en annen løsning. Jeg valgte å løpe.
Les mer

Best på baktropp

Glykogenlagrene har vært tomme i timer allerede. Svetten sørger for en jevn strøm av salt i sårene på brystvortene. Det er min første maraton og starten på en langvarig og smertefull relasjon.
Les mer
Perser og perspektiv

Perser og perspektiv


Jeg er mosjonist, hverken mer eller mindre – og sånn har det vært hele mitt voksne liv. Men mine holdninger til mosjonsidrett har endret seg etter et møte med en jevngammel person noen år tilbake. Han satte i gang en tankeprosess hos meg som jeg gjerne vil dele med dere.

Det var en mandag for noen år siden. Jeg er kjent som en humørspreder på jobb, men denne dagen var jeg mutt og innesluttet. Det jeg hadde opplevd dagen før, det holdt jeg for meg selv – men jeg var tydelig preget.


Denne etappen av RW-stafetten skrives av Nils Wiig. På gjenkjennelig vis reflekterer han over hvordan mosjonister lar seg prege av jakten på perser, og hvordan vi har godt av en øyneåpner en gang i blant.

Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!


Rødbetejuice, kompresjonsstrømper og likes

Hvilken katastrofe var det som hadde rammet meg?

Vel, jeg hadde meldt meg på det årets utgave av Sentrumsløpet, og det er jo løpernes 17. mai for de som bor på Østlandet.

Jeg var én av rundt 10 000 løpere som etter en lang vinter skulle få vist meg frem, vist hva jeg var god for.

Formen var spisset, nye sko var kjøpt inn, selvsagt en lite slitesterk utgave en konkurransesko, ny tights og singlet, pannebånd og kompresjonsstrømper.

Jeg hadde også investert i nytt pulsbelte med sensorer som registrerer alt av bevegelse og puls.

Heldig for meg var jeg også ferdig med årets runde hos min naprapat grunnet feilbelastning og overtrening. De nye spesiallagede sålene kom sikkert til å gjøre susen.

Kroppen var fylt til randen av alt det en løper drømmer om til frokost en løpedag, havregrøt og rødbetejuice. Magnesium var inntatt i god tid, kramper skulle ikke få ødelegge et perfekt timet løp.

I det hele tatt, løypa var gått igjennom på video, skjema med passeringstider var vitenskapelig satt opp.

Hele familien var med på tur til hovedstaden, en sånn begivenhet må den nære slekta få med seg, og ikke annet for min egen del.

Kona sørget for optimistiske bilder av meg før start, det var tommel opp og smil. Straks lå bildene på Facebook, her var det bare å «like» – ja hvis man i det hele tatt vil bevare vennskapet i etterkant av løpet.

Selvsagt bryr jeg meg ikke om likes – så lenge jeg får flere enn i fjor.

Hvem bryr seg vel om tider, så lenge det går raskere enn i fjor? Dagen etter løpet ble et vendepunkt for artikkelforfatter Nils Wiig. Foto: privat

Uten smil

Så nærmer starten seg, og jeg forsvinner inn i min glassboble. Eller rettere sagt, inn på urinalen.

Ja, når det står om deltakelse og personlige resultater på selveste Sentrumsløpet, da er det ikke rart av nervene er på høykant. Det blir derfor flere besøk på samme sted før man stiller opp til start.

Endelig går startskuddet, men flokken foran beveger seg litt for sakte for en ambisiøs mosjonist med en klar målsetting.

Heldigvis blir det muligheter for å styre sitt eget tempo etter 2–3 kilometer, og her er det bare å gi jernet. Halvveis i løpet ser jeg at jeg ligger litt foran skjema og gleder meg over det.

Så begynner det å skje noe med kroppen, kvalmen kommer sigende og beina begynner å bli tunge. Det går saktere, men jeg kan da ikke gi opp? Jeg som har snakket så høyt og mye om dette til mine kollegaer og andre, jeg må jo vise hva jeg er god for.

Jeg kjemper meg videre og etter litt for mange minutter skimter jeg målflagget. Med tunga som slips kommer jeg meg over målstreken og tar i mot deltakermedaljen uten et smil.

Dette var bare grusomt. Og det verste: Jeg klarte ikke målsettingen min som var å løpe mila ett minutt raskere enn i fjor.

Perspektivet

Så denne mandagen på jobb. Dagen etter Sentrumsløpet var humøret preget av at jeg følte meg mislykket. Min jobb var da å ta blodprøver av inneliggende pasienter på lokalsykehuset. Jeg kommer inn på et tomannsrom og skal ta blodprøver av en mann på min alder. Han var overlykkelig og glad, og smilte fra øre til øre.

Han sa rett ut: I dag er jeg så glad og stolt! Jeg har nemlig klart å gå fra senga og helt ut på badet uten hjelp!

Han hadde blitt operert for sin prolaps og var så fornøyd.

Jeg valgte å ikke dele min opplevelse fra Sentrumsløpet med ham, men ønsket ham lykke til med videre opptrening. En dag vil han nok sikkert klare å gå en tur i skogen, i eget tempo – uten pulsklokke.

Perser og plasseringer

Møtet med denne mannen har fått meg til å tenke på hva som driver mosjonister (noen i hvert fall) til å hele tiden jage seg selv mot klokka og perser og plasseringer.

Hvis man demper ambisjonene noe, er det lettere å oppleve mestring.

En mer tilpasset treningsmengde gir sikkert også mindre risiko for skader enn om man presser seg til det ytterste.

Selv har jeg i det siste valgt å trene sammen med noen som stort sett har en overordnet ambisjon, det å ha det gøy sammen.

Runner’s mind og andre belastningsskader

PS: I år skal jeg virkelig sette ny pers på mila og løpe naboen i senk – han må ikke tro at han er noe bedre enn meg, bare fordi han kjører Tesla …


Les flere artikler i Runner’s World-stafetten:

Et nytt liv i løpeskoene

Mange løpere gruer seg til smertene som kommer utover i løpet. Det slipper heldigvis Beate Jåsund å tenke på. Hun har vondt alltid.
Les mer

Flytte grenser

Det verker i hele kroppen, jeg hiver etter pusten og kjenner melkesyra tar grep. Allerede etter to kilometer får jeg en fornemmelse av at formen er vesentlig dårligere enn hva jeg selv hadde forestilt meg. Det var ingen maraton jeg hadde lagt ut på, men en lettkupert løype på seks kilometer. Jeg forstår at her må noe gjøres med min fysiske form.
Les mer

Meningen med ultraløp

“En ultra består av kontinuerlige opp- og nedturer. Om én ting jeg har lest er sikkert, så er det nettopp dette. At det er en fantastisk følelse å fullføre, det synes jeg ikke. Det føltes tomt og meningsløst”, skriver Robin Bjorheim etter ultradebuten.
Les mer

Fra føflekkreft til UTMB

Som Dag Otto Lauritzen sier (må leses med Grimstad-dialekt), “ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.” Espen Beyer Tomrens historie er et bevis på at det faktisk stemmer.
Les mer

Løping – en hverdagshelt

Hver gang panikken tar overhånd, har jeg pleid å holde meg i ro. Inntil én dag – da valgte jeg en annen løsning. Jeg valgte å løpe.
Les mer

Best på baktropp

Glykogenlagrene har vært tomme i timer allerede. Svetten sørger for en jevn strøm av salt i sårene på brystvortene. Det er min første maraton og starten på en langvarig og smertefull relasjon.
Les mer
Hvordan finne motivasjon når du ikke finner den blant dine nærmeste?

Hvordan finne motivasjon når du ikke finner den blant dine nærmeste?


Har du opplevd at din personlige treningsreise ikke er forståelig for andre? Har du opplevd at folk ser på deg som en gal når du forteller om dine nye treningsmål?

Noen ganger er det slik at dine nærmeste ikke forstår seg på din lidenskap. Slik er det bare. Men, dersom dette er noe du opplever, har jeg noen tips til hvordan du kan finne riktig type motivasjon slik at du kan utfordre deg selv og nå dine milepæler.

Denne etappen av RW-stafetten skrives av Janina Lamøy, som deler sine erfaringer rundt det å være den eneste i familien som løper.


Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!

Et frirom

For å male opp et bilde som du kanskje kjenner deg igjen i, skal jeg fortelle min personlige historie.

Min reise inn i løpeverden startet så smått med jogging i 2010. Før den tid hadde jeg kun jogga sporadisk, kanskje en gang i året eller noe i den duren.

Fra 2010 ble det mer jevn jogging, og med det mener jeg et par ganger i måneden. Min motivasjon for å starte med jogging var vektkontroll og å bygge form.

Over tid ble løping min viktigste meditasjon – et frirom hvor jeg kunne komme vekk fra hverdagens mas og kjas. Et frirom hvor tankene ble satt på pause og hodet fokuserte på å gjøre det arbeidet som lå foran meg.

Et skifte

I 2015 gjennomførte jeg min første halvmaraton. Jeg husker hvor sliten jeg var etter løpet og hvor støl jeg var i lårene bare en halvtime etter løpet.

Det året var en halvmaraton mitt store hårete mål og det gikk, akkurat.

Årene etter bygget jeg sakte men sikkert opp løpeformen. Jeg løp mer og mer, men aldri særlig lange distanser. Med lange mener jeg mer enn en halvmaraton.

I 2019 skjedde det et skifte i livet mitt.

Jeg fikk mer og mer å tenke på på privaten. Jeg hadde mer og mer behov for et fristed hvor jeg slapp unna alle tankene. De trengte jo tross alt ikke spise opp hele dagen min!

I tillegg til det følte jeg på en indre uro og et behov for å få ut overskuddsenergi.

Jeg begynte å løpe mer, og ble det året en helårsløper. Jeg kjøpte meg mine første piggsko og sprang i alt fra snøfokk i minus 20 til 30 plussgrader og sol. Det føltes godt, både for min fysiske kropp og mitt sinn.

Janina under Hell backyard Ultra. Foto: Hell Ultraløperklubb

En maraton

I 2020 bestemte jeg meg for å trøkke på gassen. Jeg ville løpe en maraton. Jeg fikk med meg en tilfeldig person fra en løpegruppe på Facebook som sikret motivasjon og erfaring med på veien. Det var utrolig nyttig og fint.

Løpefølget Truls hadde løpt mange maraton før og var en ihuga ultraløper. Han passet på at farta var lav nok og underholdt meg med fortellinger om hans mange eventyr. Min første maraton var gjennomført! Slik som første gang jeg løp en halvmaraton var jeg sliten og sur i musklene, men jeg klarte det.

Den dagen forsto jeg at kroppen kan klare veldig mye, med riktig trening, motivasjon og fornuftig oppbygging.

Gjennomføringa gjorde at jeg gikk en jævel i meg og jeg bestemte meg for å legge ut på flere eventyr og utfordringer.

Ingen forståelse

I 2021 gjennomførte jeg min første ultramaraton på Hell og løp Lofoten på langs, eller rettere sagt ni mil fra Ramberg til Kabelvåg.

Da jeg fortalte min familie om hva jeg skulle gjøre, rista de på hodet, sa jeg var «gal» og sukket et høyt «huff».

Min umiddelbare reaksjon på kommentarene var at jeg ble lei meg. Jeg følte meg demotivert og følte at familien min ikke forsto meg, forsto at dette var jeg klar for, etter mange år med sakte oppbygging. Jeg var skuffa og demotivert. Men, jeg skjønner jo hvorfor jeg fikk akkurat de reaksjonene.

Familien min har ikke vært med på min reise og utvikling innenfor løping. Jeg har bodd i en annen by store deler av mitt voksne liv. Det gjør at det er vanskelig å forstå hvor mye jeg har trent og det påvirker deres reaksjon når jeg forteller om mine nye hårete mål.

Familien min vet ikke at jeg løp over 2800 km i 2020, altså et snitt på over fem mil i uka. De vet heller ikke at jeg har vært med på mange ulike små og store løp i Trondheim, byen jeg bor i. Det er ikke rart at de rister på hodet når jeg sier jeg skal løpe Lofoten på langs.

Men det sårer litt likevel, følelsen og opplevelsen av at dine nærmeste ikke har trua på deg.

Så, hva er mine råd om du trenger motivasjon og kanskje ikke finner støtte der du hadde håpet på å finne den?

Finn treningskamerater som har lignende mål som deg. Da har du noen som heier på deg og som du kan heie på når dere setter nye mål og utfordrer hverandre for å pushe grensene. Treningskamerater er gull verdt og kan bidra til å sparke deg i ræva når du trenger litt ekstra motivasjon på en lat dag.

Følg folk som gjør det samme som deg i sosiale medier og på treningsapper/forum. Der kan du finne inspirasjon, motivasjon og lære om viktige elementer du må tenke på for å bygge form og ta det neste steget. Følg med på folk du ser opp til, noen som har gjort det du ønsker å gjøre. Da kan du lære av deres erfaring og ikke minst feil de har gjort i treninga. Det er gull verdt.

Finn noen som har en unik mental styrke som du kan dra inspirasjon og motivasjon av. Noen som har en mental stamina du ser opp til og selv ønsker å bygge. Mange treningsutfordringer handler mest om det mentale, selv om selvsagt formen i bunn må være god.

Finn din metode for å motivere deg selv med positiv forsterkning. Det kan bety treningsapper som Strava, Endomondo, eller Runkeeper, forumer på nett, FB- grupper eller andre steder hvor du kan måle fremdrift og konkurrere med deg selv. Kanskje konkurrere litt med andre også, om det er noe som motiverer deg.

Lag deg flere ulike delmål og undermål som for eksempel antall km i uka, måneden eller året, antall turer, mål for puls, mål for fart, antall treninger etc.

Dersom en maraton eller et annet løp er ditt hovedmål for året, lag deg delmål som sikrer at du jobber strukturert mot målet og som gir deg motivasjon underveis mot hovedmålet.

Til slutt, det som har vært aller viktigst for meg. Finn en heiagjeng eller en heiaperson – noen som heier på deg og gir deg positiv feedback, noen som står langs gata på et løp og roper til deg «du er sterk», «du er rå», «dette klarer du». En slik person eller gjeng kan du finne gjennom gode venner, treningskamerater eller i en løpegruppe.

Ta godt vare på disse og husk å være heiagjeng tilbake!

Uansett hva du gjør, husk at du løper for deg selv og din egen velvære. Det kan ingen ta ifra deg. Ønsker du å sparre mer om motivasjon eller komme med tilleggstips, gjerne ta kontakt!


Les tidligere etapper i RW-stafetten:

Perser og perspektiv

Kompresjonsstrømpene er på, skoene er raske, magnesium og rødbetejuice er inntatt, persen skal tas! Dagen etter løpet ble et vendepunkt for Nils Wiig.
Les mer

Flytte grenser

Det verker i hele kroppen, jeg hiver etter pusten og kjenner melkesyra tar grep. Allerede etter to kilometer får jeg en fornemmelse av at formen er vesentlig dårligere enn hva jeg selv hadde forestilt meg. Det var ingen maraton jeg hadde lagt ut på, men en lettkupert løype på seks kilometer. Jeg forstår at her må noe gjøres med min fysiske form.
Les mer

Meningen med ultraløp

“En ultra består av kontinuerlige opp- og nedturer. Om én ting jeg har lest er sikkert, så er det nettopp dette. At det er en fantastisk følelse å fullføre, det synes jeg ikke. Det føltes tomt og meningsløst”, skriver Robin Bjorheim etter ultradebuten.
Les mer

Fra føflekkreft til UTMB

Som Dag Otto Lauritzen sier (må leses med Grimstad-dialekt), “ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.” Espen Beyer Tomrens historie er et bevis på at det faktisk stemmer.
Les mer

Løping – en hverdagshelt

Hver gang panikken tar overhånd, har jeg pleid å holde meg i ro. Inntil én dag – da valgte jeg en annen løsning. Jeg valgte å løpe.
Les mer

Best på baktropp

Glykogenlagrene har vært tomme i timer allerede. Svetten sørger for en jevn strøm av salt i sårene på brystvortene. Det er min første maraton og starten på en langvarig og smertefull relasjon.
Les mer
Flytte grenser

Flytte grenser


Det verker i hele kroppen, jeg hiver etter pusten og kjenner melkesyra tar grep. Allerede etter to kilometer får jeg en fornemmelse av at formen er vesentlig dårligere enn jeg hadde forestilt meg. Det var ingen maraton jeg hadde lagt ut på, men en lettkupert løype på seks kilometer. Jeg forstår at her må noe gjøres med min fysiske form.


Denne etappen av RW-stafetten skrives av Truls Wæraas. Han forteller om hvordan iveren etter å flytte grenser har tatt ham på en reise fra utrent til ultraløper.
Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail til sara@runnersworld.no, da vel!


Mellom smerte, ubehag og følelsen av å synes synd på seg selv, klarer jeg å mobilisere. Jeg bestemmer meg for å ta grep – og at denne løypa skal bli referansen på min fremgang.

Etter fullførte seks kilometer (jogg og gange) kjenner jeg et snev av tilfredsstillelse, jeg hadde jo tross alt kommet meg gjennom løypa.

Utslått på sofaen finner jeg inspirasjon i en eldre utgave av et magasin for løpere. Mitt første mål blir å fullføre denne løypa uten å måtte gå eller ta pauser underveis.

Pågangsmot

Med stort pågangsmot gjennomfører jeg to–tre løpeøkter i uka, og det går ikke mange uker før jeg gjennomfører testløypa løpende på tiden 33:53 (knappe 6 minutter per kilometer).

Jeg slo meg på brystet og tenkte «nå har jeg blitt en løper, en av dem som kan holde det gående i noen kilometer.»

Jeg har alltid vært opptatt av å utfordre meg selv og flytte grenser. Det har gitt meg mange opplevelser, mestringsfølelse og plusspoeng på helsekontoen.

 Jeg hadde jo gjort større ting tidligere, men det var i andre disipliner enn løping. Hva om jeg kunne bli en av dem som løper 10 kilometer gateløp, det er jo ingen umulighet.

Det blir med to–tre treningsøkter i uka, men jeg har forstått at et innslag av intervaller kan være hensiktsmessig for å få fart på blodpumpa. Treningen går fint de neste månedene, selv om dørstokkmila melder seg klarer jeg å gjennomføre treningsplanen i grove trekk.

Iveren etter å flytte grenser tok Truls Wæraas ut på en reise fra utrent til ultraløper. Foto: Knips Media

Milepæler og mål

Bordet fanger, tenkte jeg, så her var det bare å hive seg rundt finne et løp i nærområdet og melde seg på.

Tordenskjoldløpet i Trondheim ble debuten, og målgang ble sammen med et «tog» av andre løpeglade mennesker. En milepæl var nådd, jeg kunne si at jeg var blitt en løper.

Jeg hadde vunnet. Ikke løpet, men over meg selv.

Om lag ett år hadde gått siden jeg hadde min skrekkopplevelse i 6-kilometersløypa, og jeg følte på stolthet over egen gjennomføringsevne og fremgang i løpeskoa.

En ettermiddag sitter jeg og mimrer, ser på gamle bilder jeg har liggende på macen – plutselig et er et nytt mål satt. Et tilbakeblikk til da jeg gikk Norge på langs for ti år siden, 3000 kilometer fra Lindesnes til Nordkapp, ga meg inspirasjon til å flytte nye grenser.

En halvmaraton måtte jo være innen rekkevidde for en som akkurat har passert 50 år.

Terminlisten for halvmaraton ble studert, og valget ble lett. Jeg ville delta på Trondheim Maraton, en folkefest i Trondheim som skulle gå av stabelen om ni måneder, i august.

Det var bare ett problem, jeg hadde tatt på meg et oppdrag som guide, jeg skulle lede en ekspedisjon over innlandsisen på Grønland i hele mai.

Jeg valgte å tenke at 27 dager på ski i isødet, trekkende på en 70 kilo tung pulk, ville gi meg masse utholdenhet og evne til å tåle smerte.

Eufori

Ikke langt fra ord til handling – påmelding til Trondheim Maraton var i boks samme kveld.

I perioden som kommer legger jeg inn en ukentlig langtur (15–25 kilometer), en økt med trekking av dekk og et par intervalløkter.

Grønlandsekspedisjonen gjennomføres som planlagt og de to siste månedene før jeg står på startstreken til halvmaraton finpusser jeg formen og får mer fart på bena.

Uten noe referanse til eget tidsbruk på en halvmaraton, valgte jeg å starte i puljen som hadde sluttid på 1:50. Hode og kropp spilte på lag, og jeg angrep de 21 kilometerne med asfalt som lå foran meg.

Jeg kjente på en euforisk opplevelse både under løpet og etter å ha klokket inn på 1:34, jeg følte meg skikkelig sprek – en ny milepæl var nådd.

Ultradebuten

Jeg hadde sett innslag på TV om de tøffeste atletene, de som løp UltraBirken – kunne jeg bli en av dem?

Uten å tenke så mye på konsekvensene lar jeg nok en gang iveren etter å strekke grenser bli avgjørende for mine handlinger. Jeg var plutselig en av «ultra-gjengen», i hvert fall hadde jeg et startnummer som indikerte at jeg kunne bli en ultraløper.

Nettet ble saumfart for tips og triks om hvordan man kunne forberede seg til et ultraløp, og det var ikke mangel på gode råd.

Jeg bestemte meg for å holde fokus på tre elementer i forberedelsen til dette løpet på 60 kilometer med snill høydeprofil:

  • Nok langturer for å forbedre utholdenheten (herde kroppen).
  • Unngå skader og overbelastning.
  • Næring og drikke under løpet.

UltraBirken ble gjennomført, men ikke uten utfordringer og smerte. Som sikkert mange andre har erfart er det lurt å holde igjen i starten av et slik løp, men nei – jeg ga alt fra start for å henge på feltet.

De siste 12 kilometerne ble et mareritt, lett dehydrert og uten krefter registrerer jeg løpere i alle aldre og fasonger fra halvmaratondistansen suse forbi meg.

Nå er det hva som skjer oppe i hodet som teller, blir det målgang eller kan jeg risikere DNF?

I andre sammenhenger hadde jeg vært i denne mentale situasjonen tidligere, og var derfor forberedt på hvordan jeg skulle snu tankesettet – strategien ble å sette små delmål og rette fokus mot alt det som faktisk var positivt. Jeg ble til slutt en ultraløper.

Skape motivasjon

Blant venner og bekjente får jeg både oppløftende kommentarer, men også bemerkninger om at det jeg driver med er galskap.

Å høste anerkjennelse for det man driver med er en motivasjonsfaktor, men de færreste vet jo egentlig hva det innebærer å løpe ultra.

Min måte å bygge selvtillit på er ved å vektlegge dette: å sette mål, søke mestring og skape motivasjon.

Hva blir det neste?

Å løpe i fjellet har de siste årene vært min favorittaktivitet – det gir frihetsfølelse, flotte naturopplevelser og en god dose plusspoeng til helsa. Til kommende sesong er planen å delta på et knippe ultraløp: Hardangejøkulen Ultra, UltraBirken og Rondane 50 miles.

Man løper ikke for å bli ung, men for å bli gammel.

Les tidligere etapper i RW-stafetten:

Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller

Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller


Karl Joachim Svendsen forteller om hvordan selvtilliten har vokst i takt med kilometerantallet de siste fire årene.
Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

I 2017 bestemte jeg meg for at jeg skulle ta tak I formen min, som var blitt litt rund og andpusten.

Etter noen runder på sykkel der rumpa ble vond og sår var jeg ganske så lykkelig da vinteren kom og isen la seg.

Heldigvis kunne jeg ikke bare la den kondisjonen jeg hadde bygd opp forsvinne, så jeg bestemte meg en dag for at jeg skulle snøre på meg de litt for små trailskoene mine og løpe en runde rundt den mest brukte turløypen på Stord.

Sju kilometer senere var jeg i mål, full av endorfiner og nyfødt som løper!

Denne etappen av RW-stafetten skrives av Karl Joachim Svendsen, som forteller om hvordan selvtilliten har vokst i takt med kilometerantallet.


Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!

Underverker for psyken

Det gikk ikke lang tid før jeg meldte meg på mitt første løp. Helmaraton under Sunnhorldand Maraton. Go big or go home, tenkte jeg, kombinert med en «dette har jeg ikke gjort før så det klarer jeg sikkert!»-mentalitet.

Mye hardtrening og mange langturer senere fullførte jeg det målet. Ikke var jeg best, faktisk kom jeg inn på nesten sisteplass, men det satte ingen stopper for meg.

Underveis på treningsferden min fant jeg ut at de gode langturene med lavt tempo gjorde underverker for psyken som jeg hadde slitt med i mange år.

De bygde opp både kropp og sinn, og på den måten forelsket jeg meg i langdistanseløping.

Jeg fortsatte å løpe, med den gode langturen som gulroten min – muligheten til å kunne løpe lengre og lengre uten å bli unødvendig sliten.

Som Mandolin Orange synger så fint: Just like an old friend, kinder than expected.

Foto og sosiale medier

Etter en stund begynte jeg å se mulighetene for å fotografere samtidig som jeg løp. Jeg hadde fotografert en del før, og nå ville jeg ta opp den hobbyen igjen, kombinere den med den nye livsstilen min.

For en firebarnspappa med små tvillinger er tidsklemma en stor realitet, men jeg hadde fritt løyve til å drive med selvmedisineringen min, så jeg investerte i ett lite snedent GoPro-kamera og begynte å ta bilder underveis.

Den kunnskapen jeg hadde om foto kom godt med og jeg klarte å produsere noen bra bilder.

Nå hadde jeg enda en grunn til å komme meg ut i løypa, men jeg manglet et forum der jeg slapp å spamme ned alle vennene mine med løpebilder.

Instagramkontoen tall.guy.runs ble opprettet og jeg begynte å få litt positiv respons derfra.

Nå hadde løpingen gitt meg såpass god selvtillit og psyke at jeg kunne reklamere litt for løping som terapi. Jeg tenkte at om jeg kan ha så god effekt av dette, hvorfor kan ikke andre som sliter psykisk få litt inspirasjon.

Kanskje jeg kunne hjelpe en og annen til å ta det steget jeg hadde tatt?

Jeg har skrevet en del tekster om det å komme seg opp fra kjelleren på instagram, og har nå startet en egen liten blogg der jeg kan skrive om løping.

Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

Fjellet, den ultimate lykkepillen

Jeg hadde hatt en forkjærlighet for fjellet en stund før løpingen begynte, men det var den tidsklemma, da.

En fjelltur i lett gange tar fort en hel dag, og kanskje to om man skal ha med telt. Men nå hadde jeg funnet en ny form for løping, terrengløp.

De stundene jeg tilbringer med løpesko på beina i fjellet gir meg en så høy boost av frihet og ren lykke at jeg nesten faller pladask ned fra fjellet. Og det er ganske så praktisk at det bare er en liten time lett jogg fra døren til nærmeste fjelltopp.

Omgivelsene er vakre og utsikten er enda vakrere når hodet er fullt av endorfiner. Jeg bruker kamera flittig når jeg er der oppe, så tiden flyr fortere enn den burde. Og den tiden jeg sa jeg skulle bruke blir ofte en time lengre. Tempus fugit.

En dag bestemte jeg meg for å ta Stord på langs som en personlig utfordring.

Det er en god tur på cirka 40 kilometer med mange topper og høydemeter. Den dagen var det 30 grader i sola og toppen av en hetebølge. Men sta som jeg er, forsøkte jeg. Uten større hell.

Jeg kastet inn håndkleet et lite stykke fra mål, men sverget å ta turen til neste år. For har jeg begynt på et løpeprosjekt, SKAL det gjennomføres.

Helt til himmels og virtuelle løp

Runner’s World Challenge arrangerte løpet Til himmels på himmelfartsdagen i fjor, hvor det var om å gjøre å sanke flest mulig høydemeter i løpet av én dag.

Da så jeg mitt snitt til å ta Stord på langs på nytt. Den ble en kraftanstrengelse med fin flyt og mange fine timer i fjellet. Denne gangen kom jeg meg i mål, og kunne krysse fjellultraløp av på listen min.

Turen endte på 43 kilometer med ren lykke. Med flere fjelltopper og stier enn strengt tatt nødvendig, klarte jeg 1825 høydemeter. Endelig hadde jeg lagt den mislykkede turen bak meg.

Jeg hadde nå klart det ene målet jeg satte meg etter det andre. På Langfredagsmaraton, også i regi av Runner’s World Challenge, tok jeg og en kompis en runde rundt Stord som jeg logget til 63.38 kilometer.

En hel og en halvmaraton etter hverandre. Det var dagen jeg ble ultraløper. Et mål jeg ikke trodde var mulig for meg for noen år siden!

Mål og motivasjon

Nå vet jeg ikke helt hvilke mål jeg tør sette meg videre. Jeg har siklet litt på Ultrabirken og Lysefjorden inn, og vet det er mulig å gjennomføre.

Jeg har aldri satt meg høyere mål enn nettopp det. Å gjennomføre. Om jeg klarer det på en dugelig tid er det bare en liten bonus.

Men det viktigste for meg er å ha et mål jeg kan sikte mot, en liten motivasjonspush. Alt kan oppnås bare du vil det nok! Tiden den er der, det kommer bare an på hvordan du utnytter den.

Jeg har nå løpt i fire år. Jeg håper beina mine tillater at jeg løper 30 år til og at jeg kan fortsette å dele det gode løpebudskapet.

Jeg har blitt modigere og fått en bedre selvtillit av løpingen. Jeg kommer nok aldri til å bli best, men jeg er ikke så aller verst heller.

Jeg løper med en tanke om at dette er ren terapi. Og så lenge den tanken er med meg, kan jeg nok overvinne de fleste utfordringer som livet sender min vei.

La freden senke seg over kroppen og kjenn på takten av føttene mot sti.

Den repetive dunkingen blir som et mantra der hver bevegelse er med på å skru av stress og hverdag.

Legg bekymringene fra deg langs stien, stikk dem under en varde eller stein.

Kjenn at du lever i nuet.

Deg og naturen, sammenflettet i en herlig springleik.

Finn sonen din, og son helt ut.

Kjenn hvor lett kroppen er når alt er koblet av.

Løp …

Løp for livet .