Med løping i kampen mot MS-monsteret

Med løping i kampen mot MS-monsteret


Når mållinjen krysses i et løp, er det ikke bare på pallen det står vinnere. Noen må jobbe hardt for i det hele tatt å kunne stille til start. Marita Stenhaug Johansen kjemper en daglig kamp mot sykdommen MS hvor trening og løping har blitt viktige våpen for å holde henne oppe.

– For meg som er litt svakere fysisk enn de som er friske, så vet jeg at jeg aldri kommer til å stå på pallen. Men når jeg vet hvor mye arbeid som ligger bak det å klare og løpe med de begrensningene jeg har, så er det å passere mållinja for meg som å vinne OL-medalje. Jeg tenker alltid på datteren min som står i målområdet og heier på mammaen sin. Det er ingen medalje i verden som kan måles med gleden i øynene til jenta mi når hun kommer løpende for å gratulere mammaen sin.


Marita Stenhaug Johansen
Alder: 38
Bor: I ei lita bygd rett utafor Tromsø
Yrke: Jeg er ufør, men hater å si det. Det var jo ikke det jeg skulle bli! Jeg vil heller kalle meg helsearbeider. Jeg har Multippel Sklerose og jobber 24/7 året rundt uten en eneste fridag med å ta vare på det som er igjen av helsa mi.


Noe som skurrer

Marita var aktiv i med friidrett barndommen, hvor hun både løp 800 meter, ble kretsmester i stille høyde og lengdehopp før hun byttet ut joggeskoene med ridestøvler. I en ellers rotløs og kaotisk ungdomstid var det godt å ha en hest å tilbringe mange timer med hver dag.

Men noe begynte å skurre. Hun var mye plaget med helsa og klarte ikke å gjøre sitt beste lenger selv om hun prøvde. Det var et slit å komme seg på jobb, mange timer i stallen ble tungt og hun måtte til slutt selge hesten som var det kjæreste hun eide. Ingen leger eller behandlere kunne finne noe feil.

– I mange år følte jeg meg fanget i en kropp som tilhørte mer et gammelt menneske enn ei ung dame i sin beste alder, men ingen kunne finne noe galt med helsa mi. Jeg slet også med synet og sterke smerter i øyet, og det var det som til slutt skulle bidra til at diagnosen ble stilt. Da jeg kom til min nåværende fastlege Camilla, skjønte hun nok kjapt hva dette kunne dreie seg om og ville sende meg direkte til sykehuset.

Marita hadde andre planer. Denne fredagen hadde hun avtalt et jobbintervju hvor hun selvsagt unnlot å fortelle at hun var stokke blind på det ene øyet og i ganske dårlig forfatning før hun tok taxi til sykehuset.

På sykehuset fikk hun beskjed av øyelegen at hun mest sannsynlig hadde MS. Slik sett hadde det jo ingen hast, så Marita ble bedt om å komme tilbake over helgen.

– MS-diagnosen er en alvorlig diagnose å få, og jeg har i ettertid tenkt på hvor ukult det er å sende en pasient hjem til helg med denne beskjeden. Tankene jeg hadde i begynnelsen var rimelig mørke. Jeg har selv en onkel med MS som er helt hjelpetrengende, og det var skremmende å tenke på at vi to hadde samme sykdom! Etter en helt jævelig helg kom jeg mandag til nevrologisk avdeling. Oppfølgingen jeg fikk da var helt fantastisk. Grete, Marianne og Torill og resten av menneskene som jobber på nevrologisk er jeg veldig takknemlig for.


En hverdag snudd på hodet

Hverdagen etter at hun fikk diagnosen ble likevel tøff. Hun fikk det første året flere MS-attakk som gjorde henne svakere og svakere, hun var blind på det ene øyet og så dårlig på det andre.

– Jeg ble så skuffet, for jeg skulle jo bli verdens beste mamma og forbilde for henne. Og så var det mannen min. For ikke lenge siden hadde han sagt JA i kirken, men han hadde jo ikke sagt ja til å leve med en krøpling? Jeg ba på mine knær om at han måtte forlate meg for å få et bedre liv for seg og datteren vår, men han tok meg i handa og sa at han ikke løy til presten da han sa ja til å leve med meg i gode og onde dager. Det har vært mange tøffe tak for oss tre etter at jeg ble syk, og jeg har hatt mye dårlig samvittighet. Men vi har blitt sterke sammen og jeg er så utrolig takknemlig for at han tok valget om å stå ved min side.

I starten fungerte ingen av medisinene, og Marita som hadde jobbet og klart seg selv siden hun var 15 år ble nå avhengig av andre.

– Jeg mistet identiteten min og jeg mistet meg selv. Jeg smilte tappert på utsiden, men på innsiden var det svart. Helt svart. Sykdommen bare slukte meg hel, føltes det som.

Etter mye prøving og feiling fikk hun til slutt tysabri. Den medisinen har hun fått i cirka syv år nå. En gang hver eneste måned drar Marita på sykehuset for å få denne intravenøst.

– Jeg blir aldri helt bra, men jeg kan takke denne medisinen for at jeg har et noenlunde ok liv. Men jeg klarer nå å kjempe tilbake og har jevnlige krangler om hvem som er sterkest: jeg eller MS-en. Noen ganger vinner jeg, noen ganger ikke … That’s life!

Han tok meg i handa og sa at han ikke løy til presten da han sa ja til å leve med meg i gode og onde dager.

Hvis man kan gå, da kan man vel løpe?

Under et opphold på MS-senteret i Hakadal var det en annen pasient som gjorde stort inntrykk på Marita. Pasienten hadde fått et MS-attakk som gjorde at hun ikke lenger kunne gå.

– Det gjorde så inntrykk på meg, og jeg fikk det plutselig veldig travelt med å leve. Jeg husker jeg satt i senga mi på kveldene under oppholdet og sa høyt til meg selv: «Marita, du kan fortsatt gå! Det går ikke så fort og du kommer ikke til å gå langt, men du kan fortsatt gå! Selv om det gjør vondt er det ikke farlig, det er bare vondt!


Les også: For ti år siden lå hun i koma – i dag løper hun maraton



Marita dro hjem med en CD-plate med treningsøvelser som nok kunne minne om trim for eldre. Hun jobbet på, og fortsatte til tross for smerter.

Samtidig begynte hun å sette pris på hjelpemidlene hun hadde fått: dusjkrakk, ståstol til kjøkkenet, krykker, rullestol, elektrisk rullestol. Så bestemte hun seg for å gå. Første mål var postkassen. Meter for meter ble lagt på. Hunden Pia var med som støtte.

– Jeg gråt ofte. Noen ganger på grunn av smerter og utmattelse, og andre ganger fordi jeg var så takknemlig for å klare og gå. Vi gikk i to år før jeg en dag fant ut at jeg ville prøve å løpe. Den dagen kommer jeg aldri til å glemme.

Marita og hunden Pia gikk tur ved en travbane hvor Marita, til tross for at hun ofte snublet og datt på grunn av dårlig balanse og syn, følte seg trygg.

– Vi gikk bortover, og plutselig fikk jeg så innmari lyst til å prøve og løpe. Jeg satte i gang og løp noen meter. Det ga en følelse av å leve som var så sterk at jeg sto der alene med hunden og strigråt. Den kvelden la jeg meg med et smil, et ekte smil.

Det ga en følelse av å leve som var så sterk at jeg sto der alene med hunden og strigråt.

Trening med MS

Både helsepersonell og de rundt Marita har hele tiden støttet opp om treningen. Tysabri, medisinen hun får mot MS, kan gjøre at hun ligger utslått de første dagene og er mye sliten uka etter. Hun må hele tiden prøve, feile og lete etter den rette balansen.

– Jeg har ikke kommet hit jeg er i dag på grunn av flaks, men fordi jeg har jobbet hardt og vært villig til å begynne helt på nytt igjen hver gang jeg blir satt tilbake av MS-trollet. Jeg er ikke redd for å pirke borti eller gå over grensen, fordi jeg må gjøre dette for å vite hvor den går. Slik har jeg begynt å få en forståelse av at jeg ikke kan styres etter en bestemt plan, for det har jeg prøvd. Jeg har måttet lære meg at jeg er nødt til å trene det kroppen min klarer og ikke hva hodet mitt vil. I gode perioder kan jeg sette urimelige høye krav til meg selv, og det har stort sett resultert i månedslange nedturer. Det siste året har vært tøft i så måte med nesten ingen trening.

Marita og datteren på Rosa sløyfe-løpet Tromsø. Foto: Privat

Hjelp skal ikke undervurderes, og Marita får nå god støtte av en flink fysioterapeut, Øystein Mortensen, som også er spesialist på nevrologi og MS.

– Han har klart å få meg til å forstå hvor viktig det er med restitusjon, særlig når man har en syk kropp som har et sentralnervesystem på høygir 24/7. Så i år prøver jeg noe nytt, ingen nedskrevet plan annet enn å holde hjulene i gang. Med tanke på hvor dårlig jeg var for noen år siden og når jeg tenker tilbake på det mørke, svarte hullet jeg var i ferd med å bli slukt av, er jeg så utrolig takknemlig for at jeg nå kan få kjenne på den mestringsfølelsen og ikke minst livsgleden som trening gir meg. Trening tilfører livet akkurat det jeg trenger for å holde motet oppe og styrke i både hode og kropp til å kjempe imot.

Likevel er noen dager tøffere enn andre selv om Marta vet hvor viktig treningen er for henne. Da hender det at hun henter fram YouTube- filmer med amerikanere som skriker henne i ørene for å en ekstra push, eller hun kan visualisere på mølla at hun deltar i et løp med jublende publikum.

Familien har også ordnet med et eget styrkerom hjemme slik at hun ikke skal bruke energi på å ta buss til treningssenter i Tromsø. Siden hun sliter med balanse og syn føler hun seg tryggest på mølla, men utfordrer balansen ved å løpe ute også.

– Da jeg begynte å løpe ute syntes jeg det var skikkelig ekkelt siden jeg ofte sjangler når jeg blir sliten, faller eller begynner å blø neseblod. Men etter hvert har jeg gitt f i hva andre tenker om meg. Jeg vil løpe, og da gjør jeg det. Her i nord er det jo også mye vinter og vær, men jeg har lært meg å sette pris på bevegelse. Om det snør sidelengs, eller jeg må jogge i snø til knærne fordi brøytebilen ikke har vært her enda spiller ikke så stor rolle bare jeg får trent. Mørketiden kan også være utfordrende. Det er nesten flaut og si det, men selv om jeg snart er 40 år er jeg mørkeredd. En fordel er da at jeg løper litt fortere.

Hjelpemidler – og følgesvennen Pia – gjør hverdagen noe lettere for Marita. Foto: Privat

Konkurranser

Marita har deltatt på lokale konkurranser som Lavkarittet, Rosa sløyfe-løpet, Mørketidsløpet og Midnight Sun Marathon. Hennes første løp, Mørketidsløpet 2017 hvor hun løp 5 kilometer, ble en milepæl hvor hun fikk bevist for seg selv at hun kan.

– Jeg synes det er magisk å stå på startstreken med hundrevis av andre løpeglade mennesker fra hele verden. Spesielt under Mørketidsløpet da løpsforholdene kan være rimelig tøffe for de som ikke er vant til dette. Jeg takker alltid for støtten jeg har fått før, under og etter løp fordi man kommer langt med verdens beste heiagjeng. Sosiale medier har vært en stor motivator i så måte. Selv om jeg ser frisk og oppegående ut, sliter jeg med daglige smerter, kognitive utfordringer og en ganske ugrei form for utmattelse kalt fatigue, forteller hun.

Fatigue kommer av de skadene Marita har fått i hjernen av MS-attakkene, noe som gjør at hun ikke er så mye ute av huset og treffer folk. Gjennom Instagram har hun blitt kjent med mange flotte mennesker hun aldri hadde møtt ellers.

– I perioder hvor jeg er dårlig bruker jeg å gå tilbake og lese kommentarer og meldinger, og gråter og ler høyt om hverandre. Jeg ville ikke vært disse menneskene foruten og setter stor pris på dem.

Marita har ikke deltatt i løp utenfor Tromsø. Målet framover er først og fremst å finne balansen med en akkurat passe treningsmengde som styrker henne både som løper, som mor og kone.

Det har vært både oppturer og nedturer, men om du møter Marita på et løp vil du se ei dame med guts og en fandenivoldsk humor selv i de periodene man skjønner at MS gir mye motstand.

– Livet vil slå deg i bakken opptil flere ganger, kanskje blir det noen ganger urettferdig mange slag. Men det er opp til deg selv hvordan du vil takle det.

Les også: Løper for åpenhet rundt mental helse

Jan Billy har fullført 1000 løp

Jan Billy har fullført 1000 løp


Det er først og fremst en takknemlig og ydmyk mann som går i mål på sitt tusende løp denne oktoberdagen. Med så mange løp på CV-en er det naturlig å mimre tilbake til da det hele startet …

Planen hadde vært klar lenge. Den 17. juni 2022, dagen han fyller 40, skulle Jan Billy Aas gjennomføre sitt tusende løp. Men så kom pandemien. Og i dette tilfellet kan det kalles hell i uhell. Takket være de virtuelle løpene har karen fra Kråkstad sanket 166 løp siden 18. mars i år, og ligger med det ett år, syv måneder og tre uker foran skjema.

Lørdag 24. oktober fullførte han sitt løp nummer 1000. Og ikke hvor som helst, men akkurat der det hele startet i 1997.

Bare i år har Jan Billy Aas løpt 198 løp, 166 av dem er virtuelle. Bildet er tatt foran Kråkstad skole, der det hele startet en maidag i 1997.

– Det har vært et eventyr, helt fra mitt første løp den 22. mai 1997, mimrer han.

Det var Tinestafetten og Jan Billy gikk i sjuende klasse på Kråkstad skole. Stafetten gikk av stabelen på Ski stadion og laget hans vant overlegent. Løpingen og konkurransen tente en flamme i unggutten. En flamme som var sårt tiltrengt.

Han hev seg med på et knippe lokale karuselløp. I ungdomsskolemesterskapet noen måneder senere vant han 800-meteren og kom på andreplass på 100 meter. Det lå et talent her, noe medeleven Martin Skaarer og læreren Anne Marie Mellegård la merke til. De visste også om den trøblete barndomen som preget Jan Billy, og fikk ham med på friidrett.

– Jeg kan takke dem for at jeg i det hele tatt lever og for at jeg har nådd mitt tusende løp, sier han.

For Jan Billy blir løpene et bevis på hva kroppen er i stand til.

– Det viktigste for meg har vært å fullføre alle disse løpene, uavhengig av om jeg ble først eller sist. Jeg løper det kroppen orker.

Ronny Kristiansen (t.v) og Jan Billy (i midten) arrangerte sin egen jubileumsmaraton i sommer. Ronny ble denne dagen den yngste i Norge som har løpt 50 maraton. Tidligere rekordholder var selvfølgelig Jan Billy, som denne dagen tok tittelen «Norges yngste som har løpt 100 maraton». Til høyre: støtteapparat, fotograf og far til Ronny, Erling Kristiansen.

Hans tusende løp ble en virtuell halvmaraton kalt The Rainforest Race i hjemlige trakter. Løpet samler inn penger til regnskogen, og både saken og distansen passet Jan Billy godt. Med lite vind og 6–7 grader, i en litt krevende løype, satte han av gårde.

– Kroppen fungerte utrolig bra selv om det gikk tregere tidsmessig denn det føltes innimellom. Jeg er alltid fornøyd bare jeg fullfører, men hadde et lite håp om årsbeste, forteller han.

Jan Billy Aas etter målgang på sitt tusende løp med årsbeste på halvmaraton med tiden 1.26.09.

Og det klarte han med 53 sekunder. Dette var Jan Billys raskeste halvmaraton på nøyaktig ett og et halvt år, eller for nøyaktig 45 halvmaratoner siden, om du vil. Til tross for at det har blitt mange løp, har han full oversikt over tider og tidspunkt.

Familien Barth heiet underveis. Jan Billy er friidretsstrener for barna.

Jan Billy har planlagt 32 løp til dette året, så veien mot 2000 løp er allerede påbegynt. Det er bare å la seg inspirere. Ikke bare av antallet løp, men den innsatsen og løpegleden han sprer som friidrettstrener, arrangør for egne løp – og selvfølgelig løpsdeltakelsen.

Jobben som kreves for å lykkes

Jobben som kreves for å lykkes


Amalie Iuel har preget toppen i norsk friidrett i mange år, og tatt steg for steg opp mot verdenstoppen. I år kronet hun karrieren med kongepokalen etter flotte prestasjoner i NM. Her er et innblikk i hennes mentale strategier.

Runner’s World møtte hekkeløperen tidligere i høst for en løpetur. Her kom det fram at konkurranseinstinktet har vært intakt hos Amalie Iuel helt siden barndomen. Intakt og vel så det.

I tillegg hadde jentungen mengder av energi.

– Foreldrene mine visste ikke helt hvor de skulle gjøre av meg, forteller Amalie.


Når de så tok henne med til en friidrettstrening, hvor hun kunne få utløp for både konkurranseinstinkt og energien, gikk det opp et lys for Amalie. Og i friidretten har hun blitt. Valget falt etter hvert på den intrikate distansen 400 meter hekk – en disiplin som passer Amalie bra. Det er en sammensatt øvelse med mange elementer som stadig kan jobbes med, finpusses, forbedres.

I 2017 satte hun norsk rekord på 400 meter hekk, og siden da har hun forbedret den en rekke ganger. I dag har hun norgesrekorden på både spesialdistansen (54,72 sekunder) og 400 meter flatt (51,82 sekunder). Du kan jo forsøke selv – finne en friidrettsbane og løp alt du kan. Hvor mange sekunder bak Amalie havner du?

RW-redaktør Sara Skarabot Pedersen forsøker å holde følge med Amalie Iuel rundt Sognsvann. Skoene de løper i er PUMA SPEED 600 2 og PUMA Sutamina 2.

Favorittøkta

For å komme dit hun er i dag, trenes det jevnt og trutt med trener Leif Olav Alnes og gruppa som består av blant andre verdensmester Karsten Warholm. På samme måte som Amalie snakker varmt om sponsoren PUMA, og anser dem som en storfamilie, snakker hun også om treningsgruppa som en familie, og forteller om et klokt treningsopplegg med stadige skadeforebyggende forholdsregler.

Favorittøkta til hekkeløperen består av intervaller på 150 meter, og ser slik ut:

– Vi starter med en god og lang oppvarming med litt rolig jogg i cirka 6–10 minutter, etterfulgt av tøying, drill, stabiliseringsøvelser, litt spenst og hekkedrill. 

Hva er hekkedrill, tenker du kanskje? Se Amalie lære RW-redaktør Sara noen øvelser i denne videoen.

– Etter oppvarmingen begynner vi med selve løpsøkten der vi løper 6–10 150-metere med start hvert femte minutt. Her har man gradvis økning av fart fra løp til løp. Til slutt kjører vi en lett nedjogg på 5 minutter cirka, forteller Amalie. 


Stole på eget opplegg

 For å prestere i verdensklasse, kreves ikke bare talent, treningsiver og dedikasjon over tid. En annen viktig ingrediens er troen på at du kan få det til. Når Amalie entrer stadion og stiller seg i startblokka, er det derfor dette hennes indre dialog dreier seg om:

– Et slags mantra eller mental strategi jeg repeterer for meg selv før jeg skal ut å prestere er at jeg har gjort hele jobben som trengs for å lykkes. Jeg har lagt inn alle timene, spist riktig, restituert, og trent godt. Så da gjenstår det bare å få det ut i konkurranse.

En realistisk og selvsikker holdning. Når funksjonæren roper «innta plassene», og kroppen heves til startposisjon i blokka, er blikket riktignok rettet ned i tartandekket. Men det betyr ikke at det metaforiske blikket ikke er rettet opp og fram.

– Man må stole på opplegget og den treningen man har lagt ned, for man får ikke gjort mer når man står der på startstreken.

Se hele videointervjuet av Amalie her.

Mitt liv, mitt løp!

Mitt liv, mitt løp!


– Jeg begynner å forstå at det er hodet som setter begrensninger, sier Karoline Høye (23). Etter et kraftig oppgjør med komfortsonen sin, har hun nå innsett at hun faktisk kan løpe likevel, så lenge hun spiller på lag med kroppen både fysisk og rent tankemessig. Hva alle andre skulle mene om saken er blitt irrelevant, dette er tross alt hennes løp.

Forsøket med å løpe da hun gikk på videregående hjemme i Trysil, endte med betennelse i begge knærne, noe som medførte at håpet dalte mot bunnen.

Å løpe ble for Karoline uaktuelt, en sannhet hun hadde overbevist seg selv om, og siden den gang har hun ikke tort å prøve seg med løpesko igjen.

Før nå. Nå er hun klar til å steppe ut av komfortsonen og utfordre seg selv, og hun skal gjennomføre om hun så er sistemann over målstreken.

Etter mange års uenigheter med eget kroppsbilde, har Karoline tatt frem løpeskoene igjen. Foto: Guro Lindseth Nes

Med støtte i Facebook

Etter å ha fulgt influencer Camilla Lorentzen på Instagram et års tid, meldte Karoline seg inn i gruppen hennes på Facebook. «DenneKroppenKan» teller nærmere 7000 medlemmer, hvor mange er i samme situasjon som henne selv.

Med stadig større selvtillit for hva kroppen er i stand til med riktig innstilling, klatrer jentene seg stadig nærmere toppen av fjellet kalt MESTRING.  

Karoline er en av de ivrige i gruppa og kjenner stor motivasjon av å dele erfaringer med andre.

– Gruppa til Camilla har uten tvil hjulpet meg på veien ut av komfortsonen, sier hun og verdsetter alle råd og heiarop medlemmene villig deler ut til hverandre.

Jevnlig blir det lagt ut utfordringer i gruppa, og i januar ble jentene bedt om å skrive et brev til en kroppsdel de hadde et anstrengt forhold til.

Stolt mentor: PT og influencer Camilla Lorentzen blir både stolt og rørt over å se den enorme endringen flere av medlemmene hennes gjennomgår når det kommer til eget kroppsbilde. I hennes øyne er Karoline et stort forbilde for mange som vegrer seg for å trå ut av komfortsonen sin. Foto: privat

Oppgjør med eget kroppsbilde

Karoline valgte å skrive et brev til magen sin, og lovte at de skulle bli bedre venner i år.

– Jeg begynte å tenke over hva magen min faktisk gjør og er flink til i stedet for å tenke negativt om den fordi den ikke er slank. Ved å rette fokuset på hva kroppen min kan gjøre, og ikke fokusere for mye på utseende, ble jeg ikke lenger like negativ til den. Selv om magen min er stor, kan jeg fortsatt løpe, sier Karoline som nå har lært å verdsette magen sin som en del av den hun er, fremfor å la den være til hinder for alt hun har lyst til å oppnå.

Les også: Med løping i kampen mot MS-monsteret

Virtuell heiagjeng

Camilla Lorentzen vet av egen erfaring hva det vil si å jobbe seg ut av egen komfortsone. Hvor viktig det er å minne seg selv på at en virkelig er god nok, og aldri gi slipp på tanken om at man kan få til hva som helst. Å kunne booste selvfølelsen på denne måten er noe hun unner alle.   

– Jeg blir både stolt, rørt og innmari glad når jeg hører at Karoline og så mange andre fra gruppa klarer å endre fokus, fra hvordan kroppen ser ut, til å glede seg over alle tingene den faktisk kan gjøre. Hva hjelper det vel med motivasjon og viljestyrke, dersom du hele tiden er fokusert på tanken om at du hater deg selv og ikke er bra nok? Når Karoline klarer å snu dette, og løper fordi kroppen kan, ikke fordi hun ønsker å endre på den, da har kun kommet langt! Dette åpner muligheter for mange andre der ute, og hun går foran som et fantastisk forbilde!

Mål i sikte

Med ny selvtillit i hodet, tok hun steget ut og meldte seg på CC-løpet som skulle gått av stabelen på Hamar 18. april. Karoline var fast bestemt på å gjennomføre de 3,2 kilometerne gjennom gatene, uansett hvor lang tid det måtte ta.

– Poenget var å statuere for meg selv at nå har jeg begynt et sted. Klarer jeg dette, kan jeg jammen klare andre ting også. Jeg trenger å komme ut av tankegangen om at jeg ikke får til ting, for innerst inne veit jeg jo at jeg faktisk gjør det!

For å forberede seg til løpet, meldte hun seg inn på treningsstudio og fikk hjelp av en PT for å komme i gang. I starten var det blytungt, og Karoline slet med å komme seg gjennom første draget på tredemølla.

– Jeg har erfart at det er mye lettere å trene når en har et mål å trene mot, kontra det å trene på måfå. Allerede andre gangen jeg var på senteret og skulle opp på mølla igjen, klarte jeg å gjennomføre alle seks dragene, og det ga en utrolig god mestringsfølelse! Det ga meg til og med lyst til å løpe enda mer, ler Karoline, og legger til at det er en enorm seier å kunne bevise for seg selv at hun klarer det hun trodde var umulig.

I tillegg til løpetrening, er Karoline også med på senterets zumbatimer for å pushe seg litt ekstra, samt at hun kjører styrketrening for knær og hofter for å styrke muskulaturen og unngå overbelastning som sist.

– Nå har jeg kommet dit at jeg faktisk må holde litt igjen, for jeg blir litt ivrig når jeg først er i gang og får kjenne på det i etterkant om jeg ikke passer på belastningen, sier hun.

Etter hvert ble det avgjort at CC-løpet på Hamar ble avlyst på grunn av koronasituasjonen. Karoline har likevel gjennomført distansen på egenhånd gjennom Hamars gater, vel vitende om at treningen har satt sine positive spor. Nå jakter hun nye delmål, minutt for minutt. Påminnelsen ligger der og prikker henne på skulderen mellom treningsøktene – om endringene er små fra uke til uke, blir sluttsummen en kjempepott når hun ser på helheten.  

Uansett hvor langt eller kort jeg løper, slår jeg  i alle fall de som ligger hjemme på sofaen, sier Karoline. Foto: Guro Lindseth Nes

Karoline sine tips om du vil opp av løpegropa

  • Ha fokus på at du skal begynne der du er, ikke at du nødvendigvis må løpe så mye fortere enn du gjør. At du gjør noe, er langt bedre enn ingenting.
  • Løp sammen med en venn. Det er vanskeligere å avlyse en treningsøkt om du har en avtale.
  • Sett deg noen mål i løypa du løper. Det kan være at du skal løpe til neste lyktestolpe, eller løpe ned en bakke.
  • Gi blaffen i hva andre måtte tenke om deg når du løper. Som regel er det ingen som bryr seg om hvordan du løper, og de som har lang erfaring og god teknikk måtte også begynne et sted før de ble gode.

Les også: Marthe Katrine Myhre – samme gamle leksa …

Foregangskvinner

Foregangskvinner


Joan Benoit sitt steg over målstreken til seier i den første kvinnelige, olympiske utgaven av maratondistansen var et enormt steg for likestilling.

Da den beskjedne, upretensiøse skikkelsen til Benoit den 5. august 1984 entret pastellmekkaet inne i Los Angeles Coliseum, skulle de siste 400 meterne av den første kvinnelige olympiske maraton bli et øyeblikk som endret løpingens ansikt for alltid.

Foran et hyllende publikum og øynene til verden, løp hun seiersrunden og krysset målstreken på tiden 2:24:52. Tiden ble kronen på verket til en prestasjon som bar den historiske tyngden av kampen om likestilling i løping. Samtidig var dette personlig for Benoit det en krevende skadeperiode med mye usikkerhet munnet ut i, selv om størsteparten av publikum var uvitende om at det var et comeback mot alle odds de var vitne til.

Da Joan Benoit startet å løpe kunne ikke omgivelsene vært mer ulike folkemassen hun skulle få oppleve i LA Coliseum. Vissheten om at løping ikke var en passende fritidsaktivitet for en ung pike på tidlig 1970-tall, gjorde henne selvbevisst, og hun spaserte rolig til stiene i Fort William Park. Området rett ved der hun bodde i delstaten Maine ga henne plass og stier hvor hun kunne løpe av hjertens lyst før hun gikk hjem igjen. Slik holdt hun på helt til hun en dag så en dame hun gjenkjente som cox-en i åtterbåten til Princetons universitetslag: hun løp på gata!

– Jeg sa, «Vet du, hvis hun kan gå ut og løpe sånn så kan jeg det òg», husker Benoit.

– Jeg så meg aldri tilbake.

16. mai 1957 ble Benoit født i byen Cape Elizabeth og fra en tidlig alder elsket hun sport og idrett. Så fort både hun og brødrene kunne gå, fikk de ski festet på føttene, og hun spilte også tennis, basketball, lacrosse og landhockey. Men det var skikjøringen som var hennes første kjærlighet og det var i den grenen hun drømte om en olympisk deltakelse. Maratonhistorien er i så måte preget av tilfeldigheter etter at 16-år-gamle Benoit brakk benet i et skirenn. Rådene for opptreningen inkluderte løping for å bygge opp styrken, og det var slik hun forelsket seg i den nye sporten.

Innen et år hadde hun kvalifisert seg til ungdoms-OL i North Carolina, men det var ingen lengre distanser hun kunne løpe. Dette var en tid hvor kvinner ikke fikk lov til å løpe 42,2 kilometer og folk som kalte seg eksperter påsto fortsatt at hvis en kvinne løp mer enn en engelsk mile ville hun forårsake seg selv uopprettelig skade og antakeligvis aldri kunne få barn. Men med foregangskvinner som Bobbi Gibb og Kathrine Switzer på banen var endringens tid i emning. I 1966 ble Gibb den første kvinnen som fullførte Boston Marathon (selv om hun i utgangspunktet ble nektet å starte), og det påfølgende året ble Switzer den første kvinnen som løp med et offisielt startnummer til tross for at funksjonærer forsøkte å stanse henne i løypa.

I 1972 ble en ny lov som tok for seg kjønnsdiskriminering i utdannelse introdusert, og det ble mulig for Benoit å motta et stipend for løpingen. I 1979 mottok hun et Track and Field-stipend til North Carolina State og oppnådde status som en «All-American»-utøver. Samme året løp hun sin første store maraton i Boston og sjokkerte alle ved å vinne og samtidig senke løyperekorden med åtte minutter.

Endringens æra

Dette året viste seg å være et viktig år for kvinners maratondeltakelse, også her i Norge. På høsten knuste Grete Waitz sin egen verdensrekord under New York Marathon og ble den første kvinnen som løp sub-2:30 på tiden 2:27:33. Også i 1979 slo en gjeng kvinnelige løpere seg sammen og opprettet IRC – International Runners Committee – for å kjempe for kvinners rett til deltakelse i langdistanse under store mesterskap.

Støtten kom uventet nok fra et kosmetikkfirma som i august 1980 sponset en maraton i Battersea Park, London kun for kvinnelig deltakelse. 220 kvinner fra mer enn 27 land stilte til start, to dager etter distansen ble løpt under OL i Moskva. Løpet hadde som intensjon å trekke til seg maksimalt med oppmerksomhet og rette søkelyset mot olympiaden hvor kvinner ikke fikk løpe lengre enn 1500 meter. Kathrine Switzer ledet an kampanjen og ble i en løpsrapport beskrevet som «skinny-armed and hasn’t got huge calves: she’s slight and feminine and wears shoes with ankle straps which look sluttish but which others say are sexy”. Sportsreportere gjorde sitt eget utviklingspotensial tydelig, men kampanjen begynte i hvert fall å virke. I et tiår hvor maratonrekorden for kvinner raste fra 3:07 til Waitz’ 2:27 ble det vanskelig å holde på idéen om at kvinner ikke hadde utholdenhet, og det ble annonsert at de i Los Angeles skulle få løpe 42 195 olympiske meter.

Opp mot lekene i 1984 etablerte Benoit seg i verdenstoppen blant maratonløpere sammen med Waitz, Kristiansen og portugisiske Rosa Mota. Tilbake i Boston 1983 satte Benoit av gårde i et tilsynelatende hårreisende tempo. Etter åtte kilometer ledet hun med over ett minutt, og hun passerte 16K på 51:38. En mannlig løper la merke til farten hennes og advarte, «you better watch it, lady». Hun svarte med å vinne løpet og sette ny verdensrekord på 2:22:43, ett døgn etter Waitz hadde senket rekorden i London antakeligvis med håp om at den skulle stå lenger enn 24 timer.

Oppkjøringen mot OL gjorde det tydelig at for Benoit sto det om medaljens valør, og ikke hvorvidt det ble en. Men veien ble preget av overtrening som resulterte i en belastningsskade i kneet, og kun 17 dager før uttaket i mai 1984 gikk hun på krykker etter kikkhullskirurgi i leddet. Men det som virket katastrofalt skulle snu til noe ganske forbløffende da hun uka etter løp smertefritt. Hun gjenopptok umiddelbart den harde treningen, men med de nye tilpasningene for kneet gikk den store treningsmengden utover hamstringen. Den nye skaden skulle vise seg å være langt mer hemmende enn den opprinnelige, og én uke før uttaket kunne hun ikke løpe uten smerter. Det var alternativ behandling med en selvlært terapeut og et ikke-godkjent redskap, kalt en Acuscope, som ble desperasjonens løsning.

– Jeg vet ikke om Acuscopen var placebo eller ikke, sier Benoit.

– Det eneste jeg vet er at det virket.

Hun løp uttaket i en nærmest hypnotisk tilstand, i frykt eller kanskje med en forventing om at benet skulle gi etter når som helst.

–  Til denne dag vet jeg fortsatt ikke hvordan jeg kom meg gjennom det løpet, forteller hun.

Men hun gjorde mer enn å komme seg gjennom, hun både kvalifiserte seg til OL på hjemmebane og vant løpet. Etterpå gråt hun av lettelse.

Ken Regan /Walt Disney Television via Getty Images

Fininnstille fokus

Med under 90 dager igjen til OL og søkelyset rettet mot henne returnerte hun til Maine hvor treningsintensiteten og alvoret økte. Nike som sponset henne var i ferd med å endre hele markedet for reklame i sport og idrett. De fremtredende kampanjene deres inkluderte store veggmalerier rundt i Los Angeles, blant annet av Benoit. Et over 12 meter høyt, livaktig bilde av rekordløpet hennes i Boston 1983 dekket hele siden av en bygning på Menlo Avenue, rett ved stadion Coliseum i downtown Los Angeles. Løperen på veggen ble som et publikum som fulgte med på Benoit og ga motivasjon og fokus.

– Jeg tenkte på arbeidet og det utallige kvinner og menn har ofret som hadde gjort det mulig for meg å løpe en olympisk maraton. Jeg var veldig bevisst på at jeg var en del av historien. Veggmaleriet fremsto som et symbol på alt det.

Det historiske ved tiden de var i gikk altså ikke Benoit hus forbi, og likestilling i øvelsene var langt fra komplett. I juni 1984 løp hun det olympiske uttaket i Coliseum for 10 000 meter hvor ironien var at det ikke var noen kvinnelig versjon av den øvelsen i selve lekene. Løpet ble kalt en «act of civil disobedience», og organisator Jacqueline Hansen mimrer:

– Da det ble annonsert at disse øvelsene ikke ville bli utført i de kommende olympiske lekene, buet publikum. Spontan jubel overtok da speakeren sa at kvinnene nå løp for å simpelthen vise at de kan.

Benoit vant med tiden 32:07 som var ny amerikansk rekord, men mange var fortsatt skeptiske til maratonsjansene hennes. En rask 10 000-meter var en ting, men en full maratondistanse med et trøblete kne i varmen og smogen i englenes by? Oddsen var heller i favør en norsk duell etter Kristiansen hadde vunnet London Marathon noen måneder tidligere, og Waitz året før hadde vunnet både den første kvinnelige maratonen i et verdensmesterskap så vel som London og New York Marathon.

Så kom morgenen i august hvor Benoit og de andre foregangskvinnene sto på startstreken i det som virket som episenteret for media, og hvor livedekkingen av øvelsen nådde ut til millioner av mennesker. Et publikum hvis øyne nok var rettet mot Waitz og Kristiansen. Den spede Benoit i sølvfargen til USAs drakter fremsto mer som listefyll med hvit caps som potensielt skygget like mye for solen som oppmerksomheten.

Det ble likevel tydelig da startskuddet gikk at Benoit ikke hadde noen plan om å gjemme seg. Fra å føle seg bokset inne i feltet hoppet hun over første drikkestasjon og la seg i tet. Først med noen meter, så et par til, så et par til. Og slik passerte de første kilometerne over strendene i Santa Monica med morgenduggen fortsatt dvelende der Benoit sin ledelse ble stadig større. Fra kilometer åtte til ti akselererte hun fra 3:26 min/km til nærmere 3:20, og en ledelse på 400 meter åpnet seg.

Det var en dristig sjanse å ta som så ut til å hvile i hendene på motstanderne. Kristiansen som i månedene før lekene med tiden 14:58.89 hadde satt ny verdensrekord på 5000 meter, hadde med seg selvsikkerhet på evnen til en rask avslutning.

– Hun stikker nå, men vi kan ta henne igjen etter noen flere kilometer, var Kristiansens forklaring etter løpet på hvorfor de lot Benoit gå.

– Vi hadde hørt at hun hadde problemer med knærne, og både Grete og jeg trodde vi var i bedre form.

Men ettersom hver nye kilometer ble passert, holdt ledelsen. Benoit så sterk ut og rivalene så ikke ut til å klare å tette luken. Etter 30 kilometer prøvde Waitz seg, men tempoøkningen gjorde ingenting med Benoits ledelse. Etter 35K følte Benoit på et hint av svakhet, men opprettholdt rytmen.

– Joan presset grensene langt lenger enn [Frank] Shorter eller [Alberto] Salazar eller noen andre mannlig maratoner du kunne nevnt, sier Kenny Moore som i 1972-lekene kom på fjerdeplass på maratonen i München, og i 1984 dekket LA-lekene for Sports Illustrated. Det var som om all frustrasjon og lidenskap som hadde bygget seg opp hos kvinnelige løpere i flere tiår endelig fikk et utløp; Benoit kanaliserte alt inn i ett enkelt løp.

– Jeg tror ikke jeg var altfor aggressiv. Jeg hadde en tydelig plan for hva jeg ønsket å oppnå. Jeg visste at løpet ville bli avgjort basert på fart og styrke fremfor taktikk og avslutningsegenskaper. Det var det jeg trente for, og det var sånn jeg løp på konkurransedagen. Hvis det ikke fungerte var jeg forberedt på å leve med konsekvensene, sier Benoit.

David Madison/Getty Images

Skape historie

Da de nærmet seg Coliseum, passerte Benoit veggmaleriet som hadde inspirert henne gjennom en tøff sommer. Før hun føk videre inn på den olympiske stadion for en runde foran hjemmepublikummet på 75.000 tilskuere, hadde hun tid til å innse hva som var i ferd med å skje:

– Jeg tror alle barn drømmer om å bli olympisk mester og jeg var ett av de barna. Så å se den muligheten åpenbare seg foran øynene mine idet jeg nærmet meg Colisuem – jeg kunne nesten ikke tro det.

Hun hadde også tid til å ta innover seg det større bildet av hva prestasjonen hennes representerte.

– Jeg innså at dersom jeg krysset den mållinjen først ville jeg også være historiens første kvinnelige vinner av en olympisk maraton. Jeg visste at det kom med en laurbærkrans, men også med tyngden av et ansvar, sa hun.

Du kan søke opp videoen og se fra inngangen til stadion hvordan publikum ivrig venter på første løper. Utenfor guider funksjonærer Benoit inn i en 180 graders-sving, på rampen og ned i tunnelen. I etterkant har Benoit beskrevet at hun i det øyeblikket tenkte «når du kommer ut av denne tunnelen vil livet ditt være endret for alltid».

Ut av mørket kommer en liten figur med hvit caps, og publikum eksploderer i jubelbrus. Etter 42,2 kilometer nesten hele veien alene i tet, for så å bli revet ut av det fokuset til lyden av 75 000 publikummere som jubler ekstatisk. Benoit la ut på den siste runden og avsluttet sterkt mens hun tok av seg capsen og vinket med den til publikum før hun krysset mållinjen på ufattelige 2:24:52.

Dette løpet ble til da den raskeste kvinnelige maratonen i historien. Før lekene hadde kun to kvinner brutt 2:30 på ett løp. På denne dagen løp ni kvinner sub-2:30, og Waitz sin sølvtid 2:26:18 ble den raskeste ikke-vinnende tiden noensinne.

Som den første kvinnelige, olympiske maratonen ville løpet alltid finne veien til historiebøkene, men det er også en av de største prestasjonene i en olympisk maraton. Benoits tid forble olympisk rekord til 2000, og hadde gitt gullmedalje selv i 2004 og 2008.

Det var et transformativt øyeblikk for langdistanseløping, og for Benoit var det ikke slutten av historien. Det følgende året i Chicago løp hun inn til amerikansk rekord på 2:21:21,

Karrieren hennes kan se ut som en bro inn i moderne tid – fra en tid hvor kvinner ikke fikk lov til å løpe 42,2 kilometer, til en hvor kvinner årlig redefinerer hva som er mulig. I dag kan vi alle følge stien, men vi skylder mye til foregangskvinnene som tråkket den opp for oss.

Se serien «Passion for Running» her!

Se serien «Passion for Running» her!


I samarbeid med PUMA har RW laget en serie hvor redaktør Sara Skarabot Pedersen løper med tre vidt forskjellige løpere som alle har en sterk lidenskap for løping. Se episodene her!

Hva driver oss som løpere? For noen er det resultater, fremgang og mestring som gjelder. For andre er det naturopplevelser, ro i sjela og bevegelse som er drivkraften.

Tre forskjellige løpere

I denne serien møter vi tre forskjellige løpere: En toppidrettsutøver med norgesrekorder og kongepokal, en supermosjonist som til tross for full jobb og familie leverer knallgode maratontider, og en kreativ ultraløper som trigges av langvarige løpsopplevelser med solide innslag av repetisjon.


Første episode – Amalie Iuel



Andre epsiode – Einar Hagemann



Tredje episode – Martin Kjäll-Ohlsson