Med løping i kampen mot MS-monsteret

Med løping i kampen mot MS-monsteret


Når mållinjen krysses i et løp, er det ikke bare på pallen det står vinnere. Noen må jobbe hardt for i det hele tatt å kunne stille til start. Marita Stenhaug Johansen kjemper en daglig kamp mot sykdommen MS hvor trening og løping har blitt viktige våpen for å holde henne oppe.

– For meg som er litt svakere fysisk enn de som er friske, så vet jeg at jeg aldri kommer til å stå på pallen. Men når jeg vet hvor mye arbeid som ligger bak det å klare og løpe med de begrensningene jeg har, så er det å passere mållinja for meg som å vinne OL-medalje. Jeg tenker alltid på datteren min som står i målområdet og heier på mammaen sin. Det er ingen medalje i verden som kan måles med gleden i øynene til jenta mi når hun kommer løpende for å gratulere mammaen sin.


Marita Stenhaug Johansen
Alder: 38
Bor: I ei lita bygd rett utafor Tromsø
Yrke: Jeg er ufør, men hater å si det. Det var jo ikke det jeg skulle bli! Jeg vil heller kalle meg helsearbeider. Jeg har Multippel Sklerose og jobber 24/7 året rundt uten en eneste fridag med å ta vare på det som er igjen av helsa mi.


Noe som skurrer

Marita var aktiv i med friidrett barndommen, hvor hun både løp 800 meter, ble kretsmester i stille høyde og lengdehopp før hun byttet ut joggeskoene med ridestøvler. I en ellers rotløs og kaotisk ungdomstid var det godt å ha en hest å tilbringe mange timer med hver dag.

Men noe begynte å skurre. Hun var mye plaget med helsa og klarte ikke å gjøre sitt beste lenger selv om hun prøvde. Det var et slit å komme seg på jobb, mange timer i stallen ble tungt og hun måtte til slutt selge hesten som var det kjæreste hun eide. Ingen leger eller behandlere kunne finne noe feil.

– I mange år følte jeg meg fanget i en kropp som tilhørte mer et gammelt menneske enn ei ung dame i sin beste alder, men ingen kunne finne noe galt med helsa mi. Jeg slet også med synet og sterke smerter i øyet, og det var det som til slutt skulle bidra til at diagnosen ble stilt. Da jeg kom til min nåværende fastlege Camilla, skjønte hun nok kjapt hva dette kunne dreie seg om og ville sende meg direkte til sykehuset.

Marita hadde andre planer. Denne fredagen hadde hun avtalt et jobbintervju hvor hun selvsagt unnlot å fortelle at hun var stokke blind på det ene øyet og i ganske dårlig forfatning før hun tok taxi til sykehuset.

På sykehuset fikk hun beskjed av øyelegen at hun mest sannsynlig hadde MS. Slik sett hadde det jo ingen hast, så Marita ble bedt om å komme tilbake over helgen.

– MS-diagnosen er en alvorlig diagnose å få, og jeg har i ettertid tenkt på hvor ukult det er å sende en pasient hjem til helg med denne beskjeden. Tankene jeg hadde i begynnelsen var rimelig mørke. Jeg har selv en onkel med MS som er helt hjelpetrengende, og det var skremmende å tenke på at vi to hadde samme sykdom! Etter en helt jævelig helg kom jeg mandag til nevrologisk avdeling. Oppfølgingen jeg fikk da var helt fantastisk. Grete, Marianne og Torill og resten av menneskene som jobber på nevrologisk er jeg veldig takknemlig for.


En hverdag snudd på hodet

Hverdagen etter at hun fikk diagnosen ble likevel tøff. Hun fikk det første året flere MS-attakk som gjorde henne svakere og svakere, hun var blind på det ene øyet og så dårlig på det andre.

– Jeg ble så skuffet, for jeg skulle jo bli verdens beste mamma og forbilde for henne. Og så var det mannen min. For ikke lenge siden hadde han sagt JA i kirken, men han hadde jo ikke sagt ja til å leve med en krøpling? Jeg ba på mine knær om at han måtte forlate meg for å få et bedre liv for seg og datteren vår, men han tok meg i handa og sa at han ikke løy til presten da han sa ja til å leve med meg i gode og onde dager. Det har vært mange tøffe tak for oss tre etter at jeg ble syk, og jeg har hatt mye dårlig samvittighet. Men vi har blitt sterke sammen og jeg er så utrolig takknemlig for at han tok valget om å stå ved min side.

I starten fungerte ingen av medisinene, og Marita som hadde jobbet og klart seg selv siden hun var 15 år ble nå avhengig av andre.

– Jeg mistet identiteten min og jeg mistet meg selv. Jeg smilte tappert på utsiden, men på innsiden var det svart. Helt svart. Sykdommen bare slukte meg hel, føltes det som.

Etter mye prøving og feiling fikk hun til slutt tysabri. Den medisinen har hun fått i cirka syv år nå. En gang hver eneste måned drar Marita på sykehuset for å få denne intravenøst.

– Jeg blir aldri helt bra, men jeg kan takke denne medisinen for at jeg har et noenlunde ok liv. Men jeg klarer nå å kjempe tilbake og har jevnlige krangler om hvem som er sterkest: jeg eller MS-en. Noen ganger vinner jeg, noen ganger ikke … That’s life!

Han tok meg i handa og sa at han ikke løy til presten da han sa ja til å leve med meg i gode og onde dager.

Hvis man kan gå, da kan man vel løpe?

Under et opphold på MS-senteret i Hakadal var det en annen pasient som gjorde stort inntrykk på Marita. Pasienten hadde fått et MS-attakk som gjorde at hun ikke lenger kunne gå.

– Det gjorde så inntrykk på meg, og jeg fikk det plutselig veldig travelt med å leve. Jeg husker jeg satt i senga mi på kveldene under oppholdet og sa høyt til meg selv: «Marita, du kan fortsatt gå! Det går ikke så fort og du kommer ikke til å gå langt, men du kan fortsatt gå! Selv om det gjør vondt er det ikke farlig, det er bare vondt!


Les også: For ti år siden lå hun i koma – i dag løper hun maraton



Marita dro hjem med en CD-plate med treningsøvelser som nok kunne minne om trim for eldre. Hun jobbet på, og fortsatte til tross for smerter.

Samtidig begynte hun å sette pris på hjelpemidlene hun hadde fått: dusjkrakk, ståstol til kjøkkenet, krykker, rullestol, elektrisk rullestol. Så bestemte hun seg for å gå. Første mål var postkassen. Meter for meter ble lagt på. Hunden Pia var med som støtte.

– Jeg gråt ofte. Noen ganger på grunn av smerter og utmattelse, og andre ganger fordi jeg var så takknemlig for å klare og gå. Vi gikk i to år før jeg en dag fant ut at jeg ville prøve å løpe. Den dagen kommer jeg aldri til å glemme.

Marita og hunden Pia gikk tur ved en travbane hvor Marita, til tross for at hun ofte snublet og datt på grunn av dårlig balanse og syn, følte seg trygg.

– Vi gikk bortover, og plutselig fikk jeg så innmari lyst til å prøve og løpe. Jeg satte i gang og løp noen meter. Det ga en følelse av å leve som var så sterk at jeg sto der alene med hunden og strigråt. Den kvelden la jeg meg med et smil, et ekte smil.

Det ga en følelse av å leve som var så sterk at jeg sto der alene med hunden og strigråt.

Trening med MS

Både helsepersonell og de rundt Marita har hele tiden støttet opp om treningen. Tysabri, medisinen hun får mot MS, kan gjøre at hun ligger utslått de første dagene og er mye sliten uka etter. Hun må hele tiden prøve, feile og lete etter den rette balansen.

– Jeg har ikke kommet hit jeg er i dag på grunn av flaks, men fordi jeg har jobbet hardt og vært villig til å begynne helt på nytt igjen hver gang jeg blir satt tilbake av MS-trollet. Jeg er ikke redd for å pirke borti eller gå over grensen, fordi jeg må gjøre dette for å vite hvor den går. Slik har jeg begynt å få en forståelse av at jeg ikke kan styres etter en bestemt plan, for det har jeg prøvd. Jeg har måttet lære meg at jeg er nødt til å trene det kroppen min klarer og ikke hva hodet mitt vil. I gode perioder kan jeg sette urimelige høye krav til meg selv, og det har stort sett resultert i månedslange nedturer. Det siste året har vært tøft i så måte med nesten ingen trening.

Marita og datteren på Rosa sløyfe-løpet Tromsø. Foto: Privat

Hjelp skal ikke undervurderes, og Marita får nå god støtte av en flink fysioterapeut, Øystein Mortensen, som også er spesialist på nevrologi og MS.

– Han har klart å få meg til å forstå hvor viktig det er med restitusjon, særlig når man har en syk kropp som har et sentralnervesystem på høygir 24/7. Så i år prøver jeg noe nytt, ingen nedskrevet plan annet enn å holde hjulene i gang. Med tanke på hvor dårlig jeg var for noen år siden og når jeg tenker tilbake på det mørke, svarte hullet jeg var i ferd med å bli slukt av, er jeg så utrolig takknemlig for at jeg nå kan få kjenne på den mestringsfølelsen og ikke minst livsgleden som trening gir meg. Trening tilfører livet akkurat det jeg trenger for å holde motet oppe og styrke i både hode og kropp til å kjempe imot.

Likevel er noen dager tøffere enn andre selv om Marta vet hvor viktig treningen er for henne. Da hender det at hun henter fram YouTube- filmer med amerikanere som skriker henne i ørene for å en ekstra push, eller hun kan visualisere på mølla at hun deltar i et løp med jublende publikum.

Familien har også ordnet med et eget styrkerom hjemme slik at hun ikke skal bruke energi på å ta buss til treningssenter i Tromsø. Siden hun sliter med balanse og syn føler hun seg tryggest på mølla, men utfordrer balansen ved å løpe ute også.

– Da jeg begynte å løpe ute syntes jeg det var skikkelig ekkelt siden jeg ofte sjangler når jeg blir sliten, faller eller begynner å blø neseblod. Men etter hvert har jeg gitt f i hva andre tenker om meg. Jeg vil løpe, og da gjør jeg det. Her i nord er det jo også mye vinter og vær, men jeg har lært meg å sette pris på bevegelse. Om det snør sidelengs, eller jeg må jogge i snø til knærne fordi brøytebilen ikke har vært her enda spiller ikke så stor rolle bare jeg får trent. Mørketiden kan også være utfordrende. Det er nesten flaut og si det, men selv om jeg snart er 40 år er jeg mørkeredd. En fordel er da at jeg løper litt fortere.

Hjelpemidler – og følgesvennen Pia – gjør hverdagen noe lettere for Marita. Foto: Privat

Konkurranser

Marita har deltatt på lokale konkurranser som Lavkarittet, Rosa sløyfe-løpet, Mørketidsløpet og Midnight Sun Marathon. Hennes første løp, Mørketidsløpet 2017 hvor hun løp 5 kilometer, ble en milepæl hvor hun fikk bevist for seg selv at hun kan.

– Jeg synes det er magisk å stå på startstreken med hundrevis av andre løpeglade mennesker fra hele verden. Spesielt under Mørketidsløpet da løpsforholdene kan være rimelig tøffe for de som ikke er vant til dette. Jeg takker alltid for støtten jeg har fått før, under og etter løp fordi man kommer langt med verdens beste heiagjeng. Sosiale medier har vært en stor motivator i så måte. Selv om jeg ser frisk og oppegående ut, sliter jeg med daglige smerter, kognitive utfordringer og en ganske ugrei form for utmattelse kalt fatigue, forteller hun.

Fatigue kommer av de skadene Marita har fått i hjernen av MS-attakkene, noe som gjør at hun ikke er så mye ute av huset og treffer folk. Gjennom Instagram har hun blitt kjent med mange flotte mennesker hun aldri hadde møtt ellers.

– I perioder hvor jeg er dårlig bruker jeg å gå tilbake og lese kommentarer og meldinger, og gråter og ler høyt om hverandre. Jeg ville ikke vært disse menneskene foruten og setter stor pris på dem.

Marita har ikke deltatt i løp utenfor Tromsø. Målet framover er først og fremst å finne balansen med en akkurat passe treningsmengde som styrker henne både som løper, som mor og kone.

Det har vært både oppturer og nedturer, men om du møter Marita på et løp vil du se ei dame med guts og en fandenivoldsk humor selv i de periodene man skjønner at MS gir mye motstand.

– Livet vil slå deg i bakken opptil flere ganger, kanskje blir det noen ganger urettferdig mange slag. Men det er opp til deg selv hvordan du vil takle det.

Les også: Løper for åpenhet rundt mental helse

– Det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse

– Det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse


Fra en vinners perspektiv: Denne teksten gjengir Sondre Nordstad Moens opplevelse av 2:05:48 under Fukuoka Marathon i 2017.

Det er en solfylt ettermiddag i byen Fukuoka, nord på den japanske hovedøya Kyushu. Datoen er 3. desember 2017. Det er midt på natta norsk tid. Lokale klokker tikker mot 12:10. Det er straks klart for det som er som julaften å regne for det maratonfrelste Japan: Fukuoka Marathon. Det internasjonale friidrettsforbundet beskriver det som et av de ledende gateløpene i verden, og arrangementet er derfor betegnet som et ”IAAF Road Race Label Event”.



Fra en vinners perspektiv

Som Erlend Loe skrev i romanen Naiv. Super: «Perspektiv burde være noe man kunne kjøpe og sette intravenøst.» Fra en vinners perspektiv er en artikkelserie som tar for seg nettopp vinnerens personlige opplevelse av løpet.



«One in a million»

Arrangøren har virkelig slått på stortromma og samlet et stjernespekket felt. Kringkasteren lar kameraet gli over feltet. Norge er representert ved sin ubestridte langdistansekonge. Sondre Nordstad Moen har startnummer fem. Kun fire uker tidligere løp han 59:48 på halvmaraton i Valencia. På maraton står han ”bare” notert med 2:10:07. I denne sammenheng er Norstad Moen kun én i rekka, eller som Bossons klisje stadfester: ”One in a million”.

Stjernespekket felt

På forhånd er Bedan Karoki Muchiri ansett som den største favoritten – ikke uten grunn. På merittlisten har han sølv bak anerkjente Geoffrey Kamworor (verdensrekordholder på halvmaraton med 58:01) både under VM i terrengløp i 2015 og under VM på halvmaraton året etter. Karokis personlige rekord på 10 000 meter lyder 26:52:12. Det er også verdt å nevne at han kun to måneder etter Fukuoka Marathon presterte 58:42 på halvmaraton. Mannen er i kjempeform!

På startstreken tripper også Stephen Kiprotich, som ble olympisk mester på maraton i London 2012. Året etter ble han verdensmester på distansen i Moskva. Japanerne stiller også mannsterke, blant annet med løpere som Suguru Osaka og Yuki Kawauchi. Disse har ved flere anledninger gjort seg bemerket også i norske medier. Osaka har blant annet notert flere japanske rekorder, og derfor håvet inn enorme bonusutbetalinger. Kawauchi imponerte og begeistret det norske publikum med sin seier under Oslo Maraton i 2017. Året etter smeltet han hjertene til det internasjonale publikum, med sin historiske seier i Boston Marathon.

Det kunne vært skrevet så mangt om startfeltet. Fukuoka Marathons innholdsfortegnelse minner mer om en lengre fantasiroman. Selve handlingsforløpet er likevel enda mer interessant. Sett med norske øyne er det åpenbart et eventyr. Historien er likevel ikke fantasi, men realitet.


Dette bildet er fra en annen maraton, nemlig fra EM i Berlin 2018, hvor Sondre dessverre måtte bryte grunnet en skade. Foto: Matthias Hangst/Getty Images

Den hvite kenyaneren

Sondre er ikledd en lyseblå og rød Nike-singlet. Overdelen matcher den første utgaven av Nike Vaporfly 4%. Det er tydelig at Sondre ikke har sløst tid i solariet. ”Den hvite kenyaneren” har likevel aldri sett bedre ut. Som en gaselle er han bygd for å holde høy fart over lengre distanser. Han har selvtillit til å predikere en sluttid på 2:07 – kanskje til og med 2:06 om alt klaffer. Samtidig har han dratt til Japan i bevissthet om at målsettingen allerede er oppnådd denne sesongen. Dette blir som en bonus å regne. Sondre har hatt lave skuldre på trening de seneste ukene. Det har stort sett gått på skinner og innsatsen han har lagt inn har gitt høy avkastning. Det er endelig tid for å cashe ut for all investering.

Det er endelig tid for å cashe ut for all investering.

Til øredøvende jubel og storslått korpsmusikk legger feltet i vei. Pliktoppfyllende i sin rolle som fartsholder, tar australieren Brett Robinson umiddelbart teten. Kroppsspråk, stegfrekvens og innsats indikerer en behersket start. Da løpet innledes med halvannen kilometer inne på en friidrettsbane, er det lett å regne seg frem til at farten er langt fra rolig. Den første runden passeres på 1.06, og 500-metersmerket på i underkant av 1.23. Det tilsvarer 2.45 min/km. Brett Robinson tar et lite blikk på GPS-klokka og justerer farten litt. Den første kilometen passeres på cirka 2.57.

Perfekt pacing

De fremste løperne ser svært avslappet ut i TV-ruta. Idet kringkasteren skifter fokus bakover i feltet, får vi et mer reelt inntrykk av hvor fort det faktisk løpes. Svært dyktige løpere strekker ut steget og legger mye trykk i hvert skyv. Noen av disse kan karakteriseres som modige og tapre. Andre kler muligens bedre betegnelsene dristige eller naive. De er kamikaze-løpere. De er forberedt på å gå i krigen med ”døden” til følge. Det skal løpes så fort som mulig, så lenge det holder.

GPS-en viser at feltet passerer 3000 meter på cirka 8.56. En vanlig, dødelig skulle nok ønske at anstrengelsen snart var over. Brett Robinson ser bare kjapt på håndleddet og konstaterer at han er ”on pace”. Det skal løpes fjorten slike 3000-metere før oppløpet.

Fem kilometer passeres, som bestilt, på 14.59. Nok en gang kan Brett Robinson konstatere med et kjapt blikk at alt foreløpig går som planlagt. Sondre er omringet av sterke afrikanske og asiatiske løpere. Han ser ut som en million dollar i rygg på fartsholderen. I samråd med treneren, Renato Canova, ble det enighet om å våge og følge tetfeltet dersom Sondre løp sub 1:01:00 på halvmaraton i Valencia fire uker i forveien. Med 59:48 som fasit gjør han det nå i tillegg med stor selvtillit.

Utenomjordisk

Ved 10 kilometer-skiltet stopper klokken på 30.01. Det gir 15.02 på den andre 5-kilometerssplitten. Sondre ligger i andre rekke – fremdeles noe beskjeden, men samtidig pretensiøs. Han løper delvis i le for vinden. Det er lite som tyder på at den første mila har kostet nevneverdig med krefter. Japansk TV filmer mennene bak. De fremstilles som helter – noe de virkelig er. Fra dette perspektivet kan Sondre derimot betegnes som utenomjordisk.

Brett Robinson fortsetter sin presise pacing. De første 15 kilometerne tilbakelegges på 44.59, noe som gir en 5-kilometerssplitt på 14.58. De fleste overkroppene svaier litt mer. Det er et av få tegn TV-seerne får på at intensiteten begynner å koste.

Bevegelsesmønsteret virker forhåndsinnstilt, som hos en robot.

Sondre virker konsentrert, men avslappet. Mens forhåndsfavoritten Karoki stadig maser på fartsholderen om å opprettholde stødig 3:00-fart, gir Sondre fullstendig blaffen i om det går noen sekunder fortere eller saktere her og der. Han fokuserer derimot intenst på enkle arbeidsoppgaver, samt å posisjonere seg inn mot drikkestasjonene for å unngå uhell. Han strekker kjapt ut venstrearmen og grabber til seg sin private drikkeflaske ved bord fem. Han er umiddelbart tilbake i le for vinden og sutter tålmodig – ja, nesten mekanisk på flasken de neste 700 meterne. Bevegelsesmønsteret virker forhåndsinnstilt, som hos en robot. Samtidig fremstår han smidig som en katt.

Sondre Nordstad Moen har preget verdenstoppen i langdistanseløping i en årrekke, og på ulike distanser. Her fra 5000-meteren i London-VM i 2017. Foto: Getty Images Andy Lyons/Getty Images for IAAF)

Tetfeltet tynnes ut

Fra kameraet på motorsykkelen på halen av feltet, får vi se Yuki Kawauchi krumme nakken. Han fighter tappert, men Kamikaze-taktikken er i sin natur dødsbestemt. Det kan heves over tvil at han går 27 svært ubehagelige kilometer i møte.

20 kilometer passeres på 1:00:03. Det gir en 5-kilometerssplitt på 15.04. Estimert sluttid er ved dette tidspunktet 2:06:39. Sondre plukker opp en ny flaske og gjennomfører sin vante drill. Klokken viser 1:03:19 da feltet passerer halvveis. Halvannen kilometer seinere forlater Brett Robinson rollen som lokfører. Toget teller cirka ti mann: Et par japanere, Sondre Nordstad Moen og en rekke blodtrimmede afrikanere.

Farten opprettholdes til 25 kilometer. Med en 5-kilometerssplitt på 15.01 passeres det på 1:15:04. I denne fasen skrelles flere løpere av, og tetfeltet som nærmer seg 30 kilometer teller nå seks mann. Det sies at en maraton begynner ved 30 kilometer. Gruppen sies å ha beveget seg som ønsket til ”start” på 1:30:08. Det gir ganske nøyaktig 3:00 min/km i snitt, etter en ny 5-kilometerssplitt på 15.04. Tetfeltet teller nå fem mann: Stephen Kiprotich, Suguru Osako, Bedan Karoki Muchiri, Amanuel Mesel, samt løpe-Norges kjæledegge: Sondre Nordstad Moen.

Kamphaner

Som ”bestilt” legger Karoki inn et ekstra gir ved passeringen. Sondre tar umiddelbart hjulet hans. Han har en plan – og den er nøye taimet og tilrettelagt. Den gjengse friidrettsentusiast reagerer muligens med vantro. For Sondre selv fremstår det som den største selvfølgelighet. De tre resterende løperne gjør et heltemodig, men nytteløst forsøk på å følge.

Ved 32 kilometer kommer en brå 90-graders høyresving. Sondre er på alerten og viser godt veigrep. Han slynger seg gjennom svingen så elegant at han får et par meter på Karoki. Det er svært positive tegn. Med én mil igjen å løpe kan det dog kun vurderes som indisier. Det er altfor tidlig å trekke slutninger og konkludere med hvem som er sprekest. Sondres treningsopplegg har vel så mye vært rettet mot halvmaraton, så han har kalkulert med en ørliten sprekk etter 35 kilometer. Han vil likevel komme inn på høyst akseptable 2:07–2:08.

Kiprotich, Osako og Mesel løper fremdeles vidunderlig flott og fantastisk fort. Det holder likevel ikke til å holde følge med duoen Karoki og Nordstad Moen. Kamphanene i tet bytter på å ligge i vinden. Farten viser 2:55 min/km frem til 35 kilometer. Den seneste 5-kilometerssplitten er tilbakelagt på 14.37.

Seier vs sluttid

Sondre aner tegn på at Karoki lar seg stresse over at han ikke puster nevneverdig. Samtidig bekymres Sondre selv til en viss grad av at klokka viser 2:48 siste kilometer. Skal det ødelegge for en optimal tid? Sondre slår seg til ro med at det også virker å ha kostet for Karoki. Det er selvfølgelig artig med rekorder, men til syvende og sist handler det om å vinne løpet. Sluttiden mister gradvis fokus.

Ved 36 kilometer får Sondre plutselig noen meter. Han sverger likevel til planen, og tar seg tid til å plukke opp en ny drikkeflaske ved bord fem. Luken til Karoki utvides raskt, men Sondre er likevel ikke spesielt selvsikker. Han jaktes av meritterte løpere, som på ingen måte vil gi ham seieren uten kamp til døra. Tankene uroer han noe, men det virkelig plagsomme er stingene i magen. Han evner likevel å gli sakte, men sikkert i fra sin argeste konkurrent.  

I kampens hete er han faktisk bevisst og reflektert nok til å spekulere i om dette kan være karrierens optimale sjanse.

I den indre dialogen diskuteres den europeiske rekorden. Sondre vet så altfor godt at den utgjør 25 sekunder raskere enn 3:00 min/km-fart. Han er ekstremt streng med seg selv og konsentrerer seg om å opprettholde takten og momentum. I kampens hete er han faktisk bevisst og reflektert nok til å spekulere i om dette kan være karrierens optimale sjanse. Man kan aldri ta en slik oppladning og løpsutvikling for gitt. Det er ekstremt mye som kan gå galt i en monoton oppkjøring, og i ikke minst i det Sondre selv beskriver som ”kavringen av et løp” helt til slutt.

Knallsterk ankeretappe

Med en ny 5-kilometerssplitt på 14:38, passeres endelig 40-kilometersskiltet på 1:59:23. Det gir tallknuseren selvtillit. Sondre har estimert at han måtte passere på 1:59:35 for å være på skuddhold til den europeiske rekorden. Hver kilometer som passeres under 3:00 gir ytterligere tro på at det kan gå. Med 5:39 siste to kilometer, løper han plutselig i estimert halvmaratonfart og føler likevel enorm flyt.

De siste 600 meterne løpes igjen inne på tartandekket. Sondre passerer målstreken for nest siste gang på 2:04:40. Fra bane seks fører løypen ham inn mot lista. Sondre vinker til publikum og flyter tilsynelatende ubehersket den siste runden på cirka 68 sekunder. Sluttiden er oppsiktsvekkende: 2:05:48! Siste 2,195 km er tilbakelagt på 6.25, altså 2:55-fart på kilometeren.

Sondre er til stede på premieutdeling allerede før det offisielle tidtakersystemet teller to timer og ni minutter. Hodet ikles en beskjeden, grønn blomsterkrans, som matcher hans ydmyke fremtoning. Han gjennomfører et kunstig langt og spektakulært håndtrykk med en overivrig og tydelig begeistret distributør. Hele situasjonen er ufattelig. En nordmann har løpt 2:05:48 på maraton og vunnet et IAAF Road Race Label Event. Sånt gir gjenlyd i en hel idrettsverden! Sondre suger til seg inntrykkene. Det begynner å gå opp for han hva slags bragd han faktisk har utrettet.

Gelato og legendestatus

Etter seremoni, dopingkontroll og pressekonferanse, får Sondre endelig testet autentisk japansk sushi på banketten. Det er et etterlengtet innslag, da han og Canova hele uka har sverget til en italiensk restaurant for både lunsj og middag.

Ved denne restauranten tilbys også ordentlig italiensk is – som duoen har planlagt som en liten gulrot. De har dog inngått et veddemål om at dersom Sondre ikke overgår Abdi Nageeyes europeiske årsbeste på 2:08:16, skal Canova få nyte isen alene, mens Sondre sitter slukøret og ser på. Med 2:05:48 og ny europeisk rekord i baklomma, kan de heldigvis dele gleden. Kvalitetsbevisste Canova kan likevel ikke dy seg og påpeker tydelig at isen ikke kan karakteriseres som 100 prosent håndverk.

Johan Kaggestad har fulgt kondisjonsidrett med argusøyne i en mannsalder, blant annet som personlig trener for løperlegendene Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, landslagstrener i friidrett i ni sesonger (inkludert 13 medaljer i OL, VM og EM), støttetrener for skøytelandslaget, trener og ekspertkommentator i sykling, og sportslig koordinator i en rekke sommeridretter. Da Sondre Nordstad Moen parkerte det bunnsolide feltet i Fukuoka – og samtidig noterte Europeisk rekord på distansen – stadfestet Kaggestad at løpet ”sannsynligvis er det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse. Jann Post beskrivelse ”eventyrlig bra” er ingen overdrivelse, snarere tvert imot. Prestasjonen er legendarisk og Sondre Nordstad Moen er per definisjon en legende.

Kilian prøver seg på 24-timersløp

Kilian prøver seg på 24-timersløp


Kilian Jornet, en av historiens mest meritterte terrengultraløpere, forsøker seg nå på en helt ny utfordring – ikke i fjellet, men på en friidrettsbane. Her får du et innblikk i hvordan han har trent de siste månedene.

Pressemelding fra Salomon / Suunto

Iført de nye konkurranseskoene fra sponsoren Salomon, S/LAB Phantasm entrer han det ovale tartandekket i Måndalen for å løpe rundt og rundt i 24 timer. Opprinnelig var datoen 21.–22. november, men grunnet dårlig vær er løpet utsatt. Ny dato er fredag 27. november klokken 11.00.

Salomon S/LAB Phantasm

Kilian Jornet er først og fremst kjent for sine fjellbragder, men med blant annet hans gateløpsdebut friskt i minne, er han ikke fremmed for nye utfordringer.

– Motivasjonen ligger i å gå ut av komfortsonen, prøve nye ting og se hva jeg er i stand til å få til – enten det er sanking av høydemeter eller som i dette tilfellet, løping på flatt dekke, sier Kilian.

Han kommer ikke med noen eksplisitte forskutteringer med tanke på distanse eller rekordforsøk, men vi er jo godt vant med at ekstraordinære ting skjer når Kilian snører på seg skoene.

Den offisielle bestenoteringen i verden på 24-timersløp ble satt tilbake i 1997, av Yiannis Kouros som løp 303,506 kilometer, noe Kilian kaller en «absolutely wild» prestasjon.

– Det er så mange kilometer at jeg ikke klarer å visualisere det. Jeg har tittet på Yiannis’ rundetider, så jeg planlegger å holde tritt med dem så lenge jeg kan. Jeg vet hvilken fart jeg må ligge på hver time, og hvilken kilometertid jeg må ligge på for hver runde. De første ti timene vil naturlig nok gå litt raskere, for så å roe litt ned for hver time etter det, så jeg har en plan. Den store utfordringen ligger i å unngå muskulære problemer og å få i seg nok mat uten alt for store nedturer underveis i løpet, sier han.


Kilian har vunnet renomerte løp som UTMB, Hardrock 100, Western States 100 i tillegg til et utall andre fjelløp rundt om i verden. Nå har han rådført seg med trenere og fysioterapeuter for å inkorporere mer fart i treningsarbeidet.

Mye har handlet om å minimere sjansen for skadene som kan oppstå etter den repetitive dunkingen på det flate underlaget. Det er også grunnen til at det opprinnelige 24-timersforsøket ble utsatt noen uker – nemlig en liten muskulær skade etter gateløpsdebuten i Hytteplanmila i oktober, hvor han løp på 29:59.

– Fjelløpere har en stor motor og en god utholdenhet, men beina mine er ikke vant til å bevege seg så fort. For å forberede meg har jeg hatt tre dager med tempotrening på friidrettsbanen eller asfalten ukentlig. Men løpemåten og steget er veldig annerledes fra hvordan du løper i terrenget, hvor du må forsere hindringer og plassere føttene på ulike måter ut ifra hvordan terrenget skifter, forteller han.


Det har vært noen småskader denne høsten, som en følge av forandringen i treningen, og Kilian innrømmer at det har vært frustrerende.

– Jeg har hatt gode perioder med trening, men så har det kommet en skade som har tvunget meg til å holde meg i ro. Etter 10-kilometeren måtte jeg ta en pause på grunn av en skade. Nå er planen å få inn en god treningsuke og se hvordan kroppen føles, og deretter hvile frem til 24-timersforsøket.

Du kan lese mer og følge løpet live her.

De andre løperne i feltet er RW-spaltist Simen Holvik, Didrik Hermansen, Harald Bjerke, Jo Inge Norum og Sebastian Conrad Håkonssen.

Sko og klokke

Under løpet vil Kilian løpe i Salomons nye S/LAB Phantasm, en superlett gateløpssko som lanseres våren 2021. Han har allerede brukt skoen i flere måneder på bane- og asfaltøktene.

I tillegg kommer han til å bruke GPS-klokken Suunto 9 for å sammenligne rundetidene med verdensrekordholderen Yannis Kouros sine tider.

Slik ble Wilson Kipketer raskest i verden

Slik ble Wilson Kipketer raskest i verden


Wilson Kipketer er en av de aller fremste løperne i verden gjennom tidene på 800 meter. Han har fortsatt verdensrekorden på distansen innendørs, og løp blant annet inn til tre VM-gull for Danmark innen han avsluttet karrieren i 2005. Vi har snakket med ham om hvordan han ser på alt fra løpetrening til den raske utviklingen av løpesko.

Wilson Kipketer regnes som den beste gjennom tidene på den intrikate 800-metersdistansen. Han tok tre VM-gull på rad, og selv om han aldri fikk det til ett hundre prosent i OL, tok han likevel et sølv i 2000 og en bronse i 2004.

Wilson er født og oppvokst i Kenya, men kom til Danmark via et privat utvekslingsprogram da han studerte. Han ble værende i Danmark, byttet nasjonalitet og startet å konkurrere for Danmark. I 1995 tok han sitt første VM-gull for landet under verdensmesterskapet i Göteborg.

Året etter VM-gullet hadde Wilson en fantastisk sesong, men ettersom nasjonsbyttet fra Kenya til Danmark ikke var helt klart, godkjente ikke den internasjonale olynpiske komiteen at han kunne konkurrer for Danmark, hvilket gjorde at han mistet OL i 1996.

I løpet av 1996–1997 var Kipketer ubeseiret i hele 33 konkurranser på rad, alle på 800 meter. Wilson var også den løperen som til slutt slo Sebastian Coes «uslåelige» verdensrekord på distansen. Coes rekord hadde stått i 16 år når Kipketer først tangerte rekorden på hundredelen i 1997. Senere samme sesong løp han under rekorden ved to tilfeller, med 1:41:11 som beste tid.

I dag jobber Wilson med sportsmarketing for PUMA i norden og tar seg av mange av de utøverne som merket samarbeider med.

Tolv kjappe med Wilson


Hvordan er din status som løper i dag?

– Siden pandemien brøt ut har det blitt mer løping enn tidligere. Jeg har likt å komme meg litt vekk fra hjemmekontoret, så jeg har løpt nesten hver dag. Først og fremst fine morgenøkter. Men til vanlig holder jeg formen ved like med fire økter i uka. Jeg har ingen konkurransedriv, men det handler om at jeg løper for helsens skyld og for at det gir en fin avkobling. Muligens kan det bli et gateløp eller to, men bare som en del av jobben i så fall.

– Jeg kjenner heller ikke på noe sug etter å konkurrere i veteranløping på bane, selv om jeg vet at det blir mer og mer populært. Men der har jeg gjort mitt. Kanskje vil jeg teste hvor raskt jeg klarer å løpe en gang i blant, men det er bare for min egen skyld. Ellers er det langturer i 4.30-fart som gjellder akkurat nå.

Er du fortsatt involvert i sporten i dag?

– Ja, det er jeg. Totalt hjelper jeg rundt 40 løpere fra to klubber i København, KIF og FIF. Det er alt fra 15-årsalderen og opp til 30 pluss. Først og fremst er det mellomdistanseløpere, men blant dem finnes det løpere med målsettinger om å utvikle seg på alt fra 400 til 10 000 meter. Jeg treffer dem alt fra en gang i måneden til neste hver uke. Det er inspirerende å kunne være med og bidra.


Hvor var basen din da du selv var eliteløper?

– Etter studiene var jeg så klart en del i Danmark, men for å få riktig gode forhold og kunne fokusere på løpingen var jeg veldig mye på treningsleir. Først og fremst om vinteren, da Danmark ikke har så gode fasiliteter for innendørstrening. Portugal tilbød gode treningsmuligheter og etter hvert lå jeg ofte på lange leire i Polen. Der fantes det et veldig bra treningssenter med en fin skog, samt både innendørs- og utendørsbane. Her ble fokuset mitt på treningen også veldig bra. dels fordi det ikke fantes så mye annet å gjøre, og dels fordi treneren min Stawomir Nowak kom fra Polen.

Hvilke økter var de viktigste i treningen din mot å bli verdens beste 800-meterløper?

Det er alltid vanskelig å trekke fram enkeltøkter, for det handler om en helhet; å trene bra og med kontinuitet, men også å spise godt og gi kroppen den tiden den trenger for å hvile. Det er fort gjort å bare kopiere treningen og glemme det andre – som er like viktig.

– I treningen gjelder det å finne balansen mellom teknikktrening, styrke og den rene løpetreningen. Mitt råd er å ikke legge for mye vekt på kilometervolumet, men å heller vektlegge den kvalitative treningen. Det var det som fungerte best for meg. Streb etter å se en utvikling av løpefarten i løpet av en lengre tidsperiode.

Innebar det at du ikke trente så mye volum, men mer kvalitetsøkter? Skiller det seg fra hvordan mange mellomdistanseløpere trener i dag?

– Ja, jeg trente for å orke å holde en høy intensitet på øktene mine. Hvis man da høyner volumet og jakter kilometer kommer man ikke til å kunne ha samme intensitet på tempoøktene. Hele mitt fokus lå på 800 meter.

– Det kan selvfølgelig se annerledes ut avhengig av hvilken distanse man først og fremst satser på. Man må også ta utgangspunkt i individet og finne riktig verktøy for den enkelte utøver. Men om man vil minne mellomdistanseløp må man selvfølgelig ha fart nok til å kunne slå over til sprint. Trener man ikke på det tror jeg det blir vanskelig å vinne.

Hvis du ser tilbake på toppidrettsutøversatsningen din – hvilke var dine beste økter?

– Oj, oj! Jeg har så mange minner å ta av. De beste øktene er ikke nødvendigvis de tøffeste, for når det går bra flyter alt og man kan løpe avslappet. Men en økt jeg husker var 5 x 400 meter som jeg kjørte på høy høyde i Saint Moritz i 1997. Jeg husker at jeg hørte hvordan det pep fra klokkene til alle trenerne på banen etter hvert drag. Pausen var på fem minutter og jeg løp alle intervallragene rett under 48 sekunder. Etter økta kom en trener bort til meg og lurte på om jeg visste hvor fort jeg hadde løpt, hvilket jeg hadde full kontroll over. Han lurte på hvordan jeg kunne være så uberørt i etterkant. Men jeg trente bra og slapp aldri fokus under økta, til tross for at jeg hadde mange tilskuere som tok tiden på meg.

– En annen økt jeg husker – og som kanskje ikke er like ventet fra en 800-metersløper – var når jeg fikk skikkelig godfølelse på en 60 minutter lang langtur. Jeg rakk nesten 20 kilometer og holdt altså en fart på rundt 3 minutter per kilometer. En tredje økt jeg husker var da jeg løp klassiske 5 x 1000 meter på bane. Selv her hadde jeg fem minutter pause og løp alle 1000-metersdragene på 2.20.

Dette var ingen lette økter å kopiere. Hvordan gjennomførte du pausene dine – sittende, stående eller joggende?

– Med så lang pause som fem minutter pleide jeg å dra på meg overtrekksbukser, slik at musklene skulle holde seg varme. Så det gikk altså i klesskift og lett bevegelse mellom dragene.

Trente du mye alene, eller løp du sammen med andre?

– Nei, jeg trente nesten alltid alene. Treningen min var veldig intensiv og jeg ville at den skulle være det. I en periode i 1997 trente jeg sammen med Vénuste Niyongabo fra Burundi som tok OL-gull på 5000 meter i Atlanta året før, men det fungerte ikke så bra.

– Allerede på oppvarmingen løp jeg mye fortere. Ikke fra start, men jeg likte å progressivt øke farten hver kilometer under oppvarmingen. Det passet ikke Vénuste så godt. Enten måtte jeg roe ned på tempoet, eller så måtte han øke, hvilket gjorde at det ikke passet noen av oss i det lange løp. Sånn er det fortsatt – jeg liker intensitet allerede fra oppvarmingen, hvilket kanskje ikke så mange andre foretrekker.

Det er mye snakk om løpeteknikk i dag, både blant supermosjonister og mosjonister. Trente du mye teknikk, eller kom det helt naturlig for deg?

– Jeg synes at det er bra at man vektlegger teknikk, for det finnes mye å ta tak i der for mange. Det handler om å finne en avslapping i løpingen med god rytme, og deretter å forstå hvilke muskler som er involvert. Det er noe du bør minne deg selv på hele tiden for å få en god flyt. For meg kom løpeteknikken naturlig til 60 prosent, men de resterende 40 prosent var noe jeg jobbet meg til. Det gjorde jeg ved å ha fokus på teknikken på trening, og ved å jobbe med ulike øvelser for å løpe bedre.

– Men rent generelt er rådet mitt å forsøke å finne en avslappet stil selv når man løper fort og når man er sliten. Finne koordinasjonen mellom armer og ben for å få ut maksimalt av din kapasitet. Jeg synes det er nokså vanlig å se at nettopp koordinasjonen ikke alltid er hundre prosent til stede hos løpere.

En annen stor greie i dag er jo løpesko – både på og utenfor bane. Hva tenker du om skoutviklingen?

– Jeg mener at det har blitt litt for mye fokus på nettopp skoene. Det er fortatt utøverne som skal prestere. Selvfølgelig kan man påvirkes positivt om man har en sko man tror på og liker, men på det absolutt høyeste elitenivået tror jeg ikke at det kan gjøre så mye for prestasjonen i konkurransesammenheng.

– Kanskje kan man tåle treningen bedre med den nye teknologien, men også kunnskapen rundt trening og alt rundt har jo hele tiden utviklet seg. Jeg har ikke noe i mot den tekniske utviklingen som sådan, men jeg håper at det ikke stjeler fokus fra løpernes prestasjoner. Ingen sko løper av seg selv, selv om de kan gi deg god støtte på veien.

Hvilken sko løper du selv med?

– Når det gjelder langturer veksler jeg mellom PUMA Speed Sutamina 2 og Speed 600 2. Begge modellene synes jeg gir en god løpsfølelse og den dempingen jeg vil ha, samtidig som de er behagelige. Når jeg vil løpe litt raskere tar jeg gjerne fram Speed 300 som har en litt lavere profil og som oppmuntrer til høyere fart.

Hvordan ser løpeskoutviklingen ut hos Puma framover?

– Jeg synes at PUMA Speed-serien som finnes i dag dekker mange løperes behov, der alle kan finne noe til en svært god pris. I løpet av 2021–2022 utvides tilbudet med flere modeller for løpere rettet mot langdistanse, både på elite- og mosjonsnivå. Blant annet kommer vi til å lansere sko i tråd med den nye utviklingen, altså modeller med karbonfiberplate i mellomsålen. De har fått veldig god kritikk fra for eksempel Löplabbet når de har fått teste noen prototyper.



Wilson Kipketers raskeste meritter

Pers på 800 meter (1997)Pers på 1000 meter (2000)
Utendørs: 1:41:11
Innendørs: 1:42:67 (gjeldende verdensrekord)
Innendørs: 2:14:96

Wilson Kipketers mesterskapsmeritter 800 meter


OLVMVM inneEM
Sølv (Sydney, 2000)
Bronse (Aten, 2004)
Gull (Göteborg, 1995)
Gull (Aten, 1997)
Gull (Sevilla, 1999)
Gull (Paris, 1997)
Sølv (Maebashi, 1999)
Sølv (Birmingham, 2003)
Gull (München, 2002)

Foto: Deca text & bild / Wilson Kipketer privat

Jan Billy har fullført 1000 løp

Jan Billy har fullført 1000 løp


Det er først og fremst en takknemlig og ydmyk mann som går i mål på sitt tusende løp denne oktoberdagen. Med så mange løp på CV-en er det naturlig å mimre tilbake til da det hele startet …

Planen hadde vært klar lenge. Den 17. juni 2022, dagen han fyller 40, skulle Jan Billy Aas gjennomføre sitt tusende løp. Men så kom pandemien. Og i dette tilfellet kan det kalles hell i uhell. Takket være de virtuelle løpene har karen fra Kråkstad sanket 166 løp siden 18. mars i år, og ligger med det ett år, syv måneder og tre uker foran skjema.

Lørdag 24. oktober fullførte han sitt løp nummer 1000. Og ikke hvor som helst, men akkurat der det hele startet i 1997.

Bare i år har Jan Billy Aas løpt 198 løp, 166 av dem er virtuelle. Bildet er tatt foran Kråkstad skole, der det hele startet en maidag i 1997.

– Det har vært et eventyr, helt fra mitt første løp den 22. mai 1997, mimrer han.

Det var Tinestafetten og Jan Billy gikk i sjuende klasse på Kråkstad skole. Stafetten gikk av stabelen på Ski stadion og laget hans vant overlegent. Løpingen og konkurransen tente en flamme i unggutten. En flamme som var sårt tiltrengt.

Han hev seg med på et knippe lokale karuselløp. I ungdomsskolemesterskapet noen måneder senere vant han 800-meteren og kom på andreplass på 100 meter. Det lå et talent her, noe medeleven Martin Skaarer og læreren Anne Marie Mellegård la merke til. De visste også om den trøblete barndomen som preget Jan Billy, og fikk ham med på friidrett.

– Jeg kan takke dem for at jeg i det hele tatt lever og for at jeg har nådd mitt tusende løp, sier han.

For Jan Billy blir løpene et bevis på hva kroppen er i stand til.

– Det viktigste for meg har vært å fullføre alle disse løpene, uavhengig av om jeg ble først eller sist. Jeg løper det kroppen orker.

Ronny Kristiansen (t.v) og Jan Billy (i midten) arrangerte sin egen jubileumsmaraton i sommer. Ronny ble denne dagen den yngste i Norge som har løpt 50 maraton. Tidligere rekordholder var selvfølgelig Jan Billy, som denne dagen tok tittelen «Norges yngste som har løpt 100 maraton». Til høyre: støtteapparat, fotograf og far til Ronny, Erling Kristiansen.

Hans tusende løp ble en virtuell halvmaraton kalt The Rainforest Race i hjemlige trakter. Løpet samler inn penger til regnskogen, og både saken og distansen passet Jan Billy godt. Med lite vind og 6–7 grader, i en litt krevende løype, satte han av gårde.

– Kroppen fungerte utrolig bra selv om det gikk tregere tidsmessig denn det føltes innimellom. Jeg er alltid fornøyd bare jeg fullfører, men hadde et lite håp om årsbeste, forteller han.

Jan Billy Aas etter målgang på sitt tusende løp med årsbeste på halvmaraton med tiden 1.26.09.

Og det klarte han med 53 sekunder. Dette var Jan Billys raskeste halvmaraton på nøyaktig ett og et halvt år, eller for nøyaktig 45 halvmaratoner siden, om du vil. Til tross for at det har blitt mange løp, har han full oversikt over tider og tidspunkt.

Familien Barth heiet underveis. Jan Billy er friidretsstrener for barna.

Jan Billy har planlagt 32 løp til dette året, så veien mot 2000 løp er allerede påbegynt. Det er bare å la seg inspirere. Ikke bare av antallet løp, men den innsatsen og løpegleden han sprer som friidrettstrener, arrangør for egne løp – og selvfølgelig løpsdeltakelsen.

Jobben som kreves for å lykkes

Jobben som kreves for å lykkes


Amalie Iuel har preget toppen i norsk friidrett i mange år, og tatt steg for steg opp mot verdenstoppen. I år kronet hun karrieren med kongepokalen etter flotte prestasjoner i NM. Her er et innblikk i hennes mentale strategier.

Runner’s World møtte hekkeløperen tidligere i høst for en løpetur. Her kom det fram at konkurranseinstinktet har vært intakt hos Amalie Iuel helt siden barndomen. Intakt og vel så det.

I tillegg hadde jentungen mengder av energi.

– Foreldrene mine visste ikke helt hvor de skulle gjøre av meg, forteller Amalie.


Når de så tok henne med til en friidrettstrening, hvor hun kunne få utløp for både konkurranseinstinkt og energien, gikk det opp et lys for Amalie. Og i friidretten har hun blitt. Valget falt etter hvert på den intrikate distansen 400 meter hekk – en disiplin som passer Amalie bra. Det er en sammensatt øvelse med mange elementer som stadig kan jobbes med, finpusses, forbedres.

I 2017 satte hun norsk rekord på 400 meter hekk, og siden da har hun forbedret den en rekke ganger. I dag har hun norgesrekorden på både spesialdistansen (54,72 sekunder) og 400 meter flatt (51,82 sekunder). Du kan jo forsøke selv – finne en friidrettsbane og løp alt du kan. Hvor mange sekunder bak Amalie havner du?

RW-redaktør Sara Skarabot Pedersen forsøker å holde følge med Amalie Iuel rundt Sognsvann. Skoene de løper i er PUMA SPEED 600 2 og PUMA Sutamina 2.

Favorittøkta

For å komme dit hun er i dag, trenes det jevnt og trutt med trener Leif Olav Alnes og gruppa som består av blant andre verdensmester Karsten Warholm. På samme måte som Amalie snakker varmt om sponsoren PUMA, og anser dem som en storfamilie, snakker hun også om treningsgruppa som en familie, og forteller om et klokt treningsopplegg med stadige skadeforebyggende forholdsregler.

Favorittøkta til hekkeløperen består av intervaller på 150 meter, og ser slik ut:

– Vi starter med en god og lang oppvarming med litt rolig jogg i cirka 6–10 minutter, etterfulgt av tøying, drill, stabiliseringsøvelser, litt spenst og hekkedrill. 

Hva er hekkedrill, tenker du kanskje? Se Amalie lære RW-redaktør Sara noen øvelser i denne videoen.

– Etter oppvarmingen begynner vi med selve løpsøkten der vi løper 6–10 150-metere med start hvert femte minutt. Her har man gradvis økning av fart fra løp til løp. Til slutt kjører vi en lett nedjogg på 5 minutter cirka, forteller Amalie. 


Stole på eget opplegg

 For å prestere i verdensklasse, kreves ikke bare talent, treningsiver og dedikasjon over tid. En annen viktig ingrediens er troen på at du kan få det til. Når Amalie entrer stadion og stiller seg i startblokka, er det derfor dette hennes indre dialog dreier seg om:

– Et slags mantra eller mental strategi jeg repeterer for meg selv før jeg skal ut å prestere er at jeg har gjort hele jobben som trengs for å lykkes. Jeg har lagt inn alle timene, spist riktig, restituert, og trent godt. Så da gjenstår det bare å få det ut i konkurranse.

En realistisk og selvsikker holdning. Når funksjonæren roper «innta plassene», og kroppen heves til startposisjon i blokka, er blikket riktignok rettet ned i tartandekket. Men det betyr ikke at det metaforiske blikket ikke er rettet opp og fram.

– Man må stole på opplegget og den treningen man har lagt ned, for man får ikke gjort mer når man står der på startstreken.

Se hele videointervjuet av Amalie her.