Maraton i Antarktis byr på en helt annen opplevelse enn et vanlig storbyløp. Frode Kjos tar oss med på reisen fra ideen ble klekket til målgangen på verdens kaldeste, tørreste og mest forblåste kontinent.
Tekst: Frode Kjos
Skru klokken 6 år tilbake. Covid er i nyhetsbildet og restriksjoner på bevegelse og reiser er innført. Usikkerhet om fremtiden er stor. Mange av oss benyttet tiden til å trene og kom etter hvert i en form vi ikke har vært i før eller siden.
Samtidig blir vi lei de samme rutinene og vi søker nye utfordringer.
Pandemien vekket en utforskertrang
For min del var det derfor enkelt å takke ja da en løpekompis foreslo å løpe alle t-bane linjene i Oslo hvor alle stasjoner skulle besøkes. Bosatt på Kjelsås betød det innom Carl Berner og Majorstua på henholdsvis østgående og vestgående baner. Deretter ble samtlige trikkelinjer løpt.
Under diskusjon om busslinjer kom vi over Seven Continents Marathon Club. Vi meldte oss inn og så at den ultimate maraton var i Antarktis.
Prosjektet starter
Tiden gikk og verden ble etter hvert mer normal. I mars 2023 ble det åpnet for bestillinger igjen og vi søkte om plass i 2026.
I 2024 fikk vi beskjed om at vi fikk plass på Voyage One i 2026 med oppmøte tirsdag formiddag den 3. mars i 2026 i Buenos Aires.
Da hadde vi altså to år på oss til å gjennomføre de andre kontinentene slik at det ble feiring og seremoni på oss i Antarktis.
For egen del ble det Petra Desert Marathon i 2022 (Asia), Big 5 i Afrika i 2023, New York i 2024 og Oceania i 2025. Min løpekompis hadde løpt på de øvrige 6 kontinentene og fullførte dermed sitt syvende kontinent. Jeg må derimot fullføre i Sør-Amerika i 2027 – Amazonas Marathon i Peru er pekt ut.
Akklimatisering i Chile
Med oppmøte i Buenos Aires på en tirsdag, måtte vi utnytte helgen og dro til Santiago i Chile fredagen før. Jetlag og klimatilpasning ble gjort ved en langtur i Chile.
Fordelen med jetlag er muligheten til å utforske byen når den «våkner». Restaurantene får påfyll av kjøtt og fisk, det lukter godt bakverk og de eneste andre vi ser er natteravner på vei hjem fra fest. Dessuten er det utrolig deilig å løpe i +20 grader etter en kald og dårlig vinter i Norge.
I Buenos Aires møtte vi de 150 andre i reisefølget til Antarktis. Med så liten gruppe og løping som naturlig felles interesse, ble «meet and greet» gjennomført på en 8 kilometers shake-out løpetur.
Her var det ikke snakk om anonymt løpetøy. Her ble ulike Iron Man og sære maraton fremvist på både t-skjorter og løpejakker. Praten ble derfor naturlig på løpeturen mens vi skulte litt på hverandre som fremtidige løpevenner og konkurrenter.
Mange synes nok det er litt «harry» (inkludert min løpekompis) og selvskryt med visning av finisher-trøyer, men etter å ha løpt i mange land i flere år oppfatter jeg det som et særnorsk fenomen. Jeg kommer i hvert fall til å fortsette med promotering av både Ivar Formos Minneløp og NYC Maraton når jeg tar mine runder i bunkersen på Bislett.
Før avreise videre rakk vi også en dagstur til Colonia del Sacramento i Uruguay hvor obligatoriske 400 grams biff og rødvin stod på menyen. For å fortjene den biffen ble det nok en løpetur som ble avsluttet med bad i Rio de la Plata.
Direkte oversatt betyr Rio de la Plata sølvelven. Ganske uforståelig da fargen minnet mer om oppvaskvann. Likevel friskt og deilig med avkjøling i 30 varmegrader.
Videre til verdens sørligste by
Etter noen dager i Buenos Aires ble det flyreise videre til Ushuaia, som er verdens sørligste by, for boarding på skipet Ocean Victory som skulle være vår base de neste 10 dagene.
To dager brukte vi på passering av beryktede Drake Passage som best kan beskrives som en «tørketrommel» der Atlanterhavet møter Stillehavet. Det var mange med sjøsyke selv om vi fikk høre at Drake Passage var som en innsjø på vår overfart.
Dag 3 og det er tid for maraton på sjøbein.
Maraton i Antarktis
Løpet var mindre spennende enn hva man forventer. Det var sommer i Antarktis, hvilket innebar jevn temperatur på 2 plussgrader, men med en sur vind som blåste fra alle kanter.
Arrangøren satte opp løypa kl 06 om morgenen for 10 km, halvmaraton, maraton og et ultraløp på 50 km.
Klokken 07:15 ble vi hentet i Zodiacs (små båter) fra Ocean Victory. Klokka 08 gikk startskuddet i russisk sektor og vi løp 3 kilometer østover til The Great Wall (kinesisk sektor) før vi snudde og løp tilbake til start.
Deretter gikk turen vestover gjennom chilensk sektor før vi snudde ved Lago Uruguay etter 4 km og løp tilbake til start. Det ble 14 kilometer til sammen, og denne løypa løp vi tre ganger.
Det er begrenset hvor spennende de samme pingvinene, kinesiske skiltene og en russisk SUV er når de passeres seks ganger.
Et svært annerledes løp
Forholdene var det vi er vant med hjemmefra som gjørmete skogsveier og det var overraskende kupert. GPS viste 984 høydemeter, men både GPS og tid er ustabilt i de sektorinndelte sonene.
Hver gang jeg startet Garmin ble tiden på klokke 1-2-3 timer feil. Uansett rot med klokka, så ble det den dårligste tiden min noensinne på et maraton. Samtidig er tid helt underordnet her. Jeg fullførte og etter en vinter med skader og lite løping ble 4:32 helt OK.
Av de 160 startende var 91 i klassen for maraton med en cutoff-tid på 7 timer. De som brukte lenger tid fikk ikke offisiell tid, men maraton ble godkjent av SCC, noe som nok var det viktigste. Vinner brukte for øvrig 3:53 så det var en tøff dag.
Været er alltid den store usikkerheten og for noen år siden var det ikke forsvarlig å gjennomføre maraton i løpet av de 6 dagene som er til rådighet. Det ble løst ved å løpe ute på båten. Etter 50 runder måtte de snu og løpe motsatt retning.
To plussgrader er ikke grisekaldt
Flere av deltakerne jeg nå etter hvert hadde blitt kjent med, fortalte før start at de aldri hadde opplevd temperaturer under 20 plussgrader. De fryktet kulden, altså 2 grader, og hadde fulgt arrangørens råd om innkjøp av vannavstøtende og varmt tøy, gjerne med siste teknologisk oppfinnelse.
Det var oppladbare IOT-duppedingser som ga varme i sko, sokker, hansker og vester. Våre vennlige råd uten nedlatenhet ble ikke hørt. Der britene løp i shorts valgte de uten «kuldeerfaring» å løpe i alpinantrekk, dunjakker og store alpinbriller. Det var litt av noen syn, men de fikk skiftet etter 6 kilometer om de hadde tatt med skift.
Restitusjon og faglig påfyll
Etter maraton så gikk dagene med til restitusjon, forelesninger og båtturer i zodiacs for å se på dyrelivet og isfjellene. Forelesningene handlet om dyrelivet, klimaendringer, historie og eventyrerne som oppdaget Antarktis.
Faglig ansvarlig var rådgiver til Sir David Attenborough så hans forelesninger og tips fikk litt oppmerksomhet og faglig tyngde. Ekstra morsomt er det da å være de to norske når Roald Amundsen, Frithjof Nansen, Ingrid Christensen, Sverdrup og annen norsk historie presenteres.
Alt av vårt tøy og sko ble gransket og vasket i forbindelse med hver eneste landgang. Plastikk var selvfølgelig helt fy-fy så bars måtte pakkes ut og gel blandes over på private vannflasker som vi la på egne dropzones.
Apropos klimaendringer: Antarktis er et av verdens mest nedbørfattige områder. Ekspedisjonslederne merket klimaendringer først og fremst ved at antall dager og mm nedbør hadde økt de siste 10 årene. Med vår egen erfaring fra Svalbard kjente de seg igjen med at tundra smelter, organiske vekster overlever og dyrelivet er utsatt.
Reiseskribent Frode Kjos (t.v.) med løpekompis Eivind Hessen Bjerke.
Litt fakta:
Seven Continents Club og Antarctica Marathon arrangeres av Marathon Tour og Travel (MTT). 2026 var det 31. året det ble gjennomført og det er 2 maraton/reiser årlig i mars. Gjennom de 31 årene har 1400 personer løpt maraton på de 7 kontinentene. I tillegg finnes det noen andre arrangører som har tilsvarende klubber. Totalt estimerer MTT med at 1800 personer har fullført maraton på de 7 kontinentene. Min løpekompis ble 4. nordmann etter hva vi ble fortalt.
Vi du vite mer om denne reisen eller hvordan reise alene til fremmede strøk så er det bare å ta kontakt. Nå skal maraton i Amazonas planlegges slik at jeg også får min Seven Continents Club-medalje
