Det finnes ikke et ærligere sted enn en friidrettsbane. På banen er det harde linjer og brutale tall. Mulighetene for umiddelbar tilbakemelding finnes hver hundrede meter. Noen steder hver femtiende.
Tekst: Jacob Boutera
Når du løper på banen, er du aldri i tvil om du er på skjema eller ikke. Alt er sammenlignbart, og det er ikke snakk om at noe må kalibreres eller at underlaget var ekstra seigt i dag. Det er kun deg mot klokka.
Jeg kan forstå at løpere søker seg vekk fra banen. Man finner ikke den samme roen der som på stien i marka eller langs havet. Underlaget er hardt, og de visuelle inntrykkene får ikke tiden til å gå fortere.
Det ovale kontoret
Det kan definitivt føles repetitivt å løpe på banen, og i skrivende stund har jeg akkurat gjennomført en intervall på banen her nede i Sør-Afrika. Vi løp 25 x 400 meter med 100 meter joggepause, og jeg skal være den første til å innrømme at de drøyt tretti rundene ikke akkurat fløy av gårde.
I starten var det demotiverende å tenke på hvor mange runder som gjensto, men etter hvert skjedde det som vanligvis skjer på baneøkter.
Du havner i en slags flytsone, og finner rytmen. Runde på runde passeres. Farta er høy, men man kjenner at man kan håndtere den og plutselig er økta over.
Eller kanskje ikke helt plutselig. Du vil fortsatt ha et par øyeblikk der du lurer på hvorfor i alle dager du løper rundt og rundt på dette ovale kontoret til du blir svimmel.
Baneløping for alle
Løping er verdens enkleste idrett, og på banen er den på sitt aller enkleste. Og denne enkelheten har sin sjarm. At noe er repetitivt betyr ikke at det er kjedelig. Det kan også være en gyllen mulighet til å forbedre seg, til å terpe på noe om og om igjen.
For oss eliteløpere er banen et sted vi kan trene på konkurransespesifikke kvaliteter i kontrollerte omgivelser. Vi kjører harde økter der vi forsøker å løpe så billig og avslappet som mulig i høy fart, og forsøker å simulere den følelsen som vil møte oss i konkurranser.
Det kan være lett å tenke at baneløping ikke har den samme verdien for mosjonister som ikke konkurrerer på banen, og det stemmer nok til en viss grad. Likevel er jeg overbevist om at flere av prinsippene har overføringsverdi til løpere på alle nivåer.
For det første er banen laget for å løpe fort på. Det er ingen forstyrrelser, og det er enklere å finne en god rytme der. Det gjør at det er enklere å løpe teknisk riktig og ha fokus på små detaljer som gjør deg til en bedre løper.
I tillegg er banen et utmerket sted for å lære seg å løpe jevnt. Evnen til å løpe så jevnt som mulig er viktig uansett hvilke løp man skal delta i, og kan ofte være utfordrende både for erfarne og mindre erfarne løpere. Etter en vinter der mølla har gjort denne jobben for oss og sørget for klokkejevne splits, er det på tide at vi tar ansvar for pacingen selv.
Visualiseringens kraft
Jeg tror mange som har løpt på banen kan være enig i at følelsen av å løpe fort er bedre på banen enn noe annet sted. Det er også enkelt å visualisere når man løper på banen.
Jeg tar ofte meg selv i det underveis i baneøkter. Jeg kan se for meg hvordan det kommer til å føles mot slutten av et løp. Hvordan jeg holder steget og øker farten gradvis den siste tusenmeteren. Hvordan jeg passerer en konkurrent siste hundre og endelig løper inn til personlig rekord.
Les også: Tre gode piggsko for mosjonister
Med mindre du bor like langt ute på bygda som meg, er det sjelden man er alene på banen. Tilstedeværelsen av andre gir ofte energi og motivasjon.
På banen er man aldri langt unna hverandre, og selv om man ikke løper akkurat samme økt, er det noe vakkert med å slite og pushe seg sammen med andre likesinnede.
Banen er det raskeste stedet å løpe, men er på ingen måte bare for de raskeste løperne. Banen er et sted der alle løpere kan dra nytte av et motiverende miljø og få en forbedret treningsopplevelse. Banen er for alle, men det finnes selvsagt normer og regler som må overholdes.
Jeg skal ikke gi dere en detaljert smørbrødliste over hvordan man skal og ikke skal oppføre seg på en friidrettsbane, men hvis jeg ser deg gå eller jogge i bane 1 så kommer jeg til å …