Hvordan trene når man blir gravid? Skal man trene? Hvor hardt? Runner’s World Norge vil med denne miniserien fokusere på trening i svangerskap og etter fødselen. Serien vil inneholde erfaringer fra aktive mødre og hvordan de har tenkt rundt trening i forbindelse med å få barn, men også gi et innblikk i den nye forskningsstudien “Strong Mama” fra NIH hvor de har undersøkt hvordan høyintensiv trening påvirker helsen til mor og foster. 

Tekst: Hilde Aders

– Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!

Med Pippi Langstrømpe i ryggen har Ingrid Kristiansen banet vei og vist at man kan kombinere idrett på elitenivå og å være småbarnsmor. Mellom amming, bleieskift og alt som hører med mammalivet klarte hun også å sette verdensrekord på 5000 meter, 10 000 meter og maraton – som hun er kjent for å ha hatt samtidig mellom 1986 og 1993. 

Første graviditet

Ingrid har i løpet av idrettskarrieren vært gjennom tre graviditeter, som alle ga henne tre ulike erfaringer i forhold til løping.

Under den første graviditeten “slapp” hun å tenke på hvordan hun skulle trene. Ingrid var i full gang med oppkjøring til tidenes første VM i maraton for kvinner, men begynte etter hvert å kjenne på kroppen at noe ikke var helt som det pleide.

– I 1982 deltok jeg i det første EM i maraton for kvinner og fikk bronse, forteller Ingrid. – Da tenkte jeg bare; hjelp! Nå må jeg trene til VM! Og jeg trente som bare det.

Som en del av oppkjøringen deltok Ingrid Kristiansen i Houston Marathon i januar 1983 og vant med tiden 2:33:27.

– Da jeg kom hjem kjente jeg meg veldig trøtt, men jeg fortsatte som før og dro ikke lenge etter tilbake til USA for å løpe to andre gateløp. Det ble 2. og 3. plass, men jeg kjente at formen ikke var den helt store, erindrer Ingrid.

Foto: Tonje Lien Wold

– Hun mente at jeg måtte være gravid

Så var det klart for VM i terrengløp. Ingrid hadde ambisjoner om medalje.

– Etter bare en runde kjente jeg meg som en sekk! Til slutt ble jeg nummer 35, og jeg kom i mål over ett minutt bak Grete Waitz som vant. Treneren min, Johan Kaggestad, fikk en telefon fra kona si som hadde sett løpet på tv. Hun mente at jeg måtte være gravid og sa Johan måtte spørre meg om det. På flyet hjem var det en journalist som snappet opp samtalen vår, og bare 2 dager etter hadde VG slått opp nyheten på førstesiden uten at jeg hadde fått sagt det til alle mine nærmeste enda!

Det viste seg at Ingrid var frem måneder på vei. I disse månedene hadde Ingrid trent målrettet og vært 80% i jobb som bioingeniør ved sykehuset i Stavanger. Ingrid fortsatte å trene, uten å være helt sikker på om hun ville klare å komme tilbake.

Venninnen og langrennsløperen Berit Aunli hadde blitt gravid noen måneder tidligere og fortsatte å satse videre. Ellers var det ikke mange Ingrid kunne se opp til eller hente erfaring fra når det gjaldt å trene under graviditet og videre satsing på langdistanseløping etter fødsel.

Ingrid og Johan måtte prøve seg frem. Det viktigste ble å lytte til kroppen.

Les mer: Kari vant Norseman som småbarnsmor

Å finne sin egen vei

– Jeg tenkte at å være gravid er det mest naturlige som kan skje en dame, og at om det er et friskt foster så går det bra. Vi lever jo i et luksusland der folk flest beveger seg veldig lite, men kroppene våre er laget for å være fysisk aktive – også gravide kvinner. Etter hvert merket jeg at løping ble tungt. Jeg byttet ut løpeøkter med å sykle til et utdendørsbasseng hvor jeg svømte før jobb, og så ble det en økt med trimsykkel på verandaen etter jobb. Jeg gikk også mye på tur og syntes det var bedre å holde på med noe annet som styrket hjertet og lungene enn akkurat løping, forteller Ingrid.

Dette reflekteres også i Ingrid sine treningsnotater fra de siste månedene før fødselen.

Eksempler på økter er: 40 minutter svømming, 5 x 1000 meter på ergometersykkel, 10 kilometer jogg og 3 timers fjelltur.

Til løpingen er det kommentarer som “gikk tungt, føler at treningen går bedre på sykkel” og “beina så vidt over bakken”.

Mot fødselen er det tydelig at syklingen tar mer og mer over, men at hun fikk lagt inn noen små joggeturer innimellom og dermed holdt løpingen i gang. Siste økt er notert 28.07.83 med 40 minutter ergometersykkel etterfulgt av notatet “Så begynte Gaute å gjøre seg klar til utskytning”. Ingrid ble mamma for første gang!

– Å ha en baby er ikke noe hvilehjem! Det er opp å amme om natten, og med en mann som jobbet i Nordsjøen måtte jeg finne mine veier for å få trent best mulig, forteller Ingrid.

Etter banekarrieren ble det mer og mer maraton for Ingrid Kristiansen. Den 17. mai 1988 vant hun London Marathon med tiden 2.25,41.
Foto: Gray Mortimore/Allsport

Verdensmesteren kjente både på irritasjon og motivasjon over hvor selvsagt det var at menn med både ett, to og tre barn kom tilbake på startstreken. Ingrid ville vise at dette også gikk an for kvinner.

– Forbundet bare lo av det. Der var det ingen støtte å få. Moren min mente jeg kunne miste melka og at alt bare ville bli gærent, men min trener Johan var sikker på at jeg kunne komme tilbake. Det viktigste for meg var at mannen min, Arve, og treneren min og kona hans, støttet meg, forteller Ingrid.

– For meg ble det viktig å ikke høre på alle andre, men å gjøre det som var riktig for meg! I starten hadde vi ikke noen plan og prøvde oss frem. Jeg gjorde sikkert alt for mye alt for tidlig, og startet med gå- og joggeturer rundt Mosvatnet. Mange turer ble også gjort med barnevogn. Etter hvert ble det mer system på det.

Tilbake til konkurranse

Litt under 3 måneder etter fødsel løp Ingrid sin første konkurranse – et terrengløp. På dette tidspunktet var treningen opp mot slik hun hadde trent før fødsel.

Eksempel på en mengdetreningsuke Ingrid trente i november 1983:

MandagTirsdagOnsdagTorsdagFredagLørdagSøndag
16 kilometer hurtig langkjøring10 kilometer rolig23 kilometer rolig13 kilometer intervall10 kilometer rolig13 kilometer hurtig langkjøring26 kilometer rolig
Innetrening (BUL)14 kilometer rolig10 kilometer fartslekInnetrening15 kilometer hurtig langkjøring

En slik mengdetreningsuke, en A-uke, kjørte hun som regel 2 av etter hverandre før de ble avløst av en B-uke som hadde noe mindre mengde og alltid inneholdt en hviledag.

I januar var det igjen klart for maraton i Houston. Med en liten gutt ble logistikken annerledes enn året før. Først var det å dra opp til Trondheim hvor Gaute skulle være hos besteforeldrene sine.

– Mor synes hele prosjektet var totalt håpløst. Jeg hadde pumpet så mye melk som mulig, men var litt bekymret siden Gaute ikke hadde spist morsmelkerstatning før. Men faren min var en mann som ikke så problemer, han så løsninger og trygget meg med at “Dette fikser vi! Når han blir sulten nok, spiser han det han får.»

Løpet i Houston ble en suksess. Ingrid sprang inn til seier på tiden 2:27:51. Dette ga både Ingrid og Johan blod på tann til videre satsing.

Ingrid fortsatte å gjøre det meste selv, både på løpe- og hjemmebanen, men dette endret seg etter Chicago Marathon høsten 1984.

Da skulle mannen Arve passe sønnen for første gang alene i 5 dager. Det ble så slitsomt at han satte foten ned og sa at Ingrid ikke kunne fortsette slik. De søkte etter praktikant, og da praktikanten var på plass fikk Ingrid frigitt tid slik at hun for eksempel kunne løpe litt senere på dagen.

Nå fulgte mange år med gode resultater og rekorder for Ingrid. Barn nummer 2 og 3 kom også til.

Ingrid Kristiansen blir verdensmester på 10 000 meter i 1987, knappe fire år etter hun ble mamma. Tiden ble 31.05,85 og mesterskapet ble arrangert i Roma. Foto: Bob Martin/Getty Images

Bruk hue!

– Mine graviditeter kan ikke sammenlignes i det hele tatt. I løpet av første graviditet var jeg ikke syk en eneste dag, og jeg visste jo ikke at jeg var gravid før langt ut i forløpet. Den andre graviditeten var veldig planlagt, men jeg ble konstant kvalm og kastet opp hver dag. Jeg lå flere ganger på sykehus på grunn av væskemangel. Trening fortsatte jeg med, men på et helt annet nivå, sier Ingrid.

Likevel var hun etter fødsel nummer to motivert til å satse videre for fullt. Hun begynte å gjøre mye av det samme som hun hadde gjort etter den første fødselen, noe som hun ser på som en feil i ettertid. Familieforholdene var ikke de samme med en liten gutt i huset, de bodde i høyden og kroppen var heller ikke den samme som for seks år siden. 

– Alt gikk sakte, og alt ble tungt. Jeg fikk ikke kroppen til å fungere og trodde jeg hadde fått sukkersyke etter den lange perioden med kvalme og oppkast. Legen jeg gikk til var det ikke mye hjelp å få hos. Til slutt fikk jeg hjelp via kinesiologi, en alternativ behandlingsform, og fikk diagnosen hypoglykemi, forteller Ingrid.

– Med diagnosen fikk jeg også kostholdsanbefalinger. Selv om jeg endret på kostholdet ble det aldri det samme igjen. Jeg løp fortsatt fort med mål om å bryte 2.20 på maraton. Både etter fødsel nummer to og tre løp jeg flere maraton på rundt 2.25, men hovedmålet nådde jeg aldri. Det var som om jeg ikke tålte de lange løpene lenger og gikk tom for energi.

Det er lett å tenke at når man har gjort noe en gang, så har man lært hvordan det skal gjøres.

Ingrid er klar på at de to neste graviditetene ble helt annerledes enn den første. Kanskje særlig tenkte hun at hun kunne trene akkurat slik hun hadde gjort under og etter den første graviditeten, og sånn sett kunne kopiere et opplegg som ikke var tilpasset livet og kroppen hun hadde 6 år senere.

Hun advarer også andre gravide mot å kopiere det andre gjør selv om det har fungert bra for dem, eller bare støtte seg til ting man har lest. 

– Det er bra at det forskes på området. Selv var jeg og andre toppidrettsjenter med på et forsøk med Kristin Kardel i 1990 hvor det ble undersøkt hvordan pulsen til fosteret reagerte hvis moren utførte intervalltrening. Dette forsøket viste ingen utslag hos fosteret, forteller Ingrid.

– Men uansett hva forskningen sier må du til syvende og sist finne ut hva som funker for deg. Det er lett å glemme og bruke hue. Ha din egen plan, og snakk med dine egne nærmeste. Jeg har alltid gått mine egne veier – og i hvert fall ikke hørt på mora mi, avslutter verdensmesteren og Norges raskeste maratonløper med glimt i øyet.

Hør Ingrid Kristiansen fortelle mer om treningen som småbarnsmor i den nyeste epsioden av Løperådet, som ble spilt inn under Sentrumsløpet 2024: