Fra føflekkreft til UTMB

Fra føflekkreft til UTMB


Som Dag Otto Lauritzen sier (må leses med Grimstad-dialekt), “ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.” Espen Beyer Tomrens historie er et bevis på at det faktisk stemmer.

Påsken 2015 fikk jeg diagnosen føflekkkreft, det var en ekstrem tung tid. Mange tanker og venting på ulike prøver.

Helst vil man ha svar etter én dag, men i realiteten må man fort vente to til tre måneder for hvert svar og hver biopsiprøve.

Det utgjør mange timer med venting, mange minutter med mørke tanker.

Resultatet var at jeg fant et par gamle løpesko og begynte å rusle litt i skogen for å få tankene bort fra kreften.

Denne etappen av RW-stafetten skrives av Espen Beyer Tomren, som gjennom denne teksten viser at ingenting er umulig.

Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!

Den løpinga kan du ha for deg selv

Jeg kunne sikkert skrevet et like langt innlegg om hvor mye jeg alltid har mislikt å løpe.

Jeg var med på LOM-stafetten i noen år, og fikk den verste hat-bakke-etappen to år på rad. Hvorfor jeg fikk den er jeg usikker på, men det har slått meg at denne stafetten var en av grunnene til at jeg mislikte løping.

Eller, å mislike er å underdrive. Jeg hatet løping.

En kompis ringte meg en gang for mange år siden og fortalte at han hadde vært på en løpetur. Han kunne visstnok anbefale meg denne formen for trening.

Jeg svarte at «den der løpinga kan du ha for deg selv, det får du aldri meg med på.»

Min første løpetur

Det blir kanskje feil å skrive “min første løpetur”, men dette handler om den første løpeturen og starten på et eventyr jeg aldri har angret på.

Den ene rusleturen i skogen med de gamle skoene jeg hadde rotet fram, førte til at jeg forsøkte å løpe en kilometer, det gikk naturligvis skitdårlig. Jeg pustet som en flodhest, og hadde blodsmak i kjeften.

Det var vel først da jeg innså hvor ræva form jeg var i. 109 kilo tung småbarnsforelder, skyldig i kun sporadiske treningsøkter på helsestudio. Høres nok kjent ut for mange, vil jeg tro.

De neste løpeturene

Etter hvert innså jeg at løpeturene i skogen fikk meg til å glemme kreft, Jeg fikk en helt ny giv, dagene ble lysere og redselen for å ikke overleve ble mindre.

Etter hvert som ukene gikk, klarte jeg å løpe lengre og lengre uten å ta pauser.

Den dagen jeg klarte å løpe 10 kilometer uten stopp sa jeg til meg selv: om jeg overlever denne føflekkreften, så skal jeg løpe det mest populære langløpet i verden.

Og det var da jeg fant ut av UTMB-løpet OCC på 56 kilometer og 3500 høydemeter.

Jeg trodde det bare var å melde seg på, kjøpe flybillett og stille til start … Fant jo raskt ut at det ikke var så enkelt, jeg måtte samle x antall poeng i noe som het ultraløp først, og deretter søke om å få bli med på OCC.

Jaja, tenkte jeg, jeg er ikke friskmeldt enda … Et snev av svart humor hadde jeg jo!

Espen Beyer Tomren med utsikt over Tomrefjord. Foto: privat.

Friskmeldt

I juni 2015 fikk jeg endelig et brev i posten fra kirurgen min, de hadde ikke funnet noen spredning, jeg var friskmeldt!

Tårene trillet, gleden var enorm. Helt til jeg kom på hva jeg hadde lovet meg selv …

UTMB-løpet OCC. Shit!

Telefonsamtalen

Så snart jeg fikk beskjed om at jeg var friskmeldt, så ringte jeg til bestekompisen min Ole Jørgen og spurte om han hadde lyst å bli med på et lite eventyr – løpe UTMB OCC, samt all løpingen og poengsankingen i forkant.

Dette er jo samme person som ringte til meg og sa at jeg måtte begynne å løpe. Han har alltid visst hva slags forhold jeg har hatt til løping.

Det ble helt stille i andre enden …

«Hvis DU skal løpe dette, så skal i alle fall jeg bli med på denne galskapen!»

Espen og hunden Yoshi. Foto: privat

Learning by doing

Vi meldte oss på Ultrabirken høsten 2015, og trente så godt vi kunne. Det ble litt sånn «learning by doing». Vi fikk med en kompis til, Pål. Jeg og Pål trente sammen her i Fredrikstad, mens Ole Jørgen trente i Romsdal.

Våren 2016 kjente jeg det begynte å stikke i det ene kneet mitt, og dro til naprapaten min som har gitt gode råd og støtte helt fra start, og som har fulgt meg hele veien.

Hun har lappet meg sammen mange ganger, men også gitt meg gode råd om løping generelt.

Kneet ble bedre og bedre etter en del behandlinger og riktig trening. Jeg var lettet.

Ultrabirken 2016

Vi stod på startstreken, pakket og klart. Alt utstyret var på plass, jeg var nervøs, kommer kneet til å holde helt til mål?

Det føltes som fullsteding galskap. 60 kilometer og 1000 høydemeter.

Vi hørte på speakeren og nedtellingen startet. «Tre, to, en! Lykke til og god tur»

Alt gikk bra, Pål og jeg løp sammen, noe vi hadde bestemt oss fra start. Ole løp sitt eget løp og kjørte på der foran.

Kroppen føltes veldig bra, jeg drakk og spiste jevnt og trutt. Gjorde akkurat som jeg hadde trent på.

Men så begynte kneet å stikke, smerten ble mer og mer intens. Fem kilometer før Pellestova måtte jeg bare si til Pål at han måtte løpe og nå sperretiden. Jeg måtte gå, kneet låste seg fullstendig.

Disse fem kilometerne glemmer jeg aldri. Tårene trillet, og jeg angret på at jeg hadde meldt meg på med skade.

At jeg kunne være så dum å stille til start. Hva ville vennene mine si? Hva skal jeg gjøre nå?

Jeg ankom Pellestova ett minutt før sperretiden. Men jeg hadde ikke sjans å fortsette. Jeg måtte bryte. Det ble DNF.

Din taper

Jeg kom meg til hotellet og tok meg en dusj, satte på sengen og analyserte løpet mitt.

Jeg var helt knust, hva gjør jeg nå? Var dette alt?

Så ringte mobilen min, en kompis ringte.

Han lo, og sa at det finnes vinnere som kommer seg i mål, og tapere som meg som ikke kommer seg i mål.

Jeg kjente på et sinnssykt sinne jeg aldri har kjent før. Jeg la på og ruslet ned til målgang for å se Pål og Ole komme seg over målstreken.

Sinnet ble midlertidig byttet ut med stolthet – jeg var superstolt over hva de hadde prestert.

Dette var en opptur, men jeg tenkte også at “det kunne vært meg.” Formen var det ingenting å si på, det var bare det kneet som sluttet å fungere.

Payback

Da jeg kom hjem igjen, hadde jeg fortsatt mye sinne innabords, mye på grunn av den telefonsamtalen jeg fikk.

Andre kommentarer hjalp heller ikke: «Du kommer aldri til å bli en langdistanseløper», «Du kommer til å skade deg enda mer», «Dette her får du aldri til».

Det var ganske mye dritt, for å si det mildt. Men det de folka ikke visste, var at jeg samlet alle kommentarer i samme «sekk», og begynte å trene mer enn noen gang.

Hver gang jeg syns det ble slitsomt, så plukket jeg opp setningen «din jævla taper» og beit sammen tennene og sleit meg gjennom den ene treningsøkta etter den andre.

Kneet ble bra til slutt, og jeg fikk begynne med langøkter igjen.

I perioder føltes det ut som jeg var i en scene fra en Rocky-film ( ja jeg vet, klisjé), men DNF-turen min gikk i repetisjon i hodet, den kjipe taper-kommentaren surret og gikk i bakhodet hele tiden.

Det ble som bensin for meg, jeg klarte å bruke alt til en positiv greie. Jeg hadde printet ut løypeprofilen, og den gikk jeg gjennom hver eneste kveld.

Ultrabirken 2017

Jeg var nervøs, men hadde fokus. For de som husker året 2017, så var de et sabla møkkavær hele juni. Det regnet mer enn noen gang.

Uka før Ultrabirken skulle det regne over 30 mm hver dag frem til løpsdagen, og under løpet.

Men det siste året hadde jeg løpt langturer i snøvær, 30 varmegrader, regnvær og alle mulige typer vær. Bare for å være 100 prosent forberedt.

Startskuddet gikk og kampen begynte. De regnet veldig, og løypene var forandret til små bekker, vi vasset og løp i vann.

Så kom vendepunktet. Fem kilometer før Pellestova. Her brøt jeg i fjor.

Kroppen føltes helt fantastisk. Jeg kom frem til Pellestova og kjente en klump i halsen. Jeg klarte det, og fortsatte videre opp til Nevelfjellet.

På den tåkelagte toppen sluddet det. Jeg mistet stien og løp meg litt vill. Pokker, tenkte jeg, blir det en ny DNF nå?

Men etter å ha løpt sikk-sakk tilbake, la jeg merke til et løypeflagg. Der var stien! Jeg var lettet og kom meg videre ned fjellet. Klærne var søkk bløte, men det gjorde ingenting.

Jeg hadde nå bare ti kilometer igjen. Jeg kom til å klare det! Fem kilometer igjen til mål. Jeg stoppet opp og begynte å gå, ikke fordi jeg var sliten, men for å nyte øyeblikket i noen sekunder.

Jeg krysset målstreken og har aldri følt en sånn glede noen gang!

Målgang på Ultrabirken 2017. Foto: privat

2018: Prestedattera

2018 gjennomførte jeg Ultrabirken på nytt, men sleit veldig med blemmer. Hadde vel rundt sju–åtte blemmer på hver fot, så den siste mila ble blytung.

Jeg løp sammen med ei veldig hyggelig dame. Hun måtte overvære mange mindre pene gloser fra meg, jeg rundet nok boka med ufin ordbruk en del ganger den dagen.

Da det gjensto ti kilometer fortalte hun at hun var prestedatter.

Da vi kom i mål, ønsket hun meg lykke til videre.

Hva hun ønsket meg lykke til med er jeg enda usikker på.

Veien til fremtidige målgangsportaler eller perleporten?

Ultravasan 90 kilometer gikk fantastisk bra, i hvert fall helt til det var igjen åtte kilometer. Her slengte inn den siste og tiende energigelen min, ble superkvalm, og måtte gå mye av veien inn til mål.

Man opplever noe nytt for hver ultra.

Dette året løp jeg alene, Pål var under rehabilitering etter et fall under Ultrabirken året før, mens Ole Jørgen hadde et pauseår. Dette året hadde jeg følge av mine foreldre som var support for meg.

Etter målgang på Ultravasan 2018. Foto: privat

2019: Hva føler du nå?

Et spesielt år med flere små hindre: I januar fikk jeg en strekk i leggen som plaget meg i et par–tre måneder før jeg fikk kommet skikkelig i gang med treningen igjen.

Deretter kom pollensesongen og slo meg fullstendig ut. Jeg hadde én langtur på 30 kilometer pluss noen småturer før Ultrabirken.

Løpet gikk greit, men også dette året slet jeg med blemmene. Men jeg kom meg i mål!

Etter målgang var jeg helt i tåkemodus. Helt fullstendig ferdig stod jeg fremoverbøyd med hendene på knærne.

Noen tok meg på skulderen og spurte «Hva føler du nå?»

Jeg svarte kjapt og høyt at jeg skulle «dra på hotellet og ta meg en iskald pils, en fernet branca og drikke meg kanakas».

Da jeg reiste meg opp så jeg en meget forbauset mann med en mikrofon, og skjønte at svaret mitt hadde gjallet over høyttalerne i målområdet. Beklager for den!

Tiden etter Ultrabirken gikk til restitusjon, og oppkjøring til Ultravasan. Det ble en blytung affære.

Allerede etter 15 kilometer gikk jeg tom for vann i drikkesekken. Den ble riktignok fylt opp igjen på neste drikkestasjon, men saken var at vannet var varmt. Jeg ble skikkelig grisekvalm.

Skjønner ikke helt hva som var greia. Men kanskje arrangørene hadde tatt feil av Vasaloppet på ski? Man vet aldri, men kvalmen slet jeg med i flere mil før det ga seg.

Det eneste jeg tenkte på var å få skinka over målstreken og sanke de nødvendige UTMB-poengene.

Jeg klarte det, 90 tunge kilometer, med minimalt med oppkjøring/trening.

Men dette var en god erfaring å ta med seg, jeg lærte utrolig mye om meg selv. Også dette året var mine foreldre support – de er helt rå som orker å bli med på dette!

OCC-lotteriet

Så er vi kommet til 2020, det har nå gått fem år med ekstremt mange oppturer og noen nedturer.

Men, 2020 markerte også året for min tredje søknad til OCC.

Har man ikke flaks i lotteriet de to foregående årene, får man automatisk plass det tredje året.

Eller, det vil si,  jeg trodde at jeg var automatisk kvalifisert. På grunn av korona ble det en ny trekning. Med andre ord var det ikke sikkert at det gikk i år heller.

Jeg la inn loddet mitt og ventet i spenning.

Så kom dagen. Sjekket e-posten. GRATULERER, du er med i UTMB OCC 2021!

Ultramiljøet

Jeg syns ultramiljøet er noe helt for seg selv, man skal lete lenge etter noe lignende.

Alle er omtenksomme og støttende, og er der med åpne armer dersom du har en dårlig dag under et løp.

Jeg har ikke opplevd noen form for spisse albuer, og det minner meg om en stor sammensveiset familie hvor alle heier på hverandre. Det er det jeg digger med ultraløp!

Personlig løper jeg ikke mot noen andre enn meg selv. Jeg er ikke den som løper raskest, kommer først i mål – egentlig har jeg ikke noe talent i løping sånn sett. Men, om jeg faller på trynet, så reiser jeg meg alltid opp igjen, og gir meg aldri!

Jeg nyter hver eneste tur jeg er ute og løper timevis ute i skogen og fjellene. I dag veier jeg 89 kilo, er frisk som en fisk og kan kalle meg en ultraløper! Og jeg elsker det!

Da sier jeg som prestedatteren, lykke til alle sammen! Og med det mener jeg alle fremtidige løp som kommer! Vi snakkes i løypa!

Jadda, Espen fullførte han! Det ble en kamp over fjellene da kneet valgte å avslutte samarbeidet allerede etter det første fjellet: “Var som om noen kjørte en syl gjennom kneskålen min på hvert skritt i nedoverbakker. Samme smerter jeg hadde når jeg brøt i Ultrabirken 2016. Men kriget meg gjennom smertene i 12t og 40 min. Det var brutalt. Men å gi seg var ikke noe alternativ!”, forteller Espen etter målgang.
Handling som mål

Handling som mål


Josh Stinton går i gamle tradisjoners fotspor ved å kalle seg selv en eventyrer på jakt etter uoppdaget land. Eller vann, som da han syklet over Atlanteren. Eller til og med luft når han som første menneske skal løpe over himmelen.

Josh flyttet grenser da han uventet forlot Colorado, USA, til fordel for Australia med sitt eksotiske hav. Det var ingen grunn til at en Stinton av norsk herkomst skulle forlate hjemkontinentet en gang til, men grenser har blitt noe Josh velvillig og nysgjerrig krysser på flere måter.

Fra å kaste seg utenfor et spansk fjell på en enhjulssykkel til å se på stjernene over Atlanteren, alene på sykkeltur som første menneske over havet. Der kom idéen om å løpe over himmelen, og nå er NTNU, NASA, et dokumentarteam og eventyreren Josh på saken.

Navn: Josh Stinton

Alder: 40

Kommer fra: Colorado Springs, USA

Bor i: Oslo

Jobber som: Foredragsholder og eventyrer. Finner opp usannsynlige utfordringer og gjennomfører dem til inntekt for veldedige formål rettet mot barn.

Neste utfordring: Løpe maraton gjennom lufta over Lysefjorden

Nettside: joshstinton.com – her kan du lese om tidligere veldedighetsprosjekter og kommende utfordringer.

Hvem bryr seg?

Det er jo noe litt unorsk ved å kalle seg en eventyrer og satse alt i livet på syke utfordringer og gode formål. Bokstavelig talt livet, for den turen ned det spanske fjellet høres ut som et mareritt.

– Det viser seg at det er mitt verste mareritt også.

Josh ler og selv om de norske anene ligger på lur langt baki der, så er det med amerikansk gusto han snakker med en dialekt preget av fjorten år i Australia. Han skulle delta i nybegynnerversjonen av rittet, men var så nervøs at han trodde bussen stoppet for trafikk og ikke for å slippe av deltakere. Plutselig sto han på toppen med 14 kilometer ekspertløype foran og under seg.

– Mange ting går gjennom hodet ditt når du er i ferd med å sykle ned et fjell på en enhjuling, men hvilken plass du kommer på i mål er ikke en av dem. Jeg kom femte sist, men hvem bryr seg?

Smilet brer seg opp til de nøttebrune øynene og Josh ler.

– Jeg var der i hvert fall.

Josh Stinton finner opp usannsynlige utfordringer og gjennomfører dem til inntekt for veldedige formål rettet mot barn. Det er ufattelige prosjekter, men hans mål er alltid en lavterskel gjennomføring. Foto: Tonje Lien Wold

Identitet og mål

Da han sa opp konsulentjobben i Australia og ble en eventyrer på fulltid skjedde det et skifte i identitet. Det følger med mye drivkraft når man tar på seg prosjekter man er lidenskapelig investert i.

– Vi bygger identitet av tingene vi gjør, ikke bare av målene vi setter oss. Det er løping som gjør deg til en løper, ikke mållinjene.

Josh snakker med en rolig og tydelig stemme fylt med engasjement om målet mange har om å løpe en tikilometer eller kanskje en hel maraton. Det krever trening og handling over tid som gjør at du utvikler deg og vokser, uavhengig av distanse. Så kommer løpsdagen, og av en eller annen grunn får du ikke fullført.

– Da er det helt naturlig for oss å tenke at «jeg feilet for jeg nådde ikke målet mitt», men vi overser hva vi skaper i de daglige handlingene. Vi etablerer en identitet som en løper, og den identiteten er mye viktigere enn å kun fokusere på målet.

For hver nye utfordring tar han på seg en liten del av aktivitetens identitet, men mest av alt beholder han identiteten som nysgjerrig. Den samme som drev ham da han gikk fra å være en som skulle flytte til Australia, til at han landet på flyplassen og plutselig var en som hadde flyttet.

– Vi bygger identitet av tingene vi gjør, ikke bare av målene vi setter oss. Det er løping som gjør deg til en løper, ikke mållinjene. Foto: Tonje Lien Wold

Viking og Batman

Ironisk nok ble amerikanske Josh med norske gener født på Swedish Memorial Hospital i Denver. Han vokste opp i Colorado Springs som han beskriver som et ganske hippie område, og hvor den norske arven ble trukket frem med stolthet.

– Syv år på rad kledde jeg meg ut som en viking på Halloween, helt til jeg var åtte og pappa fortalte at vår slekt faktisk lagde sandwicher til vikingene. Da ble jeg Batman.

Planen var aldri å reise utenlands eller studere, men Josh har vært fascinert av det eksotiske og ukjente havet hele livet. Han hadde til og med et lite crush på en hval i en tegneserie da han var seks år, og selv da følte han seg dratt mot Australia, et engelsktalende land omkranset av vann.

– Da jeg fullførte high school kom faren min med en smart-ass kommentar.

Familien dro på The Outback, en restaurantkjede med australsk tema («I’m telling you, it’s awful»), hvor faren sa dette sannsynligvis er det nærmeste Josh kom til å komme Australia.

– Han sa det velmenende, men som et lite stikk for å se hvordan jeg tok det. Jeg var 18 år, og det funket.

Det lengste visumet han kunne få var et studentvisum, og så dro han.

Kunsten å ikke angre

I 2008 var Josh ferdig med mastergraden sin, men finanskrisen tok knekken på jobbmulighetene. Han flyttet hjem, men med en mulighet som dukket opp i Australia trengte han å tjene penger til flybilletten tilbake.

– Der var jeg, 30–31 år gammel med et hårnett og plukket tranebærstilker av et rullebånd. Forventningene mine etter å ha studert internasjonal forretning og markedsføring var å gjøre noe business-y, ikke stå på gulvet i denne fabrikken.

Grunnen til at han forteller om det, er at han nå ser tilbake på det som en av de hyggeligste jobbene han har hatt, med noen av de beste menneskene han har møtt.

– Noen av dem hadde jobbet der i tre generasjoner og bestefar, far og sønn jobbet samme skift. Når jeg ser tilbake på de to månedene, er det sånne uventede opplevelser som hoper seg opp på reisen vår og gjør at vi fortsetter å vokse og utvikle oss.

Josh prøver å la alle opplevelser føye seg til historien, fremfor å tenke at «jeg skulle ikke vært sammen med den personen» eller «jeg burde ikke vært involvert i det prosjektet»

– No, don’t ever do that, everything is part of your identity and growth.

Utfordringene

Reisen som har tatt ham rundt verden og til Norge startet ikke med et spansk fjell, men med svenske skoger. Den første utfordringen Josh gikk i kast med var Vasaloppet, og treningen skjedde på rulleski i Australia. Det gjorde at han skilte seg ut Down Under, mens det som gjør at han skiller seg ut i Norge er ironisk nok alt det unorske ved ham. Det er et drag av Amerika i hvordan han snakker med baristaen over bestillingen, eller skaper relasjoner med nye mennesker når han reiser rundt og holder foredrag.

– Norge er det landet jeg føler meg mest tilfreds i av landene jeg har bodd i, og nå tenker jeg at det er her jeg blir. Jeg tror det har med kulturen å gjøre, og hvor ekte folk her er.

I USA og Australia er det lett at folk sier «aah mate, call you Wednesday», men så skjer det ingenting.

– I Norge kan det ta litt lenger tid å komme til «ringer deg på onsdag»-delen, men når du er der, så er du der. Du kommer til å få det anropet på onsdag.

Josh lener seg tilbake og retter på hettegenseren med Right to Play-logoen.

– Jeg tror jobben jeg gjør er viktigere her enn i for eksempel Australia, for der er det flere som meg. Jo mer media, desto mer til barna.

Handling

Josh definerer inspirasjon som et resultat av handling. Et sitat kan være så svulstig det vil, men med mindre du faktisk gjør noe med det så har det ingen effekt. Og det er sjeldent at solen skinner akkurat så der, favorittsangen din spilles fra en bil som stopper ved siden av, og du er klar for å gripe dagen og løpeturen. Det handler heller om å gjenta en handling og forsterke identiteten rundt det, og uavhengig av andres bekreftelse.

– Hvis du er avhengig av andres respons, så gjør du det du gjør av helt feil grunn, for det kommer alltid til å være ditt løp, og kun ditt løp.

Av den grunn er han ikke så fan av Strava, og synes det kan føre til feil fokus. Fokus på målet som vi jo aldri vet om vi kommer til å nå akkurat slik vi ønsker, men som ikke har noe å si for hvem vi faktisk er.

– Det er som det Oscar Wilde-sitatet som er blitt filtrert ned til «life is way too important to be taken seriously.” Det er så sant. Vi kan våkne om morgenen og overtenke alt helt til vi lammes.

Fra et løpeperspektiv handler identitet kun om å knyte på seg et par sko og løpe.

– Når du har løpt 200 meter, er du en løper? Ja eller nei? Ja, du er en løper. Du trenger ikke medaljer fra masse løp og startnummer over hele veggen for å være en løper. Identiteten skapes og utvikler seg i alle de små øyeblikkene hvor vi hele tiden kan si ja eller nei. Noen dager har man ikke lyst til å løpe, men så velger man å si ja til løperidentiteten og så beviser man for seg selv at joda, jeg kan visst løpe i regn.

– Det er helt greit å ikke ta seg selv så alvorlig, og målet mitt er å skape aktiviteter som engasjerer folk, sier Josh Stinton. Foto: Tonje Lien Wold

Ambassadører

Det er samfunnsoppdraget som gjør at Josh er stolt ambassadør for Oslo maraton.

– Jeg er så stolt av målet de har fordi de ønsker å senke gjennomsnittstiden på deltakerne deres. Da betyr det at ikke bare profesjonelle, superatleter deltar, men at også vanlige mennesker stiller til start.

Å være en løper, eller hvilken som helst annen identitet, bør ifølge Josh være preget av lavterskel. Han har en kamerat som løper halvmaraton i ti minusgrader i en basketshorts og gamle sko, og som har det helt fint med det. Kameraten nekter å betale X kroner for klesplagg han allerede har, og trenger jo ikke nyheter fra dyre merkevarer.

– Hvorfor finnes det ikke en ambassadør for det? De nyeste merkene og plaggene blir allerede representert – de er tatt hånd om. Hvorfor fremmer vi ikke mannen i gata?

Hvordan når vi ut til de menneskene som trenger å se slitne hettegensere og syv år gamle sko?

– Ved å være dem, sier Josh alvorlig.

– Jeg tror mye blir presentert som et glansbilde fordi når vi viser lidenskapen vi har eller arbeidet vi gjør, så ønsker vi å fremme oss selv for å ta del i en gruppe vi tror at ligger litt foran oss. Det er helt greit å være akkurat der vi er, slitne basketshortser eller ei.

I form av de store utfordringene han begir seg ut på, men også små som burpee- eller routfordringer, ønsker Josh å fremme det uhøytidelige – lavterskelen. Han er ingen ekspert, men han skal fortsatt løpe en maraton i luften.

Lysefjorden maraton, luftversjonen

Løpeturen som forhåpentligvis kan gjennomføres i september har to kriterier for den fysiske jobben og distansen. Josh må løpe fullverdige 42,2 kilometer på et møllelignende apparat, men selve konstruksjonen må også forflytte seg samme distanse – over Lysefjorden, drevet av kraft skapt av møllen og Josh.

Etter flere utsettelser og et stadig voksende team som utvikler alt fra selve konstruksjonen til gjennomføringen, og nå også en dokumentar, øker også oppmerksomheten rundt prosjektet. Det passer Josh bra for dette handler om barna han løper til inntekt for, og selve prestasjonen og hvor fort han løper maratonen har aldri betydd noe særlig for ham.

– Det er helt greit å ikke ta seg selv så alvorlig, og målet mitt er å skape aktiviteter som engasjerer folk. At de begynner å tenke litt annerledes og går ut av komfortsonen så de virkelig forstår at alt er mulig – til og med å løpe en maraton gjennom lufta.

Boken om livet ditt

Hans største forbilde fra han var liten er Roald Amundsen. Hvordan den norske eventyreren prøvde nye ting, tok sjanser og brydde seg ikke om status quo. Sånne historier gjør seg godt i bøker, og det er et mantra Josh lever etter. Hvis livshistorien din hadde vært en bok, hadde du villet lese den?

– The book I want to read has got a lot of shenanigans in it. It’s got a lot of ridiculous things, and twists and turns.

Da handler det ikke hvorvidt vi når alle mål vi har satt oss, men heller hva vi gjør på veien. Om vi er åpne for nye opplevelser, og hvordan vi tør å gå inn i det litt ubehagelige og vonde. Det er gjerne der vi vokser og utvikler oss mest, mener Josh, selv om det kan komme med voksesmerter.

– Alt vi gjør handler om identitet, og vi utvikler og skriver den om uansett hvilke valg vi tar. Hvis vi følger for nøye med på andre rundt oss så er det som i svømming – vi begynner å dreie retning. Det gjør vi i både løping og i livet, og det er fryktelig kostbart for oss.

For Josh handler det ikke om hvilken plass han kommer på, det handler om å starte handlingen. Deretter kommer inspirasjon og motivasjon. Og idéene om ville utfordringer som hadde gjort Roald Amundsen stolt.

Klar for Göteborgsvarvet?

Klar for Göteborgsvarvet?


Har jeg løpt nok? Hvordan blir været på løpsdagen? Hvordan vil kroppen kjennes på løpsdagen? Alltid mange spørsmål, alltid lett nervøs før startskuddet går.

Kjenner du deg igjen? Nils Petter Eckhoff skal løpe Göteborgsvarvet sammen med Team New Balance. Gjennom en uttrekkningsprosess i Runner’s Worlds kanaler, er de tre blitt valgt ut til å representere New Balance på startstreken i verdens største halvmaraton.

Nils Petter Eckhoff er en del av Team New Balance på veien mot Göteborgsvarvet. Foto: Lemos Media

Fellestreninger for inspirasjon

Jeg har prøvd å kjøre litt mere fart. Har vært med på fellesøkt med Torshov Sport noen ganger hvor vi har kjørt intervaller. I tillegg har jeg vært med på craftmorningrun som arrangeres første fredagen i måneden her i Oslo.

Disse fellesøktene gir meg inspirasjon i løpehverdagen min i tillegg til at det får meg litt ut av komforsonen. Anbefaler alle og være med på tilsvarende. Her i byen er det mange muligheter for slike fellesøkter hvis man er interessert.

Trening sammen med andre er gull verdt! Her er Nils Petter sammen med Lisa og Pål i Team New Balance. Foto: Lemos Media

Treningsopplegget

Jeg prøver å ligge på ca 40 km i uken med som regel en kort rask økt og en litt lengre økt. Stort sett ligger treningsturene på rundt 10 kilometer. Det er på denne distansen jeg trives best.

På de siste to halvmaratonløpene jeg deltok på – som begge var i oktober i fjor – skulle jeg løpe de første 11 kilometerne på én time. Det er målet mitt også denne gang. Da har jeg en time på siste milen og må da løpe på under 59 minutter for å få ny personlig rekord.  Om det går blir spennende og se, men det er planen.

Har fått meg en 15-kilometersøkt og noen økter mellom 10 og 15. Nå gjenstår det en langtur igjen før det braker løs i Gøteborg.

Nils Petter ser ikke bort ifra at det er disse skoene han kommer til å løpe Göteborgsvarvet i. Foto: Lemos Media

Skotøyet

New Balance Fuelcell RC Elite har jeg fått prøvd over flere økter, både korte og litt lengre, med positivt resultat.

Jeg opplever at jeg får gode kilometertider uten at jeg føler at jeg bruker for mye energi på det.

Regner med å stille til start i Göteborgsvarvet med disse på føttene.


Slik har Pål trent seg til perseform før Göteborgsvarvet

Da er det kun få dager igjen til vårens løpemessige høydepunkt nemlig Gøteborgsvarvet! Jobben skal nå være gjort og nå er det bare å hanke inn mest mulig overskudd og godfølelse fram mot start. Er målsettingen fortsatt realistisk og hvordan har treningen egentlig vært? Det er på tide med en statusjekk.
Les mer

Klar når det gjelder

Göteborgsvarvet er rett rundt hjørnet. Timer med trening skal nå hentes ut av banken og gi avkastning, forhåpentligvis en god en. Les om treningen Lisa Svisdal har gjort fram mot halvmaratonløpet her.
Les mer

Klar for Göteborgsvarvet?

Har jeg løpt nok? Hvordan blir været på løpsdagen? Hvordan vil kroppen kjennes på løpsdagen? Alltid mange spørsmål, alltid lett nervøs før startskuddet går.
Les mer

Veien mot målene

Nils Petter Eckhoff har endret sitt syn på løping de siste årene. Nå løper han for løpingens del, og for å nå målene sine. Her er hvordan han tenker å legge opp løpet i Göteborgsvarvet.
Les mer

Løping = mentalt overskudd

Løping er som en energipille, sier Lisa Svisdal på Team New Balance. Gjennom kontinuerlige økter klarner hun hodet og ruster kroppen fram mot Göteborgsvarvet. Les om forberedelser og skovalg her!
Les mer
– Jeg løper for å vinne

– Jeg løper for å vinne


Han takler både asfalt og terreng, har norgesrekorden på 6-timers samt flere FKT-er, løyperekorder og seire fra prestisjefylte løp. Etter pandemipausen viser 41-åringen fortatt knallform og løp nylig inn til en syvendeplass på Transgrancanaria. Her blir du bedre kjent med...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som abonnent får du

Full tilgang til alt innhold på runnersworld.no , egen
digital utgave + arkivsøk, treningsprogram og gode rabatter

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digital abonnement - full pakke

450,- pr/år


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Blummenfelt vant VM i Ironman

Blummenfelt vant VM i Ironman


Ikke var han først oppe fra svømmingen. Ikke var han først inn etter syklingen. Men, han knuste alle på løpingen, og ble med det verdensmester i Ironman!

Pressemelding fra Norges Triatlonforbund

De siste 12 månedene har Kristian Blummenfelt (28) vunnet det som går an vinne innen triatlon. I kveld vant han Ironman VM i St. George på tiden 7 timer 49 minutter og 18 sekunder. Da har han svømt 3,8 km, syklet 180 km og løpt 42 km. 

Utsatt Ironman-VM

Pandemien lagde litt krøll for konkurransene. VM i Ironman har i alle år blitt arrangert på Kona, Hawaii. Men på grunn av Covid ble fjorårets VM utsatt til mai 2022 og flyttet til St. George, Utah. Det betyr at seieren i dag gjør at Blummenfelt blir verdensmester i Ironman 2021.

Alle distanser

Kristian startet triatlonsesongen i fjor med et par seiere. Under OL 2020 (arrangert i 2021) fikk de fleste øynene opp for bergenseren da han løp inn til et OL-gull på normaldistanse.

På høsten vant han Grand Final i Edmonton, Canada og ble med det sammenlagt verdensmester i triatlon 2021.

Så reiste han til Cozumel i Mexico for å kjøre sin første Ironman fullstanse. Den vant han, og fikk beste debuttid noensinne på en Ironman.

Denne helgen kjørte han sin andre fullstanse Ironman og ble verdensmester.

Kristian Blummenfelt på treningsleir i Sierra Nevada i oppkjøringen til Ironman VM. Foto: Mikal Iden

Verdens beste triatleter

Gustav Iden skulle også ha stått på startstreken i Utah, men måtte trekke seg på grunn av en infeksjon. Norge har per i dag flere av verdens beste triatlonutøvere og trenere, med sportsjef Arild Tveiten, Mikal Iden og Olav Alexander Bu.

– Vi står foran nok en spennende triatlonsesong for de norske utøvere, sier Arild Tveiten.


Test av Jabra Elite 4 Active

Små og kompakte øyreproppar med god lyd og justerbar støydemping som lar deg stenge verden ute. Med god batteritid og brukarvennlegheit, samt passform som egnar seg til løping, gir desse mykje for pengane!
Les mer

Den gamle damen og havet

Vi så en krokete, haltende, aldrende løper den morgenen. Det viste seg å være noe helt annet. Et fantastisk eksempel på at man både kan lære og løpe så lenge man lever.
Les mer

Dette bør du gjøre på konkurransedagen

Siden det er dumt å gå seg vill når man har kjempet seg gjennom nesten hele skogen av trening og forberedelser, kan det være lurt å følge disse rådene. Her er ti tips til timene før du stiller deg på startstreken.
Les mer

Fire tips til halvmaratontreningen

Løping er en nådeløs idrett uten steder å gjemme seg, og kroppen må være forberedt på å håndtere distansen. Det er ikke bare å melde seg på en halvmaraton og stille til start. Så, hva gjør man?
Les mer
Løping = mentalt overskudd

Løping = mentalt overskudd


Løping er som en energipille, sier Lisa Svisdal på Team New Balance. Gjennom kontinuerlige økter klarner hun hodet og ruster kroppen fram mot Göteborgsvarvet. Les om forberedelser og skovalg her!

Jeg er på oppladning, hver gang jeg løper! Løping er min «timeout» og den beste investeringen jeg kan gjøre for egen helse.

Team New Balance-løper Lisa Svisdal. Foto: Lemos Media for Runner’s World

Energipille

Hjemme hos oss har løpeskoene fått en egen plass i skohylla. Det er enkelt å finne frem, og de står alltid klare.

For meg er det viktig at utstyret er i orden. Riktig bekledning og valg av sko er helt essensielt for en god løpsfølelse.

Jeg er en løper som bruker trening mye som terapi. Det vekker en glede som ikke bare påvirker meg, men også alle jeg omgås med.  

Som person er jeg dedikert, ambisiøs, men også realistisk. Gode mål er viktige å ha, men man må også være realistisk med tanke på på hva som er oppnåelig.

Jeg har tro på at man må finne den riktige driveren som er mest bærekraftig over tid. For meg handler løping mest om det mentale overskuddet og gleden det gir ved å mestre hverdagen. Det har gjort løping til min energipille.

Foto: Lemos Media for Runner’s World

Göteborgsvarvet

Mitt største ønske og mål for Gøteborgsvarvet er helt klart en fulladet kropp som er klar til å gi gass fra start til slutt. Nå skal antall timer med hard trening gi full uttelling.

Når det er sagt så gleder jeg meg skikkelig til folkehavet og den gode stemningen i løypa. Det ryktes jo å være verdens største halvmaraton! Som det første løpet etter 3 barn blir det å komme seg godt under 2-timersgrensen, en absolutt seier i denne omgang.

New Balance Fuelcell RC Elite

I det siste har jeg testet New Balance Fuelcell RC Elite – en rask og responsiv konkurransesko som også er myk og komfortabel. Skoen er veldig behagelig å ha på og føles på mange måter ut som en strømpe. Jeg har stort sett brukt dem på de mer raske langturene og er veldig fornøyd. Skoen gir en følelse av å bli «dyttet» mer frempå og samtidig skåne beina. Er store sjanser for at jeg benytter skoene på løpsdag!


Slik har Pål trent seg til perseform før Göteborgsvarvet

Da er det kun få dager igjen til vårens løpemessige høydepunkt nemlig Gøteborgsvarvet! Jobben skal nå være gjort og nå er det bare å hanke inn mest mulig overskudd og godfølelse fram mot start. Er målsettingen fortsatt realistisk og hvordan har treningen egentlig vært? Det er på tide med en statusjekk.
Les mer

Klar når det gjelder

Göteborgsvarvet er rett rundt hjørnet. Timer med trening skal nå hentes ut av banken og gi avkastning, forhåpentligvis en god en. Les om treningen Lisa Svisdal har gjort fram mot halvmaratonløpet her.
Les mer

Klar for Göteborgsvarvet?

Har jeg løpt nok? Hvordan blir været på løpsdagen? Hvordan vil kroppen kjennes på løpsdagen? Alltid mange spørsmål, alltid lett nervøs før startskuddet går.
Les mer

Veien mot målene

Nils Petter Eckhoff har endret sitt syn på løping de siste årene. Nå løper han for løpingens del, og for å nå målene sine. Her er hvordan han tenker å legge opp løpet i Göteborgsvarvet.
Les mer