Fra føflekkreft til UTMB

Fra føflekkreft til UTMB


Som Dag Otto Lauritzen sier (må leses med Grimstad-dialekt), “ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.” Espen Beyer Tomrens historie er et bevis på at det faktisk stemmer.

Påsken 2015 fikk jeg diagnosen føflekkkreft, det var en ekstrem tung tid. Mange tanker og venting på ulike prøver.

Helst vil man ha svar etter én dag, men i realiteten må man fort vente to til tre måneder for hvert svar og hver biopsiprøve.

Det utgjør mange timer med venting, mange minutter med mørke tanker.

Resultatet var at jeg fant et par gamle løpesko og begynte å rusle litt i skogen for å få tankene bort fra kreften.

Denne etappen av RW-stafetten skrives av Espen Beyer Tomren, som gjennom denne teksten viser at ingenting er umulig.

Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!

Den løpinga kan du ha for deg selv

Jeg kunne sikkert skrevet et like langt innlegg om hvor mye jeg alltid har mislikt å løpe.

Jeg var med på LOM-stafetten i noen år, og fikk den verste hat-bakke-etappen to år på rad. Hvorfor jeg fikk den er jeg usikker på, men det har slått meg at denne stafetten var en av grunnene til at jeg mislikte løping.

Eller, å mislike er å underdrive. Jeg hatet løping.

En kompis ringte meg en gang for mange år siden og fortalte at han hadde vært på en løpetur. Han kunne visstnok anbefale meg denne formen for trening.

Jeg svarte at «den der løpinga kan du ha for deg selv, det får du aldri meg med på.»

Min første løpetur

Det blir kanskje feil å skrive “min første løpetur”, men dette handler om den første løpeturen og starten på et eventyr jeg aldri har angret på.

Den ene rusleturen i skogen med de gamle skoene jeg hadde rotet fram, førte til at jeg forsøkte å løpe en kilometer, det gikk naturligvis skitdårlig. Jeg pustet som en flodhest, og hadde blodsmak i kjeften.

Det var vel først da jeg innså hvor ræva form jeg var i. 109 kilo tung småbarnsforelder, skyldig i kun sporadiske treningsøkter på helsestudio. Høres nok kjent ut for mange, vil jeg tro.

De neste løpeturene

Etter hvert innså jeg at løpeturene i skogen fikk meg til å glemme kreft, Jeg fikk en helt ny giv, dagene ble lysere og redselen for å ikke overleve ble mindre.

Etter hvert som ukene gikk, klarte jeg å løpe lengre og lengre uten å ta pauser.

Den dagen jeg klarte å løpe 10 kilometer uten stopp sa jeg til meg selv: om jeg overlever denne føflekkreften, så skal jeg løpe det mest populære langløpet i verden.

Og det var da jeg fant ut av UTMB-løpet OCC på 56 kilometer og 3500 høydemeter.

Jeg trodde det bare var å melde seg på, kjøpe flybillett og stille til start … Fant jo raskt ut at det ikke var så enkelt, jeg måtte samle x antall poeng i noe som het ultraløp først, og deretter søke om å få bli med på OCC.

Jaja, tenkte jeg, jeg er ikke friskmeldt enda … Et snev av svart humor hadde jeg jo!

Espen Beyer Tomren med utsikt over Tomrefjord. Foto: privat.

Friskmeldt

I juni 2015 fikk jeg endelig et brev i posten fra kirurgen min, de hadde ikke funnet noen spredning, jeg var friskmeldt!

Tårene trillet, gleden var enorm. Helt til jeg kom på hva jeg hadde lovet meg selv …

UTMB-løpet OCC. Shit!

Telefonsamtalen

Så snart jeg fikk beskjed om at jeg var friskmeldt, så ringte jeg til bestekompisen min Ole Jørgen og spurte om han hadde lyst å bli med på et lite eventyr – løpe UTMB OCC, samt all løpingen og poengsankingen i forkant.

Dette er jo samme person som ringte til meg og sa at jeg måtte begynne å løpe. Han har alltid visst hva slags forhold jeg har hatt til løping.

Det ble helt stille i andre enden …

«Hvis DU skal løpe dette, så skal i alle fall jeg bli med på denne galskapen!»

Espen og hunden Yoshi. Foto: privat

Learning by doing

Vi meldte oss på Ultrabirken høsten 2015, og trente så godt vi kunne. Det ble litt sånn «learning by doing». Vi fikk med en kompis til, Pål. Jeg og Pål trente sammen her i Fredrikstad, mens Ole Jørgen trente i Romsdal.

Våren 2016 kjente jeg det begynte å stikke i det ene kneet mitt, og dro til naprapaten min som har gitt gode råd og støtte helt fra start, og som har fulgt meg hele veien.

Hun har lappet meg sammen mange ganger, men også gitt meg gode råd om løping generelt.

Kneet ble bedre og bedre etter en del behandlinger og riktig trening. Jeg var lettet.

Ultrabirken 2016

Vi stod på startstreken, pakket og klart. Alt utstyret var på plass, jeg var nervøs, kommer kneet til å holde helt til mål?

Det føltes som fullsteding galskap. 60 kilometer og 1000 høydemeter.

Vi hørte på speakeren og nedtellingen startet. «Tre, to, en! Lykke til og god tur»

Alt gikk bra, Pål og jeg løp sammen, noe vi hadde bestemt oss fra start. Ole løp sitt eget løp og kjørte på der foran.

Kroppen føltes veldig bra, jeg drakk og spiste jevnt og trutt. Gjorde akkurat som jeg hadde trent på.

Men så begynte kneet å stikke, smerten ble mer og mer intens. Fem kilometer før Pellestova måtte jeg bare si til Pål at han måtte løpe og nå sperretiden. Jeg måtte gå, kneet låste seg fullstendig.

Disse fem kilometerne glemmer jeg aldri. Tårene trillet, og jeg angret på at jeg hadde meldt meg på med skade.

At jeg kunne være så dum å stille til start. Hva ville vennene mine si? Hva skal jeg gjøre nå?

Jeg ankom Pellestova ett minutt før sperretiden. Men jeg hadde ikke sjans å fortsette. Jeg måtte bryte. Det ble DNF.

Din taper

Jeg kom meg til hotellet og tok meg en dusj, satte på sengen og analyserte løpet mitt.

Jeg var helt knust, hva gjør jeg nå? Var dette alt?

Så ringte mobilen min, en kompis ringte.

Han lo, og sa at det finnes vinnere som kommer seg i mål, og tapere som meg som ikke kommer seg i mål.

Jeg kjente på et sinnssykt sinne jeg aldri har kjent før. Jeg la på og ruslet ned til målgang for å se Pål og Ole komme seg over målstreken.

Sinnet ble midlertidig byttet ut med stolthet – jeg var superstolt over hva de hadde prestert.

Dette var en opptur, men jeg tenkte også at “det kunne vært meg.” Formen var det ingenting å si på, det var bare det kneet som sluttet å fungere.

Payback

Da jeg kom hjem igjen, hadde jeg fortsatt mye sinne innabords, mye på grunn av den telefonsamtalen jeg fikk.

Andre kommentarer hjalp heller ikke: «Du kommer aldri til å bli en langdistanseløper», «Du kommer til å skade deg enda mer», «Dette her får du aldri til».

Det var ganske mye dritt, for å si det mildt. Men det de folka ikke visste, var at jeg samlet alle kommentarer i samme «sekk», og begynte å trene mer enn noen gang.

Hver gang jeg syns det ble slitsomt, så plukket jeg opp setningen «din jævla taper» og beit sammen tennene og sleit meg gjennom den ene treningsøkta etter den andre.

Kneet ble bra til slutt, og jeg fikk begynne med langøkter igjen.

I perioder føltes det ut som jeg var i en scene fra en Rocky-film ( ja jeg vet, klisjé), men DNF-turen min gikk i repetisjon i hodet, den kjipe taper-kommentaren surret og gikk i bakhodet hele tiden.

Det ble som bensin for meg, jeg klarte å bruke alt til en positiv greie. Jeg hadde printet ut løypeprofilen, og den gikk jeg gjennom hver eneste kveld.

Ultrabirken 2017

Jeg var nervøs, men hadde fokus. For de som husker året 2017, så var de et sabla møkkavær hele juni. Det regnet mer enn noen gang.

Uka før Ultrabirken skulle det regne over 30 mm hver dag frem til løpsdagen, og under løpet.

Men det siste året hadde jeg løpt langturer i snøvær, 30 varmegrader, regnvær og alle mulige typer vær. Bare for å være 100 prosent forberedt.

Startskuddet gikk og kampen begynte. De regnet veldig, og løypene var forandret til små bekker, vi vasset og løp i vann.

Så kom vendepunktet. Fem kilometer før Pellestova. Her brøt jeg i fjor.

Kroppen føltes helt fantastisk. Jeg kom frem til Pellestova og kjente en klump i halsen. Jeg klarte det, og fortsatte videre opp til Nevelfjellet.

På den tåkelagte toppen sluddet det. Jeg mistet stien og løp meg litt vill. Pokker, tenkte jeg, blir det en ny DNF nå?

Men etter å ha løpt sikk-sakk tilbake, la jeg merke til et løypeflagg. Der var stien! Jeg var lettet og kom meg videre ned fjellet. Klærne var søkk bløte, men det gjorde ingenting.

Jeg hadde nå bare ti kilometer igjen. Jeg kom til å klare det! Fem kilometer igjen til mål. Jeg stoppet opp og begynte å gå, ikke fordi jeg var sliten, men for å nyte øyeblikket i noen sekunder.

Jeg krysset målstreken og har aldri følt en sånn glede noen gang!

Målgang på Ultrabirken 2017. Foto: privat

2018: Prestedattera

2018 gjennomførte jeg Ultrabirken på nytt, men sleit veldig med blemmer. Hadde vel rundt sju–åtte blemmer på hver fot, så den siste mila ble blytung.

Jeg løp sammen med ei veldig hyggelig dame. Hun måtte overvære mange mindre pene gloser fra meg, jeg rundet nok boka med ufin ordbruk en del ganger den dagen.

Da det gjensto ti kilometer fortalte hun at hun var prestedatter.

Da vi kom i mål, ønsket hun meg lykke til videre.

Hva hun ønsket meg lykke til med er jeg enda usikker på.

Veien til fremtidige målgangsportaler eller perleporten?

Ultravasan 90 kilometer gikk fantastisk bra, i hvert fall helt til det var igjen åtte kilometer. Her slengte inn den siste og tiende energigelen min, ble superkvalm, og måtte gå mye av veien inn til mål.

Man opplever noe nytt for hver ultra.

Dette året løp jeg alene, Pål var under rehabilitering etter et fall under Ultrabirken året før, mens Ole Jørgen hadde et pauseår. Dette året hadde jeg følge av mine foreldre som var support for meg.

Etter målgang på Ultravasan 2018. Foto: privat

2019: Hva føler du nå?

Et spesielt år med flere små hindre: I januar fikk jeg en strekk i leggen som plaget meg i et par–tre måneder før jeg fikk kommet skikkelig i gang med treningen igjen.

Deretter kom pollensesongen og slo meg fullstendig ut. Jeg hadde én langtur på 30 kilometer pluss noen småturer før Ultrabirken.

Løpet gikk greit, men også dette året slet jeg med blemmene. Men jeg kom meg i mål!

Etter målgang var jeg helt i tåkemodus. Helt fullstendig ferdig stod jeg fremoverbøyd med hendene på knærne.

Noen tok meg på skulderen og spurte «Hva føler du nå?»

Jeg svarte kjapt og høyt at jeg skulle «dra på hotellet og ta meg en iskald pils, en fernet branca og drikke meg kanakas».

Da jeg reiste meg opp så jeg en meget forbauset mann med en mikrofon, og skjønte at svaret mitt hadde gjallet over høyttalerne i målområdet. Beklager for den!

Tiden etter Ultrabirken gikk til restitusjon, og oppkjøring til Ultravasan. Det ble en blytung affære.

Allerede etter 15 kilometer gikk jeg tom for vann i drikkesekken. Den ble riktignok fylt opp igjen på neste drikkestasjon, men saken var at vannet var varmt. Jeg ble skikkelig grisekvalm.

Skjønner ikke helt hva som var greia. Men kanskje arrangørene hadde tatt feil av Vasaloppet på ski? Man vet aldri, men kvalmen slet jeg med i flere mil før det ga seg.

Det eneste jeg tenkte på var å få skinka over målstreken og sanke de nødvendige UTMB-poengene.

Jeg klarte det, 90 tunge kilometer, med minimalt med oppkjøring/trening.

Men dette var en god erfaring å ta med seg, jeg lærte utrolig mye om meg selv. Også dette året var mine foreldre support – de er helt rå som orker å bli med på dette!

OCC-lotteriet

Så er vi kommet til 2020, det har nå gått fem år med ekstremt mange oppturer og noen nedturer.

Men, 2020 markerte også året for min tredje søknad til OCC.

Har man ikke flaks i lotteriet de to foregående årene, får man automatisk plass det tredje året.

Eller, det vil si,  jeg trodde at jeg var automatisk kvalifisert. På grunn av korona ble det en ny trekning. Med andre ord var det ikke sikkert at det gikk i år heller.

Jeg la inn loddet mitt og ventet i spenning.

Så kom dagen. Sjekket e-posten. GRATULERER, du er med i UTMB OCC 2021!

Ultramiljøet

Jeg syns ultramiljøet er noe helt for seg selv, man skal lete lenge etter noe lignende.

Alle er omtenksomme og støttende, og er der med åpne armer dersom du har en dårlig dag under et løp.

Jeg har ikke opplevd noen form for spisse albuer, og det minner meg om en stor sammensveiset familie hvor alle heier på hverandre. Det er det jeg digger med ultraløp!

Personlig løper jeg ikke mot noen andre enn meg selv. Jeg er ikke den som løper raskest, kommer først i mål – egentlig har jeg ikke noe talent i løping sånn sett. Men, om jeg faller på trynet, så reiser jeg meg alltid opp igjen, og gir meg aldri!

Jeg nyter hver eneste tur jeg er ute og løper timevis ute i skogen og fjellene. I dag veier jeg 89 kilo, er frisk som en fisk og kan kalle meg en ultraløper! Og jeg elsker det!

Da sier jeg som prestedatteren, lykke til alle sammen! Og med det mener jeg alle fremtidige løp som kommer! Vi snakkes i løypa!

Jadda, Espen fullførte han! Det ble en kamp over fjellene da kneet valgte å avslutte samarbeidet allerede etter det første fjellet: “Var som om noen kjørte en syl gjennom kneskålen min på hvert skritt i nedoverbakker. Samme smerter jeg hadde når jeg brøt i Ultrabirken 2016. Men kriget meg gjennom smertene i 12t og 40 min. Det var brutalt. Men å gi seg var ikke noe alternativ!”, forteller Espen etter målgang.
Nils Harald (75) fra “Norges Sprekeste”: – De unge ser opp til oss

Nils Harald (75) fra “Norges Sprekeste”: – De unge ser opp til oss


Løping, isbading, svømming, sykling, fjellturer og gåturer. Nils Harald Moe og kona Ingebjørg (74) blir bare urolige av å sitte i ro for lenge. Da ekteparet fra Tromsø ble pensjonister fikk de endelig tid til å realisere drømmene som hadde stått på ønskelista i lang tid.

– I sommer malte vi huset selv. Det var ikke noe problem. Det gir oss trening, sier Nils Harald. 

Kona Ingebjørg fyller også ukeplanen med trening. På planen står løpeturer med både langtur og intervaller, styrketrening, svømming og forskjellige turer. 

– Det kan høres veldig mye ut, men vi trives med det, kommenterer Nils Harald.

– Ja, du er ikke frisk hvis du ikke går ut på trening gjennom dagen, smiler Ingebjørg til sin mann. 

Gym var det artigste

Verken Ingebjørg eller Nils Harald har idrettsbakgrunn. Nils Harald har vært aktiv hele livet. Han begynte å jobbe i veldig tidlig alder, og reiste til Ishavet da han var bare 15 år. Ingebjørg vokste opp i Seljord i Telemark. Familien hadde ikke bil, og den ene sykkelen ble brukt som transportmiddel av faren. 

– Så vi måtte bruke beina. Jeg vokste opp i et miljø hvor det var naturlig å bruke kroppen. For meg som var så mye ute og var så aktiv, var kroppsøving og gymnastikk på skolen det artigste som fantes. Jeg mestret det faget virkelig, husker Ingebjørg godt. 

De to møttes på Aker sykehus. Da Ingebjørg startet i praksis på sykehuskjøkkenet, kom en kokk bort til henne og introduserte seg som «Nils fra Tromsø». De ble kjent og fant tonen. Ingebjørg likte å gå turer opp til Grefsenkollen, og Nils Harald ble med. Nå har de vært gift i over 50 år.

Gi rom til hverandre

–  Vi forstår viktigheten av det å gi hverandre rom for å trene. Det er veldig viktig at man ikke legger begrensninger for det den andre har lyst å gjøre, sier 75-åringen bestemt. 

De liker å trene mot felles konkurranser, men har samtidig egne mål. Etter at Nils Harald fylte 70 år begynte han å konkurrere i Fitness og Men’s Physique. Da vi møttes i sommer trente han mot NM for veteraner i friidrett, hvor han skal prestere i tre disipliner: slegge, vektkast og kule. Samtidig var Ingebjørg mye mer opptatt med å løpe i terreng og trene mot Tromsø Skyrace (Bønntuva, 18 km, 800 høydemeter) og Tromsø Mountain Challenge HalvUltra 25 kilometer.

Trening og den aktive livsstilen gjør at Ingebjørg og Nils Harald kan leve ut drømmene sine og ikke minst takle hverdagens utfordringer. Foto: Sylwia Sørensen

I det siste har Nils Harald vært å se som deltaker i TV-serien «Norges Sprekeste», hvor han presterte så godt at han kom til finalen og kjempet med fire andre om å være i den siste duellen. Nils Harald ble invitert til programmet etter at en treningsvideo av ham fra en styrketreningsøkt ble oppdaget. 

 – I programmet var det deltakere som hadde fått mange kongepokaler, vunnet Norgesmesterskap, deltatt i OL og lignende. Da jeg ble spurt hva jeg har gjort, så måtte jeg bare si at jeg bare rørte på meg, smiler Nils Harald.

Ønsker flere motstandere 

– Alle konkurranser har noe i seg som er positivt. Vi er glade hver eneste gang vi kommer til mål. Det at vi klarte det gir mestringsfølelse, sier Ingebjørg, og understreker at hun egentlig ikke er konkurransemenneske. 

Likevel har hun alltid, helt fra hun var barn, likt å mestre fysiske utfordringer. Selv om Ingebjørg ikke jager sterke plasseringer, vinner hun nesten alltid sin klasse. Men det betyr ikke all verdens for 74-åringen.

Ingebjørg i fint driv under Tromsø Skyrace. Foto: Sylwia Sørensen

– I de siste årene har jeg ofte vært helt alene i min klasse. Det er litt kjedelig, sier Ingebjørg, og forteller med entusiasme at når hun stiller i konkurranser med litt flere deltakere og har noen å konkurrere mot, er det mye mer artig. 

Nils Harald har merket at de blir lagt merke til i flere konkurranser.

– De unge ser litt opp til oss og de synes nok at det er litt fint at vi gamlinger møter opp og er med på det her, smiler Nils Harald, og forteller at i mange konkurranser er det ikke klasser for «godt voksne». 

Trening med flere er artig

For 11 år siden åpnet Ingebjørg ei avis og så et bilde av en gruppe løpere i blå jakker. Hun ble nysgjerrig og spurte en kollega, som var aktiv i løpemiljøet, om dem. Ikke lenge etter stilte Ingebjørg på sin første trening med ganske nyetablerte Northern Runners. Fra den tiden tok det helt av, og den lille løpegruppen ble en stor løpeklubb med 2600 medlemmer på Facebook, hvor det er ganske vanlig at 50–60 løpere stiller på intervalltrening.

Nils Harald ble med på treninger med Northern Runners etter hvert, han også. Det resulterte i flere løpekonkurranser og mange flere timer med trening. Paret synes at fellestreningene er gull verdt, og det å trene med folk med samme interesse har en stor betydning.

 – På treningene er ingen på min alder, de fleste er fem, ti, femten eller enda flere år yngre enn meg. Men det å trene sammen med dem er motivasjon for meg, sier Ingebjørg. 

Hun kan ikke både løpe og prate i et raskt tempo, men holder følge uten å si så mye. Og så skravler de alltid før og etter trening, likevel.

Da Ingebjørg pensjonerte seg fant hun ut at hun ville sykle Lavkarittet, Nord-Norges største terrengsykkelritt på 67,5 kilometer og 1200 høydemeter.

Dette er en tøff utfordring, og Ingebjørg la ned masse trening og gjennomførte med glans.

Nils Harald hadde også sitt eget ekstremprosjekt. I en alder av 73 år fullførte han sin første maraton.

I Valencia i 2019 gikk det greit i 30 kilometer, men etter det møtte han den berømte veggen. 

Motivasjon er det minste problemet 

Dørstokkmila har aldri vært et hinder for ekteparet. 

– Vi lager oss motivasjon. Vi melder oss på et eller annet frem i tid og må sørge for at vi møter opp klare til start. Det er motivasjon i selg selv, sier Nils Harald. 

Og store planer betyr mye trening. Da vi snakket med paret i begynnelsen av august var kalenderen full. Høstsesongen består blant annet Tromsø Skyrace (Ingebjørg), MSM halvultra (Ingebjørg), Sherpatrappa Opp, Lisboa halvmaraton (Ingebjørg), Lisboa 8,5 km (Nils Harald), Mørketidsløpet (begge) og selvfølgelig Tromsøkarusellen.

I tillegg til det skal Nils Harald konkurrere i friidrett og fitness, og de skal begge delta i VM i vintersvømming, hvor Ingebjørg skal konkurrere på én distanse og Nils Harald fire. I januar er vanntemperaturen i Bled i Slovenia fire–fem grader. 

Men det ikke bare deltakelse i konkurranser, mestringsfølelse, møter med andre aktive mennesker eller reiseplaner som motiverer Ingebjørg og Nils Harald. 

– Det å kjenne at jeg er i form, at kroppen fungerer bra og at den har godt av å trene, er i seg selv motivasjon. Selv om sykdom skulle ramme meg, så vet jeg at jeg er i fysisk god form og kanskje kan takle det bedre, sier Ingebjørg. 

–  Trening styrker psyken også. Det kan utgjøre forskjellen, supplerer Nils Harald. 

– Jeg har alle muligheter i verden

– Jeg har alle muligheter i verden


Hver morgen starter verdensrekordholder og paralympisk mester Salum Ageze Kashafali dagen med et fast rituale: Å være takknemlig for fem ting. Foto: Tonje Lien Wold Forholdet mellom hva vi ser og hva vi vet, er alltid uavklart, skrev John Berger...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som abonnent får du

Full tilgang til alt innhold på runnersworld.no , egen
digital utgave + arkivsøk, treningsprogram og gode rabatter

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digital abonnement - full pakke

450,- pr/år


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Se bildene fra Oslo Maraton

Se bildene fra Oslo Maraton


Eksemplariske løpeforhold og strålende vær. Norgesmesterskap på maraton og 7 500 deltagere på halvmaraton. Se bildene fra løpsfesten i hovedstaden her!

Klokken 09.00 gikk det første startskuddet på Rådhusplassen, hvor 2 500 maratonløpere løp sine første metere av de totalt 42 195 som lå foran dem. To runder i den samme løypa som halvmaratondistansen overlot ingenting til tilfeldighetene med sin krevende høydeprofil.

Den utfordrende løypa i Oslo trekker allikevel aller flest deltagere til halvmaratondistansen, med nesten halvparten av deltagerantallet på 16 000 løpere. På mildistansen 10 for Grete har arrangøren lagt en raskere løype forbi Skøyen og langs Frognerstranda, som avsluttet den store løpsdagen med starttid kl. 16.15.

Maraton

I herreklassen var det Ebrahim Abdulaziz fra Strindheim IL som løp inn til NM-gull på tiden 2.20.47. Sebastian Conrad Håkansson fra Svorkmo NOI startet sin trippel-løp (maraton, halvmaraton og 10 kilometer) med NM-sølv på maratondistansen, mens Tage Morken Augustson fra Varegg Fleridrett tok NM-bronse – selv om han ble nummer fire i løpet, slått av svenske Anton Gustafsson.

I kvinneklassen var Annie Bersagel fra Tjalve IK sterkest og kunne feire NM-gull med tiden 2.43.26. Sølvet gikk til Siri Schøne Ness fra Lyn Ski, mens Silje Eklund fra Skreia IL tok bronsen – på henholdsvis 2.48.02 og 2.50.28.

Halvmaraton

På halvmaraton tok Marius Vedvik fra Gular IL seieren med 1.07.50, 3 minutter og 28 sekunder foran Frode Stenberg fra Lørenskog Friidrettslag. Nummer tre ble Marius Skeide Ruth fra Stavanger Friidrettsklubb på tiden 1.11.55.

Blant damene var japanske Sakiho Tsutsui fra Japan overlegen i Oslos gater, og klokket inn til seier på 1.13.04. Det ville holdt til en imponerende 7. plass i herreklassen. Bak Tsutsui kom Astrid Brathaug Sørset fra Tyrving IL på andreplass med 1.19.01. Nummer tre ble Runa Skrove Falch fra Sportsklubben Vidar – som løp maraton for Norge i EM for bare noen uker siden – på 1.19.57.

10 for Grete

I kvinneklassen var fjorårets stjerneskudd Mathilde Theisen tilbake på startstreken etter en lang skadeperiode. Sportsklubben Vidar-løperen feiret både comeback og debut i Oslo Maraton med seier på 10 for Grete med 33.17. Bak Theisen kom Ine Bakken fra Gular IL på 33.43 og Sigrid Jervell Våg fra Tjalve IK på 34.49.

På herresiden var Trygve Feidje Mjelde fra Osterøy IF raskest på 30.30, kun fire små sekunder foran Senay Fissehatsion fra Ull/Kisa og fem sekunder foran Mathias Flak fra Steinkjer Friidrettsklubb.

Se bildene fra Oslo Maraton her!

Oslo Maraton handler minst like mye om alle løpere som ikke kommer på pallen. Løpegleden var til å ta og føle på i Oslos gater denne flotte lørdagen. Se stort bildegalleri under – Kanskje du finner deg selv eller noen du kjenner?

Alle foto: Tonje Lien Wold/Oslo Maraton

– Da jeg endelig turte å delta i konkurranser, ble jeg helt bitt av basillen

– Da jeg endelig turte å delta i konkurranser, ble jeg helt bitt av basillen


Det var en gammel familierekord på mila, en fallskade og en pandemi som skulle til for at Camilla Bønøgård tok steget vekk fra gressmatta, inn i løpeskoene og høyt opp på årets maratonstatistikk.

Det er ikke uvanlig i Norge at det dukker opp gode løpstalenter fra fotballbanen. Camilla Bønøgård er en av dem som har forlatt fotballen til fordel for løping og oppnådd imponerende resultater på kort tid. Hun har i sesongen 2022 bemerket seg som en habil langdistanseløper, og ligger per dags dato på tredjeplass av kvinnene på den norske maratonstatistikken. 

Gjennom fotballkarrieren var løping alltid hennes beste egenskap på banen.

Hun vant som regel alle løpetester, og det ble flere ganger snakket om at hun burde starte med løping. Det var likevel ikke disse ordene som førte til at hun ble en løper.

– Løpegleden er hovedgrunnen til at jeg har begynt med løping.

Camilla var i barndommen aktiv innen både håndball og fotball. Hun hadde også en tur innom friidrettsbanen med et ønske om å bli stavhopper før det i ungdomsårene ble full satsing på fotballen.

Dette brakte henne inn på toppidrettslinja ved St. Olav videregående skole i Sarpsborg.

Der var hun med på morgentrening med skolen og så kveldstreninger med damelaget til Sarpsborg 08 etter skoletid. 

– Etter det har jeg alltid trent to økter om dagen. Jeg har alltid vært ekstremt glad i å trene. Det gir meg energi. 

Fristende familierekord

Da Norge stengte ned i mars 2020 begynte Camilla å løpe mer. Hun fortsatte med fotball, men høsten samme år falt hun på en løpetur i skogen og brakk albuen, håndleddet og tre fingre, i tillegg til at kneet måtte sys. Fotballen måtte pauses helt, men hun kunne løpe med armen i fatle. 

– Jeg ble lei fotballen og enda mer glad i å løpe. Løpinga gir meg en helt egen frihetsfølelse!

Ikke minst var det et helt konkret tidsmål som fungerte som motivasjonsfaktor.

– Pappa har alltid snakket om at han løp mila på 40 minutter da han var ung. Hele livet har jeg derfor hatt et ønske om å slå den tida. Det var egentlig sånn det hele begynte. 

Et annet ønske som alltid har ligget der, var å delta på løpskonkurranser. Men en barriere av frykt sto mellom henne og påmeldingsknappen. Grunnen? Camilla stiller svært høye krav til seg selv. 

Før hun turte å melde seg på sitt første løp, følte hun at hun måtte gjennomføre et testløp i forkant, og la ut på en 10 kilometer alene. Tida ble 37:33. 

– Jeg var overlykkelig for å knuse tiden til pappa, og tenkte at jeg endelig skulle melde meg på et løp.

Aldri igjen

Det første løpet Camilla så seg ut var Perseløpet 10 kilometer på Jessheim i juli 2020. Perseløpet er kjent for en nokså flat asfaltrunde som har resultert i mange perser. Starten går i slak nedoverbakke og kan gi litt ekstra fart til både erfarne og uerfarne løpere. Camillas plan var å løpe i en fart på cirka 3.45 minutter per kilometer, noe som ville gi henne en ny personlig rekord.

– Den første kilometeren dundret jeg ut på 3.22, og jeg fikk det tungt allerede etter to kilometer. Underveis tenkte jeg at jeg aldri skulle være med på løp igjen, fordi det var så tungt. 

Hun klarte likevel å klokke inn på tiden 37:13, som holdt til både ble pers og en sterk andreplass, bare fem sekunder bak vinneren. Og vi kjenner alle til den indre dialogens vinglende prinsipper. «Jeg skal aldri løpe et løp» blir fort til «dette må jeg gjøre igjen», så fort vi har krysset målstreken. 

– Etter at jeg endelig turte å delta i konkurranser, ble jeg helt bitt av basillen.

Camilla jubler etter Rotterdam Maraton. Foto: Privat

Mengde og kvalitet over tid

Flere konkurranser og treningsøkter ble det på løpende bånd. For de som følger Camilla på Strava ser man at det legges ned solide treningsmengder sammen med god kvalitet på intervaller over tid. Hun løper ofte lengre drag med flytpauser, for eksempel 2 x 3-2-1 km med 500 meter pause, og er ikke redd for å fylle ukene med mange kilometer. Samtidig er hun flink til å variere løpingen med alternativ trening og styrke blandet med en god dose treningshumør og gjennomføringsvilje. 

– Jeg har alltid trent mye løping og styrketrening i tillegg til fotballtreninger. Den første uka etter at Norge stengte ned gikk jeg fra å løpe maks 80–100 kilometer på en uke, til å plutselig løpe 180 kilometer på en uke. 

Det resulterte i at hun fikk en liten skade og lærte på den harde måten at man ikke skal øke for brått. Nå ligger hun på rundt 150–160 kilometer løping i uka med litt rulleski, sykling, ellipse og styrketrening ved siden av. 

– Jeg er veldig bevisst på å trene en del styrke og mobilitet for å unngå skader. Av erfaring har jeg funnet ut at denne mengden tåler kroppen min, og at jeg tåler veldig mye trening. Etter hvert som jeg har løpt mer, har jeg forstått viktigheten av å løpe rolig nok på de rolige øktene mine. Det er fordi hovedfokuset ligger på kvalitetsøktene, forklarer Camilla.

– I tillegg har jeg en fast kiropraktor, Ann Kristin Brodin, som hjelper meg med forebyggende behandlinger, og alle mulige skavanker og skader når det oppstår. Hun har virkelig vært helt fantastisk og løst alle mine utfordringer!

En typisk treningsuke for Camilla

DagMandagTirsdagOnsdagTorsdagFredagLørdagSøndag
Økt 1Terskel:
3×5 km, p: 500 m jogg. (22 km)
Jogg: 8 kmMotbakkeintervall:
5×10 min (18 km)
Jogg: 10 kmJogg: 12 kmTerskel: 6×2 km, p: 500 m jogg. (20 km)Langtur: 25 km
Økt 2Terskel-intervall:
6×1 km, p: 200 m jogg (12km)
Jogg: 8 km
Styrke: 40 min
Sykling: 1tJogg: 10 km
Styrke: 40 min
Rulleski: 20 kmRestjogg: 8 kmEllipse: 1t

Camilla sikter seg hver uke inn på å ha 3–4 intervalløkter og én langtur.

Hovedfokuset er på disse kvalitetsøktene, og hun setter som regel opp en plan for hvordan uken skal se ut.

Hun arbeider som spesialpedagog på en skole, og legger inn en økt før og en etter jobb.

Planen er satt opp som et rammeverk hvor det som regel er intervalløkter mandag, onsdag, lørdag, og en langtur på søndag.

Tirsdag, torsdag og fredag kjører hun ofte to økter om dagen og flere ganger alternativ trening som spinning, ellipse, rulleski, langrenn og styrketrening.

– På kvalitetsøktene varierer jeg ofte underlaget. Om vinteren blir det ofte mølle for å få gode forhold. Jeg er veldig glad i å løpe på mølla, og har egen mølle hjemme. Andre kvalitetsøkter kjører jeg enten på grus, asfalt eller bane. 

Konkurranseforberedelser

Inn mot konkurransene har Camilla også en klar tanke om hvordan hun skal legge opp øktene for å stille best mulig forberedt. Selv om å trappe ned på treningen kanskje ikke er hennes sterkeste side, så vektlegger hun at antall kilometer per uke skal være betydelig mindre enn ellers. Inn mot halvmaraton kjører hun to kontrollerte intervaller og havner totalt, medregnet løpet, på 130 kilometer i uka. Inn mot maraton trapper hun ned til rundt 100 kilometer totalt, inkludert selve løpet.

– Fokuset før maraton er å sove og spise godt, og å ha lette og korte økter. Jeg kjører alltid en kort intervalløkt på tirsdag (3 x 2 km) og noen drag på torsdag (8 x 400 m) i maratonfart, hvis løpet er på søndag. 

De resterende dagene løper hun kort og rolig. Camilla har også noen økter der hun sykler helt lett på spinningsykkel for å holde beina i gang. 

I lange løp som maraton prøver Camilla å finne ulike ting som kan motivere underveis. Det kan være å fokusere på når neste drikkestasjon er, eller på når neste sted noen hun kjenner står langs løypa. I tillegg skriver hun ned passeringstider på hånda i forkant, slik at hun kan følge med på hvordan hun ligger an i forhold til målsettingen underveis.

NM i Oslo

I løpet av vårsesongen 2022 har man kunnet se Camilla på pallen i flere løp, og persene har ikke latt vente på seg. Under NN Marathon Rotterdam 2022 i april satte hun pers med 2:47:28, og ikke mindre enn fem uker senere stod hun på startstreken i København maraton i noe som skulle bli en av hennes beste løpsopplevelser. 

– Med tiden fra Rotterdam var jeg kvalifisert til å starte i elitefeltet i København. Bare det å få være en del av eliten var utrolig kult. Der fikk man egen oppvarmingsbane og egen inngang.

Jeg hadde en fantastisk god dag og følte jeg bare løp rundt og smilte. Det var flere venner, familie og kjente som hadde tatt turen for å heie.

Det var en fantastisk stemning rundt løypa og jeg følte jeg fikk masse energi underveis. Det var en stor opplevelse.

Camilla satt ny pers med tiden 2:44:14, ble beste norske og nr. 14 av 3500 damer.

Hovedmålet i år er Oslo Maraton i september som også er årets norgesmesterskap på maraton. 

– Jeg har hatt som mål å sette pers på 10 km, halvmaraton og maraton i 2022. Det klarte jeg å gjøre før sommeren og har fått nye perser på alle distansene. Jeg har brukt en del løp på våren og sommeren som delmål for å være best mulig forberedt til Oslo Maraton. 

Løypa i Oslo er ikke av de raskeste og flateste, så Camillas mål blir først og fremst å få en god plassering og en fin opplevelse. Frykten for å ikke være god nok til å stille til start er heldigvis borte for godt, og byttet ut med konkurranseiver og løpeglede.

– Jeg har blitt ekstremt glad i å være med på løpskonkurranser. Det er så mange fine og morsomme løp rundt omkring i Norge, og verden. Det er fantastisk å kombinere både konkurranse og opplevelser.


Red. anm: Med 2.51.51 endte Camilla på en strålende 4.plass under NM og Oslo Maraton. Slik oppsummerte hun løpet selv på sin Strava-profil:

“Klassevinner! Kjentes greit ut fram til 28km, da sa det stopp. Tung og kupert løype. Brutalt vondt i beina, men prøvde å kjempe hele veien. Surt å være såå nærme medalje, men..

Og hvis du lurte – Camilla hadde selvfølgelig to økter dagen etter; 13 kilometer på sti og 45 min spinning.


Camilla Ek Bønøgård

Alder: 25 år

Bor: Halden

Yrke: Spesialpedagog og lærer

Utvalgte meritter

– Løyperekord Glommaløpet 16 km: 59:57

– 14. plass av 3500 damer og beste norske i København maraton

– 22. plass og beste norske i Rotterdam maraton

– 2. plass på Strømstadmila

– Vinner av Jessheim vintermaraton 2021

– Vinner av Jordbærmila virtuelt 2021

Utvalgte perser:

– 10 km: 35:33

– Halvmaraton: 1:18:54

– Maraton: 2:44:14

Camillas favorittøkter;

For begge øktene kjører hun 3 km oppvarming og 3 km nedjogg. 

Økt 1: 3 x 5 km med 500 m joggepause

Økt 2: 6 x 2 km med 500 m joggepause

– Det er to skikkelig gode økter hvor jeg får mange minutter med god kvalitet. Begge øktene havner på rundt 20 km totalt. Slike økter gjør meg godt rustet for maraton.

Hvordan planlegge og gjennomføre løpeprosjekter?

Hvordan planlegge og gjennomføre løpeprosjekter?


Etter å ha løpt Norge på langs, vet Simen Holvik hva som skal til for å løpe en tur utenom det vanlige. Dette er hans ti enkle tips til minnerike landeveiseventyr.

Det har aldri vært mer populært å kjøre sine egne prosjekter, sine egne løp, sine egne utfordringer enn det det er nå. Under den tilbakelagte pandemien ble vi tvunget til å lage våre egne løp, sette opp våre egne turer. Denne påtvungne egenskapen har vi nå tatt med ut i vår nye frihet.

Vi ser mange eksempler der ute: Noen ønsker å sette rekord på en gitt løype, en såkalt fastest known time eller FKT, mens andre setter opp sine egne, helt nye ruter og bare begir seg i vei. Noen helt uten en rekord som mål, kun med en frihet i sikte, følelsen av å leve. Ofte løpes disse turene alene, og gjerne over lengre distanser. Ut mot åpne landskaper der tankene kan fare.

Mitt prosjekt

Når dette leses så er jeg ferdig med mitt siste prosjekt. Kom jeg i mål?

620 varme kilometer fra Marathon via Athen og til Sparta og tilbake igjen. Målet er under seks dager. Dette blir et såkalt self supported løp, altså der jeg løper alene med ryggsekk. Akkurat nå, noen uker før jeg skal begynne, er min største frykt ikke varmen eller kilometere, men å bli angrepet av løshunder. Det blir ekstremt spennende. 

Simen Holvik tilegnet seg mye erfaring under fjorårets Norge på langs-prosjekt hvor han satte verdensrekord på strekket.

Sommerens prosjekt, 620 varmekilometer fra Marathon via Athen til Sparta og tilbake igjen, kan du lese om i september-utgaven av Runner’s World.

Foto: Privat

Jeg har planlagt og utført flere mindre og noen litt lengre turer (eller løpeprosjekter som jeg kaller det). Her er mine ti råd for deg som planlegger noe slikt.  

1. Indre motivasjon

Tenk igjennom og skriv ned hva som er din motivasjon. Hva driver deg? Hva er ditt hvorfor? Skal du klare å stå igjennom et langt prosjekt, så må du har en sterk indre drivkraft.

Av og til kan det være at du glemmer den, eller at din opprinnelige tanke blir borte eller blekner. I de tilfellene må du ta opp igjen ditt manifest og minne deg selv på hvorfor det er viktig for deg å gjøre dette prosjektet. 

2. Sette dato

Når du har definert ideen, og ditt hvorfor, er det viktig å sette en dato for gjennomføring. Du oppretter da en avtale med deg selv om at på et gitt tidspunkt i fremtiden så skal du gjennomføre turen. Når avtalen er satt med deg selv, blir det en indre kontrakt som skal holdes.

Deretter kommuniserer du denne datoen eksternt slik at du også har en forpliktelse til omverden. En fremtidig dato virkeliggjør prosjektet og gir deg et definert mål. 

3. Sette opp rute

Definer prosjektet og sett opp ruten. Basert på ditt indre hvorfor (som i realiteten er et indre behov du har), så oppretter du et prosjekt. Hvor skal du løpe? Fra og til? Skal du løpe fra Nordkapp til Lindesnes, eller skal du løpe fra Trondheim til Oslo? Etabler ruten som skal løpes. Søk kunnskap og spør folk. Jeg bruker gratisverktøyet Garmin BaseCamp for å tegne opp ruten. 

4. Engasjer andre

Vær åpen om prosjektet ditt og etterlys folk som kan løpe sammen med deg, folk som kjenner løypen, og som kan komme med innspill. Vær ydmyk og be om hjelp. Ta imot råd.

Så snart som mulig – og før ruten er ferdig – få denne ut på internett slik at andre kan komme med innspill.

Ta kontakt med media og prøv å selge prosjektet. Finn vinklinger som er positive, ikke vær overlegen, men få inn gleden med livet og eventyret. Alle elsker eventyrere. 

Fra eventyret Norge på langs. Foto: Privat

5. Utstyr

Lag et dokument for utstyr, der alt er presisert og gjerne med hvor mange gram. Lav vekt er ekstremt viktig (men husk at lett utstyr oftest er dyrt). De mest ekstreme fjerner merkelapper på klær og ryggsekk, skjærer tannbørsten i to etc., for å spare noen gram her og der.

Men for all del, det viktigste er sikkerheten – diskuter med andre, gjerne flere ganger, om man faktisk trenger de ulike tingene på listen. 

6. Målstyring, tracker, sporbarhet og regler 

Dersom målet er å ta en gitt FKT, sett deg nøye inn i “reglene” og pass på at du har 100 prosent sporbarhet og er transparent under hele prosjektet. Man jukser naturligvis ikke, og pass på at folk ikke føler seg lurt.

Vær klar over at det kan være mange som følger med, enten de følger en prikk som beveger seg på et kart, eller sitter og venter på siste oppdatering. Dersom de oppdager noe rart, så blir man fort mistenkeliggjort.

Bruk gjerne Strava, og vær totalt åpen om alt. Selv når det går dårlig. Man kan aldri informere nok. Dersom man ved et gitt endepunkt, et checkpoint, skal kjøre bil til et overnattingssted – husk å slå av trackeren. Og start alltid på samme sted som du avsluttet.   

7. Kommunikasjonsplattform

Bestem deg tidlig for hvilken plattform du skal bruke for kommunikasjon. Facebook, Instagram, Twitter, TikTok, YouTube, eller en klassisk nettside. Eller en kombinasjon.

Lag en plan, og vær klar over hvilken målgruppe du ønsker å nå. Under selve løpet kan det være greit å ha en annen person til å hjelpe deg, og som kan fungere som en pressekontakt. 

8. Budsjett, finansiering, spons og kontrakter

Lengre prosjekter tar lang tid og koster penger. Dersom det er flere mennesker involvert, og mer utstyr, så kan det fort bli kostbart. Da kan det være fornuftig å prøve å få inn eksterne midler.

Sett opp et budsjett, og tenk over hva det er du har å tilby. Hva kan du selge? Et tips kan være å lage sponsorpakker. Med privatpersoner kan man sette i gang en crowdfunding med små eller større innbetalinger, for eksempel via Vipps.

Men vær klar over hva som er kommunisert, og forventningene knyttet til dette.

Dersom det er definert at et overskudd skal gå til en ideell forening, så må man i tillegg til å ha 100 prosent orden i regnskapet (i form av bokføring av alle bilag, salg og inntekter, eget selskap, bedriftskonto, bedriftsvipps og eget regnskapsprogram) gjerne også ha en revisor, slik at man får en ekstern kontroll.

Er prosjektet langt og beløpene store kan det fort balle på seg, og man sitter igjen med ekstremt mye merarbeid. I så tilfelle bør man sette ut hele regnskapsføringen.

Husk også å ha formelle kontrakter, med avsnitt vedrørende hva som skjer hvis man bryter prosjektet eller blir forhindret å starte. 

9. Forventinger, brudd 

I dine prosjektdokumenter er det fornuftig å ha med forventninger. Hva er et lovlig brudd? Dette er viktig for at de personene rundt deg skal kunne ta gode vurderinger når du ikke selv kan det. I hvilke situasjoner skal man avbryte? 

10. Planlegge tiden etterpå 

Det kommer en tid etterpå, og den kan bli tøff. Det blir både en fysisk, mental, følelsesmessig og formell nedtur. Plutselig skal du ikke løpe hver dag, men isteden ta fatt på regnskapsarbeidet som venter. Kroppen sliter med en brå nedtrapping. Det blir mange tanker og mange følelser må bearbeides. Kanskje en slags depresjon og tomhet dukker opp. Det har skjedd noe med deg. Du er ikke den samme som da du startet.

Ble det slik du hadde tenkt? Hva ville du gjort annerledes? Her er det viktig å ha gode samtalepartnere for å sette ord på alle inntrykk. Og hvordan gikk det med rekorden? Eller måtte du bryte? Gikk det bra med samarbeidspartnerne og medhjelpere? 


En evig reise

Uansett om man ønsker å gjøre et kort eller langt løpeprosjekt; så er mange av prinsippene de samme. Jeg ønsker å se på dette som et prosjekt med et sett av dokumenter. Nesten som en jobb. Det er planlegging, gjennomføring og så avslutning. Og der siste punket er en lesson learnt. For det er nettopp det sistnevnte;som er det viktigste med hele prosjektet. Hva har du lært? Utvilsomt vokser man som menneske. Og det å gjennomføre større eller mindre prosjekter lærer deg verdifull kunnskap om deg selv, ditt indre, ditt ytre og hvordan du forholder deg til livet. For meg er dette en evig reise. Jeg har alltid et løpeprosjekt gående. Alltid et driv. Alltid på jakt etter læring. 


Vil du teste Merrell MTL Long Sky 2?

I samarbeid med terrengskoprodusenten Merrell søker vi nå etter tre testpersoner som kan tenke seg å ta denne skoen med ut på eventyr i terrenget. Er det deg? Les mer og søk her!
Les mer

Sannheten om øl etter trening

Hva bør du gjøre når du tørster etter øl i målområdet? Ernæringsfysiolog og aktiv løper Silje Fjørtoft har sett på nyere forskning om alkohol og trening.
Les mer

– Løpsopplevelsen kunne ikke vært bedre

Andrine Benjaminsen er en av verdens beste orienteringsløpere og fersk dobbel norgesmester. Nylig utfordret hun konkurranseskoen Saucony Endorphin Edge på et krevende fjelløp i Skottland, og løpsopplevelsen kunne ikke vært bedre, ifølge Andrine.
Les mer