Fra føflekkreft til UTMB

Fra føflekkreft til UTMB


Som Dag Otto Lauritzen sier (må leses med Grimstad-dialekt), “ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.” Espen Beyer Tomrens historie er et bevis på at det faktisk stemmer.

Påsken 2015 fikk jeg diagnosen føflekkkreft, det var en ekstrem tung tid. Mange tanker og venting på ulike prøver.

Helst vil man ha svar etter én dag, men i realiteten må man fort vente to til tre måneder for hvert svar og hver biopsiprøve.

Det utgjør mange timer med venting, mange minutter med mørke tanker.

Resultatet var at jeg fant et par gamle løpe sko og begynte å rusle litt i skogen for å få tankene bort fra kreften.

Den løpinga kan du ha for deg selv

Jeg kunne sikkert skrevet et like langt innlegg om hvor mye jeg alltid har mislikt å løpe.

Jeg var med på LOM-stafetten i noen år, og fikk den verste hat-bakke-etappen to år på rad. Hvorfor jeg fikk den er jeg usikker på, men det har slått meg at denne stafetten var en av grunnene til at jeg mislikte løping.

Eller, å mislike er å underdrive. Jeg hatet løping.

En kompis ringte meg en gang for mange år siden og fortalte at han hadde vært på en løpetur. Han kunne visstnok anbefale meg denne formen for trening.

Jeg svarte at «den der løpinga kan du ha for deg selv, det får du aldri meg med på.»

Min første løpetur

Det blir kanskje feil å skrive “min første løpetur”, men dette handler om den første løpeturen og starten på et eventyr jeg aldri har angret på.

Den ene rusleturen i skogen med de gamle skoene jeg hadde rotet fram, førte til at jeg forsøkte å løpe en kilometer, det gikk naturligvis skitdårlig. Jeg pustet som en flodhest, og hadde blodsmak i kjeften.

Det var vel først da jeg innså hvor ræva form jeg var i. 109 kilo tung småbarnsforelder, skyldig i kun sporadiske treningsøkter på helsestudio. Høres nok kjent ut for mange, vil jeg tro.

De neste løpeturene

Etter hvert innså jeg at løpeturene i skogen fikk meg til å glemme kreft, Jeg fikk en helt ny giv, dagene ble lysere og redselen for å ikke overleve ble mindre.

Etter hvert som ukene gikk, klarte jeg å løpe lengre og lengre uten å ta pauser.

Den dagen jeg klarte å løpe 10 kilometer uten stopp sa jeg til meg selv: om jeg overlever denne føflekkreften, så skal jeg løpe det mest populære langløpet i verden.

Og det var da jeg fant ut av UTMB-løpet OCC på 56 kilometer og 3500 høydemeter.

Jeg trodde det bare var å melde seg på, kjøpe flybillett og stille til start … Fant jo raskt ut at det ikke var så enkelt, jeg måtte samle x antall poeng i noe som het ultraløp først, og deretter søke om å få bli med på OCC.

Jaja, tenkte jeg, jeg er ikke friskmeldt enda … Et snev av svart humor hadde jeg jo!

Espen Beyer Tomren med utsikt over Tomrefjord. Foto: privat.

Friskmeldt

I juni 2015 fikk jeg endelig et brev i posten fra kirurgen min, de hadde ikke funnet noen spredning, jeg var friskmeldt!

Tårene trillet, gleden var enorm. Helt til jeg kom på hva jeg hadde lovet meg selv …

UTMB-løpet OCC. Shit!

Telefonsamtalen

Så snart jeg fikk beskjed om at jeg var friskmeldt, så ringte jeg til bestekompisen min Ole Jørgen og spurte om han hadde lyst å bli med på et lite eventyr – løpe UTMB OCC, samt all løpingen og poengsankingen i forkant.

Dette er jo samme person som ringte til meg og sa at jeg måtte begynne å løpe. Han har alltid visst hva slags forhold jeg har hatt til løping.

Det ble helt stille i andre enden …

«Hvis DU skal løpe dette, så skal i alle fall jeg bli med på denne galskapen!»

Espen og hunden Yoshi. Foto: privat

Learning by doing

Vi meldte oss på Ultrabirken høsten 2015, og trente så godt vi kunne. Det ble litt sånn «learning by doing». Vi fikk med en kompis til, Pål. Jeg og Pål trente sammen her i Fredrikstad, mens Ole Jørgen trente i Romsdal.

Våren 2016 kjente jeg det begynte å stikke i det ene kneet mitt, og dro til naprapaten min som har gitt gode råd og støtte helt fra start, og som har fulgt meg hele veien.

Hun har lappet meg sammen mange ganger, men også gitt meg gode råd om løping generelt.

Kneet ble bedre og bedre etter en del behandlinger og riktig trening. Jeg var lettet.

Ultrabirken 2016

Vi stod på startstreken, pakket og klart. Alt utstyret var på plass, jeg var nervøs, kommer kneet til å holde helt til mål?

Det føltes som fullsteding galskap. 60 kilometer og 1000 høydemeter.

Vi hørte på speakeren og nedtellingen startet. «Tre, to, en! Lykke til og god tur»

Alt gikk bra, Pål og jeg løp sammen, noe vi hadde bestemt oss fra start. Ole løp sitt eget løp og kjørte på der foran.

Kroppen føltes veldig bra, jeg drakk og spiste jevnt og trutt. Gjorde akkurat som jeg hadde trent på.

Men så begynte kneet å stikke, smerten ble mer og mer intens. Fem kilometer før Pellestova måtte jeg bare si til Pål at han måtte løpe og nå sperretiden. Jeg måtte gå, kneet låste seg fullstendig.

Disse fem kilometerne glemmer jeg aldri. Tårene trillet, og jeg angret på at jeg hadde meldt meg på med skade.

At jeg kunne være så dum å stille til start. Hva ville vennene mine si? Hva skal jeg gjøre nå?

Jeg ankom Pellestova ett minutt før sperretiden. Men jeg hadde ikke sjans å fortsette. Jeg måtte bryte. Det ble DNF.

Din taper

Jeg kom meg til hotellet og tok meg en dusj, satte på sengen og analyserte løpet mitt.

Jeg var helt knust, hva gjør jeg nå? Var dette alt?

Så ringte mobilen min, en kompis ringte.

Han lo, og sa at det finnes vinnere som kommer seg i mål, og tapere som meg som ikke kommer seg i mål.

Jeg kjente på et sinnssykt sinne jeg aldri har kjent før. Jeg la på og ruslet ned til målgang for å se Pål og Ole komme seg over målstreken.

Sinnet ble midlertidig byttet ut med stolthet – jeg var superstolt over hva de hadde prestert.

Dette var en opptur, men jeg tenkte også at “det kunne vært meg.” Formen var det ingenting å si på, det var bare det kneet som sluttet å fungere.

Payback

Da jeg kom hjem igjen, hadde jeg fortsatt mye sinne innabords, mye på grunn av den telefonsamtalen jeg fikk.

Andre kommentarer hjalp heller ikke: «Du kommer aldri til å bli en langdistanseløper», «Du kommer til å skade deg enda mer», «Dette her får du aldri til».

Det var ganske mye dritt, for å si det mildt. Men det de folka ikke visste, var at jeg samlet alle kommentarer i samme «sekk», og begynte å trene mer enn noen gang.

Hver gang jeg syns det ble slitsomt, så plukket jeg opp setningen «din jævla taper» og beit sammen tennene og sleit meg gjennom den ene treningsøkta etter den andre.

Kneet ble bra til slutt, og jeg fikk begynne med langøkter igjen.

I perioder føltes det ut som jeg var i en scene fra en Rocky-film ( ja jeg vet, klisjé), men DNF-turen min gikk i repetisjon i hodet, den kjipe taper-kommentaren surret og gikk i bakhodet hele tiden.

Det ble som bensin for meg, jeg klarte å bruke alt til en positiv greie. Jeg hadde printet ut løypeprofilen, og den gikk jeg gjennom hver eneste kveld.

Ultrabirken 2017

Jeg var nervøs, men hadde fokus. For de som husker året 2017, så var de et sabla møkkavær hele juni. Det regnet mer enn noen gang.

Uka før Ultrabirken skulle det regne over 30 mm hver dag frem til løpsdagen, og under løpet.

Men det siste året hadde jeg løpt langturer i snøvær, 30 varmegrader, regnvær og alle mulige typer vær. Bare for å være 100 prosent forberedt.

Startskuddet gikk og kampen begynte. De regnet veldig, og løypene var forandret til små bekker, vi vasset og løp i vann.

Så kom vendepunktet. Fem kilometer før Pellestova. Her brøt jeg i fjor.

Kroppen føltes helt fantastisk. Jeg kom frem til Pellestova og kjente en klump i halsen. Jeg klarte det, og fortsatte videre opp til Nevelfjellet.

På den tåkelagte toppen sluddet det. Jeg mistet stien og løp meg litt vill. Pokker, tenkte jeg, blir det en ny DNF nå?

Men etter å ha løpt sikk-sakk tilbake, la jeg merke til et løypeflagg. Der var stien! Jeg var lettet og kom meg videre ned fjellet. Klærne var søkk bløte, men det gjorde ingenting.

Jeg hadde nå bare ti kilometer igjen. Jeg kom til å klare det! Fem kilometer igjen til mål. Jeg stoppet opp og begynte å gå, ikke fordi jeg var sliten, men for å nyte øyeblikket i noen sekunder.

Jeg krysset målstreken og har aldri følt en sånn glede noen gang!

Målgang på Ultrabirken 2017. Foto: privat

2018: Prestedattera

2018 gjennomførte jeg Ultrabirken på nytt, men sleit veldig med blemmer. Hadde vel rundt sju–åtte blemmer på hver fot, så den siste mila ble blytung.

Jeg løp sammen med ei veldig hyggelig dame. Hun måtte overvære mange mindre pene gloser fra meg, jeg rundet nok boka med ufin ordbruk en del ganger den dagen.

Da det gjensto ti kilometer fortalte hun at hun var prestedatter.

Da vi kom i mål, ønsket hun meg lykke til videre.

Hva hun ønsket meg lykke til med er jeg enda usikker på.

Veien til fremtidige målgangsportaler eller perleporten?

Ultravasan 90 kilometer gikk fantastisk bra, i hvert fall helt til det var igjen åtte kilometer. Her slengte inn den siste og tiende energigelen min, ble superkvalm, og måtte gå mye av veien inn til mål.

Man opplever noe nytt for hver ultra.

Dette året løp jeg alene, Pål var under rehabilitering etter et fall under Ultrabirken året før, mens Ole Jørgen hadde et pauseår. Dette året hadde jeg følge av mine foreldre som var support for meg.

Etter målgang på Ultravasan 2018. Foto: privat

2019: Hva føler du nå?

Et spesielt år med flere små hindre: I januar fikk jeg en strekk i leggen som plaget meg i et par–tre måneder før jeg fikk kommet skikkelig i gang med treningen igjen.

Deretter kom pollensesongen og slo meg fullstendig ut. Jeg hadde én langtur på 30 kilometer pluss noen småturer før Ultrabirken.

Løpet gikk greit, men også dette året slet jeg med blemmene. Men jeg kom meg i mål!

Etter målgang var jeg helt i tåkemodus. Helt fullstendig ferdig stod jeg fremoverbøyd med hendene på knærne.

Noen tok meg på skulderen og spurte «Hva føler du nå?»

Jeg svarte kjapt og høyt at jeg skulle «dra på hotellet og ta meg en iskald pils, en fernet branca og drikke meg kanakas».

Da jeg reiste meg opp så jeg en meget forbauset mann med en mikrofon, og skjønte at svaret mitt hadde gjallet over høyttalerne i målområdet. Beklager for den!

Tiden etter Ultrabirken gikk til restitusjon, og oppkjøring til Ultravasan. Det ble en blytung affære.

Allerede etter 15 kilometer gikk jeg tom for vann i drikkesekken. Den ble riktignok fylt opp igjen på neste drikkestasjon, men saken var at vannet var varmt. Jeg ble skikkelig grisekvalm.

Skjønner ikke helt hva som var greia. Men kanskje arrangørene hadde tatt feil av Vasaloppet på ski? Man vet aldri, men kvalmen slet jeg med i flere mil før det ga seg.

Det eneste jeg tenkte på var å få skinka over målstreken og sanke de nødvendige UTMB-poengene.

Jeg klarte det, 90 tunge kilometer, med minimalt med oppkjøring/trening.

Men dette var en god erfaring å ta med seg, jeg lærte utrolig mye om meg selv. Også dette året var mine foreldre support – de er helt rå som orker å bli med på dette!

OCC-lotteriet

Så er vi kommet til 2020, det har nå gått fem år med ekstremt mange oppturer og noen nedturer.

Men, 2020 markerte også året for min tredje søknad til OCC.

Har man ikke flaks i lotteriet de to foregående årene, får man automatisk plass det tredje året.

Eller, det vil si,  jeg trodde at jeg var automatisk kvalifisert. På grunn av korona ble det en ny trekning. Med andre ord var det ikke sikkert at det gikk i år heller.

Jeg la inn loddet mitt og ventet i spenning.

Så kom dagen. Sjekket e-posten. GRATULERER, du er med i UTMB OCC 2021!

Ultramiljøet

Jeg syns ultramiljøet er noe helt for seg selv, man skal lete lenge etter noe lignende.

Alle er omtenksomme og støttende, og er der med åpne armer dersom du har en dårlig dag under et løp.

Jeg har ikke opplevd noen form for spisse albuer, og det minner meg om en stor sammensveiset familie hvor alle heier på hverandre. Det er det jeg digger med ultraløp!

Personlig løper jeg ikke mot noen andre enn meg selv. Jeg er ikke den som løper raskest, kommer først i mål – egentlig har jeg ikke noe talent i løping sånn sett. Men, om jeg faller på trynet, så reiser jeg meg alltid opp igjen, og gir meg aldri!

Jeg nyter hver eneste tur jeg er ute og løper timevis ute i skogen og fjellene. I dag veier jeg 89 kilo, er frisk som en fisk og kan kalle meg en ultraløper! Og jeg elsker det!

Da sier jeg som prestedatteren, lykke til alle sammen! Og med det mener jeg alle fremtidige løp som kommer! Vi snakkes i løypa!

Jadda, Espen fullførte han! Det ble en kamp over fjellene da kneet valgte å avslutte samarbeidet allerede etter det første fjellet: “Var som om noen kjørte en syl gjennom kneskålen min på hvert skritt i nedoverbakker. Samme smerter jeg hadde når jeg brøt i Ultrabirken 2016. Men kriget meg gjennom smertene i 12t og 40 min. Det var brutalt. Men å gi seg var ikke noe alternativ!”, forteller Espen etter målgang.
Flytte grenser

Flytte grenser


Det verker i hele kroppen, jeg hiver etter pusten og kjenner melkesyra tar grep. Allerede etter to kilometer får jeg en fornemmelse av at formen er vesentlig dårligere enn jeg hadde forestilt meg. Det var ingen maraton jeg hadde lagt ut på, men en lettkupert løype på seks kilometer. Jeg forstår at her må noe gjøres med min fysiske form.


Denne etappen av RW-stafetten skrives av Truls Wæraas. Han forteller om hvordan iveren etter å flytte grenser har tatt ham på en reise fra utrent til ultraløper.
Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail til sara@runnersworld.no, da vel!


Mellom smerte, ubehag og følelsen av å synes synd på seg selv, klarer jeg å mobilisere. Jeg bestemmer meg for å ta grep – og at denne løypa skal bli referansen på min fremgang.

Etter fullførte seks kilometer (jogg og gange) kjenner jeg et snev av tilfredsstillelse, jeg hadde jo tross alt kommet meg gjennom løypa.

Utslått på sofaen finner jeg inspirasjon i en eldre utgave av et magasin for løpere. Mitt første mål blir å fullføre denne løypa uten å måtte gå eller ta pauser underveis.

Pågangsmot

Med stort pågangsmot gjennomfører jeg to–tre løpeøkter i uka, og det går ikke mange uker før jeg gjennomfører testløypa løpende på tiden 33:53 (knappe 6 minutter per kilometer).

Jeg slo meg på brystet og tenkte «nå har jeg blitt en løper, en av dem som kan holde det gående i noen kilometer.»

Jeg har alltid vært opptatt av å utfordre meg selv og flytte grenser. Det har gitt meg mange opplevelser, mestringsfølelse og plusspoeng på helsekontoen.

 Jeg hadde jo gjort større ting tidligere, men det var i andre disipliner enn løping. Hva om jeg kunne bli en av dem som løper 10 kilometer gateløp, det er jo ingen umulighet.

Det blir med to–tre treningsøkter i uka, men jeg har forstått at et innslag av intervaller kan være hensiktsmessig for å få fart på blodpumpa. Treningen går fint de neste månedene, selv om dørstokkmila melder seg klarer jeg å gjennomføre treningsplanen i grove trekk.

Iveren etter å flytte grenser tok Truls Wæraas ut på en reise fra utrent til ultraløper. Foto: Knips Media

Milepæler og mål

Bordet fanger, tenkte jeg, så her var det bare å hive seg rundt finne et løp i nærområdet og melde seg på.

Tordenskjoldløpet i Trondheim ble debuten, og målgang ble sammen med et «tog» av andre løpeglade mennesker. En milepæl var nådd, jeg kunne si at jeg var blitt en løper.

Jeg hadde vunnet. Ikke løpet, men over meg selv.

Om lag ett år hadde gått siden jeg hadde min skrekkopplevelse i 6-kilometersløypa, og jeg følte på stolthet over egen gjennomføringsevne og fremgang i løpeskoa.

En ettermiddag sitter jeg og mimrer, ser på gamle bilder jeg har liggende på macen – plutselig et er et nytt mål satt. Et tilbakeblikk til da jeg gikk Norge på langs for ti år siden, 3000 kilometer fra Lindesnes til Nordkapp, ga meg inspirasjon til å flytte nye grenser.

En halvmaraton måtte jo være innen rekkevidde for en som akkurat har passert 50 år.

Terminlisten for halvmaraton ble studert, og valget ble lett. Jeg ville delta på Trondheim Maraton, en folkefest i Trondheim som skulle gå av stabelen om ni måneder, i august.

Det var bare ett problem, jeg hadde tatt på meg et oppdrag som guide, jeg skulle lede en ekspedisjon over innlandsisen på Grønland i hele mai.

Jeg valgte å tenke at 27 dager på ski i isødet, trekkende på en 70 kilo tung pulk, ville gi meg masse utholdenhet og evne til å tåle smerte.

Eufori

Ikke langt fra ord til handling – påmelding til Trondheim Maraton var i boks samme kveld.

I perioden som kommer legger jeg inn en ukentlig langtur (15–25 kilometer), en økt med trekking av dekk og et par intervalløkter.

Grønlandsekspedisjonen gjennomføres som planlagt og de to siste månedene før jeg står på startstreken til halvmaraton finpusser jeg formen og får mer fart på bena.

Uten noe referanse til eget tidsbruk på en halvmaraton, valgte jeg å starte i puljen som hadde sluttid på 1:50. Hode og kropp spilte på lag, og jeg angrep de 21 kilometerne med asfalt som lå foran meg.

Jeg kjente på en euforisk opplevelse både under løpet og etter å ha klokket inn på 1:34, jeg følte meg skikkelig sprek – en ny milepæl var nådd.

Ultradebuten

Jeg hadde sett innslag på TV om de tøffeste atletene, de som løp UltraBirken – kunne jeg bli en av dem?

Uten å tenke så mye på konsekvensene lar jeg nok en gang iveren etter å strekke grenser bli avgjørende for mine handlinger. Jeg var plutselig en av «ultra-gjengen», i hvert fall hadde jeg et startnummer som indikerte at jeg kunne bli en ultraløper.

Nettet ble saumfart for tips og triks om hvordan man kunne forberede seg til et ultraløp, og det var ikke mangel på gode råd.

Jeg bestemte meg for å holde fokus på tre elementer i forberedelsen til dette løpet på 60 kilometer med snill høydeprofil:

  • Nok langturer for å forbedre utholdenheten (herde kroppen).
  • Unngå skader og overbelastning.
  • Næring og drikke under løpet.

UltraBirken ble gjennomført, men ikke uten utfordringer og smerte. Som sikkert mange andre har erfart er det lurt å holde igjen i starten av et slik løp, men nei – jeg ga alt fra start for å henge på feltet.

De siste 12 kilometerne ble et mareritt, lett dehydrert og uten krefter registrerer jeg løpere i alle aldre og fasonger fra halvmaratondistansen suse forbi meg.

Nå er det hva som skjer oppe i hodet som teller, blir det målgang eller kan jeg risikere DNF?

I andre sammenhenger hadde jeg vært i denne mentale situasjonen tidligere, og var derfor forberedt på hvordan jeg skulle snu tankesettet – strategien ble å sette små delmål og rette fokus mot alt det som faktisk var positivt. Jeg ble til slutt en ultraløper.

Skape motivasjon

Blant venner og bekjente får jeg både oppløftende kommentarer, men også bemerkninger om at det jeg driver med er galskap.

Å høste anerkjennelse for det man driver med er en motivasjonsfaktor, men de færreste vet jo egentlig hva det innebærer å løpe ultra.

Min måte å bygge selvtillit på er ved å vektlegge dette: å sette mål, søke mestring og skape motivasjon.

Hva blir det neste?

Å løpe i fjellet har de siste årene vært min favorittaktivitet – det gir frihetsfølelse, flotte naturopplevelser og en god dose plusspoeng til helsa. Til kommende sesong er planen å delta på et knippe ultraløp: Hardangejøkulen Ultra, UltraBirken og Rondane 50 miles.

Man løper ikke for å bli ung, men for å bli gammel.

Les tidligere etapper i RW-stafetten:

Målet er å løpe 300 maraton

Målet er å løpe 300 maraton


Odd Gunnar Tveit (57) har løpt 258 maraton og mottatt Jon Hendens minnepris. I ni år har han og kona Sigrun arrangert Steinsland Bygdemaraton, kjent som Norges mest sjarmerende løp – med traktortema og utradisjonell prisutdeling. Odd Gunnar har en...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller

Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller


Karl Joachim Svendsen forteller om hvordan selvtilliten har vokst i takt med kilometerantallet de siste fire årene.
Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

I 2017 bestemte jeg meg for at jeg skulle ta tak I formen min, som var blitt litt rund og andpusten.

Etter noen runder på sykkel der rumpa ble vond og sår var jeg ganske så lykkelig da vinteren kom og isen la seg.

Heldigvis kunne jeg ikke bare la den kondisjonen jeg hadde bygd opp forsvinne, så jeg bestemte meg en dag for at jeg skulle snøre på meg de litt for små trailskoene mine og løpe en runde rundt den mest brukte turløypen på Stord.

Sju kilometer senere var jeg i mål, full av endorfiner og nyfødt som løper!

Underverker for psyken

Det gikk ikke lang tid før jeg meldte meg på mitt første løp. Helmaraton under Sunnhorldand Maraton. Go big or go home, tenkte jeg, kombinert med en «dette har jeg ikke gjort før så det klarer jeg sikkert!»-mentalitet.

Mye hardtrening og mange langturer senere fullførte jeg det målet. Ikke var jeg best, faktisk kom jeg inn på nesten sisteplass, men det satte ingen stopper for meg.

Underveis på treningsferden min fant jeg ut at de gode langturene med lavt tempo gjorde underverker for psyken som jeg hadde slitt med i mange år.

De bygde opp både kropp og sinn, og på den måten forelsket jeg meg i langdistanseløping.

Jeg fortsatte å løpe, med den gode langturen som gulroten min – muligheten til å kunne løpe lengre og lengre uten å bli unødvendig sliten.

Som Mandolin Orange synger så fint: Just like an old friend, kinder than expected.

Foto og sosiale medier

Etter en stund begynte jeg å se mulighetene for å fotografere samtidig som jeg løp. Jeg hadde fotografert en del før, og nå ville jeg ta opp den hobbyen igjen, kombinere den med den nye livsstilen min.

For en firebarnspappa med små tvillinger er tidsklemma en stor realitet, men jeg hadde fritt løyve til å drive med selvmedisineringen min, så jeg investerte i ett lite snedent GoPro-kamera og begynte å ta bilder underveis.

Den kunnskapen jeg hadde om foto kom godt med og jeg klarte å produsere noen bra bilder.

Nå hadde jeg enda en grunn til å komme meg ut i løypa, men jeg manglet et forum der jeg slapp å spamme ned alle vennene mine med løpebilder.

Instagramkontoen tall.guy.runs ble opprettet og jeg begynte å få litt positiv respons derfra.

Nå hadde løpingen gitt meg såpass god selvtillit og psyke at jeg kunne reklamere litt for løping som terapi. Jeg tenkte at om jeg kan ha så god effekt av dette, hvorfor kan ikke andre som sliter psykisk få litt inspirasjon.

Kanskje jeg kunne hjelpe en og annen til å ta det steget jeg hadde tatt?

Jeg har skrevet en del tekster om det å komme seg opp fra kjelleren på instagram, og har nå startet en egen liten blogg der jeg kan skrive om løping.

Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

Fjellet, den ultimate lykkepillen

Jeg hadde hatt en forkjærlighet for fjellet en stund før løpingen begynte, men det var den tidsklemma, da.

En fjelltur i lett gange tar fort en hel dag, og kanskje to om man skal ha med telt. Men nå hadde jeg funnet en ny form for løping, terrengløp.

De stundene jeg tilbringer med løpesko på beina i fjellet gir meg en så høy boost av frihet og ren lykke at jeg nesten faller pladask ned fra fjellet. Og det er ganske så praktisk at det bare er en liten time lett jogg fra døren til nærmeste fjelltopp.

Omgivelsene er vakre og utsikten er enda vakrere når hodet er fullt av endorfiner. Jeg bruker kamera flittig når jeg er der oppe, så tiden flyr fortere enn den burde. Og den tiden jeg sa jeg skulle bruke blir ofte en time lengre. Tempus fugit.

En dag bestemte jeg meg for å ta Stord på langs som en personlig utfordring.

Det er en god tur på cirka 40 kilometer med mange topper og høydemeter. Den dagen var det 30 grader i sola og toppen av en hetebølge. Men sta som jeg er, forsøkte jeg. Uten større hell.

Jeg kastet inn håndkleet et lite stykke fra mål, men sverget å ta turen til neste år. For har jeg begynt på et løpeprosjekt, SKAL det gjennomføres.

Helt til himmels og virtuelle løp

Runner’s World Challenge arrangerte løpet Til himmels på himmelfartsdagen i fjor, hvor det var om å gjøre å sanke flest mulig høydemeter i løpet av én dag.

Da så jeg mitt snitt til å ta Stord på langs på nytt. Den ble en kraftanstrengelse med fin flyt og mange fine timer i fjellet. Denne gangen kom jeg meg i mål, og kunne krysse fjellultraløp av på listen min.

Turen endte på 43 kilometer med ren lykke. Med flere fjelltopper og stier enn strengt tatt nødvendig, klarte jeg 1825 høydemeter. Endelig hadde jeg lagt den mislykkede turen bak meg.

Jeg hadde nå klart det ene målet jeg satte meg etter det andre. På Langfredagsmaraton, også i regi av Runner’s World Challenge, tok jeg og en kompis en runde rundt Stord som jeg logget til 63.38 kilometer.

En hel og en halvmaraton etter hverandre. Det var dagen jeg ble ultraløper. Et mål jeg ikke trodde var mulig for meg for noen år siden!

Mål og motivasjon

Nå vet jeg ikke helt hvilke mål jeg tør sette meg videre. Jeg har siklet litt på Ultrabirken og Lysefjorden inn, og vet det er mulig å gjennomføre.

Jeg har aldri satt meg høyere mål enn nettopp det. Å gjennomføre. Om jeg klarer det på en dugelig tid er det bare en liten bonus.

Men det viktigste for meg er å ha et mål jeg kan sikte mot, en liten motivasjonspush. Alt kan oppnås bare du vil det nok! Tiden den er der, det kommer bare an på hvordan du utnytter den.

Jeg har nå løpt i fire år. Jeg håper beina mine tillater at jeg løper 30 år til og at jeg kan fortsette å dele det gode løpebudskapet.

Jeg har blitt modigere og fått en bedre selvtillit av løpingen. Jeg kommer nok aldri til å bli best, men jeg er ikke så aller verst heller.

Jeg løper med en tanke om at dette er ren terapi. Og så lenge den tanken er med meg, kan jeg nok overvinne de fleste utfordringer som livet sender min vei.

La freden senke seg over kroppen og kjenn på takten av føttene mot sti.

Den repetive dunkingen blir som et mantra der hver bevegelse er med på å skru av stress og hverdag.

Legg bekymringene fra deg langs stien, stikk dem under en varde eller stein.

Kjenn at du lever i nuet.

Deg og naturen, sammenflettet i en herlig springleik.

Finn sonen din, og son helt ut.

Kjenn hvor lett kroppen er når alt er koblet av.

Løp …

Løp for livet .

– Det er min form for terapi

– Det er min form for terapi


Jevi Majid løper gjerne alene, men er bevisst på ansvaret om å bruke sin stemme som løpende, norsk-pakistansk kvinne. 

– Jeg løp Stockholm Marathon for tre uker siden og det var en herlig opplevelse! I dagene før løpet hadde jeg smerter i knærne og ryggen, så målet var egentlig bare å komme meg til mål. Likevel perset jeg med 20 min siden forrige maraton så det var både gøy og emosjonelt!

Det forteller Jevi Majid, som fortsatt har til gode å få en dårlig opplevelse med løpesko på beina. De siste årene har løpingen vært en viktig del av hverdagen for Jevi, uansett værforhold og sinnstilstand. 

– Løping har vært en konstant i livet mitt de siste 4-5 årene. Gjennom en tøff skilsmisse, flytting til Norge, alenemors tilværelsen, gjennom jobb og studier. Løping har alltid vært min ‘escape’, hvor jeg får tid til å prosessere og reflektere, og bare den luksusen å ha tid til meg selv, sier Jevi.  

Foto: Andy Astfalck

– Jeg føler meg mye bedre etter en løpetur, både psykisk og fysisk. Gjennom min løpereise fått mange venner og mange som er motivert av det jeg gjør, å få mer mangfold i løping og å spre budskapet om hvor godt løping er for både kropp og sinn, forteller Jevi. 

Løping er for alle

Som flokkdyr trenger vi alle å føle på samhold og fellesskap. Jevi er overbevist om at løpingen kan gi så mye mer enn bedre fysisk form.

– Ikke bare kan løping hjelpe enhver som velger å løpe på tredemølle eller utendørs, det skaper også rom for at flere kan delta. De fleste føler at man må løpe fort for å løpe og det stemmer jo ikke! Alle kan løpe og det bør være en inkluderende aktivitet. Store løp, stafetter, tur rundt Nøklevann eller at du får med deg noen neste gang du kjører intervaller på treningssenteret bidrar til fellesskapet. 

– Hva er det beste med å løpe sammen med andre?

– Vennskap. Snakke sammen. Bidrar til mindre ensomhet. Det er mange fra min gamle løpegruppe som fortsatt løper sammen og for en slags ‘outlet’ for å snakke om barn og utfordringer på hjemmebane. Det er en form for terapi, forteller Jevi Majid.

ASICS Ekiden på Voldsløkka

Bli med på en sosial og morsom løpeøkt på Voldsløkka!

Lørdag 13. november inviterer vi til ASICS Ekiden på Voldsløkka i Oslo, et stafettløp med seks forskjellige etapper som utgjør en maraton på en drøy time. Du kan møte opp alene eller med løpegjengen din, det er plass til alle uansett om du løper fort eller sakte!

Les mer her: ASICS Ekiden Voldsløkka

Løpere fra nord: Trivselskoordinatoren

Løpere fra nord: Trivselskoordinatoren


Mestring kan bidra til uforglemmelige øyeblikk. Det har Cecilie Barth-Heyerdahl fått erfare, både personlig, men også i jobben på sykehjem. Cecilie startet sin karriere på fotballbanen, men har de senere årene vært en solid grunnstamme i løpsmiljøet i Tromsø –...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER