Thea Foss Bækkevold

Thea Foss Bækkevold

theabaekkevold@hotmail.no

    MEST LÄSTA
    Oslo Maraton 2022 – mitt tyngste, men viktigste løp

    Oslo Maraton 2022 – mitt tyngste, men viktigste løp


    Det er nesten litt flaut å skrive dette innlegget. Ny start igjen liksom… 2022 ble ikke helt det store treningsåret for min del. Målene jeg satte meg i vår, røyk en etter en og denne sommeren har inneholdt lite løping.

    Men, mitt sjuende Oslo Maraton-løp ble også mitt sakteste og mitt aller tyngste, men ganske sikkert også mitt viktigste.

    Manglende forberedelser til høstens store løpeeventyr

    Gravesen (stoffskiftesykdommen) vil ikke slippe taket og setter meg ut av spill gang på gang. Kroppen tåler ikke så mye som jeg tror og ønsker, tar noen skritt frem treningsmessig – så BOM tilbake med enda litt dårligere utgangspunkt enn tidligere.

    Nå skal ikke dette bli en sykdomsblogg, men om bare én kan kjenne seg igjen, eller forstå, er det verdt å nevne.

    Noen merker nesten til denne sykdommen, andre får ikke drevet med noe fysisk aktivitet pga. utmattelse som kan følge med i farvannet. Jeg er derfor takknemlig for det jeg klarer, men helt ærlig, jeg savner følelsen av å løpe som tidligere. (Fritt, energigivende og uten tunge tømmerstokk-bein;))

    Graves’ Sykdom

    Graves’ sjukdom er ein autoimmun sjukdom og den vanlegaste årsaka til høgt stoffskifte blant yngre personar. Sjukdomen kan gi uforklarleg vekttap, hjartebank, nervøsitet, rastløyse, varmeintoleranse og augeproblem. Det finst fleire behandlingar som kan hjelpe.
    Kilde: Hesenorge.no

    I år skulle jeg for første gang siden jeg startet å løpe, IKKE delta under Oslo Maraton. Fredag, uken før, falt imidlertid mange brikker på plass og det ble klart at et Oslo-eventyr kunne skje. La en plan om prøve-løping søndagen. Det ble 14 seeeige km, formen var virkelig ikke tilstede, pluss en liten smerte i lysken som lå og murret og sa «paaaass pååå»!

    Oslo Maraton-ambassadører, Lise Lysfjord Pettersen, Monica Gutuen, Thea Anette Stenersen og meg selv.

    Bestemte meg for å løpe “10 for Grete”. Men så ble jeg så fristet til å løpe en rolig halvmaraton med min kjære løpevenninne (og med-ambassadør for Oslo Maraton) Monica Gutuen. Mila ble derfor doblet og påmeldingen til høstens løpe-eventyr var i boks.

    Løpsdagen

    Løpsdagen kom med deilig høstvær og et Oslo som skinte. Vi dro ned til sentrum for å heie på maraton-gjengen og hilse på kjente. Stemningen var magisk. Måtte selvsagt innom Expo flere ganger. Litt shopping måtte til, blant annet hos Torbjørn i verdens hyggeligste “løpebrille- og sokke-butikk”, Run4.no (ikke reklame, kun min ærlige mening).

    Vi stilte oss opp, den fantastiske Oslo Maraton-hymnen kommer på, det er 60 sekunder til start. Vi danser, klapper og koser oss.

    3-2-1 DER ER VI IGANG OG JADDA!! Ljomer fra speakeren. MATOMA?! Det var starten sin det.

    Monica og jeg legger ut. Skravler, løper, koser oss. Jeg er lykkelig, Ååååh dette er fantastisk!!!

    Overraskende snart er det imidlertid ikke fantastisk lengre. Kjenner pulsen godt i brystet (og i ørene) det er t u n g t!

    Monica pepper og motiverer. Jeg kjenner hjertet mitt synke i brystet. Dette skulle jo være en paradedag, men det er det ikke.

    Jeg ser er på publikum, vinker, smiler og fokuserer på alt det jeg elsker med Oslo Maraton. Stemningen i og utenfor løypen er upåklagelig. Vi gleder oss til “Garmin-svingen” og mange andre milepæler. 

    Jeg prøver å holde motet oppe, men tankene surrer og sier: “Du skulle tatt mila”

    Jeg kikker på klokka mi, innser dette ikke vil gå. 21,1 km er for langt i dag. Må etter hvert si hadet til Monica, som kontrer:

    «Jeg er redd du bryter om vi skilles her, Thea».

    Jeg svarer: «Det gjør jeg uansett, skal bare komme meg nærmere bagasjen min.»

    En god dose overtalelse til må til, Monica vil ikke gi slipp, men sier til slutt at “vi må i alle fall hoppe foran en fotograf til først.” Vi hopper, jeg får en god klem og ser hestehalen til Monica danse fremover i løypa. Jeg er så stolt av den gode, fine venninna mi.

    Trøstende ord hjemmefra

    Tar opp telefonen min og ringer hjem. Forteller hvordan ståa er og at jeg er lei meg. Savner sånn å være som tidligere. Får full forståelse og gode ord. Når jeg legger på ser jeg at jeg har gått noen hundre menter. Det føltes jo bra det, prøve litt til kanskje? Løper videre, Tjuvholmen, Aker brygge, (og med det, bort fra 3KT der min bagasje ligger…)

    Løper med det bort fra der min bagasje ligger…

    Inn på Rådhusplassen, høres “HEIA THEA”,  og der er Kine. Vi løper begge for Muruvikingan Løpeklubb hjemme i Hommelvik. Kine debuterte med maratondistansen tidligere samme dag, en debut hun har ventet på siden 2020.

    Covid ødela for deltakelse i OM, og det var her hun ville debutere. Rundt halsen hennes henger en flunkende ny medalje. Jeg brøler «GRATULERER! Du er en MARATONNER» og får nye krefter av Kines bragd.

    Rundt festningen må jeg gå igjen. Tenker det er greit, gå, jogg, gågg, en fot foran den andre….Kommer til den fryktede St. Hanshaugbakken. For en fest, jeg har bestemte meg for å GÅ opp hele.

    Tar litt, vann, sportsdrikk, cola og mer vann på drikkestasjonen, haha! Ta mest mulig når man kan, si 😉 Ser på dem som har rundet bakken og er på vei ned. Snart er det min tur å være der de nå er. Heier det jeg kan.

    Knising på utedoen

    Opp bakken legger jeg merke til et nytt problem og dette er for meg flaut å skrive: Tampongen min MÅ skiftes. “Er toaletter der oppe er det ikke?” Går videre.

    Hører en kjent og god stemme (fotograf og kjær venninne Tonje Lien Wold) Jeg brøler « Tonje – æ elske dæ!!» og får umiddelbart godord og pepp tilbake. Tonje pusher oss alle videre opp bakken, vips er oppe. Men hæ? Ingen toalett? “Shitt!” Løpe på ned bakken da…

    Kommer ned, ser toalettdøra åpne seg og det er bare å løpe inn. Fikser opp en tampong fra lommen og prøver febrilsk å få av plasten. Deg er u m u l i g med svette håndflater.

    Blir sittende å knise litt for meg selv. Hater utedo, hater mensen, hater å ikke være i form, men situasjonen er komisk sånn midt i et løp. Får bitt opp plasten og livet mitt kommer tilbake.

    Tonje fanger øyeblikket der jeg forstår jeg kommer til å komme i mål. LYKKE! Foto: Tonje Lien Wold
    Under en kilometer igjen, her er det pur glede. Foto: Tonje Lien Wold

    Nå er det ca. 2,5 km igjen til mål.  Herremin, jeg innser at jeg klarer dette. Resten av løpet bare koser jeg meg. Kroppen er så sliten, men jeg vet jeg kommer i mål.

    Inn på Karl Johans gate, opp ved Stortinget og der er Tonje på sykkelen sin igjen. Hører hun roper: «Kjenn hvordan beina letter nå folkens, dette har dere trent på, denne følelsen er fantastisk og snart er dere i mål. Bare å nyte!»

    Gåsehuden kommer tilbake, gliset går nesten rundt hodet og ja, det sprenger noen tårer på i øyekroken.

    Mååål og medalje!

    Runder hjørnet og ser den blå deilige matten og MÅL. Løper på, men holder samtidig litt igjen, MÅ nyte dette, og det gjør jeg til gangs. Så plutselig er det over.

    Får medaljen rundt halsen og er så stolt, så stolt. Face-timer med mannen, som stråler av stolthet når han ser medaljen min. Møter Monica som er sikker på at jeg har brutt og tilbake på hotellet for lenge siden. Hun ser medaljen min og vi kaster oss rundt halsen på hverandre og hopper rundt.

    Monica, Thea og jeg koser oss med å se andre løpe, heia, heia! Foto: Tonje Lien Wold

    Resten av dagen går med til å heie på andre løpere og et lite afterrun med med-ambassadører og bare kos .

    Mitt sjuende Oslo Maraton-løp ble også mitt sakteste og mitt aller tyngste, men ganske sikkert også mitt viktigste.

    Nye planer er lagt. For å prøve å ikke trigge Gravesen for mye og bli utmattet, skal jeg senke målene mine for antall km i uken, trene litt smartere nå, så kanskje det blir mer kontinuitet. Bare få denne strekken i lysken til å forsvinne nå så jeg kan starte å trene nytt halvmaraton i april.

    Etter det håper jeg på en deilig vår og sommer med god løping før OM 2023! Åh, gleder meg.

    <3 – Thea


    Veien tilbake

    Veien tilbake


    Endelig er det vår og løpesesong!

    Det føles på mange måter som om verden stoppet opp på to måter for meg i 2020. Før det første var det jo covid-19, med et stengt samfunn og en særs uviss tid. Man fikk nye regler for sosialt samvær å forholde seg til nesten annen hver dag. Det åpent opp litt, ytterligere stengt og så videre, dere vet…

    For meg privat var det også denne tiden jeg fikk påvist Graves og måtte gå flere måneder uten fysisk aktivitet blant annet fordi hvilepulsen var så høy. Denne måtte ned og stoffskiftet måtte bli mer stabilt før jeg kunne snøre på meg løpeskoene igjen.

    Min absolutte favoritt treningspartner, Anders Foss Bækkevold

    Nå, to år etter, er jeg fremdeles ikke frisk. Stoffskiftet har gått ned, troppet ned på medisin, fått håp om å kutte medisin helt, før ny stoffskifte økning med opptrapping av høyere doser. Med covidspøkelset som en stor trussel og demper for det sosiale livet mistet jeg også jobben min som servicekoordinator og gikk helt ærlig litt i kjelleren.

    Måtte ta meg kraftig sammen og fant ut det det var på tide å tenke nytt. Så høsten 2021 startet en ny tilværelse som fulltidsstudent, men mål om Bachelor i Organisasjonspsykologi, HR og ledelse, samt en 20 % stilling som butikkmedarbeider på Sport Outlet. Den nye hverdagen er hektisk, men helt fantastisk 😊

    Løpegleden har jeg beholdt hele veien, MEN mye har endret seg. Blant annet 17 kilo opp og en kropp som belønner med knallsure lår uansett hvor lite, eller mye jeg trenger. Lårene er konstant stinne.

    Skikkelig konkurranse har jeg ikke vært med på siden 2019. Hadde riktig nok en back yard ultra for moros skyld og stilte til start halvmaraton i Oslo 2021. Oslo maraton ble løpt sammen min kjære løpekompis Kristian Roald, og vi skravlet oss igjennom Oslos gater og det var utrolig moro.

    Som vi koste oss i løypa. Kristian Roald og meg i farta 🙂

    Oppi dette har jeg mistet det jeg hadde av fart. Jeg løper nå 5 km-distansen med saktere kilometertid enn min tidligere maratonfart og det er surt og leit. Jeg savner å legge ut på løpetur med gode bein, finne flytsonen der man ligger og pusher akkurat det man klarer, uten full melkesyresprekk.

    Jeg savner det sårt og inderlig. Jeg vet ikke om dette kommer av de ekstra kiloene, eller Gravesen, eller er det en kombinasjon kanskje? Dette skal jeg nå finne ut av. Så mitt mål om å komme tilbake har startet.

    Til Oslo Maraton til høsten er det følgende mål som gjelder:

    1.  Sette ny pers (den gamle er på 1.43.55)
    2. Yte så godt jeg kan, men fremdeles kunne smile og føle jeg har løpegleden inne hele veie (det jeg kaller å løpe med hjertet) Dette egentlig viktigere enn pb.

    For å klare dette har jeg teamet opp med Andreas Gossner i «løpetrenig.no» (håper du skal ha «riktig» flagg til høsten, Andreas 😊)

    Coachen Andreas Gossner, Jack Waitz og meg, bittelitt starstruck!

    Jeg kutter godis betraktelig. Fokus på næringsrik mat som gjør kroppen godt (kommer ikke til å bli fanatiker, men en liten livsstilsendring må til)

    Jeg skal tørre å stille på løp igjen og drite i at jeg løper mye saktere nå. Jeg må bare understreke, jeg konkurrerer kun mot meg selv og sammenligner meg med egne «meritter» Jeg motiveres av andre som løper saktere enn meg, på samme nivå og de som knuser meg. Jeg motiveres rett og slett av løpere uansett fart, som er ute å gjør jobben, som gir smil, og som heier på hverandre og gir av seg selv.

    Jepp, veien tilbake har startet og jeg gleder meg glugg til reisen, til «runner`s community, til opp- og nedturer både alene og sammen medløpere og til feiringer etterpå.

     Håper vi ses i løpa, god løpevår!

    Følelsen i mål etter et løp er ubeskrivelig. Her er Monica Gutuen og meg etter Oslo maraton 2021.

    <3 – Thea


    Debut på Last Man Standing

    Debut på Last Man Standing


    Østmarka Virtual Backyard Ultra – Avdeling Muruvik. Konseptet går ut på at du starter hver hele time, løper 6,7 kilometer. Den tiden som er igjen til neste hele time blir pausetid. Som tittelen hinter om, holdes det på til siste person har tatt en runde alene. Jeg var kjempespent. Hvor mange runder skulle det bli?

    17. april var det endelig tid for løp igjen. Last Man Standing og Backyard Ultra-konseptet skulle testes. Covid og smittevern gjelder fremdeles, så dette var nok et virtuelt løp. Heldigvis hadde Per Vesterbukt og Eskil Haug fra løpeklubben tatt initiativ til en egen avdeling her i Muruvik. Lykke!

    Spente løpere før fellesstarten kl 10.00

    Spent før start

    Jeg hadde lenge vært nysgjerrig på dette konseptet. Endelig skulle jeg få prøve meg. Jeg hadde ikke de største forventingene. Håpet på medalje (7 runder) men turte ikke helt tro på det.

    Etter jeg fikk Graves sykdom i januar 2020 har jeg ikke løpt lenger enn 30 km (siste gang 6 dager før løpet, orket da ikke en kilometer til). Med lave skuldre og “sekken” full av mat dro jeg ned til starten ved Muruvikstua.

    Klokka 10.00 sto 13 spente løpere klare til start. Ingen hadde prøvd backyard før, så alle var spente. Solen skinte, Malvikstien var tørr og hard og det lå virkelig til rette for en fantastisk dag. Jeg og 5 andre dannet en liten gjeng og skravla gikk. Alle spente og stemningen var upåklagelig.

    Inn til pause etter ca. 43 minutter, helt etter skjema.

    En runde i boks, uvisst hvor mange som gjenstår …

    Proviant og motivasjon

    Jeg hadde organisert meg med et lite telt og hadde med masse godsaker.

    Av drikke hadde jeg: Vann, taffelvann, Cola, kaffe og sjokolademelk.

    Mat: Polarbrød med peanøttsmør og bringebærsyltetøy (doble, delt i fire, lett å ta en liten bit i pausen). Noen polarbrød med brunost og lefser.

    På bordet la jeg boken til Jann Post “Et steg foran” God motivasjon.

    Kan bli vant til dette!

    Mestring underveis

    Etter nesten hver runde mistet vi en eller flere løpere. Stemningen blant oss løypa var fremdeles god og jeg gledet meg til pausene. Var godt å mingle litt, men også trekke seg tilbake i teltet mitt. Tok en liten matbit for hver pause og gikk egentlig aldri tom.

    På rundene tok den ene etter den andre distanseperser og de ga mye glede. Jubel og applaus for alle.

    Min kjære mann, Anders hadde ansvaret for barna denne dagen, men ble med på runde seks og sju. Anders er jo den som har sett hva stoffskiftesykdommen har kostet, hvor utmattet og langt nede jeg har vært og hva den har kostet meg.

    Når vi labbet ut på runde sju og kunne tikke av for 42,2 kilometer, ja da kom det både noen hikst og noen tårer. Denne distansen er magisk for meg og jeg trodde ikke jeg skulle komme hit igjen. Dette var stort!

    Kos i pausene, her inn å får heiarop fra venninnegjengen. TSP- Monkeys, I <3 u!

    “Starter du, mamma?”

    Anders måtte dra, og på den åttende runden var vi fire startende. Det ble strekk i gruppen og etter ca 2 kilometer tok jeg i bruk musikken min. Åh, det var deilig. Kroppen støl og tung ja (skylder litt på torsdagens pers i markløft) men steget egentlig lett og farten gikk bitttelitt opp.

    Begynte å føle meg forsynt og løpelykkelig. 54 kilometer var min tidligere distansepers og nå var jeg der. Skulle jeg gi meg og heller gå for 60 kilometer på et 6-timersløp?

    Vel i pauseområdet ventet to av barna mine, Mali og Ludvik, med hjemmelaget pizza. Gjett om det smakte?

    Det ropes plutselig 2 minutter til start og kroppen går av seg selv. På med sko og musikken gjøres klar.

    Mali spør: “Starter du, mamma”?

    Jeg svarer. “ja, jeg tror det”

    To stykk møter til start. Per Vesterbukt og jeg, jeg vet at dette blir min siste. Jeg vil gi meg mens det fremdeles er moro. Løper runden alene, med musikken min og sola og nyter.

    Dette blir dobling av distanse etter Graves. Det er godt å vite jeg har flere runder inne. Kroppen føles egentlig fin (bortsett fra de første 500 meterne etter hver start) og jeg er langt unna kjelleren.

    Klokka piper 6 kilometer og jeg er på Flatholman for aller siste gang denne dagen. Grillukten ligger over fritidsområdet og jeg tenker tilbake til tidligere runder, der vi drømte om grillmat og en kald drikke. Snart… Jeg er langt unna kjelleren, men det er litt ensomt og jeg er forsynt.

    Last Girl Standing i Muruvika.

    Ca en kilometer igjen, 59 kilometer løpt. Ensom, men løpelykkelig!
    Koser meg med kaffe og venter på vinneren som løper seiersrunden. Godt med masse varme klær.
    Pallen i Muruvika. Jeg på 2. plass, Per Vesterbukt vinner og Eskil Haug på 3. plass. Hipp hurra!

    Last Man Standing Østmarka 2022, vi ses!

    Da er jeg nok sulten på flere runder. Gleder meg!


    Det er lov å bli skuffa

    Det er lov å bli skuffa


    Graves sykdom har betydd en ny hverdag. To steg frem, ett tilbake. I sommer fant jeg ut at jeg trengte et nytt mål. Her er veien fram mot 10-kilometersmålet, viktigheten av målsettinger og evnen til å håndtere skuffelser.

    Heeei dere, nå er det jammen lenge siden forrige oppdatering, men det er liv i meg altså.

    Formen har sakte, men sikkert kommet seg. Stoffskiftet har trøblet det litt til for meg ja, og jeg går fremdeles på stoffskifteregulerende medisiner. Det har vært litt sånn, to steg frem, ett steg tilbake, men det betyr jo sakte, men sikker fremgang det.

    I sommer fant jeg ut at jeg trengte ett nytt mål å jobbe mot. Valget falt da på et 14-ukers løpeprogram mot mila på 45 minutter. Med varierende form nesten fra dag til dag, ble målet å fullføre alle øktene. Nedskalering av fart –ok, men jeg skulle gjøre mitt beste.


    Mila på 45 minutter var aldri målet mitt, men programmet passer meg godt. Etter hvert som testløpene kom som perler på ei snor så jeg at min gamle 10-kilometerpers fra 2015 (46.44) kunne nåes. Dette ble mitt A-mål. B-målet ble å komme seg under 48 minutter som ville bety “etter-Graves-pers” men jeg håpet på “en skikkelig” pers. C-målet var rett og slett fullføre løpet og dermed hele programmet. Alle disse målene utenkelig i vinter og vår.

    Løpsuken kom. Jeg skulle tørre å roe helt ned å samle overskudd.

    <3 Mandag:

    Rolig 15 minutter, 5 minutter i overfart, 6 SL, 5 min nedjogg. Beina føles sterke og gode! Vel hjemme starter nysingen!

    Våkner tirsdag morgen pottetett. Vonde bihuler og vond hals, fryser og er skikkelig uggen i kroppen.

    <3 Torsdsag:

    10 minutter rolig, 3 * 2 minutter (1), 5 min rolig. Kroppen føles egentlig bra. Kjører på med en liten styrke og mobilitetsøkt på stuegulvet.

    <3 Fredag:

    5 minutter rolig, 4 SL, 5 minutter rolig. Alt kjennes i orden. Blir det PB i morgen? Jeg har trua. Kan bare “cruise” i 4.39- fart og nå mitt fantastiske 46.30. Jamfør de siste løpstestene fart og følelse da burde dette være lett oppnåelig.

    LØPSDAGEN:

    Lett i hodet. godt humør, det er strålende høstvær. A L T ligger til rette for en magisk løpsopplevelse. Spiser en god frokost, varmer godt opp, min fine famille rigger seg til med musikk, plakater og flagg. Gliset går nesten rundt.

    Ved 6 km stopper jeg helt. Gidder jeg dette?

    Tidlig kjenner jeg “Blæh”. Kroppen funker ikke. Presser og stresser for å få opp farten, ingen flyt. med tunge og vonde bein vil det seg rett og slett ikke. Familien heier, danser og backer, men dessverre hjelper det ikke.

    Ved 6 km stopper jeg helt. Gidder jeg dette? – JA! Husk C- og B-målene, de er innen rekkevidde (for så vidt A også, men orker ikke) Snart neste delmål som er 7 km. Gå litt, så løp igjen …

    7 kilometer passeres, YES, bare 3000 meter igjen. Tungt, jobbe, jobbe. Hold trykket. 7, 8 km og STOPP igjen! Godsnakker med meg selv ” ok, gå i 200 meter så later du som dette er intervall. Du har et drag på 2000 meter igjen, det klarer du”

    Starter på’n igjen, beina så tunge, så tunge. Ca 1000 meter igjen. Møter tre damer som bruker hele fortauet, må opp i en gressbakke for å passere. Stivner totalt. Stemmen i hodet er det igjen “jobbe på , snart i mål. 800 meter igjen, det er to runder på løpebanen det, avslutt sterkt” Kroppen lystrer ikke. Jeg vralter meg i mål og stopper tiden. 47.14! Det er sure 31 sekunder det.


    Skuffet skriver jeg innlegg på instagram (theabaekkevold) og her må jeg bare forklare meg litt. Dette var et personlig mål i konkurransen mot meg selv. Målbevisst har jeg lagt ned økt etter økt uansett dagsform i 14 uker. Et oppnåelig mål hadde blinket seg ut og jeg trodde jeg hadde det. Når følelsen underveis ble så vond, blir opplevelsen også dårlig. Det betyr imidlertid IKKE at jeg mener andre som ikke løper mila på samme tid ikke duger. Herremin, alle vi som er ute er RÅE. Om vi løper, gogger, går eller trener hva som helst, det spiller ingen rolle. Vi jobber med helsa vår og det er utrolig BRA!

    Om vi løper, gogger, går eller trener hva som helst, det spiller ingen rolle. Vi jobber med helsa vår og det er utrolig BRA!

    Mitt lille hjertesukk er uansett, det burde være lov være skuffa der og da. Lov til å dele det også, det er jo bare den ærlige følelsen når noe man har jobba for glipper.

    Jeg elsker løping, men det er ikke Runner’s high hver gang.

    Smilet er forlengst tilbake. Jeg har fullført alle øktene i programmet og det er jeg super stolt av, og dere, nye muligheter kommer… Denne persen skal nås 🙂

    God løpeklem fra Thea <3


    Run Forest Run

    Run Forest Run


    Mai og Covid-19 raser videre avsted og løp/ samlinger over 50 personer er fremdeles forbudt. Heldigvis har ikke det lagt noe stor demper for løpegleden og løpedillaen rundt om i landet.

    Virituelle løp og utfordringer popper opp både her og der, så det er mye løpemoro å velge i.

    Selv er jeg med på Runner’s World Challenge og jakter i mai på kilometer og høydemeter.

    Mai startet med 100 minuttersløp 1. mai (les om det her)

    5 kilometer skogsløp

    7. mai var det duket for nytt løp. “Run Forest Run” og som tittelen tilsier, denne gangen i skogen.

    Anders og jeg hadde valgt oss 5 kilometer distansen.

    Snø legger ingen demper for løpegleden, heller ikke i mai 😉

    Klar, ferdig gå….

    Med glitter og startnummer var følelsen før vi dro ut til Maliviksmarka som et vanlig løp. Kjente på sommerfuglene i magen og en barnslig iver over å skulle på løp.

    Det gjorde liksom ikke noe at vi kun var to på startstreken.

    Vi tellet ned og begge la på sprang. Som så ofte før, fikk jeg også her overtenning i starten.

    Adrenalinet pumpet og beina bare fløy av sted. Det var snø, men god temperatur. Smilet gikk nok en gang rundt hele fjeset.

    “Åh, skogsløp er fint!”

    Jeg nyter skogen, kjenner pulsen både i hjertet og øret, løper på det jeg kan. Oppover, nedover, på sti over røtter, på stein, flyr over planker og nyter. Dette er nydelig.

    Jeg ender opp i lysløypa.

    Løpe på!

    Hiver etter pusten og gliiiiiiser. Jeg er i mål!

    “100 meter igjen til mål, JOBBE PÅÅÅÅ.” Jeg løper, puster, peser og nistirrer på klokka.

    En enslig fotvandrer blir nok litt forundret når han ser meg.

    Først spurter jeg forbi, med startnummeret i hånden og med glitrende ansikt.

    I hodet mitt foregår følgende: “100 meter igjen til mål, JOBBE PÅÅÅÅ.”

    Jeg løper, puster, peser og nistirrer på klokka. DER piper Garmin 5 kilometer. Jeg går ned i knestående.

    Run Forest Run

    han ser jo ikke den usynlige målstreken i skogen.

    Mannen passerer meg igjen, han ser jo ikke den usynlige målstreken i skogen. Han ser bare en sliten, men lykkelig “jævla jogger” Ser for meg at det hele så ganske rart ut.

    Jeg småjogger tilbake til bilen og møter Anders. Vi “High fiver” og gratulerer hverandre med nok et løp. Begge har hatt en fin dag i løypa og er fornøyde. Konklusjonen er enstemmig: Vi skal løpe mer i skogen.

    Run Forest Run var en stor suksess for ekteparet Foss Bækkevold. Skog og nye løyper, her kommer vi <3

    Trenings uke 19 var ellers sånn:

    • Mandag: Mandagsmila virituelt med Muruvikingan Løpeklubb.
    • Tirsdag: KB-økt 500 reps + Løpe opp til trimkassen på høydemeterjakt.
    • Onsdag: Løping med smilepuls
    • Fredag: Styrke armer og kjerne + Intervaller: 2 km oppvarming, 5 X 1000 meter, 2 km nedtrapping.
    • Søndag: Run Forest run.

    Håper din mai er sprek og fin og at du holder på løpegleden i denne annerledes tiden. Det blir bra igjen og vi møtes forhåpentligvis til et skikkelig løp snart. Inntil da, godt virtuelt løp!

    <3 – Thea


    Thea er en løpeglad firebarnsmamma som virkelig brenner for løpegleden og samholdet blant løpere. Om hun kan motivere en til å finne løpegleden blir hun superglad og har derfor startet egen løpeklubb i nabolaget: Muruvikingan Løpeklubb. I en travel hverdag finner hun lett smutthull til løping, det er jo egentlig lekende lett: Sett den ene foten foran den andre og gjenta. Hun liker å løpe alt mulig, men har en forkjærlighet for asfalt. Jakter på «Six Star Finisher»-medaljen og nye løpeeventyr. Thea er stolt ambassadør av Oslo maraton og Mizuno. Instagram: Theabjoll