Ofte får jeg spørsmålet – Hvilket hinderløp synes du er best?
Det er jo strengt tatt nesten umulig å svare på, det er så utrolig mange løp der ute, hver i sær med sine spesialiteter, med sin vri på hindrene, løypene, sine særegneheter. Jeg har møtt mennesker over hele verden, mennesker som har gjort at jeg har fått følelser for løp i tillegg til det rent faktabaserte om distanser, antall hinder og type hinder. Jeg kan ikke plukket ut ETT hinderløp, men jeg kan kanskje nevne en håndfull favoritter – og Barskingen er definitivt et av mine absolutte MUST-DO’s av løp i både Norge og Verden.
Første Barskingen var i 2015, jeg har aldri noengang løpt et hinderløp i et så heftig regnvær, i så mye gjørme – det var med litt over 100 deltakere – og som “eksperter” den gangen spådde vi braksuksess for Robert og Matilde på Barsking-gården. De to som aldri før har løpt et eneste hinderløp, men som bare ville gjøre noe gøy. Og i år satte de ny norsk rekord med nesten 2000 deltakere!!! Folk elsker Barskingen! Og vi elsker Barskingen!
Så hva er det med Barskingen som gjør at 2000 mennesker reiser til Rakkestad i indre Østfold for å løpe rett under 10 km i mer gjørme enn man får på noe annet norsk løp? Barskingen har kanskje ikke de mest fancy og tekniske hindrene, de er ikke superkomersielle og bruke tusenvis av kroner på facebook og reklame. Men de har sjel. Barskingen har klart det unike i 2019 å bevare varme og personlighet, og å kombinere det med stadig nye hinder og definitivt vanskelige nok hinder til å utfordre Norges eliten! Og når de på toppen av det krydrer løpet med en av Norges mest tekniske løyper og noen tonn med gjørme – ja da blir folk fornøyde! Ja og for ikke å snakke om flystripa, her kommer løperne inn to ganger i løpet av løypa, og som publikum kan du more deg med å se løperne bli utfordret med hoppeballer, stylter, peg-board (nytt av året), dragons back, hoist, invertet walls, spyling med brannslanger (klassiker), rugby-gutta og kanskje ikke minst, siste før mål – rampa! Ja for de måtte jo skaffe seg en rampe de også…Matilde var så stolt, hva synes du om rampa vår da Mari?? Jeg myste opp på den, et rent og skjært mareritt tenkte jeg inni meg. Den var vakker ja, rød og fin, prydet med Barskingen og norske flagg, pent dekorert med Nocco sitt Miami flagg på siden. En rampe som vi skulle se at kom til å felle eliteløpere, men hvor man utover i løpet, kunne nyte å se sterke mannfolk på toppen, stå klar til å hjelpe folk å overvinne rampas høyde, hvor man så samarbeid om at Vi skal ihvertfall få han eller henne opp! Ramper slår aldri feil…bare synd at jeg synes de er superskumle. Jeg vet ikke hvorfor, jeg er bare rett og slett dritredd når jeg står nede og skal ta løpefart. Det nytter liksom ikke å gjøre noe halvhjertet på rampa, its all or nothing…og bommer man, ja da er det langt og bratt ned!
Men uansett – vi løp Barskingen for 5. år på rad, og i år var det veldig spesielt og ekstra følelsesladd for oss. Vi har pleid å løpe lag, Team OCR Norway – the Weiders. Vi har hatt med oss mange ulike mennesker på lagene, og alltid knivet i toppen. I år skulle vi for aller første gang stille med rent Weider team. Barskingen har en aldersgrense på 14 år for å løpe, og for første gang skulle Karoline være med. Hun skulle løpe lag med mamma og pappa. Treningsmengden vår har ikke vært helt der jeg ihvertfall hadde ønsket meg, og det er ikke for pyser å løpe 10 km i hardt terreng, med gjørme og mange tunge hinder. Ihvertfall ikke med pappa på lag. Nå skal det sies at mamma også har blitt litt “skadet” gjennom alle disse årene, og vil jo gjerne at vi skal gjøre så godt vi kan, så jeg tror nok Karoline fikk kjenne litt på den berømte blodsmaken i munn, og truet flere ganger med at hun måtte kaste opp i mål…ja da får du bare gjøre det jenta mi…men løp nå!
Det koster å løpe barskingen med mamma og pappa….
Hun er foreløpig newbie i voksen løp og gjorde et par høflige kardinalfeil ved et par hinder, hun kommer inn mot hinderet, sakker farten og ser litt på hva hun skal entre og siden vi løp for å prestere kom det jo stadig konkurrenter bakfra. Hun trådde høflig til siden og lot de ta hinderet før henne! Altså…jeg skal ikke lære henne opp til å få skarpe albuer i sporten, men man må holde på sin bane når man kommer til et hinder og ikke la konkurrentene komme foran!
Vi kom oss helskinnet gjennom starten med dekkjungel og rugbygutter, vi ble spylet gode og våte av Rakkestad brannvesen og satte kursen mot trang fødsel på første bakketopp. Grusomt hinder, og supermann med sin store kropp lurte med det rette på hva vi to drev med der vi sneglet oss gjennom de trange dekkene og gjørmebakken. Videre fulgte en lengre løpeetappe, relativt lettløpt følte jeg, men det er klart, nå styrte jeg tempoet til min fordel, og Karoline måtte henge med så godt hun kunne bak sammen med pappa. Jeg må si det var utrolig deilig å løpe ihvertfall første halvdel av Barskingen i soner som gjorde at jeg kunne nyte løypa til en forandring.
Vi kom etterhvert til åpningen i skogen der noen av de mest tekniske hindrene var, eller ja – altså tønna ihvertfall. Tønna er et hjemmemekka Barsking hinder som også er kjent for å felle mange elite-løpere og som gjør at jeg er superhappy med å løpe lag så vi kan hjelpe hverandre. Hinderet er egentlig så såre enkelt at du “bare” skal komme deg opp et tau, forsere en plasttønne på veien og klatre videre ut på et tau og ringe i bjella. Lett! Litt urutinerte og knotete var vi så brukte unødig lang tid her, også her må hun lære seg at når pappa sier “tråkk på meg” så er det bare å tråkke i vei. Hun er liten og han er sterk. Men vi kom oss forbi både tønna og rabbit hole og kunne legge ut på en lengre teknisk løpeetappe med endel stigning og det var nå Superman lykkelige i baktroppen kom med utropet “i år har de overgått seg selv!” Karoline og jeg var litt mer konsentrert om å komme oss fremover, og selvom jeg fortsatt løp relativt lett på tå, kjente jeg også at Joda, det vil jeg si de har gjort, stien gikk rett gjennom hogstfelt, gjørmefelt og opp bratte skråninger. Lykken er jo at jeg er vant til å bli pushet i slikt terreng på trening.
…tønna – kjempelett…
Rabbit hole – enda godt man klarer noe alene…
Så kommer kanskje det kuleste på hele løpet, “nå kommer det” roper Supermann, “hva da” mumler jeg litt småsvett i pappen og ser opp, og der ruver det mot oss, det mest spektakuleære hinderet til Barskingen. De ble i 2017 kritisert for å ikke være teknisk nok, og da lagde de dette – Stairway to heaven med en vri…nemlig ikke mindre enn 6 tauknuter du må forsere før du kan gå ned på andre siden. Jeg sukket og trakk pusten dypt, om Karoline ikke hadde nok løpetrening, hadde jeg definitivt ikke gjort hjemmeleksa mi her…amatør! Superman var kjapt i gang og i godt driv, jeg tok tak, kom meg et par tak opp, kjente at grepet ville ikke holde til toppen og lot meg kontrollert slippe ned i vannet under. Så opp og så at Karoline var igang. “Kom igjen jenta mi! Husk det er vann under så er ikke farlig!” Stairwayen er et høyt og skummelt hinder og jeg overhørte etterhvert superman og karoline mens jeg rotet rundt etter et passende sted for å gjøre mine 25 burpees…
– Det er så høyt pappa!
– Kom igjen du klarer det!
– …men pappa…
– KOM IGJEN, DU KLARER DET JO!
Jeg tittet opp, fikk se min lille apekatt svinge seg fra tau til tau…15, 16, 17 jeg tok burpees fortere enn jeg noen gang har gjort, det hastet nå, der var hun over og på vei ned. Jeg hørte folk gispe og peke rundt meg, 20, 21, 22…der var hun nede og fikk en velfortjent klem av pappa. Herregud hun er så rå!!! 24, 25! Nå løper vi! Og lettere på tå enn noen gang trippet vi fort videre, ned i nye gjørmeganger og mot siste halvdel av løpet. Jeg ante ikke hvordan vi lå an ifht resultater, men jeg registrerte at guttelaget som hadde truet med å ta oss igjen ble liggende igjen bak oss å ta burpees…og jeg tror helt ærlig det knakk de litt, for de var liksom ikke noen særlig trussel resten av løpet.
Vanligvis ikke noe problem med dette hinderet, men fy søren litt skummelt når man er dekket med gjørme…
“Skal jeg hjelpe henne?” spurte Supermann? “Nei, det er god tren
Vi jobbet oss jevnt og trutt gjennom løpet, vi kom til zip-linen, kanskje det morsomste hinderet på hele løpet og svinget oss over. Vi kom oss helskinnet over høy balanse som er riiimelig skummelt også, vi fikk bært litt stokker og dekk, krabbet i mer gjørme, vasset i iskald bekk, surret oss gjennom edderkoppnettet, hoppet litt baller (IKKE min styrke), stotret oss gjennom styltene og nå så ihvertfall Karoline mål, tempoet gikk merkbart opp, og jeg hang etter, vi kjempet hakk i hæl med to guttelag jeg hadde sett hele tiden, og nå var faktisk plassering opp til meg, jeg bet tenna sammen og prøvde å lukke luken opp til Supermann og Karoline, ny kløning på invertet wall…Karoline rotet litt og jeg ropte “Kom igjen nå!” Det handlet om sekunder, det var mannfolk over alt.
Noe av kanskje også det mest unike med Barskingen er samarbeidet med andre løp, i år kom Bootcamp Hønefoss med et netthinder, Navy race med disse ballene, Farm Ninja Challenge med Dragons back og peg. Som hinderløpentusiast må jeg si at å se store aktører jobbe sammen for å få til det beste arrangementet for oss løpere virkelig varmer hjertet mitt!
Personlig hadde jeg en revansj med dette hinderet…lett var det nå og det var digg å kjenne på!
Siste hinder – rampa – jeg så Hans Anton på toppen. Da visste jeg vi var trygge. Karoline spurte meg gjentatte ganger, “klarer jeg det mamma?” Ja! Kom igjen, Hans anton er der! Han rakte en lang trygg arm ned til henne og endelig løp hun, der ja – fikk lett tak i Hans Anton som dro henne opp. Samtidig ga Superman gass og kom seg lett opp og over. Min tur…jeg løp, løp enda litt til, strakte meg og fikk akkurat tak i hånda til Supermann. Takk gode gud, Hans anton tok tak i den andre, og jeg ble svinget litt ut fra rampa, “Hjelp” ropte jeg desperat, fadern så skummel denne rampa altså – men sekunder etter var jeg trygt på toppen og vi satte fart ned! “Takk, tusen takk Hans Anton” ropte jeg mens vi klatret ned. Sammen spurtet vi over mållinja og jeg sank sammen foran Lillian som sto og ventet på oss, en Nocco i hånda, medalje rundt halsen og trygt tilbake på jorden. Vi hadde klarte det, Barskingen 2019 var gjennomført med stil og team Weider er kommet for å bli. Karoline beviste til gangs for både mamma og pappa, seg selv og alle andre, at hun er god nok, mer enn god nok – og i løpet av den neste timen var resultatetene inne – vi hadde kjempet oss inn til en 3.plass av 65 lag! Helt sykt, og jeg var så uendelig stolt av jenta vår. Fy søren for en jobb hun gjorde og jeg bare gleder meg til neste løp, og ikke minst til Barskingen 2020. For spør du meg igjen hvilket løp som er Norges beste, ja da vil jeg nok svare at Barskingen kommer høyt opp på den lista for min del!
KlemMari
Matilde og Robert – takk for alt dere gjorde for oss ifjor, takk for at dere igjen har laget et helt unikt arrangement og tusen takk for at dere er de to fantastiske menneskene dere er!
Trodde hjertet mitt skulle sprekke av stolthet her!!!
