MEST LÄSTA
    Årets første løp!

    Årets første løp!


    Endelig!!! Eller … Shit, jeg er livredd! På vei til Mallorca for å løpe årets første hinderløp. Spartan selvfølgelig – hva ellers?

    Det er helt tydelig at det er spartan-blod jeg har rennende i årene mine. Jeg elsker det tunge og mentale spillet til spartan, det å hele tiden bli utfordret, pushet til det lengste, hvor langt kan du gå – og nettopp derfor er kanskje ultraløpene begynt å bli mine favorittløp på tross av lange, tidvis smertefulle utfordringer.

    Men til helgen skal vi kun løpe 10 km, i solen og på øya jeg elsker over alt på jord!

    Solfylt, men tøff sesongstart

    For min del er dette løpet egentlig kun et løp vi har meldt oss på fordi vi digger å løpe her, det er 3. året vi er med og jeg bare elsker terrenget. Det er jo heller ikke til å stikke under en stol at det er superdeilig å komme seg til sydligere strøk og få en forsmak på våren og kjenne litt varme slikke i ansiktet.

    Men det blir også en aldri så liten test. Mallorca er årets første løp for mange, det er det første løpet i den nasjonale spanske serien, og maaaange gode løpere står på startstreken her!

    I fjor misset jeg på hele 3 hinder og ønsker man å prestere her kan man IKKE drive med slikt tull! Frem til nå har jeg forsøkt å fokusere på løpingen min, og det blir spennende å se hvor jeg nå står i forhold til den rå gjengen jeg konkurrerer mot i min klasse.

    I dag tidlig våknet jeg til insta-storyer fra de virkelig tunge maskinene fra Sverige. Men som coach Marie sier: «Det er kun 10 km, ikkje spar på noko!»

    Bahhh … men det positive med å bli grusa av svenskene er at mens de sitter og venter på pallen, kan jeg skåle med edle dråper i boblisen på hotellet i sola 🌞

    Uansett skal vi kose oss og nyte favorittøya vår!

    KlemMari


    Ett av årets to mål i boks


    Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store mål er i boks. Ferdig…skjer ikke igjen før evt i 2020. Og er jeg fornøyd med egen innsats…både ja og både nei.

    Jeg har fått så utrolig mange tilbakemeldinger fra både folk som følger meg og som jeg er glad i. For jeg var IKKE fornøyd da jeg krysset målstreken i Spartan european championship 2019 i Dolomittene. Jeg hadde jobbet som en helt (eller les, så godt som jeg kunne med mine forutsetninger) og sviktet meg selv de siste 100 meterne. Etter å ha plukket jente etter jente, både i de bratte, lange bakkene og i de såpeglatte skråningene nedover, etter å ha nailet alle hindrene jeg hadde sjans til å ta i 4 timer – så bommet jeg og mistet pallplassen min på 100 meter og to hinder. Det ene hinderet, spydet, er jo lotto for absolutt alle, er helt klar over det – men jeg hadde faktisk hatt to bra kast helgen før, jeg hadde hatt mulighet til å øve mer hjemme, spydet sto på plattingen hjemme og var bare å ta med ut og kaste litt med. I tillegg så gremmes jeg, skamrødmen farger kinnene mine hver gang jeg tenker tilbake på det – jeg bommet på mulitriggen. Eller fakta er – jeg prøvde faktisk ikke hardt nok engang! Jeg har sett video i etterkant, og det som kjentes ut som flere sekunder akkurat i øyeblikket, var i virkeligheten et patetisk forsøk, et resultat av at jeg ikke hadde gjort jobben min. Jeg hører ordene til Supermann klinge i hodet mitt “Jeg har hengt opp hang-ups stativ til henne i hagen, men hun bruker det aldri!” Hver gang han sier de ordene unnskylder jeg meg med at jeg ikke har tid, eller er sliten eller…alltid en unnskyldning…men sannheten er hard – så lenge jeg holder på med disse unnskyldningene og ikke gjør jobben min – ja da får jeg skylde meg selv og ta til takke med den sure 4.plassen! For fy søren den er sur! I år var jeg 43 år, da jeg stillte i klassen 40-44 år, neste år er jeg eldste i klassen min, og det blir beinhardt! Jeg har virkelig kjent på kroppen i år, at innenfor hinderløp og dameklasser, så er klassen 40-44 år en klasse som virkelig er tøff å stille til start i, man skal virkelig ikke kimse av disse damene. Og neste år er jeg eldst…

    Men så…hva gikk bra i Dolomittene da??? Når jeg legger den sure 4.plassen bak meg…

    …øyeblikket når alt rakner på grunn av 10 cm…

    Vi startet på 1500 meter over havet, løp 22 km, samlet sammen 1500 høyde meter, var på maksimalt 2061 meter over havet – og jeg følte meg bra! Gjennomsnitlig bevegelseshastighet var 6,2 km/t – det høres helt latterlig ut, men med de bakkene, med ca 40 hinder så er jeg faktisk imponert over meg selv. Jeg løp så langt jeg kunne inn i bakkene, jeg pushet på toppen av bakkene, jeg prøvde å få beina til å gå nedover de såpeglatte, gressdekte skråningene (en lettelse er det å høre at selv eliten hadde problemer med å løpe både opp og ned disse bakkene!) – jeg gjorde endel taktiske valg ifht hindre der det var kø og jeg fullførte kjapt de hindrene som kunne være potensielt 30 burpees. Ifjor slet jeg mye med skader, og det preget mye av treningen min faktisk helt frem til februar/mars i år. Men sakte men sikkert er mye i bedring, og de to siste månedene har jeg fått lagt ned om ikke nok, så ihvertfall anstendige nok timer. Jeg løp hele løpet i Dolomittene uten smerter og bare det i seg selv er en stor seier! Jeg kjente det murret litt under den ene foten, men det hadde nok mest med skovalg å gjøre ifht underlaget, ellers var det perfekt! I tillegg klarte jeg å holde ryggen til Malin Johanson hele veien, hun er en betraktlig bedre løper enn meg, men et par stang ut på noen hinder for henne gjorde at jeg fikk mulighet til å hente henne inn et par ganger og hun fullførte kun snaue to minutter før meg i mål. Følelsen av å se ryggen hennes stadig foran meg var en utrolig stor motivasjon hele løpet, jeg visste hun var god for gull, og at å fullføre i nærheten av henne ville gi meg en bra plassering også. I tillegg er det noe med det å løpe sammen med noen – som de sier til oss da vi står på startstreken “Draw strength from your fellow competetors!”. Og visst gjør man det! Når man til stadig ser en som er bedre enn en foran seg, når man til og med innimellom kommer nær nok til å slå av en liten prat – ja det virkelig gir energi kan jeg love!

    Totalt ble jeg nr 23 av 196 damer som sto på startstreken, nr 4 av 29 i min alder! Kan leve med det altså! Jeg vet det er mye prat om resultater her nå, og lite om løpeglede og det å ha det gøy. Men som jeg diskuterte endel med Lillian på fjellturen vår dagen etter løpet, definer gøy! Jeg klarer kanskje ikke å tusle meg gjennom løpet, ta hindre flere ganger bare for at det er morsomme hinder, ligge og posere for fotografene for å få et bra bilde…jeg misunner de som kan ha det gøy på den måten! For meg har gøy nå blitt et begrep som går over i det å klare å prestere så godt jeg kan. Løpe opp til en så bra nok plassering som jeg vet jeg kan være fornøyd med, ta de hindrene som jeg burde ta (!) – og kjenne på mestringen der og da før jeg løper videre. Definisjonen av å ha det gøy, blir for meg å løpe så fort jeg kan, så godt jeg kan og å ta de hindrene jeg forventer av meg selv at jeg burde ta. Det gjør vondt underveis, jeg definerer kanskje ikke der og da dette som gøy – men følelsen av å ha gjort det beste jeg kan når jeg kommer i mål – ja det er gøy for meg! Jeg legger ned alt jeg har av tid på trening, alt jeg har av penger på reising (trenger spons!) og ikke minst – jeg drar med meg jentene mine over alt i verden for at jeg skal løpe – så det minste jeg skylder de er å være en rå mamma!

    Nå er det sommerferie – det betyr forhåpentlig litt mer tid til hvile og restitusjon, kanskje jeg faktisk kan klare å gjøre de små tingene hver dag, som gjør at jeg ihvertfall er fornøyd når årets andre store mål skal gjennomføres. Per idag vet jeg ikke helt hva jeg skal definere målet mitt til, Spartan ultra world champs i Åre i november, kommer til å ha et betraktlig sterkere startheat enn Island hadde i fjor – å forsvare 1.plassen min der kommer til å bli beinhardt, om ikke antagelig umulig. Jeg kjemper mot ihvertfall ei råsterk dame, men ei dame jeg har enorm respekt for – så et tap der får meg ikke til å gråte – men jeg blir pisse forbanna om jeg ikke tar meg sammen og legger ned den jobben som jeg vet må til i år for at jeg skal ha det “gøy” i 24 timer, og som må til for at jeg skal stå med hodet hevet uansett hva resultatet blir i mål!

    KlemMari

    Ps…har du lyst til å lese mer om løpet mitt i Dolomittene så kan du gjøre det HER!


    Barskingen 2019 – Nå har de overgått seg selv…igjen!


    Ofte får jeg spørsmålet – Hvilket hinderløp synes du er best?

    Det er jo strengt tatt nesten umulig å svare på, det er så utrolig mange løp der ute, hver i sær med sine spesialiteter, med sin vri på hindrene, løypene, sine særegneheter. Jeg har møtt mennesker over hele verden, mennesker som har gjort at jeg har fått følelser for løp i tillegg til det rent faktabaserte om distanser, antall hinder og type hinder. Jeg kan ikke plukket ut ETT hinderløp, men jeg kan kanskje nevne en håndfull favoritter – og Barskingen er definitivt et av mine absolutte MUST-DO’s av løp i både Norge og Verden.

    Første Barskingen var i 2015, jeg har aldri noengang løpt et hinderløp i et så heftig regnvær, i så mye gjørme – det var med litt over 100 deltakere – og som “eksperter” den gangen spådde vi braksuksess for Robert og Matilde på Barsking-gården. De to som aldri før har løpt et eneste hinderløp, men som bare ville gjøre noe gøy. Og i år satte de ny norsk rekord med nesten 2000 deltakere!!! Folk elsker Barskingen! Og vi elsker Barskingen!

    Så hva er det med Barskingen som gjør at 2000 mennesker reiser til Rakkestad i indre Østfold for å løpe rett under 10  km i mer gjørme enn man får på noe annet norsk løp? Barskingen har kanskje ikke de mest fancy og tekniske hindrene, de er ikke superkomersielle og bruke tusenvis av kroner på facebook og reklame. Men de har sjel. Barskingen har klart det unike i 2019 å bevare varme og personlighet, og å kombinere det med stadig nye hinder og definitivt vanskelige nok hinder til å utfordre Norges eliten! Og når de på toppen av det krydrer løpet med en av Norges mest tekniske løyper og noen tonn med gjørme – ja da blir folk fornøyde! Ja og for ikke å snakke om flystripa, her kommer løperne inn to ganger i løpet av løypa, og som publikum kan du more deg med å se løperne bli utfordret med hoppeballer, stylter, peg-board (nytt av året), dragons back, hoist, invertet walls, spyling med brannslanger (klassiker), rugby-gutta og kanskje ikke minst, siste før mål – rampa! Ja for de måtte jo skaffe seg en rampe de også…Matilde var så stolt, hva synes du om rampa vår da Mari?? Jeg myste opp på den, et rent og skjært mareritt tenkte jeg inni meg. Den var vakker ja, rød og fin, prydet med Barskingen og norske flagg, pent dekorert med Nocco sitt Miami flagg på siden. En rampe som vi skulle se at kom til å felle eliteløpere, men hvor man utover i løpet, kunne nyte å se sterke mannfolk på toppen, stå klar til å hjelpe folk å overvinne rampas høyde, hvor man så samarbeid om at Vi skal ihvertfall få han eller henne opp! Ramper slår aldri feil…bare synd at jeg synes de er superskumle. Jeg vet ikke hvorfor, jeg er bare rett og slett dritredd når jeg står nede og skal ta løpefart. Det nytter liksom ikke å gjøre noe halvhjertet på rampa, its all or nothing…og bommer man, ja da er det langt og bratt ned!

    Men uansett – vi løp Barskingen for 5. år på rad, og i år var det veldig spesielt og ekstra følelsesladd for oss. Vi har pleid å løpe lag, Team OCR Norway – the Weiders. Vi har hatt med oss mange ulike mennesker på lagene, og alltid knivet i toppen. I år skulle vi for aller første gang stille med rent Weider team. Barskingen har en aldersgrense på 14 år for å løpe, og for første gang skulle Karoline være med. Hun skulle løpe lag med mamma og pappa. Treningsmengden vår har ikke vært helt der jeg ihvertfall hadde ønsket meg, og det er ikke for pyser å løpe 10 km i hardt terreng, med gjørme og mange tunge hinder. Ihvertfall ikke med pappa på lag. Nå skal det sies at mamma også har blitt litt “skadet” gjennom alle disse årene, og vil jo gjerne at vi skal gjøre så godt vi kan, så jeg tror nok Karoline fikk kjenne litt på den berømte blodsmaken i munn, og truet flere ganger med at hun måtte kaste opp i mål…ja da får du bare gjøre det jenta mi…men løp nå!

    Det koster å løpe barskingen med mamma og pappa….

    Hun er foreløpig newbie i voksen løp og gjorde et par høflige kardinalfeil ved et par hinder, hun kommer inn mot hinderet, sakker farten og ser litt på hva hun skal entre og siden vi løp for å prestere kom det jo stadig konkurrenter bakfra. Hun trådde høflig til siden og lot de ta hinderet før henne! Altså…jeg skal ikke lære henne opp til å få skarpe albuer i sporten, men man må holde på sin bane når man kommer til et hinder og ikke la konkurrentene komme foran!

    Vi kom oss helskinnet gjennom starten med dekkjungel og rugbygutter, vi ble spylet gode og våte av Rakkestad brannvesen og satte kursen mot trang fødsel på første bakketopp. Grusomt hinder, og supermann med sin store kropp lurte med det rette på hva vi to drev med der vi sneglet oss gjennom de trange dekkene og gjørmebakken. Videre fulgte en lengre løpeetappe, relativt lettløpt følte jeg, men det er klart, nå styrte jeg tempoet til min fordel, og Karoline måtte henge med så godt hun kunne bak sammen med pappa. Jeg må si det var utrolig deilig å løpe ihvertfall første halvdel av Barskingen i soner som gjorde at jeg kunne nyte løypa til en forandring.

    Vi kom etterhvert til åpningen i skogen der noen av de mest tekniske hindrene var, eller ja – altså tønna ihvertfall. Tønna er et hjemmemekka Barsking hinder som også er kjent for å felle mange elite-løpere og som gjør at jeg er superhappy med å løpe lag så vi kan hjelpe hverandre. Hinderet er egentlig så såre enkelt at du “bare” skal komme deg opp et tau, forsere en plasttønne på veien og klatre videre ut på et tau og ringe i bjella. Lett! Litt urutinerte og knotete var vi så brukte unødig lang tid her, også her må hun lære seg at når pappa sier “tråkk på meg” så er det bare å tråkke i vei. Hun er liten og han er sterk. Men vi kom oss forbi både tønna og rabbit hole og kunne legge ut på en lengre teknisk løpeetappe med endel stigning og det var nå Superman lykkelige i baktroppen kom med utropet “i år har de overgått seg selv!” Karoline og jeg var litt mer konsentrert om å komme oss fremover, og selvom jeg fortsatt løp relativt lett på tå, kjente jeg også at Joda, det vil jeg si de har gjort, stien gikk rett gjennom hogstfelt, gjørmefelt og opp bratte skråninger. Lykken er jo at jeg er vant til å bli pushet i slikt terreng på trening.

    …tønna – kjempelett…

    Rabbit hole – enda godt man klarer noe alene…

    Så kommer kanskje det kuleste på hele løpet, “nå kommer det” roper Supermann, “hva da” mumler jeg litt småsvett i pappen og ser opp, og der ruver det mot oss, det mest spektakuleære hinderet til Barskingen. De ble i 2017 kritisert for å ikke være teknisk nok, og da lagde de dette – Stairway to heaven med en vri…nemlig ikke mindre enn 6 tauknuter du må forsere før du kan gå ned på andre siden. Jeg sukket og trakk pusten dypt, om Karoline ikke hadde nok løpetrening, hadde jeg definitivt ikke gjort hjemmeleksa mi her…amatør! Superman var kjapt i gang og i godt driv, jeg tok tak, kom meg et par tak opp, kjente at grepet ville ikke holde til toppen og lot meg kontrollert slippe ned i vannet under. Så opp og så at Karoline var igang. “Kom igjen jenta mi! Husk det er vann under så er ikke farlig!” Stairwayen er et høyt og skummelt hinder og jeg overhørte etterhvert superman og karoline mens jeg rotet rundt etter et passende sted for å gjøre mine 25 burpees…

    – Det er så høyt pappa!

    – Kom igjen du klarer det!

    – …men pappa…

    – KOM IGJEN, DU KLARER DET JO!

    Jeg tittet opp, fikk se min lille apekatt svinge seg fra tau til tau…15, 16, 17 jeg tok burpees fortere enn jeg noen gang har gjort, det hastet nå, der var hun over og på vei ned. Jeg hørte folk gispe og peke rundt meg, 20, 21, 22…der var hun nede og fikk en velfortjent klem av pappa. Herregud hun er så rå!!! 24, 25! Nå løper vi! Og lettere på tå enn noen gang trippet vi fort videre, ned i nye gjørmeganger og mot siste halvdel av løpet. Jeg ante ikke hvordan vi lå an ifht resultater, men jeg registrerte at guttelaget som hadde truet med å ta oss igjen ble liggende igjen bak oss å ta burpees…og jeg tror helt ærlig det knakk de litt, for de var liksom ikke noen særlig trussel resten av løpet.

    Vanligvis ikke noe problem med dette hinderet, men fy søren litt skummelt når man er dekket med gjørme…

    “Skal jeg hjelpe henne?” spurte Supermann? “Nei, det er god tren

    Vi jobbet oss jevnt og trutt gjennom løpet, vi kom til zip-linen, kanskje det morsomste hinderet på hele løpet og svinget oss over. Vi kom oss helskinnet over høy balanse som er riiimelig skummelt også, vi fikk bært litt stokker og dekk, krabbet i mer gjørme, vasset i iskald bekk, surret oss gjennom edderkoppnettet, hoppet litt baller (IKKE min styrke), stotret oss gjennom styltene og nå så ihvertfall Karoline mål, tempoet gikk merkbart opp, og jeg hang etter, vi kjempet hakk i hæl med to guttelag jeg hadde sett hele tiden, og nå var faktisk plassering opp til meg, jeg bet tenna sammen og prøvde å lukke luken opp til Supermann og Karoline, ny kløning på invertet wall…Karoline rotet litt og jeg ropte “Kom igjen nå!” Det handlet om sekunder, det var mannfolk over alt.

    Noe av kanskje også det mest unike med Barskingen er samarbeidet med andre løp, i år kom Bootcamp Hønefoss med et netthinder, Navy race med disse ballene, Farm Ninja Challenge med Dragons back og peg. Som hinderløpentusiast må jeg si at å se store aktører jobbe sammen for å få til det beste arrangementet for oss løpere virkelig varmer hjertet mitt!

    Personlig hadde jeg en revansj med dette hinderet…lett var det nå og det var digg å kjenne på!

    Siste hinder – rampa – jeg så Hans Anton på toppen. Da visste jeg vi var trygge. Karoline spurte meg gjentatte ganger, “klarer jeg det mamma?” Ja! Kom igjen, Hans anton er der! Han rakte en lang trygg arm ned til henne og endelig løp hun, der ja – fikk lett tak i Hans Anton som dro henne opp. Samtidig ga Superman gass og kom seg lett opp og over. Min tur…jeg løp, løp enda litt til, strakte meg og fikk akkurat tak i hånda til Supermann. Takk gode gud, Hans anton tok tak i den andre, og jeg ble svinget litt ut fra rampa, “Hjelp” ropte jeg desperat, fadern så skummel denne rampa altså – men sekunder etter var jeg trygt på toppen og vi satte fart ned! “Takk, tusen takk Hans Anton” ropte jeg mens vi klatret ned. Sammen spurtet vi over mållinja og jeg sank sammen foran Lillian som sto og ventet på oss, en Nocco i hånda, medalje rundt halsen og trygt tilbake på jorden. Vi hadde klarte det, Barskingen 2019 var gjennomført med stil og team Weider er kommet for å bli. Karoline beviste til gangs for både mamma og pappa, seg selv og alle andre, at hun er god nok, mer enn god nok – og i løpet av den neste timen var resultatetene inne – vi hadde kjempet oss inn til en 3.plass av 65 lag! Helt sykt, og jeg var så uendelig stolt av jenta vår. Fy søren for en jobb hun gjorde og jeg bare gleder meg til neste løp, og ikke  minst til Barskingen 2020. For spør du meg igjen hvilket løp som er Norges beste, ja da vil jeg nok svare at Barskingen kommer høyt opp på den lista for min del!

    KlemMari

    Matilde og Robert – takk for alt dere gjorde for oss ifjor, takk for at dere igjen har laget et helt unikt arrangement og tusen takk for at dere er de to fantastiske menneskene dere er!

    Trodde hjertet mitt skulle sprekke av stolthet her!!!


    WOX Telemark – “Hvisomatte, dersomatte…”


    Siste innlegget mitt var faktisk om et løpeløp på tross av at det er ting jeg helst styrer unna. Men tro det eller ei, siden sist har jeg drevet med enda mer løpeløp-ting – jeg har samlet på, mistet og prøvd meg på Strava-kroner, jeg har vært med på å vinne to stafetter med teamet mitt – og ikke minst har jeg vært motivator for minstejenta mi på BDO-mila. Grensesprengende ting for min del – og jeg har gjort det med et stort smil om munnen.

    Men jeg må også innrømme at det er deilig at hinderløpsesongen er i gang igjen. For det er jo det jeg føler jeg er best på, enda jeg så gjerne skulle vært enda bedre! Blir man noengang fornøyd?

    Forrige helg sto jeg på startstreken på WOX Telemark for tredje året. Man får seg jo noen favorittløp, og WOX er et av de løpene som står på “Must-do”lista mi. WOX har vist en enorm utvikling fra løp nr 1 i 2016, men allerede da elsket jeg det. Terrenget, alle vannhindrene, gjørma, sandtaket og de alternative hindrene de stadig finner på. Det er gøy med løp som går litt utenfor A4 standaren og som viser at ting behøver ikke være avansert eller koste mye penger for å være utfordrene og stikke kjepper i hjula for oss som løper.

    Alle 3 årene jeg har løpt WOX har jeg startet i elite-gruppen, de som løper først, løper for plassering og som IKKE kan ta i mot hjelp. I fjor kostet sandtaket meg dyrt, memorytesten sendte meg opp og ned sandtaket ikke mindre enn 3 ganger – og 3. plassen jeg lå på 2 km før mål ble redusert elegant ned til den sure 4. plassen. For første gang i hele min hinderløpkarriere gikk jeg bak teltet vårt og felte noen tårer. Jeg hadde løpt så bra følte jeg, og virkelig kjempet for pallen. Og så ble alt knust i tusen biter.

    Spektakulær start på elitegruppene!

    I år hadde jeg også lyst til å gråte…men ikke fordi jeg var lei meg, i år klarte jeg memorytesten, jeg kom meg forbi dobbel twister – hinderet jeg elsker fra Spartan – jeg klarte å hive den 40 kilo tunge atlaskula over skulderen, jeg trippet lett gjennom de siste to km, tok i mot to skudd fra paintballen med sammenbitte tenner, jeg kom ned på stadioen og hørte stemmen til Supermann da han ble intervjuet i mål. Det gir meg alltid styrke. Jeg hørte stemmer igjen, alle stemmene i hodet mitt. Stemmene som gir meg styrke. Hindervakten som peppet meg på biltrekkingen, “dette klarer du!”, ” bare en liten halvmeter til nå”, “ikke la den stoppe” – lykkefølelsen som brast i hele kroppen da jeg løp videre fra bilen, Supermann som kom meg imot – “der borte ligger 4. og 5. plassen og tar burpees”, “Skynd deg nå!!” Svimmel, med syre opp i hårfestet prøver jeg å fokusere – “Hvor skal jeg?”…opp diamanten ja…tar tak, glipper litt, tørker og klatrer kjapt opp og over… “Skynd deg nå da, over og under!”…det koker i syra! Jeg setter kursen mot de simple over, under hindrene…er så sliten så sliten. Jeg vet det siste hinderet venter på meg, multiriggen som vi testet kvelden før, og som vi fant ut at på ingen måte var helt A4 å passere. Jeg visste jeg måtte ha litt krefter igjen til multiriggen. Riggen vi hadde testet kvelden før og funnet ut at ikke var så A4 enkel som den så ut som. Jeg freser til Supermann “jeg klarer ikke!”

    Når man tilslutt finner ut at det er lov å pælme sandsekken hele veien ned!

    Jeg kommer frem til riggen, tørker og tørker hendene. “…nå er det samme uansett” hører jeg Supermann si “nå løper de!” Jeg bryr meg ikke, syra har lagt lokk på all fornuft, alt jeg bryr meg om er å klare riggen. “Denne har du Mari” hører jeg Kilian si. Fine Kilian, alltid rolig, alltid fornuftig…jeg tar tak i første stang, kommer meg over til første ring, får godt tak, solid sving til neste ring, nytt godt tak – tar meg tid til en dobbeltsving og får god fart opp til siste stangen. “Sånn ja Mari”..Supermann er der! Selvom jeg freser, er han alltid der! “Den hadde du fin kontroll på” hører jeg Kilian si. Jeg løper mot mål, løper alt jeg kan – jeg føler meg som en gaselle…selvom jeg på ingen måte ser sånn ut da jeg får se videoen fra Kilian 😉 I mål kollapser jeg, synker sammen med medaljen min, klemmer fra fine Anja og beste Laila. De er så gode med meg!

    Plukket opp av Kilian og Supermann <3

    Innsatsen i år holdt til…*trommevirvel…4.plass! Mens jeg gråt i over tapet ifjor, smilte jeg i år og tok det som en seier. Nr 4 av 16 elitejenter. 15 andre jenter som så helt rå ut i startområdet, mens Marie strengt sa til meg “isje bry deg!”. Jeg løp og gjorde så godt jeg kunne…eller man kan alltids si “Hvisomatte, dersomatte…” og kanskje samlet noen sekunder ved å løpe litt mer i bakkene, tatt burpees raskere, løpt med bulgarian bagen, løpt enda fortere nedover og ikke surret i målområdet. Litt surt vil selvfølgelig alltid en 4.plass være, men av og til er den også en liten seier.

    WOX leverte som forventet, fantastisk eventområde, masse deilige matboder, stæsj å kjøpe og nye hinder av året med dobbel twister with a view, stone throw 40 kg for damer og 50 kg for menn, bulgarian bag, hodet helt under vann under en flytemadrass, sandsekk opp 3 nivåer og en aldri så liten WOD midt i løypa som en svett finish på sandtaket. Takk for den liksom! Vi kunne også “glede” oss over flere av de faste hindrene deres, som 100 meter rull (verste hinderet jeg har gjort), div bæring, bakker, paintball, trang fødsel og biltrekking der jeg heldigvis fant en dump å sette rumpa i så jeg unngikk 30 burpees!

    Et av de nye hindrene – the Weaver – alle var enig at det var den verste Weaveren ever!!!

    Godt i gang med seksjon 2 på twister.d Elsk på dette hinderet!

    Alltid gøy, men blodhardt å komme seg opp her!

    Om det er en ting jeg gjerne skulle hatt gjort annerledes så er det straffeløp istedet for burpees, jeg vet at det vil favorisere løpere, og at jeg antagelig skyter meg selv i foten der – men både her og på Spartan så er det helt tydelig at folk ikke kan telle til hverken 3 eller 30…og frustrasjonen blir desto høyere når man prøver å løpe for plassering og folk jukser ved siden av deg. Men all kudos til Sebastian som kommer fra elite i Spartan. Filmet på slutten av Kim Bråten, gjorde det enkelt for oss å telle om han tok alle sine burpees på slutten, og ikke bare tok han 25 som han skulle, men han slang på to ekstra for å være sikker. Det samme har jeg sett i VM i spartan hos andre elite løpere, for å være helt sikker på å ikke bli tatt for juks så legger de heller på et par ekstra! Kudos Sebastian!

    Var du så uheldig  å gå glipp av WOX Telemark har du en ny mulighet 21.september med WOX Trøndelag. Et løp jeg ikke selv har testet men gjerne skulle ha vært på!

    Barna fikk også utfolde seg i sin egen hinderløpbane på 2,5 km x 2 runder

    Sånn jeg følte meg da jeg løp mot mål…men Nora ser definitivt råere ut enn meg!

    Ha en herlig 17.mai folkens – 18.mai er det Ninja konkurranse for meg…skal bli interessant!

    KlemMari

    og ps…memorytesten gikk fint iår!


    Med pulsen på Oslo!


    At jeg får lov å ha en spalte her blant alle de andre fine løperne er jeg veldig stolt over…kanskje mest fordi jeg ikke helt anser meg selv som en løper. Ja jeg “løper” hinderløp, men for meg er hinderløp en enkel måte å gjøre løping lettere på. Jeg får mildt sagt lettere angstanfall ved å tenke på løpeløp som jeg kaller det. Løp der man løper kontinuerlig. I hinderløp er løpingen kun en transport mellom det jeg synes er gøy, nemlig hindrene. I tillegg blir løpingen mer intervallpreget, og jeg liker intervaller. Nå leste jeg akkurat blogger-kollega Maria sitt innlegg om Holmestrand maraton med pers på tider jeg bare kan drømme om, og jeg må jo smile litt over min stolthet over å ha fullført Holmestrand 5 km på en tid jeg var godt fornøyd med….la oss bare la resten av setningen henge i luften…

    …hva mer jeg har gjort siste to ukene er nemlig å henge meg med på enda et løpeevent. Også her var jeg vettskremt og grudde meg som en liten unge som skulle få vaksine…Ecotrail arrangerte sammen med Runners World og Hoka, en runsee gjennom Oslos gater. Det hørtes spennende ut, og en venninne av meg (ei som liker løpeløp!) skulle dit.

    Av og til er det godt å være to <3

    Det var en deilig vårkveld, sol fra blå himmel – og det kunne jo ikke bli annet enn bra…eller kunne det. Det var gitt beskjed om at man måtte kunne holde et tempo på 6 – 6.30 på km…en tid jeg vet inderlig godt at ikke er noe problem for en habil løper, for en sliten 40 + år gammel hinderløper var det derimot med litt sånn…”jaja jeg er jo kjent i Oslo og finner veien hjem om jeg ikke klarer det” mentalitet. Jeg møtte opp i god tid og så det store HOKA teltet på utsiden der det myldret av folk, heisann her var det visst bare å kaste seg med om man ville få tak i noen sko. Jeg hadde sett meg ut å teste et par asfaltsko, Bondi kanskje, med god demping til den vonde foten min. Men der sto de plutselig og lyste i mot meg…Carbon Rocket! Mannen min hadde siklet på disse og lurte fært på hvordan de var, det sto kun 4 par igjen der, det nærmeste min størrelse var et halvnummer for små, jeg skyndte meg å nappe de til meg, skled foten nedi, og det var litt som når Aksepott prøvde glasskoen – den satt perfekt (bare et halvnummer for smått da…) og jeg bare visste at vi måtte på tur sammen! Vi vippet sekken inn bak på lageret, så på hverandre og sa i kor – jeg må tisse! Alltid lurt å klemme ut de siste dråpene av blæra før man skal ut på løpeløp. Er dårlig med vann der som jeg er vant med i  hinderløp, men heldigvis var vi ikke de eneste. En kø med flere fnisete jenter i samme ærend! Herlig, jeg kjente skuldrene sank enda et par hakk – kanskje dette faktisk ble bra?

    Klare for å teste ut disse hotte nyhetene!

    Da vi kom ut, fiklet jeg med klokka, skulle laste ned GPS’en men da var vi brått i gang, ikke noe slinger i valsen her! Jaja den lastet seg heldigvis raskt ned, for som dere vet, det som ikke finnes på Strava har faktisk aldri skjedd! Og et løpeløp må ihvertfall dokumenteres. Det var et pent tempo vi holdt, selvfølgelig høyere enn hva jeg ville holdt på en rolig langtur, men jeg sjekket stadig sonene og holdt meg foreløpig pent i sone 3, det fikk duge. Jeg holdt nå greit følge ihvertfall og kunne prate med Camilla som danset ved siden av meg. Mens jeg har mer den kjente klampete julegrisstilen, danser hun nemlig når hun løper. Med lette elegante steg hopper hun fremover, men var snill og løp sammen med meg.

    Men hva skjer? Vi stopper…hva nå? Marit Karlsen, daglig leder i Ecotrail og vår guide for dagen har stoppet oss ved dagens første stopp og legger ivrig ut om ulike steder i Oslo. Jeg snur meg strålende mot Camilla og ler, seriøst, skal vi stoppe med jevne mellomrom??? Da blir det jo intervaller da, og jeg får hvilt både pulsen og foten min! Hurra! Og for en fantastisk tur det ble, vi lærte om fantastiske steder jeg bare har hørt om, historier fra gamle dager, og nye dager, historier kun hun kunne vite om, og historier om de mest populære stedene.

    Foto: Marit Karlsen

    Vi løp forbi Vippa og KOK, vi løp ut forbi Operaen, rundet Sørenga og det nye Munchmuseet, vi kom til et fantastisk sted jeg aldri har sett før – Losæter – der jeg definitivt skal ta med jentene til sommeren! Vi løp oppover Akerselva og forbi Blå der vi løp under en magisk lysekrone midt i gata. Åh Camilla kan vi komme tilbake hit til sommeren og drikke vin?? Camilla bare lo for dette var hennes barndoms gater og smilte “selvfølgelig!” Vi løp opp på en bakketopp der jeg ble bergtatt av skiltet “Kjærlighetsstien”, så utrolig vakkert, med utsikt over hele Oslo! Og vipps kun et par kilometer til gjennom gater jeg ikke ante eksisterte, så var det hele over – 11,5 km med magi – da Camilla og jeg sammenliknet pulskurver måtte jeg bare le, mens hun hadde danset i sone 1-2, hadde jeg fått meg en god intervalløkt i sone 3-4, men vi hadde kost oss sammen – jeg “fikk” med meg Carbon rocket i rett størrelse hjem både til meg og mannen, de er så vakre, og de var så gode at jeg kunne jo ikke la de bli igjen alene i butikken. Som jeg skrev på insta senere den kvelden, jeg var allerede så glad i de at jeg hadde lyst til å ta de med i senga…

    ..jeg vet jaggu ikke hva jeg tenker her;) takk for det bildet Camilla 😉
    …veien til Rom…
    Har dere sett så vakkert??

    Men det beste med hele kvelden – jeg hadde overlevd nok en løpeløpers opplevelse. Noen god løper blir jeg nok aldri, men dette blir neppe min siste runsee…det er jo definitiv lov å stoppe og nyte hvorenn man løper – og få igjen pust og puls 😉

    KlemMari

    …og igjen tusen takk for en herlig opplevelse Marit! Hadde det ikke vært for Barskingen samme dag, skulle jeg nok løpt kanskje en 30 km på Ecotrail 😉

    foto: Ola Korbøl, Hoka


    Dedikert hinderløper, 2 barnsmamma, intensivsykepleier og gift med Supermann. Lidenskapelig opptatt av en aktiv livsstil vel balansert med et liv verdt å nyte. Jeg gleder meg stort til å dele alle mine hinderløpopplevelser med dere, både gamle og nye – og håper dere vil være md meg på min ferd. Etter å ha trent mye forskjellig hele livet er det så utrolig deilig å endelig ha funnet min nisje. Personlig blogg: https://www.ocrnorway.no/ Instagram: ocrqueen