La oss snakke om hinder

De siste to årene spesielt har vært helt ville. Så mange opplevelser, så mange reiser, så mange mennesker, så mange grenser har blitt pushet, så mange mållinjer har blitt krysset – jeg har møtt tomrommet så mange ganger, men aldri har høsten vært så mørk og tung som i år.

Mens jeg løp mellom buss, tog og trikk i Oslo for noen uker siden, møtte jeg ei venninne. Hun løper maraton. Vet ikke helt hvordan vi kom inn på det, men så nevnte hun tilstanden Post Marathon Blues. Seriøst sa jeg…er det faktisk satt ord på dette! For uten at jeg hadde lest noe videre om dette så ga det mening. Og selv da jeg hadde lest mer om det, og skjønt at det ikke helt kunne settes i direkte kontekst så ga det mening. Man har jobbet så lenge for noe, man lever og ånder for en ting og så plutselig er det over.

For min del nå i høst tror jeg det er en slags desperasjon…vi har store planer for 2019..men som ikke involverer hinderløp til enhver tid. Antagelig er det kjempesunt…men samtidig så har vi hatt så uendelig mange ubeskrivelige opplevelser med så utrolig mange flott mennesker, mennesker som betyr så mye for meg – og tanken på at dette ikke kan vare evig, at 2019 betyr mindre reiser, mindre opplevelser, mindre tid (eller kanskje ingen…) sammen med de vi er så glad i…ja det gjør meg faktisk livredd…og så veldig veldig trist.

Jeg tror nesten ikke det går an engang å beskrive for dere de opplevelsene vi har vært med på, alle de magiske øyeblikkene – når jeg lukker øynene kommer det flashback på flashback – både fra selve løpene, men ikke minst fra alle opplevelsene rundt løpene. Reisene, hotellene, middagene, stundene i sola med vin og god mat, skrøningen før og etterløp, nervene som utspiller seg på så mange måter for ulike mennesker, oppturer, nedturer, kaos i bil, turene rundt i de ulike løypene, nye og gamle bekjentskaper – ja jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Det har vært så mye latter – og litt gråt – så mange gode minner, kanskje de beste i hele mitt liv. Og jeg kan ikke se for meg hvordan jeg skal kunne leve uten….

“Nutrition, sleep patterns, and even socializing has revolved around training. Basically, you’ve been living, breathing, and eating marathon training for months, so now that it’s over, is it really any wonder you feel lost?”

“One strategy runners often use to avoid or minimize postrace depression is to register for another race”

                                                                                        Susan Paul

Som sagt kan ikke begrepet Post Marathon blues direkte overføres til de følelsene jeg har, men jeg tror likevel man kan terkke visse likhetstegn…og jeg må si at en av løsningene som altså er å melde seg på et nytt maraton, eller et nytt løp – ja det er en løsning jeg kan leve med. Så derfor er det godt å vite at noen av de viktigste løpene i Norge er booket, og et sett flybilletter til utlandet + hotell er også i boks. Så 2019 skal nok bli noe av likevel, bare ikke helt full så mye som 2018….

KlemMari

2 måneder siden sist blogginnlegg her.

2 Toughestløp

2 VM – et i Lake Tahoe og et i England

2 lagløp – et i Lake Tahoe og et i England

Minimalt med trening til de største målene mine hele sesongen – alt pga et katastrofalt løp!

Når man såvidt klarer å bevege seg fremover er i det det i det minste uaktuelt å bomme på hinder!

Du vet den følelsen du får når du skjønner at du har gjort noe dumt. Noe veldig dumt…

Toughest Oslo var ikke for meg ifjor, da var jeg på løp i England og kunne bare se bilder fra teamstarten til mitt elskede team. Den røde,hvite og blå bølgen med alle de menneskene jeg er så glad i. Så iår gledet jeg meg til å stå på startstreken med de alle sammen og bare løpe for gøy. Så fikk jeg en mail…fra Scott. “Vi liker profilen din og lurer på om du vil starte i elite for oss og teste ut skoene våre?” Arghh tenners gnissel…elite er jo alltid gøy i Toughest, selvom jeg vet at den tiden er forbi at jeg har så mye å gjøre der egentlig. Jeg svarte høflig tilbake at dette var utrolig morsomt å høre, men jeg hadde planer om et funrun…sendte og angret jo litt med en gang. Jeg snakket litt med en god venn av meg også, og han så bare rart på meg – “Dette må du jo bare gjøre, selvfølgelig!”

Simen og meg i Scott-teltet før start (sponsede produkter)

Så for å gjøre den lange historien så kort som mulig, 1.september sto jeg i knallgule nye Scottsko først på startlinjen med noen av de råeste jentene i verden. Hjertet banket og jeg var svett i hendene, målet mitt var fortsatt å ha det gøy, men jeg ville også løpe et anstendig løp for å ikke skuffe Scott, de som hadde troen på meg og mente jeg var en god profil for skoene deres….Meg og Therese Johaug liksom…

Vi ble peppet godt som vanlig, applaus for de råeste jentene, Karin, Hilde, Anna – utrolig flotte, herlige og superflinke jenter. Starten gikk, og den gikk fort! Ut fra start, opp den første lille kneika, over brua, rundt svingen, opp trappene og videre opp til første hinder. Jeg kjente et sted på veien her en skarp smerte i rumpa. Guuud som jeg hater den rumpa! Om jeg har blitt 98% smertefri fra plantar fascitten min så har jeg gitt opp å bli kvitt smerten i rumpa. Men denne gangen var det noe annet galt, det gjorde så vondt, jeg kjente jeg måtte gå i bakkene, det var ikke sjans til å løpe – jeg så de andre jentene dra fra meg, tempoet mitt var redusert til katastrofalt sakte. Pokker! Jeg haltet meg avgårde så godt jeg kunne, folkene heiet ivrig langs ruta – de syntes vel synd på hun siste elitejenta som ikke klarte å holde følge med toget foran! Kom meg forbi hindrene, over sternum checken heldigvis så jeg slapp straff, forbi ninja stepene på en meget uelegant måte, svingte meg lett gjennom monkeybaren – og så bar den ned på stadioen. Siste jente, forbi dipswalken – lett – men så, Dragonsback. Hinderet er ikke noe problem…men hvordan skulle jeg komme opp. Tanken på å ta sats opp skråveggen fikk nesten tårene til å velte frem i øynene mine. Jeg møtte blikkene til de andre fra teamet som sto der, “Kom igjen Mari!” Jeg tok sats – Bommet! Så forsmedelig! Jeg pustet ut, satset igjen og fikk med et nødskrik holdt meg fast, kravlet meg opp og hoppet de obligatoriske 4 hoppene. Så bare det ut på resten av løypa. Ca 6 km igjen med smerte…oh joy!

Fineste Monica, Supermann og meg etter mål! Tappert smil!

“Du vet du skal bryte umiddelbart når noe sånt skjer!” fikk jeg strengt beskjed om da jeg kom i mål, haltende bort til teamteltet. Blikket mitt var i bakken og jeg mumlet vel noe uforståelig. Hvor ille kunne det være liksom. Jeg var jo så vant til å ha vondt… “Minst 6 uker hvile nå!” fortsatt streng stemme på han der ass! Jeg så trassig opp, det går ikke…jeg har Spartan World Championsship om 6 uker! 25 km i fjellene i Lake Tahoe! “…kanskje du akkurat kan rekke det” var svaret jeg fikk.

Etter noen dagers hvile begynte det dessverre å demre for meg at dette ikke bare gikk over på en dag eller 3…jeg begynte å google, bestille time hos fysio, akupunktør, fikk massasje hjemme. Har aldri brukt så mye penger på en rumpe i hele mitt liv. Desperat etter å få løpt igjen, så fort som mulig…

Dagen derpå på Family run – klarte ikke å holde følge med denne råtassen for å si det sånn…

Diagnosen vet jeg jo ikke helt sikkert, mulig det var en liten rift i en muskel, overbelastning av hamstringfestet – uansett var svaret det samme uansett hvor jeg spurte – trene styrke, rolig, rolig jogg og massasje/akupunktur. Bahhh…fra å ha et mål om å være i mitt livs beste form, gikk målet over til å bli å kunne starte i Lake Tahoe – og klare å fullføre uten forhåpentlig å bli kjørt i rullestol tilbake til Norge.

Hva har jeg å si om Scott-skoene…vel det får bli et annet innlegg – men for å si det sånn, de er trofast med meg overalt!

Nå er Tahoe over, både VM løypa pluss lag, jeg har stått på startstreken i England med Karoline og fullført vårt felles store mål om 15 km full vm løype som yngste i Norge! Jeg har løpt lag på søndagen med Supermann og Ape-marcus – fikk en finfin plassering. Og nå – 4 uker igjen til det absolutte største for 2018 – Spartan Ultra World Championsship. 24 timers hinderløp på Island i desember – og nå har jeg hatt 2 uker løpeforbud for å forhåpentlig klare å stå distansen ut på Island – hårete mål om 50 miles patchen som jeg akkurat misset ifjor! Som alt annet jeg har gjort etter det katastrofale løpet i september – så er det ikke noe annet valgt enn å fullføre, fullføre med stil og med et smil fordi jeg har klart å oppnå (nesten) det jeg ønsket. Vil dere være med meg og være “Pit-crewet” mitt på Island??? Jeg kommer til å trenge dere!

KlemMari

Foto: Privat/Toughest/Scott

Hjerte mitt har knust i tusen biter to ganger siste årene. Første gang var da Andreas Dietzel sendte meg melding for å gi meg beskjed først om at Viking Race ikke kom til å bli noe mer. Viking race liksom…løpet som var og fortsatt er i blodårene mine. Mange ler kanskje av tatoveringen min på skulderen, men det løpet var med på å forme det som kanskje ble resten av mitt liv, og ikke minst livet til barna mine. Så med stolthet bærer jeg den tatoveringen uavhengig om Viking Race eksisterer mer eller ikke.

Er det fler enn meg som hadde glemt de synkrone burpeesene på første X-run i 2013??

2.gangen hjertet mitt ble knust var da jeg fikk samme beskjeden av Eirik Solen. X-run skulle ikke bli noe mer. Det var for mye jobb, og krevde for mye. Jeg satt igjen sjokkskadet og smerten spredte seg fra innerst i hjerteroten og utover hele meg. Grunnen til at det gjorde så vondt er alle minnene som har vært, minnene med gode venner, men ikke minst – på samme måte som Viking Race – minnene med barna mine. Barna mine er 11 og 13, og de har vokst opp med Eirik, Anita, Lars Martin, Andreas, Ena og Isaac. De har løpt sin første 5 km i Grefsenkollen, de har acet monkeybaren til X-run, ingen tar det høye balanse hinderet som Karoline, ingen flyr gjennom monkeybaren som henne – og kan Nora bære stokken til X-run, ja så kan sannerlig du og. Minnebanken er fylt opp med de beste, og mest solrike minnene og bildene jeg har samlet sammen. Nettopp derfor gjorde beskjeden fra Eirik så vondt. Var det virkelig slutt…her også?

Stjerna mi!

Det gikk ikke mange timene….så kom kontrabeskjeden! X-run var overtatt! X-run hadde gjennoppstått! Thor Hesselberg, mannen bak ThorXtri, skulle sørge for at vi også i 2018 fikk oppleve Grefsenkollen som vi kjenner den med blod, svette og tårer – og når det er over, sol, latter og gode venner. Og det beste av alt – Eirik og Anita har lovet å følge med i kulissene og se til at arrangementet blir avholdt i X-run sin opprinnelige ånd! Jeg er så lykkelig!

Den elskede og fryktede rampa!

Idag er siste dag for påmelding til X-run Oslo. Har du sørget for å melde deg på enda? Om ikke har du fortsatt mulighet. Jeg er spent, Thor har gjort et par endringer, det er lagt opp til elitestart – men også store lag. De forrige årene har det kun vært lag på 3-mann, i år er det åpnet for enda mer mestring og moro med store lag. Du bestemmer hvor mange dere vil løpe sammen. Det er helt fantastisk mener jeg, for X-run har alltid utfordret både med hinder og terreng, men målet er alltid det samme, mestring og idrettsglede – for store og små. For glem ikke barna! Heldigvis har de fleste løp idag fulgt etter X-run med tilbud til barna, men X-run var de første til å gi barna en egen dag, et eget løp og med hinder som er modifiserte til dem. I tillegg til å la de utfordre seg på hindrene til de voksne. Barnedagen ifjor var helt fantastisk å oppleve, det krever endel for å få dette til, og den frivillige dugnadsånden vi så ifjor var helt magisk. Det sto voksne på alle hindrene, folk løp sammen med barna – og om lørdagen var starten på folkefesten, så var søndagen prikken over i’en.

Dreamteam <3

Ok -folkens – dette var mye store ord fra min side, dere skjønner antagelig at X-run ligger mitt hjerte nært og at jeg ihvertfall kommer til Grefsenkollen på lørdag og selvfølgelig søndag! Jeg håper håper håper at DU også kommer, jeg lover du ikke vil bli skuffet!

PÅMELDING HER!

KlemMari

Jeg tror (og vet) at barnedagen på søndagen har en litt spesiell plass i hjertet til Anita

Hei alle sammen. Endelig er høstsesongen over oss. Sommeren har vært lang og deilig, men treningsmessig føles det som et knips. Det har vært en superaktiv sommer, men likevel føles det som jeg ikke har fått nådd de treningsmålene jeg hadde satt meg. De lange rolige turene mine er helt fraværende og jeg frykter årets store mål – Spartan World Championsship om snart en måned i Lake Tahoe. Lite å gjøre med det nå, bare å bruke de siste ukene så godt jeg kan. Heldigvis er det endel konkurranser som står for tur og som forhåpentlig også kan brukes som forberedelse, selvom ingen av løpene er i nærheten hverken lengdemessig eller er harde nok ifht det som kommer til å møte oss.

Uansett – høstsesongen ble kicket igang forrig helg med Navy Race i Horten. Et løp jeg meldte meg på ganske raskt da det ble sluppet, nettopp fordi de kjørte med en ny vri i en allerede stor mylder av hinderløp. Tilsammen klarte de å dra sammen over 700 løpere som er meget anstendig for et nybegynner løp, men det råeste denne lørdagen var Seal-klassen (synes jeg da) med 20 damer og 26 herrer som løp med henholdsvis 5 kg og 10 kgs vektvester. Fy søren så kult det var. Hele gimmicken var liksom på plass i Horten den dagen. Sol og blå himmel iblandet sjøskvulp møtte oss da vi kom til eventområdet. Rustikke containere og hangarer, + en brief inne i den ene hallen.

“Hører dere meg” ropte racedirectoren, “Ja” svarte vi høyt og tydelig. Jentene på den ene siden, guttene på den andre siden. “Har dere sett på løypekartet?” “Nei…” “HVORFOR IKKE?”

Det var mye latter og god stemning blant seal-løperne. De fleste kjente hverandre fra tidligere og det kjentes trygt og godt å stå der. Vi ble briefet godt gjennom løypa, fikk teste å ta av og på vesten siden vi i løpet skulle hoppe fra et stort marineskip, vi fikk tips og råd på veien, og hilse på one-legged-warrior som skulle starte oss “Jeg er første hinder!” Jeg bare smilte fra øre til øre. Jeg kjente at dette bare er så perfekt for meg, jeg kjente meg litt hjemme fra endurance-eventene til Spartan, selvom dette var barnemat iforhold.

“Står dere her og er tørre på et navy race? Dere har 30 sekunder på dere til å løpe ned til stranda, bli helt våte og være tilbake her!”

Vi hadde allerede sett gutta bli drillet før start og jeg kjente adrenalinet skøt i været, åh jeg bare elsket det her! En rask spurt ned til stranda, kastet meg i vannet, tilbake til oppstilling…

“Kaller dere det her oppstilling???  10 burpees NÅ!”

Wohooo…burpees med vektvest var en ny opplevelse, jeg klarte bare ikke å slutte å smile!

Vi hadde tydelig “lidd” nok nå og fikk slippe inn til startområdet, 5 minutter til start, mer smiling, latter, så godt å stå blant gode venner. Og der gikk starten!

Cathrine og meg jobber oss forbi traversewallen på en ubåt til en forandring!

Jeg hadde avtalt å løpe med ei venninne, utrolig deilig egentlig å slippe jaget etter å prestere, idag skulle jeg kose meg, nyte løpet og jeg er så glad for det valget. Pulsen skøyt nok i været likevel med ekstra kilo på skuldrene, og bare det å komme over containeren som første hinder var nok for meg. Så bar det ut i vannet. Masse masse vann var det og jeg kjente at dette løpet skulle få terningkast 6 av meg! Bæring, ikke så altfor tung, nok til at lett jogg kunne utføres – først tømmerstokk, så jerrycanner og til slutt sandsekker. Noe på land, noe i vann.

Endelig foran kameraet til Jon igjen!                         Foto: Jon Klasbu – Fotomaskin.no

Vi møtte også tidlig paintballhinderet, ikke mitt favoritthinder, men noen heftige blåmerker å skryte av fikk vi da 😉 Her gjelder det å løpe så fort man bare kan, og med adrenalinet pumpende i kroppen smiler man ekstra mye når man leverer fra seg masken og løper videre.

Videre kom vi oss ut på en strand der det var en morsom vri med å løpe ut i vann, runde 3 bøyer, men mellom hver bøye måtte vi tilbake på stranden, rulle ca 5-7 meter før vi løp ut i vannet igjen. Så ut som fulle sjømenn hele gjengen, fikk jo en vanvittig rullefart med vektvestene.

Løpets store høydepunkt for de fleste var da vi fikk lov å hoppe fra KNM Narvik. Et svært marinefartøy som vi først skulle hoppe ut i vannet fra brygga, svømme bort til, klatre opp langst kanten via et taunett, for så å hoppe i vannet fra 5,7 meter. For et rush, og så utrolig kult. Her hadde arrangøren selvfølgelig gardert med at vi tok av oss vektvestene før vi hoppet i vannet, og i tillegg kunne man velge på brygga om man ville hoppe eller ei. Om man ikke ville, kunne man ta et alternativt hinder – roing + noe attåt (ryktes om burpees…). Men det er ikke hver dag man få muligheten til å hoppe fra en båt, så ingen alternativ roing på denne jenta gitt!

                                                                        Foto: Fotomaskin.no

Å ta hinder med høy puls og ekstra vekt var en utfordring. Både veggen på tross av et ekstra trinn, høy trestamme og tauklatring bød på morsomme situasjoner. Og ikke minst monkeybaren på slutten, dog en våt variant siden vi selvfølgelig kom rett til den etter vann. Kjentes som et skikkelig nederlag å ikke klare den, men pytt – jeg fikk lov å kompensere med 10 burpees som hvem bryr seg, verdens beste heia-gjeng i jentene mine hadde også kommet til nå, så jeg var bare varm og god i hjertet. Siste hinder før mål var en loddrett slipwall, som jeg jaggu meg jobbet nok for å komme opp. Tydelig at jeg må jobbe med armstyrken før Lake Tahoe!

Mr “Why so serious” hadde tatt turen fra Sverige!

Etter å ha løpt sammen i nesten 8 km, løp vi over målstreken med hendene hevet og for et løp det hadde vært. Så utrolig morsomt, ny vri, masse vann, kanskje ikke de mest tekniske hindrene, men så deilig det er når Norge nå har blitt så stort på hinderløp at noen kan kjøre masse teknisk, mens andre kan kjøre mer Navy stil med vann, bæring og mestring. Fy søren som jeg koste meg, og terningkast 6 – ja den triller jeg gladelig og står inne for! Påmeldingen for neste år starter allerede til helgen, og dette løpet kommer til å bli fullt kan jeg garantere – så bare å melde seg på i tide!

navyrace.no

KlemMari

Jeg har fått et nytt favoritt bilde – har dere sett noe bedre blinkskudd??Tusen tusen takk igjen Camilla for det!

Foto: Camilla Aastorp Andersen

Bedre sent enn aldri, er visst blitt litt min greie…dessverre, for jeg er jo bare så stappfull av opplevelser og følelser jeg vil dele med dere! En ny helg er allerede over og for min del enda et hinderløp gjennomført. Men fortsatt er det Barskingen som er i blodet mitt. Barskingen som virkelig er et av mine ynglingsløp. Fra den aller første gangen vi møtte Barskingen i øspøs regnvær og med gjørmemengder vi aldri noen gang før hadde opplevd i Norge, ja så var vi solgt. Barskingen er sammen med X-run et av de løpene vi bare MÅ ha med oss i Norge. Jeg spådde den gang da at de skulle bli Norges svar på Tough Guy the Original, og de skuffer aldri. De går sine egne veier, lager egne originale hinder man ikke ser i andre løp – og folk bare elsker det! Det kan man lett se av deltakertallene. I år var det rekord med over 1800 deltakere. Det er helt rått, og når Norge til og med bjuder på med det herlige været vi har hatt siste 2 ukene, ja da må det bare bli vellykket.

For det var det nemlig i år. 100% vellykket! Om jeg leter med lykt og lupe så klarer jeg ikke å finne noe å sette fingeren på i dette løpet i år. De var kvalifiseringsløp til EM for første gang ifjor, fikk endel tilbakemeldinger, og det ryddet de så til gangs opp i i år, at vi alle bare bøyer oss i Barsking-gjørmen. Som seg hør og bør starter elitegruppene nå først, og hindrene i år var til de grader utfordrene at elite-gruppen virkelig fikk kjørt seg. Av elite-jentene var det kun 4 av 24 startende som fullførte med armbånd, og hos gutta kun 17 av 37. Dette vitner om at hindrene var harde, utfordrene, skiller klinten fra hveten – men samtidig sender avgårde endel til EM. Vi andre (jeg fikk dytt i rumpa av laget mitt da..) som ikke klarer det må bare fortsette å trene grep og overkropp for å forhåpentlig ha en sjans til å naile de neste år.

Når eliten var kommet seg vel avgårde var det dags for oss andre. Jeg løp lag med Supermann og Supermonkey…jeg må vel innrømme at etter kun et par kilometer så tenker jeg at nå er det siste gangen. Klart det er gøy å løpe så fort man kan og prestere så bra man kan, men det er altså IKKE gøy å til enhver tid være dårligste mann (eller dame) på laget, å kjenne på følelsen av at man svikter laget sitt, å vite at på grunn av meg så når ikke de andre målene de ønsker å nå. Vi får se hva slags lag jeg velger å løpe med neste år – det hadde vært utrolig kult å løpe med Karoline neste år. Aldersgrense for å løpe på Barskingen er 14 år og det er det magiske året 2019. Så vi får se…

Som vanlig var vi gjennom mange av de kjente og kjære hindrene fra tidligere år, ut fra start må vi gjennom et dekk-kaos før vi blir taklet av et amerikansk fotball-lag, blir spylt av Rakkestad brannvesen og så trykket gjennom Trang fødsel. Allerede nå har jeg puls langt opp i syresoner, og veien videre kjennes ubarmhjertig hard. Vi løper nå videre bakker, bakker og enda flere bakker, vi hopper over og under stokker – og glem enda ikke høyballene da. Jeg takker meg nå en gang til disse kontra Tougest sine som er uten dekke, har endelig lært meg en effektiv teknikk til både å komme meg både opp og ned.

Ute i skogen blir vi nå for første gang møtt av en av de to store nyhetene til Barskingen 2018 – Tønna. Et finurlig hinder jeg aldri har sett før, en stor plasttønne er plassert midt på et tau, taustumpen som henger under tønna er ubrukelig til noe som helst så du må klare å bruke de hullene som er i tønna til å heise deg opp, få tak på toppen og knipe beina sammen så du kommer deg opp på toppen. Deretter var det tautraverse bort til en bjelle til å slå i. Her var det mange armbånd som røyk gitt…heldigvis for oss andre som løper vanlig kan vi hjelpe hverandre, både med dytt i rumpa og stabilisering av tønna.

Flere høydemeter senere møter vi endelig årets store nyhet, hinderet jeg fryktet mer ann tønna (kun fordi jeg ikke visste helt hva tønna brakte med seg..) – stairway to heaven med en tvist. Eller som Barskingen kaller det – Himmeltrappa med en tvist. Hinderet jeg frykter mer enn alt annet, hinderet som rappet armbåndet mitt på VM – jeg vet jo at det “bare” er å trene pull-ups hver dag…men likevel…bahh 25 burpees og et aldri så lite gjørmebad ble det her gitt, før vi fikk lov å løpe videre.

Det er jo en annen ting som er så morsomt med Barskingen og som veldig få andre løp har, alle hindrene pr 2018 er nå hjemmesnekrede i naturmateriale og samtlige har genuine beskrivende navn:

– trang fødsel

– monsteret

– hare hølet

– knute på tråden

– triumfbuen

– gjørmesluket

– pinochio

Og for å ikke glemme, mot slutten av løpet skal man også beherske avanserte hinder som stylter, hoppeball og hoppetau. Hvilket annet løp finner du der du risikerer å miste armbåndet som kvalifiserer deg til EM på styltene??

Barskingen 2018 var for meg en syrefest i 1 time 28 minutter og 30 sekunder. Jeg snublet over målstreken, fikk en deilig Nocco og tidenes råeste medalje om halsen. Dere husker kanskje de tidliger medaljene, hjemmelaget av trestubber inngravert med brennpenn? Nå er de oppgradert, fortsatt med trestubbeutseende, årringer, men nå i tungt gjevt metall og så uendelig kul. Jeg skjønner godt at arrangørene var stolt av denne.

Matilde og Robert – tusen tusen takk igjen for nok et herlig løp, en folkefest for store og små, et løp der de beste møter utfordringer og vi andre får både moret oss og utfordret oss selv og mestret gjennom godt lagarbeid. Svaner og enhjørninger holdt oss med følge underveis, badeender svømte sammen med oss i gjørmete vann – og heldigvis – takk og lov – ziplinen ble med nød og neppe holdt åpen – det hadde vært en nasjonal katastrofe om den hadde blitt stengt pga tørke!

Vi sees i 2019 – og vi gleder oss stort!

KlemMari