WOX Telemark – “Hvisomatte, dersomatte…”

Da jeg var ferdig løpt på Island, hadde stått øverst på pallen var jeg som sagt sikker på at kvalifisering til både spartan EM og Spartan ultra world champs 2019 var i boks. Men det gang ei. Uendelig skuffet måtte vi begynne å se oss om først etter et løp å kvalifisere til EM i, det var et lett valg – hjertet vårt ligger hos Mallorca og løpet der i fjor var vidunderlig, få en liten forsmak på våren og kjenne varmen mens man løp på tørre jordstier og lot bare legger bli rispet opp av busker mens man løp som antiloper nedover de steinete bakkene.

Verre blir det med kvalifisering til ultraen – vi har ikke helt kommet oss i boks med den enda, antagelig blir det et løp i Skottland på høsten – og ikke tar jeg det for gitt at det går i boks heller. Men heldigvis har jeg hele sommeren på å komme i forhåpentlig en betraktlig bedre løpeform enn høsten 2018 ga meg.

Nå ble liksom sesongen 2019 kicket i igang to måneder før planlagt, så vi kan jo like gjerne sette opp hele sesongen 2019 og se hva den bringer. I år som ifjor har jeg sagt at vi må roe litt ned på løpingen, hinderløp er dessverre ikke akkurat en billig idrett – ihvertfall med tanke på at vi nå er blitt 4 hinderløpere og har to jenter som synes det er stas å være med mamma og pappa på tur. Jeg elsker jo at de synes det er gøy å være sammen med oss, men 4 flybilletter og hotellrom er betraktlig dyrere enn både 1 og 2. Og jeg synes jo det er utrolig kult at eldstemann nå i år skal debutere i voksenklasse, men det gjør oss til 3 voksne hinderløpere i familien…så jeg venter fortsatt på telefon fra den rike onkelen min i Amerika;)

Men la oss se…blir det virkelig færre løp i 2019…

Mars:

– Spartan race Mallorca

April:

– Klubbmesterskap Team OCR Norway

Mai:

– WOX Skien

– Farm Ninja Challenge – ninjakonkurranse

– Barskingen

Juni:

– Tough viking

– (bootcamp survivor)

– Spartan super/sprint/kids podiumrace

Juli:

– Spartan european championsship i Dolomittene Italia

August:

– X-run

– Toughest Oslo

September:

– X-run Skien

– Spartan ultra Scotland

– Toughest Gøteborg

Oktober:

– OCRWC (Karoline forhåpentlig på kortdistanse i år!)

November:

– Spartan ultra world championsship – forsvare førsteplassen fra ifjor…om jeg kvalifiserer da…

Desember:

#julegris

Som det ser ut nå er det faktisk et par løp mindre, jeg hadde jo et spontant løp med Action Run i Gøteborg i fjor. Et løp som forøvrig definitivt er verdt å sjekke ut, kan lett konkurrere med Toughest, men har ikke klart å oppnå samme status dessverre. I tillegg var vi jo i Lake Tahoe og løp Spartan World champs. En opplevelse jeg har fått lov til å gjøre to år på rad nå, jeg kjenner jo at det sitter langt inne å mest sannsynelig ikke reise dit i år/noen gang igjen. VIP invitasjonen dit dumpet ned i mailboksen min for noen uker siden, men valget er veldig lett, etter to år med ego-tripp turer dit, reiser jeg ikke uten jentene. Og fly til San Fran for 4 er ikke i økonomien i år. Til slutt er det Navy race som mangler på listen min. Et løp jeg også er veldig lei meg over å gå glipp av. Navy Race var et løp som passet min profil perfekt, litt mindre tekniske hinder, mye vann, mye alternative hinder, vektvest som var et sykt kult opplegg og ja mer bæring, og fantastisk flott opplegg rundt hele løpet.

Man føler seg ganske kul med vektvest!!!

Frem til sesongen starter med WOX i Skien for min del, kommer jeg til å presentere endel løp. Jeg har i 2017 og 2018 også presentert de fleste hinderløpene vi har i Norge, nå har det dog blitt så utrolig mange at det blir litt av en jobb å gjøre – dessuten ligger en ikke helt, men nesten oppdatert liste over alle løpene på OCRnorway.no. Her er også kalender over de aller fleste løpene i Norge. Jeg kommer derfor til å trekke frem endel av de løpene som er litt spesielle i år, og de løpene jeg er litt ekstra glad i (obs dette bygger selvfølgelig på at jeg ikke har løpt absolutt alle løp i Norge per idag, så for all del kan det være løp jeg ikke har løpt som absolutt er kule og som det godt kan være at jeg burde ha prioritert – men igjen jeg er et lite vanedyr, og når løp skal velges så har jeg en tendens til å velge både med hinderløphjertet mitt og de gode opplevelsene).

Sånn ser ofte de gode opplevelsene ut…når du vet du har gitt alt og litt til…og det holdt akkurat til det som var målet ditt! Ubeskrivelig! (WOX – 2016)

På bakgrunn av dette blir X-run første løp ut i neste blogg – X-run fordi det var et av Norges to første hinderløp i 2013, fordi det knuste hjertet mitt ifjor ved å annonsere at de la ned løpet, men så limte det sammen igjen da løpet etter få dager ble kjøpt opp av en ivrig fyr på Vestlandet! Og iår har de store planer for løpet – så er det nesten opp til oss om det blir vellykket eller ikke!

KlemMari

Den følelsen når man kommer først over målstreken!

…og ikke minst den følelsen når man i 2019 skal stå sammen med denne råtassen på startstreken!!!

De siste to årene spesielt har vært helt ville. Så mange opplevelser, så mange reiser, så mange mennesker, så mange grenser har blitt pushet, så mange mållinjer har blitt krysset – jeg har møtt tomrommet så mange ganger, men aldri har høsten vært så mørk og tung som i år.

Mens jeg løp mellom buss, tog og trikk i Oslo for noen uker siden, møtte jeg ei venninne. Hun løper maraton. Vet ikke helt hvordan vi kom inn på det, men så nevnte hun tilstanden Post Marathon Blues. Seriøst sa jeg…er det faktisk satt ord på dette! For uten at jeg hadde lest noe videre om dette så ga det mening. Og selv da jeg hadde lest mer om det, og skjønt at det ikke helt kunne settes i direkte kontekst så ga det mening. Man har jobbet så lenge for noe, man lever og ånder for en ting og så plutselig er det over.

For min del nå i høst tror jeg det er en slags desperasjon…vi har store planer for 2019..men som ikke involverer hinderløp til enhver tid. Antagelig er det kjempesunt…men samtidig så har vi hatt så uendelig mange ubeskrivelige opplevelser med så utrolig mange flott mennesker, mennesker som betyr så mye for meg – og tanken på at dette ikke kan vare evig, at 2019 betyr mindre reiser, mindre opplevelser, mindre tid (eller kanskje ingen…) sammen med de vi er så glad i…ja det gjør meg faktisk livredd…og så veldig veldig trist.

Jeg tror nesten ikke det går an engang å beskrive for dere de opplevelsene vi har vært med på, alle de magiske øyeblikkene – når jeg lukker øynene kommer det flashback på flashback – både fra selve løpene, men ikke minst fra alle opplevelsene rundt løpene. Reisene, hotellene, middagene, stundene i sola med vin og god mat, skrøningen før og etterløp, nervene som utspiller seg på så mange måter for ulike mennesker, oppturer, nedturer, kaos i bil, turene rundt i de ulike løypene, nye og gamle bekjentskaper – ja jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Det har vært så mye latter – og litt gråt – så mange gode minner, kanskje de beste i hele mitt liv. Og jeg kan ikke se for meg hvordan jeg skal kunne leve uten….

“Nutrition, sleep patterns, and even socializing has revolved around training. Basically, you’ve been living, breathing, and eating marathon training for months, so now that it’s over, is it really any wonder you feel lost?”

“One strategy runners often use to avoid or minimize postrace depression is to register for another race”

                                                                                        Susan Paul

Som sagt kan ikke begrepet Post Marathon blues direkte overføres til de følelsene jeg har, men jeg tror likevel man kan terkke visse likhetstegn…og jeg må si at en av løsningene som altså er å melde seg på et nytt maraton, eller et nytt løp – ja det er en løsning jeg kan leve med. Så derfor er det godt å vite at noen av de viktigste løpene i Norge er booket, og et sett flybilletter til utlandet + hotell er også i boks. Så 2019 skal nok bli noe av likevel, bare ikke helt full så mye som 2018….

KlemMari

2 måneder siden sist blogginnlegg her.

2 Toughestløp

2 VM – et i Lake Tahoe og et i England

2 lagløp – et i Lake Tahoe og et i England

Minimalt med trening til de største målene mine hele sesongen – alt pga et katastrofalt løp!

Når man såvidt klarer å bevege seg fremover er i det det i det minste uaktuelt å bomme på hinder!

Du vet den følelsen du får når du skjønner at du har gjort noe dumt. Noe veldig dumt…

Toughest Oslo var ikke for meg ifjor, da var jeg på løp i England og kunne bare se bilder fra teamstarten til mitt elskede team. Den røde,hvite og blå bølgen med alle de menneskene jeg er så glad i. Så iår gledet jeg meg til å stå på startstreken med de alle sammen og bare løpe for gøy. Så fikk jeg en mail…fra Scott. “Vi liker profilen din og lurer på om du vil starte i elite for oss og teste ut skoene våre?” Arghh tenners gnissel…elite er jo alltid gøy i Toughest, selvom jeg vet at den tiden er forbi at jeg har så mye å gjøre der egentlig. Jeg svarte høflig tilbake at dette var utrolig morsomt å høre, men jeg hadde planer om et funrun…sendte og angret jo litt med en gang. Jeg snakket litt med en god venn av meg også, og han så bare rart på meg – “Dette må du jo bare gjøre, selvfølgelig!”

Simen og meg i Scott-teltet før start (sponsede produkter)

Så for å gjøre den lange historien så kort som mulig, 1.september sto jeg i knallgule nye Scottsko først på startlinjen med noen av de råeste jentene i verden. Hjertet banket og jeg var svett i hendene, målet mitt var fortsatt å ha det gøy, men jeg ville også løpe et anstendig løp for å ikke skuffe Scott, de som hadde troen på meg og mente jeg var en god profil for skoene deres….Meg og Therese Johaug liksom…

Vi ble peppet godt som vanlig, applaus for de råeste jentene, Karin, Hilde, Anna – utrolig flotte, herlige og superflinke jenter. Starten gikk, og den gikk fort! Ut fra start, opp den første lille kneika, over brua, rundt svingen, opp trappene og videre opp til første hinder. Jeg kjente et sted på veien her en skarp smerte i rumpa. Guuud som jeg hater den rumpa! Om jeg har blitt 98% smertefri fra plantar fascitten min så har jeg gitt opp å bli kvitt smerten i rumpa. Men denne gangen var det noe annet galt, det gjorde så vondt, jeg kjente jeg måtte gå i bakkene, det var ikke sjans til å løpe – jeg så de andre jentene dra fra meg, tempoet mitt var redusert til katastrofalt sakte. Pokker! Jeg haltet meg avgårde så godt jeg kunne, folkene heiet ivrig langs ruta – de syntes vel synd på hun siste elitejenta som ikke klarte å holde følge med toget foran! Kom meg forbi hindrene, over sternum checken heldigvis så jeg slapp straff, forbi ninja stepene på en meget uelegant måte, svingte meg lett gjennom monkeybaren – og så bar den ned på stadioen. Siste jente, forbi dipswalken – lett – men så, Dragonsback. Hinderet er ikke noe problem…men hvordan skulle jeg komme opp. Tanken på å ta sats opp skråveggen fikk nesten tårene til å velte frem i øynene mine. Jeg møtte blikkene til de andre fra teamet som sto der, “Kom igjen Mari!” Jeg tok sats – Bommet! Så forsmedelig! Jeg pustet ut, satset igjen og fikk med et nødskrik holdt meg fast, kravlet meg opp og hoppet de obligatoriske 4 hoppene. Så bare det ut på resten av løypa. Ca 6 km igjen med smerte…oh joy!

Fineste Monica, Supermann og meg etter mål! Tappert smil!

“Du vet du skal bryte umiddelbart når noe sånt skjer!” fikk jeg strengt beskjed om da jeg kom i mål, haltende bort til teamteltet. Blikket mitt var i bakken og jeg mumlet vel noe uforståelig. Hvor ille kunne det være liksom. Jeg var jo så vant til å ha vondt… “Minst 6 uker hvile nå!” fortsatt streng stemme på han der ass! Jeg så trassig opp, det går ikke…jeg har Spartan World Championsship om 6 uker! 25 km i fjellene i Lake Tahoe! “…kanskje du akkurat kan rekke det” var svaret jeg fikk.

Etter noen dagers hvile begynte det dessverre å demre for meg at dette ikke bare gikk over på en dag eller 3…jeg begynte å google, bestille time hos fysio, akupunktør, fikk massasje hjemme. Har aldri brukt så mye penger på en rumpe i hele mitt liv. Desperat etter å få løpt igjen, så fort som mulig…

Dagen derpå på Family run – klarte ikke å holde følge med denne råtassen for å si det sånn…

Diagnosen vet jeg jo ikke helt sikkert, mulig det var en liten rift i en muskel, overbelastning av hamstringfestet – uansett var svaret det samme uansett hvor jeg spurte – trene styrke, rolig, rolig jogg og massasje/akupunktur. Bahhh…fra å ha et mål om å være i mitt livs beste form, gikk målet over til å bli å kunne starte i Lake Tahoe – og klare å fullføre uten forhåpentlig å bli kjørt i rullestol tilbake til Norge.

Hva har jeg å si om Scott-skoene…vel det får bli et annet innlegg – men for å si det sånn, de er trofast med meg overalt!

Nå er Tahoe over, både VM løypa pluss lag, jeg har stått på startstreken i England med Karoline og fullført vårt felles store mål om 15 km full vm løype som yngste i Norge! Jeg har løpt lag på søndagen med Supermann og Ape-marcus – fikk en finfin plassering. Og nå – 4 uker igjen til det absolutte største for 2018 – Spartan Ultra World Championsship. 24 timers hinderløp på Island i desember – og nå har jeg hatt 2 uker løpeforbud for å forhåpentlig klare å stå distansen ut på Island – hårete mål om 50 miles patchen som jeg akkurat misset ifjor! Som alt annet jeg har gjort etter det katastrofale løpet i september – så er det ikke noe annet valgt enn å fullføre, fullføre med stil og med et smil fordi jeg har klart å oppnå (nesten) det jeg ønsket. Vil dere være med meg og være “Pit-crewet” mitt på Island??? Jeg kommer til å trenge dere!

KlemMari

Foto: Privat/Toughest/Scott