MEST LÄSTA
    Oppskriften på en drømmehelg

    Oppskriften på en drømmehelg


    Ta fire gode venner som ikke har sett hverandre på lenge, gi dem et hotellrom i Oslo en helg, et virtuelt løp, strålende sol og du har oppskriften på en drømmehelg!

    Som vanlig skinte solen fra skyfri himmel i Oslo lørdag 19. september – dagen hvor Oslo Maraton skulle vært arrangert. Løpet ble, som mange andre løp, arrangert virtuelt i år. Ninjagirls hadde sett seg ut løpet som et av årets mål, ikke minst for å få samlet gjengen. Så da løp i tur og orden i løpet av våren og sommeren ble avlyst, var vi fast bestemte på at denne helgen var forbeholdt samling i Oslo, løp eller ei.

    Lene hadde tatt med seg veninnen Inger over fjellet. Det viste seg å være en god idé, for hun var den enste i tillegg til Therese som valgte å begi seg ut på full maraton denne lørdagen. Mens Therese og Inger sammen løp de 42,2 kilometerne nøyde Lene og Renate seg med 10 km, og benyttet samtidig anledningen til sightseeing langs Akerselven.

    Sightseeing langs Akerselva. Vi skjønte aldri hvordan vi skulle komme oss ut til huska uten å bli våte….

    Vi startet i samlet tropp på Elgsletta, hvor starten på Ecotrail 80 km går. Jenny Midbjer fra Runner’s World var med og ledet vei fra sykkelsetet. Etter 5 km fikk vi muligheten for en pitsop innom Runner’s World sine lokaler i Nydalen. Denne muligheten lot vi selvsagt ikke gå fra oss!

    Vi startet i samlet tropp ved Elgsletta….
    … hvor noen var mer linselus enn andre
    Besøk hos Runner’s World

    Mens Lene og Renate, som begge venter utålmodige på at tåbrudd og skavanker skal bli bra, valgte å snu etter besøket hos Runner’s World, fortsatte Therese og Inger i Ecotrailløypen til Holmenkollen. Derfra bar det ned igjen, med målgang i Vigelandsparken.

    To glade maratonløpere ved Holmenkollen

    Lene og Renate, som hadde fått tid til å leke litt turister i hovedstaden, tok sammen med Jenny vel i mot de spreke maratonløperne på hotellrommet, hvor medaljer ble delt ut og kald hvitvin ventet.

    Inger har gjennomført sin første maraton!
    «Bring Sally up» er obligatorisk etter løp – uansett lengde…
    … fordi «Ikkje kjenn etter»!!

    Etter en velfortjent dusj og litt hvile, ventet god mat, noe godt i glasset, og en tidlig kveld tilbake på hotellrommet. Når vi i tillegg fikk møte Mia og Cathrine, som vi har blitt kjent med gjennom ulike treningsgrupper på sosiale medier, var dette en vitamininnsprøytning av en helg! Vi er alle nå leie av corona og de restriksjonene det innbærer, men vi lever heldigvis lenge på slike helger. Med det sagt håper vi virkelig på en mer normal 2021 sesong!

    I mellomtiden arrangeres det fortsatt løp rundt omkring, både mindre lokale og virtuelle. Oktober er, som mange vet, måneden for Rosa Sløyfe-aksjonen. Frem til 11. oktober kan alle delta på Rosa Sløyfe-løpet virtuelt. Du velger selv om du vil løpe eller gå 3 eller 6 kilometer. Ninjagirls oppfordrer alle til å støtte denne gode saken – du kan lese mer og melde deg på på rosasloyfelopet.no .


    Siden sist…

    Siden sist…


    Når covid-19 og virtuelle løp har blitt den nye hverdagen er det ikke så ofte Ninjagirls treffes i den virkelige verden for tiden. Når vi har kommet så langt på året som nå, har vi vanligvis møttes og hatt flere helger sammen – og ikke minst – deltatt på flere løp.

    Gjensynsgleden var derfor stor da Renate og Therese kunne ta turen over Boknafjorden for å møte Lene for en fotoshoot i Haugesund.

    Det går ikke en dag uten at vi snakkes på messenger, Instagram eller Snapchat, men det gikk likevel opp for oss hvor mye vi hadde savnet å henge sammen. Vi har det jo alltid så gøy når vi treffes!

    Dagen i Haugesund var selvfølgelig intet unntak – snarere tvert imot. Mange timer brukte vi sammen i hinderfeltet til Haugesund Aerobic- og Treningssenter mens fotograf (@rawactionphoto) knipset i vei. Vi lar bildene tale for seg, vi.

    Vi fikk to maskoter med oss til Haugesund også. Barna til Renate var ikke vanskelige å be da de hørte at de både skulle få løpe i hinderløypen og bli tatt bilde av. «Kommer vi i avisen nå, mamma?»

    Noen uker senere fikk vi en herlig dag sammen i Stavanger også. Litt jogging, litt shopping og masse skravling ble resultatet. Til høsten blir hverdagen en annen; etter mange år i Stavanger, vender Therese nesen hjemover igjen til Østlandet. Vi er likevel fast bestemte på at vi trenger noen helger som dette, og Renate og Lene har bestilt eget gjesterom i huset Therese skal bygge. Det regner vi selvfølgelig med at vi får. Samholdet oss imellom har blitt noe vi verdsetter stort alle sammen, så ingen skal få slippe unna Ninjagirls med det første.


    Og sånn for øvrig; Mens Therese løper og løper som aldri før, er Lene og Renate sakte men sikkert i gang med litt løping igjen. Heldigvis har vi tid å skynde oss sakte, for vi ser ikke for oss mange løp i 2020.  Men frem til det arrangeres virkelige løp igjen, fortsetter vi å delta på de Runner’s World Challengene som arrangeres. For selv om det ikke kan måle seg med å løpe sammen med en rekke andre deltagere, er det tross alt et lite plaster på såret å kunne få medalje i posten etter endt løp.

    Etter sommeren – i august og september – arrangerer også Runner’s World Runner’s World Camp flere steder i landet i samarbeid med Springtime. Sjekk det ut her:

    Ninjagirls er så heldige å få være med både i Haugesund og Bergen. Vi håper flere vil joine oss der! Og sånn forresten; løpehelgen i Bergen arrangeres 11. – 13. september, samme helg som Trolljegerprøven, et hinderløp som denne gang arrangeres over flere dager på grunn av smittevernregler. Ninjagirls tenker å delta på begge deler. Det må bli en bra Bergenshelg det!


    Ny pers … og bråstopp

    Ny pers … og bråstopp


    Overskriftene på dette blogginnlegget kunne vært så mangt; «Forvent det uventede», «Årets tredje løp i boks», «En ulykke kommer sjelden alene».

    Det som skulle bli et blogginnlegg om årets tredje løp, personlige rekorder og rutinemessig opptrening til Ecotrail ble plutselig snudd litt på hodet. Vi skal fremdeles fortelle om løpet og rekorden, men hva som skjer fremover er det vel ingen som kan svare på på nåværende tidspunkt.

    Gufne forhold til tross – smil og glitter på plass før løp!

    Lørdag 7. mars dro Renate og Therese til Egersund for å løpe halvmaraton. For Renate var dette årets tredje løp, og for begge var det årets andre halvmaraton. Det var lovet fint vær og fine forhold, så Thereses plan var å prøve og sette ny pers i løpet. Renate skulle ha det som en rolig langtur og planla å danne baktroppen. Særlig lystne på å løpe ble imidlertid ingen av oss da vi møtte noe som lignet snøstorm underveis på kjøreturen til Egersund. Da det i tillegg gikk opp for Therese at det ikke ventet medalje etter endt løp, vurderte hun sterkt å skrinlegge hele planen om pers. Medalje er viktig altså! Renate hadde mest lyst hjem å legge seg.

    Alltid like glitrende Therese kunne feire persen mens hun ventet på Renate i god og varm bil

    Etter å ha prøvd å psyke hverandre opp, stilte likevel begge så klare som vi kunne blitt på startstreken. Å løpe under slike forhold var jo uansett veldig god trening! Therese la avgårde, og da vi passerte hverandre ved runding, skjønte Renate at Therese lå godt an. Renate lå også godt an til å fullføre etter sin plan – men lærte likevel en lekse; åpner man for hardt, blir det tungt på slutten uansett hvor rolig man har tenkt å ta det. Therese hadde klart å snu negative tanker til positive, og klarte endelig å bryte den magiske 2-timers grensen. Med solid margin! Hun ble klokket inn til 1.53 og var kjempeglad!

    De gærne har det godt! Tur til Trollpikken etter halvmaraton.

    Vi var på forhånd blitt enige om at det ikke var nok med et halvmaraton denne lørdagen – som trening til Ecotrail var vi fast bestemte på en liten fjelltur etterpå, innom Egersunds etter hvert berømte «Trollpikken». Det regnet og blåste stadig tettere, og det måtte en god del overtalelse til før Renate ville bevege seg ut fra den varme bilen. Men fjelltur ble det! Det overrasker kanskje ikke noen om vi sier at vi fikk gå helt i fred både opp og ned.

    Vel nede og inne i en god og varm bil hvor vi fikk skiftet til tørt tøy, var vi bra fornøyde med dagens innsats begge to. Nå følte vi at vi var litt i rute mot Ecotrail. Og så skulle vi egentlig ønske at historien sluttet her. Men det gjør den altså ikke.

    Det heter seg jo at de fleste ulykker skjer i hjemmet. At hunden til Renate skulle hoppe og lande rett på tåen hennes var kanskje ikke uventet. At hun skulle smelle samme tå inn i veggen like etterpå var mindre ventet. Men at det skulle føre til brudd i tåen, det var uventet! At to av tre Ninjagirls ble satt ut av brukne tær i løpet av en to måneders periode, var ikke bare uventet, men også ganske usannsynlig. Og ganske nedtur for Renate som endelig var så godt i gang med treningen igjen etter å ha haltet seg gjennom 2019.

    At to av tre Ninjagirls ble satt ut av brukne tær i løpet av en to måneders periode, var ikke bare uventet, men også ganske usannsynlig.

    Men etter noen dager var ikke egne skader så viktige, for plutselig var hele landet i en krisesituasjon. Etter snart fem uker uten løping er Renate snart klar for å starte opp igjen. Lene må vente litt til. Og Therese; hun løper og løper. Vi aner ikke om det blir flere løp før sommeren – eller i år i det hele tatt – og vi vet heller ikke om vi blir klare for dem i tide i så fall. Som alle andre, får vi ta en dag av gangen. Og om det ikke skulle bli Ecotrail i år, så skal vi gjennomføre det seinere. 80 km. Alle tre – det er vi helt bestemte på!

    PS: For alle andre som lengter etter løp finnes det heldigvis virtuelle alternativer, for eksempel Runner’s World Challenge nå i april.


    Når du tror du er på bedringens vei …

    Når du tror du er på bedringens vei …


    Som vi skrev i vårt forrige blogginnlegg; det er ikke alltid det går som man planlegger. Lene sin vei til 80 km under Ecotrail i mai ble plutselig litt mer kronglete enn hun hadde sett for seg. Dette er historien om hvordan Lene endte opp med å gå 5 km på krykker under Vinter10 i Bergen i stedet for å løpe 10 km.

    Krykker ingen hindring. Til og med politiet lot seg imponere av Lene sin innsats under Vinter10 i Bergen

    2019 startet strålende; mange kjekke løp, nye perser ble satt og alt var på stell! Årets hovedmål som var Karmøy maraton var det eneste som gjensto før kroppen skulle få en liten pause. Utover høsten var det mange løp på en gang, og etter en treningsuke til Portugal begynte det å kjennes litt vondter her og der – uten at jeg tok det så veldig alvorlig.  Men da løpsdagen kom og jeg ikke kjente en antydning til nervøsitet burde kanskje varsellampene lyst. Jeg er alltid nervøs før løp!

    Jeg løp rundt 15 km før jeg kjente at dette ikke funket, og for første gang under et løp begynte jeg å gruble på om det var lurt å gi seg. Men så er det den staheten da. Og medaljen jeg hadde så lyst på. Jeg jogget litt, gikk litt, jogget litt, gikk enda mer. Gråt litt, snakket til meg selv, gråt litt mer og sendte snap til Renate for å få litt medlidenhet – og sånn fortsatte det til mål. Jeg krysset målstreken og gråt enda mer.

    Beviset på fullført Karmøy Maraton

    Nå skulle kroppen endelig få hvile litt, og så skulle jeg starte opptreningen til 80 km Ecotrail i mai. Men den gang ei…

    Jeg løp litt rolige turer i desember og romjulen, og kjente så smått noen vondter i ene foten. Jeg opererte høyrefoten for halux valgus for rundt 10 år siden, og nå slo frykten inn i meg; måtte jeg operere venstrefoten for samme problem? Etter flere løpeturer var det ingen vei utenom. Dette måtte sjekkes opp i. Før jeg fikk det sjekket hadde jeg allerede planlagt
    tidspunkt for operasjon osv. for å nå Ecotrail. Legetime og MR ble unnagjort, og svaret kom: TRETTHETSBRUDD. Det første jeg utbrøt til legen var “Du vet jeg skal løpe 80km i mai, det går fint det sant?”

    Jeg med mine tusen lopper i kroppen, skulle plutselig holde meg i ro? Løping er byttet ut med rointervaller, skierg og sykling, og jeg trener styrke som før 3 dager i uken.

    Alternativ kondisjonstrening for tiden
    … og masse styrketrening!

    Jeg krysser fingre og tær for at målet for 2020 skal gå bra likevel, og priser meg lykkelig over at målet under Ecotrail tross alt kun er å gjennomføre innen cut off-tid!


    Denne var for deg, Lene!


    Dere vet Murphy’s lov? Den om at dersom noe kan gå galt, så kommer det også til å gjøre det? Nå skal vi ikke påstå at det er så ille, men noen ganger føles det litt som om vi får kjenne på denne loven vi også….

    Tradisjonen tro skulle Ninjagirls løpe året i gang med løpet Solastranden halvmaraton lørdag 11. januar. Datoen var satt for lenge siden, og vi var veldig klare for endelig å løpe et løp sammen igjen alle tre! Slik gikk det dessverre ikke.

    Jo nærmere løpsdagen kom, jo mer tenkte Renate å kutte ut løpet; med en
    desember hvor det meste av trening utgikk på grunn av feber, forkjølelse og julestri og en værmelding som ikke lignet grisen for løpsdagen, var det fristende å droppe ut. Therese derimot holdt koken gjennom hele november og desember, løp to maraton i denne perioden og var veldig klar for halvmaraton! Verst var det for Lene, som etter å ha bitt i det sure eplet tok turen til legen i uken før løpet og fikk konstatert tretthetsbrudd i en tå. Ikke noe løping på henne på en stund!

    Pipen fikk fort en annen lyd hos Renate etter at Lene så greit sa «Skjerp deg Renate, spring for meg». Etter at de dystre værmeldingene var klare, etter at folk hadde begynt å få kalde føtter og solgte startnummer i øst og vest, meldte Renate seg på. Vi skulle tross alt bare gjennomføre!

    Løpsdagen kom, og værgudene holdt det de lovet. Det blåste, det regnet og det var skikkelig guffent utendørs. Det var lite fristende å bevege seg fra det gode, varme lokalet i start- og målområdet og ut til startstreken, som befant seg noen hundre meter borte. Til vår store glede sluttet det å regne før startskuddet gikk. Selv om det blåste friskt, var det tross alt bedre å starte løpet tørre enn kliss gjennomvåte!

    Godt og varmt inne før løpet!
    …. og relativt frisk ved start, men heldigvis ikke regn – enda

    Da vi nærmet oss halvveis, utbrøt Therese: «været var ikke så ille likevel i dag». Det hadde hun helt rett i, for frem til det tidspunktet hadde vi vært tilgodesett med kun noen kilometer med motvind og lite regn. Men fra dette punktet og til mål, var det ikke snakk om heldige med været. Det var på forhånd annonsert at man måtte spare litt krefter underveis, for kilometeren mellom 15 og 16 var tung. Det kan vi skrive under på at den var; det var bakke, det var regn, det var vind rett i mot, og Renate var tom for krefter. Takk og lov for Therese, som bidro til å holde motet og humøret oppe hele veien!

    Vi glitret litt ekstra til ære for Lene

    Etter det som føltes som en halv dag løp vi i mål, og var godt fornøyde med gjennomført løp begge to. Denne medaljen var for deg, Lene! Husk at enten går det bra eller så går det over;-) Vi gleder oss skikkelig til du er tilbake igjen – bare husk å kjenne litt etter før du begynner å løpe igjen!


    Ninjagirls – Lene, Renate og Therese. Det begynte med at vi fant hverandre i en løpegruppe på Facebook. Så ble vi med på hinderløp. Så fant vi ut at det er gøy å løpe langt. Og så fant vi ut at hinderløp og gateløp samme dag slett ikke er dumt det heller. Vi elsker å utfordre oss selv og teste grenser. Kan vi, kan du! Instagram: @ninjagirls_