MEST LÄSTA
    Ny pers … og bråstopp

    Ny pers … og bråstopp


    Overskriftene på dette blogginnlegget kunne vært så mangt; «Forvent det uventede», «Årets tredje løp i boks», «En ulykke kommer sjelden alene».

    Det som skulle bli et blogginnlegg om årets tredje løp, personlige rekorder og rutinemessig opptrening til Ecotrail ble plutselig snudd litt på hodet. Vi skal fremdeles fortelle om løpet og rekorden, men hva som skjer fremover er det vel ingen som kan svare på på nåværende tidspunkt.

    Gufne forhold til tross – smil og glitter på plass før løp!

    Lørdag 7. mars dro Renate og Therese til Egersund for å løpe halvmaraton. For Renate var dette årets tredje løp, og for begge var det årets andre halvmaraton. Det var lovet fint vær og fine forhold, så Thereses plan var å prøve og sette ny pers i løpet. Renate skulle ha det som en rolig langtur og planla å danne baktroppen. Særlig lystne på å løpe ble imidlertid ingen av oss da vi møtte noe som lignet snøstorm underveis på kjøreturen til Egersund. Da det i tillegg gikk opp for Therese at det ikke ventet medalje etter endt løp, vurderte hun sterkt å skrinlegge hele planen om pers. Medalje er viktig altså! Renate hadde mest lyst hjem å legge seg.

    Alltid like glitrende Therese kunne feire persen mens hun ventet på Renate i god og varm bil

    Etter å ha prøvd å psyke hverandre opp, stilte likevel begge så klare som vi kunne blitt på startstreken. Å løpe under slike forhold var jo uansett veldig god trening! Therese la avgårde, og da vi passerte hverandre ved runding, skjønte Renate at Therese lå godt an. Renate lå også godt an til å fullføre etter sin plan – men lærte likevel en lekse; åpner man for hardt, blir det tungt på slutten uansett hvor rolig man har tenkt å ta det. Therese hadde klart å snu negative tanker til positive, og klarte endelig å bryte den magiske 2-timers grensen. Med solid margin! Hun ble klokket inn til 1.53 og var kjempeglad!

    De gærne har det godt! Tur til Trollpikken etter halvmaraton.

    Vi var på forhånd blitt enige om at det ikke var nok med et halvmaraton denne lørdagen – som trening til Ecotrail var vi fast bestemte på en liten fjelltur etterpå, innom Egersunds etter hvert berømte «Trollpikken». Det regnet og blåste stadig tettere, og det måtte en god del overtalelse til før Renate ville bevege seg ut fra den varme bilen. Men fjelltur ble det! Det overrasker kanskje ikke noen om vi sier at vi fikk gå helt i fred både opp og ned.

    Vel nede og inne i en god og varm bil hvor vi fikk skiftet til tørt tøy, var vi bra fornøyde med dagens innsats begge to. Nå følte vi at vi var litt i rute mot Ecotrail. Og så skulle vi egentlig ønske at historien sluttet her. Men det gjør den altså ikke.

    Det heter seg jo at de fleste ulykker skjer i hjemmet. At hunden til Renate skulle hoppe og lande rett på tåen hennes var kanskje ikke uventet. At hun skulle smelle samme tå inn i veggen like etterpå var mindre ventet. Men at det skulle føre til brudd i tåen, det var uventet! At to av tre Ninjagirls ble satt ut av brukne tær i løpet av en to måneders periode, var ikke bare uventet, men også ganske usannsynlig. Og ganske nedtur for Renate som endelig var så godt i gang med treningen igjen etter å ha haltet seg gjennom 2019.

    At to av tre Ninjagirls ble satt ut av brukne tær i løpet av en to måneders periode, var ikke bare uventet, men også ganske usannsynlig.

    Men etter noen dager var ikke egne skader så viktige, for plutselig var hele landet i en krisesituasjon. Etter snart fem uker uten løping er Renate snart klar for å starte opp igjen. Lene må vente litt til. Og Therese; hun løper og løper. Vi aner ikke om det blir flere løp før sommeren – eller i år i det hele tatt – og vi vet heller ikke om vi blir klare for dem i tide i så fall. Som alle andre, får vi ta en dag av gangen. Og om det ikke skulle bli Ecotrail i år, så skal vi gjennomføre det seinere. 80 km. Alle tre – det er vi helt bestemte på!

    PS: For alle andre som lengter etter løp finnes det heldigvis virtuelle alternativer, for eksempel Runner’s World Challenge nå i april.


    Når du tror du er på bedringens vei …

    Når du tror du er på bedringens vei …


    Som vi skrev i vårt forrige blogginnlegg; det er ikke alltid det går som man planlegger. Lene sin vei til 80 km under Ecotrail i mai ble plutselig litt mer kronglete enn hun hadde sett for seg. Dette er historien om hvordan Lene endte opp med å gå 5 km på krykker under Vinter10 i Bergen i stedet for å løpe 10 km.

    Krykker ingen hindring. Til og med politiet lot seg imponere av Lene sin innsats under Vinter10 i Bergen

    2019 startet strålende; mange kjekke løp, nye perser ble satt og alt var på stell! Årets hovedmål som var Karmøy maraton var det eneste som gjensto før kroppen skulle få en liten pause. Utover høsten var det mange løp på en gang, og etter en treningsuke til Portugal begynte det å kjennes litt vondter her og der – uten at jeg tok det så veldig alvorlig.  Men da løpsdagen kom og jeg ikke kjente en antydning til nervøsitet burde kanskje varsellampene lyst. Jeg er alltid nervøs før løp!

    Jeg løp rundt 15 km før jeg kjente at dette ikke funket, og for første gang under et løp begynte jeg å gruble på om det var lurt å gi seg. Men så er det den staheten da. Og medaljen jeg hadde så lyst på. Jeg jogget litt, gikk litt, jogget litt, gikk enda mer. Gråt litt, snakket til meg selv, gråt litt mer og sendte snap til Renate for å få litt medlidenhet – og sånn fortsatte det til mål. Jeg krysset målstreken og gråt enda mer.

    Beviset på fullført Karmøy Maraton

    Nå skulle kroppen endelig få hvile litt, og så skulle jeg starte opptreningen til 80 km Ecotrail i mai. Men den gang ei…

    Jeg løp litt rolige turer i desember og romjulen, og kjente så smått noen vondter i ene foten. Jeg opererte høyrefoten for halux valgus for rundt 10 år siden, og nå slo frykten inn i meg; måtte jeg operere venstrefoten for samme problem? Etter flere løpeturer var det ingen vei utenom. Dette måtte sjekkes opp i. Før jeg fikk det sjekket hadde jeg allerede planlagt
    tidspunkt for operasjon osv. for å nå Ecotrail. Legetime og MR ble unnagjort, og svaret kom: TRETTHETSBRUDD. Det første jeg utbrøt til legen var “Du vet jeg skal løpe 80km i mai, det går fint det sant?”

    Jeg med mine tusen lopper i kroppen, skulle plutselig holde meg i ro? Løping er byttet ut med rointervaller, skierg og sykling, og jeg trener styrke som før 3 dager i uken.

    Alternativ kondisjonstrening for tiden
    … og masse styrketrening!

    Jeg krysser fingre og tær for at målet for 2020 skal gå bra likevel, og priser meg lykkelig over at målet under Ecotrail tross alt kun er å gjennomføre innen cut off-tid!


    Denne var for deg, Lene!


    Dere vet Murphy’s lov? Den om at dersom noe kan gå galt, så kommer det også til å gjøre det? Nå skal vi ikke påstå at det er så ille, men noen ganger føles det litt som om vi får kjenne på denne loven vi også….

    Tradisjonen tro skulle Ninjagirls løpe året i gang med løpet Solastranden halvmaraton lørdag 11. januar. Datoen var satt for lenge siden, og vi var veldig klare for endelig å løpe et løp sammen igjen alle tre! Slik gikk det dessverre ikke.

    Jo nærmere løpsdagen kom, jo mer tenkte Renate å kutte ut løpet; med en
    desember hvor det meste av trening utgikk på grunn av feber, forkjølelse og julestri og en værmelding som ikke lignet grisen for løpsdagen, var det fristende å droppe ut. Therese derimot holdt koken gjennom hele november og desember, løp to maraton i denne perioden og var veldig klar for halvmaraton! Verst var det for Lene, som etter å ha bitt i det sure eplet tok turen til legen i uken før løpet og fikk konstatert tretthetsbrudd i en tå. Ikke noe løping på henne på en stund!

    Pipen fikk fort en annen lyd hos Renate etter at Lene så greit sa «Skjerp deg Renate, spring for meg». Etter at de dystre værmeldingene var klare, etter at folk hadde begynt å få kalde føtter og solgte startnummer i øst og vest, meldte Renate seg på. Vi skulle tross alt bare gjennomføre!

    Løpsdagen kom, og værgudene holdt det de lovet. Det blåste, det regnet og det var skikkelig guffent utendørs. Det var lite fristende å bevege seg fra det gode, varme lokalet i start- og målområdet og ut til startstreken, som befant seg noen hundre meter borte. Til vår store glede sluttet det å regne før startskuddet gikk. Selv om det blåste friskt, var det tross alt bedre å starte løpet tørre enn kliss gjennomvåte!

    Godt og varmt inne før løpet!
    …. og relativt frisk ved start, men heldigvis ikke regn – enda

    Da vi nærmet oss halvveis, utbrøt Therese: «været var ikke så ille likevel i dag». Det hadde hun helt rett i, for frem til det tidspunktet hadde vi vært tilgodesett med kun noen kilometer med motvind og lite regn. Men fra dette punktet og til mål, var det ikke snakk om heldige med været. Det var på forhånd annonsert at man måtte spare litt krefter underveis, for kilometeren mellom 15 og 16 var tung. Det kan vi skrive under på at den var; det var bakke, det var regn, det var vind rett i mot, og Renate var tom for krefter. Takk og lov for Therese, som bidro til å holde motet og humøret oppe hele veien!

    Vi glitret litt ekstra til ære for Lene

    Etter det som føltes som en halv dag løp vi i mål, og var godt fornøyde med gjennomført løp begge to. Denne medaljen var for deg, Lene! Husk at enten går det bra eller så går det over;-) Vi gleder oss skikkelig til du er tilbake igjen – bare husk å kjenne litt etter før du begynner å løpe igjen!


    Ninjagirls – nå også i bloggverdenen


    Etter å ha holdt sammen i flere år, har vi nå også tatt steget inn i den virtuelle verdenen. Vi skal begynne å blogge for Runners World!

    Selv om det føles som om vi har kjent hverandre praktisk talt hele livet, var det ikke før for to år siden vi faktisk møtte hverandre for første gang – og det helt tilfeldig. Gjennom en løpegruppe på Facebook i regi av «Treningsfrue» tok vi etterhvert kontakt med hverandre, og i august 2017 stilte vi i vårt første hinderløp sammen. Derfra har vi funnet på mye mer; vi har løpt flere hinderløp, halvmaraton, maraton og ultraløp. Vi har løpt hinderløp og gateløp på samme dag, og en av oss har deltatt i 24 timers hinderløp.

    Det var hinderløp vi begynte med!

    Vi har alle ulik bakgrunn og forutsetninger. Her snakker vi bondekone som møter Teslafrue og en alenemor. Lene er den hyperaktive trebarnsmoren som alltid må ha noe på gang. Bondekone til tross, gårdsarbeid holder hun seg langt unna og arbeider til daglig som barne- og ungdomsarbeider i skolen. Hun misliker sterkt treningsfrie dager, og har et konkurranseinstinkt uten like. Når startskuddet går sier det «klikk» i hodet til Lene. Lene har en tendens til kun å ha to gir; av og på, og «negativ splitt» har til nå vært et fremmedord, men det jobbes med saken. I tillegg til hinderløp har Lene løpt både halv- og helmaraton, og hun løp også 50 km under Ecotrail i Oslo i mai i år.

    Lene

    Renate er den som ikke kjenner sine egne begrensninger som fulltidsarbeidende jurist og alenemor. Smilet er alltid på lur, og selvhøytidelighet er et fremmedord for henne. Etter å ha gått på en aldri så liten smell etter 24 timers hinderløp på Island i desember i fjor, er hun nå i full gang med å jobbe seg tilbake til der hun var. Renate var den første av oss som begynte med hinderløp, og i tillegg til de vanlige hinderløpene har hun løpt ultrahinderløp på 45-ish kilometer og 24 timers hinderløp på Island i fjor. Hun har løpt både halv- og helmaraton, men har pr. dags dato ikke deltatt på ultraløp uten hinder.

    Renate

    Therese er pedagogisk leder i barnehage og personlig trener. Som samboer med en Teslaentusiast liker vi andre å kalle henne «Teslafrue». Hun er uten tvil den største lagspilleren av oss, og er mer opptatt av å få alle med enn å fremme egne prestasjoner. Hun er til tider litt for streng med seg selv, og klarer stort sett alltid mer enn hun tror selv hun klarer. Som de andre, har Therese løpt hinderløp og halvmaraton, og hun løp Ecotrail 50 km sammen med Lene i mai i år. Til tross for at hun har løpt distansen flere ganger har hun likevel ikke løpt en offisiell maraton, men hun får sin debut under Karmøy Maraton i november.

    Therese

    Selv om det ikke blir ofte nok, prøver vi med ujevne mellomrom å møtes for en joggetur, treningsøkt, for eksempel crossfit, eller en konkurranse av en eller annen sort. Noen mener gjerne vi gjør litt for mye av det gode. De om det. Vårt siste eventyr var en treningsreise i regi av Springtime til Portugal som Lene var så heldig å vinne. Vi har blitt enige om at vi sammen må få til en slik årlig treningsreise!

    På treningsreise i Portugal

    Vårt neste store eventyr er reisen mot Ecotrail 80 km i Oslo i mai til neste år. Vi kommer til å delta på både terrengløp, halvmaraton og maraton som trening frem mot dette store målet, og vi kommer selvfølgelig til behørig å dokumentere både trening og løp her på bloggen.

    Fra Ecotrail 2019 – i år venter 80 kilometer!

    Sammen har vi blitt et solid trekløver, og vi utfyller hverandre bra. Selv om vi også deltar på løp for å konkurrere – særlig mot oss selv – er det morsomst når vi deltar sammen. Da gjør vi det for å ha det gøy, og latteren sitter alltid løst. Vi jobber med å bli flinkere å ta hensyn til slitne kropper og vondter i hverdagen, men under løp er det kun én ting som gjelder, og det er: «Ikke kjenn etter».


    Ninjagirls – Lene, Renate og Therese. Det begynte med at vi fant hverandre i en løpegruppe på Facebook. Så ble vi med på hinderløp. Så fant vi ut at det er gøy å løpe langt. Og så fant vi ut at hinderløp og gateløp samme dag slett ikke er dumt det heller. Vi elsker å utfordre oss selv og teste grenser. Kan vi, kan du! Instagram: @ninjagirls_