MEST LÄSTA
    Fra kraftig hjernerystelse i januar til halvmaraton i september

    Fra kraftig hjernerystelse i januar til halvmaraton i september


    Ja – hvem skulle tro at uhellet på isen i januar skulle ta så lang tid! Ikke jeg i hvert fall.

    Det har vært en del humper i veien og det har vært følelsen av å gå to skritt frem og ett tilbake flere ganger. Det har likevel heldigvis ikke manglet på motivasjonen for å komme tilbake i form. 

    Leger og spesialister har hele tiden beroliget meg med at jeg skulle bli helt frisk igjen, så det har bare vært for meg og gjøre jobben, litt saktere en hva jeg skulle ønske, riktignok. 

    Jeg startet i februar med et minutts øvelser tre ganger om dagen, til å kunne sette treningsklokka på gåtur og se at jeg klarte å gå lengre og lengre. Sakte men sikkert økte jeg lengden på turene mine. 

    Når Runner’s World-bladet kom i posten i sommer og de hadde satt opp et program for å klare å gjennomføre maraton, bestemte jeg meg. Dette skulle bli min måte å komme tilbake i bedre form igjen på. I løpet av sommeren hadde jeg faktisk klart å ha en aktivitets-streak i 100 dager også.

    Skritt for skritt

    Treningen ble gjort etter beste evne og tilpasset dagsformen i ukene fremover. 

    Jeg skjønte etter hvert at det å skulle fullføre maraton ble litt vel optimistisk, så når jeg skulle melde meg på la jeg ned lista og meldte meg heller på halvmaraton. Jeg tenkte at det var et mer realistisk mål, siden jeg fortsatt slet med en del plager etter hjernerystelsen. 

    Hovedmålet ble å gjennomføre, så jeg satte estimert tid på det lengste alternativet, og håpet jeg ville klare det, eller på en god dag noe bedre.

    Jeg øynet et håp om at Lene skulle komme over fra Vestlandet og løpe sammen med meg, men fornuften hennes seiret. Hun er såvidt i gang med løping igjen etter nytt tretthetsbrudd i mai. Så halvmaraton ble fornuftig nok droppet, til fordel for et kortere lokalt løp. 

    Lene løp i litt andre omgivelser på Karmøy.

    Klar, ferdig, gå!

    Uken før løpet mitt ble så som så og ikke optimal, men jeg ville stille til start og se hva det holdt til. 

    Det er noen år siden sist jeg løp halvmaraton på Oslo Maraton, men jeg husker fortsatt den supre stemningen og det enorme folkelivet som er i sentrum og langs løypa denne dagen, så jeg gledet meg til det.

    Jeg startet klokka, startskuddet gikk og moroa kunne begynne. De første kilometerne får man gratis, når man bare løper med strømmen av løpere før det sprer seg litt mer.

    Den første mila gikk fint og jeg holdt et jevnt rolig tempo. Etter mila gikk det litt saktere og med varmt vær, som vanlig på Oslo maraton benyttet jeg meg av alle drikkestasjonene langs løypa. Og litt på grunn av småpausene man da får skal jeg innrømme. 

    Ved ca 18 km og den beryktede bakken opp til St. Hanshaugen valgte jeg og ringe Lene for litt moralsk support og peptalk. Jeg trodde jeg skulle være mer i kjelleren enn jeg var, så det ble en kort oppløftende prat og noen gode ord, før det var tilbake for å fokusere på resten av løpet igjen.

    På toppen av bakken var det bare å slippe seg løs og løpe nedover, og inn de siste 3 km til mål. 

    Endelig så jeg den kjente blå “matten” forran mål og masse roping og heiing fra folk på sidene, som var ekstra oppløftende, da fikk jeg litt krefter igjen til å løpe på de siste metrene inn til mål.  Så klar for å få årets flotte medalje hengt rundt halsen. Gjett om den smakte godt.

    Jepp, jeg smaker alltid på medaljen med en obligatorisk selfie.

    I mål!

    For meg nå er det bare å jobbe videre med formen å se om det kan la seg gjøre med den “obligatoriske” Karmøy maraton i november, eller om tiden skal bedres på halvmaraton. Det vil de neste månedene vise. 

    Jeg er hvertfall optimistisk på at jeg vil klare å komme tilbake i form til ultraløp igjen. 

    Den følelsen!

    Oslo Maraton anbefales på det sterkeste! Uansett distanse. 

    Med vennlig hilsen Therese


    For ei helg!

    For ei helg!


    Helgen som var har jeg faktisk gruet meg til i mange måneder! Høres helt sprøtt ut, men dette skulle være den store styrkeprøven før Soria Moria den 21. mai. 

    Planen var å løpe Bergen City Maraton på lørdag og 40 kilometer i terreng på søndag – for ei helg! Kunne det gå?

    Straks soloppgang på Hodnafjellet.

    Fredag kveld reiste jeg til Bergen, for å løpe Bergen City maraton påfølgende dag, og det meste jeg tenkte på var å få en god natt søvn på hotell alene. Manko på søvn kan man si…

    Som vanlig totalt usikker på hvilke sko jeg skulle velge til løpet hadde jeg med meg ikke mindre enn 4 par løpesko. Etter operasjon i foten, er sko noe av det vanskeligste. 

    Oppløpet på bryggen i Bergen.

    Kosetur?

    Med vekking på 06:00 og alle løp forberedelsene gjort gikk jeg kl. 07 for å møte Morten og Martin som jeg skulle løpe med. Etter de vanlige mange dobesøkene før start stilte vi opp med fartsholderen som skulle løpe maraton på 5 timer. Som Morten sa – dette skulle være en hyggelig kosetur (av en eller annen grunn er jeg aldri helt enig med ham). 

    Morten, meg og Martin.

    Pers!

    Starten gikk – og vips hang vi bak 4:30-fartsholderen. Helt typisk meg.

    Første kilometerne gikk helt flatt før det bar oppover Fjellveien, og da du trodde det ikke var mer bakker igjen så kom det jammen en til. Uansett; en flott løype og masse god underholdning gjorde at stigningene virket mindre enn de var. Nedover igjen forbi Haukeland og nedover til sentrum var løypa flat og fin. Passering halvveis med folkehav og heiing på Bryggen var en fantastisk opplevelse!  Det var ingen problem å starte på en runde til i sånne omgivelser. 

    Men så, etter ca 23 km, ble jeg akutt sulten! Jeg blir litt mobba for at jeg alltid har mat med meg på løp. Vel, jeg fikk i meg litt lefse og energidrikke. Nå gikk det litt saktere oppover, men Morten motiverte som alltid og plutselig hadde vi bare 5 km igjen og jeg for første gang gløttet på klokka registrerte at jeg kunne jammen klare ny pers.

    Jeg turde ikke helt å tro på dette, da det tross alt begynte å kjennes litt i beina. Men med 2 kilometer igjen våget jeg å si forsiktig til Morten – at du, jeg tror jeg kan få ny pers nå! Da satte han giret inn og fikk meg inn på Bryggen. Siste oppløpet følte jeg bena bare løp av seg selv i full jubel. Fy søren så gøy!!! 

    Morten og meg straks i mål.

    On to the next

    Med medaljen rundt halsen og litt småprat bar det rett på hotellet for en kjapp dusj, for så å komme seg hjemover til Sveio. Jeg måtte komme meg hjem til neste løp! 

    Etter noen timer søvn og vekking på 03:00 bar det opp igjen – ny sekk pakket for å gå “Skjold på tvers”, et ca 23 km terrengløp/gåtur i Skjold med 9 fjelltopper som skal bestiges.

    Jeg og min gode løpevenn Liv hadde imidlertid planer om en lenger variant hvor vi skulle ta hele turen frem og tilbake, eller “Skjold på kryss og tvers”, som Ninjagirl Renate kalte det.

    Vi startet helt alene i mørket kl. 04:30 med hodelykt på. Dette var litt av treningen til Soria Moria, da jeg aldri har løpt om natten før. På topp nr 2 sto sola opp og det var et nydelig lys. 

    Soloppgang på topp 3.

    Kjerringene mot strømmen

    Vi var helt alene i marka til topp 9, og 20 km passert. Planen var å snu her og gå tilbake, noe ingen av oss var helt overbevist om at vi skulle klare, men på dette tidspunktet var vi helt enige. 

    På returen begynte vi å møte alle som startet på “normal” tid, og vi mistet helt telling over hvor mange som spurte om vi visste at vi gikk feil vei. Det ble mye latter fra oss “kjerringer mot strømmen” etterhvert. 

    Topp etter topp passerte vi, og himmel så glade vi var for at vi hadde staver med! Det hjelper veldig godt på beina både på stigningene og nedover. 

    Endelig i mål.

    Totalt ble det 17 fjelltopper, ca 2200 høydemeter og 40 km denne søndagen. En god helg for å sjekke at vi er i rute med andre ord. Nå skal kroppen få restituere seg noen dager, kun 3 uker igjen til Soria Moria og mitt lengste løp noensinne …

    Lene


    Drømmehelg med Sentrumsløpet

    Drømmehelg med Sentrumsløpet


    Det er mange grunner til å bli varm om mammahjertet, men da minstemann ba om å få bli med mor på løp, ble mammahjertet ekstra stolt!

    Det hele startet da Lene og Renate løp Solastranden Halvmaraton 19. mars. Etter litt overtaling fra Lene sin side, fikk hun dratt Renate med på løp.

    Det var tross alt veldig på tide å få fingeren ut og komme skikkelig i gang igjen! Med Lene sin oppmuntring – og kjefting – underveis kom Renate seg vel i mål.

    Mor og sønn på startstreken

    Edvard, Renate sin sønn, syntes imidlertid det var svært urettferdig at han ikke fikk delta på løp når mor gjorde det. Gleden var derfor stor da to startnummer til Sentrumsløpet i Oslo var i boks. (Takk, Runner’s World og Asics!)

    Grytidlig lørdag morgen 23. april startet vi turen fra Stavanger til Oslo. Ikke ett negativt ord kom fra Edvard sin munn om at han ble dratt ut av sengen så tidlig på en fridag. 

    I god tid før løpet ble startnummer hentet, og Renate fikk utført løpsanalyse av Asics. Mor var også så heldig å bli kledd opp i Asics fra topp til tå.

    At vi hadde god tid var ikke bare positivt. Det ble jo lenge å vente før startskuddet gikk kl 17.30! En svært spent gutt ble etter hvert ganske utålmodig. Heldigvis fant vi fort ut at litt brus og is hjelper på det meste. Og da Therese kom for å heie oss avgårde, var det bare å forberede seg til løpsstart med godt humør!

    Beste dagen i mitt liv

    En veldig nervøs Edvard ble fort skikkelig giret, og etter å ha løpt 100 meter utbrøt han «Dette er den beste dagen i mitt liv». Gjett om mor ble stolt da!

    Løpet ble en super opplevelse fra ende til annen. Solen strålte, det var masse folk som heiet langs løypen, og Edvard fullførte med stil!

    I år ble startnumrene til Sentrumsløpet trykket ved henting, og deltagerne som ønsket det fikk navnet sitt på startnummeret.

    Med navnet på brystet fikk Edvard virkelig oppleve hjelpen fra tilskuerne som heiet han frem. Hadde han det litt tungt underveis, var det fort glemt og han spurtet avgårde når noen ropte «Heia, Edvard!».

    De siste metrene løp vi forbi flere deltagere. Og kronen på verket; Edvard spurtet fra mor de siste meterne og slo henne i mål. Gjett om det var en stolt gutt som mottok medaljen sin! Renate var ikke mindre stolt.

    Slitne og fornøyde gikk vi til hotellet, hvor Peppes Pizza, brus og lørdagsgodt ble fortært i hotellsengen.

    Etter en god natts søvn, god hotellfrokost og litt sightseeing i Oslo, satte vi oss i bilen for retur til Stavanger søndags formiddag.

    Vi var begge enige om at dette rett og slett hadde vært en drømmehelg. Dette skal vi gjøre igjen!

    Asics Sentrumsløpet – We’ll be back!

    Klare for 2022?

    Klare for 2022?


    Med forskjellige utgangspunkt og med forskjellige delmål underveis begir Ninjagirls seg inn i 2022. Men de har alle samme mål mot slutten av året; treningsreise til Portugal og deretter Karmøy Maraton.

    Ja, hva er et mål? Det kan være så mye forskjellig. Et mål en venn har satt kan være helt forskjellig for hva ditt mål er, og det er viktig å akseptere.

    Vi er alle forskjellige, og har forskjellig forutsetning for å sette et mål. Så finn DITT mål, og tenk godt over hva som skal til for at du når målet ditt.

    Det kan godt være langsiktig mål, men da er det og viktig å ha kortsiktig mål. Og du, husk å feire litt når du når målet ditt;)) 

    Speider mot nye mål.

    Så, hva er våre mål for året 2022? 

    Uheldige Therese startet året med et heidundrende fall på en islagt bakke på jobb med en påfølgende hjernerystelse og overnatting på sykehuset. 

    Ingen synlige skader på hodet eller nakke heldigvis, men en del senskader har dukket opp og i stor grad satt henne  tilbake fra en god treningsform. 

    Det er pr nå, kun å gå 500 meter på 20 min som gjelder. Samt noen opptreningsøvelser av øyne og balanse 4 ganger om dagen.

    Så med en uviss tilfriskningstid på henne, er det nå blitt kun noen “ønsker” om løp fremover. 

    Ecotrail er selvfølgelig veldig ønskelig å gjennomføre, men mulig hun må gå ned noe i distanse, fra 80 km, men det er jo en stund igjen heldigvis. 

    Therese kommer tilbake, skal bare over noen oppståtte hinder først.

    Hun ønsker også å  ta turen tilbake til memory lane, Stavanger, og løpe Stavanger halvmaraton med de gode løpevennene som er der. 

    Oslo Maraton står på ønskelisten, Romerikes 6-timers, Karmøy maraton, (Ninjagirls-helg)  og Ribbemaraton fra Löplabbet Lysaker til Löplabbet i ski. 

    Det er mange andre småløp i området som også fyller opp løpsprogrammet om hun er i form til det.

    Mange fjelltopper på forseres for og klare årets mål.

    Lene har satt seg litt hårete mål som mulig kan være litt over grensa som hun mener selv. Men altså, det er lov å prøve.

    Hun elsker jo en utfordring, så det skulle ikke så veldig mye lokking til av venninne Liv før Lene meldte seg på Soria Moria til Verdens ende i mai (hjelpe meg) 100 miles! Sånn cirka 167 kilometer, visstnok.

    Og som om ikke det er nok så er det Ecotrail helgen etterpå, og det er jo blitt en tradisjon, så jada, hun er påmeldt der og, på 80 km sånn for sikkerhets skyld!

    Men man kommer ikke i mål uten og prøve, som hun sier selv. Og litt “Ikkje kjenn itte”.

    Finnes ikke dårlig vær på Vestlandet.

    Målet er å bevise at en ivrig mosjonist kan klare og komme i mål. Og går det ikke så har man hvertfall prøvd. 

    For å trene til disse lange ultraløpene så løper hun 3-4 dager i uken, fordelt på en intervalløkt, en langøkt, en bakkeløping og en etter form og lyst. + 2 styrkeøkter. 

    Hun er og påmeldt Bergen Maraton 30. april som er dagen før Skjold på Tvers (ca 23 km terrengløp/tur over 9 topper) Lurt å prøve å sanke mange kilometer i løpet av to dager er tanken. 

    Ellers for året blir noe tatt på sparket men Oslo Maraton er et ønske, Skåbu Ultra er satt av, Karmøy maraton et selvskreven, og selvsagt er hun superklar for Portugal-tur med Springtime på Runner’s World-uka i oktober. Det gledes til å danse OL-floka med Svenskene igjen;)

    Endelig er Renate i gang igjen.

    Renate har som mål å komme tilbake i god, gammel form og holde seg skadefri på veien. Det har vært nok av setbacks de siste årene, så tanken er å skynde seg langsomt mens løpegleden kommer proporsjonalt med løpeformen.

    Heldigvis ser det ut som om det endelig kan arrangeres løp uten restriksjoner igjen etterhvert, så det vil være nok av delmål underveis.

    Hun vil plukke løp litt etter innfallsmetoden og form underveis, men Karmøy Maraton i slutten av året er en selvfølge.

    Portugal i oktober håper også hun, i likhet med Lene, blir en realitet. Nordmennene må jo ha litt å stille opp med mot svenskene:-)

    Klem fra Ninjagirls


    Året som gikk …

    Året som gikk …


    Ja nå nærmer vi oss slutten på 2021 og jammen ble det nok et år med covid-19 og restriksjoner, hvem hadde trodd det? Men vi har da fått gjort litt sprell dette året likevel!

    Starten på året gikk i krykker etter operasjon for Lene sin del, men etter hvert ble krykkene kasta og opptreningen kunne starte.

    Hun startet med rolige gåturer og økte jevnt og trutt både lengde og fart utover våren. 

    I påsken ble deltok hun på Runner’s World Challenge sin langfredag maraton som første langtur på 1,5 år.  Etter det gikk det bare en veg – det ble løpt mange kilometer. 

    Årets mål endelig nådd; Ecotrail 80 km!
    Første maraton etter operasjon for Lene.

    Therese var frisk som en fisk og la inn mange kilometer gjennom vinteren og våren.  

    Det ble både Winterrun og langfredagsmaraton på den damen også. 

    Fulgte samtidig løpeprogrammet som ble tilsendt ukentlig fra løpecoach Hilde Johansen (UltraHilde). Så det fylte seg stadig opp på Strava med løpeøkter som opptrening til Ecotrail 80 km.

    Therese var i slaget, noen skikkelige langturer ble gjennomført!

    80 kilometer virtuelt

    I mai skulle jo årets mål gjennomføres med @ecotrail 80 km for både Lene og Therese.

    Da dette ble avlyst med kort varsel grunnet restriksjoner reiste Lene likevel som planlagt til Oslo og jentene løp gjennom hele løypa sammen.

    Dette ble en skikkelig opptur og en kosehelg sammen som begge trengte. Nå visste vi at vi kunne klare det!

    I mål etter 80 km virtuelt i mai.

    Gjennom sommeren løp vi begge på hver vår kant av landet og fikk ladet skikkelig opp til det virkelige Ecotrail løpet som gikk av stabelen første helgen i august. For en opplevelse!!! 

    Dette hadde vi venta på i over 2 år, og selv om vi hadde vært gjennom traseen i mai, så var det likevel dette som var ÅRETS MÅL! 

    Så blide, straks i mål!

    Post race blues

    Høsten startet med litt “nedtur” da årets mål egentlig var nådd, hva nå?? Kunne jo ikke akkurat la løpeskoene støve ned heller. 

    Therese deltok på Romerike 6-timers i august, og KK-mila i september, mens Lene deltok på Skåbu Ultra i oktober. 

    KK mila med Tina og Randi.

    Vi deltok og på Toughest hinderløp i Holmenkollen i september, som var første hinderløp på 2 år!!!

    Fantastisk opplevelse rett og slett. Gøy og kjenne på at vi fremdeles hadde teknikken inne, etter litt mindre hindertrening siste året. 

    Målgang på toppen av Holmenkollbakken.

    Karmøy maraton

    Karmøy Maraton i november deltok vi begge på, henholdsvis maraton for Lene og halvmaraton for Therese. 

    Fantastisk gøy og møtes, løpe sammen og være sosiale igjen. Blir ikke så ofte når vi bor på hver vår kant av landet, men desto mer gøy når vi endelig møtes. 

    Selv om det ble noen flere løp på høsten for Therese, ble både høst og tidlig vinter preget av mye sykdom. Så nå gjelder det å trene seg opp igjen til vårens løp. 

    God Jul fra Ninjagirlsa

    Nytt år, nye mål

    Nå er jula straks over oss og nye mål for 2022 skal settes. 

    Det viktigste for oss er at målet må være realistisk og vi må være villige til og gjøre jobben som skal til for og nå det. Vi skal samtidig ha det gøy underveis. 

    Vi har noen planer og er påmeldt litt løp i 2022 allerede, men dette får vi skrive mer om over nyttår. 

    Vi vil ønske alle våre lesere en God Jul og et strålende godt løpe år som kommer! 

    Ninjagirls;) 


    Ninjagirls – Lene, Renate og Therese. Det begynte med at vi fant hverandre i en løpegruppe på Facebook. Så ble vi med på hinderløp. Så fant vi ut at det er gøy å løpe langt. Og så fant vi ut at hinderløp og gateløp samme dag slett ikke er dumt det heller. Vi elsker å utfordre oss selv og teste grenser. Kan vi, kan du! Instagram: @ninjagirls_