Altså, hvor skal jeg begynne? Tenk å ha mulighet til å ha en kropp som fungerer til å løpe langt og lenger en langt. Det gjør meg så inderlig takknemlig. Jeg er heldig!

Årets høydepunkt

Ecotrail for meg er årets høydepunkt. Det er dette løpet jeg løper for, trener styrke for, restituerer for, hviler for, forsvarer alle skokjøp for. 😜

De dagene jeg syns alt er pyton og Vestlandsværet er på det verste, da er det Ecotrail som gjør at jeg likevel følger planen min.

Det er ikke for at jeg skal være så rask, eller sette ny pers, men for at kroppen skal være best mulig rustet til en hel dag på tur, og for å ikke ha alt for mye vondt etterpå. Viktig å huske at man konkurrerer bare mot seg selv, og man vinner uansett over de som ikke deltar.

De siste ukene før start har jeg visualisert løypa flere ganger. Jeg har lært meg at dette hjelper når man kommer til partier i løypa der du helst har lyst og gi opp. 

Artikkelforfatter Lene (til venstre) sammen med Liv Stava før start klokka 06.15 på en lørdag.

80 km for tredje gang

I år igjen stilte jeg igjen til start på 80 km med min gode løpevenninne Liv Stava kl 06:15 på Elgsletta. Etter et intervju av Runner’s Worlds utegående reporter Sara, følte jeg meg som en stjerne før vi i det hele tatt var i gang. 

Etter litt informasjon om løypa fra Geir Jarle fra Springtime var vi i gang. 

Endelig!! Dette har jeg gledet meg til i nesten to år. Jeg deltok selvfølgelig i fjor også, men på grunn av skade i fjor ble det da 10 km. 

Turen langs Akerselva tidlig på morgenkvisten mens byen så vidt begynner å våkne til liv er magisk. Man snirkler seg mot Nydalen og videre mot Maridalsvannet, så vipps var første mila unnagjort. 

Herfra går det litt opp og ned forbi Holmenkollbakken, “photo punkt” og videre inn i skogen. Her sto det noen herlige jenter  som serverte saft til alle som ville ha, tusen takk til dere. 

Utsikt over Maridalsvannet – og deretter Holmenkollen.

Turen mot Sørkedalen liker jeg veldig godt, lett blandet med grus og skogsvei, og når man cruiser nedover siste strekning og ser Sørkedalen landhandel, visste jeg det lå en cola å vente på meg. Den trengte jeg når jeg nå fortsatte på den berømmelige

“Helvetesbakken” på ca 3 km stigning. Opp til topps og nedover inn i skogen igjen, klarte jeg å løpe litt feil. Typisk feilgrep å bare henge i ryggen på noen andre uten å løfte blikket. Vi var 4 stykker her som fikk en liten ekstra sløyfe, men det lærer man av. 

På Fossum stappa jeg i meg flere banan og appelsinbåter, nydelig servering i varmen som var kommet skikkelig nå. Å der sto plutselig Hilde, så gøy å se henne igjen. (Sees i Portugal i oktober Hilde)

Siste “hinder” er jo den berømmelige Lysakerelva, der det går opp og ned, og opp og ned, og enda mer opp og ned. Det hjelper å gjøre ting oftere, for dette partiet har blitt lettere for hvert år jeg har deltatt. 

Siste mila inn er sjarmøretappen via Bygdøy, Aker Brygge og gjennom Akershus festningsområde. Når man da runder svingen og ser mål, AMAZING.

Smale, kronglete stier ned langs Lysakerelva og stranpromenade langs Sollerudstranda.

Å komme i mål til stormende jubel fra gode venner var helt fantastisk gøy, og den isen var helt perfekt. 

Årets eneste problem var at jeg for første gang valgte feil sko!!! Etter mye skader var jeg mer opptatt av god demping enn at skoene skulle sitte, og det straffet seg skikkelig. Blå, skamferte tær som stanget frem i skoene i hver eneste nedoverbakke, har gjort at sommerens sandalsessong er definitivt avlyst;)

Men altså, helt verdt det!!

Lene og Liv i et kokende varmt målområde – Lenes etterhvert så solide Ecotrailmedaljesamling.

Min Ecotrail-historie: 

• 2018 – 31 km
• 2019 – 50 km
• 2020 – Covid-kansellert
• 2021 – mai 80 km (virtuelt)
• 2021 – 80 km 
• 2022 – 10 km (skadet)
• 2023 – 80 km
• 2024 – 80 km selvsagt;) Bare til å holde av datoen med en gang, 25. mai 2024!

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Lene Våge (@lenevage)

Klem fra Lene

Lene og Therese har løpt Frozen Lake Marathon på Gol. Her er deres løpsopplevelse og deres syv grunner til hvorfor du bør oppleve akkurat dette løpet.

Altså, for en helg vi har hatt! Når gode venner møtes “nesten” på midten av landet for en løpshelg sammen, med mye latter, god mat, nydelig vær, mye snø og kalde minusgrader, må det bare bli bra. 

Vi var så heldige og ble invitert til å løpe Frozen Lake Maraton på Tisleifjorden utenfor Gol med Runner’s World. Løpet arrangeres av RWs søsterselskap Springtime Event.

Under løpshelgen bodde vi på RW Camp på Golsfjell Fjellstue sammen med mange andre deltagere fra flere forskjellige nasjoner. 

fra venstre: Jenny Midbjer og Abelone Lyng sammen med artikkelforfatterne Lene Våge og Therese Solberg. Foto: Rune Bjugn

Utenom det vanlige

Men hva i alle dager får folk til å reise så langt, noen i flere dager for å løpe rundt i snø og minusgrader på et islagt vann?  

Frozen Lake Maraton er et løp du bør få med deg på bucketlisten, for dette er spektakulært og noe utenom det vanlige.

Dette er ikke et løp du gjør for å “perse”, men for opplevelsen, nye bekjentskap og samhold, og selvsagt for medaljen!

Foto: Lene

Testløp i mørket

Det hele starter kvelden før løpet med et gratis testløp på isen, der fakler lyser opp deler av løypa. Isen er brøyta og det er et flott skue å se alle hodelyktene som beveger seg bortover isen i mørket. Vel verdt å få med seg, før kvelden avsluttes med pastabuffet. 

Samhold både før og etter løpet

På selve løpsdagen starter du dagen med en god frokostbuffet før busser tar deg ned til startområdet. Når du kommer i mål, får medaljen hengt rundt nakken.

Sliten og full av adrenalin så får du varm suppe før du blir kjørt tilbake til overnattingsstedet. Etter en god dusj og varme klær er det god stemning i peisestua før en bra middagsbuffet der vi utveksler erfaringer og starter planleggingen av neste løp.

Foto: Ian Corless

Foto: Ian Corless

Foto: Lene

Løp sammen hele veien

For vår del var det en seier i seg selv bare å få gjennomført løpet. Tanken på å løpe på en is var skremmende nok, og når vi våknet og så den tette snøen og vinden, så visste vi det kom til å bli litt tøft.

Men har du løpt Karmøy Maraton noen ganger så kan det nesten sammenlignes, utenom snøen. 😉  

De første 8 kilometerne ble de tøffeste, mye vind og hver kilometer føltes som tre.  Men etter den første drikkestasjonen byttet vi retning og da roet vinden seg og vi kom inn i en fin flyt. Da vi passerte halvveis var det bare å begynne nedtellingen.

Med heiarop og dyktig crewmannskap som pekte ut retning og heiet oss frem, var vi plutselig på vei mot mål, til høy musikk og heiing fra speaker og flere kjente. God følelse og få løpt sammen hele løpet. 

Therese og Lene sammen over målstreken. Foto: Jenny

Syv grunner til hvorfor du bør løpe Frozen Lake Marathon

Her er hvorfor vi anbefaler løpet og grunnene til at løpet bør være på listen din over løp som bør oppleves:

1. Spektakulære omgivelser, særlig hvis det er fint vær.
2. Det flateste løpet man kan få utendørs i naturen, og underlaget kan variere fra år til år. 
3. Veldig bra og proft arrangement av Springtime Event, Icebug og Runner’s World.
4. God stemning fra start til mål.
5. Løypen gjør at du sjelden løper alene, men ønsker du å løpe forbi er det bredt og mulighet for det. 
6. Ikke et eneste lyskryss, bil eller fotgjenger man trenger å forholde seg til.
7. Fin medalje og trøye.

Foto: Jenny Midbjer

Foto: Ian Corless

Foto: Lene Våge

Vi løpes! // Lene og Therese

Etter totalt fire tretthetsbrudd er det sikkert mange som ville ment at Lene burde stått over favorittløpet i år. Og som hun selv sier: “Fornuften tok overhånd”. Det vil si, hun stilte til start, bare på halv distanse (med splitter nye sko). Her er løpsrapporten fra Karmøy Maraton.

Ja, plutselig var det “this time of year”, og da snakker jeg ikke om jula, selv om den er like om hjørnet, men Karmøy maraton – et av mine favorittløp gjennom året.

Mulig det er på grunn av at jeg er oppvokst et steinkast fra startområdet, men og fordi det var her jeg debuterte på mitt første halvmaraton i 2015. Glemmer vel aldri den dagen, med snøstorm og stiv kuling og tida var til og grine av,  men likevel stolt som en hane av å ha gjennomført.

Siden den gang har jeg nå deltatt sju ganger, fire av dem på halv- og tre på helmaraton. 

I år feiret de 10-års jubileum, og de som har deltatt hvert år siden oppstart fikk tildelt jubileumsstatuett. 

Om Karmøy Maraton

Karmøy maraton er et lite lokalt arrangement som har vokst siden oppstart for 10 år siden. 

Ideen kom da de fire intiativtakerne var ute og løp en langtfredag – maraton på Karmøy burde realiseres. Det startet med halv- og helmaraton, og har siden den gang økt med både 10-kilometersdistanse og barneløp.

Fulldistansen går rundt sør Karmøy, mens halv går fra Kopervik langs vestsida til Ådland for og snu. Her møtes de to løypene. 10-kilometerløypa går i samme trasé, men snur halvveis.

Når fornuften tar overhånd

Men over til årets løp. Etter nå totalt fire tretthetsbrudd så tok fornuften overhånd. “Endelig”, hadde vel legen sagt. Så jeg meldte meg på halvmaraton denne gang. 

Denne distansen har jeg ikke løpt siden 2017 her, så jeg var faktisk overraskende nervøs. Jeg følte at jeg rett og slett ikke hadde noe aning om hvordan formen min var til denne distansen lenger.

De som kjenner meg vet jo at jeg er blitt alt for glad i lange ultra-løp, for da kan man jo kose seg og spise underveis (jeg er jo alltid sulten på løp), og løpe sakte, som jeg sier.

På en halvmaraton må man jo gi litt på … Merkelig hvordan hodet er skrudd sammen. 

Lørdag morgen kjørte jeg til Kopervik og Åsebøen stadion. Fikk henta startsnummer og prata litt med andre kjente løpevenner.

Skodilemma og skodilla

Som vanlig etter alle skadene så var jeg usikker på valg av sko til løpet, hva skulle jeg gå for? Mye demping og mindre smerter, eller lite demping og mer fart, men da mest sannsynlig mer vond etterpå. Bagen var pakket med tre par med til start – var SÅ usikker. 

Men skrekk og gru, der sto Frode med stand og solgte sko!! 

Hvem finner på å kjøpe sko rett før start å løpe med de liksom? 

Noen burde advart henne …

Jeg fikk flere advarsler om at det var galskap, men min filosofi angående løpesko er at man ikke skal måtte trenge å løpe inn skoene. Passer de meg ikke, så vet jeg det etter én kilometer, så jeg tok sjansen.

Var jo “bare” en halvmaraton liksom, og jeg skulle jo ha en rolig tur.

Jeg hadde klart å lokke Camilla Falch med meg til løpet, og hun var veldig oppspilt på å prate seg gjennom et løp med meg. 

Off, stakkars Camilla hadde aldri løpt konkurranse med meg før … Noen burde kanskje advart henne 😉 

Etter 1 kilometer hørte jeg hun ropte bak meg: “Syns du sa du skulle starte rolig??” 

Det viste seg nemlig at formen var litt bedre enn forventa, så jeg bare fløt av gårde i lykkerus. 

Løypa starter ganske flatt, men så går det en svak stigning et stykke, så her var planen og starte rolig og heller øke farten nedover. Men jeg løp på følelsen, fokuserte på å puste ned til magen og slappet av, kikket ikke på klokka før jeg var halvveis.  

Dette var skikkelig godfølelse-løp;) Å kjenne på krefter og fart i bena hele veien inn, lykke!

Løp i mål på min raskeste tid på Karmøy;) 

Perser på rekke og rad

Vel i mål visste jeg at Camilla ikke var langt unna, så jeg løp ned mot inngangen til stadion igjen, og der kom hun i fint driv innover.

Jeg brølte det jeg kunne, for jeg viste hun kunne sette ny pers. Hun ble helt forfjamsa, “what? Perser jeg?”

“LØP FOR F…..”, skreik jeg og løp sammen med henne rundt banen. Og jammen satte hun ny personlig rekord med 2 minutter. Da kom det noen gledestårer!

Så fort Camilla var i mål, var det å løpe ned igjen og vente på Randi Trøen som hadde reist opp fra Stavanger. Jeg viste at hun hadde et stort ønske om ny rekord, så tanken var og hjelpe henne og siste stykket. 

Og der kom hun innover, og jeg igjen skrek det jeg hadde og løp langs banen med henne også, og jammen ble det ny rekord med over minuttet. 

Vel hjemme etter årets siste løp, litt høy på meg selv, ny medalje i samlingen og veldig klar for en litt “off season” noen uker frem til nyttår. For da starter opptreninga til 2023!

Juleklem fra Lene

Lene har tilbragt en uke sammen med Springtime og Runner’s World i Monte Gordo, Portugal. Med rundt 20 nordmenn og 100 svensker – og drøssevis av kilometer og treningstimer – ble det en fantastisk uke. Her er en smakebit!

Endelig var tiden inne for å sette kursen mot Portugal og Runner’s World løpeuke i Monte Gordo igjen. Jeg har hatt nedtelling i månedsvis 😉

Noe småskada “igjen” var jeg litt spent på hvordan uken skulle bli, men valgte å fokusere på at det er mange forskjellige økter utenom løping på programmet, så mye trening skulle det bli uansett.

Med kofferten full av løpesko

Natt til forrige lørdag satte jeg og Inger kursen over fjellet i bil mot Gardemoen der vi møtte resten av gjengen som skulle reise fra Norge.

Med kofferten stappa med løpeklær og x antall løpesko var vi råklare for litt sol, varme og svette. Flyturen ned gikk greit (for de som liker å fly) og vi landa i Faro ca 19-tiden lørdag kveld.

Alt av fasiliteter på plass

Der ble vi plukket opp på flyplassen og kjørt til hotel Dunamar som ligger rett ved den flere kilometer lange stranda i Monte Gordo. Å bli møtt på hotellet av gamle kjente fra forrige tur var veldig kjekt.

Dunamar er hovedhotellet til Springtime der nede og det er og her servicekontoret ligger og foredragene holdes.

Det er til og med en liten butikk med diverse treningsklær, sko og utstyr her som du kan kjøpe om du skulle ha glemt noe, eller bare ønsker noe nytt.

Du kan og låne både gåstaver og treningsklokker for og teste om du skulle ønske det. Flott styrketreningsrom, yoga sal og både innendørs og et nydelig utendørs bassengområde. Som sagt mange fasiliteter og bare få meter og gå til stranden.

Fin start på dagen

Programmet på løpeukene med Springtime handler selvsagt mye løping, men man har og mye annet og velge mellom. Viktig med variasjon og tenke på tøying, bevegelighet og styrke. Og som Fredrik Zillén sa, “tøying, teknikk og styrke kommer før mengdetrening”

Hver morgen startet med morgenjogg på stranda, der man løper 15 minutt mot soloppgangen for og snu 15 minutt andre veg. Denne økta avsluttes med mobilitet før man går rett til frokost. Nydelig start på dagen, selv om ikke sola viste seg hver morgen.

Etter frokost var det mange forskjellige timer å velge mellom, så hver enkelt gikk på de man ønsket.

Eksempel dagsprogram:

• 07:30 – Morgenjogg på stranda + bevegelse eller Yoga
• 10:15 – Løpeteknikk
• 10:15 – HIT (høyintensiv intervalltrening)
• 11:30 – Core
• 11:15 – Kettlebells
• 15:00 – Nordic extreme – styrkeøkt
• 15:00 – Minibands
• 15:00 – Pilates
• 16:15 – Løping/intevaller på bane
• 17:45 – Yoga
• 20:30 – Forelesning

Personlig elsker jeg gode styrkeøkter og i og med at beina skulle få hvile litt til fjelløkta på torsdagen, ble det mye sirkeltrening, HIT og nordic extreme på meg. Litt mer fornuftig denne gangen med andre ord 😉

Variasjon og vannposer

Noe av det aller beste med treningsuken er all variasjon i øktene og alle de profesjonelle trenerene som er med. Du føler deg sett uansett nivå og man lærer utrolig mye ang både teknikk, fart, hva som er lurt for deg og ditt mål.

Jeg sitter nå hjemme og ler for meg selv når jeg tenker på “vannposene” som den svenske teknikkguruen Fredrik Zillen snakka om – at man skal innbille seg at man har vannposer hengene på albuene når man løper. “Swisj swosj” eller “ploppediplopp”. Fantastiske beskrivelser av diverse øvelser;)

Dagene går med varierende program fra dag til dag, noe som gjør at du kan få teste nye ting.

Noen av trenerene denne uken var:

• Fredrk Zillén – spesialist innen løpeteknikk
• Anders Szalkai – en av Sveriges beste maratonløpere gjennom tidene, med pers på 2:12:43.
• Mustafa Mohamed (Musse)- Sveriges beste langdistanseløper siden starten på 2000-tallet, har svensk rekord på maraton.
• Askild Vatnbakk Larsen – Har mastergrad i biomekanikk og løping. Bronse fra NM terrengultra.
• Even Brøndbo Dahl – NM-gull på 1500 m 2022. Mastergrad i idrettsfysologi og biometanikk, jobber som PT i Driv Trening.
• Hilde Johansen – Ultraløper som har representert Norge i internasjonale mesterskap. PR på 24-timersløp er 204 km.

Bergspasset

Ukens høydepunkt for mange er “Bergspasset”, eller fjelløkta som vi sier i Norge. Vi ble kjørt med buss til en liten landsby som heter Odeleite litt inn i landet, hvor terrenget er mer kupert.

Her kunne vi velge å gå eller løpe en rundttur i området, enten 8, 10 eller 15 kilometer. Man venter på en liten kafé og kan ha seg litt snacks til alle er tilbake.

På løpeukene får man også tilbudet om å løpe tilbake til hotellet etterpå, som er en distanse på ca 28 km. Dette er for min egen del et av høydepunktet på turen og jeg gledet meg veldig til og gjøre dette igjen.

På grunn av flere tretthetsbrudd siste årene var jeg litt skeptisk om dette kunne gå, men en tur innom naprapaten kvelden før med litt “hokus pokus”-behandling (forstår fremdeles ikke hva som skjedde der) fikk jeg klarsignal til å prøve.

Planen var og ta 15 km først for å se hvordan det gikk før jeg bestemte meg helt på hjemturen. Beina var overraskenede gode, så etter 15 km uten vondter på Bergspasset, bestemte jeg meg raskt for at det ble 28 kilometer hjem på meg. Med litt pause og en liten matbit var vi klare for å starte på den lange veien hjem.

Jeg var heldig og få følge med Heidi den lange veien, og vi oppmuntra hverandre med små korte delmål, helt perfekt. Første stopp er på en liten kafe oppi fjellet etter ca 9 km, perfekt sted for en kald is, og litt mer mat, alltid sulten på løp;)

Neste pit stop er etter ca 1 mil til, med iskald cola og litt salt chips (som var vanskelig og få ned). Men nå var det bare 11 km igjen og du har mål i siktet. Siste parti går gjennom skogen og du kommer ut rett ved stranda, da er det bare å hoppe rett i sjøen og kjøle seg ned.

Med en liten after-run i basseng baren før dusj og middag var dagen komplett. SÅ GLAD for å ha ha klart turen, totalt 44 km denne økta.

Siste dag

Siste treningsdag fikk beina mine litt hvile, viktig å ikke overdrive er vist et godt råd. Mer styrketrening , mer sol og pakking. Kvelden starter med premieutdeling, der vi “igjen” klarte og stikke av med premien for beste bilde delt denne uken. Noe jeg jobba iherdig for hele uken, YES!

Til middag ble vi kjørt i buss til en flott restaurant der vi alle hadde felles middag, før turen gikk videre til diskoteket NOX for afterparty. Det ble ukas siste svette-økt 😉

En fantastisk treningsuke er over og det er bare til og begynne å glede seg til neste;)

Sitat fra andre deltagere:

Øystein:
– Monte Gordo er et flott sted. Treningsøktene er midt i blinken, men best av alt: Alle de herlige menneskene jeg var så heldig å bli kjent med.

Anne:
– Alle de herlige menneskene, og mange alternative økter for styrke og bevegelighet som er supre hvis man er skadet og ikke får løpt så mye.

Wenche:
– Treningsuken med Springtime må bare oppleves. Den er tilpasset alle som ønsker en aktiv ferie.

Lise:
– Den fineste sightseeingen er 15 km på Bergpasset + å løpe tilbake til hotellet.

Springtime og Runner’s World arrangerer ny løpeuke i Monte Gordo til våren, 25. mars–1. april. Les mer her.

Mvh Lene