Det er ikke størrelsen det kommer an på. “Hvis du tror du er for lite til å utgjøre en forskjell, forsøk å sove med en mygg”, sa Dalai Lama. Eventuelt kan du forestille deg hvordan mikroskopiske virus påvirker kroppen din.
Etter ca to år med uforklarlige, livshemmende symptomer, som gjorde at jeg ble sterkt begrenset i fysisk utfoldelse, ser det ut som om jeg endelig begynner å fungere som ønsket igjen.
Nå er det gangsperre og såre muskler som begrenser meg, ikke fatigue, uforutsigbar puls og “låsing” i brystet.
SOM jeg har savnet å kjenne slitne ben etter en god økt!
Etter omfattende utredning, sitter vi igjen med hypotesen om en immunologisk reaksjon, forenelig med noe som minner om postinfeksiøs fatigue. En mulig reaktivering av et tidligere virus.
Det er ikke forårsaket av covid, men det minner om long covid-symptomene noen opplever i etterkant av en slik infeksjon. En blodprøve viste en nylig reaktivering av Epstein Barr-viruset (kyssesykevirus).
Jeg knakk også en tann på ferie på Lanzarote i 2017, det førte til en alvorlig systemisk infeksjon, før jeg fikk operert ut resten av tannen. Kanskje rester etter denne infeksjonen kan ha hatt noe med tilstanden å gjøre? Mulig jeg aldri får et ordentlig svar på dette. Det viktigste er at jeg begynner å føle meg som meg selv igjen og kan trene som ønsket.
….eller forestill deg hvilken effekt mikroskopiske virus eller bakterier kan ha på kroppen din.
Same prosedure as last year
Sommeren har fulgt “same prosedure as last year” og som årene før det igjen. Vi har jobbet gjennom hele sommeren og kun tatt noen få mandager fri innimellom, slik at vi har fått noen fine langhelger. Ordentlig ferie sparer vi til mørket har senket seg i Norge. Behovet for skikkelig dagslys blir presserende i vinterhalvåret for min del, da er det godt å kunne dra sydover til lys og behagelige temperaturer.
Fra pilegrimsleden i Valldal.
Løpende ferier
Definisjonen på en god ferie har endret seg drastisk etter at jeg begynte å løpe. Nå er det aktivitet som teller; bortover, oppover og nedover. Løping i alle varianter og på forskjellig underlag. Tidlig opp, få med seg dagen, utforske området vi besøker, bli støl og sliten. Nyte god mat og drikke, slappe av før det bærer relativt tidlig i seng og så starte på nytt igjen neste morgen. Elsker det livet. Det blir aldri så mye løping som på en ferie 🙂
Snarvisitt til Trondheim.
Fokuset var på utforsking av byen og korte, raske løpeturer.
Løpetur i idylliske Trondheim mellom regnbygene, under paraplyene.Refleksjoner langs Nidelven.Alltid gøy å oppdage og teste nye stravasegment, som motivasjon til å pushe litt ekstra på farten. Helt nydelig å kunne løpe fort, uten at kroppen saboterer.
“Hytten” i Åndalsnes.
Et av favorittstedene i nærheten av Ålesund er Åndalsnes, et høydemeterparadis! Vi har vært der 5 ganger de siste årene. Vi bor på Grand Hotel, by Classic Norway Hotels, som nå har blitt omdefinert til “hytten” vår. Mye billigere måte å ha hytte på, by the way, og mye mer fleksibelt! På vei dit tok vi en tur til Ølmannstinden og fikk fantastisk utsikt til Romsdalen og Romsdalseggen.
Utsikt fra ØlmannstindSnølykke på vei til ØlmannstindIngenting er som å komme frem til “hytten” Grand Hotel, få innlosjert seg på et fint rom med god drikke, etter en lengre fjelltur. Tidlig opp, før frokost for å prøve å slå sin egen tid opp til Rampestreken. Bommet med et minutt 😉 Heftig start på dagen i hvert fall. Godt å kjenne at kroppen tillater å bli presset oppover igjen.
Til himmels i Stryn
Vi fikk også med oss en tur til Stryn. Fikk endelig brukt litt tid på favorittkaffebaren og vertshuset Stryn kaffebar og Vertshus Vi ble der i to dager. Målet var å komme oss opp på Skåla på 1848 meter over havet. I år var siste året motbakkeløpet Skåla Opp ble arrangert, et par uker før vi tok turen. Vi timet det etter yr.no og fikk nydelig vær på toppen, etter å ha passert den magiske tåken underveis.
Følte meg som en hobbit i Mordors land på vei opp til lyset og himmelen. Kom meg helt til himmels igjen, noe som var utenkelig å få til i fjor. Fantastisk følelse!
Sommerens aktiviteter har vist at kroppen er på vei mot normalen. Jeg føler meg som meg selv igjen; en svært etterlengtet følelse de siste to årene. Det er utrolig givende og motiverende å kjenne at kroppen sakte, men sikkert blir sterkere og mestrer motbakker og høydemeter.
Erfaring: Det er mulig å bli bra og fullt fungerende igjen, selv etter å ha vært slått ut i flere år. Fønix-effekten er reell!
Smakebiter og tips fra turen til Gran Canaria.Klikk deg inn på de markerte ordene i teksten, hvis du blir nysgjerrig og vil ha mer informasjon.
Etterlengtet ferie
Etter to år fikk vi endelig til en etterlengtet ferie, 12 dager på Gran Canaria i månedsskiftet januar-februar. Øyen med de mange løpeminnene skulle utforskes igjen.
Jeg var spent på om kroppen ville tillate løping i fjellet etter en svært kort og forsiktig opptrening etter det miserable løpeåret 2021.
Se blogginnlegg Gjenoppstått fra de døde. Som jeg skrev i innlegget så er ukemålet satt til 20 km. Jeg har løpt ca annen hver dag fra slutten av desember, 3-5 km., ingen bakkeløping.
Alle turene til Gran Canaria fra 2016 og fremover, har bestått av mye løping i fjellet. Denne øyen har et utall av fantastiske muligheter og stier for løping og turgåing, godt skiltet og lagt til rette, ideer til turer her.
Alle turene i fjellet innbefatter en del høydemeter. I fjor ble selv den minste helning på asfalten betegnet som bakke for min del, derfor var det spennende å se hvordan turen denne gangen ville utarte seg.
Vital Suites, et behagelig opphold
Vi booket oss inn på Vital Suites Residencia, som akkurat hadde inngått samarbeid med Transgrancanaria i år og blitt det offisielle hotellet i forbindelse med arrangementet. Kan melde at det er et behagelig hotell, rolig, god plass, god mat og med et fantastisk imøtekommende personale (ikke spons).
Deilig ved bassenget etter en dag i fjellene.Utsikt fra rommet vårt. Nedenfor hotellet ligger Maspalomas Golf. Man kan se fyret, Faro de Maspalomas, og sandynene i Maspalomas fra hotellet. Alle måltid ble servert ute på hver side av baren under tak. Baren sees midt i bilde. Vi hadde et par løpeturer direkte fra hotellet. Området var frodig beplantet, noe som ga en tropisk følelse, helt etter min smak 😉
Roque Nublo
Første tur opp i fjellet måtte selvfølgelig bli til ikoniske Roque Nublo midt på øyen. Roque Nublo betyr “klippen i skyen”, den rager 80 meter opp.
Dette stedet er selve symbolet på Gran Canaria for meg og sikkert for mange andre løpere også. Jeg blir rett emosjonell når jeg ser Roque Nublo og får løpe i området.
Time to fly!
Denne dagen kunne vi skimte toppen av vulkanen Teide på Tenerife, med snø på. Sees rett over hodet mitt.
Nedenfor Teide ser vi sandskyen Calima fra Afrika, bre seg utover. Den lå over Gran Canaria de første dagene vi var der og gjorde at solen ble sløret.
Sanddynene i Maspalomas
Vi hadde et par løpeturer langs stranden, rekreasjonsturer, ved Sanddynene i Maspalomas. Et populært sted å vandre, løpe eller by frem sine edlere deler, for de som har interesse av det, i hvert fall sole seg naken.
Det er et større nudistområde på strekket man passerer. Det kan jo enten motivere til ekstra raske intervaller eller som et sted å ta gåpauser 🙂
Fra forhistorisk DNA til mandelblomstring
På turen med utgangspunkt i området San Bartolomè de Tirajana, løp vi gjennom forskjellige terreng og natur; mandelblomstring, kaktus, kjempe agaver, pinjeskoger, lavafjell og huler.
Vi beveget oss i fjellområder med utallige huler, som blant annet ble brukt av urbefolkningen; guanchene, til å begrave sine døde. De store hulene ble også brukt til boliger.
Løper forbi en “pent house” hule med førsteklasses utsikt mot Roque Nublo.On top of the world med selve Roque Nublo mellom bena 🙂
Spanjolene erobret og overtok Kanariøyene på 1400-tallet. Det interessante er at de siste årene har flere DNA-studier av dagens befolkning på Kanariøyene, vist at et flertall av dem bærer på arvestoff fra guanchene.
Guanchene hadde et eget plystrespråk, som de kommuniserte med. Plystrelydene bar langt mellom barrancoene, ravinene, som det er mange av oppe i fjellet.
Vi var heldige å lande ferien midt i mandelblomstringen. Det er noe eventyrlig og eget å løpe gjennom viltvoksende mandellundermed nydelig blomsterlukt.
Tilbake på gamle stier
En fantastisk dag som startet fra området Tunte. Det bar bratt oppover inntil vi plutselig kom inn på traseen til Transgrancanaria.
Vi løp en rundtur motsatt vei enn der konkurransen går. Langt bak i bilde ser man ned mot demningen i Ayagaures, og på en god dag uten Calima, kan man skimte havet helt borte i horisonten.
Det er ca 25 km ned til havet i Maspalomas. Bare å begynne å løpe 😉
Mange minner fra dette stedet, både fra to tidligere løpecamper og fra to maratonløp i Transgrancanaria. Det var på vei mot Ayagaures at jeg trynte så innmari at jeg havnet på legevakten og måtte sy Harry Potter symbol i pannen.
Det står ikke på manglende veinett i fjellet. Det er både smalt, bratt, spekket med hårnålssvinger og utsikt. Trollstigen blir nesten beskjeden i sammenligning.
Det byr på alt fra wow-opplevelser og “Er det mulig, liksom?”-øyeblikk, til høydeskrekk, kvalme og nærkontakt med syklister, hvis man ikke passer på.
Vi hadde leiebil hele ferien. Anbefaler å ikke leie for store biler hvis du vil opp i fjellet.
Glemte å ta bilde fra de mest spektakulære, bratte områdene. Her får man likevel et visst inntrykk.
KV El Gigante.
Transgrancanaria har tilført en ny distanse i løpsfestivalen, et vertikalløp fra landsbyen San Pedro til naturområdet Tamabada.
Løpet har fått navnet KV El Gigante, et vertikalløp bestående av ca 1100 høydemeter fordelt på 5.7 km, makstiden er satt til 1.5 time. Her er det bare å bite tennene sammen og mate på!
Jeg ville teste løypen. Er ikke sikker på om vi fant riktig trasè, men vakkert var det uansett…og varmt! Makstiden ble ignorert, dette var en rekognoseringstur. Jeg brukte staver oppover, noe som avlaster og gjør at man kan bevege seg raskere.
Et helt fantastisk område for en tur, med utgangspunkt i den vakre landsbyen San Pedro, oppe i nord på øyen.Havnet rett i Jurassic Park eller Lost World, rett og slett et magisk sted, som hadde alt! Nordsiden av øyen er mer frodig en sør, noe som var spesielt merkbart på denne turen.
Morgengry
Dagen vi reiste hjem igjen startet med en nydelig løpetur før frokost, ned til strandpromenaden og sanddynene i Maspalomas. Finnes ikke noe vakrere enn morgenlyset!
De tidlige morgentimene, før verden våkner, er helt spesielle. De eneste som er ute er trimmende morgenfugler, eventuelt en enslig natteravn, som har bommet på redet sitt, hundeluftere og de som tilrettelegger byen for den nye dagen.
Konklusjon: En vellykket ferie!
De to første løpeturene på ferien var tunge. Har lagt merke til at syklusen og hormontilstanden har mye å si for hvordan kroppen fungerer i fht løpingen.
Heldigvis ble det plutselig betraktelig lettere å løpe etter noen dager og jeg fikk den gamle godfølelsen tilbake. Vi endte opp med ca 90 løpte km, ca 3700 høydemeter og til sammen 3 timer ved bassenget på 12 dager.
Alt i alt en meget vellykket løpeferie!
Kroppen tok ikke skade av dette og restitusjonen fungerte bra. Jeg restituerer raskere i varmen. Tilbake i Norge fortsetter snegleoppbyggingen med korte løpeturer.
Vi brukte appen Wikiloc for å finne områder og løyper vi ønsket å utforske. Den fungerte veldig bra, kan anbefales!
Da gjenstår det bare å ønske “Lykke til!” til alle som skal prøve seg på en eller flere distanser i Transgrancanaria i år.
… Det føles i hvert fall slik. Det som ble veldig klart for meg i 2021 er at vi skal være uendelig glade for at vi har en kropp som virker, når den virker, og som tillater oss å være fysisk aktive. Løping er min lykkepille, den gjør at jeg fungerer som jeg ønsker, på alle områder i livet.
Året 2021 var et vanskelig år helsemessig. Utover våren fungerte kroppen tiltagende dårlig. Enkelte ganger kunne selv det å gå i vanlig tempo føles umulig.
Hele systemet “stoppet opp”, har ikke bedre ord for det.
Det endte til slutt med full hjerteutredning på Rikshospitalet på bursdagen min 2. juli. Se forrige blogginnlegg, Løpe med hjertet.
Den foreløpige diagnosen jeg fikk tidlig på året i 2021 viste seg å ikke være riktig. Hjertet ble friskmeldt og en veldig alvorlig diagnose, som symptomene helte mot, ble avkreftet.
Frustrerende og forvirrende
Siste halvdel av 2021 bedret tilstanden seg sakte, såpass at jeg kunne gå opp små bakker uten å måtte ta pauser underveis.
Det frustrerende og forvirrende, både for meg og legestanden var at tilstanden varierte veldig, ingenting ga mening.
Enkelte dager klarte jeg en liten løpetur, den besto av 100-200 meter løping før jeg måtte stanse, hente meg inn og gå, før jeg igjen kunne løpe nye 200 meter osv.
Da jeg var på mitt dårligste, var dagens mål å gå en rolig tur med hunden, etter jobb, type; “gå sakte aksjon med dertil KOLS- og anginalignende symptomer med passende stønnelyder og tårer som trillet.
Tårene var trigget av fortvilelse, ikke angst. Turene ble logget på Strava, fordi de føltes som treningsøkter. Måtte finne på alle slags unnskyldninger for å stoppe opp og hente meg inn. Det var rett og slett pinlig å gå ute.
Noe måtte endres
Utover høsten klarte jeg innimellom både å løpe litt og gå bakker, men følte meg aldri som en løper og fikk heller ikke den ønskete effekten, som jeg normalt får av løping.
Da vintermørket kom snikende i tillegg og la seg over psyken, ble det bokstavelig talt ganske svart! Følte jeg mistet både meg selv og livsgnisten. Jeg ble en utgave jeg ikke trivdes med.
Rundt juletider var det nok og jeg bestemte meg for at noe måtte endres.
Snegleoppbygging
Prosjekt “snegleoppbygging” ble igangsatt. Det betydde at jeg ville prøve å løpe ca annen hver dag, uansett hvor sakte det gikk.
Satte et minimumskrav til distanse på en engelsk mile (1.6 km) siden det er minstekravet for personer som holder på med Run Streak (løper hver dag over et visst antall uker, måneder eller år).
Ønskemålet var å klare å løpe 3-5 km per økt. Ukemålet er satt til beskjedne 20 km, noe jeg anser som oppnåelig. Alle ekstra km fremover blir bonus.
Endorfinene har begynt å kikke inn, beste følelsen som er!
Viljestyrke
Når jeg først bestemmer meg for noe, skal det gjennomføres. Fikk virkelig testet viljestyrken da det nye året bød på tidenes drittvær i Ålesund; vind, storm, regn, snø og haggel, med påfølgende ondskapsfullt underlag. Mentaltreningsbonus der altså!
Da jeg først iverksatte planen, gikk det etter forholdene overraskende “bra”. Ja, det er veldig tungt og formen/kondisen er dårlig, naturligvis, etter et år uten ordentlig trening, men kroppen har ikke sabotert planen hittil.
Jeg har enda ikke opplevd “låsning” i brystet, som jeg kaller det, der jeg må stoppe opp og ikke kommer av flekken.
Pustemekanismen er fortsatt rar, men jeg klarer å løpe såpass at jeg får trigget den gamle, gode effekten etter en løpetur.
Det vil si utløsning av lykkehormoner, som leder til følelsen av å komme tilbake til den jeg ønsker å være, og som fører til en glad og positiv psyke.
Jeg har fortsatt ikke forklaring på hva som skjedde med kroppen. Og ja, jeg har blitt sjekket på de fleste områder og måter og vi har tenkt på de fleste årsaksforklaringer.
Dette var året hvor jeg skulle videreutvikle løpepotensialet mitt og se hvor langt jeg kunne nå. Slik blir det ikke – allerede fra første meter har det gått tungt. Etter en lang jakt på forklaringer har jeg endelig fått noen svar.
Ifølge legene kan jeg fortsette å løpe, men fokuset og målsettingene må endres.
På den annen side kan jeg jo bli en representant for de som har redusert kapasitet, av forskjellige grunner, og vise at man fortsatt kan løpe, hvis man bare justerer fokuset litt og løper med hjertet.
Her er hele historien:
Opptreningsåret 2020
I 2020 løp jeg flere kilometer enn jeg har gjort de tre siste årene. Problemet med leggene slapp endelig taket. Jeg så på 2020 som et opptreningsår, distansemessig.
Det passet bra inn med koronapandemien som rammet verden. De fleste reelle løp ble avlyst eller flyttet. Virtuelle løp fikk en oppblomstring og ble en god erstatter og motivasjon for de som trengte noe å strekke seg etter.
Jeg fikk løpt 7 maraton fra juli til og med desember, jeg gjennomførte også flere kortere reelle og virtuelle løp. Det passet perfekt fordi vi selv kunne velge hvor vi ville løpe. Det var gjennomføringen, som ble viktig, ikke sluttiden.
Tyngre og tyngre – uvisst hvorfor
2021 var året jeg skulle videreutvikle løpepotensialet og se hvor langt jeg kunne komme. Det ser nå ut til at det er lagt andre planer for meg, uvisst av hvem 😉 Uten at hjertet er med blir det dårlig med løping, (både konkret og symbolsk), i hvert fall i fht potensialuthenting.
For ca et år siden begynte jeg å merke at jeg ble tiltagende tungpustet på slutten av løpeturene. Turene opplevdes tyngre enn tidligere, noe som ikke ga mening i det hele tatt, siden 2019 var et relativt rolig år i fht løpemengden.
Jeg verken var eller er overtrent. Jeg tenkte ikke så mye over det, bortsett fra at det var pinlig å løpe forbi folk, slik jeg pustet og peste. Nå har jeg øvd meg på å holde pusten til jeg har passert folk.
Glemmer alltid hvor tungt det er når det er fotosesjon. Trigger happy-hormoner.
Noe var rart …
I fjor sommer deltok jeg på sommerkarusellen i Ålesund et par ganger, løp 5-kilometerdistansen. Da ble det veldig tydelig at det var noe rart med løpeformen.
Jeg er sikker på at jeg holdt på å drive løperen foran meg fra vettet de 5 kilometerne jeg hang pesende i nakken på ham (men ikke nærmere enn en meter altså).
Du formelig hører pustingen og stønningen. Løper på ren vilje. Foto: Martin Hauge-Nilsen
Jakten på forklaringer
Jeg begynte å lete etter forklaringer på den tiltagende dårlige formen. Kanskje var det et symptom på overgangsalderen?
Jeg leste selvfølgelig alle artikler og bøker jeg kom over om temaet “overgangsalder” (3 bøker). Ikke ett sted sto det noe om at tungpust er et typisk symptom. (Korreksjon; en studie fra Bergen viser at en liten prosent av kvinner kan få redusert lungekapasitet, grunnet overgangsalder, men det passet ikke helt på meg). Jeg måtte til slutt gi opp den teorien.
Jeg tenkte igjennom alle typer av infeksjoner og fikk avkreftet både Covid-19, Borelia og stoffskifteproblemer.
Ukene og månedene gikk og symptomene ble stadig sterkere. Samboer/fotografen min var bare glad til i starten. Han spøkte med at nå klarte han å holde følge med meg. Vi gjennomførte vår månedlige virtuelle maraton gjennom høsten. Fikk oppleve fine steder sammen. Tidene ble dårligere og dårligere, pga tilstanden min, kjempefrustrerende!
Nå var det ikke gøy for samboer lenger. Han måtte vente på meg og godta alle slags patetiske unnskyldninger for å stoppe opp eller for å få gå litt. Fra jul av og frem til nå har det bare blitt verre.
Hunden vår har blitt paceren min. Jeg bruker henne som unnskyldning for alt det er verdt. Skylder på henne for å stoppe opp i tide og utide 😉
2021 – tungt fra første meter
Det ble i år tungt å løpe allerede fra første 100 meter, selv om farten var pinlig lav. Men viljen er sterk, så jeg løper fortsatt, på min sneglemåte.
Det ble etter hvert tungt bare å skulle gå opp en bakke, selv om jeg ikke løp. Fikk også trykk i brystet, ble svimmel og fikk kvelningsfornemmelse, som kunne vedvare flere timer, selv da jeg satt rolig på jobb.
Den 27. januar ble det så ille at jeg ble innlagt på kardiologisk avdeling på Åse sykehus. Jeg ble undersøkt og testet i et døgn. Alt med hjertet så tilsynelatende fint ut, til min store frustrasjon, fordi jeg kjente at noe var feil.
Innlagt på kardiologisk avdeling etter en ekstra dårlig dag.
Hjerteundersøkelse
12. februar var jeg inne til en utvidet, enda grundigere hjerteundersøkelse, som ble utført av den beste spesialisten på Sunnmøre. Han klarte å avdekke noe snedig med mitt såkalte friske hjerte.
Han mener jeg har et hjerte, som tilsvarer en 30 åring, altså 17 år yngre enn min kronologiske alder, og at det kan tilskrives løpingen(!)
Så folkens, det er bare å fortsette å løpe og høste gevinstene.
Men, det var ikke dette som var snedig. Det spesielle er at jeg har et litt overivrig hjerte, som slår ekstra hardt når jeg kommer opp i puls. Litt komplisert å forklare, så jeg sier det enkelt:
Venstre hjertekammer blir mindre når jeg kommer opp i puls, slik at det blir for lite blod til hjertet og kransårene, man blir dermed tungpustet og får symptomer, som ligner anginasmerter og andre alvorlige hjertesykdommer.
Forklaringen på min tilstand er; “aktivitetsutløst dynamisk intrakavitær avklemming av venstre ventrikkel, hos personer med strukturelt normalt hjerte”.
Dette ble avdekket med en såkalt stress-ekko test. Tilstanden er ikke dødelig og ikke farlig, visstnok, men svært hemmende når man vil prestere under aktivitet. Jeg er ikke sikker på at dette forklarer alt, siden jeg også kan bli dårlig i hvile, men skal forholde meg til denne forklaringen foreløpig.
Behandlingen er å bruke beta-blokkere, som senker pulsen og dermed gjør at hjertet ikke slår så hardt. Spesialisten sa at det vil føles som å løpe med bremseklosser på….Jippi….. Han ba meg også vurdere om jeg måtte fortsette å løpe maraton. Det er ikke farlig å løpe, men jeg vil ikke kunne ta ut potensialet mitt. Noe som har vært drivkraften siden jeg begynte å løpe i 2014.
Selv om kondisjonen og kapasiteten er sterkt redusert, er viljen fortsatt sterk til stede, slik at jeg kan hoppe og løpe rundt i denne nydelige naturen. Det ser heftig ut, men det er bare korte “løpeintervaller” til ære for fotografen. Jeg får skikkelig kick av slike økter!
Veien videre
Først må jeg teste ut beta-blokkere, finne riktig dose og så se om symptomene slipper. Forsvinner de ikke, må utredningen fortsette. Jeg er også utredet i fht astma og lungefunksjon. Ingen påfallende funn der, bare så det er nevnt.
Virker behandlingen, kan jeg slå meg til ro med at dette er forklaringen på den tiltagende dårlige formen det siste året. Jeg må nok booke noen timer med meg selv (jeg er psykolog) for å finne en ny mening med løpingen.
Finne noe som kan motivere meg til å opprettholde denne aktiviteten, som jeg er så glad i og som har gitt meg så mye, på mange plan, de siste 7 årene.
Ønsket om spesifikke tider og pallplasseringer må visst legges bort. Ser for meg at deltakelse i virtuelle løp kommer til å bli enda viktigere fremover, siden tiden spiller mindre rolle, samtidig som jeg får bevis på at jeg har gjennomført.
Det vil også motivere til videre trening, selv med redusert kapasitet. Jeg vil nok stille i reelle løp også, bare for å få oppleve stemningen og treffe andre løpeglade mennesker.
Jeg kan jo også bli en representant for de som har redusert kapasitet, av forskjellige grunner, og vise at man fortsatt kan løpe, hvis man bare justerer fokuset litt og løper med hjertet.
Jeg vil gjerne ha muligheten til å fortsette å oppleve fantastisk natur, løpeglede og nye steder.
Følte det var riktig å fortelle om dette, men ville vente til jeg fant litt ut av hva dette var for noe. Har behov for å forklare hvorfor jeg ikke stiller på alt jeg gjorde før, hvorfor tidene blir dårligere og dårligere og distansene kortere og kortere.
Hvordan det ene virtuelle løpet tar det andre, og du ender plutselig opp som en seriemaratonløper.
La meg ta deg med på mitt virtuelle maratonår.
4. juli la jeg og samboeren min ut på en langtur, det endte opp med en maraton, hans første! Det var en strålende dag og opplevelsen var både overraskende og positiv for oss begge. Tenk, han løp sin første maraton i godt voksen alder!
Kondisløpet
I år har de fleste løp blitt avlyst, og erstattet av virtuelle løp, som for min del har ført til veldige gode løpsopplevelser og fungert som motivasjon til å holde løpingen gående (løpende).
Jeg må ha medalje for løpene jeg gjennomfører, uansett om de er reelle eller virtuelle. Medaljen fungerer som synlig bevis og minner meg om det jeg har prestert. Denne spontane maratonen inngikk i Kondis sin virtuelle løpsrekke. Det var min 8. maraton hittil i livet.
En strålende sommerdag å løpe maraton på. Her fra havnen i Ålesund, sjarmøretappen.Fine medaljen fra Kondis
Holmestrand maraton
August kom og jeg meldte meg på Holmestrand virtuelle maraton, uten å si noe. Da jeg informerte samboer om at jeg “måtte” løpe en ny maraton, ville han jammen bli med på denne også!
Det fine med virtuelle løp at man konkurrerer med seg selv. Man kan også velge å melde inn resultatet, da kommer man på en liste med andre, som også har løpt samme virtuelle løp, men det blir ikke en reell tidssammenligning siden alle løper i forskjellige traseer. Man fjerner på den måten noe av presset og kan fokusere på en god løpsopplevelse.
Her må jeg skyte inn at jo kortere løpet er jo mer press kjenner jeg og legger jeg på meg selv. Skal jeg løpe et 3 eller 5 km virtuelt løp, får jeg like akutte løpsnerver før start, som på et reelt løp, for jeg ønsker å prestere tidsmessig så godt jeg kan.
Maraton er noe annet, noe eget. Det er faktisk ganske langt å løpe 42,195 km! Det er rett og slett en bragd i seg selv bare å komme igjennom distansen, uansett hvor lang tid man bruker.
Obligatorisk kosing med en geit jeg traff på, mens vi løp maraton. En VELDIG god unnskyldning for å ta en liten pause og få ned pulsen.
Holmestrand maraton gikk ikke helt etter planen, fordi det viste seg at min løpeform var ganske rævva akkurat den dagen, derfor la vi om løypen og endte opp med å inkludere 30 km på Aksla stadion. Det var etter at jeg hadde lagt inn en kosestund med en geit vi traff på veien.
Det lille metallstykket og den store symbolverdien, gjorde at jeg kjempet meg videre og fullførte.
Det er det fine med slike maraton, det meste er lov, så lenge distansen blir løpt. Denne dagen var det tungt å gjennomføre. Hadde jeg ikke allerede fått medaljen i posten, hadde jeg pinglet ut etter halvmaraton. Det lille metallstykket og den store symbolverdien, gjorde at jeg kjempet meg videre og fullførte. Det ble min 9. maraton.
I mål med en motiverende medalje, uten den hadde det ikke blitt noe maraton den dagen.
Oslo maraton
Nå hadde vi løpt to maraton på to måneder. Begge følte at kroppen responderte og restituerte bra, pga at vi tok oss god tid på gjennomføringene. Så da september kom måtte jeg melde meg på et nytt virtuelt maraton, denne gangen Oslo maraton.
Når løpene er lange nok, rekker man ofte innom forskjellige sinnstilstander og følelser.
Vi la en god plan, løp samme løype som i juli, i strålende vær. Selv om tempoet var bedagelig, fikk jeg likevel en psykisk knekk rundt km 17, som varte et godt stykke.
Når løpene er lange nok så rekker man ofte innom forskjellige sinnstilstander og følelser. I etterkant er det faktisk noe av det spennende og givende med slike løp. Det gir også en veldig mestringsfølelse når man først har fullført. 10. maraton i boks!
Følelsen man får etter å ha gjennomført noe som har krevd litt ekstra er mye verdt!
World United Run
Så hadde det seg slik at jeg så en veldig fin medalje på sosiale medier, som jeg tenkte at jeg bare MÅTTE ha i samlingen. Det var et virtuelt løp arrangert av World United Run.
Sjekk denne! Både “united” og minner om coronaviruset 😉 Perfekt for året 2020.
Løpet var satt til en lørdag i oktober. Min kjære samboer, som gjerne ble med på enda en maraton, fant på en genial idé om at vi skulle løpe denne maratonen i løypen til Jølster maraton. Det passet med andre planer vi hadde.
Det ble fulltreff igjen med været. Det var en nydelig løype. Vi løp de første 10 km og de siste 3 km med hunden vår. Hun lå å ventet i bilen da vi løp de andre kilometerne. Tempoet var høyere, takket være en lettløpt løype, vi ble også mer slitne i etterkant, men kom oss ganske raskt igjen etterpå. Mitt 11. maraton var gjennomført.
Fra nydelige Jølster. Det sto ikke på humøret.
Så kom november. Skulle vi følge opp trenden, burde vi jo løpe en maraton denne måneden også. Jeg hadde meldt meg på Runner’s World Challenge #favoritten. Man velge mellom 42, 21, 10 eller 5 km. Jeg ville løpe favoritten min, som nå ser ut til å være 42 km. Vi hadde tenkt å gjennomføre løpet for to helger siden, men formen min var dårlig og vi syntes det blåste litt for mye, så vi omgjorde planen.
Barteløpet
Jeg hadde også meldt meg på #barteløpet, som skulle løpes i november, til støtte for forskning på menns helse. Så da løp vi heller det. Vi stilte med bart alle sammen. Distansen ble gjennomført, halve med hund og andre halve uten. Det ble til sammen 16 km. Og jeg fikk kjenne på mine maskuline sider, som tydeligvis ligger veldig latent.
Henrik Ingebrigtsen`s brother from another mother 🙂
Runners World Challenge, #favoritten
Siden det ikke ble maraton helgen før, skulle vi ta det igjen forrige helg, men da var været blitt enda verre. Nå var det storm, heftige regn- og haggelbyger. Vi så ikke for oss at vi skulle klare å kjempe oss igjennom hele 42 km. Vi ville brukt hele dagen og endt opp med forkjølelse og det som verre er, noe som er mindre gunstig i disse koronatider, når man jobber på et medisinsk senter.
Jeg visste råd, vet du. Siden jeg hadde meldt meg på #RVC_2020 #favoritten, kunne jeg velge hvilken distansen jeg ville løpe og dermed endre den jeg først hadde bestemt meg for. Vi endte opp med å løpe 5 km, det var nok under de værbetingelsene.
Ikke lett å posere i stormkastene. Måtte beregne bølgene, slik at jeg ikke ble klissvåt.
Vi valgte et sted der man virkelig får kontakt med elementene, nemlig ute på Alnes på Godøya. Vi løp fra parkeringsplassen og innover gamleveien. Den retningen gikk det superraskt. Jeg ble blåst bortover i full fart, følte meg som en fjær i stormen. Utfordringen var å ha høy nok stegfrekvens de gangene jeg traff bakken, fantastisk opplevelse. Så var det å snu da etter 2.5 km og møte veggen av motvind, pluss sjøsprøyten fra bølgene, som slo innover land.
Kamp mot elementene. Kledd i våtdrakt under regnjakken. Det står ikke på viljen!
Samboer hadde kledd seg i våtdrakt under regnjakken, for sikkerhets skyld (ikke noe å løpe lengre løp med. Stor fare for gnagsår på uønskede steder). Det gikk betraktelig senere på vei tilbake. Jeg ble tidvis stående å spinne på stedet hvil, pga intens motvind.
Det var en salig blanding av saltvann, tårer, høy puls og et ukjent utvalg rare lyder, som kom ut av meg. Et øyeblikk der fikk jeg flashbacks til da jeg hoppet fallskjerm og glemte å lukke munnen i fritt fall. Kinnene blafret fulle av sjøsprøyt og “frisk luft”. Jeg var så stiv i ansiktet til slutt, at jeg ikke klarte å snakke. Det ble en heftig, fantastisk opplevelse. Utrolig effektiv trening!
Vending og møte med motvinden på vei tilbake.
Hadde det ikke vært for at jeg hadde meldt meg på dette virtuelle løpet og fått medaljen i posten allerede, så hadde det aldri blitt noe av denne utrolige opplevelsen.
Jeg har sagt det før og sier det igjen; å melde seg på løp, reelle eller virtuelle og for min del, få en medalje som bevis for strevet, er uvurderlig.
Å melde seg på løp, reelle eller virtuelle, og få en medalje som bevis for strevet, er uvurderlig.
Maratontidene lå på mellom 4.5 og 5 timer. Det inkluderte butikkstopp (matstasjon), mating av hund, henting og plassering av hund, kosing med geit, prat med kollega som vi løp forbi, tissepauser og fotoshoot.
Det å ha en å løpe sammen med når så lange distanser skal gjennomføres er også gull verdt.
Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 og 2019 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 8 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer bildene.
Håper jeg klare å inspirere noen underveis!
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup
