Sky is the limit, mental «høydesyke»

Sky is the limit, mental «høydesyke»


Mai var måneden Mount Everest med sine 8848 moh skulle bestiges virtuelt gjennom Runner’s World Challenge 2020. Selv om jeg bor et sted omgitt av fjell, var jeg ikke sikker på om jeg ville klare denne utfordringen. Det krever dedikasjon, tid og fokus å samle så mange høydemeter.

20200523_162754_022_saved-02
Hellandshornet i Brattvåg ble et positivt, nytt bekjentskap. Veldig effektive høydemeter!

Gå hardt ut og øk underveis

Første mai startet jeg rett på og gjorde unna de første 848 høydemeterne på fjellet Gamlemsveten, i snøbyger og sterk vind. Min kjære fotograf og forlovede hang med og da jeg ville gå opp igjen for å få det nøyaktige antallet høydemeter ble han med uten protester. Det var den fineste «blomsterbuketten» jeg kunne fått av ham. Resten av dagen var jeg i lykkerus.

20200501_152713_051-02
Det snødde og blåste på Gamlemsveten 1. Mai, så det var bare å bøye hode, bite tennene sammen og starte høydemeterjakten.

20200501_154855
Nøyaktig 848 høydemeter den dagen, ikke en meter mer eller mindre. Hvem skulle tro at det kunne være så tilfredsstillende? Bare 8000 igjen!

Bare to dager etter dro vi tilbake samme sted og «føk» opp igjen i bedre vær og med bedre sluttid (her er flere stravasegment, som ekstra motivasjon) Veldig gøy!

20200503_153748_083_saved-02
Litt lettere vær, lettere på foten og lettere bekledning, på Gamlemsveten.

Kostnadseffektive bakker

Det gikk raskt opp for meg at jeg ville ha det brattest mulig, altså flest mulig høydemeter på kortest mulig distanse, for å få det «effektivt» nok. Orket ikke kaste bort unødvendig energi på for slake bakker, som medførte at distansen ble lengre. Det gikk sport i å finne de bratteste stedene. Jeg har en fulltidsjobb, så jeg har ikke ubegrenset tid til å gjøre som jeg vil.

Jo brattere jo mer effektivt, men samtidig tøffere å komme seg ned igjen. Kunne jeg snudd fjellet på hode for å gå oppover ned igjen, hadde jeg gladelig gjort det, skjønner du tegningen? Brukte faktisk hele mai på å fundere på hvordan man enklest mulig kunne komme seg ned igjen fra høydene. Har ikke kommet opp med noen gode løsninger enda.

Dette prosjektet ble så altoppslukende at jeg begynte å drømme om høydemeter om natten.

20200523_171424_051_saved-01
What goes up, must come down. Det tyngste denne måneden var å komme seg ned. Ønsket var raskest mulig ned, samtidig som man ikke ville mose lårene altfor mye.

Dette prosjektet ble så altoppslukende at jeg begynte å drømme om høydemeter om natten. Hvis du lurer på hva underbevisstheten din holder på med, er det bare å observere drømmene dine.

Bruke hund som unnskyldning

Da jeg var ute på egne turer og hadde hunden med, brukte jeg henne som unnskyldning for å teste nye, rare, bratte «stier», som jeg ikke ville fått noen andre med på, og så forklarte jeg henne hvorfor vi måtte snu og gå opp igjen, da det viste seg at stien forsvant utenfor en skrent; «Å nei så dumt, nå gikk vi feil gitt, da må vi snu og kravle opp igjen». Det ble liksom mindre sprøtt når jeg kunne snakke, diskutere og dele ansvar med henne i fht stivalg. Fikk innimellom noen dumme blikk fra henne da jeg måtte opp på alle benker i terrenget eller opp i utkikkstårn, bare for å strekke armene i været og løpe ned igjen til henne. Hver meter teller, må vite!

20200522_172109-01
Alltid opp på det høyeste punktet. Her fra Molnesfjellet på Vigra. Får bare unnskylde at jeg tråkket på bordet, men det var unektelig det høyeste punktet mange steder.

Garmin utfordret talltvangen min

Det dukket opp situasjoner der jeg manglet, for eksempel 8 meter fra å runde 100-tallet (jeg liker runde tall!) Jeg løper opp en trapp og så vil ikke Garmin registrere de siste meterne jeg unektelig nettopp besteg. Den er utfordrende og sterkt provoserende å bli utsatt for, selv for en psykolog. Etter å ha bannet ferdig inni meg, tok jeg det som eksponeringsterapi og prøvde å tenke på de større perspektivene i livet…

20200529_180149_034_saved-02
En fotosesjon på toppen av et fjell, her fra Sukkertoppen, kan også medføre ekstra høydemeter når man må ta flere bilder før man blir fornøyd 😉

Merket at jeg etter hvert fikk en tendens til alltid å skanne miljøet, uansett hvor jeg befant meg, for å se om jeg kunne hente med meg noen ekstra meter. Du vet at partneren din synes du er passe gal og opphengt, så det er nesten litt skamfullt. Du prøver å finne fornuftige forklaringer på omveien, men klarer det ikke, men stopper ikke av den grunn. For å ikke ødelegge selvfølelsen helt, forteller jeg om egenskaper jeg setter pris på, nemlig det å være dedikert og gjennomførende når man først har bestemt deg for noe.

17. mai og erobring av Everest

17. mai ble det virtuelle løpet til Oslo maraton gjennomført. Vi løp en «halvmairaton» rundt Ålesund og samlet de siste meterne for at jeg kunne fullføre prosjektet Mount Everest. Veldig tilfredsstillende!

20200517_133219_015_saved-02
Hoppende glad over å ha nådd «Mount Everest». Det ble en del runder i disse trappene i løpet av Mai.

Høydemetermålene utvides etter å ha fullført Mount Everest

Men jeg kunne jo ikke gi meg nå! Det var jo nesten en halv måned igjen av mai, så da tok jeg fatt på neste fjell på listen. Jeg satset på det laveste av de tre fjellene; Galdhøpiggen på 2469 høydemeter. Da hadde jeg i hvert fall to av tre fjell.

Den virtuelle utfordringen «Til himmels» på Kristi Himmelfartsdag, skulle også gjennomføres. Jeg våknet med migrene, men fant ut av jeg ville angre hvis jeg ikke prøvde å samle noen høydemeter den dagen. Jeg ville jo få medalje så da måtte jeg prestere litt. Jeg løp ut alene og samlet litt over 600 høydemeter før frokost, før vi etter et skikkelig måltid dro på en fjelltur og fikk med oss 1100 høydemeter til. Det ble en god dag!

20200521_152522_036_saved-02
Godøyfjellet er et fantastisk sted å løpe og sanke høydemeter.

Mai, en massiv høyde- og distansepers

Det viste seg etter hvert at jeg klarte å nå Mont Blanc også, med sine 4808 høydemeter. 31. Mai ble feiret på Frostatind og avrundet prosjektet, som til slutt ga meg den nette sum av 17.181 høydemeter i løpet av mai måned! Så mange høydemeter har jeg aldri samlet før i løpet av en måned. Og på toppen av det hele løp jeg inn 322 km i mai, det er distansepers for min del i løpet av en måned, i de 6 årene jeg nå har løpt.

20200531_141519_058_saved-02
Favorittkombinasjonen, snø og så varmt vær at man kan løpe i korte klær. Fra Frostatind.

Det er en balansegang å leve et «normalt» liv, når hode vil trene som en «wannabe» eliteutøver. Kroppen må også taes hensyn til. Jeg kom meg igjennom hele mai, uten å provosere leggene feil. Tror en del av det har med at høydemetersanking er en god form for styrketrening og er mindre belastende for kroppen i forhold til ren løping. Det meste foregikk også i variert terreng. Men det skal sies at jeg var ganske kjørt den siste uken, det var ikke fart igjen i kroppen. Måtte også ha flere dager helt uten løping i starten av juni.

I juni blir det ikke fokus på mengde og høyde, men på kortere løp og litt mer fart. Høydeklatring gir ikke akkurat den raskeste kroppen, men kan indirekte bidra til å gjøre en raskere.

#reklame:

RWC 2020 fortsetter forskjellige virtuelle utfordringen, noe for enhver smak. Så trenger du ekstra motivasjon for å trene er det bare å melde seg på, det som kunne friste. Sjekk linken her.

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om karbonfibersko: Vi har testet ni modeller og intervjuet en av mennene bak det nye regelverket fra World Athletics.
  • Fra en vinners perspektiv: Sindre Buraas’ opplevelse av 5000-meteren i U23-EM i 2011.
  • Test av syv hodelykter.
  • Liv Richter om natur, frihetsfølelse, svangerskap, avrevne leddbånd og veien tilbake.
  • 100 miles i Rondane: Fem ultraløpere om den ultimate distansen.
  • Sterk og skadefri vinter – slik legger du opp treningen.
  • Fordeler og ulemper ved alternative treningsformer.
  • Seks ernæringsmyter forklart.
  • Oppskrift: Gulrot- og squashsuppe etter sene høstøkter.

Bli abonnent

Ukategorisert
Mil etter mil i april – virtuell motivasjon :)

Mil etter mil i april – virtuell motivasjon :)


Plutselig en dag i det herrens år 2020, ble alt vi kjente til snudd på hode av et usynlig, bittelite virus, (tro aldri at du er for liten eller ubetydelig til å utgjøre en forskjell i verden!)

Ingenting fungerte som normalt og som forventet lenger. Jeg trenger ikke skrive noe mer utdypende om dette, det har mange nok gjort allerede, på denne korte tiden. En ting må likevel nevnes, siden det er løping dette skal dreie seg om. Alle oppsatte og planlagte løp ble flyttet eller avlyst, på grunn av Covid-19.

Nydelig dag å løpe på. Her fra havnen i Ålesund.

Uvirkelig opplevelse med uante konsekvenser

Der sto vi da, i mars, klare for å ta fatt på årets første løp. Fly, tog og hotellrom var kjøpt og betalt, startplass var sikret og alt pakket og klart, men så, ut av det blå, ble alt avlyst og forbudt (samlinger i større grupper, blant annet). Dette var en av mange uvirkelige opplevelser på det tidspunktet, men ikke noe vi kunne gjøre noe med, annet enn å jobbe med å akseptere og tilpasse oss situasjonen.

Virtuell kreativitet

Hjernen er kreativ og initiativrik. Møter man motstand og lukkede dører, leter man etter alternativer, og det tok ikke lang tid før de dukket opp. I løpesammenheng poppet det raskt opp virtuelle erstatninger til løpskonkurranser. Ikke helt det samme som å stå klar på startstreken sammen med opp til flere tusen andre, men likevel et godt og motiverende alternativ.

Hoppende glad for å ha en kropp som fungerer og tåler den løpingen jeg har gjennomført i april.

Som det kanskje har lekket igjennom i tidligere innlegg og poster på instagram, så er jeg den typen som motiveres stort av å binde meg opp til noe, som gjerne ender med en medalje.

Så da Runner’s World og Runner’s world challenge-konseptet kom opp med flere virtuelle varianter der man kunne teste seg mot seg selv og til og med mot hverandre, på litt andre premisser enn i et vanlig løp, ble jeg både motivert, glad og inspirert.

Jeg signerte opp for både Mil etter mil i april (150 km) og Langfredagshalvmaraton. Etter litt betenkningstid ble jeg usikker på om jeg ville klare å løpe 150 km på en måned, så jeg tok for sikkerhets skyld og meldte meg på 42 km i april i tillegg. Kroppen har begynt å bli bedre, leggene tåler mer løpebelastning, men jeg var ikke sikker på hvor mye mer enn tidligere jeg tålte.

Nærtur, en halvmaraton

Siden det er umulig å kåre en objektiv vinner i virtuelle løp, pga at alle løper i egne traseer, pga #socialdistancing (digresjon; lurer på hvilket av de veldig mange nye ordene som har dukket opp grunnet coronasituasjonen, ender opp med å bli årets ord) fant jeg ut at jeg ville ha med forloveden/fotografen min på halvmartongjennomføringen på langfredag og gjøre løpet om til en opplevelsestur.

Nye steder i nærområdet ble utforsket under halvmaratonløpet.

Vi pakket løpesekken med drikke og niste og startet å løpe fra gatedøren, #nærtur, må vite. Vi ville se hvordan vi kunne klare å skvise ut 21 km på et mindre område i Ålesund. Vi besto med glans etter å ha vært innom kriker og kroker vi aldri før hadde løpt innom. Tiden ble deretter, men det spiller ingen rolle. Det viktige var at vi gjennomførte, at vi fikk en god langtur og at jeg får medaljen i posten i etterkant.

Her var tidsbruken underordnet opplevelsen og gjennomføringen.

Overraskende  mange «Mil etter mil i april»

Så var det disse milene i april da. Det viser seg at kroppen begynner å normalisere seg, den tåler mer løpebelastning. Ooooh, hvilken lykke!!! #denfølelsen. Du kan jo lure på hvor betydningsfullt og viktig dette egentlig er i den store sammenhengen, men når man har vært skadeutsatt i over 2 år, så er det en fantastisk følelse å kjenne at man begynner å fungere som normalt igjen. Må det bare vare!

Aprilvær; regn, storm, haggel, vind sol og snø. Endelig overvant jeg sperren for å løpe i drittvær.

Så nå, 1 dag igjen av april, har jeg løpt tilsammen 241 km, det ender vel på minst 250 km! Halleluja! Vi må helt tilbake til november 2017 for å slå det antallet løpte kilometer på en måned! #selvskrytervelskryt.

Sky is the limit

Hva så med neste måned, mai? Jo, da har Runner’s Wold Callenge flere nye virtuelle utfordringer å velge mellom. I mai har jeg meldt meg på utfordringen; Sky is the limit, der målet er å bestige Mount Everest i antall høydemeter på en måned, det vil si 8848 høydemeter.

Jeg måtte selvfølgelig velge det høyeste fjellet. Måtehold er oppskrytt…øh… Det finnes to andre kategorier og. Selv om jeg bor i et fantastisk naturområde med mange fjell, så kommer dette til å bli en real utfordring, selv på én måned. Men jeg liker utfordringer, det er slikt som er med på å motivere til å orke å gå ut og gjennomføre den treningen jeg har satt meg fore.

PS: Du kan bruke så lang tid du vil på Sky is the limit-utfordringen, men oppfordres til å forsøke å klare det på én måned.

Kilometerne ble sanket både på fjellet og i fjæren.

Sjekk ut linken Runner’s World Challenge, se om det er noe som frister å melde seg på og som du tror kan være med på å motivere deg til å nå dine mål i mai.

Det kommer til å bli en del av dette i mai.

#runsaferunsolostaysane 

#reklame

Ukategorisert

Nytt år, nytt tiår og flere drømmer


Wow, mulighetene ligger åpne! Drømmene er der, ønske om å trene er der, men kroppen er ikke helt der, men kan lures til et greit nok resultat. Som bloggkollega Bjørg Astrid skriver; det er ikke bare tall som er viktig, opplevelsene er minst like viktige.

Effektiv trening med sterk motvind, selv om turene ikke er lange.

Fremover blir fokuset mer på opplevelser. Når jeg ikke kan trene så mye løping som jeg vil, pga legger som ikke liker for stor mengde løpetrening, så må målene endres til å passe den aktuelle situasjonen. Det har tatt litt tid å få til den mentale endringen, men det fungerer, noen lunde nå. Det er så mye kjekt å oppleve innen løping og fysisk aktivitet, i tillegg til å jage bedre tider.

Løper mot nye drømmer og muligheter.
Løper mot nye drømmer og eventyr.

Samleren

Jeg tror jeg har begynt å få et gryende behov for å samle. Det har pågått halvt ubevisst over lengre tid, men nå må jeg bare innrømme det; jeg har lyst på flere maratonopplevelser!

Hvorfor ikke bare halvmaraton? Nei, fordi maraton er såpass langt at det blir akkurat passe i overkant ubehagelig og utfordrende, slik at jeg lærer noe, uansett hvor sakte jeg kommer til å gjennomføre distansen. Jeg har begynt å like å presse meg utenfor komfortsonen, for å se hvordan jeg vil takle og håndtere det som møter meg.

Maratondistansen vil alltid pushe, utfordre, gjøre meg oppgitt og frustrert og samtidig gjøre meg euforisk i etterkant, fordi jeg overvant ubehaget og alle de innbilte hindringene underveis. Dessuten er det mange fantastiske maratonopplevelser rundt om i verden.

Tester kreftene mot været. Gøy og ganske så tungt.

Neste løp: på glattisen

Neste maraton jeg skal løpe er Frozen Lake maraton i nærheten av Gol i mars. Det blir dermed same procedure, som før jul da jeg plutselig skulle løpe Málaga maraton og kun hadde 6 uker på opptreningen (kan leses om her).

Året 2020 startet med forkjølelse, det vil si at jeg mistet over 1.5 uke med mulig løpetrening, men jeg har gjort andre aktiviteter i den intensiteten, som tilstanden har tillatt, uten at forkjølelsen har blitt verre. Nå er jeg så godt som frisk igjen. Jeg har gått raske turer, power walking bakkeintervaller på tredemølle og gjort styrketrening.

Uansett treningsgrunnlag, skal jeg gjennomføre maratondistansen på den frosne innsjøen; Tislefjorden, som ligger på 819 moh og har en is-tykkelse på 80 cm. Den brukes vanligvis til å teste biler på. Den 14. mars skal nærmere 500 løpere få oppleve denne frosne innsjøen. Det er både en hel- og en halvmaratondistanse.

Helmaraton er to runder på innsjøen. Som en god venninne påpekte, så må det være svært mentalt tøft å se hvor langt man har igjen, når man kan se hele løypen. Det var et poeng jeg ikke hadde tenkt på selv. Det fine med dette faktum er at hode dermed også får en skikkelig god økt. Mentaltrening er viktig, hvis man ønsker å få et bra liv!

Små løpeturer mellom storm, haggel og regn.

En kropp som klarer ganske mye

Selv om ønsket er å løpe flere maraton, så er det leggene som bestemmer om det vil la seg gjøre og hvilket mål jeg kan stille med på startstreken. Slik det fungerer nå, så er det visst bare gjennomføring som er «gitt tillatelse til». Håpet er at jeg også kan få begynne å løpe så mye, at jeg kan fortsette å pushe tid, slik jeg holdt på med frem til 2018. I mellomtiden må det settes pris på at man har en kropp, som faktisk klarer ganske mye.

I april skal jeg på et eksotisk eventyr på Costa Rica: «Race 2 Adventure». Det er et overkommelig prosjekt. Åtte dagers arrangert tur der vi løper 6 dager på forskjellige steder i landet, mellom 5 og 10 km per dag. Jeg kommer til å skrive mer om det senere. Dette er bare et eksempel på noen av de utallige mulighetene som finnes av eventyr og spennende opplevelser, som løpingen din kan ta deg med på.

Så ikke fortvil hvis ting ikke går helt som du ønsker, omjuster målene dine, finn nye mål, som motiverer til videre aktivitet. Godt nytt år og nye aktivitetsmuligheter!

Ukategorisert

En perfekt start for Rosa sløyfe-løpet i Ålesund.


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende og oppmøte overgikk forventningene.

Ambassadørlooken 😉

Jeg ble utnevnt som ambassadør for Rosa sløyfe-løpet i Ålesund, tidlig i vår. Ålesund og Bodø er årets tilskudd av nå til sammen 10 byer rundt om i Norge, som arrangerer dette løpet. Jeg var veldig spent på hvordan løpet ville bli mottatt i byen. Jeg mente vi skulle klare å få samlet 500 deltagere, men ble tiltagende usikker etter som månedene gikk, pga laber påmelding. Men som en innbygger sa; ålesundere avventer alltid, de skal «se det an».

Fin gjeng samlet før sommeren, klar for å prøve seg i løypen til Rosa sløyfe-løpet.

Det ble arrangert to treningssamlinger; en før sommeren, der vi løp gjennom selve løypen og en etter sommeren i Brattvåg med utgangspunkt i Sport1 butikken. Oppmøtet der var imponerende. Det ble også arrangert en spontan gåtur noen uker senere i løypen i byen, med initiativ fra Brystkreftforeningen, der 8 personer møtte opp, alle med hver sin sterke historie.

Høsttur i nydelig kveldssol i Ålesund, de bærer på sterke historier alle sammen, som både imponerer og motiverer.

Rosa sløyfe-løpet er ikke bare» enda et løp». Det er et løp der du kan utfordre deg selv samtidig som du viser solidaritet med kreftrammede og støtter en god sak, nemlig brystkreftforskningen.

Hittil i livet har jeg personlig blitt spart for kreft, men jeg har flere på jobb som har hatt brystkreft og vi hører alle stadig om personer som utvikler kreft. Det har derfor vært lærerikt å sette seg inn i dette feltet, snakke med personer som har møtt opp på treningssamlingene og høre deres sterke historier og motivasjon for å delta på løpet. Alt dette gir en større dybde og mening til løpingen!

Hver dag i Norge er det nye 9 personer som får påvist brystkreft. Menn kan også utvikle denne kreftformen. Årets inntekt fra Rosa sløyfe-løpet går til persontilpasset brystkreftbehandling. Dette er et meget viktig forskningsfelt.

Hans Petter Eikesdal er overlege på kreftavdelingen ved Haukeland universitetssykehus, samt professor og forsker ved Universitetet i Bergen. Han forklarer: Det var lenge slik at alle med brystkreft fikk samme behandling. Kunnskapen vi har tilegnet oss gjennom forskning, gjør at vi nå vet bedre. Brystkreftsvulster har ulike egenskaper og responderer
dermed ulikt på de forskjellige behandlingsformene. Derfor er det viktig at man vet mest mulig om egenskapene i kreftsvulsten hos den enkelte for å treffe riktig med behandlingen. Jo mer presis behandling, jo bedre effekt av behandlingen og jo flere overlever. Samtidig vil mer presis behandling medføre mindre bruk av cellegift – og dermed mindre bivirkninger og færre senskader for mange pasienter. (Utdrag fra pressemelding fra Brystkreftforeningen 2019)

Nydelig dag for løp i vakre Ålesund.

I Ålesund stilte det opp 549 engasjerte mennesker, som farget byen rosa med sin bevegelsesglede. Noen løp veldig fort, andre tok det roligere og mange gikk. Det viktigste var at man deltok.

Søndagstur med spinninginstruktøren min Annette, veldig kjekt!

Jeg selv tok en rolig løpetur. Følte det ville være feil av ambassadøren å prøve å løpe for pallplassering, noen måtte jo dele ut premier til vinnerne;) Det var veldig kjekt å bare kunne ta inn inntrykkene underveis i finværet, heie på kjente og ukjente, løpe en søndagstur med spinning instruktøren min og bli bedre kjent. Vi skravlet hele veien med tilnærmet makspuls, av eller annen rar grunn. Den kjente jeg senere på dagen, da var jeg tom, men fornøyd. Fornøyd med at alt hadde gått så bra, at Ålesund stilte da det gjaldt og at vi tilsammen klarte å få inn over 100.000 kr til brystkreftforskningen. Håper at dette kan bli en årlig tradisjon og at flere personer og bedrifter får øynene opp for Rosa sløyfe-løpet og støtter opp om en viktig og aktuell sak som angår stadig flere, direkte eller indirekte.

Takk til alle som deltok og gjorde dette til en flott opplevelse!

Oslo halvmaraton, en salig, mental blanding!


Oslo maraton, en folkefest med tilsynelatende alltid strålende vær, i hvert fall de 4 gangene jeg har deltatt.

En nydelig medalje designet av Trofè.no, som det er verdt å kjempe seg gjennom et løp for;)

Jeg bestemte meg for å delta på halvmaraton bare noen uker i forkant. I år har jeg trent svært lite asfalt og ingen lengre løpeturer. Forrige 21 km var da jeg gjennomførte Ecotrail Oslo, 21 km i mai i år. Dette året har bestått mest av løping og turer i fjellet. Høydemetersamling har gått foran mengdeløping. Dette fordi jeg fortsatt holder på å trene meg opp etter skadeavbrekk i hele 2018.

Jeg hadde derfor ingen målsetning med løpet på lørdag annet enn å komme meg igjennom løypen og få den fine medaljen!  Fordelen med dette var at jeg slapp å bli nervøs i forkant, slik jeg normalt sett blir før en konkurranse. Jeg var i det hele tatt ganske tom og fjern i hode den dagen, da jeg våknet på morgenen med migrene.

Støttekontakten tar et bilde av meg før han forlater den lille ungen alene i den store verden, på vei til hovedstaden for å delta i årets store løpefest.

Jeg blir latterlig mentalt satt ut når jeg får migreneanfall. Jeg måtte ha «støttekontakt» med meg til togstasjonen, slik at jeg havnet på riktig perrong og fikk tatt toget til Nasjonalteateret. Medisin ble inntatt, så da jeg nådde exspoteltet rundt kl.12.00 var mye sluppet. Da jeg så traff på hyggelige sponsorer, Runners world, blogg-kollega og løpevenner, lettet humør og tilstand betraktelig.

Hyggelig møte med «sokkesponsoren» min; Torbjørn (Run4.no)

Jeg var likevel fortsatt ikke helt i vater, men kom meg i dokø, fikk support av Heidi og Neil i dokøen, løpevenner altså! Da jeg i tillegg ble forbarmet av en frivillig, som ga meg en flaske vann rett før start, ble alt så bra som det var mulig å ønske. Jeg avtalte med meg selv at jeg skulle prøve å holde igjen, ikke gå hardt ut, jeg hadde jo ingen tidsmål. Det ble derfor noen gode 10 første km, ingen overdrevet pesing eller ubehag. Jeg fikk sett en ny side av Oslo, Frognerparken, eller opplevd den på en ny måte. Ingenting er som å «løpe inn» et område. Du opplever stedet på en helt annen måte enn om du kjører.

Ikke dårlig å få selskap av løpevennene Heidi og Neil, som bare var der for å støtte andre som skulle løpe, og de som skulle på do 🙂

Da 12 km var unnagjort begynte hjernen å sabotere, komme på teite unnskyldninger for å bryte eller gå hele resten av distansen. Det begynte å bli tungt. Jeg hadde ikke fått kramper en gang, likevel rant unnskyldningene på. Jeg klarte å skyve noe av innholdet bort og fortsette. Jeg hadde ikke tid til å gå resten av distansen. Hyggelige avtaler ventet senere på dagen.

Men så begynte tidligere krampeideer å realisere seg i ekte kramper! Yohoo! Og det allerede etter 16 km! Herfra inn til mål utkjempet det seg en vedvarende kamp med leggene om å bære meg helt inn. Jeg måtte gå litt, tøye mot fortauskanten, banne og steike, skjære de mest fotogene grimaser, NOT! Det var også lite snilt å legge den største bakken inn på slutten av løypen, opp til St. Hanshaugen. Jeg gikk opp og hamret nedover i utforbakkene, skulle liksom slå leggene på plass med hard løping. På en eller annen rar måte fungerte det bitte litt. Så flere som ble overmannet av kramper, noen ble til og med hentet med ambulanse, så det var ikke bare jeg som kjempet i solsteiken. Lurte på hva som ville skje om jeg falt om i løypen med kramper. Ville det vært innafor å spørre hjelpemannskapet om de først kunne ta et bilde av meg rullende i lidelse før de satt i gang tiltak eller ville det sprenge alle narsissistskalaer? Det hadde jo vært bortkastet hvis det ikke kunne dokumenteres og postes i en løpeblogg…. Denne tanken holdt meg løpende i hvert fall i 30 sekunder.

Jeg kom meg i mål, ble hengende på gjerdet og prøve å få balanse og kontroll over bena igjen. Tilstanden var emosjonell, tårene presset på, men klarte å holde de inne. Til tross for kampen den siste halvdelen, så var dette en fantastisk opplevelse å få med seg. Lysten til å delta i flere løp ble ikke akkurat mindre. Motivasjonen til videre trening er på topp!

Runners World stand med dyktige og velvillige redaktør Sara. Hun holdt fortet 3 dager til ende!

Tiden 1.48.11, er bare 5 minutter dårligere enn min beste tid på halvmaraton, så kan ikke klage på det!

Den sprudlende, søte Jeanette og jeg, etter hver vår målgang. Ingenting løfter humøret så mye som å treffe på alle de positive menneskene i dette miljøet.

Tusen takk til Oslo Maraton, hele apparatet, både frivillige og ansatte, til alle personer som gjorde dette til en strålende dag! Migrene kom tilbake og jeg rotet meg bort på toget på vei tilbake, men ble hentet og ivaretatt av snille og overbærende mennesker!

Løping, fotturer, liv og død på allsidige Kreta.


Sen sommerferie på 3 uker ble spontan, fantastisk og styrt av værappen Yr.

Vi tok Urkeegga, Galdhøpiggen, Rondane og Røros før vi kastet oss på en restplasstur til Kreta i 12 dager. Vi hadde leiebil og kjørte daglige turer til forskjellige steder der vi løp og hiket. Vi rakk to fjellturer, to ravineturer, to løpeturer langs kysten og en løpetur mellom landsbyer i fjellene. Her gir jeg et lite innblikk i 4 av turene vi hadde.

Frokostutsikten på hotellet var rettet mot fjellkjeden Lefka Ori, De Hvite fjellene, vest på Kreta. Denne fjellkjeden har flere fjelltopper på over 2000 høydemeter, en av toppene er Kastro på 2219 moh. Vi måtte opp dit!

Forloveden min er en kløpper på å finne GPX filer og lastet ned en rute. Vi satte av gåre i leiebilen og havnet langt oppe i svunnen tid. Veien ble dårligere og dårligere og bilen ble tøyd til grensen for leieavtalen. Føltes som om vi havnet lenger og lenger tilbake i tid jo høyere vi kom, sånn ca tilbake til Første Mosebok. Illusjonen ble brutt av lokale pickup biler, som suste forbi med hardbarka menn i militær-bukser og rifler på lasteplanet. Skiltene langs veien var gjennomhullet av skudd.

Hm, en smule skeptisk….

Ikke helt sikker på hva jeg følte i fht dette, men håpet på at vi ikke trengte hjelp underveis. Vi fant parkering ved noen gamle oliventrær og en flokk geiter med store bjeller om halsen.

Her snakker vi seriøs bjelleklang!

Det ble et brått møte med gresk natur og en bratt læringskurve. Ruten vi fulgte gikk rett opp en slags rim, egentlig helt etter min smak, men det ble tidvis ganske bratt i svært kupert terreng. Hard, lavaaktig stein med løsere stein oppå. Svært taggete og røft. Vegetasjonen var forrædersk fin, den så myk og puteaktig ut, men besto av sylskarpe pigger, som kunne penetrere de tykkeste Hokasåler! Eneste positive med vegetasjonen var at det luktet himmelsk, som om du trampet rundt i en svær urtehage. Gjorde meg sulten! Da vi samtidig så og hørte de lokale geitene, var ikke lunsjmenyen vanskelig å velge etterpå.

Litt løping, for syns skyld 😉 Det var ikke lett å løpe og jeg ville absolutt ikke falle her, da hadde jeg endt opp som en timianmarinert nålepute, laget av kjøttfarse.

Akkurat denne dagen kom det inn noen lavthengende skyer, som gradvis innhyllet oss jo nærmere toppen vi kom, men temperaturen var god. Det var ingen tydelig sti på denne turen, ingen partier som «gikk av seg selv». På toppen hang en stor sauebjelle. Det er få skikkelige varder på Kretas fjell, noe som egentlig er litt rart siden varden har sin opprinnelse i den greske Mytologien.

Guden Hermes kjedet Hera sin trofaste tjener Argus til døde med sine endeløse historier, noe som gjorde Hera rasende og førte til at hun ville ta livet av ham. De andre gudene på Olympus synes dette var vel drøyt av Hera og hun gikk med på en avstemning i fht avgjørelsen om dødsstraff. Hver gud skulle kaste en sten til den de støttet, den som fikk flest stener vant. Hermes var god til å argumentere for seg og mente at det ikke kunne være en forbrytelse å kjeden noen til døde med historiene sine. Hera mente Hermes hadde drept tjeneren hennes og fortjente å dø. Resultatet var åpenbart, da avstemningen var avsluttet sto Hermes med steiner opp til halsen. Slik ble den første varden til. Hermes er blant annet alle reisendes beskytter og hans energi sitter i vardene og viser vei.

Underlaget var verre å bevege seg i enn det ser ut.

Turen ned igjen fra Kastro tok nesten like lang tid som opp. Terrenget var ikke løpbart, noe som ble ganske frustrerende tidvis. Jeg opplever det tyngre og mer belastende på kropp og knær å skulle gå nedover enn å løpe. Vi satt opplevelsen på kontoen: Fjellvant. Vi samler på opplevelser som gjør oss mer fjellvante. Og jo mer uforutsett og utfordrende turene er, jo raskere blir vi fjellvante.

På vei opp Psiloritis, bra sti, strålende vær og god temperatur.

Vi besteg også Kretas høyeste fjell Psiloritis på 2456 moh, kun overgått av gudenes fjell Olympus på 2917 moh, situert på fastlandet nordøst i Hellas. Turen var veldig fin og relativt enkel, flott sti hele veien til toppen. Her slapp vi å kjempe med stikkende vekster og brutalt skarpe steiner. Vi brukte staver opp, en god avlastning. Ravner og store rovfugler siklet evig rundt mot toppen. Vel oppe har man et rundskue på 360 grader. Det var få andre turgåere der, men de vi traff på var ikke uventet; hyggelige nordmenn, som Trine og Roald 😉

På denne fjelltoppen var det hengt opp en klokken, som var et kirketårn verdig i størrelse og klang, ikke en sauebjelle, som på Kastro. Det var også satt opp en steinhytte der. Det var mulig å smyge seg inn igjennom en liten åpning. Inne brant det bønnelys og var nok brukt til litt forskjellig etter folks varierende behov når været ikke var like strålende, som da vi var der.

Måtte tenne et bønnelys for beskyttelse, på Kretas høyeste fjell.

Turen ned igjen til bilen ble løpt. Dette er en tur jeg vil ta om igjen.

Sjekk utsikten og været! Her er det mye snø på kaldere årstider.

En dag bestemte vi oss for å løpe mellom landsbyer oppe i fjellene, til sammen 22 km i ganske så varmt vær. Det ble en sansemessig intens opplevelse, både i fht inntrykk; lukt, syn og emosjonell tilstand. 

Vi løp ned til en svalende nekropoli, gammel gravplass.

…løp igjennom fantastiske olivenlunder, med stammer som var mange hundre år gamle.

Det påstås at det eksisterer oliventrær som er hele 1600 år gamle og som fremdeles bærer frukter. Lurer på hvor gammelt dette treet er. Oliventreet er mitt favoritt-tre.

Vi løp forbi gamle ruiner og fascinerende geiter.

Vi passerte aggressive hunder, heldigvis bundet fast i kjetting. Synes synd på de hundene der altså. På de mest soleksponerte stedene var alt uttørket og dødt. Tistler, nålebusker, skjelett og geitekranier formet stien. Følte jeg løp i en postakopalyptisk verden. Vanndråper er dyrebare på slike steder.

Rovfuglene sirklet alltid rundt oppe i fjellene. Langs veien lå forskjellige typer døde og råtnende dyr, ihjelkjørte. En sprukket grevling, en flatpakket katt osv. Ikke bare dyr dør på veiene på Kreta. Veldig mange svinger hadde små altere til minne om personer, som endte livet i fatale ulykker. Jeg erfarte lukten av død for første gang, tilsvarende dødt menneske….. En ny lukt å tilføre hukommelsregisteret. Livet og døden kom nært på denne turen. Vil man oppleve det ekte og usminkede anbefaler jeg turer som dette.

Nest siste dag hadde vi spart til den berømte ravinen; Samaria gorge, noen mener at det er den lengste ravinen i Europa: 17 km lang, starter på 1250 moh og ender på sydsiden av Kreta ved havet. Derfra tar man ferge og så buss eller taxi tilbake til bilen eller man blir hentet av lokale turoperatører.

Helt i starten av ravinen. Skyene henger tungt og det blåser.

Ravinen åpner kl.07.00 om morgenen. I høysesongen går 3000 personer daglig denne turen, så det lønner seg å være tidlig ute. Det koster 5 euro i inngangspenger. Billetten sjekkes ved utgangen. Denne dagen var det meldt sterk vind og mulig regn, noe vi ikke tenkte så mye over. Det tok 1.5 time å kjøre dit, så vi startet å løpe 08.30. Det blåste kraftig, mye mer enn jeg hadde forestilt meg i en ravine. Bare noen hundre meter fra inngangen kom det plutselig fykende, noe som hørtes ut som en knyttneve stor stein og smalt i bakken mellom oss.  Det var skikkelig skremmende! Hadde den truffet i hode på en av oss kunne det vært direkte billett til Hades rike (dødsriket, vi var jo i Hellas). Jeg fikk en ny respekt for steinras, jeg følte meg med ett sårbar. Farten på løpingen ble ikke mindre etter dette.

Det sto oppført skilt med fare for steinras på flere plasser langs traseen med oppfordring om å passere raskt.

Siden vi ikke startet da de åpnet var det allerede ganske mange folk på stien. Det ble derfor mye forbiløping. Jeg gikk inn i «ryddemodus» (les jaktmodus), skulle innhente alle som hadde startet før oss og legge de bak meg. Det ga et ekstra kick å stadig se nye foran meg, som jeg måtte innhente. Dette utløste nok også en del adrenalin, jeg kjente ikke at jeg ble sliten eller at det tæret på lårene å løpe 1250 høydemeter nedover. Etter ca 12 km tror jeg alle startende den dagen var «ryddet». Vi hadde ravinen for oss selv!

Det mest berømte partiet i ravinen er bare 4 meter bredt og 500 meter høyt! Stedet ligger ca 3 km fra målet.

Det var en fantastisk fin ravine og det føltes aldeles ikke så slitsomt å komme seg igjennom, den, som mange hadde beskrevet. Vi brukte 2.5 timer ned, med noen få fotostopp. Jeg ville ikke innhentes og vi hadde planer om å gå den opp igjen etter at vi hadde spist i havnen. Vi spiste godt og psyket oss opp til å gå hele veien tilbake 17 km og opp 1250 høydemeter. Jeg var klar som et egg, skuffelsen var derfor stor da vi ble stoppet ved inngangen og nektet adgang. Ravinen ble stengt, pga sterk vind og stor fare for steinras. Ravinen kom til å bli totalt stengt neste dag, vinden skulle vare i 3 dager. Vi hadde derfor egentlig flaks. En dag skal jeg tilbake og gjennomføre begge veier. Det er ikke vanlig å gå den tilbake, pga at folk normalt sett bruker for mange timer på å klare å komme seg igjennom den før ravinen stenger for dagen.

Her var vinden så sterk at jeg så vidt klare å bevege meg fremover uten å miste balansen.

Alle turene ble avsluttet med fantastisk hjemmelaget, lokal gresk mat, servert av familiedrevet tavernaer. Kreta, vi kommer tilbake!

Efaristò!

Kreta er en lang øy; 260 km fra øst til vest og har 3 større fjellkjeder med mange fjelltopper over 2000 meters høyde. Det er også flere større raviner på Kreta. Det er altså mange muligheter for utforsking og opplevelser.