Sen sommerferie på 3 uker ble spontan, fantastisk og styrt av værappen Yr.
Vi tok Urkeegga, Galdhøpiggen, Rondane og Røros før vi kastet oss på en restplasstur til Kreta i 12 dager. Vi hadde leiebil og kjørte daglige turer til forskjellige steder der vi løp og hiket. Vi rakk to fjellturer, to ravineturer, to løpeturer langs kysten og en løpetur mellom landsbyer i fjellene. Her gir jeg et lite innblikk i 4 av turene vi hadde.
Frokostutsikten på hotellet var rettet mot fjellkjeden Lefka Ori, De Hvite fjellene, vest på Kreta. Denne fjellkjeden har flere fjelltopper på over 2000 høydemeter, en av toppene er Kastro på 2219 moh. Vi måtte opp dit!
Forloveden min er en kløpper på å finne GPX filer og lastet ned en rute. Vi satte av gåre i leiebilen og havnet langt oppe i svunnen tid. Veien ble dårligere og dårligere og bilen ble tøyd til grensen for leieavtalen. Føltes som om vi havnet lenger og lenger tilbake i tid jo høyere vi kom, sånn ca tilbake til Første Mosebok. Illusjonen ble brutt av lokale pickup biler, som suste forbi med hardbarka menn i militær-bukser og rifler på lasteplanet. Skiltene langs veien var gjennomhullet av skudd.
Hm, en smule skeptisk….
Ikke helt sikker på hva jeg følte i fht dette, men håpet på at vi ikke trengte hjelp underveis. Vi fant parkering ved noen gamle oliventrær og en flokk geiter med store bjeller om halsen.
Her snakker vi seriøs bjelleklang!
Det ble et brått møte med gresk natur og en bratt læringskurve. Ruten vi fulgte gikk rett opp en slags rim, egentlig helt etter min smak, men det ble tidvis ganske bratt i svært kupert terreng. Hard, lavaaktig stein med løsere stein oppå. Svært taggete og røft. Vegetasjonen var forrædersk fin, den så myk og puteaktig ut, men besto av sylskarpe pigger, som kunne penetrere de tykkeste Hokasåler! Eneste positive med vegetasjonen var at det luktet himmelsk, som om du trampet rundt i en svær urtehage. Gjorde meg sulten! Da vi samtidig så og hørte de lokale geitene, var ikke lunsjmenyen vanskelig å velge etterpå.
Litt løping, for syns skyld 😉 Det var ikke lett å løpe og jeg ville absolutt ikke falle her, da hadde jeg endt opp som en timianmarinert nålepute, laget av kjøttfarse.
Akkurat denne dagen kom det inn noen lavthengende skyer, som gradvis innhyllet oss jo nærmere toppen vi kom, men temperaturen var god. Det var ingen tydelig sti på denne turen, ingen partier som “gikk av seg selv”. På toppen hang en stor sauebjelle. Det er få skikkelige varder på Kretas fjell, noe som egentlig er litt rart siden varden har sin opprinnelse i den greske Mytologien.
Guden Hermes kjedet Hera sin trofaste tjener Argus til døde med sine endeløse historier, noe som gjorde Hera rasende og førte til at hun ville ta livet av ham. De andre gudene på Olympus synes dette var vel drøyt av Hera og hun gikk med på en avstemning i fht avgjørelsen om dødsstraff. Hver gud skulle kaste en sten til den de støttet, den som fikk flest stener vant. Hermes var god til å argumentere for seg og mente at det ikke kunne være en forbrytelse å kjeden noen til døde med historiene sine. Hera mente Hermes hadde drept tjeneren hennes og fortjente å dø. Resultatet var åpenbart, da avstemningen var avsluttet sto Hermes med steiner opp til halsen. Slik ble den første varden til. Hermes er blant annet alle reisendes beskytter og hans energi sitter i vardene og viser vei.
Underlaget var verre å bevege seg i enn det ser ut.
Turen ned igjen fra Kastro tok nesten like lang tid som opp. Terrenget var ikke løpbart, noe som ble ganske frustrerende tidvis. Jeg opplever det tyngre og mer belastende på kropp og knær å skulle gå nedover enn å løpe. Vi satt opplevelsen på kontoen: Fjellvant. Vi samler på opplevelser som gjør oss mer fjellvante. Og jo mer uforutsett og utfordrende turene er, jo raskere blir vi fjellvante.
På vei opp Psiloritis, bra sti, strålende vær og god temperatur.
Vi besteg også Kretas høyeste fjell Psiloritis på 2456 moh, kun overgått av gudenes fjell Olympus på 2917 moh, situert på fastlandet nordøst i Hellas. Turen var veldig fin og relativt enkel, flott sti hele veien til toppen. Her slapp vi å kjempe med stikkende vekster og brutalt skarpe steiner. Vi brukte staver opp, en god avlastning. Ravner og store rovfugler siklet evig rundt mot toppen. Vel oppe har man et rundskue på 360 grader. Det var få andre turgåere der, men de vi traff på var ikke uventet; hyggelige nordmenn, som Trine og Roald 😉
På denne fjelltoppen var det hengt opp en klokken, som var et kirketårn verdig i størrelse og klang, ikke en sauebjelle, som på Kastro. Det var også satt opp en steinhytte der. Det var mulig å smyge seg inn igjennom en liten åpning. Inne brant det bønnelys og var nok brukt til litt forskjellig etter folks varierende behov når været ikke var like strålende, som da vi var der.
Måtte tenne et bønnelys for beskyttelse, på Kretas høyeste fjell.
Turen ned igjen til bilen ble løpt. Dette er en tur jeg vil ta om igjen.
Sjekk utsikten og været! Her er det mye snø på kaldere årstider.
En dag bestemte vi oss for å løpe mellom landsbyer oppe i fjellene, til sammen 22 km i ganske så varmt vær. Det ble en sansemessig intens opplevelse, både i fht inntrykk; lukt, syn og emosjonell tilstand.
Vi løp ned til en svalende nekropoli, gammel gravplass.
…løp igjennom fantastiske olivenlunder, med stammer som var mange hundre år gamle.
Det påstås at det eksisterer oliventrær som er hele 1600 år gamle og som fremdeles bærer frukter. Lurer på hvor gammelt dette treet er. Oliventreet er mitt favoritt-tre.
Vi løp forbi gamle ruiner og fascinerende geiter.
Vi passerte aggressive hunder, heldigvis bundet fast i kjetting. Synes synd på de hundene der altså. På de mest soleksponerte stedene var alt uttørket og dødt. Tistler, nålebusker, skjelett og geitekranier formet stien. Følte jeg løp i en postakopalyptisk verden. Vanndråper er dyrebare på slike steder.
Rovfuglene sirklet alltid rundt oppe i fjellene. Langs veien lå forskjellige typer døde og råtnende dyr, ihjelkjørte. En sprukket grevling, en flatpakket katt osv. Ikke bare dyr dør på veiene på Kreta. Veldig mange svinger hadde små altere til minne om personer, som endte livet i fatale ulykker. Jeg erfarte lukten av død for første gang, tilsvarende dødt menneske….. En ny lukt å tilføre hukommelsregisteret. Livet og døden kom nært på denne turen. Vil man oppleve det ekte og usminkede anbefaler jeg turer som dette.
Nest siste dag hadde vi spart til den berømte ravinen; Samaria gorge, noen mener at det er den lengste ravinen i Europa: 17 km lang, starter på 1250 moh og ender på sydsiden av Kreta ved havet. Derfra tar man ferge og så buss eller taxi tilbake til bilen eller man blir hentet av lokale turoperatører.
Helt i starten av ravinen. Skyene henger tungt og det blåser.
Ravinen åpner kl.07.00 om morgenen. I høysesongen går 3000 personer daglig denne turen, så det lønner seg å være tidlig ute. Det koster 5 euro i inngangspenger. Billetten sjekkes ved utgangen. Denne dagen var det meldt sterk vind og mulig regn, noe vi ikke tenkte så mye over. Det tok 1.5 time å kjøre dit, så vi startet å løpe 08.30. Det blåste kraftig, mye mer enn jeg hadde forestilt meg i en ravine. Bare noen hundre meter fra inngangen kom det plutselig fykende, noe som hørtes ut som en knyttneve stor stein og smalt i bakken mellom oss. Det var skikkelig skremmende! Hadde den truffet i hode på en av oss kunne det vært direkte billett til Hades rike (dødsriket, vi var jo i Hellas). Jeg fikk en ny respekt for steinras, jeg følte meg med ett sårbar. Farten på løpingen ble ikke mindre etter dette.
Det sto oppført skilt med fare for steinras på flere plasser langs traseen med oppfordring om å passere raskt.
Siden vi ikke startet da de åpnet var det allerede ganske mange folk på stien. Det ble derfor mye forbiløping. Jeg gikk inn i “ryddemodus” (les jaktmodus), skulle innhente alle som hadde startet før oss og legge de bak meg. Det ga et ekstra kick å stadig se nye foran meg, som jeg måtte innhente. Dette utløste nok også en del adrenalin, jeg kjente ikke at jeg ble sliten eller at det tæret på lårene å løpe 1250 høydemeter nedover. Etter ca 12 km tror jeg alle startende den dagen var “ryddet”. Vi hadde ravinen for oss selv!
Det mest berømte partiet i ravinen er bare 4 meter bredt og 500 meter høyt! Stedet ligger ca 3 km fra målet.
Det var en fantastisk fin ravine og det føltes aldeles ikke så slitsomt å komme seg igjennom, den, som mange hadde beskrevet. Vi brukte 2.5 timer ned, med noen få fotostopp. Jeg ville ikke innhentes og vi hadde planer om å gå den opp igjen etter at vi hadde spist i havnen. Vi spiste godt og psyket oss opp til å gå hele veien tilbake 17 km og opp 1250 høydemeter. Jeg var klar som et egg, skuffelsen var derfor stor da vi ble stoppet ved inngangen og nektet adgang. Ravinen ble stengt, pga sterk vind og stor fare for steinras. Ravinen kom til å bli totalt stengt neste dag, vinden skulle vare i 3 dager. Vi hadde derfor egentlig flaks. En dag skal jeg tilbake og gjennomføre begge veier. Det er ikke vanlig å gå den tilbake, pga at folk normalt sett bruker for mange timer på å klare å komme seg igjennom den før ravinen stenger for dagen.
Her var vinden så sterk at jeg så vidt klare å bevege meg fremover uten å miste balansen.
Alle turene ble avsluttet med fantastisk hjemmelaget, lokal gresk mat, servert av familiedrevet tavernaer. Kreta, vi kommer tilbake!
Efaristò!
Kreta er en lang øy; 260 km fra øst til vest og har 3 større fjellkjeder med mange fjelltopper over 2000 meters høyde. Det er også flere større raviner på Kreta. Det er altså mange muligheter for utforsking og opplevelser.
