Mange løp skilter med at de er det tøffeste, hardeste, vanskeligste løpet i verden. Man bør ikke la seg skremme av dette, mener Sol-Britt Molin fra Sverige, bosatt i Norge. Hun løp Marathon des Sables tidligere i år, et etappeløp på 250 km i Sahara.
– Man kommer langt med riktig innstilling og god planlegging, sier hun.
Her er hennes opplevelse:
Kontrollpunkt fem, den fjerde dagen. Det er som på eventyrenes tid. Noe fra Tusen og en natt. Et stort leirbål sender gnister opp i den svarte nattehimmelen. Noen synger og spiller. Trøtte løpere hviler eller sover på ullmatter i berberteltene som er reist rundt leirplassen. Hvilestoler står forlokkende rundt ilden og kaller på slitne ørkenløpere, som prøver å motstå en pause, lik sirener prøver å forføre og trekke sjømenn ned i havet.
Lydene av prat, spøk og latter fra funksjonærene og løpere som er på vei inn i kontrollen eller på vei derifra igjen ut i Sahara, gir det hele en atmosfære av et beach party. Det eneste som mangler, bortsett fra sjøen, er lukten av grillen. Maten består kun av energibarer, nøtter eller tørket frukt. Men en del tar seg tid til å koke vann til en porsjon frysetørket mat. Jeg har kokt, tørket ris med litt linser i som trenger bare kaldt vann for å bli spiselig. Ganske spiselig. Ryktene om det hyggelige sjekkpunkt nummer fem leste jeg om lenge før jeg dro til Marokko, og planla derfor mitt eneste stopp for den lange dagsturen her.
Et langt løp
Marathon Des Sables markedsføres som verdens tøffeste løp til fots. Hvis jeg virkelig hadde trodd på det, hadde jeg ikke turt å melde meg på. Jeg er ikke blant verdens tøffeste løpere. For over tretti år siden, var det kanskje det hardeste løpet, men i dag når løpene står i kø for å være det vanskeligste, lengste, bratteste eller generelt bare det verste, så er det ikke mulig å sammenligne dem. De har alle har sine utfordringer, og alle løpere har sine sterke og svake sider. Jeg leser det som står skrevet med liten tekst på arrangørsiden «Marathon Des Sables er et løp som mange kan klare med god planlegging og organisasjon» og klikker «påmelding».
Blant over tusen deltagere fra femti forskjellige land er det seks nordmenn og en norsk kvinne og syv svensker, jeg er den eneste svenske kvinnen. Av alle deltakerne er det bare 159 kvinner, i min gruppe, 50-59 år, er vi 32 kvinner.
Det er uten tvil en fordel å ha erfaring fra ultraløp, eller med å løpe flere mil flere dager på rad. Men, selve løpsprestasjonen er ikke det vanskeligste, selv om den ikke skal undervurderes. Sanden og varmen er to ting som gjør distansen noe mere krevende. Etappeløp gir dog kroppen en liten hvil som betyr mye, hvis man klarer å utnytte den. Søvn, for eksempel, i en ukes tid, i sovepose på liggeunderlag, i telt sammen med syv personer du ikke kjenner, er noe som bør planlegges hvis det er en risiko for at det ikke er problemfritt for deg.
Hvor mye næring trengs for å løpe 250 km i Sahara? Hva går egentlig ned under en ukes kombinert løp og camping tur i 25-50 graders varme? Må maten være varm eller er det nok med lunken, soloppvarmet mat? Hvilke sko gir minst gnagsår på varme føtter, innestengte i sandbeskyttende gaiters, men som allikevel aldri er fullstendig frie for sand? Svette og sand kan gi gnagsår over alt på kroppen, og gnagsår er den vanligste grunnen til DNF (did not finish) i Marathon Des Sables. Ekstra klær? Nattemperaturen er mange ganger ned mot ti grader. For slitne muskler kan over tretti graders temperaturforskjell være tøft. Sist og absolutt minst diskutert; dopapir, prøv å anslå forbruket for en uke. Det er ikke gøy å ha for lite, men til slutt handler alt om hvor tung ryggsekken får være? Jo mer komfort, jo mer å bære på under løpet!
Starten
Den første dagen er en form for innsjekking. Obligatorisk utstyr og mat (minimum 2.000 kcal per dag) må være på plass. Det er også et krav at ryggsekken veier minst 6,5 kg, men bare de som seriøst går inn for konkurranse har en ryggsekk som ligger på den grensen. De fleste av oss andre lander på rundt 7,5 kg. Når sekken er veid blir vi tildelt GPS-tracker, flere små ting og til slutt vann som skal rekke gjennom den første milen dagen etter, til vi kommer til det første sjekkpunktet hvor vi får påfyll. Når innsjekkingen er fullført er innholdet i ryggsekken alt vi har for den kommende uken.
Første dagen løp vi med ca. 10 kg på ryggen. Rene militærøvelsen. Lettelsen er at vannet drikkes opp, selv om det fylles på igjen i hver kontroll, og dag for dag reduseres totalvekten alt ettersom maten spises. Å kaste noe av utstyret er ikke tillatt.
De første tre dagene er distansen mellom 30 og 40 km med to til tre væskekontroller per dag. Over og langs med steinete åser av sand, uendelig utsikt over uttørkede innsjøer og elver, grusplatåer og sanddyner. Etter hvert lærer vi hvordan det er lettest å løpe i fin sand. Urørt sand er som å løpe på skare om vinteren, men når minst fem hundre deltakere har passert er det vanskelig å finne sand som ingen har trampet på før deg. Klatringen er sjelden vanskelig. De bratteste delene er utstyrt med tau for å holde seg i. Et tips dog, er å se en ekstra gang hvor en plasserer hendene blant steinene, når de trengs til hjelp, siden skorpioner gjemmer seg blant dem.
Lang dags ferd mot natt
Den fjerde dagen er det dags for den lange økten på drøye 86 km. Dagen som alle har hatt i tankene når de har vurdert sitt tempo de første dagene. På kvelden den tredje dagen råder nesten sakral stillhet i den store teltleiren, oppbygget i tre perfekte ringer med et stort åpent område i midten. De tidligere kveldene har det vært prat i alle teltene. Mennesker som ikke kjenner hverandre fra før deler telt, tretthet og plager. Nytt vennskap vokser raskt. Det er mye latter og til og med franske schlagers fra en høyttaler som en eller annen entusiast bærer med seg på turen(!). Men når solen går ned før den fjerde dagen føles det som en sirkusdirektør akkurat har bedt om størst mulig stillhet.
Det er registrert 51 grader Celsius i løpet av dagen informerer funksjonærer. Det føles ikke så ille, som det høres ut, tenker jeg. Min strategi for å klare varmen, bortsett fra å drikke vann og ta salttabletter, er å dynke buffer som jeg har rundt hals og håndledd, fulle med vann, de pluss en liten mikrofiberduk som jeg legger på hodet under kapsen. På alle kontrollene (syv denne dagen) får vi halvannen til tre liter vann. Det meste går til å fylle opp vannflaskene. Det som gjenstår heller vi over oss. Etter fire dager med sand og vann har hele kroppen, og alt utstyr, fått en ordentlig blestret overflate.
Omsider kommer jeg til den fjerde kontrollen, som har vært synlig i mange kilometer, samtidig som solen synker bak horisonten av noe som kunne vært en savanne. Hadde det bare vært gress i stedet for sand på marken. Dromedarer lykkes imidlertid å få de tørre buskene som er der til å virke som overdådige koldtbord.
Samtidig begynner det å blåse. Ikke i nærheten av den sandstorm var i løpet av natten mellom den andre og tredje dagen, og som rev opp flere telt og feide vekk eiendeler til flere av løperne, men likevel så mye sand i luften at jeg trekker opp buffen rundt halsen over munn og nese. Luften føles kald og min langermede t-trøye kommer til sin rett. Forflytter meg raskt videre fra kontroll fire, etter å ha kranglet på trøyen under ryggsekken og silkekjolen. Silkekjolen fra Siden Selma er en
egen idé som fungerer helt etter planen. Svært komfortabel å løpe i, og den gir et lite privat rom for dobesøk – selv om sjenansen for det å sitte på huk blant tusen mennesker i en ørken helt enkel må undertrykkes.
I den femte kontrollen, der jeg setter meg ned et øyeblikk for å ta inn atmosfæren, og tvinge i meg noe ris, så får alle løperne en overraskelse, en liten kopp søt arabisk te. Etter femten timer i sol, blant sand og sten, er det en himmelsk omveksling fra vann, sportsdrikk og salttabletter. Jeg hører med misunnelse at noen gikk en runde bak te-teltet for å komme opp en gang til med strømmen av nyankomne løpere og dermed berget seg en ekstra kopp.
Sand og vann erstatter hårspray. Alle foto: Sol-Britt Molin
Jeg ligger på 73. plass blant alle kvinner, på tolvte i min aldersklasse, og omtrent midt i feltet blant alle deltakerne. Lykkelig uvitende om dette sitter jeg og tygger på min ris- og linseblandning som jeg har tilsatt olivenolje, salt og nøtter. Jeg følger lite med på rankinglistene som blir satt opp hver kveld. Jeg deltar for å gjennomføre Marathon Des Sables. Min viktigste løpestrategi er å ikke dvele i kontrollstasjonene. Jeg løper ikke fort men stopper ikke for å hvile. Etter å ha tatt inn så mye som mulig av stemningen på det femte sjekkpunktet, og fylt magen med en desiliter ris, drar jeg videre. Dunjakken er kommet på. Klokken nærmer seg midnatt, og vi har vært i gang siden 8:30.
Jeg kommer meg av gårde ganske alene fra kontrollen og det passer fint til stemningen akkurat da. Alle løpere fikk seg tildelt en liten lysstav, i god tid før skumring. Det er obligatorisk å aktivere og feste den bakpå sekken nå i mørket. Langt fremfor meg ser jeg mange små lysstaver på rekke. Når jeg snur meg ser jeg et perlebånd av lysene fra alle hodelyktene langt bak meg. Veien er godt merket av enda flere lysstaver. Kommer løperne foran eller bak meg ut av syne, på bunn i noen av alle endeløse sanddyner, mister jeg uansett ikke veiretningen.
Jeg slår av min egen hodelykt en liten stund og lar meg innfanges av stjernehimmelen som ser ut til å ligge utbredt direkte på bakken. Det føles som om jeg er midt blant alle stjernene og bare kan strekke ut en hånd for å ta på dem. Når jeg er veldig trøtt, når musklene verker og slitenheten er påtagelig, blir alle følelser mer intense, nesten overveldende. Hjernen kobler fra og lar hjertet alene ta over alle inntrykkene. Opplevelsene trekker rett inn i brystet og pumpes ut i kroppen. Da finner beina krefter jeg ikke visste fantes, føttene henger seg på (hva ellers) og ryggen strammer seg opp på en måte jeg skulle ønske at den kunne gjøre litt oftere i hverdagen. Pusten blir dyp og rolig og målbevisstheten grenseløs. Det er for slike øyeblikk at jeg løper langt.
Ikke noe varer for evig. I det sjette, nest siste, sjekkpunktet har jeg en tøff diskusjon med meg selv:
– Nå er jeg dritlei! Det gjør vondt! Hva er så ille med å hvile litt?
– Det tar tid! Hvile gjør man når man er ferdig.
– Men, det er jo så vakkert i ørkenen, ikke sant? Bare ligge litt på ryggen og se på stjernene? En bitteliten stund?
– De der stjernene kan jeg se fra fjellet!
– Bare strekke litt på beina da, hvile øyene bare litt, den korteste av de aller korteste mikro-powernaps?
– En hvil er kun behagelig når jeg er ferdig. Nok snakk!
Den syvende og siste kontrollen før mål, haster jeg gjennom før hjernen rekker å oppfatte telt og ulltepper. Topper opp med litt vann i ene drikkeflasken. Det tar under et minutt. Kroppen vil allikevel ikke ha noe ned i magen, og jeg tvinger den ikke. Vet av erfaring at på denne tiden av døgnet klarer jeg meg lenge med en liten slurk vann i munnen en gang i blant, som langsomt får renne ned i magesekken. Til slutt gjetter jeg at det er under en time igjen til målet for denne dagen. Pulsklokken, som har langt mindre utholdenhet enn jeg, har tatt kvelden for lenge siden. Det er noen få timer igjen til morgengry. En blodrød, tynn måneskive blir synlig på natthimmelen. Det svake måneskinnet kan ikke konkurrere ut stjernene.
– Jævelig vakkert, tenker jeg forbigående, utelukkende fokusert på å kalkulere sannsynligheten for at en stor, feit landcruiser kommer kjørende og kaster skrotten min opp på lasteplanet og bikker den av på teltplassen.
Slutten
Den opplyste målbuen er som en hildring i natten. Når solen går opp, trekker jeg soveposen over hodet. Maksimal tid for den fjerde etappen er 35 timer. Dette betyr at alle løpere som er ferdige innen 24 timer får en dag velsignet hvile, før den femte løpeturen, mens de venter på øvrige som kommer dryppende inn i mål en etter en. En time før fristen går ut går funksjonærer rundt i alle teltene og forteller at det er ti minutter igjen til den siste løperen, fra den «lange dagen», kommer i mål. Samtlige deltakere rusler ned til målområdet, både av nysgjerrighet og for å ønske velkommen. Solen går ned for andre gang i løpet av den fjerde etappen. En mann kommer gående bøyd over en stav, likt et tre bøyd av vinden, eskortert de siste 200 meterne av terrengbiler og funksjonærer. Media fra hele verden, deltakere, arrangører og funksjonærer heier, klapper og jubler over målgangen.
Den femte og nest siste etappen er en tradisjonell maratondistanse og starter i sandstorm. Vinden varer hele dagen, noe som bidrar til at det er mer behagelig temperatur enn alle de tidligere dagene. Sikten er dårlig før start men blir raskt bedre etter start, men luften er så full av sand at det mange ganger er lettere å puste med en buff foran ansiktet. Så typisk for Marathon Des Sables. Dagen blir en ekte sightseeing som inkluderer litt av alt fra ørkenen. Noen sanddyner, men for de meste lettløpte tørrlagte elver og steinete platåer, litt klatring og til slutt en gammel forlatt landsby. Alle løpere satser alle sine krefter på å løpe en sandmaraton (selve betydningen av «Marathon des Sables») så raskt de klarer etter nesten 200 kilometer, og seks dagers teltliv, i Sahara. Alle konkurranseinstinkter er på topp. Nå skal ikke noe spares på lenger. Den sjette og siste etappen, er for så vidt obligatorisk men uten tidtaking, altså utenfor konkurranse.
Plutselig ligger den oppblåsbare målbuen der foran oss for siste gang. Vi får vår medalje for fullført løp. En av mine teltvenner kollapser på målstreken, men tar seg allikevel straks videre til vårt telt for egen maskin. Intravenøs væske gir to timers straff på sluttiden. Ikke tale om.
Så gjenstår bare en siste kveld med nøtter og en frysetørket middag i lunkent vann, en morgen med sportsdrikk, litt kaffe og til slutt en syv kilometer lang promenade i sanddyner før eventyret definitivt er over.
Hvordan kan en uke gå så fort når en mil varer i en evighet?
Les en tidligere etappe av Runner’s World-stafetten: Mitt møte Med Ultra Sierra Nevada
Om Runner’s World-stafetten
Alle løpere har sin unike historie. I Runner’s World-stafetten vil vi enten høre om én konkret løpsopplevelse som har satt spor, eller historien om hvordan du ble en løper – hvordan startet det hele? Ønsker du å dele din historie, eller vet du om noen som kan inspirere med sin? Send en mail til sara@runnersworld.no og merk emnefeltet med Runner’s World-stafetten.
