Alt starter i baktroppen

Du trenger ikke å være i form for å begynne å trene med andre. Det viktigste er være med. Finn din egen baktropp. De aller fleste løpeklubber har én, mener Ingrid Hovda Lien som løper med sin baktropp året rundt.

Tekst og bilder: Sylwia Sørensen

Det er lett å få øye på dem. De står og prater og ler, de stopper ikke for å snakke mens de løper. De møtes gjerne tre-fire ganger i uka. På planen står det stort sett løping, men også styrketrening.

Plutselig kan de finne ut at de vil dra sammen på en bootcamp, eller trene sammen mot en stor konkurranse. Noen ganger møtes de bare i en liten gruppe, andre ganger trener de sammen med mange flere og løper på slutten av løpetoget.

De kaller seg Baktroppen, selv om de tilhører Northern Runners, den største løpeklubben i Tromsø.

På en kald vinterhelg i mørketiden traff Runner’s World noen fra Baktroppen. Blant dem er Ingrid Hovda Lien (48), trebarnsmor med mange baller i lufta. Hun har løpt i over 15 år, på den tiden hun startet var ikke løping så populært blant vanlige folk, sier hun.

– Vi er en fleksibel gruppe. Til Baktroppen kommer folk inn og ut. Det er ikke slik at vi løper bakerst hele tiden, sier Ingrid og forklarer at hele temaet med Baktroppen startet litt tilfeldig da noen løpere meldte seg på en lokal stafett.

Flere løpere tilbød seg å være med hvis noen andre ikke kunne. Til slutt kalte de seg «Reservedeler». Til neste konkurranse kom et nytt navn fram: «Baktroppen».

Det har blitt brukt i flere år, både av løpere som trener bakerst, av andre løpere og av trenergruppa. På den måten fikk Baktroppen sin egen identitet. Men Ingrid understreker at Baktroppen ikke er unik. Det finnes baktropper i de fleste løpegrupper, man må finne dem som passer til sitt behov og som gjerne satser på bredde, lavterskel og å være sosial.

Start trygt med de andre

Elisabeth Sundkvist (50) har løpt i 10 år, og har vært med på mange gode treninger og konkurranser med Baktroppen. Flere ganger har hun hørt fra nybegynnere, og også fra andre, at de ikke tør å komme på trening. De ville komme i god form først. Og derfor sier Elisabeth høyt: Finn din baktropp. Det blir lettere å trene og du blir bedre.

Rune Ellingsen (66) er enig med henne. Sammen med andre trenere i Northern Runners lager han treningsplaner som passer for alle. Der gjelder én regel – ingen trenger å følge alt slavisk.

– Du kjenner til ditt nivå. Hvis det er for mye for deg, så kan du stoppe litt opp, ta et kortere drag eller en kortere distanse. Så enkelt er det, sier Rune.

Ifølge Rune kan baktroppen for mange være en fin inngangsport for å komme inn i en klubb og et løpemiljø. Og man kan ta steget videre når man er klar for det.

Ingrid vet allerede hvordan man kan bygge form. Da to venninner trente mot New York Marathon, sa hun ja til å være med på rolige turer. Ingrid er kjent for stor kapasitet, og da nærmere bestemt «pratekapasitet». Så de avtalte å holde et tempo som gir mulighet til å snakke. Hvis det ikke gikk, måtte de gå. På den måten løp Ingrid stadig mer og fikk løpeglede.

– Det var utrolig smart. For alle finnes det en beste måte å lære seg å løpe.

Baktroppen er for alle

I løpet av mange år har Rune observert hvor nyttig det er at løpere på forskjellig nivå trener med Baktroppen. Han har selv bakgrunn fra fotball og 30 års erfaring med løping, og har noen imponerende bestetider.

– Nå har jeg ikke det konkurranseinstinktet lengre. Jeg konkurrerer bare mot meg selv, sier Rune.

På treninger veksler han mellom å trene sammen med forskjellige løpere. Det hjelper veldig å variere mellom høy og lav intensitet, og å tilpasse trening til mål. Han vil gjerne se at mange flere løpere i toppform tar det roligere, spesielt på langturer.

– Når jeg vet at jeg skal løpe fort en dag, så trenger jeg ikke gi full gass dagen etter. Så jeg har opplevd Baktroppen i høyeste grad. Det er mye prat der, og det er bare hyggelig å være der, sier Rune.

– Baktropp er en tilstand du er i på et eller annet øyeblikk, enten når du starter fordi du er utrent eller du er tilbake etter skade eller sykdom. Det er mange årsaker til at vi ikke nødvendigvis alltid leverer på topp, understreker Elisabeth.

Oppskriften på å unngå skader

Å trene med Baktroppen passer fint for mange i en periode. En del løpere er med for få flere kilometer i beina før konkurranser. Andre har nettopp deltatt på konkurranse og trenger å ha noen roligere uker. Det dukker også opp historier om folk som ønsket å løpe lange distanser, men ikke klarte det.

– De løp for fort. Og her hjalp Baktroppen med å ta ned tempoet, sier Ingrid, som selv opplevde mestring da hun krysset en løpegrense.

Lenge var hun overbevist at hun ikke kunne løpe lengre enn 10 km. En dag sprang hun med en annen løper fra Baktroppen, og endte uvitende opp med 11,5 km. Det åpnet øyene hennes. Etter det løp hun både halvmaraton, halvultra og 30 kilometer.

– Jeg er fortsatt ikke superrask, og jeg kommer aldri til å bli det, men jeg kan løpe langt. Der har jeg mer å gå på, både å holde ut og å pushe meg, fant Ingrid ut.

De fleste løpere som har vært i Baktroppen i mange år har aldri blitt skadet. Hvordan er det mulig?

– Jeg tror det handler om at vi holder litt igjen på tempo. Mange andre løpere stopper ikke med trening når det kommer smerter. I slike situasjoner går vi over til alternativ trening, sier Ingrid.

– Vi bruker å tulle med at vi skal slå igjennom i aldersgruppa 70 – 75 år. Vi unngår skader, så skal vi holde oss i form til vi blir eldre. Det er målet vårt.

Lest denne? Derfor blir du bedre av å løpe rolig

Tempo er ikke viktigst

Nina Olsen (58) er blant de som har vært i Baktroppen lengst. Nå tar hun trenerutdanning, sitter i treningsgruppa og passer på at også Baktroppen får sitt treningsutbytte.

Når hun tenker om Baktroppen, så slår det henne at i løpet av mange år har hun vært i flere forskjellige baktropper. Noen sluttet å løpe, det kom nye folk til, men det er alltid flere som hun kan løpe med. Men noen ting fortsetter å være det samme:

– Vi motiverer hverandre og heier på hverandre. Vi finner oss mål og vi er sosiale, forteller Nina.

Hun er åpen på at løpingen har blitt hennes redning. Etter samlivsbrudd ble hun alene med små barn og hund. Da bestemte hun seg for at hun ikke bare kan sitte hjemme. Selv om hun røyket en pakke sigaretter daglig, drev hun med fjellturer og zumba.

I 2011 kom løping i bildet. Overbevist av ei venninne stilte Nina opp på bakkeintervaller på vinterføre med en helt ny løpegruppe.

– Jeg likte ikke så veldig godt å springe i begynnelsen, men det var så bra å være i aktivitet med andre. Det var ingen som brydde seg om du sprang fort eller sakte, husker Nina.

Etter det ville hun være med på alle mulige løpetreninger. Hvis hun ikke skaffet barnevakt, tok hun med ungene på trening.

Gode samtaler i all slags vær

– I Baktroppen finner du de gode samtalene. Når du jager i front får du ikke tid til det, sier Rune.

Han merket at absolutt de aller fleste løpere fra Baktroppen har blitt mye bedre. Det som fungerer så bra er at de er stadig på trening. De sender meldinger til hverandre og lager avtaler om trening. Det hjelper spesielt når det er mørkt og kaldt ute.

– Erfaringsmessig er det alltid mye bedre vær ute enn inne når du ser ut av vinduet, ler Ingrid.

Når Elisabeth har en ekstra slitsom dag, kan hun sende en melding om at hun trenger en god prat på trening.

– Da kan man snakke om livet, kjærlighet og alt som er vanskelig å stå oppi, både privat og på jobb. Vi har mange langturer med lavt tempo som er viktig for den mentale helsa. Der får man tid til å sortere, forteller hun.

Nina kjenner seg igjen i dette. Hun har spurt seg selv flere ganger hva hun hadde gjort hvis hun ikke hadde funnet en løpegruppe. Det hjalp henne mye, spesielt etter skilsmissen. Hun snakket med flere som har funnet livsgnisten igjen på samme måten.

– Jeg hadde aldri drømt om at løping skulle være min aktivitet. Men det er alt for meg. Det gir meg glede av å springe med andre. Jeg har fått utrolig mange nye bekjentskaper, sier Nina.

Fra null kilometer til maraton

Mens andre løpere fra første dag i Northern Runners snakket om store konkurranser, ville ikke flere av de litt lengre bak tenke om det i det hele tatt. Likevel, da Baktroppen kom på «et prosjekt», kastet flere løpere seg uti. Sammen var de på mange konkurranser, både i Norge og i utlandet.

Nina begynte å løpe i midten av førtiårene. Hun var sikker på at hun aldri skulle ha startnummer på brystet. Da flere andre ville konkurrere, meldte hun seg på Mørketidsløpet i Tromsø. Det ga mersmak, og hun var med på mange forskjellige løp.

Lenge konkurrerte hun på korte distanser. Da hele Baktroppen løp halvmaraton i Tromsøkarusellen, var hun også med. Det gikk veldig bra, så hun løp den distansen flere ganger. Men hun stoppet ikke der.

På en løpetur dukket det plutselig opp en idé om å fullføre maraton. Baktroppen var enig i at det måtte bli en kjempeflat løype, og landet på København maraton 2017.

Nina forteller at opptreningen til maraton begynte mange måneder før.

– Hver lørdag var det langtur. Det startet med 11 km, og vi økte én kilometer hver uke, helt til 30 km. Vi sprang i all slags vær, både i godvær og i storm. Sammen trente vi på å løpe, ta til oss næring og diskuterte alt mulig om maraton, smiler Nina.

På maratondagen gikk det ikke helt som hun drømte om, fordi hun fikk kramper. Likevel sprang hun forbi flere løpere og kom til mål. På spørsmål om hun kan tenke seg å løpe maraton igjen, svarer Nina raskt.

– Det frister! Jeg kan godt tenke å ta med Baktroppen på en maraton.

Realistiske mål gir mestring

Når det handler om konkurranseinstinkt, så er folk i Baktroppen veldig forskjellige. Noen får høyere puls bare av å få startnummer på, noen er opptatt av pers, andre leter etter en rygg å henge på.

Det finnes også de uten konkurranseinstinkt, som Ingrid, som ikke vil løpe forbi løpere fordi hun vil at andre også skal få mestringsfølelse. Men en ting er sikkert, alle vil trene og være med på nye løpeprosjekter.

Det å være i en gruppe har gitt løperne motivasjon til å gå ut av sin komfortsone. Ingrid er her det beste eksemplet. Lenge trente hun i tempo som føltes behagelig for kroppen. I de siste årene har hun forbedret sine beste tider flere ganger. Grunnen til det er pulsklokker, Baktroppen, fotografer og god stemning.

Klokkene har hjulpet Ingrid å få bedre oversikt og å holde tempo. Å løpe med andre på samme nivå hjalp henne å pushe seg flere ganger. De klarte også å variere mellom treningsintensiteter. I tillegg motiveres Ingrid mye av fotografer i løypa og folk som heier på.

– Jeg smiler og får ekstra energi av det, sier Ingrid.

Baktroppen setter seg også ulike tidsmål. De melder seg på konkurranser, finner ut i hvilket tempo de vil starte, løper gjerne med noen andre, og holder seg til planen.

– Ingen av oss har blitt hentet av ambulanse eller helikopteret på en eller annen fjelltopp. Vi er veldig klar over vårt eget nivå. Men vi løper fortsatt forbi folk og kommer ikke sist til mål. Det handler om å sette seg realistiske mål. Når du har nådd det, så opplever du virkelig mestring, sier Elisabeth.