Hva skjedde egentlig på Côte d’Azur mellom hav og fjell, med start på Promenade des Anglais og mål på La Croisette?
Foto: Activ’ Images
Det er en helt egen lyd. Lyden av quadriceps som våkner. Koffeingels som plasseres i beltet rundt livet. Lisser som strammes nok en gang. På en måte har det nesten aldri vært så stille på havnepromenaden i Nice før. Ingen sier noe. Ingen trenger å si noe, alle vet hva alle de andre tenker på. Hva de gruer seg til. Jeg og maratonbobla har nok med oss selv.
Noen kommer løpende febrilsk på andre siden av gjerdet, for sent ute til start etter å ha blitt stående fast i bagasjedroppen. De prøver å bryte seg inn i startfeltet, inn i de andres boble. Hemningene og de sosiale kodene er lagt igjen på hotellrommet. Hver en busk, hver en palme, hver en lyktestolpe, alt er et toalett. Maratonbobla skjemmer ingen.
Sola har begynt å titte fram bakerst i horisonten og legger seg over asfalten under føttene mine. Maratonbobla drar meg over startlinja, som en magnet, fra rygg til rygg, over fortauskanten, gjennom forbikjøringsfelt, maratonbobla har ingen vikeplikt.
Yachtene ligger stille og glitrer, som et diamantsmykke i glassmonteret. Jeg og maratonbobla er bare på gjennomreise, men vi kan i det minste drømme oss bort, utvide boblen og la tankene fly bort fra den stramme gnissingen fra kompresjonsstrømpene. Vi kan drømme om høye glass med Cremant, uendelige drueklaser, lukten av dyr parfyme. Én dag. Én dag.
Den beige muren i Antibes’ gamleby matcher den solbleke huden min. Vi er halvveis. Maratonbobla har ikke sprukket ennå. Men den nærmer seg, jeg har mindre armslag, singleten gnager under armene, pulsbeltet strammer seg rundt brystet.
Jeg griner på nesa. Havet på andre siden av muren slår inn mot oss, men når ikke opp. Jeg har nok med mine egne bølger, beina blir tyngre og tyngre. Maratonbobla begynner å briste.
Munnen er tørr. Sola strekker seg intenst over himmelen, svetten i panna har slått seg ned på permanent basis. Vinden puster ikke, beina er betong. Akkurat som en tørr og ihjeltygget tyggis, er det umulig å blåse liv i maratonbobla.
Førtien. Bare tusen igjen. Tusen tanker om hva jeg holder på med, tusen grunner til å finne på noe annet. Tusen grunner til å stoppe. Tusen tårer for sønnene mine. Tusen overbevisninger til beina som ikke vil mer.
Jeg ser ikke palmene. Jeg ser ingen strand. Jeg ser ingen tid, ingen som heier. Jeg ser bare maratonbobla mi på vei over målstreken, med armene i været.
