Mona Kjeldsberg ga seg ikke med løpingen selv om skader plaget henne. Hun senket tempoet, og satset på ultraløping fremfor kortere løp. I fjor sommer løp hun Norge på langs på sti.
Tekst: Sylwia Sørensen / Foto: Privat
– Jeg har ikke flere timer i døgnet enn andre mennesker. Trening går derfor gjerne litt ut over husarbeid, hagearbeid, støvtørking og sånne ting, smiler Mona Kjeldsberg (55).
Dama som for mange er et kjent navn i løpe-Norge, både som løpsarrangør og løper, har mange baller i lufta. Hun jobber som idrettslege både ved Volvat Norsk idrettsmedisinsk institutt og ved Romerike Idrettsmedisin i Gjerdrum, som hun startet selv. Pasientene er toppidrettsutøvere, ungdommer som starter sitt idrettseventyr, men også hverdagsmosjonister.
I tillegg er Mona også landslagslege for forskjellige idretter og har jobbet ved Olympiatoppen i flere år, blant annet som sjefslege for den norske troppen i Vinter-OL i Pyeongchang i 2018. Da hun i fjor ble spurt om også å være med til Vinter-OL og Paralympics i Beijing sa hun ja. Syv uker i Kina med strengt koronaregime passet dårlig til planene om å løpe Norge på Langs på sti. Men man får alltids løpt, selv om det kanskje ikke alltid er like optimalt: Legen slang ryggsekken på ryggen og løp på asfalten rundt og rundt i deltagerlandsbyen.
Det viktigste er å gjennomføre
Mona kaller trening en multivitaminpille. Løping gir henne glede, mestringsfølelse og holder henne i form. Hun har aldri vært en som liker å sitte stille i sofaen. Helt fra hun var barn ville hun bruke kroppen og være ute. I ungdomstiden og tidlig i 20-årene drev hun med orientering. Hun gikk også langrenn, prøvde friidrett og løp gateløp. Hun innrømmer at hun har herjet mye med kroppen gjennom årene, og at hun ignorerte kroppens signaler når hun hadde lyst å gjøre et eller annet. Derfor bruker hun ofte å si: «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør».
Da hun var i førtiårene, begynte skadene å melde seg litt for ofte. Mona spurte seg selv hva hun fortsatt kunne gjøre.
Svaret var at selv om hun ikke tålte å løpe like fort lenger, kunne hun løpe lenge.
Dermed startet ultraløpseventyret.
– Jeg tror at mange ikke er klar over at man ikke må løpe hele veien på et ultraløp, spesielt ikke i fjelløp. Det er helt vanlig at man går i bakkene, og veksler mellom å gå og løpe. Det som er viktigst for de fleste deltakerne er å mestre distansen. Alle føler seg som vinnere når de krysser målstreken, forteller Mona.
Hun anbefaler gjerne mosjonister å ikke se så ofte på klokka under trening, og oppfordrer også til at man stiller litt mindre krav til seg selv på en del økter:
– Mange er litt for opptatt av tider, plasseringer, ny personlig rekord, Strava-segmenter og så videre. Det kan være tungt å komme seg ut når du må konkurrere med deg selv eller de andre på de fleste treningene dine. Og i tillegg skal man gjerne prestere på jobb, overfor familie, og hvis man har barn kommer foreldremøter og fritidsaktiviteter i tillegg. Det betyr ikke at man ikke skal løpe fort og utfordre seg selv innimellom, men treningen bør ikke være et jag etter tider hele veien. Det viktigste er at man faktisk kommer seg ut regelmessig og blir litt andpusten og svett.
Stadig på jakt etter fin utsikt
Selv om Mona ikke er veldig opptatt av tider, så liker hun å konkurrere. Hun deltar gjerne i konkurranser som går over flere dager, og aller helst i fjellet.
– Det som særlig tiltrekker meg ved disse lange løpene i fjellet, er den mentale biten og den kontinuerlige problemløsningen underveis. Små og ubetydelig ting på en kortere treningstur kan få store konsekvenser i et ultraløp dersom man ikke gjør noe med dem, sier Mona, og ramser opp utfordringer tilknyttet til oppoverbakker, nedoverbakker, teknisk terreng, temperatur, søvn, næringsinntak og mentale påkjenninger.
– Det er vanskelig å være forberedt på alle mulige utfordringer som kan og vil oppstå under løp som varer fra ett til flere døgn. Og det er noe av det som gjør det kjempespennende å delta.
For Mona er en god plassering på resultatlista en bonus. Hun er stadig på jakt etter spennende konkurranser på nye steder.
– Det fascinerer meg at løpene er så forskjellige. Det føles lettere å komme seg gjennom dem fordi jeg er så nysgjerrig på hvordan det ser ut på neste fjellrygg, over neste fjellpass, i neste dalbunn, eller på neste service-stasjon. Jeg er spesielt glad i å finne en ny og god utsikt. Det er sånne ting som driver meg videre, sier Mona.
Løperen stiller på startstreken bare to–fire ganger årlig. Hun velger derimot å forberede seg godt til «litt krevende konkurranser», som hun kaller dem. Dette innbefatter flere ultraløp og ekstreme fjelløp, blant annet Swiss Peaks Trail, hvor Mona var femte kvinne.
Den konkurransen hun er mest stolt av er Petite Trotte a Leon (PTL), den mest krevende av UTMB-løpene. Deltakerne løper 330 km, med 25 000 høydemeter, i Mont-Blanc-massivet i Frankrike, Italia og Sveits. Løypa er ikke merket og krever navigering hele veien. Tidskravet er litt over seks døgn. På UTMB sin side står det: «I PTL deltar lag med to eller tre utøvere, uten noen offisiell rangering. Lagene ferdes i et tøft og krevende fjellterreng, som krever et sterkt teknisk, fysisk og mentalt nivå».
I 2018 stilte Mona, sammen med Monica Strand, til start i Chamonix på Petite Trotte a Leon, og som eneste rene kvinnelag kom de til mål. Mona husker løpet som ekstremt krevende. Deltakerne måtte navigere hele veien, gå via ferrataer, klatre med tau, forsere partier med store steinblokker, og flere av toppene de skal over er over 3000 meter. Det kunne være avstander på opptil to døgn mellom service-stasjonene. For å rekke tidsfristene måtte deltakerne kutte søvn til et absolutt minimum.
– Løpet stilte ekstreme krav til mange ting. Og man måtte løse problemer sammen med makkeren. Det er en ny dimensjon å løse ting i fellesskap samtidig som man blir så ekstremt sliten og trøtt. Jeg er veldig stolt av at vi klarte det, sier ultraløperen, og forteller at man gjerne er litt i motfase når det handler om behov for søvn, hvile, mat, og på toppen av alt kommer diskusjoner om veivalg.
Husmorferie med mange høydemeter
Mona løper cirka 70–100 kilometer i uka, og en del av kilometerne kommer fra “usynlig” trening når hun løper til eller fra jobb. Noen ganger tar hun også buss et stykke og løper resten av veien til jobben via mindre trafikkerte områder eller parker. Hun er stadig på jakt etter gode naturopplevelser, og utforsker både nye og gamle steder. På den måten oppdaget løperen nettopp en ny sti i nærheten av huset sitt.
For ultraløperen er det viktig med spesifikk trening inn mot konkurranser.
– På ultraløp i fjellet er det mange høydemetre og lange, bratte bakker både opp og ned. Det er ikke nok å ha styrke i beina for å gå opp, man må også trene på å løpe ned. Hvis man ikke trener på dette, så man blir muskulaturen helt ødelagt, sier Mona, som gjerne løper flere turer opp og ned en bakke underveis i en økt.
Allerede for flere år siden klarte hun å innføre en «husmorferie» som ledd i forberedelser til en konkurranse. I ei uke trener hun da i bakker, alene eller med venninner, og går opp og ned på fjelltopper. Hun har alltid med ryggsekk for å skape like forhold som i konkurranser, og ikke minst være trygg på utstyret sitt.
Mona er gift med ultraløperen Einar Iversen og de har tre barn. Hele familien er aktiv, og reiser gjerne på ferie til steder med gode treningsmuligheter.
– Men det er absolutt lov å ligge på stranda også. Vi er ikke helt duracell-kaniner hele tiden, ler Mona.
Vinteren 2015 fikk ultraløperparet idéen om å lage en treningsrunde fra hytta deres på Blefjell. Den skulle gå rundt hele Blefjell, hvor det ikke er naturlig sti. De tegnet en runde på kartet, inviterte med venner og bestemte seg for å prøve den samme sommer. Noen av deltagerne ville gjerne ha dette som et tellende løp for å kvalifisere seg til andre løp, hvilket ledet til at Blefjells Beste ble et terminfestet løp.
Blefjells Beste
Sommeren 2015 stilte 37 deltagere til start. Siden har det bare ballet på seg for Mona og Einar. De to ultraløperne startet Langt og Lenge, en frivillig organisasjon, og begynte å organisere flere løp. I tillegg til Blefjells Beste arrangerer de nå også Oslo Trail Challenge, Soria Moria til Verdens Ende (100 miles + 50-miles) og Oslo Bergen Trail, 500 kilometer på sti fra Oslo til Bergen. Sistnevnte arrangeres annet hvert år, og neste løp foregår 6.–15. juli 2023. Oslo Bergen Trail er en lagkonkurranse, hvor hvert lag kan bestå av to-tre personer.
– Selv om det blir mindre tid til å løpe selv med så mange arrangementer, så gir det å organisere løp veldig mange hverdagsgleder. Vi har truffet mange flotte mennesker og hatt mange fine treningsturer på steder hvor vi aldri har vært før i forbindelse med løpene vi arrangerer, sier Mona.
Det finnes en sjanse!
For flere år siden var Monas navn blant mange andre som i en løpegruppe på Facebook ble utfordret til å løpe Norge på langs på sti, langs Nordryggstien. Det er så lenge siden at hun er usikker på når det var, en gang mellom 2015 og 2017 kanskje, men hun husker godt hva hun tenkte om utfordringen den gangen. Hele idéen var for henne helt hinsides og urealistisk å gjennomføre. Men da et spennende løp, som hun hadde sett for seg som et langtidsprosjekt gjennom mange år ble lagt ned, og ultraløperen grublet over hvilket prosjekt hun kunne erstatte det med, kom plutselig tanken om Norge på langs tilbake. Men grunnen til å kaste seg ut i et så stort prosjekt handler ikke bare om jakten på en spennende utfordring.
– Løping har betydd veldig mye for meg på flere plan gjennom mange år. Vi har hatt kronisk sykdom i familien i lang tid. Det å komme ut på lange turer i naturen var min avkobling, ventil og vitaminpille for å takle hverdagslivet, sier Mona.
Mens hun drev med opptrening til Norge på langs, gikk alt i stykker. Hun måtte gjennom en stor operasjon i en fot på grunn av artrose. Hun hadde utsatt det i flere år, men til slutt klarte hun ikke å gå hjemme uten smerter. Kirurgen ga da tydelig beskjed: Vi opererer deg ikke for at du skal kunne løpe, men for at du skal kunne gå over kjøkkengulvet uten smerter. Men Mona fisket ut litt informasjon fra kirurgen om at en pasient visstnok hadde løpt litt etter en slik operasjon. For Mona betydde det: «Det finnes en sjanse». Før operasjonen hadde Mona blant annet jobbet med paraidrettsutøvere: Da tenkte jeg at hvis noen kan løpe med protese på foten, så må jeg kunne klare det med noen skruer i foten. Og jeg bestemte meg der og da for at hvis operasjonen går bra, så skal jeg trene meg opp og faktisk løpe Norge på langs.
– Jeg har alltid vært veldig sta. Når jeg setter meg et mål, klarer jeg ofte å gjennomføre.
Ansiktskrem er unødvendig luksus
Mona fikk full støtte fra familien og gikk i gang med forberedelsene til Norge på langs. Hun avtalte permisjon fra jobben og deltok i et løp på Madeira. Da hun krysset målstreken der etter 83 kilometer, følte hun en stor lettelse. Kroppen fungerte bra og ga den bekreftelsen hun trengte for at hun kunne iverksette planen. Likevel regnet Mona sannsynligheten for å fullføre prosjektet til 50 prosent. Hun brukte cirka ett år på detaljplanlegging av rute, utstyr og logistikk. Hun valgte i hovedsak å følge Nordryggstien fra nord til sør. Med det utgangspunktet tegnet hun en rute som gikk mest mulig på sti og i fjellet. Ruta var 2700 kilometer lang og hadde samlet stigning på 68 000 høydemeter. Mona løp med en Garmin Inreach mini 2 satelittenhet hele veien. Einar, mannen hennes, utviklet på forhånd et eget NPL-kart, som ga muligheten å følge Monas bevegelser på kartet hele veien.
Mona ønsket å være selvforsynt under turen, det vil si ingen følgebil eller support, men å bære med seg eget utstyr og supplere selv underveis.
– Det krever mer logistikk, men halve moroa er å sitte og planlegge hvordan man kan klare dette, forteller Mona.
En utfordring var mangelen på butikker langs ruta. Mona sendte derfor noen depotpakker med mat, løpesko og lignende til avtalte steder underveis langs løypa.
Etter at løypa var tegnet, fokuserte Mona på utstyret og treningen. Det var viktig å enkelt kunne ta av og på ryggsekken, være sikker på at utstyret fungerte under alle forhold, at regntøyet faktisk var vanntett, at klærne var varme nok, at ingenting kunne forårsake gnagsår. I tillegg var det viktig å vite hvor ting var i sekken. Hun trente flere ganger med det samme utstyret hun skulle bruke på turen, og testet også utstyret på lange turer i værforhold som hun forventet å møte under Norge på langs. Ryggsekken veide 12 kilo fra start. Der fikk hun plass til telt, sovepose, liggeunderlag, mat for noen dager, medisin, klær og andre nødvendigheter.
– I høyfjellet kan det være snø og kuldegrader, også midt på sommeren. Så det viktigste for meg med tanke på utstyr var å ha mulighet til å holde meg tørr og varm. Nødvendig og nyttig utstyr ble med, mens luksusting ble bortprioritert. Var jeg for eksempel tørr i ansiktet, ble det fotkrem i ansiktet. Det gikk fint, ler Mona.
Mygg av en annen verden
Før Mona dro til Nordkapp hadde hun et ambisiøst mål om å fullføre hele distansen på 60–70 dager. Hun håpet på forhånd å tilbakelegge cirka en maraton daglig, men måtte revidere planen etter hvert som de velkjente opp- og nedturene gjorde seg gjeldende underveis. Allerede i begynnelsen av turen rapporterte Mona på Instagram:
«Dag 3: E6 v/Smørfjord – Gilddosoaivi, 45 km. Opptelling etter tre dager: har møtt ett menneske, 1000 reinsdyr og en milliard mygg. Ved kryssing av Finnmarksviddas største myr ved Skaidijavri, begynte Tor å slå med hammeren (…) Etter regn kom sol og dobbel regnbue. Men da jeg trodde dagens opplevelser var over, begynte det virkelige uværet. Jeg så og hørte det var i anmarsj, og skyndte meg ned fra de høyeste, mest åpne partiene. Fikk satt opp teltet rett før det braket løs; to timer med intenst lyn og torden er skummelt alene på vidda (…)».
Mona fikk servert norsk natur på sitt beste og verste. Hun løp i stekende sol, kuldegrader, sterk vind, hagl og kraftig regn, og fikk se midnattssol og doble regnbuer.
– Jeg hadde mye dårlig vær, men det er det som gjør helheten. Man setter ekstra stor pris på de dagene hvor det er fint vær. Det hadde ikke vært like fint hvis det hadde vært blå himmel hver eneste dag, reflekterer løperen.
Under Norge på langs løp og gikk Mona på vekslende underlag, med alt fra gode stier til ulendt, stiløst terreng med steinur, svaberg og endeløse myrer. Hun måtte vade over utallige elver med god vannføring og badet ufrivillig i en bekk. Ikke alle stier som var markert på kartet fantes i terrenget. Det skjedde også at en sti var stengt på grunn av arbeid med en stor demning. For henne betydde det en gigantisk omvei, og med mange ekstra høydemetre.
Hun overnattet i telt, hytter og fjellstuer, og søvnkvaliteten var stort sett god under hele turen, med unntak av ei natt i telt i Lierne hvor hun hadde sett bjørnespor rett før hun slo leir for kvelden. Ved å velge å gå gjennom Finnmark i juli var hun forberedt på at det skulle være mye mygg, men ikke at de faktisk skulle være så mange og så store. Hele skyer av mygg og klegg plaget henne i flere dager. Etter dag 19 skrev Mona på sin Instagramkonto:
«På tross av litt tunge bein var dette et kinderegg av en dag: shortsvær, ingen insekter og helt tørre føtter hele dagen (første gang på 19 dager)!»
Ultraløperen er tydelig på at man må trives godt i eget selskap for å starte på en så lang tur alene. Mona hadde hyggelige møter med folk flere steder underveis, men det kunne ofte gå mange dager uten at hun møtte et eneste menneske. Mange steder var det heller ikke mobildekning, og på det meste gikk hun syv dager uten mobildekning. Ensomheten plaget henne ikke. Hun hadde med lydbøker, men tok dem faktisk ikke fram en eneste gang. Flere ganger opplevde hun lyn og torden, hvorav en gang da hun sov i telt midt på Finnmarksvidda. Akkurat da var det godt å kunne ta en telefon hjem.
Turen henger i en tynn tråd
Løperen fra Gjerdrum tenker ikke lenge over spørsmålet om hva som var det verste hun opplevde underveis. Etter 37 dager fikk hun en overbelastning i den opererte ankelen og kjente at det var stor sannsynlighet for at hun måtte bryte hele prosjektet. Mona husker godt hvor tøft det var å bestemme seg for å sitte stille med beina høyt og bare vente.
– Jeg kan godt være sliten og trøtt, og ha vondt, men den følelsen av å ikke vite om jeg klarer å fortsette, hva som er lurt å gjøre, og hvor lenge jeg må vente før jeg tar avgjørelsen om jeg kan fortsette eller ikke, var det vanskeligste. Det var ingen andre som kunne bestemme det. Jeg måtte ta frem den indre legen og snakke strengt til meg selv, forteller Mona.
Hun hvilte først bare én dag før hun fortsatte til fots i to dager til, men plagene kom tilbake. Hun hvilte igjen, denne gangen i to dager. Ankelen var fortsatt ikke bra, men den var litt bedre. Da bestemte hun seg for å prøve å fortsette, men med kortere dagsetapper. Det fungerte heldigvis, og dette ble derfor gjennomgangstonen for resten av turen.
Å plukke ut det beste øyeblikket fra hele turen er umulig. Mona sier hun føler seg rik, og at hun sitter igjen med en stor minnebank med utallige, uforglemmelige små og store opplevelser etter sommerens langtur. Det som var unikt med turen var helheten av opplevelsen, med både de gode øyeblikkene og stundene, men også de utfordringene som oppsto og som måtte løses underveis.
– Jeg føler meg svært privilegert. I løpet av nesten tre måneder fikk jeg lov å se hele Norge med alle sine fasetter, skiftende værforhold, vekslende natur og utrolig mange flotte steder, og ikke minst friheten og mye “sakte tid”, oppsummer Mona, som etter 83 dager nådde fyret på Lindesnes.
Ultraløperen tenker på nye spennende prosjekter, men vil ikke si så mye om dem foreløpig. Det må avklares på hjemmebane først. Men en ting er sikkert, hun vil fortsette å løpe langt og lenge.
– Jeg har så stor glede av å være ute i naturen at jeg kommer til å fortsette å leke i fjell og skog helt til noen bærer meg hjem, ler hun.
Mona Kjedsberg
Alder: 55
Yrke: Idrettslege
Bor i Gjerdrum
Gift med ultraløper Einar Iversen
Arrangerer løpene: Blefjells Beste, Oslo Trail Challenge, Soria Moria til Verdens Ende og Oslo Bergen Trail.
Aktuell med: Løp Norge på langs på sti i 2022.
