Jeg hadde hintet hele året om at jeg ønsket meg billetter til Anfield til jul. Når kona sa «du må nok sette deg ned, for her kommer gaven fra meg», steg spenningen drastisk. Det viste seg å være en helt annen tur hun skulle sende meg ut på …
Julaften 2014 var en koselig affære, med to små barn på tre og fem år. Jeg hadde hintet hele året om at det egentlig bare var én ting jeg ønsket meg: En tur til Anfield for å se favorittlaget mitt, Liverpool, live for første gang.
Da vi hadde kommet gjennom et berg av julegaver, og min gave fra fruen enda ikke hadde dukket opp, steg håpet litt. Dette måtte jo bare være bra!
Så sier kona mi «du må nok sette deg ned, for her kommer gaven fra meg». Spenningen steg 15–20 hakk med en gang. Dette var øyeblikket jeg hadde ventet på! Hun rakte meg en stor konvolutt, og jeg var hundre prosent sikker på at hun hadde vært så gal at hun faktisk skulle sende meg til England…
Hater å løpe, elsker utfordringer
Det var en litt annen tur hun hadde tenkt å sende meg ut på. Inni konvolutten lå det treningsbilder, treningsdagbok og løpeøkter hun hadde gjennomført de siste tre–fire månedene.
Der lå det også bekreftelse på påmelding til to løp: 18 kilometer på EcoTrail Oslo i mai (fem små måneder senere) og påmelding til halvmaraton under Oslo Maraton i september.
Jeg sitter der og klarer ikke å få fram et eneste ord. Jeg hatet virkelig å løpe! Men jeg elsker for så vidt en utfordring, og som den konkurransemannen jeg er, så sa jeg «OK. Jeg tar utfordringen, men det blir rituell brenning av skoene etter Oslo halvmaraton!»
Både EcoTrail og halvmaraton ble fullført, og vi spoler tiden nesten ett år fram etter dette. Jeg har en svoger, som får Lazarus, mannen bak Barkley Marathons, til å framstå som sympatisk og vennlig med deltagerne i løpene sine.
Det blir rituell brenning av skoene etter Oslo halvmaraton.
Fulvio Øksendal, leder og grunnlegger av Bérghem Ultraløperklubb, skulle arrangere et ultraløp på Hedmarksvidda. Enten 45 kilometer eller 90 kilometer. Jeg ble automatisk påmeldt dette, i kraft av å være svoger og stor i kjeften. 45 km skulle da gå helt fint, selv med minimalt med trening i terreng. Så feil kan man faktisk ta!
Not supposed to be easy
Sommeren 2016 var veldig, veldig, veldig våt på Hedmarken. Det hadde regnet tre uker sammenhengende før løpet, og Fulvio, som den trivelige karen han er, sa at «det kan hende det blir litt vått, men det er ikke så ille».
Det må nevnes i denne sammenheng at mottoet til klubben vår er «It’s not supposed to be easy!» Det er en understatement! For de som kjenner Hedmarksvidda, så vet de at det er en del høydemeter, selv om det ikke er så ille. Det er, som regel, en del myr, men det er ikke nødvendigvis så ille det heller. Det pleier å være «klopper» i disse myrene som man kan løpe på. Man må bare passe på festet, fordi de kan bli ganske glatte når de blir våte.
Jeg har en svoger som får Lazarus til å framstå som sympatisk.
Ikke særlig høy i hatten
På startstreken står jeg, til mitt fjerde løp noen sinne. Mine tidligere bragder er EcoTrail 18 km (som nesten ikke har terreng i det hele tatt), Oslo halvmaraton og Fredrikstad halvmaraton.
Dette, og det faktum at jeg hadde trent alt, alt for lite i løpet av sommeren, gjorde at jeg hadde ett eneste mål: å fullføre.
Jeg er ikke spesielt høy i hatten der jeg står sammen med flere som åpenbart er i mye bedre form enn meg selv. «Startskuddet» går (det er egentlig bare Fulvio som roper «løp!») og vi legger av gårde på ukjente stier og med GPS-en stilt inn på klokka.
Det er, som i alle Bérghem-løp, umerket, og man løper etter GPS-spor. Det hadde jeg selvfølgelig heller aldri gjort før! Sammen med meg står det løpere som Øyunn Bygstad, en steintøff dame fra Bergen. Ragnhild Audnestad, Eirik Totland Pettersen, Pål Thoresen, Helen Roald og Tone Yvonne Killengreen var andre som også stilte til start. Og så meg da.
Mer hensiktsmessig med kano
Den første kilometeren forsøkte jeg å holde meg tørr på beina, men fant fort ut at det var totalt bortkastet. Der det skulle være stier, var det små bekker. Feltet spredte seg kjapt utover og etter et par kilometer fikk jeg følge av Øyunn Bygstad. Hun holdt det jeg tenkte var et ganske fornuftig tempo, så vi slo følge.
Øyunn er av den gale sorten, hun skulle løpe 90 kilometer. Vi skravlet oss gjennom 15–16 kilometer og hadde det riktig så trivelig inni skauen. Vi ga litt blaffen i at der det skulle være sti, der var det elver. Der Fulvio sa det skulle være tørt, der var det myr. Og de små kilometerne med myr som vi hadde sett på kartet, der var det ikke myr, men vann. Kloppene han hadde skrytt av, lå 10 cm under vann. Det hadde vært mer hensiktsmessig med kano enn med løpesko!
Veggen og voldelige tanker
Etter 18 kilometer skilte løypene til 45- og 90-kilometeren seg, og Øyunn la ut på det som må ha vært en grusom tur, mutters alene. Jeg skulle løpe videre på min ultradebut.
Det hadde ikke gått særlig fort foreløpig, men det hadde sannsynligvis gått litt for fort for meg, likevel. Man merker ikke det når man er i verdens triveligste selskap, men når man brått blir alene inni skogen, er det veldig mye tyngre.
200 meter etter at Øyunn og jeg skilte lag, plumpet jeg uti neste myr. Det så ut som et kjempefint løpeterreng, helt til jeg sto til låret i vann. Krampene kom i begge leggene og i begge hoftebøyerne. Og jeg hadde et lite stykke igjen av løpet. Mer enn halvparten faktisk.
Hver gang jeg kom til en ny myr (og det var ofte), bannet og svertet jeg, som den gode nordlendingen jeg er. Fulvio kunne dra dit pepperen gror, og jeg er sikker på at om jeg hadde møtt ham inni skogen der, så hadde jeg blitt voldelig!
Løypa, som snodde seg rundt flere av toppene på Hedmarksvidda, traff flere ganger på bilveier. Hver gang dette skjedde, kom tankene om at «nå bryter jeg». Men jeg fortsatte litt til og litt til. Så møtte jeg virkelig veggen!
Jeg klarte ikke å få i meg mer gel, og var totalt tom for energi. 15 kilometer igjen av løpet, og jeg hadde knapt krefter til å komme meg framover på grusveien jeg nå var på. Jeg tenkte igjen at «nå bryter jeg».
Akkurat da fikk jeg en SMS fra kona, som satt og fulgte løpet på trackingen. «Du er superflink, gutten min. Dette klarer du!! Jeg er veldig stolt av deg!» Faen, tenkte jeg. Jeg kan ikke bryte nå heller.
Livreddere langs veien
Vi var inne i et hyttefelt, og jeg så det stod en bil utenfor en av hyttene. I min desperasjon banket på hyttedøra og ble møtt av en forskrekket dame. Jeg forklarte situasjonen og spurte om jeg kunne få en brødskive og et glass juice eller lignende.
Hun ordnet opp. To skiver grovbrød, med saltpølse på. Mannen hennes kom med et stort glass juice. Dette var livreddende! Jeg skulle i alle fall gjennomføre det her!
Ut i myrene igjen. På med musikk på ørene og begynne å gå fort. Jeg hadde fortsatt kramper i begge beina og en ubeskrivelig smerte i det ene kneet. Men videre skulle jeg.
Etter et par myrer til var jeg enda sintere på min kjære svoger og den «tørre» løypa hans. Brått kom jeg opp til en vei igjen, og der stod det en bil parkert. Ved siden av bilen stod det tre godt voksne karer i 60-årene i bare trusa!
Jeg hadde ikke akkurat forventet det synet, så jeg måtte jo spørre hva de gjorde. Jo, de var fugletellere. Jeg spurte også om hvordan løypa var videre. Joda, kunne de fortelle meg, det var tørt og fint! Fylt med nytt mot løp jeg videre. Etter rundt 400 meter, traff jeg på neste glede – nok en myr!
Så bar det opp på enda en av toppene på vidda. Der traff jeg på fotografen for dagen, Arne Martinius Lindstad. En svært habil løper, og en gjennomført trivelig fyr. Han kunne fortelle meg at det bare var fem–seks kilometer igjen! Dette kom jeg faktisk til å klare!
Hjem til dæ
Rett før mål, kom «Hjem til dæ» med Sirkus Eliasen i høretelefonene. Kaukende av full hals løp jeg ned Gåsbubakken mot mål. Der stod kone, barn og svigerinne Linda Øksendal klar med medalje og finishertrøye. Jeg hadde faktisk klart det! 45 kilometer på alt for lang tid, med en skade i kneet som holdt meg unna løping i ni måneder i etterkant, og med verdens verste bein som skulle kjøre til Fredrikstad dagen etterpå. Men jeg hadde faktisk klart å gjennomføre mitt første ultraløp. Ikke ble jeg sist heller.
Om jeg skal gjøre det igjen en gang? Så klart!
En gang ultraløper, alltid ultraløper!
Les flere etapper av Runner’s World-stafetten her: Marathon des Sables – en varm anbefaling
Ønsker du å dele din historie? Send teksten din (1000 ord + bilde) til sara@runnersworld.no
