Den 100 kilometer lange løypa gikk gjennom det karakteristiske og kuperte landskapet i Steinskogen i Gansuprovinsen i nordvestre Kina. Yan Daixiang myste for å orientere seg. Omgivelsene var innsvøpt i en tett, kald tåke.
Løpere var utspredt over alt – ved siden av stien, i raviner, på andre siden av fjellet – som små prikker i fjellsiden skimtet man lyse, fargerike løpeklær. Det var vanskelig å se forskjell på hva som var løse klesplagg og hva som var mennesker. De bevegde seg i alle retninger, kjempet i den kalde vinden og regnet. Andre huket seg ned under busker eller steiner. Yan møtte løpere som var på vei ned fra fjellet igjen. De hadde forsøkt å nå tredje sjekkpunkt ved 27 kilometer, men mislyktes. Nå forsøkte de å ta seg tilbake til sjekkpunkt to for å bryte løpet.
– Det er alt for kaldt oppe på toppen, ropte en av løperne til Yan som fortsatt var på vei oppover.
Helt siden regnet begynte å falle hadde temperaturen også gjort det. Og det ble kaldere og kaldere jo høyere opp hun kom.
Lammet av kulde og skrekk
De fleste av løperne var iført kortermet trøye og shorts. Samtidig hadde deltakerne blitt anbefalt å pakke ekstra klær i dropbagen som de kunne plukke opp ved sjette sjekkpunkt. Men det var ikke mange som regnet med å trenge disse varme klærne. Løpet Yellow River Stone Forest 100K går i en ørken, og deltakere på tidligere arrangement hadde blitt rammet av heteslag – ikke nedkjøling. Og uansett var det nesten tre mil til sjekkpunktet med bagene.
Yan hadde flaks, eller, hun hadde vært lur. Hun hadde ekstra klær i løpesekken. Hun dro på seg et par bukser og en jakke, og bestemte seg for å fortsette oppover.
Under to kilometer med klatring gjensto til hun var framme ved neste sjekkpunkt. De neonfargede prikkene i fjellet ble flere – løpere som krøp, lå på bakken eller bare stod helt stille. Yan stoppet ved en eldre løper, det ene øyet hans blødde. Han viftet henne bort, hevdet at alt var ok.
Yan klatret oppover løpets farligste parti som skulle ta henne opp til drøyt 2200 meters høyde. Løypa passerte bratte stup og skrenter, regnet hadde gjort steinene glatte. Her fantes det ikke særlig mye vegetasjon å søke ly under. Hun kunne ikke lenger se løypemarkeringene – vinden hadde slitt dem løs – og tåka gjorde det vanskelig å se stien.
Nå ble det brattere igjen. Yan støtte på ytterligere tre personer, alle i shorts. Hun ropte, men ingen virket å høre henne. Yan ble tvunget ned i gangfart, hun tippet temperaturen lå på rundt syv grader. På tross av det ekstra laget med klær, frøs hun.
Det tredje sjekkpunktet virket umulig å nå, og det var enda lenger tilbake til andre sjekkpunkt. Den innsikten gjorde henne skrekkslagen. Yan stod fast.
Gjennomføre på en trygg måte
Yan, 43, hadde ankommet dagen i forveien, den 21. mai, etter en ti timer lang bilreise fra hjemstedet Chengdu i sydvestre Kina. Yellow River Stone Forest 100K skulle bli hennes lengste løp siden Kina hadde lettet på koronarestriksjonene. Hun hadde trent løping i fire år.
Da hun begynte å jobbe igjen etter en lungeinflammasjon – hun er sykepleier på et av Kinas største sykehus – kjente hun seg svak. De lange skiftene var uvanlig utmattende. Løpingen gjorde at hun orket mer. Til å begynne med løp hun rundt i områdene rundt Chengdu. Da både 10-kilometersløp og halvmaraton ikke lenger føltes som utfordringer, startet Yan å konkurrere over hele Kina. Mellom 2017 og 2019 løp hun minst ett 100-kilometersløp i året, tre 60-kilometerløp, fire maraton og flere titalls halvmaraton.
Da den kinesiske stat opphevet nedstengingen i april 2020, startet Yan å løpe igjen. Den høsten ble flere løp arrangert, og Yan stilte til start på flere maratonløp rundt om i landet. En venn av henne anbefalte Yellow River Stone Forest 100K i nærheten av Gobiørkenen. Området består av vidstrakt ørken, fylt med steinete fjellområder og tørre sletter. Det var fjerde gang løpet ble arrangert i 2021, og igjen gikk løypa langs de ville fjellsidene ovenfor den gule elven – et navn som kommer av den gulbrune, jordlige fargen på vannet. Yan hadde ikke sett den gule elven i et slikt dramatisk landskap tidligere, og opplevelsen gjorde henne opprømt.
Klokken 20.12 kvelden før løpet postet Yan åtte bilder på WeChat – sju bilder av ørkenlandskapet og ett bilde av utstyret hun hadde lagt fram til løpet. «Erobre den gule elven, jakte steinskogens trone», skrev hun. «Mitt mål er å gjennomføre på en trygg måte!»
1500 meters høyde
På morgenen våknet Yan klokken 06.00 og møttes av blå himmel. Det var cirka ti grader. Hun tok på seg langbukser, hansker og sleeves, og pakket deretter løpesekken med energigels, Snickers og en liter vann. Klokka sju skinte fortsatt sola og en dis lå over himmelen. Temperaturen lå på rett under femten grader. For å beskytte seg mot sola bar hun en bandana rundt halsen og en solhatt på hodet, den store bremmen beskyttet ansiktet.
På bussen til startområdet tok Yan flere bilder av ørkenen. De var nå på cirka 1500 meters høyde, fortsatt klar himmel. Men da Yan ankom starten hadde vinden økt nok til å bøye både skilt og flagg i startområdet. Hun stilte seg i feltet bak startstreken, sammen med 171 andre løpere.
Borgemesteren i Baiyin, den nærmeste byen, fyrte av startskuddet klokka 09.00. Løypa gikk til å begynne med langs en steinete vei for deretter å gjøre en 90-graders sving ned i en dal. Der møttes løperne av enorme vindkast. Caps og solbriller fløy til alle kanter. Bremmen på Yans hatt flagret voldsomt og føk av. Hun la på sprang etter hatten, fikk tak i den til slutt, og fortsatte videre.
Zhang Xiaotao
Framme i teten løp Zhang Xiaotao med et smil, han likte å løpe i svalere temperaturer. Med et hardt grep om capsen stormet han fram i løypa. Zhang var en av Kinas beste ultraløpere og konkurrerte den dagen mot flere av landets stjerner, først og fremst Liang Jing, som hadde vunnet 400K Ultra Gobi-ørkenløpet i 2018 og dessuten var innehaver av den kinesiske 24-timersrekorden.
«Da vi startet klokka ni var det fortsatt kraftig vind, og mange av løpernes capser fløy av», skrev han senere om løpet. «Men de første 20 kilometerne var likevel ok – situasjonen var relativt normal.»
Zhang har bakgrunn som jordbruker i Kinas sentrale Henan-provins, der han vokste opp med å gjete geiter og skjære mais for hånd. Å fyke opp og ned den bølgende jordbruksmarka hadde gjort ham godt rustet for ultraløping. Sju år før løpet, 2014, løp han minst 20 maratonløp i året, plasserte seg inne på topp ti i de fleste og sendte det meste av prispengene tilbake til familien. I april 2021, to dager etter at registreringen åpnet, meldte han seg på Yellow River Stone Forest 100K. Han var opprømt. Blant Kinas mange ulike landskap var dette hans favoritt – den tørre, åpne ørkenen i nordvest.
I april trente han daglig i opp til to timer midt på dagen, helt til han kjente tegn på begynnende heteslag. Dette var for å forberede seg på det han forventet ville bli en veldig varm dag i ørkenen. Når løpet nærmet seg var han godt forberedt på varmen, og håpte på pallplass og prispenger. Kvelden før hvinte vinden utenfor hotellrommet hans uten at han tok særlig notis av det. Arrangørene hadde ikke advart om noe annet enn heteslag og solbrenthet.
– Storm og kulde var det siste jeg ventet meg, sier Zhang.
Zhang passerte det andre sjekkpunktet, 25 kilometer inn i løpet, lenge før Yan. Noen kilometer bak ham, allerede i klatredelen av løpet, begynte hun å kjenne kraften fra stormen. Vindkastene blåste sand og støv inn i munnen hennes. Så kom regnet. Et kraftig regnvær. Hun sakket farten, stoppet opp for å hvile en stund ved andre sjekkpunkt. Hun hadde hørt at det ikke fantes noe mat på neste sjekkpunkt, bare to funksjonærer som stemplet kontrollkortet. Yan bestemte seg for å tanke opp med cherrytomater, vann og brød. Neste stopp for henne var det tredje sjekkpunktet, åtte kilometer og 900 høydemeter lenger framme – løpets mest krevende stigning.
Regnet øste ned på dette tidspunktet, og langt under henne bruste elven med den brungule fargen. Jorda langs elvebredden var løs og leirete. Yan tok på seg jakka, hennes andre lag var gjennomvått og skoene fylt av sand og grus. Flere løpere passerte. Minst halvparten var foran henne og hadde tatt fatt på stigningen. Ti minutter senere, rundt 12.00, bega hun seg ut, med hodet bøyd for å beskytte seg mot vinden.
Uimotståelig motvind
I mellomtiden hadde teten stått mer eller mindre på stedet hvil oppe i bakkene. Vind og iskaldt regn pisket dem og bremset farten kraftig. Omtrent halvveis til tredje sjekkpunkt begynte det å hagle. Haggelkornene slog mot Zhang, bedøvde ansiktet hans og gjorde synet slørete.
Zhang hadde akkurat støtt på to løpere i nød. Den ene av dem skalv og ristet, tydelig på grensen til hypotermi – farlig nedkjøling. Zhang forsøkte å hjelpe ham framover ved å legge armene sine rundt løperen og gå ved siden av ham. Men stien var for bratt og smal for to personer side om side. Vinden blåste så hardt at de falt over ende, igjen og igjen. Til slutt bestemte de seg for å splitte opp.
Zhang tittet opp mot fjellet han hadde foran seg og begynte å karre seg oppover. «Hold deg rolig og kom deg over fjellet, så ordner det seg», tenkte han.
Han kom ikke langt. Zhang kjempet mot vinden og falt minst ti ganger til. Med de to løperne han hadde forsøkt å hjelpe bak seg, lå Zhang nå på fjerdeplass – høyere opp og lenger framme enn nesten alle de andre. Han kjente at armer og bein var stive av nedkjøling mens tåka tetnet til. Snart mistet han kontrollen over kroppen. Enda en gang ramlet han, og denne gangen klarte han ikke å reise seg. Innen han mistet bevisstheten, klarte han å dra fram et nødteppe og virre det rundt kroppen. Med iskalde fingre sendte han et nødsignal på GPS-en.
Alarmerende værmelding
Den 20. mai, to dager før løpet, hadde en enorm kaldfront dratt ned fra Sibir til vestre Gansu, der temperaturen falt til nesten null. Polarvinden hadde startet på høyere høyder, det verste hadde ennå ikke truffet de nedre områdene av Yellow River Valley, der løpet startet.
Klokka 10.30, en og en halv time etter start, hadde tykk tåke begynt å danne seg på grunn av at varm høytrykksluft fra ørkenen steg mot himmelen samtidig som kald lavtrykksluft fra polarvinden sank ned langsmed fjellsidene.
Vinden og regnet vokste seg sterkest mellom sjekkpunkt to og tre, da løperne tok seg oppover, rett inn i kaldfronten. På dette tidspunktet, når løperne i teten klatret mot sjekkpunkt tre, sank temperaturen med fire grader per time. På Jingtai-regionens lavere høyder – 1600 meter – sank temperaturen til rundt syv grader, men på løpets høyere topper, for eksempel stigningen til sjekkpunkt tre på 2200 meter, nærmet temperaturen seg minusgrader. Da varm og kald luft herjet på grunn av trykk- og temperaturforskjeller, nådde vinden trolig mellom 18 og 24 meter per sekund. Den nedkjølende effekten av vinden gjorde at lufttemperaturen oppe i høyden føltes som åtte–ti minusgrader. Til sammen utgjorde temperaturen, vinden og regnet fare for livstruende nedkjøling, særlig siden de fleste løperne var tynt kledd.
Det vites ikke sikkert om løpsarrangørene fulgte værutviklingen eller var klar over varselet som var blitt sendt ut. De fleste værprognosene gjenspeilet heller ikke hvor alvorlig utfallet ble. Natten før løpet hadde Yan tittet på værvarselet som spådde kaldere temperaturer enn normalt, men ikke noe av det virket urovekkende. På morgenen skulle det falle lett duggregn med vind på rundt tre til åtte meter per sekund. Temperaturen skulle ligge på femten plussgrader.
Kulde hadde aldri tidligere preget dette løpet, de fleste av deltakerne ignorerte de siste forandringene i værprognosene – om de i det hele tatt fikk det med seg. Yan var en av få løpere som pakket varmere klær. De fleste hadde valgt å la ekstraklærne ligge igjen hjemme.
– Jeg kommer ikke til å overleve
Yan holdt på å miste følelsen i kinnene. Hun var på vei opp mot tredje sjekkpunkt og regnet slo mot stien mellom vindkastene. Stien var glatt som is og gikk farlig nære klippekanten. Sikten var bare på fire–fem meter, hvilket gjorde løypemarkeringene nesten umulige å se, og hun så nesten ingen tegn til andre mennesker i nærheten. Da hun støtte på en løper med kallenavnet Ke Le, slo de seg i hop og bestemte seg for å forsøke å begi seg ned igjen fra fjellet.
– Vi gikk bare i sirkler uten noen følelse for hvilken retning vi var på vei, sier Yan.
Da de stoppet opp kjente hun hvordan hjertet hamret. Hun begynte å hyperventilere, følelsen var borte i hender og føtter. Hun var sikker på at hun holdt på å fryse i hjel. I forsøket på å ta seg ned fjellsiden igjen, oppdaget Yan og Ke Le en grotte. For en lettelse! Blant mange av løperne som hadde fastnet mellom sjekkpunkt to og tre gikk det rykter om en grotte i nærheten.
En gjeter fra en nærliggende by sto foran grotteinngangen og vinket dem inn, han holdt allerede på å med å hjelpe en annen løper som var inntullet i et nødteppe og lå på en seng av hardpakket jord inne i grotten.
Yan ble plassert på sengen, hun ristet og skalv. Fikk av seg sokker og sko, de var gjennomvåte.
– Jeg tenkte at jeg var ferdig. Jeg var rett og slett for nedkjølt, sier hun.
Hun lirket føttene under den andre løperens hofter for å varme dem, og tullet et støvete nødteppe rundt seg. Hun bad gjeteren Zhu Keming om å ringe etter hjelp. Det hadde han allerede fjort, men ingen hadde kommet. Yan satt klumpet sammen med de andre to løperne, men fortsatt ristet kroppene.
– Jeg kommer ikke til å overleve. Finnes det noen mulighet for å lage et bål? spurte hun gjeteren.
Ubesvart nødsignal
Zhu bega seg ut. Rundt tjue minutter senere kom han tilbake med brensel og fikk liv i et bål inne i grotten. Yan slang de våte klærne på gulvet nære ilden, sakte men sikkert begynte hun å komme seg igjen.
Ytterligere to løpere dukket opp rundt 14.30, 45 minutter etter at Yan hadde nådd grotten, og rapporterte at det lå deltakere på bakken langs hele løypa.
– Nesten alle løperne har enten søkt ly eller brutt, sa en av dem til Yan.
De hadde tatt pulsen på noen av dem, flere ganger uten å kjenne noe. En løper som de passerte hadde kramper, men de klarte ikke å bære ham.
Zhu gikk ut for å lete etter flere falne. Ved 15-tiden kom han tilbake og meddelte at han hadde funnet tre løpere som sannsynligvis var døde, men at han også hadde funnet en løper med kramper. Denne løperen hadde så vidt klart å mumle:
– Jeg ligger på fjerdeplass.
Det var Zhang Xiaotao. Han hadde ligget på bakken i mer enn to timer da Zhu fant ham. Nødsignalet han sendte ut hadde forblitt ubesvart av redningspersonalet. Zhang kunne knapt bevege seg, så Ke Le måtte hjelpe Zhu med å bære ham inn. Zhang var ufokusert og fjern, men fortsatt i konkurransemodus:
– Jeg er på fjerdeplass. Jeg falt sju eller åtte ganger, jeg vil fortsette løpet, gjentok han.
Overlevelse foran gjennomføring
Med hjelp av de andre to Yan av Zhangs våte klær og plasserte dem nære ilden. Hun formante de andre om at hendene og føttene hans ikke måtte komme for nærme bålet, og at de ikke skulle massere kroppen hans. Yan var redd for at kaldt blod skulle sirkulere til hjertet hans og ta livet av ham. Hun fant fram vann, gels og en uåpnet Snickers. Langsomt begynte Zhang å spise. Han kunne ikke strekke ut fingrene på venstre hånd, men insisterte fortsatt på å gjenoppta løpet.
– Mentalt var jeg fortsatt helt inne i løpet, minnes Zhang.
Til slutt lyktes de andre løperne med å roe ham, og de overtalte ham til å bryte løpet.
– Først da innså jeg at det handlet om liv eller død. Jeg var så forvirret, forteller han.
Ved 17-tiden ankom lokale landsbyboere grotten med pledd, termoser og pappkopper. Yan sendte dem ut igjen for å lete etter løpere i løypa. En halvtime senere pakket gruppen seg inn i håndklær de hadde fått fra landsbyboerne og bestemte seg for å begi seg ned fra fjellet før natten kom. Stormen hadde lagt seg. Det var fortsatt tykk tåke, men det kjentes mye varmere nå. Gjeteren Zhu fulgte dem ned en snarvei langs en geitesti. Det tok mer enn en time. Langs stien så de landsbyboerne bære opp pledd og varmt vann. En gruppe leger og sykepleiere passerte med førstehjelpsutstyr. De ble fulgt av en bulldoser som ryddet vei for å levere medisinsk utstyr. Etter den kom flere firhjulinger.
Overskrifter i hele verden
Yan kom tilbake til hotellet etter klokka 20.00 og gikk for å spise middag med andre løpere som hadde lykkes med å ta seg tilbake. Måltidet var dystert, fylt av spekulasjoner og hvem som hadde overlevd. Liang Jing, den fremste ultraløperen, hadde ikke blitt funnet ennå. Andre løpere var også savnet. Neste morgen var 18 personer bekreftet døde. Tre var fortsatt savnet. Overskriftene var spredd over hele verden.
21 personer av de 172 løperne som startet løpet, døde. Åtte personer ble alvorlig skadet. De fleste av dødsfallene var forårsaket av nedkjøling. Av dem som hadde ligget lengst framme i tet da uværet kom, var det kun Zhang som overlevde. Liang Jings død var særlig rystende. Han var en rutinert løper, ikke uvant med ekstreme løp og ekstreme værforhold.
I etterkant ble løpet analysert i det uendelige. Var været en uvanlig ekstremhendelse? Burde arrangørene vært mer forsiktige og bedre forberedt? Hvem sin feil var dette? At arrangørene ikke hadde fulgt utviklingen rundt kaldfronten – eller i alle fall ikke tatt den på alvor – var i beste fall forsømmelig. Mange påpekte at forholdsreglene var til stede; løperne var tvungne å ta med seg GPS for å kunne sende nødsignaler, i tillegg til andre hjelpemidler som et slikt ultraløp krever. Men flere av løperne, inkludert Zhang og Zhu, hadde tilkalt hjelp, men aldri fått noen. Nødsignalene hadde nådd redningsteamet, men da unnsetningen kom fram, var det for sent å redde mange av løperne.
Sikkerhetsvurderinger og kontroll på været – slikt som kommer med erfaring – var kanskje den største mangelen. Mange undret seg over hvorfor arrangørene ikke hadde holdt igjen løperne ved sjekkpunkt to. På det tidspunktet var allerede været dramatisk.
Skyld og skam
Den kinesiske regjeringens reaksjon på tragedien var unyansert. Nesten umiddelbart ble ultraløp forbudt, i tillegg til andre «risikable» eventyridretter utendørs, med uklar definisjon.
Det kinesiske kommunistpartiets disiplinære organ – som blant annet straffer og utreder tjenestemenn for korrupsjon – fikk i oppdrag å undersøke katastrofen. I ukene etter løpet begikk Jingtai-regionens partisekretær, Li Zuobi, selvmord ved å hoppe fra en bygning. Han lot til å vite hva som ventet. Kort tid etterpå kom en hard dom fra regjeringens partiprovinsielle komité, der de pekte ut nesten alle som hadde hatt noe med løpet å gjøre – arrangører, sponsorer, og andre med koblinger til dem – som potensielt skyldige.
Løpsarrangører i andre deler av landet ble skremt av dette. Hittil er 27 tjenestemenn blitt straffet eller tiltalt, og magistraten i Jingtai fylke har fått sparken. Andre arrangører følger prosessen nøye, mange har valgt å forlate bransjen.
Å løpe tilbake til livet
Flere måneder senere jobber fortsatt løperne med å komme seg etter traumene og skadene fra stormen. Zhang har fortsatt ingen følelse i venstre pekefinger på grunn av nerveskader, hvilket hindrer ham i å hjelpe familien med innhøstingen. Han vil helst ikke snakke så mye om de psykologiske følgene av opplevelsen. Etter at han gikk ut og fortalte om sine erfaringer fra løpet ble han utsatt for trakassering i sosiale medier og måtte stenge kontoen. Siden det har han stort sett holdt seg unna og tatt det med ro.
For Yans del ga hendelsen henne mareritt i flere måneder. Hun har slitt med søvnproblemer – minnene vekte henne nesten hver natt de første ukene etter løpet, men hun har holdt kontakten med Zhang og andre overlevende, for mental støtte, i tillegg til gjeteren Zhu Keming. For litt siden sendte hun spesialsnacks til ham fra Chengdu. Hun håper at gruppen fra grotten kan gjenforenes en dag for å personlig takke Zhu. Etter løpet tok både Yan og Zhang en pause fra løpingen, men kom fort tilbake. Etter fire uker la Yan ut på en 12 kilometer lang joggetur i et våtmarkreservat. Det gikk saktere enn vanlig, men farten var det siste hun tenkte på. Reservatet er favorittstedet hennes å løpe i, etter hvert kom løpegleden tilbake. Delvis, forklarte hun, løp hun også for å hedre de avdødes minne.
– De løper ikke lenger i vår verden. Uansett hva som hender, vil jeg fortsette å løpe, for dem og for meg selv. I lang tid gikk jeg over detaljer fra hendelsen, igjen og igjen, men etter hvert innså jeg at det er fint å bare leve. Veldig fint, sier Yan.
Etter at han kom tilbake til hjembyen Henan, tok Zhang seg også fri fra løpingen, men ikke like lenge som Yan. Ti dager etter at han returnerte fra Gansu tok han på seg løpeskoene, med legens godkjenning. Det var en lys og varm kveld, han løp gjennom landsbyen. Tre mil senere kjente han seg hel igjen.
– Jeg kommer til å leve videre, fortsette å løpe, elske alle og bære alle drømmer som de aldri fikk realisert. Veien som ligger foran meg er lang, sier Zhang.
