Sponset innlegg
Ready, set, MIIEGO! Fire hodetelefoner for løperen

Ready, set, MIIEGO! Fire hodetelefoner for løperen


Danske MIIEGO® har vunnet en rekke internasjonale priser for fremragende funksjonell design og suveren lyd for deg som er aktiv. Her er fire modeller for kvalitetslyd og komfort på løpeturene framover.

Å lytte til musikk, lydbok eller podkast på løpeturen blir mer og mer vanlig. Etter hvert som teknologien og hodetelefonene blir bedre, er det svært lite som hindrer deg fra å kombinere øktene med underholdning og opplysning.

Men, vi er kresne vesner, og ønsker både komfort og lydkvalitet på løpeturene, for ikke å snakke om minst mulig styr. Nei takk til ledninger og lang ladetid, ja takk til bevegelsesfrihet og funksjonalitet. Her er fire varianter fra MIIEGO®, øremerket nettopp det.


MIIBUDS ACTION by MIIEGO®

Stikkordet til MiiBUDS ACTION er ubegrenset bevegelsesfrihet, og er det noe vi løpere digger, så er det nettopp det! Ingen ledninger, ingen frykt for at proppene skal falle ut, ingen bekymring for at batteriet skal gå tomt underveis. Med disse på øret er du klar for action, med andre ord!

MiiBUDS ACTION ble kåret til “RWs valg” i en stor test tidligere i år, med oppsummeringen “ikke noe tull, bare dansk kvalitet.”

De fleksible og myke MIIEGO® ACTION ørekrokene sørger for at øreproppene holder seg komfortabelt og trygt på plass gjennom hele økta. Ørekroken går over og bak øret ditt, noe som gjør det til et glimrende og trygt valg for alle fysiske aktiviteter som løping, trening og aktivitet generelt.

Vekten til hver MiiBUD er bare 8 gram, noe som gjør dem veldig lette og behagelige å ha på – du glemmer raskt at du bruker dem!

MiiBUDS ACTION har en innebygd mikrofon i hver ørepropp for å ringe, samt en enkel betjeningsknapp på hver side. I tillegg er de vanntette med sertifiseringen IPX6.

COMPLY-minneskummet som selve proppene er laget av, sørger både for komfort og støyreduksjon – genialt.

Lyden er førsteklasses og gir en utrolig behagelig lydopplevelse, både på mølla og utendørs.

Batterikapasiteten – hold deg fast – gir deg opptil 90 timer total spilletid.


MiiRHYTHM by MIIEGO® 

MiiRHYTHM by MIIEGO® er helt uten kabler og in-ear trådløse hodetelefoner bygget for et liv på farten, innendørs eller utendørs, med en IPX5-sertifisering som gjør dem motstandsdyktige mot vann og svette.

MiiRHYTHM by MIIEGO® har kombinert den nyeste trådløse teknologien med stilig design og solid batterikapasitet som gir deg totalt opptil 28 timers spilletid.

Vekten på hver ørepropp er bare 4,5 gram, noe som gjør de lette og ekstremt behagelige å ha på seg, også på de lange langturene.

MiiRHYTHM by MIIEGO® leveres med forhåndsinstallerte COMPLY™ høykvalitets skumpropper laget av supermykt materiale i minneskum. Dette skummet tilpasser seg forsiktig størrelsen på øregangen din, som forhindrer dem i å falle ut, og gir enestående lydkvalitet, komfort og en ideell tilpasset ørepassform.

Den tette passformen til COMPLY™ skumproppene øker også isolasjonen og blokkerer ekstern støy, noe som gir deg en bedre lydopplevelse med forbedret bass. Du er klar til å nyte favorittmusikken din uten eksterne forstyrrelser.


BOOM MIINI by MIIEGO®

For deg som setter lyd i høysetet!

BOOM MIINI er komfortable, lette og ultrakompakte on-ear hodetelefoner med imponerende lyd, utskiftbare øreputer og med IPX5-sertifisering – utviklet for en aktiv livsstil.

BOOM MIINI by MIIEGO® har den prisbelønte høye kvaliteten på lyd i BOOM-serien. BOOM-serien fra MIIEGO® har vunnet en rekke internasjonale tester og priser for fremragende design, funksjonalitet og førsteklasses lyd.

Ved å bruke optimaliserte lydkomponenter av høy kvalitet, leverer BOOM MIINI krystallklar lyd med kraftig bass og skarp diskant – noe som gir deg en helt glimrende lydkvalitet og en virkelig sterk og kompromissløs musikkopplevelse, enten til innendørs eller utendørs bruk.

Det splitter-nye og innovative TWIST’N’TURN-designet gir en helt ny dimensjon til bruken og funksjonaliteten til hodetelefonene dine.

Denne nye funksjonen lar deg raskt og enkelt bytte øreputer, noe som betyr at du alltid kan velge å ha på deg og bruke de øreputene som du foretrekker og som passer dine behov i en hvilken som helst situasjon; på farten, på sofaen, eller på trening.

Det vil også bidra til å utvide levetiden til produktet ditt, da slitte øreputer nå enkelt kan skiftes og erstattes uten å måtte kaste hele produktet.

Et ekstra sett med MIIEGO® ACTIVE øreputer er inkludert. Disse spesialproduserte øreputene er utviklet for din aktive livsstil, da de både kan vaskes og er laget av pustende nettingmateriale, som gjør at de fint kan brukes under trening.

Hodetelefonene veier ku 155 gram, og du får hele 21 timer spilletid per lading.


W7 by MIIEGO®

W7 by MIIEGO® er små, lette og vanntette trådløse ørepropper med ekstrem batterikapasitet. De veier bare 10 gram og det får deg faktisk til å glemme at de er i ørene! Som et resultat får du full bevegelsesfrihet og kan nyte musikken din uten forstyrrelser.

Ved å bruke de beste komponentene har W7 by MIIEGO® en krystallklar lyd med en kraftig bass og skarp diskant – en toppmoderne lydopplevelse.

Med en IPX6-sertifisering er øretelefonene vanntette og dermed designet for aktiv bruk i all slags vær, fullstendig motstandsdyktige mot kraftig regn og svette.

Som med alle andre ørepropper fra Miiego, kommer også disse med Comply minneskum, i tillegg til silikonpropper i tre ulike størrelser.

READY. SET. MIIEGO.

Siste utgave av Runner’s World

  • Våre varme favoritter til vinterløpinga.
  • Simen Holvik tar oss gjennom Spartathlon-eventyret.
  • Bli kjent med den allsidige, sosiale, energiske løperen Hilde Aders.
  • Magnus Winther Warvik måtte bære hjem etter sin første maraton. Nå har han løpt hver dag i over syv år, og konkurrerer så ofte han kan.
  • Stor Island-guide: Hvor bør du løpe, hvilke løpegrupper bør du oppsøke, hvilke løp bør du sjekke ut.
  • RWs møllefavoritter: Kom deg gjennom vinteren med våre øktforslag og møllehacks.
  • Bli din egen trener i vinter! Askild Vatnbakk Larsen guider deg gjennom stegene slik at du kan lage ditt eget, bærekraftige og effektive treningsopplegg.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal gir deg råd til hva du bør gjøre hvis en skade vender tilbake.
  • Abelone Lyng har løpt Icebug Xperience langs Bohuslänkysten.
  • Kan sterk mat gjøre deg til en sterkere løper? Ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft tar en titt på de nyeste chilistudiene.

Les magasinet digitalt her!

Sponset innlegg
– Overlegne på traktorvei og lettløpt sti

– Overlegne på traktorvei og lettløpt sti


Fire løpere har i vår testet nyheten fra The North Face, nemlig terrengskoen med karbonfibersåle Flight Vectiv. Her er deres dom!

Fire habile terrengløpere, godt spredt utover landet, har tilbakelagt mange kilometer i variert terreng for å teste verdens første terrengsko med karbonfibersåle – The North Face Flight Vectiv.

Til sammen gir de et bredt bilde av hvordan skoene presterer. Det én testløper kritiserer, roser en annen opp i skyene. Sko er selvfølgelig svært individuelt, men her får du en bred analyse av egenskapene til Flight Vectiv.



Vilde Malmei

Vilde bor i Trondheim og har testet skoene i typisk trønderterreng med innslag av myrer, stier og litt grusveier. Stiene har vært varierende, alt fra store tilrettelagte stier til mer ulendte med steiner og røtter. Ettersom snøen har smeltet mye i denne perioden har terrenget noen ganger vært relativt bløtt og gjørmete.

– Lett og god på foten

– Førsteinntrykket av skoen var at den var utrolig lett og satt veldig godt på foten. Materialet rundt skoåpningen er av stretch som gjør den enkel å ta av og på, samtidig som den sitter veldig behagelig og stabilt rundt ankelen/foten, nesten som en slags sokk, forteller Vilde.

Hun mener Flight Vectiv gir en god løpsfølese, og at det kjennes ut som man kan løpe fortere uten å bruke mer energi ettersom vekten på skoen ikke er et stort hinder.

– Den kurvede utformingen til sålen gjør også at man ruller lett framover på foten og får automatisk et bedre løpesteg.

Grep og demping

– Samtidig som skoen er lett, har den også en solid demping som merkes godt når man løper. Slaget mot bakken blir mykt og beskyttende slik at føttene belastes mindre.

Vilde merket dette spesielt godt på de litt lengre turene, noe som gjorde at beina tålte flere slike økter.

– Grepet syns jeg var bra. Følte meg veldig trygg på at skoen satt på underlaget og at jeg kom meg framover uten å skli, også på steiner og røtter. Syns det var spesielt bra grep på fjell og stein. I de mest våte/gjørmete områdene kunne det bli litt glatt. 

I tillegg til en god sko i terrenget, syns jeg den fungerte veldig godt til hardere underlag også. Det likte jeg veldig godt fordi man ofte må løpe et lite stykke på asfalt før man kommer til skogen, så da er det greit å ha en sko som tåler det.  


Vegard Lyngvi Sand

Vegard har allerede rukket å løpe ca 150 km i skoene, i all hovedsak på traktorveier/grusveier og tekniske stier, stort sett under relativt våte forhold, med korte transportstrekker på asfalt.

– Skoene føles raske

Dette var min første erfaring med terrengsko med karbonplate. Det finnes lettere terrengsko, men skoene føles likevel raske, og gir god løpsfølelse og kontakt med underlaget. I tillegg er de vesentlig bedre dempet enn de letteste terrengmodellene, noe som kommer godt med på de lengste turene med tanke på komfort, oppsummerer Vegard.

Han trekker frem at Flight Vectiv, i likhet med de fleste andre allround-terrengsko, er relativt sleipe på gjørmete underlag, men sitter godt under «normale» forhold.

Hælkappen som Vilde likte så godt, mener Vegard at kunne sittet litt tettere rundt ankelen, men han roser til gjengjeld beskyttelsen som skoene gir mot steiner og røtter.


Magnus Sandnes

Magnus har løpt med Flight Vectiv på all slags underlag: Traktorvei, grusvei, skogssti, snø, berg, myr, tekniske stier, samt i kupert terreng med bratt nedover og bratt oppover.

– Fantastiske sko på lengre distanser

Kort oppsummert er dette fantastiske sko for terrengløp, særlig på lengre distanser. Skoene kommer litt til kort i bratt terreng både oppover og nedover, men skoene er overlegen på traktorvei, grusvei, og ikke-teknisk stiterreng, oppsummerer Magnus.

– De sitter som støpt på foten, og særlig stabil rundt ankelen. Kan tenkes at de med bred vrist synes skoen blir for stram, men jeg synes de er behagelige å ha på seg over lengre tid – spesielt komfortable på grusvei sammenlignet med andre terrengsko.

Magnus trekker også frem dempingen og responsen, særlig mot hardere underlag.

– Det er en enorm forskjell i Vectiv sin favør målt mot andre terrengsko når man løper på grusvei og traktorvei.

– Skoene er fantastiske i slake og middels bratte bakker, men i tekniske og bratte nedoverbakkene kan man risikere å skli litt. Flight Vectiv fremstår som slitesterke sko, og responsen kommer til sin rett i terreng med hardt og fast underlag.


Erik Johannes B. L. G. Husom

Erik Johannes har løpt med Flight Vectiv under tørre og våte forhold, både i fjellet, på stien, over lyng, snø og på grusveier.

Han trekker fram at grepet sitter godt på de aller fleste underlag:

– Jeg opplever at friksjonen i gummien er god nok til at skoene sitter godt også på våt og glatt stein. Knottene i yttersålen er ikke spesielt store, men grepet er upåklagelig i alt terreng utenom dyp gjørme.

Slitesterk og grepssikker

– Skoene har en svært høy mellomsåle i forhold til hva jeg normalt bruker på stier og i terrenget, og jeg synes de er litt ustabile om jeg løper på tekniske stier og terreng med mye røtter og ujevnt underlag. På jevne stier og grusveier er opplevelsen bedre. I nedoverbakker på jevnt underlag kommer den høye mellomsålen mer til sin rett, og dempingen gjør at det er lett å løpe i høy fart nedover. Mye demping vil antagelig også gjøre at skoene er egnet for å løpe litt lengre distanser.

Han forteller videre at om du vanligvis løper i sko med en smalere lest, som for eksempel Salomon S/LAB Sense og Arc’teryx Norvan SL, vil du digge passformen til The North Face Flight Vectiv.

Overdelen er forsterket på sidene og på utsiden av tærne, noe Erik Johannes anser som veldig positivt, siden dette er områder hvor faren for å få hull og revner ofte er veldig høy.

– Overdelen består ellers av luftig mesh-stoff, og jeg synes føttene får puste greit. Skoene har ikke vanlig skotunge under lissene, men har et stretchy stoff som også sitter tett rundt ankelen. Jeg synes dette er et meget godt designvalg, da det hindrer småstein og snø fra å snike seg inn i skoene.

Avslutningsvis roser han grepet og slitestyrken:

– Materialene som er brukt i overdelen virker å være kraftig nok til at skoene kan vare lenge.


Sponset innlegg
Fem terrengskonyheter testet

Fem terrengskonyheter testet


Finn flyten på stiene og skogens ro i sommer. Finner du også en favoritt blant disse spennende terrengskonyhetene?

Snøen har smeltet de fleste stedene i landet og gjørmete stier er i ferd med å tørke opp. Det er dags for å nyte luktene, lydene og ikke minst løpinga i skogen!

Det er kommet flere spennende nyheter på terrengskofronten denne våren, deriblant verdens første terrengsko med karbonfibersåle! Det er The North Face som kliner til med denne varianten. I tillegg trekker vi fram en nyhet fra sveitsiske On, som etter litt kritikk for at steiner fester seg i såla nå har forsøkt å løse problemet i nyheten Cloudultra. Catamount fra Brooks passer godt til deg som digger fart og flyt, mens Altra og Salomon kommer med oppgraderinger av allerede populære modeller – henholdsvis for deg som søker en slitesterk arbeidshest av en sko og suverent grep.


On Cloudultra

  • Vekt: 245 g (dame), 295 g (herre)
  • Drop: 8 mm
  • Pris: ca. 2200 kr

Som navnet indikerer, er denne modellen ment for å takle alt det underlaget du kan støte på under de virkelig lange ultraløpene – alt fra asfaltpartier til grus, sti, fjell, steinur og gjørme. Samtidig som dempingen også skal stå distansen.

On har tidligere fått medfart for såleutformingen sin i terrenget, da det har hopet seg opp en del stein og kvist mellom Cloud-elementene. Nå er dette løst ved at mellomsåla består av to lag Cloud-elementer i Helion-skum, og dette fungerer bra. Cloudultra byr på overraskende god bakkekontakt til tross for mye komfort og demping.

Yttersåla er strategisk utformet med ulike knotter i ulikt mønster og dybde på forskjellige steder under skoen, og gir et trygt grep på de fleste underlag. Godt feste i frasparket – skoen glir ikke ut bak deg. Overdelen i resirkulert polyester sitter som limt inntil hele foten og føles som en sokk når man tar den på (skohorn anbefales). Luftige partier rundt mellomfoten og ekstra forsterkinger rundt tærne og hælen.

I starten føles skoen noe stiv, men den myker opp allerede etter seks-sju kilometer. Noen vil nok mene at modellen er litt smal i tåboksen, og vil sette pris på funksjonen FlipRelease – en “flip” i snøresystemet som gir deg mer plass, opprinnelig tiltenkt litt uti ultraløpet når føttene dine har hovnet opp.

God stabilitet takket være bred sålebase, og en god balanse mellom stivhet og demping – responsiv på hardere partier, ikke for myk på myke partier.

Dette er skoen for lange, ikke alt for tekniske løp. Jeg tipper denne vil være ypperlig til for eksempel Ecotrail, som har variert, lettløpt terreng med innslag av asfalt mot slutten.

G.J.


Brooks Catamount

  • Vekt: 263 g (herre), 249 g (dame)
  • Drop: 6 mm
  • Pris: ca. 1500 kr

Catamount kan kalles terrengvarianten av Brooks Hyperion Tempo, og ble designet for eliteløperne i Western States 100 (traseen er stiplet opp på skoen). Men med mindre du er elite-terrengløper, ville vi ikke tatt 100 miles i ett jafs i denne skoen.

For de fleste terrengløpere vil dette være en rask treningssko som du kan kose deg på stiene med til hverdags og i kortere løp på variert underlag. Catamount gir deg raust med beskyttelse mot steiner og spisse røtter, takket være en Ballistic Rock Shield som ligger inne i den nitrogen-infuserte mellomsåla.

Til tross for merkbar beskyttelse, og greit med demping fra Brooks’ mellomsålemateriale DNA Flash, er skoen likevel fleksibel. Du merker det bare du går med skoen på, at her er det god snert og dytt i frasparket. Du formelig pushes framover i steget, og responsen kommer særlig til sin rett på litt hardere underlag.

Tyngre løpere eller mindre erfarne løpere vil nok foretrekke mer demping på de lengre løpene, men for de raske øktene og kortere konkurransene er dette en vinner. Passformen er tight og komfortabel for løpere med smale/normale føtter, men ikke plenty med plass for full tå-utspredelse i forfoten.

Overdelen er i digg mesh med såkalt precision fit. Yttersåla har ganske grunne knotter, men gummiblandingen sitter godt på steinete partier, både tørt og vått berg og tørre stier.  Vi er også imponert over slitestyrken på skoen.

Oppsummert: En nydelig sko for fartsfylt stimoro over mange, mange kilometer!

S.S.


Altra Lone Peak 5

  • Vekt: 318 g (herre), 260 g (dame)
  • Drop: 0 mm
  • Pris: 1700 kr

Selv om den er tyngre enn den raske Superior, tilbyr Lone Peak mer beskyttelse for steinete og spist underlag, og et pålitelig grep på gjørmete stier. Altra har gitt denne femte versjonen en ny Ego-mellomsåle – tidligere hadde modellen to lag av EVA. Dette skiftet er en velsignelse for løpere som vil ha mer demping uten at det går utover skoens vekt.

“Den nye mellomsåla la til rette for mange smilemil på tekniske stier. Det er akkurat passe mengde demping, skoen føles ikke klumpete og klønete på foten”, forteller en av testerne. De robuste knottene og den grepa yttersåla i gummi satt som støpt mot gjørmete stier med halvsmeltet snø.

Lone Peak 5 er med andre ord en sånn type sko som takler det terrenget du tar den med ut i, enten det er flytstier eller teknisk steinur. Overdelen har små hull i tåboksen for god ventilering.

Noen av testerne opplevde at de måtte knote litt med knytingen – du må stramme til ganske så godt for at foten skal sitte godt på plass i hælen, så har du veldig smale føtter, er kanskje en annen modell å foretrekke hvis du vil at skoen skal sitte tight og godt.

Oppsummert kan vi kalle Lone Peak 5 en slitesterk, robust og pålitelig terrengkompis som takler det du tar den med på av eventyr.

A.F.

Salomon Sense Ride 4

  • Vekt: 290 g (herre), 235 g (dame)
  • Drop: 8 mm
  • Pris: 1350 kr

Forrige versjon av Sense Ride var utrolig komfortabel, pålitelig og slitesterk for hverdags-terrengløping og konkurranser. Hvis du kjenner til modellen fra før av, kan du se at silhuetten er tilnærmet uforandret, så Salomon har skjønt at de ikke bør rote til noe som fungerer så bra.

Oppdateringene i Sense Ride 4 dreier seg primært om passform og komfort i overdelen, i tillegg til at skoen har fått en liten vektreduksjon. Vårt favorittelement er fortsatt grepet – fire millimeter tykke diamantformede knotter biter seg fast i gjørme og jord, men takket være sticky rubber-materialet sitter den godt på tørrere flater som berg også.

En av testløperne fikk nyvunnen selvtillit i nedoverbakkene: “Jeg kunne kjøre på nedover uten å bekymre meg, de satt godt på steiner og sleipe blader.” Den myke mesh-overdelen er fortsatt ganske så friksjonsfri med lite sømmer, og pløsen omslutter mellomfoten på en måte som Salomon-fans liker.

Tåboksen har fått litt mer forsterking foran for beskyttelse av tærne. Hældelen er blitt litt tynnere, men på innsiden finner du puter som holder foten din godt på plass nede i skoen og reduserer uønsket vingling når du løper på skrå eller i bratta.

P.H.


North Face Flight Vective

  • Vekt: 285 g
  • Dropp: 6 mm
  • Pris: 2199 kr

Etter flere sesonger der karbonsko etter manges mening har revolusjonert asfaltløping (på godt og vondt, er det ikke rart at spenningen i løpemiljøet er stor når North Face som en av de første lanserer en terrengsko med karbonplate i sålen.

Med slagord som “The future of trail running” og mantra om at skoen maksimerer energiretur i steget er det mang terrengløpere som blir gira. Vi har testet skoen på både grusvei, flytstier og virkelig tekniske stier og sitter igjen med inntrykket om at dette er en sko med potensiale, men også med klare begrensninger.

Det første vi legger merke til er at skoen har en mye mer rigid mellomsåle enn de mest brukte karbonsko fra asfalt. Der de mest populære karbonskoene på asfalt føles ut som å tråkke ned i en madrass føles Flight Vective som å tråkke ned på hard gummi.

Det er annerledes, men ikke nødvendigvis negativt. Underlaget i skogen er variert og mykt, og en mer rigid såle vil kunne være med på å skape mer respons i steget på stien.

Det andre vi legger merke til er at skoen er utformet med en “rocker”, en vippegeometri som innbyr til en fart og en fremoverlent og offensiv løpestil. På grusvei og flytstier føles dette godt. Det føles ut som skoen leder deg i riktig retning, og gir deg litt ekstra fart uten at det koster deg mer krefter. Yttersålen på flight vective ser lovende ut. Knastene er 3,5 mm dype og med et godt overflateareal, noe som tilsier at dette er en allround terrengsko. Gummiblandingen lager godt med lyd når du tråkker rundt på stuegulvet, det vitner om god friksjon. Det får vi også bekreftet når vi kommer til bratte svaberg. Du føler deg trygg på at skoen sitter både oppover og nedover på finslipt stein. Men. Det er et stort men. Denne skoen har sine svakheter og begrensninger. Noe ligger i detaljene, og noe ligger i den grunnleggende utformingen.

Begrensningene til flight vective kommer sterkest til syne når vi beveger oss fra grusveien og inn på tekniske stier med mye røtter og stein. På grusen føltes det ut som skoen hjalp oss fremover, men på stien føles det mer ut som den begrenser oss. Dette kommer primært av at sålen er høy, tykk og rigid. Tråkker du ned på en jevn og myk overflate på stien er alt bra, men med en gang stien er dosert, eller steget faller halvveis over en rot eller ujevn stein føles det utrygt. Det samme skjer i krappe svinger i høy fart. Yttersålen sitter som støpt, men den høye rigide sålen gir en følelse av at et overtråkk er nært forestående. Fotmusklene får ikke jobbet som de vil mot det ujevne underlaget, og det er vanskelig å slippe seg løs – spesielt nedover i høy fart.

Meshen til skoen ser elegant ut, med en konstruksjon uten tunge, og uten gnagende sømmer. Sømmer er fraværende, men lissekonstruksjonen er laget på en måte som gjør at du får en bit av lissene på innsiden av meshen direkte i kontakt med utside/innside vrist. Avhengig at formen på foten din trenger ikke dette være noe problem, men testeren opplevde å få gnagsår på innsiden av vrista på begge føtter etter relativt kort tid.

Oppsummert vil vi hylle North Face for å ha tatt steget med å lage en ukonvensjonell karbonsko for terrenget. Dog trengs det mer utvikling for at dette skal bli en revolusjon på samme måte som for asfalt-verdenen. Flight Vective vil kunne egne seg meget godt for løp som utelukkende går på grusvei og flytsti med jevnt underlag, men kommer til kort på mer tekniske stier.

Vi venter i spenning på den videre utviklingen av terreng-karbonsko!

A.V.

Iten bak fasaden

Iten bak fasaden


Et innblikk i de kenyanske eliteløpernes ordinære hverdag.

Løping sies å være verdens enkleste idrett. Det er den mest universelle, tilgjengelige og hyppigst utøvde sporten. ”Alle” kan løpe, og ”alle” vil en gang prøve og løpe så fort de makter over en gitt distanse.

Dermed er det svært bemerkelsesverdig at en liten folkegruppe, på et svært begrenset geografisk område i Kenya, kan være dominerende innenfor løpesporten over tid.

Til tross for at den etniske gruppen kalt kalenjin bare utgjør 0,06 prosent av verdens befolkning, har de vært statistisk overlegne i lange løp de seneste 30 årene. Eksempelvis var 66 av verdens 100 beste maratonløpere i 2011 fra Kenya. Bortimot samtlige tilhørte kalenjin-folket. Fra VM i Tokyo i 1991 til 2009 i Berlin, vant kenyanske menn totalt 92 VM- og OL-medaljer i mellom- og langdistanseløping. Av disse medaljene var 32 gull. Siden har de også vunnet det meste av internasjonale gateløp. Det fascinerer naturligvis både vitenskapsmenn og lekfolk.

Det er mange teorier om hvorfor, men ingen krystallklar og vitenskapelig dokumentert konklusjon. Som George Canning en gang sa: ”Man kan bevise alt ved statistikk, bortsett fra sannheten”.

Ved å ta del i treningshverdagen og den generelle livsstilen kan man derimot få anekdotiske evidens og innsikt. Det gir muligens noen svar. Denne teksten bygger nettopp på dette. Resonnementene baseres ikke på grundig forskning eller statistiske analyser, men derimot på tilstedeværelse i miljøet og en subjektiv fortolkning av dette.


Bakgrunn

Sondre Nordstad Moen har overvintret i Iten de seneste årene. Her får han trent under fine vær- og temperaturforhold i antatt optimal høyde, og samtidig matchet seg mot mange av de beste løperne i verden. Ledestjernen for norsk langdistanse har også blitt noe mystifisert, selv blant det norske publikum.

I selveste OL-sesongen slipper likevel Sondre fansen tettere på enn noen gang, i form av en dokumentarserie om hverdagslivet som eliteløper – på godt og vondt – eller åpent og ærlig, om du vil. Det er Idrettsfilm som står bak produksjonen på oppdrag fra Uhm Holding AS. Her kom undertegnede inn i bildet.

Oppdraget gikk ut på å leve seks uker tett på og formilde innsikt i det ”hverdagslige” ved Sondre Nordstad Moen og hans likemenns treningshverdag. Korona-situasjonen gjorde et opphold umulig for amerikanere og australier. Ellers var verdenseliten i langdistanseløping representert ved utøvere fra Afrika, Europa og Asia.

Undertegnede fikk oppleve både hvordan utøverne balanserer kortsiktig formtopping inn mot et viktig halvmaraton i RAK (samtlige 30 utøverne på startlisten hadde løpt under én time på halvmaraton), og langsiktig prestasjonsutvikling inn mot kommende OL i Tokyo.

Jeg var så privilegert å få være ringside på samtlige kvalitetsøkter, men også ved måltider, medisinsk behandling, kaffeslabberas, sponsoroppdrag og generelle hverdagsrutiner. Kunnskap og nyttig innsikt ble tatt med i bagasjen hjem til Norge. Noe må nødvendigvis bli igjen i de kenyanske fjellene, men mange av mine subjektive tolkninger kan også deles i denne teksten.

Baneøkt på Kipchoge Stadium. Gruppa til Julien Wanders samles for å snakke om gjennomføringen av økta. Foto: Andreas Grøgaard

”The Home of Champions”

Kenya ligger ved ekvator, øst i Afrika. Kystlinjen grenser til Indiahavet, mens landegrensene strekkes mot Etiopia i nord, Somalia i nordøst, Tanzania i sør, Uganda i vest og Sør-Sudan i nordvest. Landet er kjent for et rikt dyreliv og en fantastisk natur. Strender og nasjonalparker utgjør viktige turistmål. For idrettsinteresserte assosieres landet derimot hovedsakelig med sine stolte tradisjoner i langdistansesløping.

Selve rosinen i pølsa er fjellbyen Iten. Det er en av sportsverdens mest unike steder. Stedet blir hyppig omtalt i globale medier og skrevet om i diverse forskningsartikler og bøker. Iten fremstår likevel nokså sagnomsust. Hvordan kan et så selvsikkert og pompøst slagord som ”The Home of Champions” være så passende?

Sondre Nordstad Moen foran den ikoniske inngangen til Iten. Foto: Andreas Grøgaard

Fjellbyen oppsøkes primært for bortimot optimale løpefasiliteter. Den friske fjellufta rundt 2400 meter over havet bidrar til at kroppen naturlig produserer flere røde blodceller. Temperaturen er småkjølig om morgenen og kvelden, med tilnærmet klassisk norsk sommer mot slutten av førsteøkta og ved oppstart av andreøkta. Midt på dagen ser du sjeldent folk løpe – det anses rett og slett for varmt. Det er milevis med karakteristiske, røde grusveier som er svært kuperte og lite trafikkerte. De åler seg gjennom et idyllisk og frodig afrikansk landskap, med et rikt plante- og dyreliv. Omgivelsene er som tatt ut av et postkort.

Fordelene er altså nokså åpenbare, men fallgruvene ved å trene der er vel så mange og kan være svært skjebnesvangre. For folk som ikke er tilstrekkelig akklimatisert går kroppen i en slags sjokktilstand. Alt føles tyngre og man er vesentlig mer sårbar for intensitetsstyring. På elitenivå kan ørsmå feil være karrieretruende.

Sagnomsuste Iten er en liten fjellby på landsbygda i regionen Elgeyo-Marakwet. Byen har ca. 40 000 fastboende innbyggere, men det er også alltid eliteutøvere og supermosjonister i området for å trene. Iten omtales som ”Kenyas løperfabrikk” og har oppfostret hundretalls verdensrekordholdere, olympiske mestere, verdensmestere og vinnere av storbymaraton. Suksessen har medført det berettigede døpenavnet: ”The Home of Champions”.

Både vitenskapsfolk og lekfolk har hvalfartet til ”The Home of Champions” i håp om å iaktta, avsløre, forstå og forklare hemmeligheten bak løpesuksessen. En rekke teorier er presentert – med bakgrunn i både arv og miljø. Suksessen forklares som en kombinasjon av gener og livsstil, eller i større grad basert på faktorer som skyldes enten arv eller miljø. Noen peker på et særegent genmateriale, eksemplifisert ved naturlig tynne legger og lange bein. Andre presenterer kostholdet (svært karbohydratrikt og fettfattig), høyden over havet, treningsmetodene, løpestilen, økonomiske motiver, løpingen til skolen som barn, underlaget det løpes på, innstillingen, motivasjonen og evnen til å presse seg som nøkkelfaktorene.

Problemet med disse forklaringsmodellene er at de utgjør a) anekdotiske evidens – altså at de bygger på et enkeltstående eller et begrenset antall enkeltstående tilfeller, og dermed i logisk forstand utgjør ugyldige argument – eller b) ikke kan stadfeste årsaksforhold – altså om suksessen kan forklares på grunn av disse elementene eller om suksessen inntreffer til tross for at man kunne gjort noe annerledes og bedre.

Under mine uker i Iten søkte jeg ikke å finne ”hemmeligheten”. Det ville vært urealistisk å anta at man skulle presentere noe vitenskapsmenn har lett etter i årevis. Ambisjonen var likevel å få en viss innsikt i treningsmetoder, rutiner, innstilling, mentalitet, bruk av vitenskapelige metoder, kosthold, intensitetsstyring osv. Jeg ble tatt imot med åpne armer, og det virket ikke som noen ønsket å skjule noe. Derimot var de fleste interesserte i å ha følge av en innpåsliten kameramann på sykkel/motorsykkel underveis i kvalitetsøkter, eller dele splittider og hvordan det føles på godt og vondt.

Sterke løpere, men langt ifra sterke. Foto: Finn Kollstad

Uvitenskapelig

En utbredt teori for kenyanernes suksess er at de utelukkende løper på feelinga og gjør alt på og rundt treningen enkelt. Ingen anvender pulsbelte eller laktatmåler for å styre intensiteten, til tross for at ørsmå feil og for høy intensitet på dette nivået i denne høyden kan være ekstremt utslagsgivende – ja, i verste fall karrieretruende. Svært sjeldent konsumeres idrettsernæring underveis i øktene. Til og med vann er som regel forbeholdt oppvarming og nedjogg. Tilbehør som kompresjonsutstyr, flipbelter, drikkesekker, headset, Stride/Stryd, innleggssåler og lignende ser du kun hos turister som mosjonerer.

Et viktig spørsmål er om de opplever suksess på grunn av deres innfallsvinkel (og fravær av tekniske og ernæringsmessige hjelpemidler), eller om suksessen inntreffer til tross for at de kunne gjort noe annerledes og bedre. Den legendariske irske misjonæren og treneren Broder Colm O’Connell, også kjent som ”Gudfaren for kenyansk løping” med 45 års erfaring fra miljøet, forklarer det slik:

”Jeg tror de fleste kenyanske utøverne innser at de ikke har en vitenskapelig tilnærmingen til løpingen – ettersom de ikke bruker noen av verktøyene man gjerne ser hos europeiske og amerikanske løpere. Ettersom løperne kommer fra fattigslige kår, vil vitenskap og flotte fasiliteter aldri være utslagsgivende faktorer for deres hverdag eller trening”.

Det fremstår ikke avgjørende med mye annet enn løpesko og mentale egenskaper for å prestere ekstremt godt. Samtidig ville mange av disse løperne gjerne tatt laktatmålinger eller fått idrettsernæring underveis i øktene, dersom de fikk det. Det opplevde jeg ved flere tilfeller. Ble de spurt om påfyll underveis eller om restitusjonstiltak etter endt økt, takket de høflig ja. Da en europeisk løper brukte laktatmåler på en baneøkt, flokket mange seg rundt i håp om å få testet selv.

Jeg vil argumentere for at sannheten ligger et sted midt i mellom, men er tilbøyelig til å tro at suksessen i større grad har kommet ”til tross for” og ikke bare ”på grunn av”. Kenyanerne er vant til å være fattige og nøysomme – helt på grensen til spartanske – og til tross for at flere av toppløperne har tjent mange millioner av kroner, sparer de fremdeles inn på penger til transport (som å kjøre buss selv om fly er tilgjengelig), levestandard, mat og drikke, aktiviteter osv. Vitenskap og flotte fasiliteter er ikke utslagsgivende for suksess, men det kunne økt sjansen for enda flere til å lykkes, eller løftet nivået på dem som allerede er blant de beste.

Sondre Nordstad Moen underveis på en sammenhengende tempoøkt 2200 meter over havet. Foto: Andreas Grøgaard

Kosthold

En annen mye omtalt problemstilling omhandler kostholdet. Det fremstår som en plausibel forklaring på suksess, da den kenyanske dietten er ganske særegen.

Mange av kenyanerne spiser ugali til stort sett alle måltider. Dette er maismel som kokes med vann til det får en grøt- eller deiglignende konsistens. Det er en av de vanligste kildene til stivelse i østlige og sørlige Afrika. Noen vil påstå at det er noe magisk ved denne retten, men sannheten er vel snarere at ugali er relativt billig, og dermed lett tilgjengelig for fattige.

Det er videre lett å lage, og maismelet kan holde seg godt over lengre perioder. Siden mais også vokser i tørkeperioder, er ugali en pålitelig rett som er del av kostholdet til millioner av afrikanere. Det kombineres vanligvis med en grønnsaksstuing eller kjøttstuing så det blir et mettende måltid.

Samlet sett er kostholdet generelt sunt og næringsrikt. Likevel er det en vesentlig forskjell mellom det vi i et folkehelseperspektiv i vesten definerer som sunt og det som er ”sunt” i et prestasjonsperspektiv.

Mens folkehelseperspektivet gjerne fokuserer på innhold av mikronæringsstoffer (vitaminer, mineraler), makronæringsstoffer (karbohydrat, fett og protein), salt, fiber osv., inntar løperne gjerne en mer kortsiktig innfallsvinkel. Det legges mer vekt på tidspunkt og mengde for at neste økt skal optimaliseres. Ugali består nesten utelukkende av karbohydrater og er lett fordøyelig.

Kostholdet er generelt svært fattig på protein, fett og fiber. Er man oppfostret på en slik diett blir kroppen vant med det, mens det muligens ville ført til mangelsykdommer og/eller suboptimal ernæring for dem som er vant med et ”rikere” kosthold.

Til tross for min manglende utdanning/skolering innen ernæring, vil jeg driste meg til å påstå at kenyanerne har et betydelig forbedringspotensial hva gjelder kosthold. De løper fort til tross for et mangelfullt og suboptimalt kosthold, ikke på grunn av ”næringsrik supermat”.

Den norske tacoen ble brukt jevnlig og perfeksjonert i samarbeid med kokkene på campen. Før avreise fikk nordmennene inkludert oppskriften i menyen på restauranten. Foto: Andreas Grøgaard

Kultur/mentalitet

En annen tese forklarer kenyanernes suksess ved deres mentalitet. Eksempelvis er mange kenyanere vant til blodslit. Mennene blir eksempelvis psykisk robuste av den rituelle omskjæringsseremonien i puberteten. Det forventes at de står foran landsbyens eldste og utholder smerten uten å blunke. Én eneste rykning, så er overgangen til manndommen ”ufullkommen”. Enkelte blir da utstøtt av lokalsamfunnet som mindre verdt.

Mange løpere røper at når de har gjennomgått en slik prøvelse, virker alle andre utfordringer de møter i livet, slik som en sluttspurt i et løp, enklere.

Videre har befolkningen et religiøst forhold til løping. De som løper gjør det helhjertet – og selv om de aldri har blitt olympiske mestere, eller engang kunnet konkurrert i utlandet – blir de i kraft av å være idrettsutøvere på en måte hevet over dagliglivets kaos. De er merket som ekstraordinære personer, som har valgt å satse alt og forplikte seg totalt. Man kan se det i løpernes øyne når man snakker med dem. Selv de tregeste av løperne snakker om treningen med en nesten religiøs entusiasme.

I disse kulturene er løpingen også ansett som en vei ut av fattigdom. En familie med et nokså talentfullt barn vil støtte opp med alle sine ressurser. Til gjengjeld vil en suksessfull atlet gjerne returnere for å bygge hus eller gård, veilede andre i familien eller vennekretsen, bistå foreldrene økonomisk, bygge et lokalt sykehus, en skole eller sportsfasiliteter for samfunnet vedkommende vokste opp i. Mange er avhengige av støtte fra slektninger eller andre suksessfulle løpere for å klare seg. De er ikke storforlangende, de lever nøysomt, uten strøm eller innlagt vann, og med et svært begrenset kosthold. Det faktum at Kenyas offisielle motto er harambee, som betyr ”dugnad” på swahili, understreker dette.

Kulturen og mentaliteten virker forenlig med det å prestere godt i mellom- og langdistanseløp. Det tar likevel ikke bort det faktum at det må trenes mye og hardt over tid for å lykkes. Kulturarven kan ikke sies å utgjøre mer enn en del av forklaringen på suksesshistorien. 

”Født til å løpe”

En annen utbredt teori belyser kenyanernes kroppsbygning. De fremstår som elegante og bygget optimalt fra topp til tå med tanke på å forflytte seg raskt over lengre distanser. De beste håndterer den hårfine balansegangen mellom å være undervektig og overvektig – en standard de også er befriende ærlige og bevisste på. I Kenya veier de beste mennene gjerne 50–58 kilo. De er relativt lave (170–178 cm) og syltynne. Kvinnene er noe lavere og veier 40–48 kilo. Det finnes også flere eksempler blant de beste godt under 40 kilo.

I Norge er det høyst uvanlig at en mann på over 180 cm skal veie +/- 60 kilo. Disse kiloene skal i tillegg gjerne bestå av solid muskulatur: Kvalitet i hver kilo. En norsk eliteløper vil gjerne konkurrere med løpere som er 5–10 kilo lettere. Sondre Nordstad Moen er kjent med problematikken. Han har innsett at det er unaturlig å strekke seg etter deres matchvekt. Sondre har brukt tid for å navigere frem sin personlige idealvekt. Det har tidvis vært en turbulent prosess.

– Det er viktig å finne sitt ”set point”, der kraften forsvinner og beinmassen får mer og mer juling. I 2011–2012 tynte jeg vekta ekstremt. Da testet jeg lavkarbo og ville skrape kroppen for overflødig fett. Det gikk ”åt skogen”. I ettertid innså jeg at all kraft bare forsvant. Det var helt latterlig! Selv fire kilo lettere, løp jeg saktere enn tidligere, forteller Sondre.

Kenyanerne har generelt et nokså avslappet forhold til kosthold og vekt. Med den treningsmengden som legges ned og et svært begrenset kosthold (både hva gjelder variasjon og mengde), er det sjeldent synlige tegn på dårlig ernæring – i den ene eller andre retningen. Noen få perfeksjonerer kostholdet til grammet i samarbeid med en personlig kostholdsveileder. For andre blir mat underveis i en elitekarriere på mange måter ”degradert” fra nytelsesmiddel til drivstoff.

Selv er Sondre en matglad og altetende type, men han viser tydelig måtehold og vil ikke gå på akkord med sine skyhøye ambisjoner. Mottoet er enkelt:

– Suksess smaker bedre enn sjokolade.

Obligatorisk med solkrem for SNM og Richard Ringer (som vant halvmaratonet i Dresden på 61.33 i mars). Foto: Andreas Grøgaard

”Vi” vil så gjerne at det skal være en hemmelighet

Faktum er nok derimot at ”hemmeligheten” er en sosial konstruksjon, eller bare rett og slett ingen hemmelighet.

Dessverre, vil mange mene. Heldigvis, vil nok andre argumentere.

Det er nok ingen enkeltfaktor som betyr alt, men derimot summen av hardt arbeid og dedikert livstil over tid. Kenyanerne møter opp hver dag og legger ned den treningsjobben som må til – akkurat slik andre i samfunnet gjør.

Helheten

Kosthold, høydeeffekt, rollemodeller, miljø, motivasjon – ja, til og med fattigdom – er tilsvarende i mange mindre suksessfulle områder i verden. Det særegne er nok at alle disse faktorene satt sammen i rett mengde og balanse over tid. Slik blir helheten mer enn summen av dens deler.

Som flue på veggen blant verdenseliten i langdistanseløping innså jeg for alvor at Sondre Nordstad Moen og hans likemenns hverdagsliv ikke gir overveldende begeistring. De er bare ”vanlige” mennesker som gjør spesifikke, men alminnelige ting for å prestere godt i idretten.

Likevel, hva og hvordan de praktiserer er svært interessant: Det er veldig hverdagslig, ordinært og trivielt. Og selv om kritikere muligens vil påstå at dette funnet ikke er spesielt interessant i seg selv, er nettopp dette selve poenget. Tilsynelatende genererer den enkle utførelsen av små, ”enkle” oppgaver store resultater.

Nordstad Moen er ikke veldig forskjellig fra løperne han utkonkurrerer. Ulikheten ligger hovedsakelig i Sondres tilnærming og kontinuitet i å være ekstremt opptatt av de små og hverdagslige detaljene. Han gjør ikke mer av de samme øvelsene, forberedelsene eller evalueringene. Han gjør dem bedre. Kvalitet i hver enkelt detalj skaper et solid sluttresultat.

Julien Wanders’ solide treningsgruppe i Iten. Foto: Finn Kolstad.

Blodig alvor

Løping er ikke ansett som en hobby for lokalbefolkningen. Det er en potensiell levevei for lykkejegere og talenter. Der en dedikert mosjonist i den vestlige verden tilpasser og innordner treningen etter hverdagens gjøremål og plikter, gjennomsyrer fokuset på å bli raskest mulig til beins kenyanerens hverdag.

Treningen er ikke bare dagens høydepunkt, men også det viktigste gjøremålet.

I vesten bruker mange fritiden på fritidsaktiviteter, møter venner osv. Her bare hviler de. Dette utgjør en essensiell forskjell mellom de som vokser opp i fattigdom og de som er oppfostret med en høyere levestandard.

Løping utgjør en hobby for mange mosjonister i Norge, flittig praktisert av entusiaster som presser inn treningsrutiner der de kan blant alle sine forpliktelser. I Kenya hengir ”alle” som kan løpe livet sitt til det. Alle presser hverandre videre, trener hardere, hver eneste dag.

Et eksempel på denne sparringen er de ukentlige fellestreningene, som gjennomføres som fartslek. Det innebærer stadig veksling mellom ulike tempoer, med enkle forklaringer: Hardt og rolig.

Hver tirsdag og torsdag kl. 09:00 er det fellestrening for de som ønsker det. Her møtes løpere på tvers av treningsgrupper, treningscamp, ambisjonsnivå, alder, kjønn og løperbakgrunn. Det er svært enkelt oppsett og enkle instrukser. Hver tirsdag løpes det 1:1 i 40 minutter, altså veksling mellom ett minutt hardt og ett minutt rolig inntil du har nådd 40 minutter totalt. På torsdagene løpes det enten 3:1, 2:1 eller 1:1. Det får man beskjed om på oppmøtetidspunktet.

Her møter mange opp for å måle seg mot andre, og de fleste estimerer sitt nivå ut fra hvordan de hevder seg på disse fellesøktene. Det ligger mye prestisje i å hevde seg, så for mange blir dette gjerne ukens hardeste økt.

Løpingen, og alt som kan ha innvirkning på den, er viktig. Hvile praktiseres som blodig alvor. Løperlegenden Vivian Cheruiyot uttalte en gang at ”i Kenya er det bare idrettsutøvere”. Ingen av løperne har en jobb ved siden av. Derimot hengir man seg fullstendig til løpingen. Det handler om å oppfylle klisjeen om å løpe, spise, sove på repeat. Har man en jobb går det på bekostning av løpingen, noe som medfører at man ikke får tatt ut det fulle potensialet. Løpingen må optimaliseres med forberedelser og restitusjonstiltak, i form av massasje, hvile, kosthold, søvn.

Til tross for at det fremstår umulig for enkelte å lykkes på det øverste nivå – noe som er avgjørende for å kunne gjøre løpingen til et levebrød – er det en genuin optimisme ispedd en viss naivitet – som driver kenyanerne? Er de ”lykkejegere” oppfostret på håp?

Denne drivkraften kan ha vesentlig innvirkning på en utøvers karrierestige – spesielt i den vi definerer som barne- og ungdomsidrett.

Den legendariske treneren Renato Canova er sitert på følgende:

”I Vesten har vi god livskvalitet. Det vi legger i det, er gjerne å redusere utmattelse –å gjøre alt lettere. Løping handler derimot om hvor mye utmattelse man tåler (…) Det tar en idrettsutøver omtrent ti år å bygge det aerobiske huset sitt, en god nok utholdenhetsbase til å kunne løpe lange distanser. Når kenyanerne har kommet i sekstenårsalderen, er de allerede ferdig med å bygge huset sitt”.

Oppsummering

Kenyanerne har åpenbart gode gener for å løpe, samtidig som miljøet de vokser opp i dyrker løpingen som en mulighet til komme seg ut av fattigdom. Det blir likevel en feilslutning om man bastant konkluderer med at dette utelukkende er grunnen til at de er så dyktige.

Det er nok ingen enkeltfaktor som betyr alt, men derimot summen av eksempelvis hardt arbeid, kosthold, motivasjon, miljø, fasiliteter og en dedikert livsstil over tid.

Det er en plausibel forklaring på hvorfor ”vår egen” Jakob Ingebrigtsen kan konkurrere med og tidvis utkonkurrere kenyanerne. Jakob har ikke de samme genene – han har ikke engang satt sine bein på kenyansk jord, men kan likevel utkonkurrere afrikanerne fordi han trener bedre enn dem. Med andre ord er nok svaret til dels at kenyanernes nyter suksess til tross for et suboptimalt opplegg.

Sannsynligvis kunne de vært enda dyktigere om hele treningsprosessen var gjennomført mer profesjonelt i samtlige ledd. De beste overlever hardkjøret, men enda flere kunne overlevd lengre, og enda flere kunne vært vesentlig bedre, om opplegget hadde vært mer profesjonalisert.

Kenyanernes treningshverdag innordnes etter kulturen og tradisjoner. Mange reflekterer ikke nevneverdig rundt egen trening og om noe kunne vært gjort annerledes og bedre. Det å følge i andre suksessfulle løperes fotspor anses som den ”riktige” fremgangsmåten.

Eksempelvis stilles det ikke spørsmål til hvorfor førsteøkten gjerne starter klokken 06:00, selv om det er bekmørkt frem til soloppgang rundt 06:20. Dette medfører at løperne lister av sted i halvblinde de første kilometerne. På spørsmål om hvorfor de ikke venter, og dermed kan få mer kvalitet ut av første delen av økta, svarer de gjerne at ”det er best å løpe tidlig”.

Det er denne livsstilen som har fått dem dit de er og mange er livredde for å sette alt på spill om de skulle endre noe. Når de jeg har snakket med forklarer dette, refereres det som regel til eksempler på utøvere som har søkt et mer komfortabelt liv og mistet brodden. Da er det gjerne ingen vei tilbake. Dermed forfekter de det de er vant til.

Kenyanernes vedvarende prestasjoner er ikke hovedsakelig et produkt av tilfeldigheter. Suksessen kommer derimot som et resultat av enkel, men bevisst livstil og treningshverdag. Tiltakene er hverken uhåndterbare eller spesielt vanskelige. De er derimot svært ordinære og alminnelige i seg selv. Det resulterer i integrerte vaner det er enkelt å følge. Med utgangspunkt i undertegnedes anekdotiske evidens, vil man kunne argumentere for at suksessen ikke kan forklares utelukkende ”på grunn av” kenyanernes livsstil og treningshverdag, men kanskje vel så mye ”til tross for”.

Så hva er hemmeligheten?

Det må i så fall være at det ikke er noen hemmelighet. Løping er et ærlig stykke arbeid. Det kan være passende å runde av med det afrikanske ordtaket som konsist skildrer av realiteten på savannen:

”Hver morgen i Afrika våkner en gaselle og vet at den må løpe fortere enn den raskeste løven for å unngå å bli drept. Og hver morgen våkner en løve og vet at den må løpe raskere enn den tregeste gasellen for å unngå å sulte i hjel. Det spiller ingen rolle om du er en løve eller en gaselle. Når sola står opp er det bare en ting å gjøre: Å løpe.”


En typisk treningsdag med kvalitetsøkt i Iten

05:45 Alarm! ”Frokosten” består gjerne av en kopp kaffe med litt sukker og en banan. Avreise med bil fra camp i Iten ca. 06:15 til Eldoret. Ca. 40 min kjøretur i en overfylt minibuss ned i dalen.
07:10 Oppvarming Rolig jogg 5 km i 4:00-fart (20 min) + stigningsløp.  
08:00 Økt 1 Intervall med kvalitetsdel på 15–18 km. Ca. 25 km totalt. 2100 moh. (Kipchoge Stadium, Eldoret)
10:00 Frokost i Iten Chapati (slags tortillas), bønner, egg, grønnsaker, melk, te (med mye sukker og melk)  
11:15–13:00 Avslapping på rommet Forsøk å sove  
13:00 Lunsj Ugali/ris, chapati, bønner, søtpoteter, grønnsaker og brød (søtt som en bolle) Lett fordøyelig og rikt på karbohydrat med hensyn til økt 2
14:00 Massasje 45 min hardt arbeid med fokus på legg og hamstring.  
16:00 Kaffeslabberas Noen av utøverne møtes og prater løst og fast, gjerne over en kopp te med mye sukker og melk (evt. kaffe), og chapati eller tørr kake.  
17:30 Økt 2 Rolig 40 min / 10 km (4:00 min/km) +/- 2350 moh.
19:00 Middag Ugali, bønner, egg, grønnsaker, melk og litt kjøtt  
20:00 Te-slabberas Med resten av utøverne på campen.  
21:00 Ro på rommet Det er bekmørkt ute og slitne kropper faller raskt i søvn.  
Rekordmange norske triatleter i sesongåpningen

Rekordmange norske triatleter i sesongåpningen


Det blir en historisk sesongåpning i VM-serien denne helgen: Aldri før har flere fra Norge stått på startstreken. Tre norske kvinner og tre norske menn konkurrerer i et felt med 60 av verdens beste triatlonutøvere.

Pressemelding fra Triatlonforbundet

Nordmennene er Kristian Blummenfelt, Gustav Iden, Casper Stornes og Stine Dale fra Bergen, Solveig Løvseth fra Trondheim og Lotte Miller fra Stavanger.

Debut for Solveig Løvseth

Mens det norske herrelandslaget har vært blant de beste de siste årene, er det først nå vi har et lag på kvinnesiden. Lotte Miller (f.1996) har en rekke topp-10 plasseringer i VM-runder tidligere, mens Solveig Løvseth (f. 1999) debuterer og Stine Dale (f. 1998) er med på sitt andre WTCS.

Å få være med i VM-serien krever at du har gjort det sterkt i verdens- og europacup tidligere. Med så få konkurranser igjen før OL, er nivået på startfeltet i Yokohama høyt. Kvinnene har likevel tro på at de skal gjøre det meget bra, og de har trent godt.

Hele laget har forberedt seg i mellomhøyde i Font Romeu, Frankrike, etter et lengre opphold i høyde i Sierra Nevada, Spania. 

– Vi er i vårt livs form, og det skal bli godt å endelig komme i gang med sesongen. Det blir bra å kunne kjenne på det vi har gjort i vinter, at vi får det ut i konkurranse, forteller Solveig Løvseth på videolink fra Font Romeu.


– Vi har hatt god kvalitet i treningen i vinter, og ingen annen nasjon i verden har den dynamikken og lagfølelsen vi har. Når Stine og Solveig er klare, kan vi skape noe helt spesielt sammen. For nå er det viktig at disse jentene sanker poeng gjennom gode plasseringer, forteller Lotte Miller.

Hun har selv blitt vant til å ligge helt i front på både svømmingen og syklingen, men har falt litt tilbake på løpingen. Nå forteller hun at hun har hatt god utvikling på løp, og har mål om en topp-5 plassering. Hennes plan er å jobbe aggressivt fra start:

– Du kan risikere å være arbeidshest for andre i denne løypa. Derfor er det viktig å jobbe hardt i begynnelsen og sikre at ikke andre kommer opp og hviler seg bak deg på sykkelen. Det er bedre å ligge i front og ha det vondt, enn å ligge bak og ha det vondt.

Viktig kvalifiseringsløp for OL

Løpet i Yokohama er ett av få gjenstående konkurranser som  gir OL-kvalifiseringspoeng. Lotte Miller og de tre herrene er allerede kvalifisert gjennom sterke løp i 2018 og 2019.

For Stine Dale og Solveig Løvseth er konkurransen i Yokohama ekstremt viktig med tanke på miksstafetten i OL. De bør helst være blant de 25 beste i Yokohama.

I tillegg må Norge gjøre det bra i miks-kvalifiseringen i Lisboa 21. mai. Med en 4. plass i VM i miksstafett i 2020 er forventningene høye, og presset på de unge skuldrene til Stine Dale og Solveig Løvseth stort.

– Jeg tror det blir tøft. Alle har hatt en uvanlig lang treningsperiode og jeg tro folk er i god form. Men vi er i bedre form, sier Lotte med et smil.

Blummenfelt oser av selvtillit og kamplyst

Kristian Blummenfelt (f.1994), Norges sterkeste triatlet over mange år, sprudler når vi tar kontakt med de norske herrene. 

– Jeg skal gjøre det minst like bra som jeg har gjort der før, er svaret hans om målet for konkurransen. Han har to tredje-plasser fra Yokohama, og vet at han kan gjøre det bra her. 

– Drømmen er å fullføre slik jeg gjorde på forrige WTCS. 

Blummenfelt vant finaleløpet i verdensserien i 2019. I fjor ble kun ett enkeltstående løp gjennomført, som ble omgjort til et VM.

Også Casper Stornes (f. 1997) har positive forventninger til konkurransen, mens Gustav Iden (f.1996) er mer lunken: 

– Formen er ok, men jeg har vært litt tung. Jeg har god kontroll på løpingen, men har ikke ekstremt høye forhåpninger til Yokohama. Basert på erfaringer derfra, skal jeg være fornøyd med å komme rundt en 10.-plass. Jeg hater å omstille meg til en annen tidssone.


Koronaprotokollen for OL sjekkes i Yokohama

Det japanske forbundet ønsker å sjekke den strenge koronaprotokollen som er planlagt for OL i Tokyo. Derfor blir det mindre muligheter til å få trent og gjort seg kjent med løypene før konkurransestart.

For Blummenfelt er dette en fordel. 

– Jeg har vært der fire, fem ganger før, så løypa sitter ganske greit i hodet, sier han.

Resterende OL-kvalifiseringsløp

Kvalifiseringskonkurransen i miksstafett gjennomføres i Lisboa, Portugal 21. mai. Resterende singelkonkurranser hvor utøverne kan ta kvalifiseringspoeng er Lisboa 22.-23. mai, Arzachena, Italia 29. mai, og Leeds 10. juni. Siste VM-runde før OL er i Hamburg 10. juli.

Alt vises på TriathlonLIVE.tv

Test av Merrell Moab Flight

Test av Merrell Moab Flight


En prisgunstig og solid terrengsko for lange turer på variert underlag. Pluss for resirkulerte materialer og lav vekt. Se vår som i videoen her!

Merrell Moab Flight er en videreutvikling av en populær turstøvel med samme navn. Denne varianten er en stabil og godt dempet terrengsko for løpere.

Det gode grepet gir deg trygghet på et variert utvalg av underlag, og tross stabilitet og god beskyttelse er vekten relativt lav.

Se videoen og hele dommen her:

Sponset innlegg