Prestasjon eller presentasjon? Dette sier Strava-funnene om dagens løpekultur

Hvorfor deler vi løpeturene våre på Strava? For å dokumentere fremgang, få et par kudos eller fordi vi faktisk har lyst til å løpe? En studie fra NTNU av 1444 løpere viser at Strava både kan gi motivasjon og fellesskap, men også bidra til sammenligning og prestasjonspress. Det mest interessante er kanskje hva som skjer når vi ser nærmere på hvorfor vi løper.

Tekst: Marie Norum

Du kjenner kanskje følelsen av å komme hjem fra en løpetur. Klokka har synket økten. Du åpner Strava. 13 kilometer. Litt bedre fart enn sist. Kanskje en ny personlig rekord på et segment.

Du trykker publiser, og så begynner det. Kudos. Et par kommentarer. Kanskje noen som har løpt omtrent like langt. Kanskje noen som løp dobbelt så langt, eller betydelig raskere.

For mange løpere er dette blitt en helt naturlig del av treningen. Strava er ikke lenger bare et sted hvor vi lagrer økter. Det er også et sosialt rom hvor vi følger hverandres trening, heier på hverandre, deler fremgang og ikke minst sammenligner oss.

Hva gjør egentlig denne kulturen med oss?

Det var utgangspunktet for masteroppgaven min ved NTNU, hvor jeg undersøkte sammenhengen mellom bruken av Strava, motivasjon, selvbilde og fellesskap blant løpere. Undersøkelsen bygger på svar fra 1444 løpere og Strava-brukere.

Funnene viser et ganske nyansert bilde.

Strava kan være både drivstoff og press, og forskjellen ser blant annet ut til å handle om hvorfor du løper. 

De fleste bruker Strava for mer enn bare å logge økta

Det mest grunnleggende spørsmålet var hvorfor løpere egentlig bruker Strava. Det vanligste svaret var ikke overraskende: Man vil loggføre treningen.

Men deling og det å følge andre kommer også høyt opp. Mange bruker også Strava til å konkurrere med seg selv og andre, og til å få en mer sosial treningsopplevelse. Færre oppga at de først og fremst bruker appen til å oppdage nye ruter eller delta i utfordringer. 

Det sier noe viktig om hvordan Strava har utviklet seg. Vi bruker ikke bare appen for å vite hvor langt vi løp. Vi bruker den til å vise at vi løp og til å se hva andre løpere gjør. 

Dermed blir treningen også en sosial aktivitet, selv når selve løpeturen foregår alene.

Når kudos faktisk betyr noe

Kudos er kanskje en liten funksjon i det store bildet. Ett trykk på en skjerm. Likevel viser studien at sosial respons henger tydelig sammen med motivasjon.

Løpere som i større grad oppgir at de løper for å få kudos og anerkjennelse, rapporterer også høyere motivasjon etter å ha fått tilbakemeldinger på øktene sine. Hvor ofte de deler løpeturer på Strava har også en positiv sammenheng med denne formen for motivasjon.

Det er lett å tenke at dette er negativt. At vi burde løpe for vår egen del og ikke bry oss om hva andre synes. Men så enkelt er det ikke. Anerkjennelse er en del av det sosiale fellesskapet rundt løping. Et «bra jobba!» etter en tung økt kan faktisk være det som gjør at du gleder deg litt mer til neste løpetur og følelsen av at man mestrer løping. Kudos og kommentarer ser derfor ut til å spille en viktig rolle i å fremme ytre motivasjon, som igjen kan bidra til å styrke selvbildet. 

Problemet oppstår først når den ytre responsen blir viktigere enn selve løpingen. For da kan motivasjonen også bli mer sårbar.

Den gode økten er lettere å dele

Strava er også en arena for selvpresentasjon. Det betyr egentlig bare at vi ikke nødvendigvis viser hele bildet av hvem vi er eller hvordan treningen vår faktisk ser ut.

Studien viser en tydelig sammenheng mellom hvor opptatt løpere er av hvordan de fremstår på Strava og hvor sterkt de er ytre motivert. Selvpresentasjon, deling og inspirasjon fra sosiale medier er blant faktorene som henger sammen med ønsket om kudos og anerkjennelse.

Det betyr ikke at alle som deler en løpetur, forsøker å fremstille seg selv på en bestemt måte. Men det illustrerer en mekanisme vi kjenner fra andre sosiale medier:

Vi deler ikke nødvendigvis det som er mest representativt. Vi deler gjerne det vi er mest fornøyd med.

Her oppstår en interessant utfordring. For hvis alle andre gjør det samme, kan Strava-feeden gi et ganske skjevt bilde av hvordan andres løping faktisk ser ut.

Du ser kanskje fem nye personlige rekorder på en tirsdag. Du ser ikke nødvendigvis de fem løpeturene som ble avbrutt fordi beina var tunge. Samtidig er det mange som deler både oppturer og nedturer. Men det kan diskuteres for at det sitter nok litt mer inne for folk flest å dele nedturene. 

Sammenligningen kan gi både motivasjon og press

Det er ikke nødvendigvis negativt å sammenligne seg med andre. Tvert imot kan det være inspirerende. Ser du en venn løpe sin første mil, kan det gi deg lyst til å prøve selv. Ser du noen løpe en tid du selv har som mål, kan det gjøre målet mer konkret.

Studien viser imidlertid en tydelig sammenheng mellom sosial sammenligning og opplevd press. Jo mer løpere sammenligner egne prestasjoner med andres, desto mer rapporterer de også at de føler et press for å forbedre prestasjonene sine.

Og her blir Strava litt spesiell. På én og samme skjerm kan du få servert venner, eliteløpere, kolleger og tilfeldige bekjente som viser sine beste økter, personlige rekorder og imponerende langturer.

Sammenligningsgrunnlaget kan være enormt, avhengig av hvem du velger å følge. Det trenger heller ikke nødvendigvis være de raskeste løperne som skaper størst press. Det avgjørende kan være hvor mye vi faktisk bruker andres prestasjoner som målestokk for oss selv.

Studien peker også på noen forskjeller mellom løpere. Kvinner rapporterte høyere grad av sosialt press enn menn, mens presset var lavere jo eldre respondentene var. Det betyr ikke at Strava påvirker unge kvinner negativt i seg selv, men funnene viser at yngre kvinnelige løpere er en gruppe hvor sammenhengen mellom sammenligning og prestasjonspress er mer tydelig. 

Studien viser også at lavere tilfredshet med egne prestasjoner henger sammen med mer sosialt press. Med andre ord: Det er ikke nødvendigvis Strava-feeden i seg selv som er problemet.

Det kan være hva vi gjør med informasjonen vi får der.

De som løper fordi de liker å løpe, ser ut til å tåle presset bedre

Løpere med høyere grad av indre motivasjon, altså de som først og fremst løper fordi de liker det finner glede i det eller opplever løpingen som meningsfull rapporterte mindre sosialt press.

Studien viste også at mer løpeerfaring og større løpemengde henger sammen med høyere indre motivasjon og lavere ytre motivasjon og trendpåvirkning. Det kan tyde på at forholdet vårt til løping endrer seg over tid. 

For noen begynner det kanskje med en trend. Du ser alle løpe. Du kjøper sko. Du laster ned Strava. Du begynner å følge venner. Du setter deg et mål. Etter hvert kan motivasjonen endre seg. Du oppdager kanskje at du faktisk liker følelsen av å løpe. At du liker å være ute. At du liker mestringsfølelsen. At du liker de rolige kilometerne alene.

Da blir det mindre avgjørende hva andre gjør. Du løper fordi du vil.

Og så var det dette med fellesskap

Strava blir ofte omtalt som et digitalt fellesskap. Det stemmer også godt med svarene i undersøkelsen.

De fleste opplever en form for fellesskap i Strava-nettverket sitt, og samhandling med andre bidrar til følelsen av tilhørighet til løpemiljøet. Samtidig oppgir mange at de sammenligner løpenivået sitt med andre og presser seg til å bli raskere når de løper sammen med andre.

Fellesskapet har altså to sider.

Det kan være noen som heier på deg når du løper din første femkilometer. Men det kan også være noen du begynner å måle deg mot.

Det mest overraskende funnet kom da jeg sammenlignet løpere som løper alene med dem som løper i grupper eller klubber. Jeg hadde forventet at de som løper sammen med andre fysisk, også skulle oppleve en sterk digital tilhørighet. Det samsvarte ikke.

Hypotesen om at klubb- og gruppeløpere ville ha høyere digital tilhørighet, fikk ikke støtte. Samtidig viser analysen at følelsen av digital tilhørighet har en tydelig sammenheng med hvor motivert man blir av tilbakemeldinger fra andre på Strava.

Det peker mot noe interessant:

Et digitalt fellesskap kan oppleves som et reelt fellesskap – også for den som løper alene.

Så hva betyr dette for løpingen vår?

Det finnes ingen enkel konklusjon om at Strava er bra eller dårlig for løpere.

Studien viser heller et spenningsfelt. Strava kan gjøre løpingen mer sosial. Den kan gi oss støtte, inspirasjon og motivasjon. Tilbakemeldinger fra andre kan gjøre at vi får lyst til å løpe igjen.

Samtidig kan den samme plattformen gjøre prestasjonene våre mer synlige og dermed også gjøre det lettere å sammenligne seg med andre.

Det interessante er at de to tingene kan eksistere samtidig. Du kan glede deg over 30 kudos på en løpetur og likevel kjenne at egen prestasjon ikke føles like god når du ser at en annen løper 15 kilometer i samme tidsrom. 

Du kan bli inspirert av andres trening og samtidig føle deg utilstrekkelig. Du kan elske Strava og samtidig trenge en pause fra den.

Kanskje handler det derfor mindre om hvorvidt vi skal bruke Strava, og mer om hvordan vi bruker den.

Kanskje er ikke det viktigste spørsmålet hvor fort du løper

Løping har de siste årene blitt en sosial trend. Stadig flere finner veien til løpeskoene, og Strava har blitt en naturlig del av denne kulturen. Men bak tallene, segmentene og kudosene finnes det fortsatt en ganske enkel aktivitet. Å løpe.

Og kanskje er det verdt å stille seg selv et spørsmål fra tid til annen:

Hvis ingen kunne se løpeturen min – ville jeg fortsatt hatt lyst til å løpe den?

Hvis svaret er ja, er det sannsynligvis et godt tegn. For da er det kanskje fortsatt løpingen som er målet og Strava er bare en del av reisen. Og neste gang du åpner appen etter en løpetur, trenger du kanskje ikke tenke så mye på hvem som løp raskere.

Kanskje holder det å være fornøyd med at du kom deg ut.