Nybegynner i verdenstoppen

Nybegynner i verdenstoppen


– Jeg gleder meg over så utrolig mye der ute, tar inn så mange inntrykk fra naturen. Det gjør at jeg glemmer smerter og vondter som man kjenner underveis i lange løp, sier Sylvia Nordskar.

Hun la langrennssatsingen på hylla og slang seg med på et ultraløp. Noen måneder senere er hun i verdenstoppen i terrengultra. Men å leve som en toppidrettsutøver, det ønsker hun ikke.


Sylvia Nordskar

Alder: 25
Fra: Lommedalen
Bosted: Trondheim
Yrke: Revisor i PwC
Klubb: Strindheim
Meritter: Vunnet Xreid 2018, Ecotrail 50 2018, Norgesmester terrengultra 2019.


Alternativ familieaktivitet

Noen ber inn på spillkveld og middag, andre foreslår et av landets tøffeste og mest krevende ultraløp som familieaktivitet.

Storebror Gjermund Nordskar hadde vunnet Xreid to år på rad, og denne gang – i 2018 – skulle løpet gå i Jotuheimen. Deres barndoms lekegrind. Det var her søsknene tilbragte hver påskeferie. Dette var en unik mulighet for dem til å gjøre noe crazy sammen, som Sylvia sier det.

Mellomste bror Jo Hoff Nordskar dro litt på det – som syklist hadde han planer om å sykle Jotunheimen rundt, ikke løpe tvers over den. Men da både Sylvia og Gjermund var påmeldt, ble han med.

Hvordan det gikk skal vi komme tilbake til. Men én ting er sikkert: En naturkjærlighet og en solid base med mye aktivitet helt fra barnsben av – den kombinasjonen skal man ikke kimse av.

Kjærligheten til naturen har alltid vært der for Sylvia Nordskar. Foto: Sylvain Cavatz

Aktivitet som livsstil

Sylvia vokste opp i Lommedalen i Bærum sammen med brødrene og foreldrene. Aktivitet var livsstilen deres. Mange turer, både med og uten ski på beina. Sylvia løp orientering, danset ballett og gikk langrenn. Etter hvert ble det mindre av de to førstnevnte aktiviteter og mer av sistnevnte.

– Langrenn var mest givende og det ville jeg satse videre på, forteller hun.

Veien gikk fra NTG ung på Bekkestua og videre til NTG på Lillehammer som 15-åring.  Hun satset ut videregående, og tok enda et år til i Lillehammer hvor hun forsøkte å leve som toppidrettsutøver.

Eller, hun tok et årsstudium ved siden av – noe annen input må man jo ha, ifølge Sylvia.

Men det gikk stort sett i trening, soving og spising, og
Sylvia kjente på savnet etter noe mer. Så kom hun til det punktet hvor hun måte
ta en avgjørelse: Satse videre eller gjøre noe annet.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både
faglig, sosial og annen input. Alternativene mine da var å flytte til Trondheim
for å studere og dermed legge opp langrennskarrieren, eller å satse videre og
gå all-in for å bli verdens beste langrennsløper. Da hadde jeg måttet
prioritere hundre prosent. Det skjønte jeg at jeg ikke hadde motivasjon til –
jeg hadde lyst til å gjøre og lære andre ting.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både faglig, sosial og annen input, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Fra langrenn til løping

Men, så dukket det opp en mulighet av kaliberet «pose og sekk». Sylvia fikk et tilbud om scholarship i USA og flyttet til Denver, Colorado. Her konkurrerte hun for skolens skilag, tok full utdanning, fikk være sosial, fikk reise rundt og oppleve USA.

– Det var alt jeg kunne drømme om i fire utrolig flotte år,
oppsummerer hun.

Dermed var det lettere å si seg ferdig med langrennsatsningen
i etterkant av USA-oppholdet. Høsten 2017 var Sylvia klar for jobbhverdagen som
revisor i PwC i Trondheim.

– Det er et yrke som krever ganske mange timer med jobb, og en arbeidsplass med mange hardtarbeidende mennesker og et godt miljø. Dette var jeg veldig motivert for og her trives jeg godt, forteller hun.

Men det resulterte også i at hun fikk begrenset med tid til trening,
i hvert fall sammenlignet med antallet økter hun hadde vært vant til å legge
ned.

– Så da startet jeg å løpe. Det er både effektivt og gøy!
Jeg meldte meg på noen løp – det er den aller beste måten å komme i form på;
slenge seg med på konkurranser hvor du får pushet deg mye bedre enn når du
stikker ut på egne treninger.

Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse.

Løpsdeltakelsen startet allerede den siste sommeren i USA,
altså før hun flyttet til Trondheim. Alle studentene i Denver var reist hjem,
men Sylvia ble igjen for å jobbe noen måneder.

–  Da fartet jeg rundt, deltok på løp og møtte nye mennesker på den måten. Jeg synes det er så moro. Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse, sier hun.

Allerede den høsten løp hun sin første maraton – Skåbu
Fjellmaraton. Riktignok hadde hun et godt treningsgrunnlag, men hadde kun løpt
10-kilometer i konkurranse tidligere. Seieren og den pene debuttiden på 3:18 i
terrenget vitnet om at løping var noe som lå naturlig for henne.

Sylvia løp sin første maraton på 3:18 – et tegn på at løping ligger naturlig for henne. Foto: Sylvain Cavatz

Tok ultraløping med storm

2018 skulle vise seg å bli Sylvias første ordentlige sesong
som løper. Det startet med nevnte «crazy» idé om å melde søsknene på
selveste Xreid – drøye 100 kilometer og 6000 høydemeter fra Turtagrø vest i
Jotunheimen, til Beitostølen i øst.

Bror Gjermunds prestasjoner i ultraløp gjorde at Sylvia hadde fått øynene opp for denne nisjeidretten. Hennes umiddelbare tanke var «hvordan er det er mulig?!» Men det ligger mer fascinasjon enn frykt i de ordene. Sylvias holdning til fysiske utfordringer heller mer mot «hva har jeg egentlig å tape?»

Hun løp (og vant) 50-kilometeren i Ecotrail en måned før Xreid, og sa seg med det klar for dobbel distanse og veldig mange flere høydemeter.

Man skulle tro at vi som nordmenn er godt vant med søsken-trioer som presterer i toppen i én og samme konkurranse, men stort sett har de speed suit, piggsko og løper betydelig kortere.

2018-versjonen av Xreid ble rett og slett dominert av søsknene fra Lommedalen: Gjermund løp inn til seier for tredje året på rad, en ubeskrivelig bragd i seg selv. Broren Jo var bare en halvtime bak og kapret dermed andreplassen. Kvinneklassen ble selvfølgelig vunnet av Sylvia. Hennes egen formulering av Nordskar-knockouten er noe mer ydmyk:

– Det gikk over all forventning.

Fra crazy idé til verdenstoppen

Det var altså i slutten av juni i 2018 at Xreid utgjorde startskuddet for det som skulle bli en løpekarriere. Under ett år senere – i juni 2019 – representerte Sylvia Norge i VM terrengultra i Portugal. I mellomtiden har hun rukket å løpe alle 2000-metertoppene i Rondane og bli norgesmester i terrengultra under KRSultra i april fjor.

– Det har skjedd fort, og det er litt skummelt, ler hun og
innrømmer at hun ikke har hatt det beste løpegrunnlaget.

– NM ble en oppladning siden VM gikk såpass tidlig. Ellers ville jeg ikke funnet på å løpe en 60-kilometer i april, det er fryktelig tidlig når man kun snitter 10 kilometer ukentlig i løpeskoene gjennom vinteren, sier hun.

Vil kombinere jobb og løping

Og ja, du leste riktig. 10 kilometer.

– Hvis man leser bloggene eller treningsloggene til de som satser ultraløping, blir man fort litt skremt. Mange tilbakelegger flere hundre kilometer i uka.

– Jeg har bare måttet legge det bort, for det er ikke aktuelt for meg uansett. Men jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer, så det er tydeligvis mulig det og, smiler hun.

Nøkkelen er aktivitet og naturglede i helgene, en intensiv
økt opp og ned Geitfjellet i uka, og selvfølgelig et godt treningsgrunnlag.

– Jeg tror på kortere økter med skikkelig kvalitet på de få
øktene jeg har, det utgjør en viktig del i min trening, i tillegg til at jeg
bruker helgene til å være ute og i så mye aktivitet som mulig, forteller hun.

Jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer i uka.

Hun valgte altså vekk en toppidrettskarriere innenfor
langrenn, for så å befinne seg i verdenstoppen i en annen idrett bare noen år
senere.

Hun får ofte høre «du må jo bare satse på løping, du
kan bli dødsgod, det er jo dette du elsker», men Sylvia mener at det
nettopp er kombinasjonen av jobb, trening og et normalt, sosialt liv som er
nøkkelen til hennes suksess.

– Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok
mistet motivasjonen og gleden. Det er ikke sånn at jeg har et behov for å
bevise at det er mulig å gjøre to ting samtidig, men det er det jeg får
skikkelig mestringsfølelse og godfølelse av.

Balansen er viktig! Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok mistet motivasjonen og gleden, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Balanse

25-åringen synes det er gøy at hun kan oppnå såpass gode resultater selv ved siden av en veldig krevende revisorjobb, og hun håper at hun kan være en motivasjon for andre som jobber fulltid og trives med det ved siden av løpingen og andre gjøremål.

– Jeg tar meg tid til det sosiale og andre ting, forteller hun og legger leende til at hun var ute til klokka tre forrige lørdag, når vi spør om hun har et «toppidrettsforhold» til leggetider og vinglass.

– Alle som kjenner meg kan skrive under på at jeg har en god balanse der. Men, jeg tror jeg er veldig flink til å lytte til kroppen; sover litt ekstra eller dropper å trene hvis jeg kjenner at formen begynner å skrante litt. Jeg tar heller en hviledag dag for mye. Etter at jeg føler meg frisk igjen tar jeg en dag til. Som langrennsløper var jeg mye syk, slet med luftveiene. Men de to siste årene har jeg ikke hatt en eneste sykedag fra jobben. Så jeg har nok blitt flinkere til å lytte til egen kropp og funnet ut hva som er riktig å gjøre. Det handler mest om hvordan man prioriterer og legger opp dagene, og at du tør å utfordre deg selv litt. Det tror jeg er viktig.

Senk terskelen og sleng deg med på et løp, lyder oppfordringen. Foto: Sylvain Cavatz

Nye løp, nye naturopplevelser

Sylvia mener at det hersker en jevnt over litt for stor
sperre for å melde seg på konkurranser med mindre man vet at man er i veldig
god form.

– Jeg kunne ønske at terskelen ble senket og at flere i
større grad bare kunne slenge seg med, for til syvende og sist er det ingen som
sitter og sjekker resultatene. Det er bare noe man tenker selv. Og så får man
en veldig kul opplevelse av å konkurrere, en enkel måte å få mestringsfølelse på.

Selv elsker hun å delta på løp på nye steder.

– Når jeg skal konkurrere forsøker jeg alltid å melde meg på nye løp, det gir meg mye. Underveis i et løp gleder jeg meg over så utrolig mye der ute – inntrykk som jeg tar inn fra naturen. Sånn som nå da jeg løp i Kristiansand hvor jeg aldri har løpt tidligere: Vi løp gjennom så mange fine steder, over svaberg, gjennom blåbærlyng, på tekniske kule stier, i flott terreng og gjennom byen. Jotunheimen i 2018 bød på flotte fjell. Ecotrail gjorde at jeg plutselig var tilbake der jeg hadde løpt orientering i barndommen – mange gode minner. Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Les også: Løpingens kreative frirom

Jan Billy har fullført 1000 løp

Jan Billy har fullført 1000 løp


Det er først og fremst en takknemlig og ydmyk mann som går i mål på sitt tusende løp denne oktoberdagen. Med så mange løp på CV-en er det naturlig å mimre tilbake til da det hele startet …

Planen hadde vært klar lenge. Den 17. juni 2022, dagen han fyller 40, skulle Jan Billy Aas gjennomføre sitt tusende løp. Men så kom pandemien. Og i dette tilfellet kan det kalles hell i uhell. Takket være de virtuelle løpene har karen fra Kråkstad sanket 166 løp siden 18. mars i år, og ligger med det ett år, syv måneder og tre uker foran skjema.

Lørdag 24. oktober fullførte han sitt løp nummer 1000. Og ikke hvor som helst, men akkurat der det hele startet i 1997.

Bare i år har Jan Billy Aas løpt 198 løp, 166 av dem er virtuelle. Bildet er tatt foran Kråkstad skole, der det hele startet en maidag i 1997.

– Det har vært et eventyr, helt fra mitt første løp den 22. mai 1997, mimrer han.

Det var Tinestafetten og Jan Billy gikk i sjuende klasse på Kråkstad skole. Stafetten gikk av stabelen på Ski stadion og laget hans vant overlegent. Løpingen og konkurransen tente en flamme i unggutten. En flamme som var sårt tiltrengt.

Han hev seg med på et knippe lokale karuselløp. I ungdomsskolemesterskapet noen måneder senere vant han 800-meteren og kom på andreplass på 100 meter. Det lå et talent her, noe medeleven Martin Skaarer og læreren Anne Marie Mellegård la merke til. De visste også om den trøblete barndomen som preget Jan Billy, og fikk ham med på friidrett.

– Jeg kan takke dem for at jeg i det hele tatt lever og for at jeg har nådd mitt tusende løp, sier han.

For Jan Billy blir løpene et bevis på hva kroppen er i stand til.

– Det viktigste for meg har vært å fullføre alle disse løpene, uavhengig av om jeg ble først eller sist. Jeg løper det kroppen orker.

Ronny Kristiansen (t.v) og Jan Billy (i midten) arrangerte sin egen jubileumsmaraton i sommer. Ronny ble denne dagen den yngste i Norge som har løpt 50 maraton. Tidligere rekordholder var selvfølgelig Jan Billy, som denne dagen tok tittelen «Norges yngste som har løpt 100 maraton». Til høyre: støtteapparat, fotograf og far til Ronny, Erling Kristiansen.

Hans tusende løp ble en virtuell halvmaraton kalt The Rainforest Race i hjemlige trakter. Løpet samler inn penger til regnskogen, og både saken og distansen passet Jan Billy godt. Med lite vind og 6–7 grader, i en litt krevende løype, satte han av gårde.

– Kroppen fungerte utrolig bra selv om det gikk tregere tidsmessig denn det føltes innimellom. Jeg er alltid fornøyd bare jeg fullfører, men hadde et lite håp om årsbeste, forteller han.

Jan Billy Aas etter målgang på sitt tusende løp med årsbeste på halvmaraton med tiden 1.26.09.

Og det klarte han med 53 sekunder. Dette var Jan Billys raskeste halvmaraton på nøyaktig ett og et halvt år, eller for nøyaktig 45 halvmaratoner siden, om du vil. Til tross for at det har blitt mange løp, har han full oversikt over tider og tidspunkt.

Familien Barth heiet underveis. Jan Billy er friidretsstrener for barna.

Jan Billy har planlagt 32 løp til dette året, så veien mot 2000 løp er allerede påbegynt. Det er bare å la seg inspirere. Ikke bare av antallet løp, men den innsatsen og løpegleden han sprer som friidrettstrener, arrangør for egne løp – og selvfølgelig løpsdeltakelsen.

Jobben som kreves for å lykkes

Jobben som kreves for å lykkes


Amalie Iuel har preget toppen i norsk friidrett i mange år, og tatt steg for steg opp mot verdenstoppen. I år kronet hun karrieren med kongepokalen etter flotte prestasjoner i NM. Her er et innblikk i hennes mentale strategier.

Runner’s World møtte hekkeløperen tidligere i høst for en løpetur. Her kom det fram at konkurranseinstinktet har vært intakt hos Amalie Iuel helt siden barndomen. Intakt og vel så det.

I tillegg hadde jentungen mengder av energi.

– Foreldrene mine visste ikke helt hvor de skulle gjøre av meg, forteller Amalie.


Når de så tok henne med til en friidrettstrening, hvor hun kunne få utløp for både konkurranseinstinkt og energien, gikk det opp et lys for Amalie. Og i friidretten har hun blitt. Valget falt etter hvert på den intrikate distansen 400 meter hekk – en disiplin som passer Amalie bra. Det er en sammensatt øvelse med mange elementer som stadig kan jobbes med, finpusses, forbedres.

I 2017 satte hun norsk rekord på 400 meter hekk, og siden da har hun forbedret den en rekke ganger. I dag har hun norgesrekorden på både spesialdistansen (54,72 sekunder) og 400 meter flatt (51,82 sekunder). Du kan jo forsøke selv – finne en friidrettsbane og løp alt du kan. Hvor mange sekunder bak Amalie havner du?

RW-redaktør Sara Skarabot Pedersen forsøker å holde følge med Amalie Iuel rundt Sognsvann. Skoene de løper i er PUMA SPEED 600 2 og PUMA Sutamina 2.

Favorittøkta

For å komme dit hun er i dag, trenes det jevnt og trutt med trener Leif Olav Alnes og gruppa som består av blant andre verdensmester Karsten Warholm. På samme måte som Amalie snakker varmt om sponsoren PUMA, og anser dem som en storfamilie, snakker hun også om treningsgruppa som en familie, og forteller om et klokt treningsopplegg med stadige skadeforebyggende forholdsregler.

Favorittøkta til hekkeløperen består av intervaller på 150 meter, og ser slik ut:

– Vi starter med en god og lang oppvarming med litt rolig jogg i cirka 6–10 minutter, etterfulgt av tøying, drill, stabiliseringsøvelser, litt spenst og hekkedrill. 

Hva er hekkedrill, tenker du kanskje? Se Amalie lære RW-redaktør Sara noen øvelser i denne videoen.

– Etter oppvarmingen begynner vi med selve løpsøkten der vi løper 6–10 150-metere med start hvert femte minutt. Her har man gradvis økning av fart fra løp til løp. Til slutt kjører vi en lett nedjogg på 5 minutter cirka, forteller Amalie. 


Stole på eget opplegg

 For å prestere i verdensklasse, kreves ikke bare talent, treningsiver og dedikasjon over tid. En annen viktig ingrediens er troen på at du kan få det til. Når Amalie entrer stadion og stiller seg i startblokka, er det derfor dette hennes indre dialog dreier seg om:

– Et slags mantra eller mental strategi jeg repeterer for meg selv før jeg skal ut å prestere er at jeg har gjort hele jobben som trengs for å lykkes. Jeg har lagt inn alle timene, spist riktig, restituert, og trent godt. Så da gjenstår det bare å få det ut i konkurranse.

En realistisk og selvsikker holdning. Når funksjonæren roper «innta plassene», og kroppen heves til startposisjon i blokka, er blikket riktignok rettet ned i tartandekket. Men det betyr ikke at det metaforiske blikket ikke er rettet opp og fram.

– Man må stole på opplegget og den treningen man har lagt ned, for man får ikke gjort mer når man står der på startstreken.

Se hele videointervjuet av Amalie her.

Løp deg lykkelig i skogen

Løp deg lykkelig i skogen


Løping er fantastisk for både kropp og sjel – det har vi alle fått med oss. Men visste du at naturen har en legende kraft? Og at du får enda bedre helseeffekter av løpingen om du løper blant trær, røtter og fjell enn om du velger den urbane veien?

Runner’s World sin redaksjon eksponeres daglig for nyheter innen terrengløping. Nye skomodeller, nye ryggsekker, nye jakker. Antallet terreng- og fjelløp i landet har økt betraktelig de siste årene. Antakelig er dette en følge av at mange av oss kjenner hvor beroligende det er å løpe ute i naturen.

Men faktum er at det ikke bare er en følelse. Naturen er beroligende og helsefremmende. Det finnes mye vitenskap som bekrefter dette. For eksempel er det bevist at det å oppholde seg i naturen kan senke både blodtrykk og puls, og beskytte mot både depresjon og hjerte- og karsykdommer. I tillegg er det positivt for stresshåndteringen og fungerer som mental restitusjon. Altså. For en gavepakke denne skogen er!

Tidligere i år ble det publisert en studie i det prestisjetunge tidsskriftet PNAS. Studien viste at danske barn som bodde nære grøntområder de første ti leveårene hadde betydelig mindre risiko for å rammes av psykisk uhelse senere i livet, sammenlignet med barn som ikke hadde samme tilgang på grøntområder i nærheten.

I juni i fjor ble det publisert en stor britisk studie i det vitenskapelige tidsskriftet Scientific Reports. Der hadde 20 000 deltakere fått rapportere hvordan de hadde det, sin opplevde helse samt hvor mye tid de hadde tilbragt i naturen i foregående uke. Forskerne så at de som tilbragte minst to timer i naturen følte seg generelt friskere. Denne studien fikk stor oppmerksomhet – plutselig var naturen hetere enn noen sinne.

Miljøpsykologen

En av medforfatterne i studien, Terry Hartig, er professor i miljøpsykologi ved Uppsala universitet og har forsket på naturens påvirkning på oss mennesker siden 1980-tallet. Når vi intervjuer ham tar han oppstandelsen rundt studien med stoisk ro.

– Denne studien har fått stor oppmerksomhet dels fordi den har mange deltakere, dels fordi den er et steg på vei mot en retningslinje, på samme måte som man har retningslinjer for fysisk aktivitet. Men det er mange som vil tolke resultatet på en forenklet måte, altså at det holder med to timer i naturen ukentlig for å ha det bedre. Saken er mer komplisert enn som så, og kortere opphold i naturen har også en verdi.

Les også: Tre terrengskotips

Allerede i 2003 kom han og kollegaen Maria Bodin ut med en eksperimentell studie innenfor samme tema som ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Psychology of Sport and Exercise. I en måned fulgte de 12 erfarne løpere som fikk løpe dels i parker og dels i boligområder utenfor Stockholm. Før og etter hver økt rapportere de om hvordan de følte seg. Forskerne kunne ikke se noen tydelig forskjell på angstnivåene etter at de hadde løpt i parkene sammenlignet med når de hadde løpt i boligområdene. Men på den annen side – påpeker Hartig – var boligområdene «ganske trivelige områder med grønne innslag». De skilte seg rett og slett ikke nok fra parkene.

– Men en tydelig forskjell som framkom var at løperne foretrakk å løpe i parkene. De følte at de fikk et avbrekk fra hverdagen på en annen måte, og kunne slippe å tenke for en stund. Resultatet tyder på at deres velbefinnende var høyere når de løp i parkene, sier Hartig.


Terry Hartig, professor i miljøpsykologi ved Uppsala universitet.

Green exercise

Siden da har det kommet mange studier på såkalt «green exercise». Forskerne har sett at det ikke bare er mosjonen i seg selv som gir helsefordeler, men at selve miljøet kan forsterke helseeffektene. Og det finnes en rekke ulike forklaringer på dette:

– En viktig forklaring for mange er at de kommer unna hverdagsstresset og arbeidsmiljøet når de begir seg ut i det vakre og naturlige. Et nytt miljø der de kan utforske nye ting og får sjansen til å være i nuet. I naturen er det ingen ting som påminner om hva du må gjøre, og dette har en beroligende effekt.

Med andre ord slipper man å tilpasse seg familiemedlemmer og kolleger, men også fotgjengere og andre trafikanter når man løper utenfor urbane strøk og boligområder. Og akkurat som løpingen distraherer deg fra problemer, får naturen deg til å ta en pause fra stress og slitsomme tanker.

– Når du løper i naturen må du jo være oppmerksom på hva som kommer. Løper du for eksempel på en kupert sti med mye røtter, må du være tilstede her og nå for å kunne holde deg på beina, sier Hartig og legger til:

– Og så er det så vakkert i skogen. Mange får et kick av nydelig utsikt, fargeprakten og den friske lufta.



Sorghåndtering og kilde til avkobling

Han opplever også at mange mennesker verdsetter muligheten til å bare sitte ned i skogen og reflektere over livet. Det er også vanlig at mennesker i sorg søker seg ut i skogen. Det kan være trøst i å se at trær og andre vekster fortsetter å leve, og at fugler fortsetter å kvitre selv om mennesker forsvinner ut av ens liv.

– Skogen er et sted der tankene og sorgen får en pause for en stund, hvilket mange opplever som fint.

For Terry Hartig personlig er naturen en viktig kilde til avkobling og noe som skaper mening i livet. En gang han erfarte det særlig sterkt var da han som 18-åring ble invitert av en venn til å gå i Sierra Nevada-fjellkjeden i California. I 12 dager bar han en tung ryggsekk, regnet pisket i ansiktet, det blåste fælt og var kaldt om nettene.

– Men på tross av dette var det helt fint. Det var vanvittig vakkert der, og det fikk meg til å gå på videre. Dette gjorde at jeg fikk innsikt i min egen evne til å stå på. Det ble en slags oppvåkning om hvilken kraftfull påvirkning naturopplevelser har på oss mennesker.

Pusterom for overopphetede hjerner

Denne erfaringen gjorde Hartig så fascinert at han startet å lese psykologi. Og det var dette som førte ham inn på veien mot en fremgangsrik forskningskarriere i miljøpsykologi, først i USA, deretter i Sverige.

Han er overbevist om at mange mennesker hadde hatt det bedre om de oppholdt seg mer i skog og mark enn hva de gjør. Kanskje ikke så mye på grunn av at vi er «ment for å være der», som det ofte hevdes. Hartig har ikke så mye til overs for teorier om at vi fortsatt er tilpasset et liv på savannen. Et problem med den teorien, ifølge Hartig, er at den antar at evolusjonen stoppet på jeger- og sankertiden og at mennesket var perfekt da. Han mener at evolusjonen pågår hele tiden, også i dag.

– Jeg tror snarere at mange av oss ville hatt godt av å oppholde seg mer i naturen og få et pusterom, ettersom våre stakkars små hjerner er overopphetede av den overveldende strømmen av informasjon som leveres via digitale hjelpemiddel og sosiale medier. Vi får aldri sjanse til å koble av når det stadig plinger fra telefonen og mailen.

Ikke så kategorisk

Med alt dette i bakhodet skulle man kunne tenke seg at Hartig mener at man bør glemme mølla og snøre på seg piggskoene gjennom vintermånedene. Men han synes ikke man skal være så kategorisk. Han er bevisst på at mange dedikerte løpere verdsetter mølla nettopp fordi de slipper å fokusere på underlag, terreng og uventede ting som kan dukke opp. At de dermed kan vie seg fullt og helt til sakens kjerne: løpesteget, farten og pustingen.

– Og da skal man jo fortsette å løpe på tredemølla! Men det kunne jo vært en god idé å begi seg ut i naturen i blant. Det kan holde å bare sitte på en stubbe og filosofere litt.

Om vinteren når det er mange minusgrader og glatt ute kan det jo dessuten være vanskelig å løpe utendørs, mener han, og da er mølla et godt alternativ. Bor man midt i byen med dårlig luft, mye trafikk og liten tilgang på grøntområder, kan også mølla være en god løsning.

– Jeg løper faktisk mest på mølla selv. Jeg skadet føttene for lenge siden, så jeg har vanskeligheter med å løpe på hardt og ujevnt underlag. Men jeg er ofte ute og går i naturen. Det gjør at jeg har det bra.

Les også: Løpingens kreative frirom

Mitt liv, mitt løp!

Mitt liv, mitt løp!


– Jeg begynner å forstå at det er hodet som setter begrensninger, sier Karoline Høye (23). Etter et kraftig oppgjør med komfortsonen sin, har hun nå innsett at hun faktisk kan løpe likevel, så lenge hun spiller på lag med kroppen både fysisk og rent tankemessig. Hva alle andre skulle mene om saken er blitt irrelevant, dette er tross alt hennes løp.

Forsøket med å løpe da hun gikk på videregående hjemme i Trysil, endte med betennelse i begge knærne, noe som medførte at håpet dalte mot bunnen.

Å løpe ble for Karoline uaktuelt, en sannhet hun hadde overbevist seg selv om, og siden den gang har hun ikke tort å prøve seg med løpesko igjen.

Før nå. Nå er hun klar til å steppe ut av komfortsonen og utfordre seg selv, og hun skal gjennomføre om hun så er sistemann over målstreken.

Etter mange års uenigheter med eget kroppsbilde, har Karoline tatt frem løpeskoene igjen. Foto: Guro Lindseth Nes

Med støtte i Facebook

Etter å ha fulgt influencer Camilla Lorentzen på Instagram et års tid, meldte Karoline seg inn i gruppen hennes på Facebook. «DenneKroppenKan» teller nærmere 7000 medlemmer, hvor mange er i samme situasjon som henne selv.

Med stadig større selvtillit for hva kroppen er i stand til med riktig innstilling, klatrer jentene seg stadig nærmere toppen av fjellet kalt MESTRING.  

Karoline er en av de ivrige i gruppa og kjenner stor motivasjon av å dele erfaringer med andre.

– Gruppa til Camilla har uten tvil hjulpet meg på veien ut av komfortsonen, sier hun og verdsetter alle råd og heiarop medlemmene villig deler ut til hverandre.

Jevnlig blir det lagt ut utfordringer i gruppa, og i januar ble jentene bedt om å skrive et brev til en kroppsdel de hadde et anstrengt forhold til.

Stolt mentor: PT og influencer Camilla Lorentzen blir både stolt og rørt over å se den enorme endringen flere av medlemmene hennes gjennomgår når det kommer til eget kroppsbilde. I hennes øyne er Karoline et stort forbilde for mange som vegrer seg for å trå ut av komfortsonen sin. Foto: privat

Oppgjør med eget kroppsbilde

Karoline valgte å skrive et brev til magen sin, og lovte at de skulle bli bedre venner i år.

– Jeg begynte å tenke over hva magen min faktisk gjør og er flink til i stedet for å tenke negativt om den fordi den ikke er slank. Ved å rette fokuset på hva kroppen min kan gjøre, og ikke fokusere for mye på utseende, ble jeg ikke lenger like negativ til den. Selv om magen min er stor, kan jeg fortsatt løpe, sier Karoline som nå har lært å verdsette magen sin som en del av den hun er, fremfor å la den være til hinder for alt hun har lyst til å oppnå.

Les også: Med løping i kampen mot MS-monsteret

Virtuell heiagjeng

Camilla Lorentzen vet av egen erfaring hva det vil si å jobbe seg ut av egen komfortsone. Hvor viktig det er å minne seg selv på at en virkelig er god nok, og aldri gi slipp på tanken om at man kan få til hva som helst. Å kunne booste selvfølelsen på denne måten er noe hun unner alle.   

– Jeg blir både stolt, rørt og innmari glad når jeg hører at Karoline og så mange andre fra gruppa klarer å endre fokus, fra hvordan kroppen ser ut, til å glede seg over alle tingene den faktisk kan gjøre. Hva hjelper det vel med motivasjon og viljestyrke, dersom du hele tiden er fokusert på tanken om at du hater deg selv og ikke er bra nok? Når Karoline klarer å snu dette, og løper fordi kroppen kan, ikke fordi hun ønsker å endre på den, da har kun kommet langt! Dette åpner muligheter for mange andre der ute, og hun går foran som et fantastisk forbilde!

Mål i sikte

Med ny selvtillit i hodet, tok hun steget ut og meldte seg på CC-løpet som skulle gått av stabelen på Hamar 18. april. Karoline var fast bestemt på å gjennomføre de 3,2 kilometerne gjennom gatene, uansett hvor lang tid det måtte ta.

– Poenget var å statuere for meg selv at nå har jeg begynt et sted. Klarer jeg dette, kan jeg jammen klare andre ting også. Jeg trenger å komme ut av tankegangen om at jeg ikke får til ting, for innerst inne veit jeg jo at jeg faktisk gjør det!

For å forberede seg til løpet, meldte hun seg inn på treningsstudio og fikk hjelp av en PT for å komme i gang. I starten var det blytungt, og Karoline slet med å komme seg gjennom første draget på tredemølla.

– Jeg har erfart at det er mye lettere å trene når en har et mål å trene mot, kontra det å trene på måfå. Allerede andre gangen jeg var på senteret og skulle opp på mølla igjen, klarte jeg å gjennomføre alle seks dragene, og det ga en utrolig god mestringsfølelse! Det ga meg til og med lyst til å løpe enda mer, ler Karoline, og legger til at det er en enorm seier å kunne bevise for seg selv at hun klarer det hun trodde var umulig.

I tillegg til løpetrening, er Karoline også med på senterets zumbatimer for å pushe seg litt ekstra, samt at hun kjører styrketrening for knær og hofter for å styrke muskulaturen og unngå overbelastning som sist.

– Nå har jeg kommet dit at jeg faktisk må holde litt igjen, for jeg blir litt ivrig når jeg først er i gang og får kjenne på det i etterkant om jeg ikke passer på belastningen, sier hun.

Etter hvert ble det avgjort at CC-løpet på Hamar ble avlyst på grunn av koronasituasjonen. Karoline har likevel gjennomført distansen på egenhånd gjennom Hamars gater, vel vitende om at treningen har satt sine positive spor. Nå jakter hun nye delmål, minutt for minutt. Påminnelsen ligger der og prikker henne på skulderen mellom treningsøktene – om endringene er små fra uke til uke, blir sluttsummen en kjempepott når hun ser på helheten.  

Uansett hvor langt eller kort jeg løper, slår jeg  i alle fall de som ligger hjemme på sofaen, sier Karoline. Foto: Guro Lindseth Nes

Karoline sine tips om du vil opp av løpegropa

  • Ha fokus på at du skal begynne der du er, ikke at du nødvendigvis må løpe så mye fortere enn du gjør. At du gjør noe, er langt bedre enn ingenting.
  • Løp sammen med en venn. Det er vanskeligere å avlyse en treningsøkt om du har en avtale.
  • Sett deg noen mål i løypa du løper. Det kan være at du skal løpe til neste lyktestolpe, eller løpe ned en bakke.
  • Gi blaffen i hva andre måtte tenke om deg når du løper. Som regel er det ingen som bryr seg om hvordan du løper, og de som har lang erfaring og god teknikk måtte også begynne et sted før de ble gode.

Les også: Marthe Katrine Myhre – samme gamle leksa …

Våre beste tips for å bli en god terrengløper