Nybegynner i verdenstoppen

Nybegynner i verdenstoppen


– Jeg gleder meg over så utrolig mye der ute, tar inn så mange inntrykk fra naturen. Det gjør at jeg glemmer smerter og vondter som man kjenner underveis i lange løp, sier Sylvia Nordskar.

Hun la langrennssatsingen på hylla og slang seg med på et ultraløp. Noen måneder senere er hun i verdenstoppen i terrengultra. Men å leve som en toppidrettsutøver, det ønsker hun ikke.


Sylvia Nordskar

Alder: 25
Fra: Lommedalen
Bosted: Trondheim
Yrke: Revisor i PwC
Klubb: Strindheim
Meritter: Vunnet Xreid 2018, Ecotrail 50 2018, Norgesmester terrengultra 2019.


Alternativ familieaktivitet

Noen ber inn på spillkveld og middag, andre foreslår et av landets tøffeste og mest krevende ultraløp som familieaktivitet.

Storebror Gjermund Nordskar hadde vunnet Xreid to år på rad, og denne gang – i 2018 – skulle løpet gå i Jotuheimen. Deres barndoms lekegrind. Det var her søsknene tilbragte hver påskeferie. Dette var en unik mulighet for dem til å gjøre noe crazy sammen, som Sylvia sier det.

Mellomste bror Jo Hoff Nordskar dro litt på det – som syklist hadde han planer om å sykle Jotunheimen rundt, ikke løpe tvers over den. Men da både Sylvia og Gjermund var påmeldt, ble han med.

Hvordan det gikk skal vi komme tilbake til. Men én ting er sikkert: En naturkjærlighet og en solid base med mye aktivitet helt fra barnsben av – den kombinasjonen skal man ikke kimse av.

Kjærligheten til naturen har alltid vært der for Sylvia Nordskar. Foto: Sylvain Cavatz

Aktivitet som livsstil

Sylvia vokste opp i Lommedalen i Bærum sammen med brødrene og foreldrene. Aktivitet var livsstilen deres. Mange turer, både med og uten ski på beina. Sylvia løp orientering, danset ballett og gikk langrenn. Etter hvert ble det mindre av de to førstnevnte aktiviteter og mer av sistnevnte.

– Langrenn var mest givende og det ville jeg satse videre på, forteller hun.

Veien gikk fra NTG ung på Bekkestua og videre til NTG på Lillehammer som 15-åring.  Hun satset ut videregående, og tok enda et år til i Lillehammer hvor hun forsøkte å leve som toppidrettsutøver.

Eller, hun tok et årsstudium ved siden av – noe annen input må man jo ha, ifølge Sylvia.

Men det gikk stort sett i trening, soving og spising, og
Sylvia kjente på savnet etter noe mer. Så kom hun til det punktet hvor hun måte
ta en avgjørelse: Satse videre eller gjøre noe annet.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både
faglig, sosial og annen input. Alternativene mine da var å flytte til Trondheim
for å studere og dermed legge opp langrennskarrieren, eller å satse videre og
gå all-in for å bli verdens beste langrennsløper. Da hadde jeg måttet
prioritere hundre prosent. Det skjønte jeg at jeg ikke hadde motivasjon til –
jeg hadde lyst til å gjøre og lære andre ting.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både faglig, sosial og annen input, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Fra langrenn til løping

Men, så dukket det opp en mulighet av kaliberet «pose og sekk». Sylvia fikk et tilbud om scholarship i USA og flyttet til Denver, Colorado. Her konkurrerte hun for skolens skilag, tok full utdanning, fikk være sosial, fikk reise rundt og oppleve USA.

– Det var alt jeg kunne drømme om i fire utrolig flotte år,
oppsummerer hun.

Dermed var det lettere å si seg ferdig med langrennsatsningen
i etterkant av USA-oppholdet. Høsten 2017 var Sylvia klar for jobbhverdagen som
revisor i PwC i Trondheim.

– Det er et yrke som krever ganske mange timer med jobb, og en arbeidsplass med mange hardtarbeidende mennesker og et godt miljø. Dette var jeg veldig motivert for og her trives jeg godt, forteller hun.

Men det resulterte også i at hun fikk begrenset med tid til trening,
i hvert fall sammenlignet med antallet økter hun hadde vært vant til å legge
ned.

– Så da startet jeg å løpe. Det er både effektivt og gøy!
Jeg meldte meg på noen løp – det er den aller beste måten å komme i form på;
slenge seg med på konkurranser hvor du får pushet deg mye bedre enn når du
stikker ut på egne treninger.

Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse.

Løpsdeltakelsen startet allerede den siste sommeren i USA,
altså før hun flyttet til Trondheim. Alle studentene i Denver var reist hjem,
men Sylvia ble igjen for å jobbe noen måneder.

–  Da fartet jeg rundt, deltok på løp og møtte nye mennesker på den måten. Jeg synes det er så moro. Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse, sier hun.

Allerede den høsten løp hun sin første maraton – Skåbu
Fjellmaraton. Riktignok hadde hun et godt treningsgrunnlag, men hadde kun løpt
10-kilometer i konkurranse tidligere. Seieren og den pene debuttiden på 3:18 i
terrenget vitnet om at løping var noe som lå naturlig for henne.

Sylvia løp sin første maraton på 3:18 – et tegn på at løping ligger naturlig for henne. Foto: Sylvain Cavatz

Tok ultraløping med storm

2018 skulle vise seg å bli Sylvias første ordentlige sesong
som løper. Det startet med nevnte «crazy» idé om å melde søsknene på
selveste Xreid – drøye 100 kilometer og 6000 høydemeter fra Turtagrø vest i
Jotunheimen, til Beitostølen i øst.

Bror Gjermunds prestasjoner i ultraløp gjorde at Sylvia hadde fått øynene opp for denne nisjeidretten. Hennes umiddelbare tanke var «hvordan er det er mulig?!» Men det ligger mer fascinasjon enn frykt i de ordene. Sylvias holdning til fysiske utfordringer heller mer mot «hva har jeg egentlig å tape?»

Hun løp (og vant) 50-kilometeren i Ecotrail en måned før Xreid, og sa seg med det klar for dobbel distanse og veldig mange flere høydemeter.

Man skulle tro at vi som nordmenn er godt vant med søsken-trioer som presterer i toppen i én og samme konkurranse, men stort sett har de speed suit, piggsko og løper betydelig kortere.

2018-versjonen av Xreid ble rett og slett dominert av søsknene fra Lommedalen: Gjermund løp inn til seier for tredje året på rad, en ubeskrivelig bragd i seg selv. Broren Jo var bare en halvtime bak og kapret dermed andreplassen. Kvinneklassen ble selvfølgelig vunnet av Sylvia. Hennes egen formulering av Nordskar-knockouten er noe mer ydmyk:

– Det gikk over all forventning.

Fra crazy idé til verdenstoppen

Det var altså i slutten av juni i 2018 at Xreid utgjorde startskuddet for det som skulle bli en løpekarriere. Under ett år senere – i juni 2019 – representerte Sylvia Norge i VM terrengultra i Portugal. I mellomtiden har hun rukket å løpe alle 2000-metertoppene i Rondane og bli norgesmester i terrengultra under KRSultra i april fjor.

– Det har skjedd fort, og det er litt skummelt, ler hun og
innrømmer at hun ikke har hatt det beste løpegrunnlaget.

– NM ble en oppladning siden VM gikk såpass tidlig. Ellers ville jeg ikke funnet på å løpe en 60-kilometer i april, det er fryktelig tidlig når man kun snitter 10 kilometer ukentlig i løpeskoene gjennom vinteren, sier hun.

Vil kombinere jobb og løping

Og ja, du leste riktig. 10 kilometer.

– Hvis man leser bloggene eller treningsloggene til de som satser ultraløping, blir man fort litt skremt. Mange tilbakelegger flere hundre kilometer i uka.

– Jeg har bare måttet legge det bort, for det er ikke aktuelt for meg uansett. Men jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer, så det er tydeligvis mulig det og, smiler hun.

Nøkkelen er aktivitet og naturglede i helgene, en intensiv
økt opp og ned Geitfjellet i uka, og selvfølgelig et godt treningsgrunnlag.

– Jeg tror på kortere økter med skikkelig kvalitet på de få
øktene jeg har, det utgjør en viktig del i min trening, i tillegg til at jeg
bruker helgene til å være ute og i så mye aktivitet som mulig, forteller hun.

Jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer i uka.

Hun valgte altså vekk en toppidrettskarriere innenfor
langrenn, for så å befinne seg i verdenstoppen i en annen idrett bare noen år
senere.

Hun får ofte høre «du må jo bare satse på løping, du
kan bli dødsgod, det er jo dette du elsker», men Sylvia mener at det
nettopp er kombinasjonen av jobb, trening og et normalt, sosialt liv som er
nøkkelen til hennes suksess.

– Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok
mistet motivasjonen og gleden. Det er ikke sånn at jeg har et behov for å
bevise at det er mulig å gjøre to ting samtidig, men det er det jeg får
skikkelig mestringsfølelse og godfølelse av.

Balansen er viktig! Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok mistet motivasjonen og gleden, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Balanse

25-åringen synes det er gøy at hun kan oppnå såpass gode resultater selv ved siden av en veldig krevende revisorjobb, og hun håper at hun kan være en motivasjon for andre som jobber fulltid og trives med det ved siden av løpingen og andre gjøremål.

– Jeg tar meg tid til det sosiale og andre ting, forteller hun og legger leende til at hun var ute til klokka tre forrige lørdag, når vi spør om hun har et «toppidrettsforhold» til leggetider og vinglass.

– Alle som kjenner meg kan skrive under på at jeg har en god balanse der. Men, jeg tror jeg er veldig flink til å lytte til kroppen; sover litt ekstra eller dropper å trene hvis jeg kjenner at formen begynner å skrante litt. Jeg tar heller en hviledag dag for mye. Etter at jeg føler meg frisk igjen tar jeg en dag til. Som langrennsløper var jeg mye syk, slet med luftveiene. Men de to siste årene har jeg ikke hatt en eneste sykedag fra jobben. Så jeg har nok blitt flinkere til å lytte til egen kropp og funnet ut hva som er riktig å gjøre. Det handler mest om hvordan man prioriterer og legger opp dagene, og at du tør å utfordre deg selv litt. Det tror jeg er viktig.

Senk terskelen og sleng deg med på et løp, lyder oppfordringen. Foto: Sylvain Cavatz

Nye løp, nye naturopplevelser

Sylvia mener at det hersker en jevnt over litt for stor
sperre for å melde seg på konkurranser med mindre man vet at man er i veldig
god form.

– Jeg kunne ønske at terskelen ble senket og at flere i
større grad bare kunne slenge seg med, for til syvende og sist er det ingen som
sitter og sjekker resultatene. Det er bare noe man tenker selv. Og så får man
en veldig kul opplevelse av å konkurrere, en enkel måte å få mestringsfølelse på.

Selv elsker hun å delta på løp på nye steder.

– Når jeg skal konkurrere forsøker jeg alltid å melde meg på nye løp, det gir meg mye. Underveis i et løp gleder jeg meg over så utrolig mye der ute – inntrykk som jeg tar inn fra naturen. Sånn som nå da jeg løp i Kristiansand hvor jeg aldri har løpt tidligere: Vi løp gjennom så mange fine steder, over svaberg, gjennom blåbærlyng, på tekniske kule stier, i flott terreng og gjennom byen. Jotunheimen i 2018 bød på flotte fjell. Ecotrail gjorde at jeg plutselig var tilbake der jeg hadde løpt orientering i barndommen – mange gode minner. Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Les også: Løpingens kreative frirom

Runner’s World Camp

Runner’s World Camp


RWC står ikke bare for Runner’s World Challenge. Nå arrangerer vi i samarbeid med Springtime Travel også løpecamper i Norge.

Springtime og Runner’s World arrangerer løpehelger med løpeglede og inspirasjon, trening og sosialt samvær i samarbeid med lokale instruktører på en rekke destinasjoner i Norge sensommer/høst 2020.

For hvem?

Runner’s World Camp er for deg som ønsker en aktiv helg med mye trening, og for deg som liker å trene sammen med andre, men på ditt nivå. Vi har program tilpasset både for nybegynnere og mer erfarne løpere. 

Våre instruktører har relevant kompetanse og erfaring og er enten ansatte i Springtime, Runner’s World, eller er lokale instruktører vi samarbeider med. De ulike kursene har noe ulik innretning, basert på de lokale instruktørenes spisskompetanse, men basisen er lik: løp og løpeteknikk – mye trening og inspirasjon.

Hvor og når?

RW Camp er foreløpig satt opp fire steder:

Ringerike: 14.–16. august – Basecamp: Klækken Hotel.

Haugesund: 28.–30. august – Basecamp: Hotel Clarion Amanda,.

Bergen: 1.–13. september. Basecamp: TBA

Trøndelag: 11.–13. september. Basecamp: TBA

Les mer og meld deg på her: Springtime.no

Hvem er med?

Av Runner’s World-profiler kan du møte Ninjagirls i Haugesund, Thea Bækkevold i Trøndelag og Jenny Midbjer og Sara Skarabot Pedersen fra redaksjonen, som vil være i med som instruktører flere steder. I tillegg har vi med oss Kirsten Maraton Melkevik, BT Taranger og Hilde Johansen – for å nevne noen.


Les mer og meld deg på her: Springtime.no

Early bird-tilbud fram til 10. juli!

Ny verdensrekord i høydemeter på ett døgn

Ny verdensrekord i høydemeter på ett døgn


Hvor mange høydemeter tror du Luca Manfredi Negri klarte å samle på 24 timer i alpinbakken?

Luca Manfredi Negri er en 35 år gammel italiensk terrengultraløper som bor ved Como-sjøen. Ifølge Itra-rankingen er han blant de 15 beste ultraløperne i verden.

Klokka 10 lørdag morgen, den 13. juni, startet Luca sitt tøffe døgn i alpinbakken i Aprica, Italia. Utgangspunktet var Piazza Palabione på 1200 meters høyde. Derfra løp han opp på toppen av Palabione på 1700 meter over havet – og ned igjen, og opp igjen, og så videre. Helt til han nådde en total på 17000 høydemeter, som er ny verdensrekord i antall høydemeter på ett døgn – løpende, vel å merke. Kilian Jornet har ski-verdensrekorden på 23 486 høydemeter.

Verdensrekordholder i antall høydemeter på 24 timer, Luca Manfredi Negri.
Foto: Maurizio Torri

Ideen

Ideen om å kapre verdensrekorden dukket opp under lockdown-perioden, som varte i rundt to måneder i Italia. I løpet av disse dagene hjemme, brukte Luca mange timer på innendørssykkel og sirkeltrening. Han innså etter hvert at han trengte et mål for å holde seg motivert. Og slik kom han på «this crazy idea» som han kaller det. Inspirert av Ugo Ferrari, tidligere verdensrekordholder med 15 467 høydemeter.

Forberedelsene

I starten av mai startet han forberedelsene ved å sykle og løpe. Han økte treningsvolumet til han nådde 30–35 timer i uka med over 15 000 høydemeter ukentlig. Slik bygget han fundamentet.

Dagen

Egentlig skulle han i ilden 6. juni, men det ble utsatt til lørdag 13. juni grunnet værforholdene. Klokka 10 om morgenen startet han første klatreetappe fra Piazza Palabione i Aprica, en liten by i hjertet av Alpene. Luca vokste opp i Aprica og tilbringer mye tid til trening og med venner og familie her.

Foto: Maurizio Torri

Konkurransen

Uken før Lucas rekordforsøk hadde en annen atlet prøvd seg på den tidligere verdensrekorden til Ugo Ferrari (15 467 m) – og klart det! For å slå den ferske rekorden til Juhaa Jumisko (16 054 m) måtte Luca tilbakelegge 32 runder i alpinbakken. Hver runde var 4,4 kilometer lang med 500 høydemeter per runde.

– Ruta var publikumsvennlig og tilrettelagt for sosial distansering, forteller Luca.

– For å fullføre 32 runder måtte jeg bruke rundt 45 minutter per runde. Jeg startet ut i friskt tempo og brukte rundt 40 minutter per runde. Dette var for å skape en fordel i tilfelle uhell eller uventede problemer.

I løpet av de første 12 timene tilbakela han 9500 høydemeter.

– Fantastisk. Jeg var i stand til å løpe en av verdens beste tider i Everesting, altså å fullføre 8848 høydemeter på kortest mulig tid.

Han «nådde» Everest på 11 timer og 10 minutter. Og på det tidspunktet var Juha Jumiskos ferske rekord innen rekkevidde.

– Jeg hadde noen mørke øyeblikk i løpet av natta, men det gikk over takket være venner som bisto og heiet i time etter time.

– Ved morgengry innså jeg at den verste delen var tilbakelagt. Jeg var sikker på at jeg ville klare verdensrekorden, men hadde fortsatt mange meter å klatre for å klare det. De siste rundene føltes som en feiring. Det var turister, lokale fra Aprica og venner i løypa, og gjorde dette uforglemmelig.  Jeg så deres glede over å oppdage og bivåne terrengløping på en ny måte. Publikum fikk med seg hver eneste meter av utfordringen, noe som ikke er gjennomførbart i et vanlig terrengultraløp.

Rundetider og statistikk på de 34 rundene i alpinbakken. Foto: Maurizio Torri

Maten

Luca hadde to matstasjoner – en i bunn av bakken med vann, salter og kaffe i løpet av natta. Den andre var på toppen, med mat som sandwich med ost og skinke, energibarer, tørket frukt, parmesan og buljong.

Rekorden

Etter 24 timer hadde han tilbakelagt nøyaktig 34 runder – en total på 149,6 kilometer. Positive og negative høydemeter var det samme: 17 000 meter.

Gjennomsnittiden per runde var 42 minutter og 20 sekunder, og gjennomsnittlig antall høydemeter per time var 708 meter. Totalt ble det 74,8 kilometer oppover med en gjennomsnittlig stigning på 23 %.

Fysikken

Gjennomsnittspulsen til luca var på 128 og det totale kaloriforbruket endte på 16 500. Han mistet 1,5 kilo og blodverdiene forble de samme. Ingen vondter eller problemer med verken ledd, gnagsår eller vondter i tidligere skader.

Utstyret

Sko: Brooks Cascadia 14
Klær: Mico Sport
Tilbehør: Buff, Camelbak
Belte: Camelbak Ultra Belt
Staver: Leki Micro Trail Pro
Solbriller: Oakley Radar path
Ernæring: Pro Action og Enervit

Feiring og bobler. Foto: Maurizio Torri

Konklusjon

– En minneverdig opplevelse – et eventyr! Den idrettslige prestasjonen er én ting, men det som gjenstår som det mest imponerende er varmen fra folkene i løypa. Det var veldig emosjonelt å dele 24 timer med alle sammen. Jeg vil huske denne dagen, ikke for rekorden, men for alle menneskene rundt meg, avslutter Luca.

Link til rekordløpet på Strava finner du her.
ITRA-profilen hans ser du her.

– Jeg venta på den berømte kneika, men den kom liksom aldri

– Jeg venta på den berømte kneika, men den kom liksom aldri


Christina Løno tørket støv av tredemølla den dagen Norge stengte ned. Tre måneder senere fullførte hun sin første halvmaraton.
– Det gjelder å ikke tenke på hvor mye bedre alle andre er. Løpegleden er viktigst, sier hun.

Vi må tilbake til 12. mars 2020. Hele Norge stengte ned. Barnehager, skoler og treningssentre. Christina Løno hadde «heldigvis», som hun sier, mistet jobben på grunn av nedskjæringer allerede i januar, så hun slapp omveltningene med permitteringer og hjemmekontor.

Men, Christina er alenemamma og har barna 100 prosent. Dette med trening kom til å bli en utfordring, tenkte hun.

Halvmaraton som mål

Christina har alltid trent vekter, men av løping var det kun 4 x 4 minutt på mølla det gikk i. Planen var å løpe Oslo halvmaraton i september. En god venninne tok initiativ. I påmeldingsprosessen måtte de velge antatt sluttid, og havnet på 2 timer og 15 minutt. Alt for fort, tenkte Christina.

Hjemme på Voss hadde hun en tredemølle stående.

– Ubrukt, selvsagt, som så mange tredemøller i de norske hjem. Jeg fant ut at det var på tide å tørke støv av denne. Fant meg noen fine Netflix-serier og begynte å løpe.

I starten gikk det treigt, ifølge henne selv. Hun løp turer på mellom 20 og 45 minutt hver gang, alltid i samme fart. Etter en stund søkte hun rundt på nettet etter inspirasjon, og kom over Runner’s World.

Et brått møte med konkurranser

– Her var det mye gøy og mye motivasjon. Jeg meldte meg inn som gullmedlem av Runner’s World Challenge til en billig penge, og fikk da også 12 gratis virtuelle løp jeg kunne delta på.

Det første ble Run Forest Run den 10. mai. En uke før dette åpnet skolen igjen og Christina fikk endelig anledning til å løpe ute i naturen for første gang.

– Jeg ELSKET det! Det ble et brått møte med konkurranser, men jeg løp meg inn på 10-kilometeren i Run Forest Run på litt over en time. Utslitt, og mest sannsynlig alt for fort for meg der og da, men herlighet så deilig det var!

Løpegleden er viktigst

Christina var i gang. Medaljen kom i posten, og hun meldte seg på alt hun kunne finne av virtuelle løp.

– Jeg forsøkte å trene litt intervaller på idrettsbanen for å få opp farten. Det ble litt prøving og feiling i grunn, og nå har jeg landet på at jeg skal løpe slik som kroppen vil. Ikke tenke så mye på hvor mye bedre alle andre er. Det kommer seg, og løpegleden er jo det viktigste.

Høydemeter og mestring

I slutten av mai meldte hun seg på høydemeterløpet Til Himmels, og tenkte at dette blir jo lett. Flest mulig høydemeter på én dag. Enkelt.

– Det var det ikke! Vi har et fjell er på Voss som heter Hangur, og der er det fint å sanke høydemeter. Kjempebratt! Jeg satte meg som mål å klare tre–fire turer. Oppover gikk bra, nedover var verre.

Jeg klarte noe jeg aldri før hadde gjort, og det er så sinnsykt digg.

Christina greide to turer og fikk respektable 1100 høydemeter på fire timer. Normalt sett er det nok med én tur. Først seks dager senere var smertene i lårene vekke.

– Men GØY var det! Og jeg er så glad for at Til Himmels-løpet motiverte meg til å gjøre akkurat det. Jeg klarte noe jeg aldri før hadde gjort, og det er så sinnsykt digg. Jeg var så lykkelig og sliten den dagen der.

Å finne sin greie

I senere tid har Christina samlet tips fra Runner’s World og fra webinarene som deles med medlemmene av CLUB Runner’s World Challenge.

– Så nå har jeg lagt opp treningen min litt roligere, og funnet mer «min greie». Lange distanser fungerer bedre for meg enn å perse på 5 kilometer. Kondisen min kan sikkert løpe for evig, men beina og kroppen trenger mer av både styrke, fart og kilometer, forteller hun.

For noen dager siden ble hun møtt av en veistenging – på hele to timer. Christina tok beina fatt og tenkte hun kunne benytte ventetiden til en gåtur i fjellet. Gåturen ble plutselig til en løpetur, og hun fikk mer energi for hvert steg.

– Jeg var hverken kledd eller skodd for det, men kroppen bare løp av gårde. Det blir nok flere slike fjellturer fremover, det er noe med den norske naturen. Og spontane turer er jo bare magisk!

Nå prøver Christina å løpe litt hver dag, mellom barn, hester og alt annet som skal gjøres. Det blir litt intervaller, noen fjellturer, noen spaserturer med venninner, og en del turer på rundt 6 kilometer.

Sommermaraton

Så kom altså dagen for Sommermaraton, også det i regi av Runner’s World Challenge. Løpet arrangeres søndag 21. juni, men du kan «tjuvstarte» opptil 48 timer før.

Christina hadde gru-gledet seg til denne dagen. En halvmaraton sto foran henne. Det lengste hun hadde løpt var 10 kilometer på litt over en time. Hun tenkte for seg selv at om hun klarer en halvmaraton på tre-fire timer skulle hun være fornøyd. Målet var å fullføre.

Denne dagen valgte hun annerledes enn tidligere. I stedet for energisk, pumpende musikk, valgte hun de rolige låtene med tekster som treffer hjertet. Lav puls, lave skuldre. Hun satte på musikken og lot beina styre farten.

Inn i skogen, kilometerne forsvant bak henne. Etter en mil var hun like opplagt som ved start. Og hun hadde bare brukt en time, altså løpt raskere på mila enn noen gang før!

– Det var motiverende. Da kom virkelig løpegleden og humøret var på topp. Jeg venta på den berømte kneika, men den kom liksom aldri.


Håp for alle

Christina holdt samme fart hele veien, beina bare gikk av seg selv.

– Helt magisk! Å kunne stoppe klokka etter 21 kilometer på tiden 2 timer og 11 minutter var en av de beste følelsene jeg har hatt noen gang.

Det var langt over forventningene hun hadde i forkant. Målet om 2:15, som egentlig skulle nås under Oslo Maraton, er for lengst oppnådd.

– Det var så lett! Og så gøy! Beina gjør jo litt vondt, men det må være såpass. Det beste med alt, er at det fortsatt er mange distanser og tider å strekke seg etter. Jeg har så vidt begynt! Jeg som alltid har hatet jogging og løping, elsker nå å løpe. Da er det håp for alle!

Eliteløperen: Jakob Ingebrigtsen

Eliteløperen: Jakob Ingebrigtsen


– Jeg føler jeg har vunnet de fleste gymtimene i mitt liv!

2020 markerer egentlig året for både EM i Paris og OL i Tokyo. Til tross for at mesterskapene er utsatt, går treningen sin gang for eliteutøverne. I denne spalten følger vi våre beste utøvere og blir bedre kjent med dem – på en litt annen måte.

Hva tenker du på når du våkner?
– Kaffe, kanskje? Eller kjæresten. Den slår nok bra an. Og så gruer jeg meg til trening. Ja, det må bli de tre tingene.

Hvilket land er favorittlandet ditt og hvorfor?
– Norge. Det er fordi jeg har vært mye ute og reist, og jo mer jeg er ute og reiser, desto mer liker jeg Norge og misliker de andre landene. Faktisk. Det er ikke for å være skikkelig nasjonalistisk altså, men jeg tror ikke alle i Norge tenker over hvor bra vi har det her, sånn rent praktisk. Hus, ventilasjon, isolering. Sånne ting.

Hvilken rolle inntar du i familieselskapet?
– Jeg kan ha flere roller. Jeg kan være klovnen, delvis, men den rollen tar egentlig Henrik. Det står klovn skrevet med tusj i panna hans. Så jeg kan være den rollen, eller jeg kan lene meg tilbake og ikke kreve så mye oppmerksomhet. Men jeg er glad i kake da, så du finner meg ofte ved dessertbordet.

Hvordan vil dine nærmeste venner beskrive deg med tre ord?
– Hmm … Ikke dårlig taper, men jeg liker veldig godt å vinne. Og målretta, kanskje. Hvis du tenker tilbake til gymtimene for eksempel, jeg føler jeg har vunnet de fleste gymtimene i mitt liv. Men en siste ting … nei, det må du nesten spørre dem om.

Hva med snill, hyggelig?
– Nei, det vet jeg ikke om jeg er, men veldig direkte. Nei, kverulerende! Men det ville jeg ikke sagt om meg selv, men vennene mine sier ofte det.

Hvilket band eller artist hørte du på for mange år siden som du er litt flau over i dag, men som var veldig viktig da?
– Jeg hører faktisk på mye av det samme. Jeg har veldig lenge vært glad i hiphop.

Ikke noen boyband-fase du ikke vil snakke høyt om?
– Jeg hørte jo mye på Justin Bieber, men det gjorde alle andre også, så det er jeg ikke nødvendigvis flau over.

Hvilke tre ting er du mest takknemlig for?
– Mat, biler, og så er jeg er takknemlig for de rundt meg.

Hvilke tre egenskaper er du stolt av?
– Jeg er veldig bestemt. Det er jeg stolt av. Og veldig kritisk. Og veldig målretta. Jeg har ikke så mye av det der andre, som snill, omtenksom – jeg har en samboer som tar seg av det. Grei arbeidsfordeling.

Tre ting du liker å gjøre når du ikke trener?
– Spille Fortnite, kjøre bil, være med kjæresten.

Hva er følelsen du sitter igjen med etter å ha hatt en skikkelig bra økt?
– Nå kan jeg vinne VM. Eller OL. Det er jo bare en tullefølelse, men den er der.

Frå blodpropp til fjelltopp

Frå blodpropp til fjelltopp


Kjell Magnar Berli har gått mange skritt i sjukehuskorridorane. No spring han frå dei fleste fjelløparane. Ikkje for å vinne, berre fordi han kan.

– Det vart vel 372 000 høgdemeter til slutt, seier Kjell Magnar smilande.

Det er fort gjort å love for mykje og heller bortforklare det seinare. Det slapp Kjell Magnar då han sette eg eit hårete mål.

– Det byrja med at eg sa til Lars Hallvard Helsem at eg skulle ta minimum tusen høgdemeter kvar dag i 2018. Eg forsøkte å halde det eg sa utover vinteren og våren. Då sommaren kom, låg eg godt an. Då var det berre å fortsette ut hausten.

Kjell Magnar Berli. Foto: Martin Kristoffersen

Livet kunne sett helt annleis ut

Tusen høgdemeter om dagen. Dei fleste asfaltløpare vil slite med å forestille seg kor mykje det er. Korleis er det å tilbakeleggje så mange høgdemeter dagleg?

– Det var sjølvsagt dagar kor det var tungt. Då vart det til at eg berre gjorde unna åtte hundre høgdemeter, for så å ta to tusen høgdemeter når forma var på topp igjen.

For dei som kjenner Kjell Magnar, er det ikkje sjølvsagt at den sympatiske fjellmannen frå Velledalen kan sjå tilbake på eit kalenderår med så mange høgdemeter i beina. Livet hans kunne sett heilt annleis ut enn kva det gjer i dag.

– Hausten det året eg vart konfirmert, merka eg at forma mi berre gjekk nedover. På den tida var eg veldig glad i å spele dataspel, ofte kunne eg døgne frå laurdag til søndag, for så å gå på jakt med stefaren min søndags morgon. Men utover hausten sleit eg med å halde følgje med han. Slik hadde det ikkje vore før. Eg oppsøkte lege og det viste seg at blodprosenten min var skikkelig låg, det same med jernlageret og vitaminverdien i blodet var også ganske dårleg.

Foto: Martin Kristoffersen

Levertransplantasjon

Kjell Magnar vart sendt rett til sjukehuset i Ålesund kor legane gjorde alt dei kunne for å finne ut av kvifor helsetilstanden var så dårleg. Men då dei ikkje fann ut av problema, vart Kjell Magnar sendt opp til St. Olavs i Trondheim. Der fann dei ut av han hadde ein alvorleg leverskade. Ferda gjekk vidare til Oslo og Rikshospitalet kor han vart grundig undersøkt og fekk medisin som skulle gjere kvardagen betre. Kjell Magnar merka at forma gradvis vart betre og fortsette som før med å døgne framføre dataskjermen før han gjekk ut på jakt i helgene.

– Eg var vel 19 år då eg var på kontroll og prøvane viste svært dårlege resultat. Eg trong ein levertransplantasjon. Sjølv om eg kjente meg i ok form, takka eg sjølvsagt ja til å stå på transplantasjonsliste, då det kunne ta alt frå tre til seks månader år å få transplantasjon.

Heldigvis vart ikkje ventetida så lang. Etter nokre månader vart han ringt opp frå sjukehuset i Ålesund med beskjed om at no hadde dei ei ny lever klar til han på Rikshospitalet. Kjell Magnar måtte kome ned til Oslo med ein gong. Det var berre å hive seg rundt, kome seg på ferja og køyre til Vigra kor det stod eit ambulansefly og venta.

– Eg har nok aldri hatt det så tungt som den dagen eg skulle bli transplantert. Eg fekk ei kjensle av at dette kunne vere slutten for meg. Det er 80–90 prosent sjanse for å overleve ein slik transplantasjon. Eg har aldri før eller sidan gråte så mykje som eg gjorde dei siste timane før operasjonen. Operasjonen gjekk bra, og etter fjorten timar vakna eg opp att. Eg kjente meg faktisk ganske bra, og reiste meg opp for å stå på beina berre for å prøve. Det var ganske vondt dei første dagane etter operasjonen, eg hadde jo eit stort operasjonssår. Men eg kom meg gradvis, og etter kvart gjekk det ganske raskt å kome seg til hektene igjen. Etter tre veker vart eg utskriven og kjente meg i betre form enn på fleire år.

Foto: Martin Kristoffersen

Passert av ein joggar

Men nokon livsstilsforandring skjedde ikkje over natta. Da Kjell Magnar kom heim fortsette han i same leia som før, med ein god del dataspeling, døgning frå laurdag til søndag og jakt neste morgon.

–Eg har jo alltid likt å gå på jakt i fjellet, og etter kvart fekk eg lyst til å bevege meg enda meir, så eg byrja å sanke trimpostar rundt i Velledalen. Resultatet var jo at forma vart betre og betre. Ein dag eg gjekk opp til Vellesetra, vart eg passert av ein joggar på vegen. Han såg lett ut i beina, og eg fekk lyst til å prøve det same. Neste dag tok eg meg ein joggetur, og eg vart positivt overraska over forma mi. Det var eigentleg då eg byrja å springe.

Blodpropp og Birken

Med ei grei grunnform frå jaktturar i fjellet og sanking av trimpostar fekk Kjell Magnar ein rask progresjon på forma, og vart med på fleire mindre motbakkeløp. Men sjukdomen var ikkje heilt ferdig med han. 

– Eg fekk ein skikkelig nedtur då eg fekk påvist blodpropp. Det var tungt å måtte ta ein ny operasjon, og forma var skikkelig dårleg etter operasjonen. Eg har alltid hatt ei haldning om å ikkje gje opp, og i tunge stunder tenkt at det alltid er nokon som har det verre enn meg. Eg bestemte meg for å ikkje gje opp denne gongen heller, og melde meg på Birkebeinerrennet. Eg hadde så vidt kome ut av sjukehuset før rennet gjekk. Sjølv om det var eit tungt renn og forma ikkje var den beste, kom eg meg gjennom det.

Foto: Martin Kristoffersen

Titimars treningstur

For dei som følgjer med på motbakkeløp og særskild lengre fjelløp i regionen, er Kjell Magnar blitt eit kjent namn på resultatlistene. Oftast finn vi namnet hans på pallen. Jo lengre og meir utfordrande eit løp er, jo større er sjansane for at fjellgeita frå Velledalen er ein av dei første i mål. Slik som i fjor då han vann det nye løpet «Fjord to Summit» i Romsdalen. Sjølv seier han at han aldri hadde nokon ambisjon om å bli ein fjelløpar, men at det skjedde av seg sjølv etter kvart som løpeturane vart lengre og lengre.

– Eg synes det er artig å sjå nye område og oppleve nye ting, etter kvart som forma mi vart betre så vart også turane lengre og lengre. Ein dag bestemte eg meg for å ta alle trimpostane i Velledalen på ein og same tur. Det tok om lag ti timar, men eg kjente meg ganske bra undervegs og etterpå. Det var nok då eg bestemte meg for å fokusere på lengre løpeturar. Deltakinga på fjelløpa har kome som eit resultat av dei lange turane. Eg er ikkje den som konkurrerer kjempemykje, eg blir ikkje motivert av det. Det som motiverer meg, er gleda over å kome ut i fjella.

Foto: Martin Kristoffersen

Gjer ting medan du kan

Aller best trivst Kjell Magnar i området rundt Gullmorbreen og Brekktindane. Det er eit bratt og alpint område med fleire brear. Mange vil nok oppleve underlaget i dette området som tidvis krevjande for ein løpetur, men det er i såkalla teknisk løpeterreng som dette, at han verkeleg kjem til sin rett som fjelløpar. Det er ikkje mange som klarar å halde følge med Kjell Magnar når han slepp opp handbrekket i teknisk løpeterreng.

– Om ein skal delta på lengre fjelløp, er det lurt å trene på å springe nedover og ikkje bere fokusere på oppoverløpinga.

Det er tydeleg at det er opplevinga av å vere ute i fjellet som er motivasjonen for løpeturane for Kjell Magnar. Levertransplantasjonen og blodproppen i levra har gitt han eit rasjonelt og takksamt syn på livet.

– Eg har alltid tenkt at eg må gjere ting medan eg kan. Ein vet ikkje kva morgondagen bringar, det har eg jo erfart fleire gongar. Eg set pris på dei dagane eg kan gjere det eg vil, og eg planlegg ikkje så langt fram i tid. Det er sjeldan eg set meg mål eit heilt år fram i tid. Til sommaren har eg ikkje planlagt nokon konkurransar, bortsett frå Stranda Fjord Trail Race (avlyst nå, red. anm). Eg tar alt anna som det kjem. Eg vil berre kose meg i fjellet med fleire langturar i nye område.

Foto: Martin Kristoffersen

Korleis bli betre på nedoverløping?

Til tross for at han har sanka ufatteleg mange høgdemeter i løpet av eit år, mener Kjell Magnar at det å vere god i nedforsbakkane er vel så viktig for å bli ein god fjelløpar. Her er råda hans.

– Først og fremst må ein kjenne på beina sine, og vere smart. Det er ikkje lurt å starte med å springe nedover for lenge om gangen. Ta det gradvis. Musklane får bra med juling når ein spring nedover, så dei må få tid til å venne seg til ei ny form for belastning. Kor lenge ein kan springe nedover i starten, er svært individuelt, men helst ikkje meir enn 15 minutt om du har lite erfaring.

Dei fleste tenker berre oppoverløping når dei trener. I konkurransar ser ein ofte at mange tapar mykje tid nedover. Å springe nedover handlar om teknikk. Du må vere bevisst på kor du plasserer beina og tyngda. I steinur til dømes, om du då legg vekta på eit bein, ligg du plutselig der.