Det ble en varm og nesten vindstille dag i Windy City da titusenvis av løpere inntok gatene under Chicago Marathon søndag. Publikum sørget for elektrisk stemning langs den flate og raske løypa, men for Norges raskeste løper i feltet, Sondre Nordstad Moen, ble de siste kilometerne alt annet enn en fest.
Moen forteller etter målgang at han mistet drikke på de tre første drikkestasjonene. Han hadde lagt opp til å få i seg væske fra egne flasker, men endte med å ta flaskene til en annen løper i gruppa.
Med nærmere 20 grader fra start og en stekende høstsol som steg opp over skyskraperne, var drikke essensielt denne dagen, og arrangørene graderte forholdene som «røde» utover dagen.
Soloppgang og god temperatur før start i Grant Park. Foto: Anders Forselius
Runner’s World har snakket med flere norske løpere som løp Chicago Marathon med Springtime – en solbrent, kokt og veldig fornøyd gjeng. I likhet med Sondre handlet løpet i stor grad om å få i seg nok drikke underveis.
– Jeg var bare opptatt av å få i meg drikke. Først etterpå skjønte jeg at jeg hadde tatt flaskene til en løper som lå ti–femten meter bak meg, og da tenkte jeg at jeg ikke kunne fortsette å ta drikken hans, forteller Moen.
– Det var mye surr, jeg var ikke helt tilstede i starten der, forteller Moen.
En liten mil ut i løpet var han millimeter fra å gå i bakken i et nesten-fall. Han holdt seg på beina, men trøya fikk hard medfart i nesten-ulykken. Sondre løp derfor resten av løpet med en i overkant luftig singlet.
En blid Sondre tross mye uflaks underveis i Chicago Maraton. Foto: Anders Forselius
– God for tre mil, men ikke for 42 kilometer
Til tross for problemene med væskeinntaket følte Moen seg lenge sterk. Han mener selv at formen var bedre enn før Boston Marathon tidligere i år.
– Jeg følte meg bra, bedre enn jeg gjorde før Boston, men det er noen småting som gjør at jeg er god for tre mil, og så er jeg ikke god for 42 kilometer.
Rundt 28–29 kilometer begynte han å kjenne konsekvensene av det mangelfulle væskeinntaket.
– Jeg kjente at nå møter jeg veggen om ti–femten minutter. Og det stemte bra.
I tillegg merket han nesten-fallet på kroppen, og deretter kom mageproblemene snikende.
Han opplevde noe lignende under VM i fjor, og legger ikke skjul på hvor frustrerende det er å måtte kjempe seg gjennom de siste kilometerne.
– Det er langt fra 30 til 40 kilometer hvis du ikke kan springe og må jogge. Det er utrolig kjipt.
På spørsmål om han som eliteløper klarer å ta inn inntrykkene fra byen og publikum underveis, er svaret kontant:
– Nei, i dag var det helt blackout etter 25 kilometer. Dårlig dag.
Samtidig erkjenner han at han ikke kan skylde på forholdene, for det løpes jo fort her av Kipruto og co. Men maraton er brutalt, og av og til går det bare ikke vegen.
Sondre løp i mål ti minutter og ett sekund bak persen fra Fukuoka Maraton i 2027 og endte på tiden 2:15:49.
Kipruto med kjempeløp – Feysa forsvarte tittelen
I herreklassen leverte kenyanske Amos Kipruto en solid prestasjon da han vant på 2.01.09, den nest raskeste maratontiden som er løpt på amerikansk jord.
Etiopiske Tadese Bikila ble nummer to på 2.02.56, mens landsmannen Milkesa Mengesha tok tredjeplassen på 2.03.46.
I kvinneklassen forsvarte etiopiske Hawi Feysa fjorårsseieren med sterke 2.13.33, ny personlig rekord. Kenyanske Sharon Lokedi ble nummer to på 2.14.07, foran Brigid Kosgei på 2.14.55.
Fornøyde og litt solbrente Springtime-løpere i mål. Foto: Anders Forselius
Over 54 000 løpere tok seg gjennom Chicagos 29 bydeler, akkompagnert av nærmere to millioner publikummere som sørget for en folkefest fra start til mål.
