Fra sofagris til 24-timersløp på tre år

Fra sofagris til 24-timersløp på tre år


Nå er det nok”, sa Lene Nilsen til seg selv. Hun slet med ryggplager, overvekt og ble sliten for den minste ting. Mai 2015 ble vendepunktet i livet hennes.

Ny etappe i Runner’s World-stafetten:
Vi har sendt ut en verbal stafettpinne der vi oppfordrer løpere til å dele sin historie. Denne etappen skrives av Lene Nilsen som iverksatte en drastisk livsstilsendring i 2015:

Å gå fra å være en sofagris til å trene er ingen enkel reise.

Jeg startet med å sette meg noen realistiske mål. Å gå tur to-tre dager i uken. Etterhvert ble det både gå- og løpeturer. Mine første løpesteg var ingen fin opplevelse. Jeg løp 200 meter og holdt nesten på å spy. Det var da jeg virkelig innså hvor langt jeg hadde latt kroppen forfalle gjennom årene.

Men jeg gav ikke opp, og jeg satte meg enda større mål. Det resulterte i rundt tre løpeturer hver uke. Fremgangen kom raskere enn jeg hadde trodd på forhånd.

For et kick

Mitt aller første løp var Halvbirken i 2016. 12 kilometer løping i terreng. Jeg var spent og nervøs. 12 kilometer var på dette tidspunktet en milepæl.

Jeg var nervøs på startstreken. Mange tanker surret rundt i hodet. Ville jeg klare dette?

Startskuddet gikk og jeg begynte å løpe. Og jeg løp hele veien til mål – for et kick!

Dette løpet ble enda et vendepunkt. Jeg ble bitt av basillen. Den såkalte løpebasillen. Dette var gøy! Jeg meldte meg på flere konkurranser.

I tillegg til løping så begynte jeg å teste ut triatlon. Triatlon måtte være bra med tanke på å kanskje unngå skader, siden det er både svømming, sykling og løping.

Jeg klarte jo å løpe og sykling skulle jeg da alltids klare. Svømmingen var det verre med. Jeg leste om Østfold triatlon gjennom en blogg, og fikk lyst til å prøve ut dette. Dette var et arrangement for “alle”.  

Jeg meldte meg på, gjennomførte, og ble bitt av enda en basill.

Nye mål

Ettersom jeg ble med på flere løp, så trengte jeg enda større og hårete mål. Jeg gikk fra 12 km til halvmaraton. Min aller første halvmaraton var i Oslo 2016.

For en opplevelse! JEG klarte å løpe 21 kilometer.  Sofagrisen fra 2015 løp over to mil gjennom Oslos gater.

2017 ble året da jeg fullførte min første maraton. I New York av alle plasser. Dette er noe av det største jeg har vært med på. Og jeg kommer aldri til å glemme følelsen av å løpe gjennom alle de fem bydelene i NYC. Skal du løpet én maraton i løpet av livet dit, så anbefaler jeg New York City Marathon.

Hva nå? Jeg hadde nå gjennomført en maraton. 42 kilometer løping. Dette hadde jeg aldri trodd jeg noensinne ville klare å gjennomføre. Men jeg klarte det. Jeg fant ut at alt er faktisk mulig. En helt uvirkelig reise. Jeg trengte nye mål. Nye, større mål.

Bislett 24-timers

i 2018 meldte jeg meg på Bislett24 – et 24-timersløp. Jeg kom tilfeldigvis over en artikkel om dette på Facebook. Og på noen klikk, så var jeg påmeldt.

Alle jeg snakket med mente jeg var gal. Ja, så var jeg kanskje litt gal da jeg meldte meg på. Men det er dette jeg elsker – utfordringer. Utfordre kropp og sinn til det ytterste.

Dagen kom, jeg var så godt forberedt som jeg kunne få blitt. Eller rettere sagt  – lite forberedt.

Jeg visste ikke hva jeg gikk til i det hele tatt. Jeg hadde en drøm om å klare 130 kilometer. Dette var det kvinnene måtte klare for å få medalje.

Starten gikk klokka 10.00. Det gikk lett runde på runde. Jeg var flink til å få i meg både drikke og mat underveis. Kilometerne gikk og klokka gikk. Pratet med flere andre utøvere underveis.

Etter ca 10 timer så sa det pang i det høyre kneet. Jeg tenkte at jeg måtte bli flinkere på å bytte på å løpe og gå, så ville det sikkert gå over. Det gikk greit en stund, men så var det vondt hele tiden.

Etter en samtale med Røde kors, ble jeg anbefalt å gi meg før jeg ble skikkelig skadet. “Det kommer alltid et løp til”.

Kloke ord fra Røde kors der altså.

Jeg rundet 70 kilometer, og da gav jeg meg. Jeg skal ikke lyve – jeg var utrolig skuffet. Jeg ville jo holde ut i 24 timer! Men distansepers på syv mil er jo i grunn ikke noe å være skuffet over.

Jeg kunne jo tross alt kalle meg en ultraløper. Sofagrisen fra 2015 var nå en ultraløper. Jeg bøyer meg i hatten.

2018 bestod av triatlonkonkurranser, pers på både halvmaraton og helmaraton og mange nye bekjentskaper. Og toppen av kransekaka ble altså Bislett 24.

Hadde noen sagt i 2015 at jeg skulle delta på et 24-timersløp, så hadde jeg ledd. En helt uvirkelig og fjern tanke. Men i 2018 ble det altså en realitet.

En mangefasettert reise

Min reise fra 2015 til 2018 har vært spennende, lærerik og morsom. Det har vært både oppturer og nedturer. Og jeg ville ikke vært foruten nedturene.

Det har vært noen skader, men jeg har kjempet meg igjennom dem, og lært mye underveis. Man lærer så lenge man lever har jeg hørt.

Skadene gjorde at jeg måtte trene litt mer allsidig – dermed kom triatlon inn i bildet. Selv om løping er min lidenskap, så melder jeg meg på noen triatlonkonkurranser hvert år. For det er ganske så gøy det og.

På toppen av det hele så har jeg fått venner for livet. Venner som deler den samme gleden og iveren over løping og trening som meg selv.

Venner som man kan delta i løp sammen med og ha det gøy. Dele oppturer og nedturer, personlige rekorder og fiaskoer. Og ikke minst – lære seg å crawle sammen. Beate – jeg sikter til deg.

Dette er mennesker som gir meg energi og motivasjon til å nå mine neste mål. Og jeg håper jeg gir det samme tilbake til dem. Løping og triatlon er sosiale idretter. Rett og slett.

Flere mål vil det bli

Mine neste hårete mål er usikre. Men nye hårete mål vil det bli – det kan jeg garantere deg. For det er nettopp disse målene som holder treningen i gang. Vår som vinter. Varmegrader eller kuldegrader.

Har jeg mål, så kommer jeg meg ut døra. Treningen trumfer været hver gang. 

Og du skal ikke se bort ifra at du kanskje ser meg under Bislett 24 i 2019 også.


Oppdatering anno 2021:

Les tidligere etapper av RW-stafetten her:


Flytte grenser

Flytte grenser


Det verker i hele kroppen, jeg hiver etter pusten og kjenner melkesyra tar grep. Allerede etter to kilometer får jeg en fornemmelse av at formen er vesentlig dårligere enn jeg hadde forestilt meg. Det var ingen maraton jeg hadde lagt ut på, men en lettkupert løype på seks kilometer. Jeg forstår at her må noe gjøres med min fysiske form.


Denne etappen av RW-stafetten skrives av Truls Wæraas. Han forteller om hvordan iveren etter å flytte grenser har tatt ham på en reise fra utrent til ultraløper.
Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail til sara@runnersworld.no, da vel!


Mellom smerte, ubehag og følelsen av å synes synd på seg selv, klarer jeg å mobilisere. Jeg bestemmer meg for å ta grep – og at denne løypa skal bli referansen på min fremgang.

Etter fullførte seks kilometer (jogg og gange) kjenner jeg et snev av tilfredsstillelse, jeg hadde jo tross alt kommet meg gjennom løypa.

Utslått på sofaen finner jeg inspirasjon i en eldre utgave av et magasin for løpere. Mitt første mål blir å fullføre denne løypa uten å måtte gå eller ta pauser underveis.

Pågangsmot

Med stort pågangsmot gjennomfører jeg to–tre løpeøkter i uka, og det går ikke mange uker før jeg gjennomfører testløypa løpende på tiden 33:53 (knappe 6 minutter per kilometer).

Jeg slo meg på brystet og tenkte «nå har jeg blitt en løper, en av dem som kan holde det gående i noen kilometer.»

Jeg har alltid vært opptatt av å utfordre meg selv og flytte grenser. Det har gitt meg mange opplevelser, mestringsfølelse og plusspoeng på helsekontoen.

 Jeg hadde jo gjort større ting tidligere, men det var i andre disipliner enn løping. Hva om jeg kunne bli en av dem som løper 10 kilometer gateløp, det er jo ingen umulighet.

Det blir med to–tre treningsøkter i uka, men jeg har forstått at et innslag av intervaller kan være hensiktsmessig for å få fart på blodpumpa. Treningen går fint de neste månedene, selv om dørstokkmila melder seg klarer jeg å gjennomføre treningsplanen i grove trekk.

Iveren etter å flytte grenser tok Truls Wæraas ut på en reise fra utrent til ultraløper. Foto: Knips Media

Milepæler og mål

Bordet fanger, tenkte jeg, så her var det bare å hive seg rundt finne et løp i nærområdet og melde seg på.

Tordenskjoldløpet i Trondheim ble debuten, og målgang ble sammen med et «tog» av andre løpeglade mennesker. En milepæl var nådd, jeg kunne si at jeg var blitt en løper.

Jeg hadde vunnet. Ikke løpet, men over meg selv.

Om lag ett år hadde gått siden jeg hadde min skrekkopplevelse i 6-kilometersløypa, og jeg følte på stolthet over egen gjennomføringsevne og fremgang i løpeskoa.

En ettermiddag sitter jeg og mimrer, ser på gamle bilder jeg har liggende på macen – plutselig et er et nytt mål satt. Et tilbakeblikk til da jeg gikk Norge på langs for ti år siden, 3000 kilometer fra Lindesnes til Nordkapp, ga meg inspirasjon til å flytte nye grenser.

En halvmaraton måtte jo være innen rekkevidde for en som akkurat har passert 50 år.

Terminlisten for halvmaraton ble studert, og valget ble lett. Jeg ville delta på Trondheim Maraton, en folkefest i Trondheim som skulle gå av stabelen om ni måneder, i august.

Det var bare ett problem, jeg hadde tatt på meg et oppdrag som guide, jeg skulle lede en ekspedisjon over innlandsisen på Grønland i hele mai.

Jeg valgte å tenke at 27 dager på ski i isødet, trekkende på en 70 kilo tung pulk, ville gi meg masse utholdenhet og evne til å tåle smerte.

Eufori

Ikke langt fra ord til handling – påmelding til Trondheim Maraton var i boks samme kveld.

I perioden som kommer legger jeg inn en ukentlig langtur (15–25 kilometer), en økt med trekking av dekk og et par intervalløkter.

Grønlandsekspedisjonen gjennomføres som planlagt og de to siste månedene før jeg står på startstreken til halvmaraton finpusser jeg formen og får mer fart på bena.

Uten noe referanse til eget tidsbruk på en halvmaraton, valgte jeg å starte i puljen som hadde sluttid på 1:50. Hode og kropp spilte på lag, og jeg angrep de 21 kilometerne med asfalt som lå foran meg.

Jeg kjente på en euforisk opplevelse både under løpet og etter å ha klokket inn på 1:34, jeg følte meg skikkelig sprek – en ny milepæl var nådd.

Ultradebuten

Jeg hadde sett innslag på TV om de tøffeste atletene, de som løp UltraBirken – kunne jeg bli en av dem?

Uten å tenke så mye på konsekvensene lar jeg nok en gang iveren etter å strekke grenser bli avgjørende for mine handlinger. Jeg var plutselig en av «ultra-gjengen», i hvert fall hadde jeg et startnummer som indikerte at jeg kunne bli en ultraløper.

Nettet ble saumfart for tips og triks om hvordan man kunne forberede seg til et ultraløp, og det var ikke mangel på gode råd.

Jeg bestemte meg for å holde fokus på tre elementer i forberedelsen til dette løpet på 60 kilometer med snill høydeprofil:

  • Nok langturer for å forbedre utholdenheten (herde kroppen).
  • Unngå skader og overbelastning.
  • Næring og drikke under løpet.

UltraBirken ble gjennomført, men ikke uten utfordringer og smerte. Som sikkert mange andre har erfart er det lurt å holde igjen i starten av et slik løp, men nei – jeg ga alt fra start for å henge på feltet.

De siste 12 kilometerne ble et mareritt, lett dehydrert og uten krefter registrerer jeg løpere i alle aldre og fasonger fra halvmaratondistansen suse forbi meg.

Nå er det hva som skjer oppe i hodet som teller, blir det målgang eller kan jeg risikere DNF?

I andre sammenhenger hadde jeg vært i denne mentale situasjonen tidligere, og var derfor forberedt på hvordan jeg skulle snu tankesettet – strategien ble å sette små delmål og rette fokus mot alt det som faktisk var positivt. Jeg ble til slutt en ultraløper.

Skape motivasjon

Blant venner og bekjente får jeg både oppløftende kommentarer, men også bemerkninger om at det jeg driver med er galskap.

Å høste anerkjennelse for det man driver med er en motivasjonsfaktor, men de færreste vet jo egentlig hva det innebærer å løpe ultra.

Min måte å bygge selvtillit på er ved å vektlegge dette: å sette mål, søke mestring og skape motivasjon.

Hva blir det neste?

Å løpe i fjellet har de siste årene vært min favorittaktivitet – det gir frihetsfølelse, flotte naturopplevelser og en god dose plusspoeng til helsa. Til kommende sesong er planen å delta på et knippe ultraløp: Hardangejøkulen Ultra, UltraBirken og Rondane 50 miles.

Man løper ikke for å bli ung, men for å bli gammel.

Les tidligere etapper i RW-stafetten:

Målet er å løpe 300 maraton

Målet er å løpe 300 maraton


Odd Gunnar Tveit (57) har løpt 258 maraton og mottatt Jon Hendens minnepris. I ni år har han og kona Sigrun arrangert Steinsland Bygdemaraton, kjent som Norges mest sjarmerende løp – med traktortema og utradisjonell prisutdeling. Odd Gunnar har en...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller

Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller


Karl Joachim Svendsen forteller om hvordan selvtilliten har vokst i takt med kilometerantallet de siste fire årene.
Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

I 2017 bestemte jeg meg for at jeg skulle ta tak I formen min, som var blitt litt rund og andpusten.

Etter noen runder på sykkel der rumpa ble vond og sår var jeg ganske så lykkelig da vinteren kom og isen la seg.

Heldigvis kunne jeg ikke bare la den kondisjonen jeg hadde bygd opp forsvinne, så jeg bestemte meg en dag for at jeg skulle snøre på meg de litt for små trailskoene mine og løpe en runde rundt den mest brukte turløypen på Stord.

Sju kilometer senere var jeg i mål, full av endorfiner og nyfødt som løper!

Underverker for psyken

Det gikk ikke lang tid før jeg meldte meg på mitt første løp. Helmaraton under Sunnhorldand Maraton. Go big or go home, tenkte jeg, kombinert med en «dette har jeg ikke gjort før så det klarer jeg sikkert!»-mentalitet.

Mye hardtrening og mange langturer senere fullførte jeg det målet. Ikke var jeg best, faktisk kom jeg inn på nesten sisteplass, men det satte ingen stopper for meg.

Underveis på treningsferden min fant jeg ut at de gode langturene med lavt tempo gjorde underverker for psyken som jeg hadde slitt med i mange år.

De bygde opp både kropp og sinn, og på den måten forelsket jeg meg i langdistanseløping.

Jeg fortsatte å løpe, med den gode langturen som gulroten min – muligheten til å kunne løpe lengre og lengre uten å bli unødvendig sliten.

Som Mandolin Orange synger så fint: Just like an old friend, kinder than expected.

Foto og sosiale medier

Etter en stund begynte jeg å se mulighetene for å fotografere samtidig som jeg løp. Jeg hadde fotografert en del før, og nå ville jeg ta opp den hobbyen igjen, kombinere den med den nye livsstilen min.

For en firebarnspappa med små tvillinger er tidsklemma en stor realitet, men jeg hadde fritt løyve til å drive med selvmedisineringen min, så jeg investerte i ett lite snedent GoPro-kamera og begynte å ta bilder underveis.

Den kunnskapen jeg hadde om foto kom godt med og jeg klarte å produsere noen bra bilder.

Nå hadde jeg enda en grunn til å komme meg ut i løypa, men jeg manglet et forum der jeg slapp å spamme ned alle vennene mine med løpebilder.

Instagramkontoen tall.guy.runs ble opprettet og jeg begynte å få litt positiv respons derfra.

Nå hadde løpingen gitt meg såpass god selvtillit og psyke at jeg kunne reklamere litt for løping som terapi. Jeg tenkte at om jeg kan ha så god effekt av dette, hvorfor kan ikke andre som sliter psykisk få litt inspirasjon.

Kanskje jeg kunne hjelpe en og annen til å ta det steget jeg hadde tatt?

Jeg har skrevet en del tekster om det å komme seg opp fra kjelleren på instagram, og har nå startet en egen liten blogg der jeg kan skrive om løping.

Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

Fjellet, den ultimate lykkepillen

Jeg hadde hatt en forkjærlighet for fjellet en stund før løpingen begynte, men det var den tidsklemma, da.

En fjelltur i lett gange tar fort en hel dag, og kanskje to om man skal ha med telt. Men nå hadde jeg funnet en ny form for løping, terrengløp.

De stundene jeg tilbringer med løpesko på beina i fjellet gir meg en så høy boost av frihet og ren lykke at jeg nesten faller pladask ned fra fjellet. Og det er ganske så praktisk at det bare er en liten time lett jogg fra døren til nærmeste fjelltopp.

Omgivelsene er vakre og utsikten er enda vakrere når hodet er fullt av endorfiner. Jeg bruker kamera flittig når jeg er der oppe, så tiden flyr fortere enn den burde. Og den tiden jeg sa jeg skulle bruke blir ofte en time lengre. Tempus fugit.

En dag bestemte jeg meg for å ta Stord på langs som en personlig utfordring.

Det er en god tur på cirka 40 kilometer med mange topper og høydemeter. Den dagen var det 30 grader i sola og toppen av en hetebølge. Men sta som jeg er, forsøkte jeg. Uten større hell.

Jeg kastet inn håndkleet et lite stykke fra mål, men sverget å ta turen til neste år. For har jeg begynt på et løpeprosjekt, SKAL det gjennomføres.

Helt til himmels og virtuelle løp

Runner’s World Challenge arrangerte løpet Til himmels på himmelfartsdagen i fjor, hvor det var om å gjøre å sanke flest mulig høydemeter i løpet av én dag.

Da så jeg mitt snitt til å ta Stord på langs på nytt. Den ble en kraftanstrengelse med fin flyt og mange fine timer i fjellet. Denne gangen kom jeg meg i mål, og kunne krysse fjellultraløp av på listen min.

Turen endte på 43 kilometer med ren lykke. Med flere fjelltopper og stier enn strengt tatt nødvendig, klarte jeg 1825 høydemeter. Endelig hadde jeg lagt den mislykkede turen bak meg.

Jeg hadde nå klart det ene målet jeg satte meg etter det andre. På Langfredagsmaraton, også i regi av Runner’s World Challenge, tok jeg og en kompis en runde rundt Stord som jeg logget til 63.38 kilometer.

En hel og en halvmaraton etter hverandre. Det var dagen jeg ble ultraløper. Et mål jeg ikke trodde var mulig for meg for noen år siden!

Mål og motivasjon

Nå vet jeg ikke helt hvilke mål jeg tør sette meg videre. Jeg har siklet litt på Ultrabirken og Lysefjorden inn, og vet det er mulig å gjennomføre.

Jeg har aldri satt meg høyere mål enn nettopp det. Å gjennomføre. Om jeg klarer det på en dugelig tid er det bare en liten bonus.

Men det viktigste for meg er å ha et mål jeg kan sikte mot, en liten motivasjonspush. Alt kan oppnås bare du vil det nok! Tiden den er der, det kommer bare an på hvordan du utnytter den.

Jeg har nå løpt i fire år. Jeg håper beina mine tillater at jeg løper 30 år til og at jeg kan fortsette å dele det gode løpebudskapet.

Jeg har blitt modigere og fått en bedre selvtillit av løpingen. Jeg kommer nok aldri til å bli best, men jeg er ikke så aller verst heller.

Jeg løper med en tanke om at dette er ren terapi. Og så lenge den tanken er med meg, kan jeg nok overvinne de fleste utfordringer som livet sender min vei.

La freden senke seg over kroppen og kjenn på takten av føttene mot sti.

Den repetive dunkingen blir som et mantra der hver bevegelse er med på å skru av stress og hverdag.

Legg bekymringene fra deg langs stien, stikk dem under en varde eller stein.

Kjenn at du lever i nuet.

Deg og naturen, sammenflettet i en herlig springleik.

Finn sonen din, og son helt ut.

Kjenn hvor lett kroppen er når alt er koblet av.

Løp …

Løp for livet .

– Det er min form for terapi

– Det er min form for terapi


Jevi Majid løper gjerne alene, men er bevisst på ansvaret om å bruke sin stemme som løpende, norsk-pakistansk kvinne. 

– Jeg løp Stockholm Marathon for tre uker siden og det var en herlig opplevelse! I dagene før løpet hadde jeg smerter i knærne og ryggen, så målet var egentlig bare å komme meg til mål. Likevel perset jeg med 20 min siden forrige maraton så det var både gøy og emosjonelt!

Det forteller Jevi Majid, som fortsatt har til gode å få en dårlig opplevelse med løpesko på beina. De siste årene har løpingen vært en viktig del av hverdagen for Jevi, uansett værforhold og sinnstilstand. 

– Løping har vært en konstant i livet mitt de siste 4-5 årene. Gjennom en tøff skilsmisse, flytting til Norge, alenemors tilværelsen, gjennom jobb og studier. Løping har alltid vært min ‘escape’, hvor jeg får tid til å prosessere og reflektere, og bare den luksusen å ha tid til meg selv, sier Jevi.  

Foto: Andy Astfalck

– Jeg føler meg mye bedre etter en løpetur, både psykisk og fysisk. Gjennom min løpereise fått mange venner og mange som er motivert av det jeg gjør, å få mer mangfold i løping og å spre budskapet om hvor godt løping er for både kropp og sinn, forteller Jevi. 

Løping er for alle

Som flokkdyr trenger vi alle å føle på samhold og fellesskap. Jevi er overbevist om at løpingen kan gi så mye mer enn bedre fysisk form.

– Ikke bare kan løping hjelpe enhver som velger å løpe på tredemølle eller utendørs, det skaper også rom for at flere kan delta. De fleste føler at man må løpe fort for å løpe og det stemmer jo ikke! Alle kan løpe og det bør være en inkluderende aktivitet. Store løp, stafetter, tur rundt Nøklevann eller at du får med deg noen neste gang du kjører intervaller på treningssenteret bidrar til fellesskapet. 

– Hva er det beste med å løpe sammen med andre?

– Vennskap. Snakke sammen. Bidrar til mindre ensomhet. Det er mange fra min gamle løpegruppe som fortsatt løper sammen og for en slags ‘outlet’ for å snakke om barn og utfordringer på hjemmebane. Det er en form for terapi, forteller Jevi Majid.

ASICS Ekiden på Voldsløkka

Bli med på en sosial og morsom løpeøkt på Voldsløkka!

Lørdag 13. november inviterer vi til ASICS Ekiden på Voldsløkka i Oslo, et stafettløp med seks forskjellige etapper som utgjør en maraton på en drøy time. Du kan møte opp alene eller med løpegjengen din, det er plass til alle uansett om du løper fort eller sakte!

Les mer her: ASICS Ekiden Voldsløkka

Løpere fra nord: Trivselskoordinatoren

Løpere fra nord: Trivselskoordinatoren


Mestring kan bidra til uforglemmelige øyeblikk. Det har Cecilie Barth-Heyerdahl fått erfare, både personlig, men også i jobben på sykehjem. Cecilie startet sin karriere på fotballbanen, men har de senere årene vært en solid grunnstamme i løpsmiljøet i Tromsø –...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER