– Det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse

– Det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse


Fra en vinners perspektiv: Denne teksten gjengir Sondre Nordstad Moens opplevelse av 2:05:48 under Fukuoka Marathon i 2017.

Det er en solfylt ettermiddag i byen Fukuoka, nord på den japanske hovedøya Kyushu. Datoen er 3. desember 2017. Det er midt på natta norsk tid. Lokale klokker tikker mot 12:10. Det er straks klart for det som er som julaften å regne for det maratonfrelste Japan: Fukuoka Marathon. Det internasjonale friidrettsforbundet beskriver det som et av de ledende gateløpene i verden, og arrangementet er derfor betegnet som et ”IAAF Road Race Label Event”.



Fra en vinners perspektiv

Som Erlend Loe skrev i romanen Naiv. Super: «Perspektiv burde være noe man kunne kjøpe og sette intravenøst.» Fra en vinners perspektiv er en artikkelserie som tar for seg nettopp vinnerens personlige opplevelse av løpet.



«One in a million»

Arrangøren har virkelig slått på stortromma og samlet et stjernespekket felt. Kringkasteren lar kameraet gli over feltet. Norge er representert ved sin ubestridte langdistansekonge. Sondre Nordstad Moen har startnummer fem. Kun fire uker tidligere løp han 59:48 på halvmaraton i Valencia. På maraton står han ”bare” notert med 2:10:07. I denne sammenheng er Norstad Moen kun én i rekka, eller som Bossons klisje stadfester: ”One in a million”.

Stjernespekket felt

På forhånd er Bedan Karoki Muchiri ansett som den største favoritten – ikke uten grunn. På merittlisten har han sølv bak anerkjente Geoffrey Kamworor (verdensrekordholder på halvmaraton med 58:01) både under VM i terrengløp i 2015 og under VM på halvmaraton året etter. Karokis personlige rekord på 10 000 meter lyder 26:52:12. Det er også verdt å nevne at han kun to måneder etter Fukuoka Marathon presterte 58:42 på halvmaraton. Mannen er i kjempeform!

På startstreken tripper også Stephen Kiprotich, som ble olympisk mester på maraton i London 2012. Året etter ble han verdensmester på distansen i Moskva. Japanerne stiller også mannsterke, blant annet med løpere som Suguru Osaka og Yuki Kawauchi. Disse har ved flere anledninger gjort seg bemerket også i norske medier. Osaka har blant annet notert flere japanske rekorder, og derfor håvet inn enorme bonusutbetalinger. Kawauchi imponerte og begeistret det norske publikum med sin seier under Oslo Maraton i 2017. Året etter smeltet han hjertene til det internasjonale publikum, med sin historiske seier i Boston Marathon.

Det kunne vært skrevet så mangt om startfeltet. Fukuoka Marathons innholdsfortegnelse minner mer om en lengre fantasiroman. Selve handlingsforløpet er likevel enda mer interessant. Sett med norske øyne er det åpenbart et eventyr. Historien er likevel ikke fantasi, men realitet.

Dette bildet er fra en annen maraton, nemlig fra EM i Berlin 2018, hvor Sondre dessverre måtte bryte grunnet en skade. Foto: Matthias Hangst/Getty Images

Den hvite kenyaneren

Sondre er ikledd en lyseblå og rød Nike-singlet. Overdelen matcher den første utgaven av Nike Vaporfly 4%. Det er tydelig at Sondre ikke har sløst tid i solariet. ”Den hvite kenyaneren” har likevel aldri sett bedre ut. Som en gaselle er han bygd for å holde høy fart over lengre distanser. Han har selvtillit til å predikere en sluttid på 2:07 – kanskje til og med 2:06 om alt klaffer. Samtidig har han dratt til Japan i bevissthet om at målsettingen allerede er oppnådd denne sesongen. Dette blir som en bonus å regne. Sondre har hatt lave skuldre på trening de seneste ukene. Det har stort sett gått på skinner og innsatsen han har lagt inn har gitt høy avkastning. Det er endelig tid for å cashe ut for all investering.

Det er endelig tid for å cashe ut for all investering.

Til øredøvende jubel og storslått korpsmusikk legger feltet i vei. Pliktoppfyllende i sin rolle som fartsholder, tar australieren Brett Robinson umiddelbart teten. Kroppsspråk, stegfrekvens og innsats indikerer en behersket start. Da løpet innledes med halvannen kilometer inne på en friidrettsbane, er det lett å regne seg frem til at farten er langt fra rolig. Den første runden passeres på 1.06, og 500-metersmerket på i underkant av 1.23. Det tilsvarer 2.45 min/km. Brett Robinson tar et lite blikk på GPS-klokka og justerer farten litt. Den første kilometen passeres på cirka 2.57.

Perfekt pacing

De fremste løperne ser svært avslappet ut i TV-ruta. Idet kringkasteren skifter fokus bakover i feltet, får vi et mer reelt inntrykk av hvor fort det faktisk løpes. Svært dyktige løpere strekker ut steget og legger mye trykk i hvert skyv. Noen av disse kan karakteriseres som modige og tapre. Andre kler muligens bedre betegnelsene dristige eller naive. De er kamikaze-løpere. De er forberedt på å gå i krigen med ”døden” til følge. Det skal løpes så fort som mulig, så lenge det holder.

GPS-en viser at feltet passerer 3000 meter på cirka 8.56. En vanlig, dødelig skulle nok ønske at anstrengelsen snart var over. Brett Robinson ser bare kjapt på håndleddet og konstaterer at han er ”on pace”. Det skal løpes fjorten slike 3000-metere før oppløpet.

Fem kilometer passeres, som bestilt, på 14.59. Nok en gang kan Brett Robinson konstatere med et kjapt blikk at alt foreløpig går som planlagt. Sondre er omringet av sterke afrikanske og asiatiske løpere. Han ser ut som en million dollar i rygg på fartsholderen. I samråd med treneren, Renato Canova, ble det enighet om å våge og følge tetfeltet dersom Sondre løp sub 1:01:00 på halvmaraton i Valencia fire uker i forveien. Med 59:48 som fasit gjør han det nå i tillegg med stor selvtillit.

Utenomjordisk

Ved 10 kilometer-skiltet stopper klokken på 30.01. Det gir 15.02 på den andre 5-kilometerssplitten. Sondre ligger i andre rekke – fremdeles noe beskjeden, men samtidig pretensiøs. Han løper delvis i le for vinden. Det er lite som tyder på at den første mila har kostet nevneverdig med krefter. Japansk TV filmer mennene bak. De fremstilles som helter – noe de virkelig er. Fra dette perspektivet kan Sondre derimot betegnes som utenomjordisk.

Brett Robinson fortsetter sin presise pacing. De første 15 kilometerne tilbakelegges på 44.59, noe som gir en 5-kilometerssplitt på 14.58. De fleste overkroppene svaier litt mer. Det er et av få tegn TV-seerne får på at intensiteten begynner å koste.

Bevegelsesmønsteret virker forhåndsinnstilt, som hos en robot.

Sondre virker konsentrert, men avslappet. Mens forhåndsfavoritten Karoki stadig maser på fartsholderen om å opprettholde stødig 3:00-fart, gir Sondre fullstendig blaffen i om det går noen sekunder fortere eller saktere her og der. Han fokuserer derimot intenst på enkle arbeidsoppgaver, samt å posisjonere seg inn mot drikkestasjonene for å unngå uhell. Han strekker kjapt ut venstrearmen og grabber til seg sin private drikkeflaske ved bord fem. Han er umiddelbart tilbake i le for vinden og sutter tålmodig – ja, nesten mekanisk på flasken de neste 700 meterne. Bevegelsesmønsteret virker forhåndsinnstilt, som hos en robot. Samtidig fremstår han smidig som en katt.

Sondre Nordstad Moen har preget verdenstoppen i langdistanseløping i en årrekke, og på ulike distanser. Her fra 5000-meteren i London-VM i 2017. Foto: Getty Images Andy Lyons/Getty Images for IAAF)

Tetfeltet tynnes ut

Fra kameraet på motorsykkelen på halen av feltet, får vi se Yuki Kawauchi krumme nakken. Han fighter tappert, men Kamikaze-taktikken er i sin natur dødsbestemt. Det kan heves over tvil at han går 27 svært ubehagelige kilometer i møte.

20 kilometer passeres på 1:00:03. Det gir en 5-kilometerssplitt på 15.04. Estimert sluttid er ved dette tidspunktet 2:06:39. Sondre plukker opp en ny flaske og gjennomfører sin vante drill. Klokken viser 1:03:19 da feltet passerer halvveis. Halvannen kilometer seinere forlater Brett Robinson rollen som lokfører. Toget teller cirka ti mann: Et par japanere, Sondre Nordstad Moen og en rekke blodtrimmede afrikanere.

Farten opprettholdes til 25 kilometer. Med en 5-kilometerssplitt på 15.01 passeres det på 1:15:04. I denne fasen skrelles flere løpere av, og tetfeltet som nærmer seg 30 kilometer teller nå seks mann. Det sies at en maraton begynner ved 30 kilometer. Gruppen sies å ha beveget seg som ønsket til ”start” på 1:30:08. Det gir ganske nøyaktig 3:00 min/km i snitt, etter en ny 5-kilometerssplitt på 15.04. Tetfeltet teller nå fem mann: Stephen Kiprotich, Suguru Osako, Bedan Karoki Muchiri, Amanuel Mesel, samt løpe-Norges kjæledegge: Sondre Nordstad Moen.

Kamphaner

Som ”bestilt” legger Karoki inn et ekstra gir ved passeringen. Sondre tar umiddelbart hjulet hans. Han har en plan – og den er nøye taimet og tilrettelagt. Den gjengse friidrettsentusiast reagerer muligens med vantro. For Sondre selv fremstår det som den største selvfølgelighet. De tre resterende løperne gjør et heltemodig, men nytteløst forsøk på å følge.

Ved 32 kilometer kommer en brå 90-graders høyresving. Sondre er på alerten og viser godt veigrep. Han slynger seg gjennom svingen så elegant at han får et par meter på Karoki. Det er svært positive tegn. Med én mil igjen å løpe kan det dog kun vurderes som indisier. Det er altfor tidlig å trekke slutninger og konkludere med hvem som er sprekest. Sondres treningsopplegg har vel så mye vært rettet mot halvmaraton, så han har kalkulert med en ørliten sprekk etter 35 kilometer. Han vil likevel komme inn på høyst akseptable 2:07–2:08.

Kiprotich, Osako og Mesel løper fremdeles vidunderlig flott og fantastisk fort. Det holder likevel ikke til å holde følge med duoen Karoki og Nordstad Moen. Kamphanene i tet bytter på å ligge i vinden. Farten viser 2:55 min/km frem til 35 kilometer. Den seneste 5-kilometerssplitten er tilbakelagt på 14.37.

Seier vs sluttid

Sondre aner tegn på at Karoki lar seg stresse over at han ikke puster nevneverdig. Samtidig bekymres Sondre selv til en viss grad av at klokka viser 2:48 siste kilometer. Skal det ødelegge for en optimal tid? Sondre slår seg til ro med at det også virker å ha kostet for Karoki. Det er selvfølgelig artig med rekorder, men til syvende og sist handler det om å vinne løpet. Sluttiden mister gradvis fokus.

Ved 36 kilometer får Sondre plutselig noen meter. Han sverger likevel til planen, og tar seg tid til å plukke opp en ny drikkeflaske ved bord fem. Luken til Karoki utvides raskt, men Sondre er likevel ikke spesielt selvsikker. Han jaktes av meritterte løpere, som på ingen måte vil gi ham seieren uten kamp til døra. Tankene uroer han noe, men det virkelig plagsomme er stingene i magen. Han evner likevel å gli sakte, men sikkert i fra sin argeste konkurrent.  

I kampens hete er han faktisk bevisst og reflektert nok til å spekulere i om dette kan være karrierens optimale sjanse.

I den indre dialogen diskuteres den europeiske rekorden. Sondre vet så altfor godt at den utgjør 25 sekunder raskere enn 3:00 min/km-fart. Han er ekstremt streng med seg selv og konsentrerer seg om å opprettholde takten og momentum. I kampens hete er han faktisk bevisst og reflektert nok til å spekulere i om dette kan være karrierens optimale sjanse. Man kan aldri ta en slik oppladning og løpsutvikling for gitt. Det er ekstremt mye som kan gå galt i en monoton oppkjøring, og i ikke minst i det Sondre selv beskriver som ”kavringen av et løp” helt til slutt.

Knallsterk ankeretappe

Med en ny 5-kilometerssplitt på 14:38, passeres endelig 40-kilometersskiltet på 1:59:23. Det gir tallknuseren selvtillit. Sondre har estimert at han måtte passere på 1:59:35 for å være på skuddhold til den europeiske rekorden. Hver kilometer som passeres under 3:00 gir ytterligere tro på at det kan gå. Med 5:39 siste to kilometer, løper han plutselig i estimert halvmaratonfart og føler likevel enorm flyt.

De siste 600 meterne løpes igjen inne på tartandekket. Sondre passerer målstreken for nest siste gang på 2:04:40. Fra bane seks fører løypen ham inn mot lista. Sondre vinker til publikum og flyter tilsynelatende ubehersket den siste runden på cirka 68 sekunder. Sluttiden er oppsiktsvekkende: 2:05:48! Siste 2,195 km er tilbakelagt på 6.25, altså 2:55-fart på kilometeren.

Sondre er til stede på premieutdeling allerede før det offisielle tidtakersystemet teller to timer og ni minutter. Hodet ikles en beskjeden, grønn blomsterkrans, som matcher hans ydmyke fremtoning. Han gjennomfører et kunstig langt og spektakulært håndtrykk med en overivrig og tydelig begeistret distributør. Hele situasjonen er ufattelig. En nordmann har løpt 2:05:48 på maraton og vunnet et IAAF Road Race Label Event. Sånt gir gjenlyd i en hel idrettsverden! Sondre suger til seg inntrykkene. Det begynner å gå opp for han hva slags bragd han faktisk har utrettet.

Gelato og legendestatus

Etter seremoni, dopingkontroll og pressekonferanse, får Sondre endelig testet autentisk japansk sushi på banketten. Det er et etterlengtet innslag, da han og Canova hele uka har sverget til en italiensk restaurant for både lunsj og middag.

Ved denne restauranten tilbys også ordentlig italiensk is – som duoen har planlagt som en liten gulrot. De har dog inngått et veddemål om at dersom Sondre ikke overgår Abdi Nageeyes europeiske årsbeste på 2:08:16, skal Canova få nyte isen alene, mens Sondre sitter slukøret og ser på. Med 2:05:48 og ny europeisk rekord i baklomma, kan de heldigvis dele gleden. Kvalitetsbevisste Canova kan likevel ikke dy seg og påpeker tydelig at isen ikke kan karakteriseres som 100 prosent håndverk.

Johan Kaggestad har fulgt kondisjonsidrett med argusøyne i en mannsalder, blant annet som personlig trener for løperlegendene Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, landslagstrener i friidrett i ni sesonger (inkludert 13 medaljer i OL, VM og EM), støttetrener for skøytelandslaget, trener og ekspertkommentator i sykling, og sportslig koordinator i en rekke sommeridretter. Da Sondre Nordstad Moen parkerte det bunnsolide feltet i Fukuoka – og samtidig noterte Europeisk rekord på distansen – stadfestet Kaggestad at løpet ”sannsynligvis er det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse. Jann Post beskrivelse ”eventyrlig bra” er ingen overdrivelse, snarere tvert imot. Prestasjonen er legendarisk og Sondre Nordstad Moen er per definisjon en legende.

Xavier Thèvenard med On i riktig retning

Xavier Thèvenard med On i riktig retning


Det sveitsiske løpemerket On og den franske terrengultra-kongen jobber sammen for en bærekraftig løpeverden på flere måter: Xavier Thèvenard engasjerer seg i Kilian Jornets arbeid for miljøet, og han jobber tett på On i utviklingen av produkter. I dag lanseres en ny terrengsko for ultraløping – Cloudultra.

– Jeg er heldig som kan leve av sporten, og det takker jeg samarbeidspartnerne mine for, sier Xavier Thèvenard.

Franskmannen er en av verdens fremste terrengultraløpere, med til sammen seks seire i en av verdens største terrengløp, UTMB. Den imponerende løperen har nettopp inngått et samarbeid med det sveitsiske løpemerket On, men likevel er det en annen samarbeidspartner han verdsetter enda høyere.

– Min fremste samarbeidspartner er naturen, sier Xavier Thèvenard.
Foto: Jordan Manoukian

Miljøbevisst

– Min fremste samarbeidspartner er naturen. Det er her jeg tilbringer mest tid når jeg ikke sover. Det ville vært merkelig å ikke vektlegge viktigheten av naturen – ikke ta vare på den – når alle vet at den er truet, sier Xavier, og trekker frem at han er heldig som har et navn i sportsverdenen.

Selv om han mener at han ikke er noe mer legitimert til å komme med miljøoppfordringer enn andre, utnytter han likevel statusen sin til å fortelle om det som er viktig for ham, nemlig miljøet.

– Jeg er ikke eksemplarisk, men ved å gjøre små ting som fungerer for deg, kan du forandre ting til det bedre – så hvorfor ikke gjøre det? Å fly til løpekonkurranser rundt om kring er ikke lenger en prioritet for meg, siden det er så mye igjen å oppdage i fjellene i Jura og Alpene, i nærheten av der jeg bor – det er en fantastisk lekegrind, sier han.

Xavier engasjerer seg i flere miljøorganisasjoner og jobber tett med Kilian Jornet i hans stiftelse for naturvern. Foto: Jordan Manoukian.

Xavier sammenligner utendørsidretter som løping med et utstillingsvindu for naturen, og det er tydelig at han er svært engasjert. Nylig ble han involvert i Kilian Jornet Foundation, som jobber for ivaretakelse av naturen.

– Å trene i ødelagt natur henger ikke på grep. Så når Kilian Jornet fortalte meg om hans stiftelse var jeg umiddelbart interessert. Det er en glede å kunne få være stiftelsens talsperson i Frankrike. Jeg jobber også med andre miljøorganisasjoner som for eksempel Une Bouteille á la mer og Mountain Riders, i tillegg til naturreservatet i nærheten av hjemstedet mitt, forteller Xavier.

Han mener videre at alle må ta stilling til klimakrisen, uten å legge skylden på andre.
– Hvis alle mobiliserer ut ifra sine forutsetninger, og viser at miljøet er viktig for dem, kan vi håpe at politiske autoriteter gjør grep som fører oss i riktig retning, bedyrer han.

On sitt miljøarbeid passer perfekt med mine verdier, sier Xavier i valget av On som samarbeidspartner. Foto: Jordan Manoukian

Bevisst valg av sponsor

På samme måte som han er klimabevisst, er han også bevisst sine samarbeidspartnere. Xavier valgte On av flere grunner.

– Deres miljøvennlige arbeid er en av dem og passer perfekt med mine verdier. Det at jeg bor i nærheten av Ons hovedkvarter i Zürich hvor produktene utvikles er også veldig viktig. Det at jeg har kunnet jobbe sammen med dem på prosjekter som for eksempel Cyclon og andre bærekraftige prosjekter motiverer meg enormt, forteller han, og legger til at han sist men ikke minst har jeg tro på funksjonaliteten til produktene.

Outdoor-kolleksjonen er ifølge On-atleten svært grundig. Den sveitiske ekspertisen og kvaliteten synes i detaljene, mener han.

– Selv om On er et relativt ungt merke, er de flinke til å kvalitetssikre kolleksjonene for å sikre at de sikter i riktig retning. Hvert produkt vurderes og revurderes i en stadig utviklende prosess. Dynamikken er veldig positiv og alle jobber som et lag, forteller Xavier.

Mellomsålen i Cloudultra skiller seg fra de tradisjonelle, hule Cloud-elementene. Mellomsålen her utgjøres av to lag med skummaterialet CloudTec® som sammen tilbyr maks demping og komfort.

Nyheten Cloudultra – komfort etter timevis i terrenget

Under årets ISPO-messe stakk On av med hele tre priser. En av dem var for nyheten Cloudultra – en terrengsko myntet på lange løp i variert og krevende terreng.

– Jeg har testet Cloudultra en stund nå og tror den vil tilfredsstille terrengentusiaster. Det er mange interessante detaljer, og når du sammenligner skoen med andre modeller i sortimentet, ser man at mellomsålen og yttersålens utvikling er det mest suksessfulle, sier Xavier Thèvenard.

Nyheten Cloudultra kommer med mye demping og støtte slik at du skal kunne tåle mange timer med teknisk løping.

En annen ting som gjør skoen velegnet for terrengultra er en løsning kalt FlipRelease™ som er plassert ved snøresystemet på forfoten.

Alle kjenner til at føttene kan hovne opp etter et visst antall kilometer, og mange løpere tyr dermed til konkurransesko i en litt større størrelse enn de normal bruker.

FlipRelease™ løser dette enkelt med et «flip» ­– og ukomfortabelt press rundt foten reduseres umiddelbart ved at foten får større plass.

Her ser du FlipRelease™-løsningen plassert foran på snøresystemet av Cloudultra.

– Et løpemerke født i de sveitsiske alper utfordrer oss til å lage produkter som kan takle nettopp disse krevende elementene. Cloudultra gjør nettopp det, og den gir deg muligheten til å utforske ditt verdenshjørne i en helt særegen komfort, sier en av Ons grunnleggere, Olivier Bernhard.

Xavier Thèvenard er enig, og har fått med seg at On utvikler produktene sine med inspirasjon i nærmiljøet.

– Produktutviklingen er veldig kvalitativ og jeg vet at bærekraft vektlegges mer og mer – det er svært lovende.

En alvorlig skade måtte til for å rive  Ann-Kristin ut av prestasjonsjaget

En alvorlig skade måtte til for å rive Ann-Kristin ut av prestasjonsjaget


Ann-Kristin Lien (40) jaktet pallplasseringer. Med skader og operasjoner oppsto nye verdier. Nå jakter hun kun mestring og glede.

– Prestasjonsjaget har kommet fullstendig ut av proporsjoner. Det blir for drøyt når mosjonister sutrer for en hamstring som er i ulaget når det er ni måneder igjen til sesongens mål, mener Ann-Kristin.

Stjørdalskvinnen har ikke alltid tenkt slik. Hun har vært supermosjonist selv, og en gang i tiden handlet det meste om å oppnå pallplasseringer. Hun var en «prestasjonsjeger» som skulle klare alt selv. Til nå har hun deltatt på Norseman, NM langdistansetriatlon, Jotunheimen rundt, AXTRI x 3, Horten-Moss, 10K Open Water, diverse terrengsykkelritt, motbakkeløp og over 10 triatloner.

Ann-Kristin mener at treningsmengden til supermosjonister ligger tett opp mot mengden til fulltidsutøverne.



– Å investere i trening mener jeg i utgangspunktet er positivt, men supermosjonisten er ofte ikke forunt kun å ha konkurranser som prestasjonsarena. Som regel er det jobb og familie som også forventer resultater. Det er den totale belastningen i livet som teller, ikke bare treningen. Da kan lyset fort bli brent i begge ender.

Hvilepuls: Den tidligere supermosjonisten Ann-Kristin jaget pallplasseringer. I dag mener hun at aktivitet skal være et sted for frihet og avkobling. Foto: privat

Alenemor på småbruk

Før Ann-Kristin begynte aktivt med trening og konkurranser, drev hun et småbruk på Lånke fra 2003 til 2010. Hun var alene med barna på da to og fire år, en hund og fire geiter. Livet var godt å leve, men fysisk tungt.

– Jeg satt knapt i løpet av en dag. Det var gamle hus, vedhogging, dårlige veier og mange beiter å gjerde inn samtidig som jeg tok meg av barna alene. Når jeg ikke jobbet på småbruket, var jeg ute i skog og fjell, både til bens, på ski og sykkel.

Tanken slo henne ikke en eneste gang at det var trening hun holdt på med, selv om hun kunne vært med på en triatlon så godt trent som hun var. 



– I senere tid hadde jeg nok logget det meste som trening i en eller annen treningsapp.

Det var først da Ann-Kristin ble kjent med noen i Trondheim Triatlonklubb at hun begynte å definere sin fysiske aktivitet på gården som trening.

– Jeg ble raskt hektet og skjønte at lange konkurranser passet meg bra, både fysisk og mentalt. Tidlig kom tanken: «hvor god kan jeg bli?»  

Drømte om pallplasseringer

Fra da av kjente Ann-Kristin gradvis på prestasjonsjaget som snek seg med på svømmetreninger og sykkelturer. I treningsmiljøet var det flere av de mer erfarne som kommenterte at hun hadde talent for utholdenhet, og hun la stort press på seg selv.

– Jeg har alltid hatt en stor aktivitetskapasitet. Da jeg først fikk smaken på triatlon, kom jeg opp i et høyt antall treningstimer per år. Til min forbauselse klatret jeg høyt på resultatlisten, og ett år ble jeg til og med sponset med alt av utstyr. 



Kroppen responderte godt på trening, og Ann-Kristin fikk betalt i form av stadig å bli mer utholdende. Hun begynte å drømme om pallplasseringer. De første konkurransene handlet kun om å reise på eventyr, treffe folk og bare ha det gøy, påpeker hun. 



– Men etter hvert ble hver eneste treningsøkt gjennomført kun med tanke på en god plassering i neste års konkurranse. 


Skader og nye verdier

Ann-Kristin trente hver dag og kroppen var sterk og smidig. Sommeren 2013 fikk hun plutselige smerter i bekkenet under løpeøkter. Smertene forverret seg og etter hvert ble det vanskelig å fungere både på jobb og hjemme.
 


– Det var ikke på grunn av overbelastning jeg ble skadet. Jeg måtte ufrivillig slutte å løpe på grunn av smertene, så sluttet jeg også å sykle og svømme for å se om kroppen ble bedre. 



I denne perioden forsvant mye av det fritida hadde dreid seg om tidligere. Spretne ben over fjellsidene og sterke lår pumpende på sykkelen. Alt fikk brått en slutt. Ann-Kristin ble sittende i sofaen i seks måneder. Uten at hun enda forsto det selv, var dette starten på et nytt tankesett. Pausen fra treningen og konkurransene fikk henne til å innse hva det hele dreier seg om.


– De gangene jeg møtte treningsvenner, leste innlegg om konkurranser på Facebook eller andre steder, ble jeg nærmest uvel av det stadige fokuset på prestasjon. 



Fra sofakroken med strikketøyet i fanget fikk hun tid til å reflektere. Prestasjonskjøret gir skylapper, tenkte Ann-Kristin.



– Vi glemmer hvorfor vi egentlig holder på med dette som i utgangspunktet bare er gøy. Vi legger et umenneskelig press på oss selv og evaluerer og dømmer ut fra hvor raskt det går. Det er mulig at jeg hadde vært på prestasjonskjøret enda om jeg hadde hatt en funksjonell kropp, mener hun.

Nye interesser: Etter skaden fant Ann-Kristin glede i nye aktiviteter som kajakk, telt- og toppturer, men treningen holdes fortsatt ved like. Her er hun på treningssamling på Gran Canarias høyeste topp, Pico, under en treningssamling i 2018. Foto: privat

Tusenkunstner i tilpasning

Ann-Kristin har nå vært skadet i bekkenet i sju år og nylig opererte hun bort halebeinet. Bekkenet blir stadig mer smertefullt, og hun står på morfin døgnet rundt. 



– Legene sier at sjansen for invalidisering er stor. Det har kommet til et punkt der vi må bestemme om jeg skal gjennom omfattende operasjon for å stive av hele bekkenet. Utfallet er usikkert. 



Fra å jage etter pallplasseringer til å finne gleden i en enkel ski-økt. Ann-Kristin måtte brått lære og ta en dag av gangen og finne frem sin kreative side. Smertene har tvunget henne til å bli en tusenkunstner i tilpasning.

– I ett år kunne jeg ikke gjøre annen aktivitet enn å svømme ved å dra meg fram etter armene og låse av underkroppen. I stedet for å tenke på det jeg ikke får til å gjøre, så gjelder det å sette pris på og finne gleden ved det jeg kan gjøre. Tidligere var det dokumentering av de beste prestasjonene som gjaldt.

«Jeg tenker at de genuine opplevelsene med mennesker og naturen fordrer at du er fullt til stede i sinnet ditt. Kanskje vi kan bli flinkere til å prestere innover?«, sier Ann-Kristin. Foto: privat

«Det som ikke er på Strava, har ikke skjedd»

Ann-Kristin påpeker at vi i dag har verden med oss i lommen uansett hvor vi er. 



– Behovet for å vise andre hva man gjør og få bekreftende tilbakemeldinger fra andre, er iboende hos alle mennesker. Treningsturer, utstyr og konkurranser deles hyppig i sosiale media. Jeg er selv dårlig på å bruke sosiale medier, men har hatt et «av og på»-forhold til Strava, sier Ann-Kristin.

Hun forklarer at Strava er et sosialt treningsnettverk, en app, som først og fremst brukes til å spore sykling og løpeøvelser, ved hjelp av GPS-data.  



– En godt befestet setning er: «det som ikke er på Strava, har ikke skjedd!» 

Ann-Kristin innrømmer at hun fortsatt liker tanken på å få «kroner». Det vil si at man sykler eller løper raskere enn alle andre som har syklet eller løpt samme segment eller strekning. Hun dro gjerne ut på treningsturer med et spesielt segment i hodet som hun enda ikke hadde fått «kronen» på. 



– Og med tanken på at det her segmentet, det skal jeg vinne, ja da klarte jeg å holde motivasjonen oppe til å sykle hele intervallet. Og så er det slik at alle andre på Strava får se dine prestasjoner, og folk får beskjed om du stakk av gårde med deres «krone». Faren med Strava, er om du blir for opptatt av å koble det opp mot prestasjon, det er så veldig målbart. Det blir slitsomt om du alltid skal være en bedre utgave av deg selv i morgen enn du var i dag. Å perse på hver eneste økt.

Ann-Kristin mener at hver og en må finne ut hva som passer for seg, men om man merker at man nærmest får et tvangsmessig forhold til å poste på sosiale medier og i treningsapper, så bør varselklokkene ringe.


Prestasjon spiller ingen rolle lenger

Kanskje var det skadene i bekkenet som tvang frem nye verdier og nye strategier for å holde seg i form på. Kanskje var det naturopplevelsene, vennskapene eller aha-opplevelsene med at det ikke alltid handler om å bli best. Ann-Kristin mener det er en kombinasjon. Det beste hun vet er å trene sammen med venner, kjenne jorda under beina, le og mestre i fellesskap og trille av gårde på raceren en varm sommerdag.



– Min største motivasjon for trening de siste årene har vært å være i såpass god form at jeg kan sykle lange turer på raceren om sommeren samt å kunne reise på sykkeltrening til Spania om vinteren. 

Ann-Kristin mener at det er ikke mange som husker den pallplasseringen, men solnedgangen, klemmen og latteren er enkel å gjenkalle.

– Om den eneste motivasjonen for aktivitet er prestasjon, så mener jeg man er langs en vei som stadig blir trangere. Du blir sneversynt. Dersom målet er et livslangt liv i aktivitet, så bør gleden være altoverskyggende. Aktiviteten skal være et sted for frihet og avkobling. Det viser seg at det er ikke treningsøkten i seg selv som er mest verdifull for meg. Prestasjonen er nå å klare det jeg klarer, ikke å få en gullmedalje.

Kosetur uten prestasjonsjag

I dag er Ann-Kristin i såpass form at hun klarer å sykle, og for å feire det, reiser hun ned til Gran Canaria for å sykle i fjellene slik hun har gjort mange år tidligere. 


– Denne gangen vil ikke bakkene angripes med tanke om effekt på neste sesongs resultater. Jeg reiser med bestevenninna mi og vi skal kose oss med å være på oppdagelsesreise, le og mestre sammen.

Tidligere var Ann-Kristin redd for at vanlige ferier ødela formen, siden hun da ikke fikk inn alle treningsøktene i treningsplanen. 



– I dag vet jeg at det er reinspikka tull! Jeg har blitt mer ydmyk for de opplevelsene jeg får, og også funnet glede i andre friluftslivsaktiviteter som kajakk og teltturer. Jeg tenker at de genuine opplevelsene med mennesker og naturen fordrer at du er fullt til stede i sinnet ditt. Kanskje vi kan bli flinkere til å prestere innover?


Les også:

Liv Richter: – Det handler om å dele opplevelsene

Sofiia Granheim: Alt eller intet

Hvordan forberede seg best mulig til vårens 10-kilometere?

Hvordan forberede seg best mulig til vårens 10-kilometere?


Det er mange veier til Rom, men å ha en god base i bunnen med mye terskeltrening er aldri feil når målet er å forbedre seg på mila. Deretter kommer farten. Her er hvordan du tilpasser deg den.

10-kilometer er i all hovedsak en aerob distanse, i den forstand at det er de aerobe prosessene som i hovedsakelig bestemmer sluttresultatet.

På alle distanser fra 1500-meter og oppover er det kondisjonen og arbeidskapasiteten som i størst grad bestemmer utfallet.

Derfor håper jeg at du har brukt de siste månedene til å skape et godt grunnlag med mye terskeltrening.

Terskeltrening som grunnlag

Som sagt i tidligere artikler foregår terskeltrening på cirka 80–85 prosent av maksimal hjertefrekvens. Dette er individuelt og til dels trenbart. Restitusjonstiden etter en terskeløkt er kortere enn en knallhard økt over terskel hvor du produserer masse melkesyre.

Antall kilometer i en terskeløkt blir også som oftest mye høyere sammenlignet med hardere økter, og danner derfor et godt grunnlag. Løper du på terskel skal du kunne ha kort pause (30–60 sekunder), eller aktiv pause (joggende), uten at du blir mer og mer sliten for hvert drag.

En måned før konkurranse

Siste måneden før et viktig løp liker jeg å vende kroppen gradvis til høyere intensitet. Er du ikke vant til å kjenne på syra, kommer det som et sjokk og du takler det dårlig. Har du hatt noen gode, solide økter i konkurransefart og raskere før du skal i ilden, stiller du mye sterkere.

I perioden før konkurranse tåler du en til to slike konkurransespesifikke økter i uka, selvfølgelig avhengig av utgangspunktet ditt.

En regel kan være at du har to dager med roligere trening, styrketrening, skadeforebyggende eller alternativ trening mellom hver konkurransespesifikke økt. Da sikrer du både at du er fullt ut restituert og du reduserer skaderisikoen.

Om du i tillegg har lurt inn stigningsløp eller kortere tempodrag i løpet av uka også i grunntreningsperioden, går denne overgangen til høyere intensitet skånsommere.

Kombinasjonsøkter

Det er heller ingen myte at kroppen fungerer bedre i hastigheter den er vant til å løpe i enn å plutselig løpe i et tempo som er uvant. Derfor er det fint å vende kroppen til dette. I starten anbefaler jeg kombinasjonsøkter hvor du løper terskel tidlig i økta for så å løpe raskere og raskere utover i økta.

Et eksempel kan være 5 x 1000 meter på terskel med 45 sekunder pause, før 3 x 1000 meter progressivt raskere over terskel med 1,5–3 minutter pause (avhengig av hvor mye det koster).

Ved å kjøre slike kombinasjonsøkter får du det beste fra to verdener: Både vedlikehold av den viktige terskeltreningen du er avhengig av i det lange løp, og en skånsom tilvenning til konkurransefarten du er nødt til å bli litt kjent med for å prestere på kort sikt i en konkurranse.

Spesifisitetsprinsippet

Etter hvert som du vender deg til høyere intensitet, bør du etter hvert kjøre økter hvor du gjennomfører 8–10 kilometer i konkurransefart i løpet av økta. Hvordan økta er designet i form av dragtid og pauser avgjør hvor mange kilometer det blir i konkurransefart.

I starten av perioden hvor du vender deg til tempo er det lurt å ha kortere, men heller relativt mange drag. Deretter øker du draglengden og går ned på antall drag.

For å bruke spesifisitetsprinsippet ønsker du selvsagt å få litt lengde på intervalldragene etter hvert, siden du må klare å løpe i høy hastighet over tid i konkurranse.

At du er kjempegod til å løpe på høy fart på 30/30-intervaller hjelper deg ikke veldig mye når du skal løpe sammenhengende i 10 kilometer på relativt høy intensitet.

30/30 intervallene kan likevel hjelpe deg til å takle høyt tempo og er derfor nyttig, men målet må være å overføre dette til lengre intervaller slik at du står distansen.

Siste uka før konkurranse

Den siste uka før konkurranse kan du godt trene cirka like mange ganger i løpet av uka som du vanligvis gjør, men tone ned øktene litt. En anbefaling er å løpe litt kortere turer og passe ekstra godt på at rolig er rolig.

Intervallene kan du enten halvere eller kutte slik at du sitter igjen med to tredjedeler av økta. Du kan øke pauselengden noe, slik at økta i seg selv virker lettere, selv om du fortsatt får den gunstige muskulære påvirkningen og fart i kroppen.

Som en regel anbefaler jeg løpefri to dager før konkurranse, men en lett løpetur med noen stigningsløp dagen før.


Les også: 12 leveregler for løperen

Alt eller intet

Alt eller intet


Fra 0 til 100 kan ikke utføres mer ordrett. Sofiia Granheim startet med 0 kilometer i 2017 og etter halvannet år løp hun sin første 100 miles. Én dag, bokstavelig talt, skal hun løpe en 24-timers i ren glede. Hun...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
– Noe bra er på gang

– Noe bra er på gang


Det er ikke nødvendigvis målet, men prosessen og utviklingen som trigger hekkeløper Isabelle Pedersen.

– De som sier at de våkner opp og gleder seg til trening hver morgen, de lyver. Det finnes morgener hvor jeg må ta en alvorsprat i speilet og si til meg selv at jeg må «woman up»! Men når jeg først kommer meg på trening, så gjør jeg det skikkelig – noe annet er ikke noe vits.


Hekkeløper Isabelle Pedersen trives på treningssamling i Florida. Her har hun nyeste versjon av New Balances mengdesko på føttene – New Balance 1080 v11.
Foto: Trayvon Bromell

Utfordringer, ikke problemer

Allerede som 17 åring tok Isabelle sitt første VM-gull på 100 meter hekk i U18-VM. Året etter tok hun gull i U20-VM.  Stjernestatusen var et faktum for den unge jenta, det var bare å «woman up», som hun sier.

Som 23-åring pakket hun ned hele leiligheten i Oslo og flyttet til USA for å følge drømmen. Jakten på den perfekte trener og treningsgruppe har ført henne frem og tilbake over Atlanteren et par ganger, men nå er hun tilbake i USA, nærmere bestemt i solskinnsstaten Florida.

Baby steps blir til slutt en kilometer.

Og apropos solstråler, Isabelle er som vanlig on fire og forteller levende om det merkelige fjoråret da hun bodde i LA og pandemien plutselig var et faktum.

– Vi sto oppe på banen ved UCLA og skulle ha en sprintøkt da landet lukket ned og vi ble kastet ut fra banen.

Treningsgruppa ble stående og se på hverandre et par sekunder. Hva gjør vi nå? Så heiv de seg rundt og fant nærmeste motbakke, da ble det en bakkeøkt i stedet.

Denne innstillingen – å angripe utfordringene fremfor å anse dem som problemer – har vært med Isabelle hele livet. De neste ukene ble preget av løping på de merkeligste steder: langs motorveier, på fortauene og på stengte baner.

– Som hekkeløper er ikke gjerder noen utfordring, og den hengelåsen la jeg rett og slett ikke merke til, ler Isabelle ironisk. Det resulterte i et par ublide møter med en og annen vaktmester, men en hvit løgn og et sjarmerende vesen gjør susen.


– New Balance 1080 har vært en av favorittskoene mine, helt siden første gang jeg tok dem på meg, forteller Isabelle. Les mer om New Balance 1080 v11 her!
Foto: Trayvon Bromell

Livet som toppidrettsutøver

Isabelle oppholdt seg i USA på turistvisum, og innså plutselig at hun var nødt til å komme seg tilbake til Norge før grensene stengte. Ble hun værende i USA, risikerte hun å ikke komme seg hjem før visumet utløp, noe som er ganske upopulært med tanke på fremtidige reiser til USA, hun kunne blitt nektet adgang for alltid. Igjen måtte hun hive seg rundt.

Den hekkeopplevelsen der er egentlig et godt bilde på 2020.

I siste liten fikk hun tak i den nest siste plassen på det siste flyet som gikk til Norge før alt stengte ned. Et eller annet sted i LA står fortsatt noen kofferter hun ikke rakk å få med seg, men hun rakk å trene før flyet gikk, da.

– Sånn er livet som toppidrettsutøver. 2020 ble et år som intet annet, jeg kan enten sippe, eller jeg kan fortsette å være open minded, sier Isabelle, og trekker fram et sitat fra filmen The Great Debaters: Do what you have to do in order to do what you want to do.

Vel hjemme i Norge ventet først karantene og deretter Impossible games med den utradisjonelle distansen 200 meter hekk.

– Jeg hadde ikke satset med begge beina på godt over ti år, men ok, jeg tok den utfordringen.

Da hun i tillegg fant ut, to minutter før start, at hun hadde trent med mannelengder mellom hekkene og måtte justere både startposisjon og steg mellom hekkene, var hun glad hun i det hele tatt fullførte. Utfordring akseptert og gjennomført.

– Den hekkeopplevelsen der er egentlig et godt bilde på 2020, ler hun.

Det skulle vise seg å bli tidenes sommer for Isabelle. For første gang tilbragte hun sommeren hjemme i Oslo, uten konkurranser. Hun inviterte venner og tidligere friidrettsfolk med på trening gjennom sommeren. For første gang kunne hun dele livet sitt med de folkene hun faktisk bryr seg om, og de fikk et innblikk i hennes hverdag.

– Jeg elsket det! Jeg fikk til og med dratt på min første hyttetur noensinne, forteller hun.


– Det er disse skoene jeg varmer opp i og jogger i, pluss at jeg bruker dem utenom økter. De er myke og komfortable, men har likevel god sprett, sier Isabelle.
Les mer om New Balance 1080 v11 her!
Foto: Trayvon Bromell

En bra plan

Nå er det store målet naturlig nok OL i Tokyo til sommeren. Våren byr på tidenes korteste kvalifiseringsperiode, men Isabelle er klar.

– Treneren min har en plan, og den går ut på at dette skal gå bra, ler hun, og trekker fram trenerens evne til å se det både store bildet og de små detaljene. Alt i alt er det en evig prosess, og du må like veien til målet i like stor grad som målet i seg selv.

– Baby steps blir til slutt en kilometer. Jeg liker prosesser, jeg trenger det, trenger å kjenne utvikling. Jeg tror at alle mennesker som prøver å endre noe, gjøre en forandring i livet sitt, enten det dreier seg om kosthold, trening eller struktur – alle kjenner den følelsen av at noe nytt har skjedd, noe bra er på gang. Den følelsen våkner jeg opp med nå, jeg kjenner det på friidrettsbanen, i styrkerommet, i livet.