– Det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse

– Det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse


Fra en vinners perspektiv: Denne teksten gjengir Sondre Nordstad Moens opplevelse av 2:05:48 under Fukuoka Marathon i 2017.

Det er en solfylt ettermiddag i byen Fukuoka, nord på den japanske hovedøya Kyushu. Datoen er 3. desember 2017. Det er midt på natta norsk tid. Lokale klokker tikker mot 12:10. Det er straks klart for det som er som julaften å regne for det maratonfrelste Japan: Fukuoka Marathon. Det internasjonale friidrettsforbundet beskriver det som et av de ledende gateløpene i verden, og arrangementet er derfor betegnet som et ”IAAF Road Race Label Event”.



Fra en vinners perspektiv

Som Erlend Loe skrev i romanen Naiv. Super: “Perspektiv burde være noe man kunne kjøpe og sette intravenøst.” Fra en vinners perspektiv er en artikkelserie som tar for seg nettopp vinnerens personlige opplevelse av løpet.



“One in a million”

Arrangøren har virkelig slått på stortromma og samlet et stjernespekket felt. Kringkasteren lar kameraet gli over feltet. Norge er representert ved sin ubestridte langdistansekonge. Sondre Nordstad Moen har startnummer fem. Kun fire uker tidligere løp han 59:48 på halvmaraton i Valencia. På maraton står han ”bare” notert med 2:10:07. I denne sammenheng er Norstad Moen kun én i rekka, eller som Bossons klisje stadfester: ”One in a million”.

Stjernespekket felt

På forhånd er Bedan Karoki Muchiri ansett som den største favoritten – ikke uten grunn. På merittlisten har han sølv bak anerkjente Geoffrey Kamworor (verdensrekordholder på halvmaraton med 58:01) både under VM i terrengløp i 2015 og under VM på halvmaraton året etter. Karokis personlige rekord på 10 000 meter lyder 26:52:12. Det er også verdt å nevne at han kun to måneder etter Fukuoka Marathon presterte 58:42 på halvmaraton. Mannen er i kjempeform!

På startstreken tripper også Stephen Kiprotich, som ble olympisk mester på maraton i London 2012. Året etter ble han verdensmester på distansen i Moskva. Japanerne stiller også mannsterke, blant annet med løpere som Suguru Osaka og Yuki Kawauchi. Disse har ved flere anledninger gjort seg bemerket også i norske medier. Osaka har blant annet notert flere japanske rekorder, og derfor håvet inn enorme bonusutbetalinger. Kawauchi imponerte og begeistret det norske publikum med sin seier under Oslo Maraton i 2017. Året etter smeltet han hjertene til det internasjonale publikum, med sin historiske seier i Boston Marathon.

Det kunne vært skrevet så mangt om startfeltet. Fukuoka Marathons innholdsfortegnelse minner mer om en lengre fantasiroman. Selve handlingsforløpet er likevel enda mer interessant. Sett med norske øyne er det åpenbart et eventyr. Historien er likevel ikke fantasi, men realitet.

Dette bildet er fra en annen maraton, nemlig fra EM i Berlin 2018, hvor Sondre dessverre måtte bryte grunnet en skade. Foto: Matthias Hangst/Getty Images

Den hvite kenyaneren

Sondre er ikledd en lyseblå og rød Nike-singlet. Overdelen matcher den første utgaven av Nike Vaporfly 4%. Det er tydelig at Sondre ikke har sløst tid i solariet. ”Den hvite kenyaneren” har likevel aldri sett bedre ut. Som en gaselle er han bygd for å holde høy fart over lengre distanser. Han har selvtillit til å predikere en sluttid på 2:07 – kanskje til og med 2:06 om alt klaffer. Samtidig har han dratt til Japan i bevissthet om at målsettingen allerede er oppnådd denne sesongen. Dette blir som en bonus å regne. Sondre har hatt lave skuldre på trening de seneste ukene. Det har stort sett gått på skinner og innsatsen han har lagt inn har gitt høy avkastning. Det er endelig tid for å cashe ut for all investering.

Det er endelig tid for å cashe ut for all investering.

Til øredøvende jubel og storslått korpsmusikk legger feltet i vei. Pliktoppfyllende i sin rolle som fartsholder, tar australieren Brett Robinson umiddelbart teten. Kroppsspråk, stegfrekvens og innsats indikerer en behersket start. Da løpet innledes med halvannen kilometer inne på en friidrettsbane, er det lett å regne seg frem til at farten er langt fra rolig. Den første runden passeres på 1.06, og 500-metersmerket på i underkant av 1.23. Det tilsvarer 2.45 min/km. Brett Robinson tar et lite blikk på GPS-klokka og justerer farten litt. Den første kilometen passeres på cirka 2.57.

Perfekt pacing

De fremste løperne ser svært avslappet ut i TV-ruta. Idet kringkasteren skifter fokus bakover i feltet, får vi et mer reelt inntrykk av hvor fort det faktisk løpes. Svært dyktige løpere strekker ut steget og legger mye trykk i hvert skyv. Noen av disse kan karakteriseres som modige og tapre. Andre kler muligens bedre betegnelsene dristige eller naive. De er kamikaze-løpere. De er forberedt på å gå i krigen med ”døden” til følge. Det skal løpes så fort som mulig, så lenge det holder.

GPS-en viser at feltet passerer 3000 meter på cirka 8.56. En vanlig, dødelig skulle nok ønske at anstrengelsen snart var over. Brett Robinson ser bare kjapt på håndleddet og konstaterer at han er ”on pace”. Det skal løpes fjorten slike 3000-metere før oppløpet.

Fem kilometer passeres, som bestilt, på 14.59. Nok en gang kan Brett Robinson konstatere med et kjapt blikk at alt foreløpig går som planlagt. Sondre er omringet av sterke afrikanske og asiatiske løpere. Han ser ut som en million dollar i rygg på fartsholderen. I samråd med treneren, Renato Canova, ble det enighet om å våge og følge tetfeltet dersom Sondre løp sub 1:01:00 på halvmaraton i Valencia fire uker i forveien. Med 59:48 som fasit gjør han det nå i tillegg med stor selvtillit.

Utenomjordisk

Ved 10 kilometer-skiltet stopper klokken på 30.01. Det gir 15.02 på den andre 5-kilometerssplitten. Sondre ligger i andre rekke – fremdeles noe beskjeden, men samtidig pretensiøs. Han løper delvis i le for vinden. Det er lite som tyder på at den første mila har kostet nevneverdig med krefter. Japansk TV filmer mennene bak. De fremstilles som helter – noe de virkelig er. Fra dette perspektivet kan Sondre derimot betegnes som utenomjordisk.

Brett Robinson fortsetter sin presise pacing. De første 15 kilometerne tilbakelegges på 44.59, noe som gir en 5-kilometerssplitt på 14.58. De fleste overkroppene svaier litt mer. Det er et av få tegn TV-seerne får på at intensiteten begynner å koste.

Bevegelsesmønsteret virker forhåndsinnstilt, som hos en robot.

Sondre virker konsentrert, men avslappet. Mens forhåndsfavoritten Karoki stadig maser på fartsholderen om å opprettholde stødig 3:00-fart, gir Sondre fullstendig blaffen i om det går noen sekunder fortere eller saktere her og der. Han fokuserer derimot intenst på enkle arbeidsoppgaver, samt å posisjonere seg inn mot drikkestasjonene for å unngå uhell. Han strekker kjapt ut venstrearmen og grabber til seg sin private drikkeflaske ved bord fem. Han er umiddelbart tilbake i le for vinden og sutter tålmodig – ja, nesten mekanisk på flasken de neste 700 meterne. Bevegelsesmønsteret virker forhåndsinnstilt, som hos en robot. Samtidig fremstår han smidig som en katt.

Sondre Nordstad Moen har preget verdenstoppen i langdistanseløping i en årrekke, og på ulike distanser. Her fra 5000-meteren i London-VM i 2017. Foto: Getty Images Andy Lyons/Getty Images for IAAF)

Tetfeltet tynnes ut

Fra kameraet på motorsykkelen på halen av feltet, får vi se Yuki Kawauchi krumme nakken. Han fighter tappert, men Kamikaze-taktikken er i sin natur dødsbestemt. Det kan heves over tvil at han går 27 svært ubehagelige kilometer i møte.

20 kilometer passeres på 1:00:03. Det gir en 5-kilometerssplitt på 15.04. Estimert sluttid er ved dette tidspunktet 2:06:39. Sondre plukker opp en ny flaske og gjennomfører sin vante drill. Klokken viser 1:03:19 da feltet passerer halvveis. Halvannen kilometer seinere forlater Brett Robinson rollen som lokfører. Toget teller cirka ti mann: Et par japanere, Sondre Nordstad Moen og en rekke blodtrimmede afrikanere.

Farten opprettholdes til 25 kilometer. Med en 5-kilometerssplitt på 15.01 passeres det på 1:15:04. I denne fasen skrelles flere løpere av, og tetfeltet som nærmer seg 30 kilometer teller nå seks mann. Det sies at en maraton begynner ved 30 kilometer. Gruppen sies å ha beveget seg som ønsket til ”start” på 1:30:08. Det gir ganske nøyaktig 3:00 min/km i snitt, etter en ny 5-kilometerssplitt på 15.04. Tetfeltet teller nå fem mann: Stephen Kiprotich, Suguru Osako, Bedan Karoki Muchiri, Amanuel Mesel, samt løpe-Norges kjæledegge: Sondre Nordstad Moen.

Kamphaner

Som ”bestilt” legger Karoki inn et ekstra gir ved passeringen. Sondre tar umiddelbart hjulet hans. Han har en plan – og den er nøye taimet og tilrettelagt. Den gjengse friidrettsentusiast reagerer muligens med vantro. For Sondre selv fremstår det som den største selvfølgelighet. De tre resterende løperne gjør et heltemodig, men nytteløst forsøk på å følge.

Ved 32 kilometer kommer en brå 90-graders høyresving. Sondre er på alerten og viser godt veigrep. Han slynger seg gjennom svingen så elegant at han får et par meter på Karoki. Det er svært positive tegn. Med én mil igjen å løpe kan det dog kun vurderes som indisier. Det er altfor tidlig å trekke slutninger og konkludere med hvem som er sprekest. Sondres treningsopplegg har vel så mye vært rettet mot halvmaraton, så han har kalkulert med en ørliten sprekk etter 35 kilometer. Han vil likevel komme inn på høyst akseptable 2:07–2:08.

Kiprotich, Osako og Mesel løper fremdeles vidunderlig flott og fantastisk fort. Det holder likevel ikke til å holde følge med duoen Karoki og Nordstad Moen. Kamphanene i tet bytter på å ligge i vinden. Farten viser 2:55 min/km frem til 35 kilometer. Den seneste 5-kilometerssplitten er tilbakelagt på 14.37.

Seier vs sluttid

Sondre aner tegn på at Karoki lar seg stresse over at han ikke puster nevneverdig. Samtidig bekymres Sondre selv til en viss grad av at klokka viser 2:48 siste kilometer. Skal det ødelegge for en optimal tid? Sondre slår seg til ro med at det også virker å ha kostet for Karoki. Det er selvfølgelig artig med rekorder, men til syvende og sist handler det om å vinne løpet. Sluttiden mister gradvis fokus.

Ved 36 kilometer får Sondre plutselig noen meter. Han sverger likevel til planen, og tar seg tid til å plukke opp en ny drikkeflaske ved bord fem. Luken til Karoki utvides raskt, men Sondre er likevel ikke spesielt selvsikker. Han jaktes av meritterte løpere, som på ingen måte vil gi ham seieren uten kamp til døra. Tankene uroer han noe, men det virkelig plagsomme er stingene i magen. Han evner likevel å gli sakte, men sikkert i fra sin argeste konkurrent.  

I kampens hete er han faktisk bevisst og reflektert nok til å spekulere i om dette kan være karrierens optimale sjanse.

I den indre dialogen diskuteres den europeiske rekorden. Sondre vet så altfor godt at den utgjør 25 sekunder raskere enn 3:00 min/km-fart. Han er ekstremt streng med seg selv og konsentrerer seg om å opprettholde takten og momentum. I kampens hete er han faktisk bevisst og reflektert nok til å spekulere i om dette kan være karrierens optimale sjanse. Man kan aldri ta en slik oppladning og løpsutvikling for gitt. Det er ekstremt mye som kan gå galt i en monoton oppkjøring, og i ikke minst i det Sondre selv beskriver som ”kavringen av et løp” helt til slutt.

Knallsterk ankeretappe

Med en ny 5-kilometerssplitt på 14:38, passeres endelig 40-kilometersskiltet på 1:59:23. Det gir tallknuseren selvtillit. Sondre har estimert at han måtte passere på 1:59:35 for å være på skuddhold til den europeiske rekorden. Hver kilometer som passeres under 3:00 gir ytterligere tro på at det kan gå. Med 5:39 siste to kilometer, løper han plutselig i estimert halvmaratonfart og føler likevel enorm flyt.

De siste 600 meterne løpes igjen inne på tartandekket. Sondre passerer målstreken for nest siste gang på 2:04:40. Fra bane seks fører løypen ham inn mot lista. Sondre vinker til publikum og flyter tilsynelatende ubehersket den siste runden på cirka 68 sekunder. Sluttiden er oppsiktsvekkende: 2:05:48! Siste 2,195 km er tilbakelagt på 6.25, altså 2:55-fart på kilometeren.

Sondre er til stede på premieutdeling allerede før det offisielle tidtakersystemet teller to timer og ni minutter. Hodet ikles en beskjeden, grønn blomsterkrans, som matcher hans ydmyke fremtoning. Han gjennomfører et kunstig langt og spektakulært håndtrykk med en overivrig og tydelig begeistret distributør. Hele situasjonen er ufattelig. En nordmann har løpt 2:05:48 på maraton og vunnet et IAAF Road Race Label Event. Sånt gir gjenlyd i en hel idrettsverden! Sondre suger til seg inntrykkene. Det begynner å gå opp for han hva slags bragd han faktisk har utrettet.

Gelato og legendestatus

Etter seremoni, dopingkontroll og pressekonferanse, får Sondre endelig testet autentisk japansk sushi på banketten. Det er et etterlengtet innslag, da han og Canova hele uka har sverget til en italiensk restaurant for både lunsj og middag.

Ved denne restauranten tilbys også ordentlig italiensk is – som duoen har planlagt som en liten gulrot. De har dog inngått et veddemål om at dersom Sondre ikke overgår Abdi Nageeyes europeiske årsbeste på 2:08:16, skal Canova få nyte isen alene, mens Sondre sitter slukøret og ser på. Med 2:05:48 og ny europeisk rekord i baklomma, kan de heldigvis dele gleden. Kvalitetsbevisste Canova kan likevel ikke dy seg og påpeker tydelig at isen ikke kan karakteriseres som 100 prosent håndverk.

Johan Kaggestad har fulgt kondisjonsidrett med argusøyne i en mannsalder, blant annet som personlig trener for løperlegendene Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, landslagstrener i friidrett i ni sesonger (inkludert 13 medaljer i OL, VM og EM), støttetrener for skøytelandslaget, trener og ekspertkommentator i sykling, og sportslig koordinator i en rekke sommeridretter. Da Sondre Nordstad Moen parkerte det bunnsolide feltet i Fukuoka – og samtidig noterte Europeisk rekord på distansen – stadfestet Kaggestad at løpet ”sannsynligvis er det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse. Jann Post beskrivelse ”eventyrlig bra” er ingen overdrivelse, snarere tvert imot. Prestasjonen er legendarisk og Sondre Nordstad Moen er per definisjon en legende.

Min opplevelse av Sans Senja 100 km

Min opplevelse av Sans Senja 100 km


RW-spaltist Askild Vatnbakk Larsen lot seg bergta av Senja og skyrace-distansen på 28 km i fjor. I år stilte han til start på den lengste distansen – og vant. Her er løpsrapporten.

Spol tilbake et år. Jeg har nettopp gjennomført Sans Senja Skyrace (28 km, 2800 hm) med en maks opplevelse men laber prestasjon. Arrangør Kjell Harald tar tak i meg rett etter målgang:

“Det blei litt førr kort førr dæ det her!?”

“Ja, jeg kunne holdt på en stund til, men herregud så gøy”

“Kommer du tilbake og tar 100-kilometersløypa neste år da?”

“Yes, det er en deal!”

En deal er en deal. Skaden i foten som plaget meg gjennom nesten hele 2020 har leget seg fint i løpet av våren, og kroppen kjennes robust nok ut til å igjen gyve løs på et skikkelig ultraløp.

Jeg gir alternativ utholdenhetstrening mye av æren for at formen er god samtidig som bena er skadefrie. Er det noe jeg har lært av den lange perioden med skader og vondter er det at sykling, rulleski og svømming skal få sin plass i treningen også når jeg er skadefri. Du trenger ikke kun løpe for å bli god til å løpe.

Etter mange måneder med en ca 60/40 fordeling mellom løp og andre utholdenhetsaktiviteter ble treningen spisset mot løp i juni for å herde bena til å bli skikkelig klar for senja. Sener og ledd tok en mer brutal behandling i juni veldig godt, og jeg kunne gå inn i en ni dagers tapering med en god følelse.

Jeg, Oda og Steffen dro opp med fly til bardufoss dagen før løpet og kjørte videre med arrangøren til Senja Fjordhotell helt sør på øya. Et perfekt sted å bo ettersom starten gikk 15 meter fra hyttedøra.

Løypa

Mens skyrace distansen går i en hestesko-runde helt nord på øya med start lørdag kl 12, går ultradistansen fra Frovåg helt sør på øya til samme målgang som skyrace og maraton på husøy i nord. Med sine 100 kilometer og 4500 høydemeter er det en tøff løype, selv om mange ultraløp i fjellet kan skimte med flere høydemeter per kilometer.

Etter en titt på tidligere resultater ble det fort klart at denne løypa har en x-faktor. Løyperekorden for herrer er på 14t09min, og for damer 15t58min. Det er lett og tenke at det er svake tider med tanke på distanse og antall høydemeter, men det er definitivt ikke tilfellet.

Kristian Aalerud og Sylvia Nordskar som innehar rekordene er blodsterke folk, og min mistanke for de “svake” tidene gikk sterkt mot løypas karakter.

Vanskelig å sette fingeren på akkurat hva ved løypa som er lumskt, men noe er det. Her gjelder det å være mentalt forberedt på å møte hva som helst gjennom den nordnorske natta.

Løperne

Som om det ikke er kult nok i seg selv å løpe fra sør til nord på en av norges vakreste øyer skulle vi i tillegg løpe i veldig godt selskap.

Masse kjentfolk fra sky blazers-miljøet i oslo stod på startlista både på herre og damesiden og på alle tre distanser (ultra, maraton og skyrace). De sterkeste konkurrentene jeg hadde registrert meg før start inkluderte Paul Ogier, Steffen Brufladt og Erland Eldrup. Erland måtte dessverre melde forfall grunnet skade.

I løpet av formiddagen på løpsdagen finkjemmet jeg og steffen startlista en gang til og fant et skummelt navn vi ikke hadde lagt merke til tidligere.

Felix Weber fra Tyskland viste seg å være en merittert løper med topplasseringer i både Madeira Ultra Trail, Transgrancanaria og Ecotrail Paris, og hadde signifikant høyere ITRA-ranking enn både meg og Steffen. Kult. Da blir det trøkk.

Ti minutter senere står en lett forvirra tysker på trammen til hytta vår og banker på vinduet. Det er Felix som ikke finner laderen til klokka si og lurer på om vi kan hjelpe. Dessverre har vi ikke riktig lader, og tenker for oss selv at det kan bli vanskelig å finne løypa uten GPS-spor på klokka.

Felix responderer raskt: “No problem guys, I’ll just hang out with you the entire race and try to beat you in the finish”. En happy-go-lucky-Felix uten GPS kan fortsatt bli livsfarlig. I tillegg vet vi av erfaring at det alltid er et sterkt navn vi ikke kjenner til som går under radaren. Det skulle vise seg å stemme også i år på Senja.

Før starten strømmet deltakere til fra alle kanter av øya, og siden vi hadde hytte rett ved start ble alle kjente invitert inn på en pre-race kaffe.

Med gode venner Molly Bazilchuk, Audun Bugge, Paul Ogier, Pål August Graff, Margrete Fjetland, Inger Aaberg, Nora Serres hengende rundt føltes den siste timen før start føltes dagen mer som en høyst etterlengtet sosial reunion enn som race-day.

Etter en kaffe eller fem og hyppig bruk av hyttedoen stilte vi oss opp på start. Klokka er 21.55, sola skinner gjennom et tynt lag av skyer og spenningen og engasjementet er til å ta og føle på.

Når Askild referer til Skyblazer-miljøet er det blant annet denne gjengen han sikter til.

Løpet

Etter å med undring ha registrert at Paul løp en haug med stigningsdrag rett før start, forstod jeg tidlig at her skulle det åpnes i et raskt tempo.

På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ha selvtilliten til å slippe de løperne som eventuelt skulle åpne i et hodeløst tempo. Det er veldig matnyttig å ha tenkt gjennom slike scenarioer, for det var akkurat det som skjedde.

 Allerede etter en kilometer har Paul ca 20 sekunder på resten av feltet, der jeg, Steffen, Felix og en for meg ukjent mann holdt et kontrollert tempo.

Etter 6-7 km med traktorvei løper vi inn på en smal sti og Felix vinker meg frem, tydelig bevisst på sine egne begrensninger i knotete teknisk terreng.

Jeg registrerer at den ukjente mannen ligger rett bak meg, jeg blir nysjerrig, og slenger ut

“Hvem er det jeg har bak meg her da?”

“Halvor heter jeg!”, responderer han.

Nysjerrigheten min er ikke tilfredsstilt.

“Har du gjort galskap som det her før?”

“Ja, vært med på Xreid og et ultraløp til, og skal være med i NM i molde i september.”

“Kult!” svarer jeg, og tenker for meg selv at dette er en mann jeg kommer til å se mye av i løpet av natta.

En time ut i løpet

Etter ca en time løping har jeg, Halvor og Steffen tatt igjen Paul uten å bruke ekstra krefter. Vi danner en fin tetgruppe på fire der vi løper langs en turistforeningsti som ser mer og mer ut som et sauetråkk.

Det blir snart opplagt hva som er grunnen til at løyperekordene fra 2020 ikke er raskere. Turistforeningsti på senja er ikke det samme som i Jotunheimen.

Merkingene ser vi sporadisk med over 300 meters avstand, og stien går ofte fra sauetråkk til helt fraværende. Det er ikke noe problem siden vi har gpx-spor å følge, men det krever mer navigering av mannen som ligger i front.

Etterhvert slipper både Felix og Steffen etter ca to timer, og det er jeg, Halvor og Paul igjen i tet. Halvor er hissig på grøten og ser ikke ut til å tenke på at det er vesentlig mer krevende å løpe først, mens jeg føler det oppstår en slags stillingskrig mellom meg og Paul.

På et tidspunkt stopper jeg for å tisse, og legger merke til at Paul på eksakt samme tidspunkt tar seg eksepsjonelt god tid til å fylle flaskene sine. Det ligner på en ekstremt treig versjon av Thomas Alsgaard mot Christian Zorzi i Salt Lake city 2002.

Ingen av oss vil ligge først fordi vi vet det vil koste mer krefter. Jeg synes det er gøy og lærerikt med taktikk under løp, og spiller villig med på leken, tar meg ekstra god tid til å riste ut de siste dråpene, og løper av gårde 30 meter bak Paul.

De neste tre timene preges av et kontrollert tempo og en god miks av stillingskrig og godt samarbeid. Vi hjelper hverandre over glatte og stupbratte svaberg i det ene øyeblikket, og skuler på hverandre i det andre øyeblikket.

Min følelse er at vi backer hverandre, er avhengig av hverandre og alle vil slå de andre på samme tid. Det er slik konkurranse skal være, tenker jeg i mitt stille sinn.

Matstasjon i tåka. Foto: Visuello

Fem timer ut i løpet

Nå har vi løpt i fem timer, midnattssol har blitt til midnattståke, og Halvor, Paul og jeg løper på snø langs en fjellrygg mot dagens andre matstasjon i kaperdalen.

Når vi har løpt i nedoverbakke på snø et stykke hører vi plutselig bjeller, roping og en rar metallisk bankelyd ut av ingenting i tåka. Jeg skjønner raskt at det er crewet på matstasjonen som heier på oss.

Men hvordan klarer de å se oss når vi ikke ser dem? Og å banke løs for harde livet på noe metallskrap er en merkelig måte å heie på, tenker jeg.

Vi kommer oss omsider ned til matstasjonen der jeg møter Oda som står klar med mat og alt annet jeg skulle behøve. Jeg kommuniserer med Oda at jeg føler meg sterk og lite preget, og jeg begynner allerede her å lufte tanker om taktikk resten av løpet.

Oda har to enkle beskjeder: Hold deg sammen med de andre og ikke bli overivrig – tåka ligger tett også videre inn i fjellheimen. Kloke ultra-ord fra en beachvolleyballspiller som jeg absolutt trenger å høre.

Jeg lunter videre fra kaperdalen med Halvor, og innser til min store skuffelse at Paul har valgt å bryte. At konkurrenter bryter kan ofte være en kilde til motivasjon, men ikke denne gangen. Jeg hadde gledet meg fælt til å måle krefter mot blodsterke Paul mot slutten av løpet.

Senere skulle det komme fram at den frenetiske heiingen og metall-bankingen fra crewet i kaperdalen slett ikke var heiing. Målet var å lage mest mulig lyd for at vi skulle finne riktig vei ned og ikke miste retningssansen i tåka og løpe mot et av de mang stupene på fjellet vi var på.

Ingnorance is bliss.

Med (det noe sløve) blikket festet på mållinja i det fjerne. Foto: Visuello

Setter inn støtet

De påfølgende timene løper jeg og Halvor sammen på sti, gjennom myrer og et sammensurium av bregner og stein med godt samarbeid. Vi sier minimalt til hverandre, men kroppspråket viser at vi ønsker å løpe sammen så lenge som mulig.

Jeg biter meg merke i at jeg følger Halvor lett på flate stier og nedover, men ikke fullt så lett i bakkene. Jeg legger også merke til at Halvor ikke viser et eneste svakhetstegn.

I 45 kilometer følger vi hverandre som skygger, uten noen rykk eller dramatikk, og jeg kjenner meg utålmodig. Fra stønnesbotn og inn (etter 80km) er det lov å ha med en pacer inn til mål. Det har ikke jeg, men det har Halvor. Skal jeg støte bør det skje før den tid.

Før Stønnesbotn er det en lang og bratt bakke (Lasset). Jeg krangler med meg selv om det er et godt sted å sette inn et støt – Halvor har tross alt vist seg sterk i bakkene. Samtidig vet jeg at jeg er sterk til å gå raskt i bratt bakke.

En halvtime før vi når bakken henger Halvor litt med hodet, og jeg bestemmer meg. Gotime. Jeg tvinger nedpå et par gels for å ha litt jet-fuel til den store innsatsen, og når det bratner til legger jeg henda på knærne og trykker til litt ekstra i 40% stigning.

Jeg hører et stønn bak meg, og skjønner at dette ikke var populært. Etter 15 min med bra trøkk i motbakke ser jeg bak meg – ingen Halvor å se.

Jeg holder trykket oppe over hele fjellet og helt inn til matstasjonen ved 80 km, og får beskjed om at jeg har fått 10 min forsprang. Det var mer enn jeg hadde trodd, og de siste 20 km til mål blir en kontrollert affære med fokus på å ta til seg nok næring og ikke gå på en smell.

Askild og Molly Bazilchuk ble vinnerne av Sans Senja 100 km. Foto: Visuello

I mål

Etter 14 timer og 32 minutter løper jeg over mål – sliten, men med overraskende friske bein.

Etter en god klem og kyss fra Oda og et kort intervju der jeg ikke kan ha sagt mye fornuftig bestemmer jeg meg for å ta et bad i sjøen rett ved målgang.

Akkurat idet jeg skal til å hoppe i sjøen kommer Halvor løpende, og badet blir avlyst for å heie i mål en bunnsolid løper som beriket hele løpsopplevelsen på Senja med sitt gode selskap.

Ultraløpemiljøet er like positivt og inkluderende som før korona tok fra oss mye av samholdet, og det gleder meg minst like mye som min egen prestasjon.

De neste timene blir tilbrakt sovende på en europall i målområdet, og jeg våkner til hver gang speakeren roper inn en ny løper til mål, hopper opp på beina og heier i mål både Steffen, Felix, Molly og en haug med andre solide løpere.

Jeg tenker for meg selv at nå er jeg tilbake der jeg vil være. Enda viktigere, nå er hele ultrascenen og -miljøet tilbake der vi skal være.

Klem og ultrakjærleik i mål. Foto: Visuello

Gratulerer til Molly Bazilchuk og Åsmund Skatvedt med knallsterke seire på henholdsvis ultra og maraton-distansen. Tre seire til løpere fra Sky Blazers i samme arrangement lar seg høre!

Gratulerer også til alle andre løpere som la igjen sjela si på fjellene i nord.

Og tusen takk til min kjære Oda som stilte med support gjennom hele natta. Å vite at jeg ville se deg om et par timer på neste matstasjon var nok til å sette et smil på fjeset mitt og eliminere alle potensielle humørsvininger og down-perioder gjennom et langt og hardt løp.

45 heftige løp – verden rundt

45 heftige løp – verden rundt


Enhver løpers “bucket list” bør inneholde minst ett av disse 45 spektakulære løpene. Så, hva venter du på?

1 Big Five Marathon, Sør-Afrika

Når: Slutten av juni hvert år

I Afrika er det løven, nesehornet, bøffelen, leoparden og elefanten som regnes som “the big five”. Om du løper dette løpet er sjansen stor for å se ett eller flere av dem langs løypa, som går på savannen mellom Johannesburg og Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika. Men, du trenger ikke være redd – arrangøren lover å ha bevæpnede vakter i umiddelbar nærhet.

Les mer: big-five-marathon.com


2 Jungfrau Marathon, Sveits

Når: Starten av september hvert år

Sugen på ny maratonpers? Da er ikke dette et løp for deg. Starten går på 500 meters høyde over havet og mål ligger på 2100 meter. Den andre halvdelen av traseen er i prinsippet en eneste lang og tøff stigning – en god unnskyldning til å roe ned farten og nyte omgivelsene.

Les mer: jungrfau-marathon


3 Lisboa Eco Half, Portugal

Når: Starten av mai hvert år

Arrangørene bak dette løpet har lykkes med å dempe det faktum at løpet arrangeres midt i en storby. De 21,1 kilometerne går nemlig i Lisboas mest naturskjønne områder, som Montes Claros – et område med hager, skog en sjø og et amfiteater. Du løper også forbi Tapada da Ajuda, et gammelt observatorium.
Les mer: maratonadelisboa.pt


4 Hood to Coast, USA

Når: Slutten av august hvert år.

Dette fantastiske stafettløpet går gjennom delstaten Oregon, fra Mount Hood til kysten Seaside. Arrangementet er inne i sitt 37. år og er enormt populært – utsolgt hver år. De heldige lagene (over 1000 lag med 8–12 løpere på hvert lag) som får startplass har 320 kilometer i vente – og en fest på stranda etter målgang.

Les mer: hoodtocoastrelay.com


5 Buller Gorge Half Marathon, New Zealand

Når: Starten av februar hvert år.

Det er halvmaratondistansen vi løfter frem her, men omgivelsene som dette løpet er lagt til i år er så fantastiske, så sjansen er stor for at du vil løpe dobbelt så langt. Buller Gorge markedsføres som det vakreste løpet på New Zealand, og det sier jo sitt.

Les mer: bullergorgemarathon.co.nz


6 Ultra Trail du Mont Blanc, Frankrike

Når: Slutten av august hvert år.

Det 171 kilometer lange myteomspunne ultraterrengløpet UTMB er ikke for hvem som helst – man må kvalifisere seg, og det er stor rift om plassene. Er man en av de heldige (?), så får man løpe rundt Mont Blanc, med start og mål i Chamonix. Vinnerne gjør det på ca. 20 timer, vi vanlig dødelige har nok med å klare makstiden på 46,5 timer. Traseen går også gjennom Sveits og Italia.

Les mer: utmbmontblanc.com


7 Bagan Temple Marathon, Myanmar

Når: Slutten av november hvert år.

Fantastisk utsikt i historiske omgivelser – alt i ett og samme løp. Du løper på adskilte grusveier i sentrale Myanmar mens du forsøker å absorbere alle synsinntrykk som de flotte Bagan-templene byr på. Velviljen og vennligheten fra de lokale er en kjærkommen bonus. (Bagan ligger et stykke utenfor Rakhine-provinsen hvor den grusomme forfølgelsen på rohingya-muslimene foregår).

Les mer: bagan-temple-marathon.com 


8 Italy Coast to coast, Italia

Når: Starten av juni hvert år.

Ta carbloadingen til et nytt nivå med dette livlige stafettløpet. I løpet av fire dager skal lag med fire deltakere løpe fra øst. Til vestkysten gjennom de sentrale italienske regionene: Emilia-Romagna, Marche, Umbrien og Toscana – totalt 343 vakre kilometer. Og – her kan du fråtse i pizza mellom etappene!

Les mer: ovunquerunning.it


9 Mount Fuji Marathon, Japan

Når: juli hvert år.

Det er en lang reise for et maratonløp, men vi er overbeviste om at du vil synes det er verdt det. Løpet arrangeres for 71. gang, og går som tidligere på alle mulige typer underlag ved flere sjøer rundt Japans høyeste fjell. Fuji ruver over deg mens du løper over 3000 høydemeter på de 42,2 kilometerne. På tross av en tøff løypeprofil er cutoff-tiden ganske streng; du får seks timer på deg til å fullføre.

Les mer: fujimountainrace.jp


10 Pyongyang Marathon, Nord-Korea

Når: starten av april hvert år.

Ja, vi vet at Nord-Korea er et diktatur med en stormannsgal leder som truer med atomkrig, og at det er moralsk feil å støtte landet med et besøk. Men hvis du ser bort ifra det, så er dette en unik mulighet til å få et (regissert og begrenset) innblikk i et av verdens mest bisarre land. Start og mål er på Kim Il Sung-stadion i Nord-Koreas hovedstad.

Les mer: pyongyangmarathon.com


11 Cognac Marathon, Frankrike

Når: november hvert år.

Bare det faktum at du får løpe i den franske regionen Cognac er nok for at vi kan anbefale dette løpet – området er vitterlig en fest for både øyne og sjel. At du i tillegg passerer både destillerier og butikker som tilbyr løperne å smake på områdets stolthet – cognac altså – er et bevis på at franskmannen vet å nyte livet.

Les mer: marathonducognac.net


12 The Dramathon, Skottland

Når: slutten av oktober hvert år.

Arrangørene av dette løpet var overrasket over hvor mange nordmenn som fant veien til det skotske lavlandet i fjor, og hvor mange som allerede er påmeldt årets løp. Et lite, men spektakulært løp mellom ulike destillerier  i nydelig høst-natur. At løpet er lite gjør atmosfæren og whisky-smakingen etter målgang desto hyggeligere. Velg mellom hel, halv, 10 km eller stafett.

Les mer: thedramathon.com


13 Kilimanjaro Marathon, Tanzania

Når: starten av mars hvert år.

Dette løpet byr på minst to høydepunkt: Den fantastiske naturen og den varme velkomsten fra tanzanianere som klapper, danser og løper med deg i korte strekker for å heie på deg. Alt dette ved foten av det majestetiske fjellet Kilimanjaro.

Les mer: kilimanjaromarathon.com


14 Sierra Leone Marathon, Sierra Leone

Når: slutten av mai hvert år.

Løypa snirkler seg gjennom tropiske regnskoger og småbyer der du mest sannsynlig får heiarop og selskap fra barna som du faktisk hjelper ved å løpe dette løpet. Dette løpets formål går nemlig til en organisasjon som arbeider med gatebarn – hvis du treger enda en grunn til å løpe dette fantastiske løpet i Vest-Afrika.

Les mer: sierraleonemarathon.com


15 New York City Marathon, USA

Når: starten av november hvert år.

Ingen “bucket list” uten verdens mektigste og største bymarathon. Skal du bare løp én maraton i ditt liv, så sørg for guds skyld til at det blir NYCM. Atmosfæren er elektrisk, publikum er så dedikerte og kreative, og løypa …  Vel, det er jo midt i New York! Just do it.

Les mer: tcsnycmarathon.org og  springtime.no


16 Médocc Marathon, Frankrike

Når: starten av september hvert år

Dette løpet ligner ikke på noe annet løp. Du må kle deg ut, og på drikkestasjonene bys du lokalprodusert vin, ost og østers fra vindistriktet Médoc. Totalt er det rundt 20 vinstasjoner, hvilket gjør at dette løpet ofte tar litt lenger tid enn et vanlig maratonløp, men hva gjør vel det? Schål!

Les mer: marathondumedoc.com og springtime.no


17 Dhiraagu Road Race, Maldivene

Når: slutten av november hvert år.

Har du lett etter en enkel måte å få partneren din interessert i løping? Prøv dette 5-kilometersløpet på Maldivene. Book et fly, løp en runde rundt den vesle øya Hulhumale og hengi deg til den viktige restitusjonen i en solseng på stranda.

Les mer: dmrr.mv


18 Sea Wheeze, Canada

Når: slutten av september hvert år.

Dette er et veldig populært løp. Det er likeså mye en fest – og faktisk et yogaevent – i Vancouver. Billettene blir fort utsolgt, så det gjelder å være ute i god tid. får du tak i et par kan du forberede deg på en festlig helg i yoga-joggingens tegn. Arrangementet byr på konserter, yogatimer og et sympatisk halvmaraton der halve traseen følger den fine Stillehavskysten.

Les mer: seawheeze.com


19 Miðnæturhlaup, Island

Når: slutten av juni hvert år

Å løpe i skinnet fra midnattssola er kanskje ikke så eksotisk for oss nordmenn, men kanskje muligheten til å gjøre det på Island er forlokkende? Du starter klokken 21.00 og løper en halvmaraton langs elven Ellidar og sjøen Raudavatn. Restitusjonsmulighetene er i toppklasse – bading i et av landets mange varme kilder!

Les mer: marathon.is/midnightrun


20 Singapore Marathon, Singapore

Når: desember hvert år.

Asias minste land består i prinsippet av en svært internasjonal by. Det innebærer at det, tross liten flate, er mye å oppleve her. Singapore er blant annet kjent for shopping og “ordning och reda”. Tygger du tyggegummi eller kaster søppel på gaten venter en bot. Singapore har i tillegg mange parker. En del av dem passerer du sammen med de 50 000 andre løperne som løper noen av distansene 10, halv eller hel.

Les mer: singaporemarathon.com


21 Waiheke Half Marathon, New Zealand

Når: starten av mai hvert år.

Det tar 35 minutter å reise med ferge til Waiheke – kjent som “verdens mest veltrente øy” – fra Auckland på New Zealand. Her kan du velge mellom distanser fra 3 km til maraton. Det eneste distansene har til felles er at de går på mange forskjellige typer underlag – fra sti til strand, gjennom boligfelt og skoger. Bonus: på øya finnes det en og annen kjent vingård.

Les mer: waihekehalfmarathon.co.nz


22 Brooklyn Half Marathon, USA

Når: medio mai hvert år.

New York marathon er størst i verden – brooklyn Half Marathon er størst i USA. Det er ikke så overasskende med tanke på at New York er en fantastisk by, og Brooklyn er den vakreste av metropolens fem “boroughs” – særlig i mai måned. Og ettersom dette “bare” er en halvmaraton, så vil du orke å oppleve byens tilbud både før og etter løpet.

Les mer: nyrr.org og springtime.no


23 Australia Running Festival, Australia

Når: april hvert år.

Selvfølgelig har et så sport land som Australia en hel festival dedikert til løping. I løpet av en helg i Canberra kan du velge mellom distanser fra 5 til 50 kilometer, med løyper som alle går i Weston Park og rundt Lake Burley Griffin.

Les mer: runningfestival.com.au


24 Monterey Bay Half Marathon, USA

Når: medio november hvert år

Et av de vakreste halvmaratonløpene du kan løpe er Monterey Bay Half, som tidligere het Big Sur Half og går langs Californiakysten mot Stillehavet. Hvis ikke den makeløse utsikten holder for å underholde deg, så har arrangøren krydret med masse musikkunderholdning på veien. La det ikke lure av tidspunktet, været er oftest perfekt for løping på denne årstiden.

Les mer: bigsurmarathon.org


25 Bay to Breakers, USA

Når: medio mai hvert år.

Verdens eldste løp som er blitt arrangert uten avbrudd siden 1912 tar løperne gjennom 12 kilometer fra San Fransisco til kysten. Vel fremme ved The Great Highway kan man se enorme bølger – “breakers” – slå inn mot Ocean Beach. På veien dit passerer man (dessverre) også Hayes Hill, som har en stigning på 11 %. Løpet samler rundt 50 000 løpere, hvilket er veldig bra, selv om det er langt unna storhetstiden på 80-tallet: Bay to Breakers hadde 110 000 løpere på startstreken i 1986 – og havnet da i Guiness rekordbok for flest antall startende.

Les mer: baytobreakers.com


26 Galápagos Marathon, Ecuador

Når: august og oktober hvert år. Ja, faktisk. To ganger i året.

Vi er ikke helt sikre på hvorvidt Charles Darwin var en løper, men om han hadde vært det, så ville dette løpet helt sikkert tiltalt ham. Galápagos Marathon er en unik mulighet til å få en storartet naturopplevelse i høyt tempo, men det handler ikke bare om naturen og dyrene. Hver løper får en egen “caddy” som gir deg mat og drikke og tar vare på overtrekksklær og ligende – annenhver kilometer. Som takk på hver deltaker sponse en lokal løper. Dette høres ut som et konsept som er vanskelig å motstå, mener vi.

Les mer: cometogalapagos.com


27 Petra Desert Marathon, Jordan

Når: starten av september hvert år.

Dette er ikke et maratonløp – det er en reise i tid. starten går i den arabiske ruinbyen Petra og deretter løper du gjennom det historiske Wadi Rum-ørkenlandskapet, forbi gravplasser og grotter. Etter løpet kan du vaske bort støv og svette i Dødehavet. Ganske så unikt.
Les mer: petra-desert-marathon.com


28 Sarajevo Half Marathon, Bosnia og Hercegovina

Når: medio september hvert år.

En perfekt mulighet for en rask storbyhelg, gjerne med familien. Her finnes nemlig distanser fra 400 meter opp til halvmaraton, inkludert stafett og et “fun run”. Alle med flate, raske løyper. Noe for alle altså. Sarajevo er en av Europas fineste og mest atmosfæriske byer. What’s not to love?

Les mer: sarajevomarathon.ba


29 Ragnar del Sol, USA

Når: medio februar hvert år.

Arrangøren er spesialisert på stafettløp, og dette høres unektelig ut som en opplevelse. Ragnar del Sol går gjennom ørkenen i Arizona og lagene løper i et “ville vesten”-miljø fra morgen til kveld – over 320 kilometer. Dette eventyret byr på kjempekaktuser, fantastiske soloppganger  (og en solnedgang) og løping under en makeløs stjernehimmel. Bare å melde seg på!

Les mer: runragnar.com


30 Reggae Marathon, Jamaica

Når: starten av desember hvert år.

Fascineres du av den jamaicanske kulturen og musikken? Tenk deg et maratonløp der alt dette inngår – det er nettopp hva Reggae Marathon handler om. Med start kl 05.30 slipper du den verste heten, og langs løypa bys du på alt fra Bob Marley-sitater, reggaemusikk på hvert gatehjørne og en dreadlocksprydet publikumsmasse (som gjerne nyter en joint mens du nyter opplevelsen). Men dette er ikke hovedgrunnen til at du bør reise hit. Hvis du deltar i løpet får du nemlig også være med på før- og etterfestene: En formidabel lapskaus av Red Stripe-øl, musikk fra steel drum-band, yoga og massasje på stranda, ferske kokosnøtter og mye, mye mer.

Les mer: reggaemarathon.com


31 Everest Marathon, Tibet

Når: november hvert år.

Det føles ganske kult å kunne skryte av å ha løpt verdens høyeste maraton (sjekketriks for løpere?!). Dette løpet går fra 5184 meters høyde, nær bascamp på Mount Everest, ned til byen Namche Bazaar på 3446 meter over havet – ganske mye nedoverløping altså. Men ikke la deg lure av det. I tillegg til høyden er terrenget ganske så tøft – vi snakker tross alt Everest her – og deltakerne må tilbringe nesten en måned i området for å akklimatisere seg. Noen eksakt dato for løpet finnes heller ikke: Man gjennomfører det når og om værforholdene tillater det. Her bestemmer nemlig fjellet det meste.

Les mer: everestmarathon.org.uk


32 Jungle Marathon, Brasil

Når: medio februar hvert år.

For 99,9 % av oss holder det lenge å bare lese om dette ekstremt tøffe løpet gjennom regnskogene i Amazonas. Den gjenværende 0,1 % klarer altså ikke å motstå muligheten til 200 kilometer i sumpen med pirajaer, slanger og pistolmaur (navnet kommer av at bittene kjennes som å bli skutt med pistol). At det dessuten er veldig farmt og fuktig gjør det hele enda mer forlokkende. Mange deltakere forbereder seg ved å plassere mølla inne i en badstue.

Les mer: junglemarathon.uk


33 Volcano Marathon, Chile

Når: starten av november hvert år.

Hvis Everest Marathon blir litt i høyeste laget, er kanskje dette et alternativ. Volcano Marathon har den høyest liggende ørkenmaratonløypa i verden. Å løpe i Atacamaoørkenen innebærer ikke bare at du trenger å kjempe mot den tynne luften på 4400 meters høyde, dette er i tillegg en av verdens tørreste steder. Den gjennomsnittlige nedbørsmengden er på én millimeter per år – så ta med nok å drikke. Bonus: du får se intet mindre enn to vulkaner under løpet.

Les mer: volcanomarathon.com


34 27k for freedom, Sør-Afrika

Når: starten av februar hvert år.

Dette løpet er en hyllest til frihetsforkjemperen Nelson mandela, og derfor går starten utenfor Victor Verster-fengselet i Cape Town, der han satt fengslet i 27 år. Løypa går i naturskjønne omgivelser og gjennom vingårder før målgangen på en idrettsstadion.

Les mer: capetownmagazine.com/27-for-freedom-run


35 Maui Oceanfront Marathon, USA

Når: medio januar hvert år.

Det er en grunn til at Hawaii er et av verdens mest populære reisemål. Og hvorfor ikke legge ferien til januar, da Maiu Oceanfront Marat
hon går av stabelen? En av mange fordeler med dette løpet er at startfeltet er begrenset til 700 løpere, som får nyte de fine omgivelsene (og kanskje se en og annen hval på kjøpet). Løypa går på asfalt og det finnes mange fine steder for publikum å heie, hvilket kan trenges – det er nok av bratte mot- og medbakker underveis.

Les mer: mauioceanfrontmarathon.com


36 Mongolia Sunrise to Sunset, Mongolia

Når: starten av august hvert år.

En hel dag med løping i den vakre og vidstrakte nasjonalparken Hovsgol i Mongolia. Her kan du støte på  jakokser, kameler, bjørner og andre dyr som du vanligvis ikke møter i Norge. Du kan løpe den “korte” distansen på 42 kilometer, eller gå for mest mulig for pengene ved å løpe 100 kilometer. Uansett hvilken du velger finnes det bare ett krav: Du må komme deg i mål før solen gjør det (går ned altså).

Les mer: ms2s.dk


37 Safaricom Marathon, Kenya

Når: juni hvert år.

Som sin sørafrikanske slektning Big Five Marathon, vil dette løpet gi deg:
a. Solbrenthet.
b. En “nær dyrene-opplevelse”.
Du løper i et området med noen av Afrikas største dyr, og kommer til å ha så mye fint å se på, at du glemmer å registrere at du møter veggen. Løpet voktes av nasjonalparkens vakter, både til fots og i helikopter. Men det er klart, litt mer spennende enn en vanlig bymaraton er det antakelig.

Les mer: safaricom.co.ke/safaricommarathon


38 Siberian Ice Half Marathon, Russland

Når: januar hvert år.

Hvis du ikke er så gira på varme og ville dyr, kan kanskje verdens kaldeste halvmaraton være et alternativ. Siberian Ice arrangeres i begynnelsen av januar, og den kaldeste temperaturen registrert var i 2001, da løperne løp i -39 grader. Kun 13 deltakere fullførte (mot legenes anbefalinger) og den raskeste var en kvinne.

Les mer: runsim.ru


39 Great Wall Marathon, Kina

Når: medio mai hvert år.

Dette er verken verdens varmeste, kaldeste eller høyeste maraton, men antakelig det mest slitsomme. 5164 trappetrinn, fire skikkelige stigninger og satans mange småbakker langs den kinesiske mur. Hvis du ikke føler for å løpe hele maratondistansen finnes det også en halvmaraton og et 8 kilometer langt “fun run”. Uansett hvilken distanse du velger er dette en annerledes og unik måte å oppleve en del av verdens lengste byggverk (på totalt 6400 km).

Les mer: great-wall-marathon.com


Fra det ikoniske Great Wall Marathon i Kina


40 Antarctica Marathon, Antarktis

Når: medio mars hvert år.

Dette løpet er ikke for hvem som helst. Kun 200 startplasser er tilgjengelig – samtlige utsolgt i 2018 – hvorav 100 løpere kan løpe rundt maratonløypa på Kings George’s Island om gangen. Selvet løpet er kronen på en flere dager lang reise via Buenos Aires og gjennom den antarktiske skjærgården. Maratonløypas underlag består av grus, med innsalg av pingviner.

Les mer: antarcticamarathon.com


41 Goa River Marathon, India

Når: starten av desember hvert år.

Å løpe på flate asfaltveier i skyggen av trærne langs Zuari-elven i den indiske provinsen Goa – det er nok til at National Geographic skulle kåre dette løpet til et av de ti beste i verden. I tillegg til maratondistansen finnes det også 5, 10 og 21,1 kilometer å velge mellom. Uansett hvilken distanse du velger er Goa garantert triveligere enn Norge på denne tiden av året.

Les mer: goarivermarathon.com


42 Thunder Dragon Run, Bhutan

Når: slutten av mai hvert år.

Det høres kanskje ut som et Nintendo-spill fra 90-tallet, men dette er virkelig ikke noe for barn. Du løper gjennom det lille kongedømmet med det nasjonale navnet Druk Yui, som betyr nettopp Tordendragens rike. Plasseringen i Himalaya gjør løypa kupert og vakker. Du passerer mange fine, gamle templer og klostre, men du bør altså være forberedt på tøffe mot- og medbakker – og eventuelt en tordendrage.

Les mer: thunderdragonmarathon.com


43 Angkor Wat Half Marathon, Kambodsja

Når: starten av desember hvert år.

Hvis du bestemmer deg for å løpe dette løpet, bør du sørge for å ha nok kameraminne på mobilen. Du løper gjennom Angkors arkeologiske park, som ligger i nærheten av Siem Reap – et enrom kompleks av gamle templer. I midten ruver Angkor Wat, bygget på 1100-tallet for å tjenestegjøre som åndelig hjem for den hinduistiske guden Vishnu.

Les mer: cambodia-events.org


44 Transrockies Run, USA

Når: medio august hvert år.

Et seks dagers langt eventyr tvers over fjellene i Colorado, med ca 200 kilometer løping og 7000 positive høydemeter – kan det friste? Løpet gir deg sjansen til å se alt fra ørn og elg til bjørn. Noen av drikkestasjonene ligger å øde til, at arrangøren bruker lamaer for å transportere energi og drikke dit. Virker allerede som et eventyr vi ikke vil gå glipp av.

Les mer: transrockies-run.com


Fra Transrockies Run i USA


45 Route du Vin, Luxembourg

Når: slutten av september hvert år.
Et ukjent løp for de fleste, men en glimrende mulighet til å sette ny pers på halvmaratondistansen. Løypa går langs den natruskjønne Moselle-elva, og er flat og bred – god plass til forbiløping. Løpet samler ikke mer enn 1500 løpere, så denne perlen er en velbevart hemmelighet. Ikke si det til noen!

Les mer: routeduvin.lu

– Restitusjon er viktigere enn jeg trodde

– Restitusjon er viktigere enn jeg trodde


Toppidrettskarriere kombinert med jobb og studier krever sin kvinne. Men årets skadeprosess har gitt både innsikt og perspektiv for Yngvild Kaspersen.

Belastningsskader kommer som oftest av litt for stor belastning over tid. Men ofte oppleves slike skader som akutte skader. Vi husker godt den ene økta det hogg til, eller det ene steget som gjorde at smerten oppstod. Det skjer så plutselig. Derfor er det lett å tenke at skaden også kan helbredes like plutselig. Én hviledag, én rolig økt, bytte av sko … Det fikser vel problemet?

I iveren etter å ville løpe, glemmer vi at det ofte er summen av faktorer som er årsaken til en skade, ikke en enkeltfaktor som at du løp med litt for høy fart på den ene økta, eller at du løp i litt vonde sko.

Yngvild Kaspersen er en av ikke alt for mange toppløpere som kombinerer idretten med både jobb og studier. Det er forbilledlig, men det er også en knivskarp balansegang. Da skaden i våres var et faktum, begynte hun å reflektere over totalbelastningen. Det (eneste) fine med en skadeprosess, er at det også er en læringsprosess.

Kunne ikke løpe

Yngvild Kaspersen har de siste årene prestert på internasjonalt toppnivå i skyrunning samtidig som hun har studert medisin ved universitetet i Tromsø. Høsten 2020 startet hun på det femte studieåret som innebærer mye praksis samtidig som hun la grunnlaget for en ny konkurransesesong.

Alt lå til rette for nok en god sesong da hun i januar startet nyåret med å knuse løyperekorden på Mørketidsløpets halvmaraton med over tre minutter. Men i april begynte hun å kjenne en murring i hofta som skulle vise seg å være en skade. Dette gjorde at Yngvild måtte legge om på trenings- og konkurranseplaner for sesongen.

– Når man trener store mengder løping er man vant til litt småvondter, men dette er første gang jeg har hatt en såpass alvorlig skade at jeg ikke har kunnet løpe i det hele tatt.

Det hele startet 6. april. I ettertid har hun tenkt over at hun dagen før kjente en liten murring bak i hofta, men antok at det bare var en nerve i klem eller lignende. Hun hadde jo løpt med mye verre smerte enn dette tidligere.

Intervalløkta skulle være på mølla, og siden Yngvild var litt sliten den dagen, løp hun en kortere økt på 10 x 3 minutter.

– Utover i økta kjente jeg at det gjorde mer og mer vondt, men jeg presset meg til å fullføre. På nedjoggen haltet jeg. Etter det gjorde alt vondt, enten det var å sitte eller gå, det verket hele tiden.

De neste dagene prøvde Yngvild ut ulike alternative treningsformer som å gå på ski, ellipse, styrke og korte løpeturer. De fleste turene endte med at hun måtte bryte. Hun kunne ikke ellipse uten å holde seg fast, og måtte snu ti minutter ute i skiturene. Etter en uke oppsøkte hun fysioterapeut som henviste henne videre til MR. Der var det lang venteliste.

– Det å måtte avbryte flere økter fordi jeg rett og slett ikke greide å gjennomføre var veldig tungt for psyken. I ukene mens jeg ventet på svar fra MR fortsatte jeg å teste hva som gikk an å gjøre uten smerte. Tidligere har jeg ved småskader lyktes med å bytte sko eller gjøre små justeringer, men nå gjorde det vondt bare jeg fikk litt vekt på foten. Jeg kunne rett og slett ikke løpe.

Yngvilds tre tips til skadeforebygging:
Restitusjon!
Søvn!
Ta hensyn til stress!

Tretthetsbrudd

Etter sju uker fikk Yngvild svar på MR som viste «frakturlinje gjennom sacrum corpus og tilstøtende benmargsødem», det vil si tretthetsbrudd i hofta. I løpet av de ukene hadde hun kun trent alternativt, og symptomene hadde forbedret seg. Videre fikk hun oppfølging av fysioterapeut som lagde en plan for hvordan hun skulle komme tilbake til løpingen.

Det finnes flere programmer for opptrening etter tretthetsbrudd, men individuelle tilpasninger er nødvendig i forhold til grad av bruddet og hvor det sitter. Yngvilds fysioterapeut var lett tilgjengelig for veiledning og råd gjennom opptreningen.

– Hadde jeg fra starten visst at det var et tretthetsbrudd ville jeg gjort en del ting annerledes. Noen avlastes totalt med krykker i slike tilfeller, men jeg hadde eksperimentert med litt forskjellig og også løpt småturer. Nå kuttet jeg løpeturene helt, men fortsatte den alternative treningen siden jeg jeg allerede hadde begynt å bli bedre.

Først var det kun sykling og styrke av kjernemuskulatur. Deretter fortsatte Yngvild med å legge på vannjogg, ellipse og å gå turer. Da hun skulle begynne å løpe igjen var dette i tett samarbeid med fysioterapeuten. Det startet med fem minutters løpeturer to ganger i uken. Dette ble gradvis bygd opp til turer på 15 minutter. Deretter begynte hun å løpe annenhver dag, og så to dager på rad med en dags pause før de bygde opp øktene til å vare rundt en time.

– Det har vært noen tilbakefall underveis, for eksempel ved at jeg har prøvd å løpe med litt mer fart. Da har jeg fått noe verk og har måttet ta det rolig igjen, men som regel har det gått ganske problemfritt.

Yngvilds styrkeøkter:
– Slyngetrening.
– Bakke- og trappespenst.
– Styrke i treningsstudio med knebøy, markløft, hip thrust og tåhev.
– Gåturer i fjellet.

Lettere sagt enn gjort

Yngvild løper regelmessig og har også hatt en langtur i uka. Løpsintervaller venter hun imidlertid med til hun får tatt ny MR i løpet av de neste ukene. Hardøktene blir derfor på ellipse, i bassenget eller ved å gå opp bratte bakker eller fjell med høyt tempo.

I skadeperioden har hun også reflektert rundt hva det var som gjorde at hun ble skadet. Hun har vært vant til å trene store treningsmengder over flere år og kombinert dette med å studere medisin.

I år startet hun på det femte året på medisinstudiet som innebærer mye praksis, og hun la derfor opp treningen litt annerledes ved å justere ned mengden slik at totalbelastningen ikke skulle bli for høy.

I ettertid ser hun at hun kanskje undervurderte hvor krevende full satsing på både studier, jobb og trening kan være for kroppen når man står i det over lengre tid. I tillegg til praksis på studiet har hun hatt tre ulike jobber samtidig ved hjerteavdelingen på UNN, rusklinikk og legevakten i Tromsø.

Dette er jobber som krever at man er skjerpet, og når du i tillegg er ny i jobbene har det vært mye å sette seg inn i.

– Som student er man mer fleksibel når det gjelder tid. I praksis og jobb har dagene startet regelmessig rundt 05.30 med løpsøkt før jobb, så jobb og så styrke og løping etter endt arbeidsdag.

Noen ganger skjer ting akutt slik at man blir lenger på jobb en planlagt, eller det har blitt noen ekstra nattevakter og så løpeturer uten å sove først.

– Legeyrket er en livsstil det også, og jeg har trivdes utrolig godt med å lære og erfare mye, og synes akuttmedisin er ekstra spennende. Jeg ser at dette kan være krevende å kombinere med full toppidrettssatsing. Begge deler er jo en type livsstil som man må være dedikert til, og jeg tror at å holde på med begge samtidig gjør at alt blir litt halvveis. Restitusjon med hvile, kosthold og søvn er nok mye viktigere enn jeg først trodde. Ting går som regel greit over en liten periode, men jeg må nok bli flinkere til å stå over økter enn å presse meg gjennom hvis jeg er sliten. Det er noen ganger lettere sagt enn gjort.

Innsikt og perspektiv

Yngvild mener også at man som medisinstudent får en mer helhetlig forståelse av hvordan kroppen fungerer. Hun har alltid vært bevisst på kostholdet gjennom å spise nok og variert mat.

I en landsdel hvor man i perioder av året har null tilgang på sol, er det ekstra viktig å få i seg vitamin D. I skadeperioden har det også vært ekstra verdifullt for henne å jobbe på et sykehus som setter livet i perspektiv.

– Å være skadet er en kjip situasjon. Mål man har satt seg og vante treningsrutiner må endres. Alternativ trening tar ofte mer tid, og man må hele tiden ta hensyn til skaden. Etter gode perioder kjenner man plutselig murring igjen. Noen ganger får man lyst til å kaste hele løpssatsingen i dunken. Da er det stor hjelp å ha en jobb å gå til som får tankene inn på noe helt annet.

Nå har Yngvild egentlig slått seg til ro med at denne sesongen ikke blir hennes sesong. Hun stresser ikke med å komme i form til noe løp. Førsteprioritet er å bli skadefri slik at hun kan trene som hun vil.

– I jobben på sykehus møter man mange skjebner. Jeg blir takknemlig for alt jeg har fått oppleve gjennom løping og setter pris på hver dag jeg er frisk og har god helse. I et langtidsperspektiv er det nok legeyrket jeg kommer til å satse på, men jeg kommer nok aldri til å slutte å trene og løpe i fjellet.


Yngvilds favorittøkt:
Moderate langturer – både i fjell og på asfalt.

En historie om tap, mot og håp

En historie om tap, mot og håp


Audun Mo har vært på en reise få av oss kan forstå. Her forteller han om hvilken rolle løpinga har spilt i den vanskeligste delen av livet hans og hvordan han klarte å bygge seg opp igjen.

Audun har alltid vært glad i å løpe og være ute. Den 13. september 2018, var han i den spente og rastløse fasen av maratontreningen, bare to dager før Oslo maraton.

Distansen skulle ikke utgjøre noe problem for Audun som hadde klart de 42 kilometerne tidligere, inkludert som sisteetappen i Zurich Ironman året før.

Audun Mo var to dager unna å løpe sin tredje maraton da livet hans ble totalt snudd på hodet. Opptreningen ble en reise mot målstreken i håpets tegn.
Foto: Anna Buckley Cahill

Hun som aldri kom hjem

Denne dagen, som mange andre dager, leverte Audun sin 14 måneder gammel datter Sara i barnehagen i Ås og kjørte til Akershus universitetssykehus hvor han jobbet. Litt etter lunsj fikk han en pause i det organisert kaoset det er å jobbe som sykepleierleder.

Han plukket opp telefonen og så en melding fra samboeren sin, Karine, som hadde syklet til Oslo hvor hun tok en mastergrad i avansert klinisk sykepleie.

Før hun skulle sykle tilbake, ville hun hente startnummeret til Audun i Oslo sentrum. De utvekslet et par meldinger for å hamre ut de praktiske detaljene for resten av dagen, og sa ha det.

De forventet å se hverandre hjemme om et par timer, men Karine ble påkjørt av en lastebil ved Operaen i Oslo kort tid etter og kom aldri hjem.

Huset ble snart fylt med venner og familie. Han kjente ikke umiddelbar sorg, men sjokk, vantro og panikk satte inn raskt. Det var spor av Karine over alt i huset. Til tross for hva han var fortalt, var det en liten del av ham som ventet og håpet at Karine kunne være neste til å komme inn døren.

I de neste ukene ble Audun, en Ironman og en som har brukt karrieren til å være en trygghet for andre i krise, selv livredd og uten retning.

– Jeg trodde selv jeg var en fighter og kjempet og holdt fortet. Men de som møtte meg så vel heller en mann i panikk, full av usikkerhet, med høye skuldre og i bunnløs sorg, forteller han.

Søvn kunne ha vært en flukt, men for Audun var kveldene ingenting å glede seg til. Han fikk mareritt, bare for å våkne sliten og kjenne virkeligheten som en annen type mareritt. Kroppen hans slet med verkende muskler, tørre øyne og utmattelse.

I de første ukene etter ulykken mistet han matlysten og gikk ned flere kilo, men kjente samtidig på en vekt som tynget ham og gjorde at hverdagsaktiviteter virket umulig.

Ta på egen oksygenmaske først

Ifølge Anita Sjøstrøm, rådgiver og familieterapeut ved lærings- og mestringssenteret i avdelingen for sorgstøtte ved Oslo Universitetssykehus, er det ingenting i verden så energikrevende som sorg.

Sjøstrøm jobber med familier som enten har mistet et barn eller ektefelle og sier at i tillegg til tapet i seg selv, bærer de etterlatte etter et dødsfall ofte den ekstra vekten av økt ansvar, både økonomisk og omsorgsmessig. I disse situasjonene mener hun at det er viktig å prioritere å ta vare på seg selv.

– Det vi pleier å si er at det aller viktigste er det samme de sier når du går ombord i et fly: ta på deg oksygenmasken selv før du hjelper andre. Du kan ikke redde noen hvis ikke du har oksygen selv, sier Sjøstrøm.

  • Hvordan ser sorg ut?

  • Alle opplever tap og sorgreaksjoner forskjellig og det finnes derfor ingen fasit.

  • Sorg i seg selv er ikke en sykdom, men vanlige sorgreaksjoner som depresjon, angst og sinne kan vokse til noe som krever faglig hjelp.

  • Sorg er langsiktig, men hvis man ikke klarer å fungere i det daglige eller se en fremtid uten den eller de har mistet, selv etter lang tid, kan det være et tegn på komplisert sorg.

  • Anita Sjøstrøm sier at 8–10 % av ungdom og voksne opplever komplisert sorg som gjør at de trenger profesjonell støtte for å komme seg videre.

  • Ifølge Sjøstrøm bør venner og familie rundt den som er i sorg vite at det ikke nødvendigvis er verst etter tre måneder. Det kan bli verre etter et år eller to, og da er det ingen som lenger spør hvordan man har det.
  • Helt på scratch

    Høsten 2018 fikk Audun plutselig eneansvar for sin 14 måneder gammel datter Sara og kjente umiddelbart at hun og hans eldste datter Astrid trengte pappaen deres.

    På kjøleskapet begynte han å klistre opp gule lapper med enkle mål for dagen slik at han kunne se og huske dem når tankene vandret. 

    – I begynnelsen satte jeg meg helt grunnleggende mål, husker Audun. Det var å klare å stå opp, levere i barnehage og lage middag. Det var helt på scratch.

    Han forstod at han ikke kunne klare alt på egenhånd og begynte å dele oppgaver med nærkontaktene sine for å få støtte. Med hjelp fra naboer, venner og familie begynte Audun å klare målene på de gule lappene, og sakte men sikkert fikk han tilbake troen på seg selv.

    Den første løpeturen etter tapet av kona utløste et vell av følelser i Audun. Etter hvert ble de ensomme langturene et sted hvor han kunne stå i sorgen og sortere tankene og følelsene. Foto: Anna Buckley Cahill

    Et glimt av håp

    Det hadde gått litt over en måned da Audun følte en kløe i kroppen ulik leddsmertene han hadde blitt vant til siden Karine døde.

    Etter flere uker med nesten ingen fysisk aktivitet, var det noe i kroppen hans som fortalte ham at han måtte bevege seg. Løpeklærne satt mye løsere på ham nå enn noen uker tidligere.

    Stående i en skogkledd sti bak huset hans, pustet Audun dypt en siste gang før han bestemte seg for å ta sitt første løpende skritt. Det var klønete og ukoordinert. Han var ikke den samme mannen som mindre enn to måneder tidligere hadde vært klar for å løpe sin tredje maraton.

    Etter bare 300 meter ble han så overveldet av følelser at han måtte stoppe. På ristende bein og gjennom brennende lunger gråt han.

    Tårene var et utbrudd av all smerte og vonde følelser låst inne i ham opp til dette øyeblikket, men samtidig et tårevått gjensyn med en følelse han ikke hadde forventet å kjenne igjen – håp.

    Eierskap til smerten

    Snart etterpå tenkte Audun på en avtale han og Karine hadde lagt sammen. De hadde blitt enige om at de skulle reise til København året etter hvor Audun skulle delta i København Ironman.

    Audun visste med ett at det var noe han måtte gjennomføre. Avgjørelsen ble tatt helt med hjertet og i stedet for et treningsprogram fulgte han magefølelsene hele veien.

    – Det var mitt prosjekt, dette her. Jeg hadde et veldig eierskap til det, og det var noe jeg måtte gjøre på min måte i mitt tempo, sier han.

    Audun beskriver det å trene i starten som en måte å flykte fra den vonde hverdagen, fra et hus fullt av minner og fra angsten som hadde dukket opp i ham. Men etterhvert ble de ensomme langturene et sted hvor han kunne stå i sorgen og sortere tankene og følelsene sine.

    – Jeg trengte denne tiden til å bare la tankene fly og være til stede her og nå. Jeg tenkte mye på alt som hadde skjedd. Jeg tenkte på Karine. Jeg lurte på hvorfor jeg holder på med dette her. Det virket ganske uoppnåelig som et mål, og hvorfor kunne jeg ikke ha satt meg et mye mindre mål? Men så tenkte jeg på barna. Og igjen hvorfor gjør jeg dette? Jo, det er fordi jeg skal vise barna at pappa kan få det til. Og jeg måtte vise meg selv at jeg kan, at jeg er sterk nok.

    Om våren, cirka seks måneder etter han hadde tatt opp igjen treningen, begynte ting gradvis å falle på plass i livet til Audun igjen.

    – Trening hjalp meg å finne mening. Det å ha et mål for dagen –  å vite at for å klare målet, så må jeg faktisk ut i dag – ga meg overskudd til å håndtere sorgen. Det ble ikke bare et mål jeg måtte nå, men etterhvert skjønte jeg at det var noe som ville gi meg mer.

    Ikke minst ga de harde øktene Audun eierskap til smerten hans.

    –  Det er selvfølgelig ubehagelig å kjenne fysisk smerte, men det var på en måte et tegn på at jeg faktisk var i live. Jeg kjente at jeg kunne føle på fysisk smerte igjen og ikke bare smerte fra sorg eller savn. Jeg byttet ut de fysiske sorgreaksjonene med muskelsmerter fordi jeg hadde syklet langt eller løpt eller begge deler, noe annet som gjør vondt, men på en bedre måte.

    Gjennom trening ble Audun tvunget til å planlegge måltider og spise nok til å gjennomføre øktene. Han begynte å sove på ordentlig. Han trente hardt, men passet på at han alltid hadde litt igjen å gå på, fordi han visste at han måtte ta vare på seg selv og Sara etterpå.

    Han tok på seg oksygenmasken, og kunne igjen være en pappa.

    Når konkurransen nærmet seg og timene og kilometerne stablet seg opp, ble hele reisen opp til denne dagen en motivasjon i seg selv. Han hadde gitt alt for mye til å ikke komme til mål, så hver løpetur og bassengøkt ble en ny grunn til ikke å gi opp.

    – Hvis min historie kan bidra til at andre kan løftes opp eller kan få en lite glimt av håp, så er det verdt det, og da skulle jeg kunne vært fornøyd med det, sier Audun. Foto: Anna Buckley Cahill

    Den store dagen

    I midten av august 2019 begynte Audun på reisen til København. To måneder tidligere hadde han møtt Maria, også hun en triatlonutøver, som dro sammen med han.

    Ironman-konkurransen består av 3,86 kilometer ferskvannsvømming, fulgt av en 180,25 kilometer lang sykkelrute og til slutt en løpsetappe tilsvarende en maraton – 42.20 kilometer.

    De fleste bruker over 12 timer på å fullføre og det krever derfor ekstremt nøye planlegging av mat, drikke og utstyr gjennom dagen.

    Det var Maria som ordnet med alle de små detaljene og ga Audun tryggheten til å kunne fokusere bare på konkurransen.

    Da Audun sto opp kl. 04.30 om morgenen den 18. august, var alt klart. Et par timer senere var han gjennom innsjekking og sto i et hav av konkurrenter og supportere på Amager Strandpark hvor svømmingen skulle begynne.

    Skrevet nedover armen hans i svart sprittusj var Tro på deg selv. Og aldri gi opp.

    Dette var råd Auduns datter Astrid ga ham et par dager tidligere over Facetime. Mange sterke følelser rammet ham i minuttene før startskuddet, men tvil var ikke en av dem.

    – Alt var så nøye gjennomtenkt og jeg følte meg så godt forberedt at når jeg sto på startstreken og tenkte på hvordan jeg hadde kommet hit, følte jeg meg trygg på at konkurransen skulle gå bra.

    Svømmeetappen er fort unnagjort, Audun brukte litt over en time. Det var da han løp ut av vannet og satte seg på sykkelen at konkurransen virkelig begynte. Det er på denne etappen at ernæring og hydrering er kritisk. Audun visste nøyaktig når han måtte spise, drikke og fylle opp vannflasken. Som en gave ovenfra, var det ingen vind i den småkuperte løypa i København denne dagen.

    Etter litt over fem timer og 45 minutter på sykkelen, var Audun klar til å komme i gang med maratonløpet. De 42,2 kilometerne var delt på fire runder på cirka en mil i Københavns flate sentrum. Tilskuere heiet langs løypa og energien og følelsene steg for hver runde.

    – Den siste runden var ganske sterk, sier Audun. Da jeg skjønte at jeg snart var ferdig, gråt jeg mens jeg løp fordi jeg visste at jeg ville klare det, at jeg ville klare å bevise for døtrene mine at jeg fikk det til.

    I slutten av løpet halter de alle fleste løpere til målstreken med blytunge ben og slitne muskler, men Audun løp forbi dem med en letthet han ikke hadde kjent på mange måneder.

    Han kjente igjen hvordan de andre konkurrentene så ut fra Zurich Ironman i 2017 da han selv brukte flere timer lenger og slet hele veien. Men i dag var han sterk nok å forlate både dem og sitt forrige selv.

    En ekte Ironman. Foto: privat

    «Audun, you are an Ironman!»

    Da Audun endelig kom i må hørte han speakeren rope «Audun, you are an Ironman!» Det hadde gått litt over 11 timer siden han sto på stranda i våtdrakten, men nå, med medaljen rundt halsen, begynte det å synke inn hvor lang denne reisen egentlig hadde vært.

    – Det var en veldig surrealistisk opplevelse. At jeg klarte Ironman den dagen er en ting i seg selv, men jeg klarte å komme meg tilbake på sykkelsetet, klarte å plukke opp igjen svømmingen, klarte å ta på meg løpeskoene. Jeg brukte så mange timer det halvåret og det var alle de timene som var viktig. Det var det jeg var stolt over. Jeg beviste for meg selv at alt er mulig.

    Audun beskriver denne dagen som slutten på et stort kapittel i sorgprosessen, men i etterkant oppstod en tomhet i livet hvor konkurranseforberedelsene hadde tatt plass.

    Over tid har tomheten blitt fylt med liv, inkludert jobben som han gradvis kom tilbake til etter seks måneders sykmelding, det å være pappa til en voksende familie, kjærlighet og drivkraft til å dele håp med andre.  

    Nå arbeider Audun med en bok hvor han med sin historie ønsker å ufarliggjøre dødsfall og sorg. I boka framsnakker han også fysisk aktivitet som den eneste medisinen uten bivirkninger. Foto: Anna Buckley Cahill

    Å sette ord på det

    Kort tid etter Karines ulykke fikk Audun tips til å skrive ned hvordan han hadde det og hva han gjorde hver dag. Grunnen var både en måte å bearbeide sorgen på, men også for å huske hvordan det var når han senere er på et helt annet sted i livet. 

    For omtrent et år siden bestemte Audun seg for å gjøre alt han skrev om til en bok som forteller om opplevelsen hans og tar sikte på å ufarliggjøre dødsfall og sorg.

    Boken er delvis en selvhjelpsbok og delvis en historie om kjærlighet, forandring og fysisk aktivitet som den eneste medisinen uten bivirkninger. For øyeblikket leter han etter et forlag å gi ut boken på. Arbeidstittelen er Hvorfor du ikke skal sitte inne når alt håp er ute: En fortelling om død, tap og sorg. Men viktigst av alt; en fortelling om håp.

    – Hvis min historie kan bidra til at andre kan løftes opp eller kan få en lite glimt av håp, så er det verdt det, og da skulle jeg kunne vært fornøyd med det, sier Audun.

    Les også artikkelen om Gabriel Ingebretsen: – For meg er løping terapi

    Årets viktigste løp nærmer seg

    Årets viktigste løp nærmer seg


    Runner’s World er stolt mediepartner til Rosa sløyfe-løpet som arrangeres for sjette gang i år. Fra en hel-virtuell variant i fjor går løpet nå i seks byer i tillegg til at du selvfølgelig også kan delta der du er.

    Siden løpets begynnelse tilbake i 2016 har Rosa sløyfe-løpet samlet inn over syv millioner kroner til forskning på brystkreft – den vanligste kreftformen blant kvinner. Totalt har over 40 000 deltakere stilt til start på enten tre eller seks kilometer.

    Dette er et løp for alle – og for en god og viktig sak.

    Besøker seks byer

    Tidligere år er Rosa sløyfe-løpet arrangert i hele tolv forskjellige byer. I fjor var det kun virtuell variant som gjaldt. I år forener løpet det beste fra begge verdener og besøker seks byer i tillegg til at man kan delta virtuelt der man er.

    • Trondheim – søndag 3. oktober
    • Bergen – tirsdag 5. oktober
    • Haugesund – onsdag 6. oktober
    • Stavanger – torsdag 7. oktober
    • Kristiansand – søndag 10. oktober
    • Oslo – fredag 15. oktober

    Som tidligere år kan du velge mellom enten 6 kilometer, eller 3 kilometer trimklasse uten tidtaking. I slutten av august var det allerede påmeldt 2000 deltakere.

    Ildsjel-løp

    Nytt av året er en såkalt ildsjel-variant, hvor engasjerte personer har kunnet opprette små, lokale løp. Her deltar man virtuelt, men får likevel følelsen av å delta på et løp, og ikke minst felleskapsfølelsen.

    Nå har over 40 ildsjeler opprettet et lokalt løp. Se hvor det arrangeres lokale løp her.

    Prøveløp 16. september

    Torsdag 16. september klokka 19.00 arrangeres det et testløp i alle seks byer. Her vil du møte den lokale ambassadøren som tar deg varmt i mot for en testtur gjennom løypa.

    Dette blir en fin mulighet til å møte andre, komme seg ut og få en fin gjennomgang før løpsdagen. Det er opprettet et Facebook-arrangement for prøveløpet, her finner du mer info.

    Info om løpet og påmelding finner du på www.rosasloyfelopet.no