Da Miriam snørte på seg løpeskoene i dag morges, har hun allerede lagt bak seg en uoffisiell milepæl. Med over 229 dager på rad med ultraløp, har hun uoffisielt passert den gjeldende Guinness-rekorden med daglige ultraløp. Men for Miriam handler ikke hverdagen om rekorder, den handler om logistikk, hverdagsglede og en dyp takknemlighet overfor egen kropp.
En uoffisiell milepæl, takknemlig overfor egen kropp
Da vi snakker med Miriam i begynnelsen av Juli, har hun akkurat lagt bak seg dag nummer 202. Dagen før passerte hun 201 dager, én dag mer enn den offisielle Guinness-rekorden for flest antall dager på rad med ultraløp.
“Det er jo litt morsomt. Jeg krysset uoffisielt den nåværende Guinness-rekorden i går, og det er jo ikke hver dag man gjør det,” smiler Miriam.
Selv om hun har planer om å sende inn GPX-filer og dokumentasjon for å få rekorden offisielt godkjent, understreker hun at det aldri har vært den drivende motivasjonen bak prosjektet.
“Jeg vet jo aldri hva en eller annen gæren ultraløper driver med der ute. Kanskje noen fullfører nummer 1002 i skrivende stund. Rekorden har aldri vært en kjempestor motivasjon, men det hadde jo vært utrolig kult å få det godkjent.”
Logistikken bak 35 timer med ukentlig løping
Med en arbeidsuke som innebærer fire til fem dager på Löplabbet i Ski, og i tillegg jobb som klinisk ernæringsfysiolog, samt oppdrag som løpetrener og ernæringsveileder, krever hverdagen til Miriam presisjon fra morgen til kveld. Ukentlig tilbakelegger hun mellom 32 og 35 timer med løping.
Hvordan ser egentlig en helt vanlig tirsdag ut når man skal løpe 45 til 50 kilometer før jobb?
For Miriam starter enkelte/de fleste dager allerede klokken 03:30 når alarmen ringer. Etter en kjapp frokost og en fem minutters yogasekvens for å vekke kroppen, snører hun på seg løpeskoene og løper ut døra i 04:15 draget, hvor alt av tøy allerede er lagt klart kvelden i forveien for å eliminere dørstokkmila. De neste fem timene går med til transportløping til Ski, en etappe på rundt 46 til 55 kilometer, før hun ruller rett inn i en full arbeidsdag på Löplabbet.
Sone-tanker og middagsplaner
Mange lurer på hva man tenker på i de fem til seks timene man er ute på veien hver eneste dag, spesielt siden Miriam foretrekker å løpe uten musikk eller podkast i ørene.
“Det blir mye navigasjon og ren hverdagslogistikk,” forteller hun. “Jeg tenker veldig mye på hva vi skal ha til middag! Jeg er i en skikkelig middagsperiode, og det å spise middag sammen med forloveden min er en utrolig viktig del av hverdagen min. Vi prioriterer alltid å sette oss ned og ta oss god tid til det.”
– Kroppen min må tåle det
Til tross for den enorme belastningen, har Miriam sluppet unna store skader i løpet av de over 229 dagene. Det eneste unntaket var en selvforskyldt “rookie mistake” tidlig i prosjektet.
“Jeg skulle teste en ny sko, men kjøpte den altfor liten. Det endte med en betennelse i foten som gjorde at jeg måtte klippe opp en gammel sko og løpe med den i to uker for å slippe trykk på foten. Men det gikk bra,” sier hun.
Miriam er tydelig på at dette ikke er et prosjekt hvem som helst kan kaste seg ut i. Før hun startet i desember, hadde hun allerede bygget opp et enormt volum i året før, blant annet gjennom transportløping til jobb på mellom 25-30 kilometer, og lengre langturer i helgene.
“Dette er ikke noe alle verken burde eller kan trene seg opp til. Selv om et slikt ekstremprosjekt ikke skriker ‘helse’ i utgangspunktet, har det vært kjempeviktig for meg at det ikke skal gå på bekostning av helsa mi. Hadde jeg kjent på dag 172 at dette ødela kroppen, så hadde jeg gitt meg med en gang.”
Når myke sko blir en brems
Som ansatt på Löplabbet er det nesten obligatorisk å ha et lidenskapelig forhold til løpesko. Miriams absolutte favoritt er den første versjonen av Saucony Endorphin Elite, en sko hun har gått langt for å sikre seg.
“De neste versjonene ble helt annerledes, så jeg har støvsugd alt av nettbutikker i Danmark og vært på eBay-kjøret for å sikre meg par av den første generasjonen”
For Miriam er fasthet og respons avgjørende.
“Jeg er ganske lett og har en høy stegfrekvens. Hvis skoene blir for myke, synker jeg bare ned i skummet, og da føles det som om skoen henger igjen i steget. Saucony Endorphin Elite 3 er på grensen til så myk at den nesten føles ustabil. Jeg foretrekker sko som er litt fastere.”
Ingen familiær løpebakgrunn
Hun beskriver seg selv som et ikke-konkurransemenneske, i sterk kontrast til sin bror.
“Broren min er et ekstremt konkurransemenneske. Han ville alltid vinne da vi var yngre, så det er sikkert derfor jeg endte opp med å ikke bry meg om konkurranser i det hele tatt,” ler hun. “Jeg har nesten ikke løpt noen offisielle løp. Jeg har alltid foretrukket mine egne, litt sære prosjekter.”
Tidligere har hun blant annet løpt de over 100 kilometerne fra Oslo til sin hjemby, Halden, gjennomført en spontan 250-kilometers tur, og løpt fra Kristiansand til Oslo over fem dager, med en daglig distanse på 80-100km.
“Jeg har fått løpegleden de siste fire-fem årene. Og når jeg først skulle tilbringe tre måneder på Gran Canaria på hjemmekontor en vinter, tenkte jeg at dette var den perfekte muligheten til å få løpt skikkelig mye.
Fra Miriams Instagram i Juli
Ernæringsfysiologens egne utfordringer
Som klinisk ernæringsfysiolog har Miriam solid teoretisk kunnskap om hva kroppen trenger under ekstreme belastninger. Likevel innrømmer hun gjerne at teori og praksis ikke alltid er like lett å forene, selv for en ekspert.
“Det er litt som at psykologer også kan trenge sin egen psykolog,” smiler hun. “Jeg vet godt hvor jeg har forbedringspotensial. Enkelte dager vet jeg at jeg burde gjort ting annerledes og magen kan slå seg vrang, mens andre dager har det fungert veldig bra.”
Hun forteller at ernæringsbehovet har endret seg underveis.
“Da jeg var helt fersk og begynte å løpe så langt, trengte jeg mye mer næring underveis enn det jeg gjør nå. Kroppen har delvis tilpasset seg. Men det viktigste er erfaringen jeg har opparbeidet meg over flere år. Jeg har hatt skadeperioder tidligere fordi jeg ikke spiste nok, og de feilene har lært meg å kjenne kroppen min ekstremt godt. Spise godt, sove godt» er et mantra jeg og forloveden min sverger til. “
Løper for Leger Uten Grenser
Underveis i prosjektet har Miriam startet en Spleis-innsamling til Leger Uten Grenser, som i skrivende stund har passert 67 000 kroner. Målet er 85 000 kroner, noe som tilsvarer seks ukers livreddende behandling for 250 underernærte barn.
“Før jeg begynte å studere klinisk ernæring, bodde jeg et halvt år i India og så mye fattigdom og underernæring på nært hold. Under studiet hadde vi flere forelesninger om underernærte barn og det arbeidet Leger Uten Grenser gjør i felt. Det gikk hardt inn på meg, og har tenkt at jeg ønsker å reise ut og jobbe i felt for dem en dag,” forteller hun.
Innsamlingen gjør at de daglige timene på veien får en dypere mening.
“Noen dager kan man jo føle seg litt egoistisk som bruker så mange timer på seg selv og sin egen løping hver dag. Da er det utrolig godt å vite at milene genererer noe mer. Det blir litt som om jeg løp på en tredemølle som var koblet til en generator som produserte strøm til en fattig familie. Det gir en helt egen superkraft når det du gjør også hjelper andre.”
Fra logistikk-modus til dyp takknemlighet
Når Miriam står opp midt på natten og gjør seg klar til å løpe 50 kilometer før jobben, er det lite rom for de store, filosofiske tankene.
“Når jeg akkurat er på vei ut døra på morgenen, er jeg utelukkende i logistikk-modus. Jeg fokuserer på ruten, tiden og utstyret. Jeg klarer faktisk ikke å finne den dype roen før jeg ser at det bare er to kilometer igjen av turen,” forteller hun.
Det er i disse siste minuttene av løpeturen at magien oppstår.
“Når jeg vet at klokka er akkurat det den skal være, og jeg ser målet nærme seg, da skyller takknemligheten over meg. Da kjenner jeg på følelsen: ‘Bra jobba, Miriam. Nå er du klar for dagen.’ Det gir meg et mentalt overskudd og en ro som varer utover hele dagen.”
Den store finalen: Dag 250
Den 20. august 2026 er den store merkedagen. Da skal Miriam fullføre ultraløp nummer 250. Hvordan den siste dagen skal se ut, er hun foreløpig litt delt på.
“En del av meg tenker at jeg bare skal løpe en rolig femtikilometer og avslutte de siste kilometerne sammen med venner med en feiring på toppen av Grefsenkollen. En annen del av meg har skikkelig lyst til å kline til og løpe 100 kilometer den dagen, bare for å kose meg ordentlig med det,” smiler hun. Det blir trolig en kombinasjon tenker jeg.
Og dagen etter?
“Jeg kommer helt sikkert til å løpe da også. Men om det blir fem, femten eller femti kilometer, det får beina bestemme. Jeg kommer nok til å fortsette å løpe til jobb flere dager i uken uansett. Løpingen gir meg rett og slett altfor mye til å la være.”
