Du trener mye og gjør tilsynelatende alt riktig, men VO₂-maks nekter å rikke på seg. Betyr det at du har fått alt ut av genene dine? Sannsynligvis ikke, mener fysiolog Melina Magulas.
VO₂-maks er et tall mange løpere følger minst like ivrig som ukesmengde, terskelfart og kilometertid. For det er jo motiverende å se at formen peker oppover, enten tallet kommer fra en test i laboratorium eller et estimat på klokka. Så kommer kanskje perioden hvor det stopper opp.
VO₂-maks har ligget på omtrent samme nivå i ett eller to år, selv om treningen fortsatt gjennomføres samvittighetsfullt. Da er det fort gjort å tenke at det genetiske taket er nådd. Men mest sannsynlig er det ikke der skoen trykker.
Hvorfor bry seg om VO₂-maks?
VO₂-maks beskriver kroppens maksimale evne til å ta opp og utnytte oksygen under hardt fysisk arbeid. Det gjør verdien viktig for løpere og andre utholdenhetsutøvere.
– Noen vil si at VO₂-maks ikke er så viktig, og at terskelen betyr mer. Men hvilket terskelnivå og hvilken fart du kan holde over tid, er veldig avhengig av VO₂-maks. Det er det høyeste taket for evnen du har til å ta opp og utnytte oksygen under anstrengende arbeid, sier Magulas.
VO₂-maks forteller ikke alene hvor fort du løper. Utnyttingsgrad, arbeidsøkonomi og flere andre egenskaper er også med på å avgjøre prestasjonen. Men det maksimale oksygenopptaket setter noen av rammene for hvor stor kapasitet du har å jobbe med. Utfordringen er at framgangen blir vanskeligere å hente ut jo bedre trent du blir.
– Det krever en del innsats å utvikle VO₂-maks når man har holdt på med utholdenhetsidrett i noen år. Mange vil etter hvert oppleve perioder med stagnasjon.
Har du egentlig nådd grensa?
Magulas mener det er sjelden at mosjonister faktisk har nådd sitt fysiologiske tak. Det gjelder også svært godt trente supermosjonister som legger ned store treningsmengder og kan hevde seg i eliteklasser.
– Spørsmålet er heller om du har mulighet til å nå det, sier hun.
For det er forskjell på kroppens absolutte potensial og hva du har mulighet til å hente ut i en hverdag med jobb, familie, søvn og alt det andre som også skal ha plass. Jo høyere nivået allerede er, desto mer kan det kreve å hente ut en liten forbedring.
– Det krever overskudd å gjøre de øktene som skal til for å heve et allerede relativt høyt nivå. Du skal kanskje bare hente ut de siste milliliterne og komme deg enda litt opp.
Det kan derfor være rammene rundt treningen, og ikke genene, som setter grensa akkurat nå.
Samme trening gir gjerne samme resultat
En annen mulig forklaring er at treningen som tidligere løftet kapasiteten, ikke lenger er nok. Kroppen har blitt bedre trent og har tilpasset seg belastningen. Dermed er det ikke sikkert at oppskriften som fungerte for to, tre eller fire år siden, gir den samme responsen i dag.
– Nå er du på et annet sted. Kanskje trenger du et høyere volum, eller kanskje trenger du mer restitusjon før disse øktene enn du gjorde tidligere, sier Magulas.
Rammebetingelsene kan også ha endret seg. Du kan gjøre nøyaktig den samme treningen som før, men ha mindre overskudd til å ta den imot. Hvis treningen forblir den samme, er det heller ikke spesielt overraskende om resultatet gjør det.
Stagnasjonen kan ha andre årsaker
Hvis treningen er godt planlagt, restitusjonen er på plass og kapasiteten likevel ikke utvikler seg over tid, kan det være fornuftig å undersøke om det finnes andre forklaringer.
– Du kan ha gjort alt riktig på trening, men likevel ha noe knyttet til mikronæringsstoffene som gjør at du ikke klarer å ta det neste steget. Har du tilstrekkelig med jern? Hvordan er hemoglobinnivået?
Det betyr likevel ikke at alle løpere med et stillestående klokkeestimat skal bestille legetime.
– Alle som leser dette, skal ikke løpe til fastlegen og rekvirere prøver. Men hvis du virkelig mener at du har gjort en skikkelig innsats over tid og ikke får noen respons, ville jeg undersøkt det.
Eventuelle blodprøver bør vurderes og tolkes av helsepersonell. Det er heller ingen god idé å starte med jerntilskudd uten at et behov er påvist.
Sannsynligvis finnes det fortsatt mer å hente
Ifølge Magulas må vi helt opp blant de aller beste utøverne innen blant annet løping, langrenn, sykling og roing før det blir vanlig å snakke om et fysiologisk tak som faktisk kan være nådd.
For supermosjonisten er stagnasjon derfor ikke nødvendigvis et tegn på at løpet er kjørt. Det kan like gjerne være et signal om at kroppen har vent seg til treningen, at totalbelastningen har endret seg, eller at du mangler overskuddet som kreves for å løfte et allerede høyt nivå.
En annen vurdering i prestasjonsutvikling er om du faktisk allerede har høy nok VO₂-maks til å kunne løpe på de tidene du drømmer om. Slik er det i noen tilfeller, og da har du mer å hente på å utvikle andre egenskaper, og heller vedlikeholde din allerede gode nok kondisjon. For VO₂-maks setter setter genene dine noen rammer. Men før du skylder på dem, kan det være verdt å se nærmere på både treningen og alt som skjer mellom øktene.
