Siste helgen i august gikk i år som 4 år før til husmorferie på Hardangervidda. Dette har blitt en fantastisk etablert tradisjon. Litt sen blogg, men heldigvis vil aldri Hardangervidda gå ut på dato.

Til tross for at det har blitt en tradisjon så var jeg usikker på om jeg fikk vært med i år, men en liten uke før bestemte jeg meg for at jeg ikke kan gå glipp av det. Jeg bestilte nye sko på nettet som jeg fikk gått i hjemme på hjemmekontoret, og testet på en 10 km tur på sti i skogen. Det var alt. Jeg fikk bare krysse fingre for at føttene ville trives i de i ca 100 km på en helg. De hadde fått de beste skussmål av et par av de andre jentene, så sånn sett var jeg trygg på at det var et riktig valg. I fjor manglet jeg grep på glatte steiner. Nå satt jeg alle andre kriterier til side og kjøpte VJ Ultra 2. «The best grip on the planet» sto det på skoesken. Da var jeg solgt!

I år skulle vi starte og avslutte turen vår på Liseth pensjonat i Eidfjord. Vi skulle løpe Hardangerjøkulen rundt som også er et ultraløp som arrangeres hvert år av Xtrem Eidfjord. Offisielt er løypa på 95 km, men vi endte da opp på knappe 100 km i mål. Jeg tok buss fra Oslo til Geilo hvor jeg møtte de andre tre jentene, Sissel, Hanne og Silje som kom kjørende fra Skien. Herfra satt jeg på til Eidfjord. Vi var ganske spente. Vi hadde alle våre greier med sykdom, skader, lite langturer på noen av oss, og for min del; ingen terrengløping siden i fjor. Jeg er jo vanligvis en asfaltsluker så det er med skrekkblandet fryd at jeg i det hele tatt tør å stille opp med disse tre hardbarka terrengdronningene. Heldigvis er de gode venninner. Værmeldinga var heller ikke på vår side. Vi ventet regn – mye regn.

På Liseth bodde vi sammen på vår egen lille hytte. Vanskelig å komme i seng den dagen vi møtes. Skravla går på høygir over en flaske vin. Generelt syntes jeg det var vanskelig å sovne. Jeg var så spent på første etappen på fredag. Det skulle være den lengste med flest høydemeter. Når jeg våknet neste morgen følte jeg ikke at jeg hadde sovet et minutt.

LISETH PENSJONAT – FINSE 42,2 km og 2145 høydemeter

Ja, la meg være ærlig! Det var ikke akkurat 42,2 km på klokka mi når vi ankom Finse. Det var 41,8 eller noe i den duren så hvis det var noen som satt i cafeen på Finsehytta og så en dame midt i livet løpe frem og tilbake for å få de siste meterne så stemmer det 😊 Klokkene våre var ikke helt synka så de andre nådde maratondistansen, men ikke jeg. Da stopper ikke jeg på 41,8 altså.

Etter en deilig frokost og matpakkesmøring på Liseth pensjonat var det bare å komme i gang. Vi var godt kledd og rustet for regnvær. Vi begynte med en del stigning så ingen problem å bli varm. Det var nydelige omgivelser og veldig mye fin sti. Litt krevende nedover enkelte partier, men jeg ble så positivt overrasket. Ikke altfor vanskelig å henge på terrengtoget. Bedre vær enn forventet fikk vi også. Det var såpass fint at vi satt oss ned for å spise en gang, og det pleier vi ikke å kunne gjøre. Noen bekker å krysse, men på denne etappen er det mange fine bruer. En hengebru var kanskje litt for spennende for meg. Har kommet over «frykten» å passere disse bruene i seg selv, men denne manglet planker den første meteren fra man hadde gått opp stigen til første plankebord på brua. Altfor stort hull ned, og jeg frøs til is. Med god hjelp fra Sissel så kom jeg ut på brua til slutt, men hvis jeg noen gang skal vurdere å delta på Hardangerjøkulen ultra så må jeg opp dit å snekre litt først 😉 Siste biten av turen krysset vi Bergensbanen og tok noen kilometer på Rallarvegen. Det er jo som motorvei når man har vært på sti hele dagen. Både godt og vondt. Selv en asfaltsluker synes asfalt og grus gjør vondt etter en hel dag i terrenget, men litt fortere til mål kom vi.

 

Etter å ha sirkulert utenfor Finsehytta for å nå mine 42,2 km var det godt å komme inn i varmen. Stappfullt på hytta den natta så vi 4 jentene hadde fått sikret oss et to-mannsrom med to ekstra madrasser på gulvet. De hadde tenkt å fordele oss på 3 forskjellige rom. Ikke like hyggelig etter en lang dag i løypa, så dette ble en bra løsning. Tre retters middag og deilig rødvin. Vi løper langt og lenge, men vi verdsetter høyt kveldskosen og luksusen med god mat og drikke, så vi bor på betjente hytter så langt det lar seg gjøre. Restitusjonen er en viktig del av turen.

FINSE – KRÆKKJA 24,15 km og 709 høydemeter

Neste morgen, opp og hopp til frokost og matpakkesmøring. Vi tok oss litt bedre tid her. Den letteste dagen ventet oss. Vi skulle jo «bare» løpe 24 km. Det vi visste fra i fjor når vi startet turen vår inn i Skarveheimen fra Finse var at man ikke skal langt før det er MYE stein. Nå skulle vi jo andre veien, og vår opplevelse av den Vestlandske delen av Hardangervidda er at det er mye stein, men ikke like steinrøys som i Skarvheimen. Ikke noe galt med Skarvheimen, det er flott der – men absolutt ikke like løpbart som på Hardangervidda. Den Vestlandske delen av Hardangervidda vil jeg beskrive som vill og vakker når det gjelder naturen. Telemarksdelen som vi ikke var innom i år er grønnere, og har mange lange fine flytsti partier.

Vi fikk litt steinrøys på disse 24 km. Ja, det var den korteste distansen i år, men det var den minst løpbare. Likevel koste vi oss maks nettopp fordi det ikke var så langt og vi ikke fikk stress med tiden. Vi har jo ikke startnummer på brystet, og konkurrerer ikke på disse turene (utenom hvis Hanne får los på noen «harer» litt lenger frem. Da konkurrerer vi litt 😉), men ønsket er å komme frem i grei tid før middag så vi får tatt en dusj. Det er hovedmålet. Mye folk i løypa denne dagen, men vi møter stort sett aldri folk som løper. Vi er ganske alene om lette løpesko og oppakking på ryggen på turene våre. Relativt heldig med været selv om vi fikk mer regn enn dagen før.

Deilig å komme frem til Krækkja hvor det var skikkelig partystemning når vi kom. Mulig utdrikningslag. Kostymer, dans og fullt «raveparty» ute på plassen. Vi sjekket inn, og fikk denne gangen 4 mannsrom ute i «hundehus» hytta 😊 Fullt hus også der, og magisk stemning i peisestuen. Det føles litt som leirskole å være på disse hyttene. Alle har vært på tur og har røde kinn. Alle suser rundt i ulltøyet. Alle snakker med alle. Jeg elsker det. Nok en deilig tre retters middag med god vin til. Mye latter og kos, men også litt spenning på hva som ventet oss neste dag – for DA så nemlig ikke YR bra ut. Flere vi snakket med skulle ta søndagen som en «hviledag» på Krækkja. Det kunne ikke vi. Vi måtte jo hjem igjen til jobb på mandag.

KRÆKKJA – LISETH PENSJONAT 31,93 km og 1073 høydemeter                   

Allerede da vi gikk ut fra hundehus-hytta og over til hovedhytta for å spise frokost så pisket regnet og det blåste godt. Vi kunne veldig godt se hva vi hadde i vente. Kjente litt på det, men samtidig var det den siste dagen og tanken var hele tiden at det fikser vi. En utenlandsk gjest fikk hakeslepp når han hørte at vi var på løpetur og hadde ca 32 km foran oss den dagen. Han var en av de som skulle ha hviledag på Krækkja.

Vi kom oss avgårde og var godt kledd. Smekk på fingrene til meg for å være dårligst utstyrt på buksefronten. Jeg løp i tights. Jeg har en vind og vannavstøtende bukse i sekken, men den hadde ikke vært god nok i dette været, så jeg valgte å ikke ta den på. Jeg tror den hadde blitt irriterende å løpe i.  Investering til neste år er en ultralett regnbukse som de andre rutinerte jentene selvfølgelig har.

Jeg kjente ganske fort at dette kunne bli en kald dag. Vinden var kjip i starten, men vi hadde sett på værvarselet at den skulle avta jo mer vi nærmet oss Liseth. Heldigvis avtok vinden ganske så raskt, men det gjorde ikke regnet. Likevel så førte det til at det ikke var noe problem å holde varmen så lenge bena var i gang. Det var mer løpbart enn dagen før heldigvis, men det vi opplevde mer og mer utover dagen var at de fine stiene sto under vann. Vi er alltid våt på føttene på disse turene, men det og stadig, eller stort sett hele dagen ha føttene i vann ble kaldt. Jeg ble også kald på hendene til tross for ull liners innerst og vindhansker utenpå. Hendene er de jeg sliter mest med alltid. Jeg prøvde etter en stund å putte nedi varmeelementer i hanskene, men de fikk aldri sjans til å bli varme. De druknet regelrett av de våte hanskene. Etter hvert kjentes det ut som jeg løp med boksehansker på, men siden det i hvert fall var ull da så ble jeg ikke SÅ kald så lenge vi var i fart. Bare litt kald.

ALLE JENTENE VADA, MEN HANNE BADA (bare en gang)

På denne etappen måtte vi gjøre flere vadinger. Den første så vi at to turgåere slet litt med å finne ut hvor det var tryggest å gå over. Vi fulgte DNT stien der selv om jeg skjønner at det fristet å se etter bedre muligheter. Regner med at det stort sett fungerer best der det faktisk er merket. Vi gikk over to og to. En del strøm i vannet. Vannet gikk til rett over knærne på meg. Sissel og Hanne løp med staver på turen så det var fint når vi vadet at Sissel og jeg kunne holde i hverandre og ha en stav hver i de andre hendene. Jeg er ikke helt høy i hatten i disse situasjonene, og kaller Sissel for min bauta på tur. Hanne og Silje var også et supert vadeteam, men Hanne fikk en ufrivillig dukkert en gang. Det tok hun med et stort smil.

Kun på en etappe på alle våre turer tidligere har vi vadet på denne måten. Denne dagen måtte vi gjøre det flere ganger. På den mest regnfulle og våte etappen vi har hatt til nå på alle våre turer. Da mener jeg ikke å gå til ankelen i vann. Det må vi ofte gjøre, men til langt opp på leggen eller høyere. Det gikk stort sett fint for meg de første 10 km, men mellom 10 og 20 måtte jeg grave litt dypt. Jeg ble litt motløs av vadingene, og jeg fikk litt «klaustrofobi» følelse av at bena hele tiden måtte holdes i gang for at vi skulle opprettholde varmen. Jeg turte ikke ta av hanskene når vi skulle spise så det ble våte brødskiver med rester av matpapir på. Jeg turte heller ikke å gå på do. Var rett og slett redd for å ikke klare å få på buksene igjen 😊 Det var en ubetjent hytte halvveis på turen hvor vi kunne gått inn for å spise, men vi var alle enige om at vi ikke turte. Vi kom bare til å bli iskalde veldig fort.

Jeg måtte rett og slett begynne å snakke til meg selv slik som jeg har snakket med barna opp gjennom årene på fjellturer og skiturer. Stakkars barn. Hvis de noen gang har hatt det sånn som dette så får jeg dårlig samvittighet tenkte jeg. For første gang på en viddetur gikk rullegardinen litt sånn ordentlig ned for meg. Jeg fikk et lite breakdown, og dette opplevde jeg ikke en gang på Soria Moria – Verdens ende som var 100 miles med sol, styrtregn, lyn og torden.

9,99 KM

Da Sissel ropte at «nå har vi 9,99 km igjen» ble jeg så glad at tårene spratt. Jeg hikstet. Men å hikste samtidig som man løper og er kald ble dårlig kombo. Jeg følte at jeg mistet pusten, og da ble jeg redd. Jeg fikk ropt på Sissel, og hun hørte meg heldigvis. Jentene kom, og jeg fikk grått noen tårer. Tok noen dype åndedrag før vi satt i gang igjen. Nå lettere til sinns. Det var jo tross alt under en mil igjen, men det tok tid det også.

Jeg klarte likevel å se det positive i det for jeg mener jo at disse lange seige turene som krever mye viljestyrke er så bra for løpingen min. Jeg tar det med meg på løpene som oftest er 10-42 km, og tenker på hva jeg har klart hvis det butter litt imot der. Jeg vil løpe noen ultraløp eller ta disse private langturene. Det er først og fremst en fantastisk opplevelse, men det gir så utrolig mye utholdenhets trening og ikke minst mental trening. Selv om det var første gang jeg opplevde et breakdown såpass sterkt så skremmer det meg ikke. Jeg gleder meg allerede til neste gang.

For å være helt ærlig så felte jeg et par tårer når jeg hadde 3 km igjen også 😊 og etter at jeg hadde satt meg i bilen og bare skulle skrive en SMS til mannen min om at: «Vi er i mål. Vi har satt oss i bilen» så kom det jammen meg noen tårer til. Sånn kan det gå.

I MÅL

Da vi kom tilbake til Liseth hvor bilen sto og ventet fikk vi heldigvis ta en dusj der. Det tok jo vinter og vår bare å få av seg alt det våte og gjørmete tøyet med skjelvende hender og kropp. Dusjen var god. Usikker på om andre gjester fikk varmtvann den dagen 😉

Vi hadde planer om å kjøre bort til platået over Vøringsfossen før vi satt snuta hjemover. Den er bare noen minutter å kjøre fra Liseth. Vi kom dit og så at det var ekstremt tåkete. Regner ikke med vi hadde sett mye. Jeg frøs fortsatt og var litt preget av løpedagen så jeg sa bare: Foss er foss! Jeg har sett den før. Jeg skal ikke se den i dag.

Den får vi ha til gode til en annen gang. Den er jo massiv, og en flott naturopplevelse.

Jeg går inn på VY appen. HERLIG! Toget mitt fra Geilo er innstilt. Hva gjør jeg? Jeg var nære å krasjlande på et hotellrom på Geilo for å reise videre dagen etter, men så er det godt å komme hjem også. Jeg ble med i bilen til Nordagutu i Telemark. Der kommer Sørlandsbanen forbi, og det gikk et tog som gjorde at jeg ville komme hjem klokka 1 på natta.

Vi stoppet likevel på Geilo for å lade bil, og da smakte det helt nydelig med pizza på Highland lodge. Det var noe annet enn de våte brødskivene. Ellers hadde Silje sørget for at det var en bag med godteri og potetgull i bilen til oss. Det var veldig snilt av deg Silje 😊 Det fortjente vi.

Nordagutu, tog til Kongsberg, BUSS for tog videre til Oslo. For å si det sånn, det ble taxi til Kjelsås fra Oslo S. Nå kalte senga, men jeg sov ikke så godt som jeg hadde håpet på. Jeg vadet hele natta.

Uansett, jeg håper ingen lar seg skremme av vår siste etappe. Jeg kan si med hånden på hjertet at den er nydelig i litt finere og tørrere vær. Vi var litt ekstra uheldige den dagen, og dagsformen min var nok litt frynsete. Vanligvis tåler jeg dette, men jeg synes også det er greit å være ærlig på at ikke alle turer går like lett. Denne tredje etappen ble litt tøff, men jeg sitter likevel igjen med helt utrolige minner sammen med tre nydelige venninner som jeg aldri ville vært foruten. Norge er et vakkert land, og Hardangervidda er en lekegrind. Naturen er ubeskrivelig, og vi vokser på slike opplevelser.

Jenter, jeg gleder meg til neste år <3

Flere har kopiert viddeturene våre. Det synes jeg er skikkelig stas. Er du nysjerrig på årets viddetur, eller ønsker å høre eller lese om de andre turene vi har hatt på kryss og tvers på Hardangervidda? Ta gjerne kontakt!

Maria