SORIA MORIA TIL VERDENS ENDE – MIN 100 MILES-DEBUT

SORIA MORIA TIL VERDENS ENDE – MIN 100 MILES-DEBUT


«Soria Moria til verdens enda kommer nok aldri jeg til å løpe. Det er for langt for meg!» har jeg sagt tidligere. Ikke kan jeg navigere heller så jeg kommer til å løpe meg bort. Xreid som jeg egentlig var påmeldt ble avlyst, og vipps så stilte min venninne Sissel og jeg til start på SMVE fordi vi var supermotivert for litt ultragalskap. Forskjellen var at SMVE var 20-40 km lenger enn Xreid, og vi gikk rett og slett for å doble distansepersen vår.

Den dagen jeg meldte meg på ble jeg helt svimmel idet jeg hadde gjort det. Like etter dro jeg og møtte bloggere og ansatte i RW for sosial løp og hygge, men jeg turte ikke å fortelle de at jeg hadde meldt meg på SMVE. Jeg måtte rett og slett fordøye sjokket.

Det ble mange telefoner mellom Sissel og meg de neste ukene, og jeg ble enda mer svimmel av å pakke løpesekk, drop-bag som skulle stå på Hanekleiv halvveis i løpet og målbag dagen før. Her skulle vi ikke bomme på næring eller utstyr. Vi må ta riktige valg for å få en god tur.

Lørdag morgen 20. juni møttes vi på Soria Moria hotell i Oslo. 92 likesinnede, litt galne spør du meg, spreke og blide mennesker var klar for å begi seg ut på 100 miles (166 km)

For første gang skulle vi navigere oss frem selv på et løp, og det var vi spent på. Vi hadde øvd på forhånd, og følte oss ganske trygge på at vi skulle fikse det. Vi kom raskt inn i en gruppe med trivelige mennesker. Det er det jeg liker aller best med ultra. Den sosiale biten. Her løper man ikke forbi med tunnelsyn. Man snakker med hverandre og hører hvordan det går. Ultrakulturen er nydelig. Lenge holdt vi sammen med den gjengen i den stekende varmen først på vei mot Kolsåstoppen.


Etter rask nyting av utsikten bar det ned igjen, og da vi nærmet oss bunnen dukket det plutselig opp plakater hvor det sto «You can do this» «#høgepålivet» «Dere er rå» og mye mer. Da skjønte vi at vår venninne Nina var på ferde inni skogen, og det til stor glede for alle løpere og ikke bare oss som kjenner henne for man kunne ikke annet enn å le av alle de fine plakatene.

Et Maria-skilt også 🙂

Videre bar det opp til vakre Skaugumåsen. Ned igjen fikk lårene kjørt seg. Følte det var så bratt at vi kunne rappellert. Løpeinspiratoren Jenny Midbjer hadde tatt med hengekøye og fungerte som vakt, rådgiver og den blideste cheerleader før man tok fatt på nedoverbakken.

Sissel og jeg på Skaugumåsen
Hurra for at vi møtte Jenny på vei ned fra Skaugumåsen

Sissel og jeg hadde fin flyt i Asker før vi kom til første drikkestasjon i Lier. Da begynte det å blåse. Polarbrødet jeg tok opp av sekken ble full av sand, men det smakte godt likevel. Det var uvær i vente. Himmelen ble svart. Det ble ikke regn. Det ble styrtregn, lyn og torden. Det tok 10 sekunder så var vi gjennomvåte og hadde basseng i skoene. Basseng i skoene forbinder jeg med vannblemmer. Engstelig!

Etter en stund gav regnet seg litt og vi hadde en fin tur gjennom skogen mot Drammen, men allerede da kjente jeg at bena var litt såre under og jeg begynte å glede meg til å bytte sko på Hanekleiv. Like før Drammen drikkestasjon møtte vi en mann som hadde blitt dårlig, som prøvde å stabilisere form og hente krefter igjen. Nydelig å komme inn til appelsin, bananer og masse annet godt på matstasjonen. Påfyll av energi og nye krefter. 48 km unnagjort.

Neste mål var Hanekleiv på 86 km, og jeg visste med meg selv at nå kommer det hardeste partiet. Opp fra Drammen – OMG – det gikk rett opp! Vi gikk fortsatt sammen med mannen som hadde vært dårlig, og det var så vilt imponerende å se hvordan han fant formen tilbake. Vi var innom Montebello som skal være en nydelig topp, men da var det svarte natta og tåke. Med det godværet vi har hatt i juni så var vi sikker på at vi nesten ikke kom til å få bruk for hodelykter, men i dette været som oppsto ble det mørkt i flere timer.

Det var helt ubeskrivelig å bli tatt imot av ringende kubjeller på hver stasjon, og ekstra godt var det å komme inn under tak i et telt på Hanekleiv for da startet nok en solid regnskur. Her fikk vi buljong, rett i koppen, kanelboller og masse annet snacks. Vi fikk den aller beste service på alle stasjoner. Det er virkelig ildsjeler som jobber for SMVE. De fylte flasker, ordnet mat og motiverte oss videre på veien.

«Maria, nå må du bare løpe. Du skal rekke neste cutoff-tid på Hengsrød»

Vi fikk byttet til tørre klær og nye sko. Det var himmelsk. Vi fikk stablet oss på bena nok en gang og kommet oss videre. Sissel hadde enda mer såre ben enn meg i tillegg til at det hadde skjedd noe i skinnleggen. Det ble vanskelig å komme fremover så etter 100 km sa hun: «Maria, nå må du bare løpe. Du skal rekke neste cutoff tid på Hengsrød» Det synes jeg var vanskelig. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg måtte ta stilling til det en gang. Etter «10 000» bekreftelser på at det var greit så løp jeg, og da kom tankene om at nå er jeg på eventyr helt alene. Jeg føler meg trygg på navigeringen, men klokken er ikke sterk nok. Jeg mangler de siste punktene mot Tønsberg.

Det tok ikke mer enn 10 minutter før det dukket opp en reddende engel. En litt søvnig Sofiia som jeg ble så glad for å se. Det tok oss bare minutter å bli godt kjent, vi fant rytmen og tonen med en gang. Vi bestemte oss for å holde sammen, og det tror jeg var veldig avgjørende for mitt løp. Det er godt å være sammen med noen når det butter litt imot og man fighter litt mentalt. Det sitter i hodet på et ultraløp. Etter 30 grader de første timene til styrtregn, såre føtter og en veldig svart natt så skal man ha vilje for å komme videre.

På vei til Hengsrød som var neste matstasjon i en hytte (Hurra for innendørs stasjon) måtte jeg stikke hull på noen vannblemmer. Det var dessverre ikke plass til de i skoene. På Hengsrød satt det en strålende blid Sissel når vi kom inn. Hun hadde hoppet i en taxi dit. Det var helt magisk å se henne igjen, og hun var glad på mine vegne for at jeg hadde funnet en ny løpepartner på veien. Mange styrkende ord fra henne dyttet meg videre mot Tønsberg. Det var nå 50 km igjen til mål, men Sofiia og jeg bestemte oss for kun å snakke om delmål. Tønsberg neste, og vi fikk med oss Magne på veien.

Måtte stikke hull på noen vannblemmer for å få plass i skoene

Magne hadde akkurat samme problemer under føttene som jeg, så vi var to som løp på nåler. Vi hadde aldri komfortabelt mye tid til neste cutoff tid så vi måtte holde oss løpende så ofte vi kunne. Utrolig nok klarte vi det. Nå begynte jeg for alvor å se medaljen i det fjerne. Vi var tre som kjempet med oss selv, men dro hverandre frem. Selv om de verste høydemeterne hadde gitt seg før Hanekleiv så var det utrolig hvordan det dukket opp nye topper. De var kanskje litt mindre, men nå begynte jeg å komme dit at selv en fartsdump kunne virke høy.


Jeg vet ikke hvordan det går an, men når man blir møtt av herlige mennesker som RW-blogger Bjørg Astrid som er på seilbåtferie i Tønsberg og nok en gang Sissel på matstasjonen i Tønsberg; ja da bidrar det til enda mer energi, glede og vilje til å komme seg videre. Mer mat og nye sokker i håp om at jeg kunne få et litt bedre liv under føttene de siste 30 km. Solstrålen Bjørg Astrid sto også nede ved bryggene og heiet når vi passerte, og gav et skikkelig energidytt videre i riktig retning.

Sofiia og jeg på vei inn til Tønsberg etter 135 km
Humøret var fortsatt på topp!
Sofiia, Magne og jeg har startet siste etappe fra Tønsberg til Verdens ende – 30 km igjen

Det gikk ikke fort, og da Sofiia sa hun bekymret seg litt for cutoff tiden i mål som var kl 21 så tror jeg styggen på ryggen dukket opp, for da klarte vi jammen å få litt fart på bena igjen. Jeg sa til meg selv at smerte er bare midlertidig. Jeg kan gå på nåler noen timer til. 

Halvveis på veien til Verdens ende fra Tønsberg møtte vi på siste drikkestasjon, og der sto den mest energiske verten man kan tenke seg i styrtregnet, Egil Kragel. Nok en gang, jeg lover det hjelper! Kun 17 km igjen. En vanlig treningstur tenkte vi.

Se dette innlegget på Instagram

I dag må jeg hylle en heiagjeng på #soriamoriatilverdensende 😍😍 I tillegg til en stor digital heiagjeng i ryggen som jeg satte stoooor pris på (Tusen millioner takk❣️) så jeg disse i løypa 🤩 og det er helt uvurderlig når man er ute på lange løp! Det gir så masse masse energi å få se noen blide, kjente fjes 🤩🙌🏻🥰 @nina_bellesen_thoresen overrasket oss 3 plasser! Først på vei ned fra Kolsåstoppen hvor hun hadde skrevet mange fantastiske plakater og selv sto i bunnen med et stort smil og en hageslange 😁 Hun overrasket oss også ved Semsvannet i Asker og i Lier 😍 @jennymidbjer var vakt for løpet ned steinrøysa fra Skaugumåsen og jeg ble så glaad når jeg hørte stemmen hennes på vei nedover 🥰 Hurra! @sisselga min kjære løpepartner som dessverre gikk ut pga skade på 100 km satt plutselig på Hengsrød når jeg kom dit 😭❤️ Så utroooolig godt å se henne igjen der 😃 og i Tønsberg så står jammen meg @sisselga der også sammen med min herlige RW medblogger @bjorgastrid og heier 🙌🏻🙌🏻🤩 og ikke nok med det, @bjorgastrid sto også nede på bryggen i Tønsberg 😍 Åh jeg blir så glaaad! Tusen tusen takk jenter 💗 Det betydde enormt mye, og dere gav meg skikkelig energidytt i rumpa videre 😂😂 Jeg fikk jo ikke tatt bilder av dere så jeg lånte litt fra instaen deres 😉😘😘 #heiagjeng #soriamoriatilverdensende #ultraløp #ultrarunners #running #løping #løp #løpeglede #minløpetur #ecotrailoslo #oslomaraton #trailrunning #trailrunners #runnersworldchallenge_2020 #runnersworldnor #milettermilijuni #høgepålivet 🎈

Et innlegg delt av mariasorbo (@mariasorbo)

Det var en milepæl å komme seg under de 10 siste, men det gikk ikke akkurat unna. Vi kom til et vann der vi kom oss over ved å hoppe på store steiner. Sofiia og jeg var overhodet ikke i stand til å hoppe. Vi vasset over. Deilig påfyll til det som skjedde nedi skoene.

Det er lengre mellom noen av de steinene enn det ser ut til. Ikke sjangs!

De siste 2 km foregikk i nærheten av havgapet. Det begynte å lukte sjø og vi visste at målstreken var godt innenfor rekkevidde. Utrolig nok klarte vi å hente krefter til å løpe mot slutten. Vi rotet litt med navigeringen, og tok med oss noen ekstra deilige meter på slutten. Vi kom ned bakken på Verdens ende til kubjeller, jubel og glede og vi var i MÅL! Klokken var 20.45. Vi kom inn 15 minutter før cutoff, og jeg hadde vært ute i 34 timer og 32 minutter.

Denne medaljen smakte godt 😉

En stolt mann og sønn sto i mål og ventet på meg. Det var helt fantastisk å se de, og den herlige SMVE gjengen – Jeg kommer aldri til å glemme dere. Dere satte virkelig spor når det gjelder engasjement.

Magne Kvalsøren, Sofiia Granheim og jeg
Jeg nådde Verdens ende – DEN følelsen!

Tusen takk til Sissel, Sofiia og Magne for å bidra til at jeg kom i mål! – til heiagjengen som var til stede og den store heiagjengen digitalt. I bilen hjem sovnet jeg godt pakket inn i en dunsovepose. Medaljen har jeg hatt rundt meg siden. En fin juvel i medaljesamlingen.

Foto: Soria Moria til verdens ende, Sissel, Jenny, Nina, Bjørg Astrid og Sofiia

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om karbonfibersko: Vi har testet ni modeller og intervjuet en av mennene bak det nye regelverket fra World Athletics.
  • Fra en vinners perspektiv: Sindre Buraas’ opplevelse av 5000-meteren i U23-EM i 2011.
  • Test av syv hodelykter.
  • Liv Richter om natur, frihetsfølelse, svangerskap, avrevne leddbånd og veien tilbake.
  • 100 miles i Rondane: Fem ultraløpere om den ultimate distansen.
  • Sterk og skadefri vinter – slik legger du opp treningen.
  • Fordeler og ulemper ved alternative treningsformer.
  • Seks ernæringsmyter forklart.
  • Oppskrift: Gulrot- og squashsuppe etter sene høstøkter.

Bli abonnent

Ukategorisert
Nervene er i helspenn – hva har jeg gjort?

Nervene er i helspenn – hva har jeg gjort?


Jeg har hatt lyst til å lukke øynene litt for det, og var i hvert fall usikker på hvor mye jeg ville dele om det i forkant, men i dag på løpetur i skogen fikk jeg god tid til å tenke. Ofte når jeg løper skriver jeg en blogg i hodet, og da gjelder det bare å komme hjem å få den ned på papiret. Eller PC da. Vi lever jo tross alt i 2020! 😊

Jeg må jo dele. Det er jo litt av greia med å blogge for Runner’s World. Jeg vil jo ikke bare dele de løpene som går bra. Jeg vil dele både opp- og nedturer.

Nå skulle man jo nesten tro ut fra hvordan jeg skriver at løpet jeg har foran meg er dømt til å bli en nedtur. Haha – det tror jeg ikke, men aldri før har jeg følt meg så usikker før et løp.

Jo, det var mye skrekkblandet fryd første gangen jeg skulle løpe Ecotrail 80 km, men nå skal jeg doble distansen og vel så det – og det er så sykt at jeg nesten lurer på om jeg feiler noe.

Jeg snakker om ultraløpet Soria Moria til Verdens Ende, heretter kalt SMVE.

Sissel, hun gærne #høgepålivet-venninna mi som jeg har skrevet om før, og jeg skulle egentlig løpe Xreid i Femundsmarka nasjonalpark siste helgen i juni. Lenge gikk vi og ventet på en avklaring om løpet skulle bli noe av eller ikke på grunn av corona. For et par uker siden ble det avlyst, og på det tidspunktet var det fortsatt usikkert om Xreid ville blitt 120 eller 140 km langt. Uansett, løpet ble avlyst og selv om jeg dessverre ikke har trent målrettet mot det løpet så var hodet innstilt på et ultraløp i nærmeste fremtid.

Da kastet vi oss rundt og meldte oss på SMVE som ser ut til å bli gjennomført på en god måte til tross for corona allerede 20. juni. Bare en liten forskjell, det ER 100 miles (168,6 km), og det er vi helt sikre på.

Sissel og jeg i konstant 40-årskrise

Det jeg skal skrive nå skulle jeg ønske at jeg kunne skrive med bitteliten skrift som i en bruksanvisning, men dere får late som jeg hvisker det: Tenk om jeg ikke kommer i mål? Hva om det blir min første DNF? Det må jeg bare godta, men dette hvisker jeg som sagt FORDI:

JEG MÅ JO HA TROEN! VI må jo tro på at det går! Sissel og jeg har vært ute i hardt vær før – haha – og vi gir oss ikke så lett.

Hvorfor har jeg ikke trent målrettet mot ultraløp når jeg har vært påmeldt?

Må innrømme at jeg synes det var litt vanskelig når det var så uvisst om det ble noe løp. Jeg ser heller ikke på meg selv som en typisk ultraløper. Jeg har litt for mange hjemme som jeg ikke vil være borte fra all verdens tid for å trene så langt og lenge som det egentlig kreves. I tillegg var jeg syk over noen uker i vår, men føler at jeg fikk testet form og utholdenhet på 17 topper turen 1. mai. Dette er mer et ellevilt stunt enn et løp jeg har andre ambisjoner for enn å gjennomføre.

Det er en seier å komme i mål! Jeg kan gjerne komme aller sist, men kommer jeg over målstreken innen tiden har utløpt så kommer jeg til å bli boende på løpeskyen denne sommeren med medaljen på. Da har jeg vunnet – om ikke annet for meg selv! Strategien blir noe sånn som – hvor sakte kan man løpe, men likevel klare cutoff tidene underveis med grei margin?

Det er Sissel, jeg og Pippi Langstrømpe. Dette har vi ikke gjort før, så det klarer vi sikkert. Vi har ikke evne til å takke nei til en utfordring, og vi drar hverandre bare lengre og lengre. Jeg spurte Sissel om vi skulle slukke Xreid sorgen med å løpe SMVE? Det er egentlig litt farlig for hun sier jo ja med en gang. Det kommer til å bli langt, det kommer til å bli vondt, vi kommer til å le og vi kommer sikkert til å gråte.

Dette har vi ikke gjort før, så det klarer vi sikkert (Pippi Langstrømpe)

Den spontane reaksjonen til mannen til Sissel var: «Selv om dere er tjukke i huet så har dere min fulle støtte!»

Hvordan har jeg det nå, kun 1 ½ uke før løpet?

Jeg var ute på løpetur med mannen min i forrige uke. Da var for det første dørstokkmila helt enormt lang, men når jeg endelig kom meg ut så følte jeg meg så fysisk sliten i kroppen at det var tungt å sette den ene foten foran den andre. Vi hadde en fin tur, men de siste kilometerne på hjemveien gikk knapt fremover. Da sier han: «Åjaaa, du er der nå. Helt vanlige symptomer når du har et langt løp foran deg. Dette skjer hver gang. Har du ikke fått det med deg?»

Hmm, det har ikke jeg tenkt over – men det har altså han fått med seg. De siste ukene før maraton eller andre lange løp så virker det som om kroppen går i forsvarsposisjon. Hva skal du ta meg ut på nå? Uten at jeg er bevisst på det så starter jeg tydeligvis en form for nedpsyking. Huff da, det høres ikke bra ut – men det var egentlig fint at han gjorde meg bevisst på det! Jeg har tenkt mye på det etterpå, og løpeturene har også gått bedre på grunn av det. Jeg er heldigvis ikke sur og gretten da – han sa i hvert fall ikke det 😉

Derfor vil jeg også dele disse følelsene med dere. Jeg har meldt meg på ting før som jeg har synes har vært helt vilt – men dette har jeg overhodet ikke kontroll på. Det som alltid skjer på løp, uansett om det er 5 km eller ultra, er at jeg blir veldig nervøs på forhånd. Når jeg bare kommer meg ut fra startstreken så slipper alle de følelsene. Da koser jeg meg. Da er det jo ikke noe annet å gjøre enn å bevege seg fremover, og nyte det så mye som mulig. Da er det jo faktisk slik at jo lenger løpet er, jo saktere går det – og jo mer tid har man til å kose seg 😉

Jeg er optimist, og jeg gleder meg på mange måter. Det kommer til å bli helt overjordisk å stå på den startstreken på Soria Moria i Oslo. Løypen via Drammen – Sande – Tønsberg og ut til Verdens Ende er garantert både spennende og fin. Vi er jo heldige som kan løpe i vakre Norge. Skal ta det som en fin tur. Vesten skal være fylt med det jeg trenger, men gjett om det skal være plass til kvikk-lunsj også.

Et bilde fra vakre Norge. Nærmere bestemt Barlindåsen i Oslo hvor jeg gjerne legger treningsturen.

La oss bare unngå gnagsår, andre skader og ha næringsvett underveis (Mye å be om? 😉) så blir dette en SUPER tur.

10 dager igjen – wish us luck! Og ikke minst, gi en lyd hvis det er en mulighet for at vi ser deg på veien 😊

Klem fra Maria

Ukategorisert
Vårens vakreste eventyr fant sted på 17 topper

Vårens vakreste eventyr fant sted på 17 topper


Det har vært en rar løpevår. Ganske annerledes enn det som var planen. Det som skulle bli mitt travleste løpeår hittil har nå blitt det roligste på lenge.

Vi er alle i samme båt. Alle løpene vi har gledet oss til har blitt avlyst i tur og orden på grunn av corona. I tillegg har jeg vært syk. Jeg hostet sammenhengende i 4 uker, og når det endelig avtok og jeg så smått prøvde meg på noen løpeturer igjen – da viste det seg at jeg hadde hostet på meg ribbeinsbrist. Å være tålmodig er en prøvelse når man er glad i å løpe. Det har jeg fått kjenne skikkelig på. Den store vinneren i alt dette er mitt venstre kne. Det har kranglet litt i vinter. Endelig fikk det etterlengtet hvile.

Heldigvis kunne jeg kun to uker etter «smertetoppen» av ribbeinsbristen starte forsiktig å løpe igjen. Forsiktig i den grad at jeg fulgte med at smertene ikke ble verre når jeg løp. Det gjorde de ikke. Tvert imot synes jeg det raskt ble bedre når jeg begynte å bevege meg igjen. Da gav jeg raskt gass slik at jeg klarte å fullføre Runners world challenge #milettermiliapril 150 km.

Prikken over i’en og feringen over at jeg var tilbake i løpeskoene tok jeg sammen med 9 andre utrolig spreke damer fra Grenland. En liten uke før bestemte jeg meg for å kaste meg på det som skulle bli vårens vakreste eventyr.

Bak fra venstre: Silje Zetterstrøm, Sissel Gåre Andresen, Tonje Andresen, Kine Numme, Hanne Nilssen og Beate Lærum Berg
Foran fra venstre: Silje Asdøl, Live Kåsa Svarstad, Maria B. Sørbø og Heidi Rørvik

Titoppern Grenland er et tilbud til turinteresserte i alle aldre. Fra 1. mai til november kan du registrere deg på utvalgte topper, og når du har registrert deg på 10 av dem har du fullført. I år er det 20 utvalgte topper å velge mellom, men grunnet altfor mye snø var kun 17 topper tilgjengelig på 1. mai. Disse 17 toppene ønsket vi damene å ta på én og samme tur. Vi så for oss å bruke ca et døgn – kanskje litt mer.

Vi så for oss å bruke cirka et døgn – kanskje litt mer.

Jeg satte meg i bilen etter jobb på hjemmekontoret den 30. april og kjørte til Skien. Jeg hadde egentlig forholdt meg rolig til denne turen så langt, men da kom sommerfuglene i magen. Høy puls og til og med litt småkvalm. Bilen var fylt med mat og godteri. Nå var det bare å fylle på.

På grunn av corona hadde vi bestemt oss for å kjøre maks to i hver bil. Min venninne Kine og jeg fylte bilen med klær, sko og mat og den fikk raskt navnet «Kine og Marias lille ultrarede». Det så ut som vi skulle på ferie i 14 dager.

Kl 20 på kvelden var alle 10 damene klar for første topp som var Nordkollen. Sissel, min herlige og smågærne #høgepålivet venninne skal ha all ære for oppsett av rute – med kvalitetssikring av Hanne og Heidi. De hadde estimert tider vi kom til å bruke – ja, for oss andre var det ren CHARTERULTRA som Silje raskt konstaterte. Værmeldingen var ikke særlig lovende for kvelden og natten, men det finnes jo ikke dårlig klær … bare dårlig bla bla bla som jeg pleier å si.

Siden toppene ligger rundt omkring i Grenland ble det en del bilkjøring mellom flere av toppene – rullende matstasjon er et annet ord for det. Vi startet i Siljan og allerede på Nordkollen kunne vi se at regnet kom ned som snø i høyden. Da vi skulle i gang med topp 2 var det allerede blitt mørkt, og hodelyktene måtte frem. En salig blanding av piskende regn og tett snødriv holdt på gjennom hele natten. På noen av toppene var det ren julestemning, et magisk winter wonderland og gjerne opp mot 20 cm snø.


Det sies at noen av de fineste utsiktspunktene besøkte vi i løpet av natten. Med andre ord ikke så mye å se, men igjen må jeg skryte av reiselederne for to viktige valg:

  • Natten kom tidlig på turen (Egentlig ikke et valg da turen hovedsakelig skulle foregå 1. mai).
  • De lengste og mest krevende toppene kom tidlig på turen.
Sissel og jeg

Det var en utrolig takknemlig opplevelse når dagslyset kom, og sammen med dagslyset kom fuglesangen. Kl 7 om morgenen hadde vi unnagjort 6/17 topper og vi svingte innom en bensinstasjon i Skien for å få på oss tørre klær og spise «middag» (Real turmat for de fleste)

Turen gikk videre til Melum i Skien hvor vi skulle løpe topp 7 og 8. Dette er stedet hvor mannen min har vokst opp, og han har ikke vært på noen av disse toppene så da kan sørlandskona ta han med på tur på hans egne hjemtrakter senere. Det er jo ikke verst. Topper verdt å besøke!


Og så – på tide med det jeg i etterkant kalte for kremtoppene! Det var jo litt deilig at ikke alle var like lange og krevende. Piggen og Kjerkåsen i Skien var to topper som – siden vi hadde begynt å komme oss godt ut på formiddagen – tiltrakk seg familiene. Her var det mer folk, men fortsatt mulighet for å holde avstand. Veldig hyggelige topper og nå hadde solen begynt å skinne.

Heidi og jeg

Vi snakket mye om at vi virkelig fikk oppleve 4 årstider på denne turen. Høst og vinter på natten og vår og deilig sommer på dagtid. Etter kremtoppene var det på tide med en lengre en. Jeg var fast bestemt – den skulle foregå i t-skjorte. Dette var Hørsfjell og vi hadde beveget oss ut i Bamble. Da denne var unnagjort var vi ferdig med 11 topper og klokka var rundt 15.

Fotoshoot på Hørsfjell

På dette tidspunktet var alle damene fortsatt topp motivert og i strålende humør. Ingen var i nærheten av å gi opp. For en gjeng med beintøffe damer tenkte jeg! Et lite klapp på skulderen til meg selv også.

Videre bar det til luksustoppen Jypleviktangen ved sjøen. Vi startet ved å løpe nedover, og det var ren idyll. Da vi kom ut på den lille toppen 5 moh med utsikt ut i havgapet og sola skinte på oss kunne vi ikke annet enn å smile og juble litt etter 20 timer ute i løpesko.


Vi beveget oss mot Porsgrunn og fikk med oss et par topper også der. Det skal sies at det var fantastisk utsikt fra flere av toppene, men det er litt vanskelig for meg å skille nå på hvordan det så ut hvor og hva som skjedde hvor.


Til slutt returnerte vi til Skien og hadde tre topper fordelt på to turer igjen. Den tredje siste toppen, Øvrumskollen, var ikke så lang men ganske så bratt. En veldig flott tur.

Vel nede igjen var det bare å kjøre til siste stopp for å gjennomføre finaletoppene, Galten og vestre Vealøs. Klokken hadde nådd 21 på kvelden, det var blitt kjølig igjen og mørket hadde begynt å sige på. Likevel, her var det 10 jenter med utrolig godt mot!

Selv om vi hadde vært på farten et helt døgn så føltes det ikke helt sånn. Tiden gikk så utrolig fort samtidig. Alt gikk slag i slag. Vi var hele døgnet veldig effektive rundt mat, klesskift og kjøring fra sted til sted. Plutselig var tiden inne for siste økt. Helt utrolig. Det var ikke sånn at vi ikke var slitne. Vi kjente så klart i kroppene at vi hadde løpt langt, skravla gikk ikke i ett på alle 10 hele tiden – men humøret var godt. Pågangsmotet var til stede.

Fullt påkledd for siste etappe i kaldt og mørkt igjen 😊

Galten føler jeg nå var fort gjort. Fra den skulle vi litt ned igjen før vi skulle opp til vestre Vealøs. Jeg er en løper som er tryggest med sikker grunn under bena – asfalt og grus. Jeg hadde virkelig fått utfordre meg i godt over et døgn i terreng nå, og det vanskeligste synes jeg er nedover. Jeg er rett og slett litt pinglete. Som jeg sa til Heidi; nå er jeg glad for at det går oppover til Vealøs og at vi derfra og ned skal løpe på grus selv om jeg visste det ville føles som juling for kroppen.

Noe skjer i hodet når man nærmer seg målstreken. Man kjenner på en enorm glede, men man er også FERDIG. Det skjer med meg uansett om det er 10 km, halv- eller helmaraton eller ultra. Da vil man i mål. Jeg vet at hadde det vært enda noen flere kilometer eller en topp til så tror jeg jammen vi hadde klart å mobilisere krefter for det også, men jo nærmere målstreken kom jo mer kjente jeg på kroppen, bena og hele meg at nå er jeg klar for mål 😊 Den siste etappen var ganske tøff i mørket og kulden, og det var helt ubeskrivelig å stå på toppen av Vealøs til slutt. Vi kom i mål ca 00.05, og dagen var gått over til 2. mai. 28 timer brukte vi inkludert bilkjøring. Turen viste 92,3 km og høydemeterne varierer litt fra klokke til klokke, men hvis vi sier ca 4500 så lyver vi ikke. Dette var etter at vi hadde sagt ha det bra til hverandre på toppen og karret oss ned i eget tempo på grusveien. Lover at det ikke gikk fort.

Utsikt over Skien
MÅL – Vestre Vealøs

Det ble distansepers for de fleste av oss. De aller fleste hadde maraton som minimum før denne turen. Selv var min lengste tur fra tidligere Ecotrail 80 km. Makan til tøff gjeng. 5 av jentene var nye bekjentskaper for meg, og det er utrolig moro å bli kjent med og møte andre som har gjort helt vanvittige ting. Her kan Norseman, Transalp på sykkel og Xreid blant annet nevnes. Skjelver i buksene av å høre om det til tross for at jeg er påmeldt Xreid 2020 selv.


10 blide jenter på startstreken – 10 glade jenter i mål. Vi er så happy! Dette var tøft både fysisk og mentalt, men vi klarte det. Og vet dere hva? Vi kommer helt sikkert til å gjøre det igjen 😊

PS! Sissel og Hanne tok de tre siste toppene på truger og ski på søndag. Jeg satt hjemme i Oslo med laaaange øyne, fulgte med på Instagram og lengtet. De gale har det godt!

Klem fra Maria 😊

Foto: Bilder fra alle jentene

Hurra! Årets første løp nærmer seg – Limassol marathon 2020

Hurra! Årets første løp nærmer seg – Limassol marathon 2020


Vi er i midten av februar, og sommerfuglene har begynt å gjøre seg gjeldene i min mage allerede. Det er første gangen de har startet å fly så tidlig, men det er også aller første gangen at jeg har et maratonløp i vente allerede i mars. Det er kun 4 uker og 4 dager til Limassol Marathon på Kypros. Jeg får gåsehud.

Startfeltet i Limassol Marathon. Foto: arrangøren

Runner’s World sine lesere kunne før jul melde seg på en konkurranse om å vinne maratonreise til Kypros. Denne konkurransen arrangerte Runner’s World i samarbeid med Visit Cyprus. Jeg er også en vinner, for jeg er jo så utrolig heldig som får lov å reise med vinneren. Både kjente og ukjente meldte seg på konkurransen, men hvem ble den heldige vinneren?

Ta-da …

Det ble STINE, en sprudlende, herlig og sporty dame som jeg ikke hadde møtt før, men i løpesamfunnet på Instagram så jeg vi hadde noen felles kjente. Så spennende. Her blir det reise til nytt land for oss begge to, et nytt maraton og i tillegg får vi stiftet et nytt løpevennskap.

Siden Stine bor like utenfor Oslo så har vi hatt anledning til og møtes en gang allerede. Hvordan ble vi kjent? Over en løpetur selvfølgelig. Etter 12 km skravling kan jeg si med sikkerhet at dette blir en morsom tur.

Stine og jeg i solnedgang. Vi er klar for mer sol i Limassol!

Snikende knetrøbbel

Dere som følger meg på Instagram har kanskje lagt merke til at knetrøbbel har meldt seg hos meg. Så uflaks kan man altså ha. Min treningsplan inneholdt lange fine skiturer i vinter, men det har selvfølgelig gått rett i vasken med helt fraværende snø. Bena har ikke fått den avlastningen jeg vet de så sårt trenger.

Jeg er imidlertid evig optimist og har fått god hjelp av fysioterapeut fra et tidlig stadie. Jeg har løpt altfor lite i det siste med tanke på at jeg har flere maraton (og ultra) i sikte, men jeg har lagt fokus på hvile og styrketrening nå for å i det hele tatt ha ben til å løpe på når dagen kommer på Kypros.

Hva er målet mitt på Limassol marathon?

Jeg tror enda ikke jeg har løpt ut fra startstreken uten å jakte på ny personlig rekord. Det er et konkurranseinstinkt som bare våkner med en gang skoene blir snøret på. Har jo mest lyst til å se ryggen til fartsholder Danny O’Rielly på 3.30 (Alle fartsholdere er presentert på Limassol marathon sin hjemmeside), men nå må jeg nok tvinge meg til å tenke annerledes. Bena er sannsynligvis ikke klare for å gi alt den 22. mars, men de er forhåpentligvis sammen med hodet klar for en ny og fantastisk opplevelse.

Når jeg ser bilder fra Limassol marathon så bare lengter jeg etter å komme i gang. Jeg ser sol og varme, og masse palmer. Det skal bli balsam for sjelen å dra dit i mars i godt selskap, og få løpe maraton som jeg liker aller best. Stine og jeg tillater oss å dra det så langt at vi kaller det en sporty husmorferie.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg strevde med varmen på flere løp i 2019. På Kypros starter vi kl 07.30. Det er jeg glad for siden normal temperatur på dagtid ligger på rundt 18-20 grader i mars der nede. Vi må komme til startområdet en times tid før, så når vi må stå opp for å ta den første kaffekoppen er en bekymring vi får utsette så lenge som mulig 🙂

Løypa i Limassol

Når jeg ser på løypekartet så ser jeg tur/retur. Tidligere kunne hodet mitt funnet på å rope skeptisk, men etter å ha studert denne maratonløypen så tenker jeg at dette blir helt superbra. Vi skal løpe langs kysten, og vi skal løpe der publikum er. Det er så motiverende. Løypen er flat og rask, så dette er et maratonløp hvor personlige rekorder er høyst mulig å oppnå.

Limassol marathon – løypekart

Vi skal løpe gjennom gamlebyen i Limassol, havnen og vi i kommer også til å passere ruinene i den antikke byen Amathus, et av de viktigste historiske stedene på Kypros datert helt tilbake til 1100 f.kr. (Ligger på Unescos verdensarvliste).

Vi kommer til å løpe gjennom de mest moderne og hippeste områdene, og hele tiden kommer vi til å nyte utsikten over sjøen. Dette blir en maratonrute fylt med mye innhold, så blir det ikke personlig rekord så blir det i hvert fall mange spennende inntrykk.

Etter at vi har passert 5 km vil vi per 2,5 km ha tilgang til ulik drikke, svamper til å kjøle oss ned med og toaletter. Det er veldig bra service. På flere stasjoner serveres det også frukt og gels, og i mål får vi kjeks og medalje. Det er bare å glede seg til å passere nok en kul målstrek.

Run with a smile

Det er 14. gangen Limassol marathon arrangeres, og det har blitt ranket til plass 23 over alle IAAF-sertifiserte maratonløp i verden. Det ventes rundt 17.000 deltagere og Limassol tilbyr alle distanser. 5 km, 10 km, halvmaraton og maraton.

Slagordet er «Run with a smile», og det lover vi – det får vi til!

Jeg kommer tilbake med full rapport etter løpet.

Skal du løpe Limassol marathon? Si fra til oss da 🙂

Klem fra Maria

Ukategorisert

GODT NYTT LØPEÅR! 2020 blir spennende, kult – og muligens litt slitsomt :-)


Hei og godt nyttår! Håper dere alle har hatt fine, spreke og kanskje også noen late juledager. Nå er vi igjen klar for et nytt år hvor vi setter oss spennende, kule og for min del litt hårete mål (Sliter med konstant makspuls grunnet et av mine påfunn for 2020)

Aldri før har jeg hatt flere lange løp spikret allerede ved nyttår, og det er med stor glede og noe skrekkblandet fryd at jeg ser frem til alt som skal skje. Det er ikke et utall med lange løp, men det er mange til å være meg. Tre maraton er planlagt og et megaultracrazyløp! Det vil også komme andre løp.

Først og fremst, i mars reiser jeg til Limassol maraton på Kypros sammen med Kypros reiser. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal reise med enda, for det kan bli nettopp DEG! I disse dager pågår det en konkurranse på runnersworld.no, og jeg er så utrolig heldig som skal få bli med. På Kypros finnes det flere distanser. 5 og 10 km, halv og helmaraton. Både vinneren og jeg kan få lov å velge distanse. Foreløpig tenker jeg at når jeg skal reise langt så kan jeg løpe langt, men tiden viser når alt har falt på plass. Trekning av konkurransen skjer 10. januar, så pass på å delta

I april reiser flere av #høgepålivet jentene og jeg tilbake til Holmestrand igjen. Det var super suksess i fjor. Selvfølgelig. Vi perset jo den ene etter den andre, men det var ikke bare det som gjorde Holmestrand maraton så kult. Det var hele arrangementet, stemningen, publikum, løperne. Hele totalpakken. Jeg vil påstå at jeg hadde en av mine aller beste maratonløpsopplevelser der. Det er deilig å komme fint frem i løypa, finne fartsholderen og ha muligheten til å kunne løpe et jevnt løp. Det er noen ganger vanskeligere på de store løpene, feks opplevde jeg det særlig i Amsterdam i høst.

Sentrumsløpet pleier jeg å si at er like trygg i kalenderen som julaften. Det skal mye til at jeg svikter Sentrumsløpet, men i 2020 må jeg se det litt an. Den kommer kun en uke etter Holmestrand. Søknaden er lagt inn hjemme, men må kjenne litt på kroppen også. Uansett anbefaler jeg alle å løpe Sentrumsløpet. Da er det løpefest i Oslo, og opplevelsen når man løper gjennom Rådhusplassen vil ingen gå glipp av.

Også er det slutten av juni … Brrr … kaldsvette … varm … åh, dette er så skummelt! Sissel og jeg gikk amok i supermanntrøyene våre igjen, og vi hadde ingen selvkontroll på påmeldingsknappen på PC’en og vipps så var vi påmeldt XREID 2020. Den er ikke mindre enn 140 km lang. Det har vi aldri prøvd før så det klarer vi helt sikkert (Pippi Langstrømpe) Vi er påmeldt som team, og vi venter på at teammedlem nr 3 skal bekrefte at også hun er med. Hvis ikke blir vi to. Dette skal vi klare sammen. Team #høgepålivet! Løpet går i Femunden nasjonalpark fra Elgå til Røros. Det blir helt rått! Det er helt sikkert. Om vi føler oss råe når vi kommer i mål (hvis vi kommer i mål … vi har trua) gjenstår å se. Vi har skjønt at vi er utstyrt med jernvilje så vi gir oss ikke lett, men nå er det ihvertfall bare å holde bena i gang og jobbe på fremover. Hvordan vi skal trene mot dette skal få lov å bli en egen bloggartikkel.

Gammelt bilde av CrazySissel og jeg som ligger på Karl Johan og feirer pers! 

I 2020 tror jeg knapt vi kan vente med å bli ferdig med sommerferien heller. I september er vi nemlig 10 #høgepålivet jenter som er påmeldt BERLIN maraton, og DET er jo faktisk helt fantastisk. Berlin maraton er det maratonet alle vil ha med seg i Europa, og jeg gleder meg til å gjenta det og dele det med mine spreke venninner. Det var nettopp i Berlin at jeg løp mitt aller første maraton i 2015, og det er ikke rart det gav mersmak. Berlin maraton må bare oppleves.

En uke før Berlin er det Oslo maraton. Jeg MÅ jo gjøre noe der, men hva? Halvmaraton har vært obligatorisk (Løp hel i Oslo i 2016) men skal finne ut hva som er lurt en uke før Berlin. Kanskje det må bli min første 10 for Grete? En ting er ihvertfall sikkert, vi sees på Runners World sin stand på Expo 🙂

Jeg og mine medbloggere Bjørg Astrid og Thea – og stjerneredaktør i RW, Sara på expo 2019

I oktober har jeg jammen meg sikret meg en plass på Hytteplanmila. Det blir første gang for meg på løpet som jeg har skjønt man må få med seg. Det blir spennende. Ganske flaks at jeg fikk plass. Jeg kunne like godt ha «ventet til i morgen» når jeg meldte meg på. Kun kort tid etter bekreftelse på plass var det fullt. Samme dag som påmeldingen åpnet.

Dette er løpene som er bekreftet for meg. Hva med deg? Hva har du planlagt? Kommenter gjerne i feltet til Runners world på Facebook. Jeg samler ideer og inspirasjon.

Et kjapt tilbakeblikk på 2019:
Holmestrand maraton – løpet som skulle være en treningsøkt til Ecotrail 80 km. Stilte med lave skuldre og forventninger – perset med 4 minutter. Da kan vi den oppskriften 😉

Sentrumsløpet – Gøy, varmt og tøft. Målet var sub 45 … kom inn på 45.01. Hva drev jeg med det sekundet?

Deler av  den herlige #høgepålivet gjengen før Sentrumsløpet 2019

Ecotrail 80 km – Langt og gøy – Sammen med Sissel og Laura kom vi oss gjennom hele Oslo i år også, litt kjappere enn i 2018. Et fantastisk løp som anbefales på det varmeste. Kjør på! 

Sissel,jeg, lynKristin og Laura klar for Ecotrail 2019

Nordmarka skogmaraton – Hva skal man si? Varmt og blytungt! Spontant var det også. Meldte meg på kvelden før etter to glass vin. Fantastisk arrangement. Det var ikke løpet det var noe galt med, men løperen. Satte et litt for høyt mål til den varmen (Godt over 30 grader) og de høydemeterne. Når et løp er helt nytt for deg anbefaler jeg (ETTER denne opplevelsen) å løpe med kun gjennomføring som mål, og deretter sette nye mål ut fra det neste gang. Det blir helt sikkert et neste gang også for meg på Nordmarka skogmaraton, men sannsynligvis ikke i 2020 på grunn av Xreid.

Geir og jeg er enig om at vi er litt for positive til og synes det er lett med negativ splitt 😉

Egebergløpet – 20 km fjelløp fra Hodalen til Tolga i Hedmark. Godt over 30 grader, greit med høydemeter og jeg var en av 16 som stilte til start. De 15 andre var lynspreke så jeg dannet baktropp. Jeg trodde jeg var en fjellgeit, men disse var av en annen kaliber. Vi har hytte i Hodalen så jeg lover revansje 🙂 Supergøy løp med to distanser. 10 og 20 km. 

Hardangervidda på tvers – fra nord (Finse i Hordaland) til sør (Kalhovd i Telemark) – 107 km på tre dager. Sammen med mine venninner Sissel og Hanne hadde vi tre nydelige dager uten startnummer på brystet hvor vi krysset Hardangervidda. Det kalles sprek husmorferie. Ren magi.

Husmødrene i mål på Kalhovd etter 107 km 

Oslo maraton – Halvmaraton – Hva skjedde? Etter 8 km var det over og ut. Resten av løpet var jeg lengst nedi kjelleren og letet etter krefter. Skivebom av løperen igjen. Jeg elsker Oslo maraton og vil bare skryte løpet opp i sky. Halvmaraton i 2018 var en fest med pers, men i 2019 gikk jeg på veggen bokstavelig talt. Ellers den helgen KOSTE jeg meg stort på vakt på standen på Expo. Det er jo så moro å møte dere! 🙂

#lavpålivet ?? 😉
#høgepålivet 🙂  – dette minnet oser løpeglede!

Amsterdam maraton – Dit reiste jeg med litt høyere forventninger og et ørlite persehåp. Jeg hadde lagt en plan (som definitivt inneholdt å ikke gå for hardt ut) og jeg hadde trua. Ingen fare for å gå for hardt ut. Da min pulje løp ut fra Olympiske stadion hadde jeg ikke en gang kommet inn, og det var bare goodbye til fartsholderen. I løpet av den første kilometeren sto jeg bom stille i over 30 sekunder, og fikk god tid til å tenke på hvordan det kunne være mulig å ta igjen den tapte tiden. Det ble over 25 km med jaging for å finne plassen i køen, og pers kunne jeg bare glemme, men utover det vil jeg fremsnakke Amsterdam maraton. Jeg opplevde bra stemning og fin løype. Jeg krysser fingre for at arrangørene har lært noe om innslipp av folk på stadion (det var ikke bare meg som kom for sent, men tusenvis) også vil jeg si til DEG at vær ute i enda bedre tid enn du pleier så ordner det seg fint. Jeg likte Amsterdam maraton.

Nå er det vinter og off season. I fjor opplevde jeg fremgang med å bytte ut en del løping med ski. Det er bena også superfornøyd med, så nå krysser jeg fingre og tær for at vi går inn i det nye året med masse deilig snø og silkeføre i Nordmarka. Hvordan trener du gjennom vinteren?

Hunden min Mio og jeg på skitur i juleferien 

Vi sees snart! 🙂 Jeg kommer tilbake med mer om vårens første mål – Limassol maraton på Kypros – og hvordan jeg skal forberede meg til det.

Klem fra Maria 🙂

Ukategorisert

Amsterdam maraton – Mitt 7. maraton gjennomført! Da damene dro …


Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen satt vi rekord. Vi var 16 jenter som dro til Amsterdam for å løpe sammen. Helt fantastisk, litt kaos (med så mange jenter .. haha) og veldig moro.

De aller beste jentene – stolt av dere! 

Flaks for alle andre flypassasjerer så var vi delt opp på mange forskjellige avganger. Nina, Ellen og jeg var først ut. Vi sto opp før hanen galte og tok 8 flyet fredag 18.oktober. Den følelsen når man skal på tur, forventningene, gleden … ja, dere vet sikkert hvordan det er. Skravla går i ett fra første sekund, alt er morsomt og vi er skikkelig #høgepålivet allerede selv om vi møtes på flytoget kl 05.50.


Vi kommer frem, setter fra oss baggasjen og drar rett på Expo like ved Olympiske stadion hvor maraton skal foregå. Jeg elsker Expo – alltid. Det er jo bare en stor hall med likesinnede. En stor hall full av løpenerder. Er det ikke fantastisk? God stemning, mange bra stander med ulike løp som frister og fine produkter som kan kjøpes. Det ble litt shopping, og særlig svenskene hos Flowlife gjorde god butikk på #høgepålivet jentene. Nesten alle kjøpte massasjeproduktet deres.



Kjøpte et nytt lekkert armbånd på Expo. Pyntet meg med det hele helgen! 

Tilbake til lunsj, og et nytt #høgepålivet fjes dukket opp for oss Oslodamene. Heidi fra Skien, ny i gruppa, var på plass og det er så utrolig hyggelig å bli kjent med flere. Ikke akkurat vanskelig å bli kjent når man har et felles maratonmål foran seg. Regnet høljet ned denne dagen, og vi tok en rolig dag på hotellet med spa og middag, og til slutt var alle jentene på plass utenom siste jente som kom på lørdag.

Lørdag morgen – opp og hopp! Nina og jeg hadde meldt oss på Morning Run. Vi kledde oss i #høgepålivet t-skjorter med det norske flagget på brystet og reiste til Rijksmuseum. Her var det kjempestemning med full musikk, løpere fra alle land, lirekasser og tresko. Vi skulle løpe 6,5 km og ble delt opp i grupper. Det ble en skikkelig løpesightseeing hvor det både var tid til å ta bilder og få vite masse om byen. Jeg kommer til å delta på Morning Run igjen andre steder. Utrolig sosialt og moro.

Morning Run – Love it! 



Nina <3 – Det er på grunn av henne at jeg løper! 

Dagen ble ellers brukt til Expo for alle andre, lang lunsj, lang kaffepause og middag. Det var det jeg gjorde den dagen. Satt på det ene stedet før vi dro videre til det andre og endte opp med middag på plattformen REM Eiland. Bare en utrolig kul anbefaling som jeg må ta med dersom du skal løpe i Amsterdam til neste år.

REM Eiland – Kult spisested! 

Søndag morgen – Jaa, endelig! 16 jenter skyhøye av forventninger ned i frokosten. 16 jenter som skal flettes og ordnes før det kan løpes. 3 skal delta på 8 km, 3 skal delta på halvmaraton (litt senere på dagen) og 10 skal delta på full maraton. Vi kom oss mot stadion i god tid mente vi. Vi hadde fått anbefaling om å gå på do før vi gikk inn på stadion så det var første pri. Rett i dokø. Etterpå stilte vi oss opp for å komme inn på stadion – i en kø som sto helt stille. Vi rikket oss ikke av flekken på 30 minutter, og klokken nærmet seg faretruende 9.30. Jeg kikket rundt meg. Jeg var i den tredje puljen som var rosa. Det var flere rosa rundt meg. Jeg tenkte, kanskje litt naivt, at nå blir det forsinkelser. Alle må jo komme inn.

Fartsflettene på plass med norske sløyfebånd! 

Idet jeg nærmet meg døra på stadion, langt over halv ti så ser jeg at rosa pulje løper ut, og der løp også 3.30 fartsholderen som jeg hadde planer om å henge meg på. Oh no! Det aller verste var at når jeg endelig kom til døra så var det bare en HELT VANLIG DØR! Altså, 45000 mennesker (ikke helt for halvmaratonerne kom senere) skal inn en helt vanlig dør. Det er ikke rart det går sakte. Jeg kommer inn på stadion, og alle puljene har løpt untatt den siste. Jeg fikk ikke tid til å nyte stemningen på stadion. Jeg måtte bare komme meg ut igjen med en gang.

Startskuddet har gått – Tid til å nerde litt på klokka på vei ut! 

Jeg hadde ikke mer enn kommet ut av stadion før skolissen min løsner. Er det mulig? Dobbelknute og alt. Aldri skjedd før. Bare å knyte. Det går i sakte fart, og ved 1 km står vi faktisk helt stille pga kø. Jeg kjenner at det bruser litt i blodet til Bjørgåsa. Planen om å løpe i jevnt 4.50 tempo (som jeg hadde håpet å få til og trent på) gikk i vasken. Nullstille hodet og tenke at vi får gjøre det beste ut av det. Stemningen var formidabel i Amsterdams gater. Publikum var fantastisk. Det ble mye løping i rykk og napp veldig lenge. Jeg prøvde å ta inn minutter der det var mulig, men jeg brukte mye krefter på det. Igjen kjente jeg ved 25 at jeg begynte å føle meg sliten. Det kjente jeg at var uaktuelt. Jeg prøvde å roe meg litt, og klarte å finne uante krefter som holdt til jeg hadde passert 30 km. Jeg hadde da vært på turen langs kanalen som jeg hadde fått advart om at kunne være litt «langtekkelig» Jeg synes ikke den var så verst. Jeg synes egentlig hele løypa på Amsterdam maraton var fin. Ingenting å utsette på den.

Det var verre med meg selv etter 30 km. Da røynet det på. Jeg måtte ta meg tid på drikkestasjonene, men klarte stort sett å holde meg i gang. Jeg skjønte at håpet om pers forsvant ut av hendene (eller bena) så da fokuserte jeg på å nyte opplevelsen så godt jeg kunne. Klokken var ikke synkron med skiltene etter sikksakk løpingen så den nådde neste kilometer 600 meter for tidlig. Jeg ble stadig lurt av det, og synes det gikk sakte fremover. Jeg gråt litt innvendig helt mot slutten fordi jeg var sliten, men prøvde å smile utenpå for selve løpet i seg selv var fantastisk. Det var så mye liv i gatene, det var heiarop fra andre nordmenn og resten av verden.

Når det gjelder å smile utenpå har jeg ihvertfall trodd at jeg gjorde det. De gangene jeg har sett fotografene har jeg skrudd på smilet. Jeg har noen slitne bilder også fra de gangene jeg ikke har lagt merke til dem. Jeg har ledd høyt for meg selv. Altså når jeg ser sliten ut ser det ut som jeg har spist 10 sitroner. Stakkars mennesker rundt meg. Jeg som ønsker å spre løpeglede. Men stort sett fokuserte jeg på å SMILE meg gjennom løpet – fordi det hjelper!

Byr på det beste av de verste sitronbildene 🙂 

Ser ganske tapper ut bak der idet jeg krysser 40 km 

Den siste kilometeren fikk jeg igjen noen uante krefter. Da skrudde jeg opp tempoet litt igjen, og like før jeg kom inn på stadion sto halvmaratonerne Anette og Eli og heiet på meg. Det var helt magisk. Kyss, klapp og klem til dere! Da var det bare sjarmøretappen igjen, og det skal de ha i Amsterdam – det var STORT å løpe inn på Olympiske stadion. For et liv! Jeg krysset målstreken 9 minutter etter målet. Det er jeg storslagent fornøyd med etter forholdene. Jeg sier at når det gjelder PB så kommer det flere muligheter. Jeg skal nemlig løpe maraton for resten av livet! – og det er så sykt mange spreke forbilder som er både 10, 20 og 30 år eldre enn meg til tross for at jeg ikke akkurat er ungdom selv, og det gjør meg så vilt glad. Løpefremtiden er lang.

#høgepålivet i mål da! 

Hvis dere nå stusser litt over at vi ikke kom inn på stadion i tide, at det ble mye køløping osv så vil jeg til Amsterdam maraton sitt forsvar presisere at de i år hadde en skikkelig deltagerrekord. De har helt sikkert lært noe. Det jeg har lært er at hvis et maraton skal foregå på en stadion igjen så skal jeg være enda tidligere ute. Jeg vil snakke opp Amsterdam maraton. Det var en herlig opplevelse. Jeg vil anbefale alle å løpe det. Det er også utrolig inkluderende når de tilbyr flere distanser. Da blir enda flere venner med, og det digger jeg!

En etter en kom vi i mål. Gledestårer i fleng. Flere PBér å feire. Et skikkelig MOMENT (engelsk ja ..) med gode venninner. Jeg er så ufattelig stolt av alle i gjengen og stolt av å få være en del av den. Noen av oss feiret med bobler på Olympic hotel mens vi ventet på at halvmaratonerne skulle komme i mål. Det var også et MOMENT, for på det hotellet var det stappfullt av maratonløpere og fantastisk stemning. Vi satt vedsiden av noen norske hvor en av dem hadde løpt halvmaraton på 1.18. Sinnsykt bra. Hvis noen av dere leser dette; HEI 🙂 Det var morsomt å hilse på dere. Halvmaratonjentene våre ble tatt imot med stormende jubel!

En uforglemmelig afterrun med Annichen, Maiken og Ellen 

Vi klarte ikke å få til et felles bilde i sportstøy, men vi hadde felles middag på kvelden hvor vi alle pyntet oss med medaljen vår. En herlig kveld hvor vi delte mye løpeglede, mestringsfølelse, god mat og drikke. Tiden var inne for partytime!

Noen av oss spanderte et par dager til i den vakre byen Amsterdam som vet hvordan de skal lage maratonfest! Det føles litt tomt og vemodig når det hele er over, så nå jobbes det fælt mot hva som skal være neste maratonmål. Jeg gleder meg til nytt maraton og ny tur med de aller beste jentene. I love you!


Hva er ditt neste maraton?

Klem fra Maria 🙂

Foto: Marathon Photos, venner & myself