MEST LÄSTA
    Husmorferie over Hardangervidda

    Husmorferie over Hardangervidda


    21. august – endelig var dagen kommet for ny husmorferie over Hardangervidda. Denne gangen var det ikke planlagt like lenge i forkant, i hvert fall ikke for min del – men jeg kjenner at dette veldig lett kan bli en tradisjon. Det finnes ikke noe bedre enn å dele en helg med venninner i løpeskoene i flott natur og koselige turisthytter. Langt, tøft og veldig gøy er riktige stikkord når jeg legger ut på tur med Sissel, Hanne og Silje.

    Vi skulle dra veldig tidlig fra Skien fredag morgen så jeg dro ned til Sissel dagen før. Det er i Skien disse tre spreke damene bor. Vi fikk smurt niste til fredagsløping og sto klar 6.45 for å bli plukket opp. Mannen til Hanne kjørte oss til Skinnarbu. Det var helt strålende. Logistikken kan være litt vrien, og må planlegges godt når man skal på hytte til hytte tur.

    Dag 1 – Mogen til Sandhaug (37 km)

    Fra Skinnarbu gikk båten Fjellvåken til Mogen. Selv om vi hadde fått i oss noen brødskiver tidlig på morgenkvisten passet vi på å fylle på mat også her slik at vi kunne starte løping med en gang vi gikk av båten. Litt over en times båttur på Møsvatn.

    Hanne, Silje, Maria og Sissel klar for tur

    Det var meldt et forrykende drittvær bokstavelig talt hele helgen. Utallige millimeter med regn og utallige meter i sekundet med vind. På toget til Skien leste jeg også om stormen Ellen som snek seg innover Norge. Altså, her var forventningene så lave at enten ville de stemme eller så kunne det bare bli bedre. Det stoppet ikke oss. Det var aldri snakk om å avlyse. Vi har klær og utstyr til dette. Bruk fjellvettreglene sa mannen hjemme. Så klart – vi skal ikke ta dumme valg, men litt vær trenger ikke å være farlig!

    La det være fint vær de første ti minuttene så vi kommer i gang

    Hele veien til Skinnarbu skinte sola. Silje hadde et lite ønske. La det være fint vær de ti første minuttene av løpeturen slik at vi kommer i gang. Det ønsket fikk hun oppfylt. Vi rakk faktisk å løpe i hele 6-7 km av de 37 vi skulle løpe første dag før regnet kom. Regnet varte et par timer, vinden fikk vi i ryggen og fra siden og resten av dagen hadde vi masse sol så værmessig ble den dagen definitivt bedre enn forventet. Jeg var litt tung i bena, men det var helt selvforskyldt etter styrketime to dager før. Ikke så smart, men det gikk. Det var mye flytsti, og fikk løpt masse i den grønne nydelige Telemarksdelen av Hardangervidda.

    Ingenting smaker som fjellvann

    Det var deilig å komme i mål på Sandhaug turisthytte den kvelden. Betjent hytte hvor dusj og treretters middag ventet på oss. Jeg elsker DNT hyttene. Det er god stemning. Litt leirskole følelse når alle går til middag samtidig og får presentert menyen som stort sett består av lokale råvarer eller av hyttas egen fangst. Vi fikk blomkålsuppe, kjøttgryte og Bente (som jobber der) sin gulrotkake. Vi drakk også nydelig rødvin. Vi koser oss på tur. Alle rundt oss er turmennesker, og alle snakker med hverandre. Det er en fantastisk kultur på disse hyttene, og da var det også helt innafor når vi fire damene lå rett ut på gulvet etter middag og gjorde yogaøvelser.

    Yoga i peisestuen
    Dag 2 – Sandhaug til Tyssevassbu (47 km)

    Etter en god natt søvn, frokost og en stor mengde kaffe var vi klar for dag 2. Vi smurte med oss nistepakke fra Sandhaug. Hva vi spiser er interessant. Jeg hadde jo pakket sekken min med diverse sjokolader, barer, nøtter og kjeks. Sekken min veide ca 4,5 kg før avreise uten nistepakke og mobiltelefon så jeg gledet meg litt til å spise opp litt vekt. Fredagen rørte jeg ikke noe av dette. Jeg spiste kun nistepakken min som besto av 6 polarbrød med salami, så nå tenkte jeg at jeg måtte lage litt mindre niste så jeg kunne få spist noe av det andre og få lettet litt på sekken. I tillegg fikk vi Sandhaug til å kontakte Litlos turisthytte som vi ville møte på halvveien av vår 45 km etappe for å høre om det var mulig å komme inn der for å spise lunsj. Det har vært litt restriksjoner på grunn av korona i sommer for gjester som ikke bor på hyttene, men vi var velkommen.

    Vi satte i gang, og her duskregnet det litt fra start. Jeg kjente ganske raskt at jeg faktisk var hakket lettere i kroppen enn dagen før. Ja, jeg hadde løpt 37 km, men den styrketimen hadde jeg virkelig fått ristet av meg. Vi hadde nesten helt fra Mogen vært helt uten telefondekning, 4G og wifi så da det etter en liten km sa pip i telefonene våre passet vi på å skrive og ringe hjem å fortelle at alt var bra. Det var fint for min telefon var heretter død til langt ut på siste dag.

    Vi har lagt Sandhaug bak oss

    Etter en stund ble det mye regn og mye vind, og vinden kom rett mot oss. Ikke vet jeg helt hva vindstyrken var, men at vi følte oss berørt av stormen Ellen er sikkert. I tillegg hadde vi tydelig kommet til Vestlandsdelen av Hardangervidda. Grått, mye stein, vilt og vakkert i stedet for grønt, sand og myke stier som er mitt hovedinntrykk av Telemark og Viken. Etter 16,7 km sa det bom stopp. Da lå jeg plutselig så lang jeg var med mine 162 cm der i steinrøysa. Jeg kjørte høyre kne ned i steinene og tok imot med venstre hånd. I første sekund gjorde det vondt, og det er mulig at man blir litt mer sårbar når man er ute på en slik tur, men tårene sprutet litt akkurat der og da. Litt bekymret for om kneet som har kranglet litt før fikk en støyt det ikke tålte, men etter å ha kommet meg på bena igjen skjønte jeg at det hadde gått bra. Kun skrubbsår, og det er helt greit når man leker villmarkskvinne. Haha. Når jeg skriver sårbar så mener jeg egentlig på en positiv måte. Jeg elsket hvert sekund av turen, men det er også en tur med mange inntrykk, med god tid til å tenke, noen turer ut av komfortsonen og naturlig nok ligger følelsene ganske lett utenpå på en slik tur. Jeg kan love at det for eksempel er lett å bli rørt underveis.

    Regn, hagl, vind – Det var helt fantastisk å ha Litlos som delmål etter ca 26 km. Ja, vi var klissvåte og visste at vi kom til å bli både kalde og stive hvis vi ble for lenge, men det å komme inn i varmen hvor vi fikk servert Fanta og karbonadesmørbrød med speilegg kan ikke beskrives med ord. Bestyrer Jarle, Morten og resten av betjeningen vi møtte var supre og det var med godt mot at vi gjorde oss klar for resten av turen til Tyssevassbu. Det blir nok en våt tur sa Jarle. Ja, det skal nok regne masse tenkte jeg inni meg da, men etterpå skjønte jeg hva han siktet til …

    Litlos turisthytte

    Vi frøs når vi satte i gang, men fant fort varmen. Vi var aldri tørre på føttene da for det var utallige bekker vi måtte vasse over og ikke minst myr. Etter en stund kom vi til et stryk hvor vi skjønte at vi i hvert fall måtte vade til knærne. Det var også ganske mye strøm. Hanne har vært mye på Hardangervidda både sommer og vinter med mannen sin og er vår «kjentkvinne», Sissel er tøff og trygg i situasjonen mens Silje og jeg måtte litt lenger ut av komfortsonen over disse strykene. Hanne gikk først. Silje, Sissel og jeg kom etter i armene på hverandre. Sissel fikk plutselig rollen som den trygge mora og Hanne den gode storesøsteren.

    Turen gikk videre, og jeg må bare få med at vi fikk noen solglimt innimellom som gav oss de nydeligste regnbuene, men stort sett var det drittvær. Da vi hadde ca 7 km igjen møtte vi på det tøffeste stryket, og her var det også mye strøm. I tillegg løp stryket ut i en foss like ved som endte opp i en tunnel under snøen. Silje og jeg med våre 159 og 162 cm så at vi kom til å gå til langt opp på hoftene i vann, og jeg flyttet mobiltelefonen min som lå i lommen på livet opp til turens høyeste punkt, toppen av sekken til Sissel. Hanne kom seg over, men synes også det var ukomfortabelt mye strøm. Vi andre gikk to og to, altså Sissel fikk to turer halvveis over og Hanne fikk strukket en hånd og dratt oss på land. Da var det godt å få land under bena. Dette vil jeg ikke kalle en farlig situasjon. Vi hadde grei kontroll selv om det føltes uhyre spennende ut der og da, og vi snakket med andre som hadde gått over samme dag, men det er et OBS dersom du lar deg inspirere av Hardangervidda tur at du gjør research på situasjoner som dette. Hanne sjekket denne ruten på en alternativ helg i juli, men da fikk hun beskjed om at denne etappen kunne glemmes på grunn av høy vannføring.

    Se dette innlegget på Instagram

    Noen utfordringer fikk vi også på Hardangervidda når vi måtte vade over stryk i sterk strøm 😯 Vi gikk også over et enda dypere stryk hvor vannet gikk til hoftene på meg! Vi hadde kontroll, men man skal huske å gjøre research på blant annet dette før man legger ut på tur 🙏🏻 Vår ruteansvarlig @hanneenilssen fikk beskjed om at denne etappen ikke var mulig å gå i juli denne sommeren feks. Et av de ekstra spennende innslagene på turen 🥶😃 Det var bare å løpe på når vi kom på land så vi fikk tilbake varmen 🏃‍♀️🏃‍♀️🏃‍♀️🤩 #running #løping #løp #løpeglede #minløpetur #hardangervidda #visithardanger #dnt #dennorsketuristforening #utno #runnersworldnor #runnersworldchallenge_2020 #vestland #høgepålivet 🎈

    Et innlegg delt av mariasorbo (@mariasorbo) Aug. 25, 2020 kl. 4:21 PDT

    Etter dette stryket var det vanskelig å «løpe opp igjen» varmen. Det var ikke mye løpedriv over damene da. Jeg mistet helt følelsen i hendene, men jeg klarte å få på meg dunjakken. De tre andre fikk på seg overtrekksbukser. Jeg hadde glemt en viktig ting som jeg vet så godt at jeg kan få bruk for, og det er håndvarmere som du klemmer på. Silje hadde en pakke, og de ofret hun til meg. Gjett om jeg var takknemlig.

    Det var ikke vondt å komme frem til Tyssevassbu den kvelden. Klokka viste 47 km i stedet for 45 så man skal ikke bli sjokkert om distanseforventningene ikke stemmer helt. Tyssevassbu er en ubetjent hytte, men man må bestille senger på forhånd i disse koronatider. Her var det en gruppe som ikke hadde bestilt plass, men de hadde vært ute på en tur hvor de ble tvunget til å snu og dermed søke ly på Tyssevassbu. Dermed havnet ikke damene i den oppvarmede hytta, men i sikringshytta. Det å skifte og få på seg tørt i en iskald hytte er ikke så lett, og her var det ingen dusj som ventet på oss, men vi fikset det også. Vi fyrte så det ble veldig godt og varmt til natten. Det endte faktisk med at Silje måtte ut midt på natta for å kjøle seg ned.

    Tyssevassbu

    Mens vi varmet opp hytta gikk vi bort i hovedhytta til de andre for der var det bedre kjøkkenmuligheter. Vi var ganske slitne i kroppene og trengte rask energi så vi laget oss en kakao til forrett. Deretter laget vi trøndersodd og drakk vinen vi hadde dratt på i sekken. Hver sin turpose med J.P Chenet. Selv den smakte formidabelt her på Tyssevassbu.

    Dag 3 – Tyssevassbu til Skjeggedal via Trolltunga (22 km)

    Det ble ikke så mye søvn på oss den natten. Kan det være på grunn av varmen? Det er ikke så lett å sove i en badstue. Vi kom oss opp tidlig neste morgen. Nå ventet sjarmøretappen fra Tyssevassbu til Skjeggedal via Trolltunga. Som vi gledet oss til å se Trolltunga. Vi visste at det ikke ville bli vading over stryk på denne etappen, men det tok ikke lang tid før vi var under vann med skoene likevel. Det var likevel ikke vanskelig å holde varmen. Igjen må jeg si at naturen på vestlandet er helt rå. Mektige fosser som viser naturkrefter, stadig snø og mye stein.

    Vi kom til Trolltunga i grevens tid. Det var ikke mye folk da vi kom, og tåken som hadde lagt seg lett over Trolltunga åpnet opp mens vi var der. Tenk at vi kunne ha så flaks. Jeg var veldig usikker på om det å stå på Trolltunga var noe for meg med min høydeskrekk, men da jeg kom ned til den var den bredere enn jeg så for meg og vi fikk tatt de «obligatoriske» bildene. Det er fint der. For en opplevelse. Utsikten til Hardangerfjorden er nydelig.

    Trolltunga

    Videre derfra mot Skjeggedal møtte vi plutselig folk, hadde telefondekning og 4G. Vi nærmet oss sivilisasjonen. Vi måtte le noen steder for her var stien såpass tilrettelagt at det var bro til og med over tørre partier, men det betyr ikke at turen til Trolltunga ikke er krevende fra Skjeggedal. Fin og spennende tur nedover i steintrapper bygget av sherpaer. Da vi kom ned til asfalten viste det seg å være noen km til parkeringsplassen hvor det sto en taxi og ventet på oss. Turen ble 22 km.

    Vi kom i mål nederst på parkeringsplassen i Skjeggedal etter 105 km og 3039 høydemeter i all slags vær og vind. Nok et eventyr nærmet seg slutten. Vi følte oss ikke superfreshe i taxien, men den hyggelige sjåføren var tydeligvis vant til det. Vi kom til Odda en time før den eneste bussen til Oslo skulle gå. Vi hadde drømt litt om en dusj hvis det fantes, men nå var det KUN mat som sto i hodet vårt. Tørre og rene klær fikk være godt nok. Vi spiste pizza og burger på Smeltehuset i Odda. Det smakte WOW! – og vi kjøpt med oss masse godis til den 6 timer lange bussturen. Nå var det bare å fylle på med kalorier.

    Det skal sies at Silje var vår utnevnte næringsminister på turen, og hun hadde god kontroll på at vi fikk i oss næring hver eneste time mens vi var ute og løp. Vi ventet 1 ½ time etter start for da hadde vi fylt på med masse frokost, deretter bestemte vi oss for å innta noe hver time etter det. Siste dagen fikk vi ikke smurt niste, men spiste havregrøt til frokost og deretter spiste vi det vi hadde igjen av sjokolade, nøtter og kjeks hver time.

    Og dere, en annen ting for at man skal ha fremdrift på turen. Synkrontissing! Hvis en må på do så er det bare for de andre å prøve. Ikke vanskelig å tisse på kommando 😉 Spise, gå på do og ta av og på klær er fint å gjøre mest mulig samtidig når man er fire så man ikke bruker altfor mye tid på små stopp underveis. Ting tar tid som det er, og det er deilig å nå frem til hytta å få litt kveld før man legger seg.

    Det var deilig å sette seg på bussen. Slappe av, se på bilder, mimre litt og nyte at vi var på internett igjen 😉 Tror ikke man har vondt av litt nettdetox en gang i blant. Jeg hadde selskap av disse superjentene til Seljord før de måtte bytte buss. Jeg ble hentet av gutta mine på Lysaker. Det var deilig å slippe hele «melkeruta» til Kjelsås i løpeutstyret 😊

    Vel hjemme og et nytt eventyr i minnet. Livet er best ute! Takk for turen jenter!

    Spør gjerne hvis du lurer på noe etter mine to løpeturer over Hardangervidda. Jeg deler de tipsene jeg har!

    Hilsen Maria 😊

    Foto: Hanne, Silje, Sissel & me


    Hva spiste jeg på Soria Moria til Verdens ende?

    Hva spiste jeg på Soria Moria til Verdens ende?


    Det er en del spenning knyttet til næring på ultraløp. I hvert fall for meg som ikke er en erfaren ultraløper. Hvordan skal jeg gjøre det denne gangen? Vil det funke? Blir jeg dårlig? Får jeg vondt i magen? Må nesten bare krysse fingrene for at det går bra.

    Alt jeg hadde med meg i sekken på Soria Moria til Verdens ende kjøpte jeg selv. Her er det ingen spons eller reklame, så da velger jeg å dele akkurat hva jeg spiste og hvilke merker.

    Jeg føler meg ikke så strukturert før jeg skal ut på et langt løp. Det går nesten litt rundt for meg. Mister litt oversikt, handler litt her og der og må alltid ut å skaffe noe i siste liten. Dette er viktig pakking. Her gjelder det å ikke bomme.

    Vi måtte ha med minimum 1 liter drikke, men siden det var over 30 grader på lørdagen så valgte jeg også å ha drikkeblære i ryggen på sekken som tar 2,5 liter i tillegg til 2 x 500 ml softflasker. Min 15 liter sekk var ganske full så jeg hadde noen ekstra kg å dra på. Det gjaldt å drikke mye også for å miste litt vekt på sekken.

    Kvelden før – jeg holdt på å smelte bort når jeg pakket løpesekk, drop-bag og målbag. Det var i løpesekken og drop-bagen den viktigste næringen skulle ligge. Jeg drakk to resorb boost mens jeg pakket. (Forklaring hva det er kommer litt lenger ned i innlegget)

    Jeg er ikke superfan av barer, gels og sportsdrikker. Vanlig mat funker ganske bra. Jeg bestemte meg for en miks. Vanlige brødskiver tar for mye plass så jeg gikk for polarbrød. Jeg sto sikkert 5 minutter i butikken før jeg bestemte meg for om jeg skulle ta havre eller fullkorn. Her skal det sikres minst mulig magetrøbbel.

    Jeg smurte 8 polarbrød til løpesekken og 8 polarbrød til drop-bagen. Siden det skulle bli så varmt tok jeg salami på 4 av polarbrødene i løpesekken som jeg kunne spise først. Da fikk jeg i meg salt. Resten fikk nugatti. Eneste som kunne overleve varmen tenkte jeg.

    Jeg kjøpte Maurten sportsdrikke på Löplabbet som inneholder 320 kalorier per pose. Den skal blandes med 500 ml vann. Den ene softflasken min ble fylt med denne, den andre med Resorb boost fra apoteket. Resorb Boost er en karbohydrat-elektrolyttløsning som bidrar til å gjenopprette væske- og saltbalansen i kroppen. Drikkeblæren i ryggen var fylt med rent vann.

    Fra en av shoppingturene i forkant

    Jeg hadde med en ekstra pose Maurten med 320 kalorier i sekken og to i drop-bagen. Jeg hadde også med noen ekstra resorb boost. De tok ikke mye plass. Alt ble ikke brukt, men det gikk noen Maurten. Den er skånsom for magen. Null reaksjon hos meg.

    Jeg tok salttablett før jeg dro og hadde med meg et par ekstra i sekken.

    Jeg hadde med meg to Maurten gels i sekken og to i drop-bagen som inneholder 100 kalorier per pakke + koffein. Denne klarte jeg bare å spise en av på turen. Gel kommer jeg ikke helt overens med.

    Jeg hadde også laget små porsjonsposer med seigmenn og søtt godt og blandet. Det er små kosekicks som fungerer fint på en lang tur. Problemet var at jeg aldri fikk tak i dem på turen. Fikk et par stykker på Hanekleiv når vi byttet ut innholdet i løpesekken fra drop-bagen.

    Nøtter var med meg. De fikk jeg spist. Ritz kjeks – det var ikke noe for meg! Det var som å spise papir og jeg følte at jeg blåste støv ut av munnen, men alt som er salt har en funksjon så får du det ned er det fint og enkelt å ha med.

    Jeg elsker sjokolade, men siden det var så varmt så visste jeg at alt ville smelte. Hadde med en King Size Japp som jeg tenkte å spise tidlig i løpet. Glemte den bort, men rakk å spise halve før den smeltet bort i Asker.

    Matstasjoner

    Utover dette spiste jeg appelsin (Det er det beste i verden på ultraløp) på matstasjon i Drammen og banan. På Hanekleiv fikk vi tilbud om varm mat, så både der og på Hengsrød drakk jeg en kopp med buljong. Jeg prøvde meg på en Rett i koppen med potet/bacon. Det sa magen nei takk til. På Hengsrød fikk vi tilbud om pølser i brød som jeg tenker er supert, men jeg hadde ikke plass. Derimot fikk jeg spist en kvart kanelbolle der. Litt skeptisk til gjærbakst for magens del, men jeg tok sjansen. Det er jo så godt!

    Jeg lå unna kaffe selv om jeg hadde lyst på. Konsentrerte meg heller om buljong der jeg kunne. Hadde heller ikke verdens beste tid på matstasjonene på grunn av cutoff tid så måtte bruke tiden godt og prioritere.

    Jeg drikker ikke cola, men alle som kjenner meg vet hvor svak jeg er for iskald solo. Det overrasket Sissel meg med på Hanekleiv i drop-bagen. Et par slurker av den var mer enn nok lykke. Jeg tror for min del at det var bra å ikke drikke altfor mye kullsyre.

    På en matstasjon fikk jeg saft på den ene softflasken. Litt skeptisk, men så godt. Siden holdt jeg meg til vann med Maurten eller resorb oppi.

    Fornøyd dame med saft i drikkeflaska

    Jeg hadde en morsom ting til med meg. Nutricia fra Apoteket med kakaosmak. Inneholder 300 kalorier per flaske. Jeg fikk bare drukket en på turen. Den er god. Den skal jeg bruke flere ganger. Skånsom for magen. Det gjelder å se hva som enkelt kan gi mange kalorier på kort tid. Vi brenner jo veldig mange flere enn vi klarer å ta inn på en sånn tur.

    Enkle kalorier å få i seg

    På siste matstasjon hvor jeg hadde 17 km igjen hadde jeg ikke lyst på noe. Jeg var lei av å spise, men tok en mellombar som de tilbød og tenkte at denne får holde helt inn i tillegg til det jeg har på drikkeflaskene. Ultraløp dreier seg mye om spising, synes jeg. Jeg begynte å spise tidlig og spiste jevnt og trutt gjennom hele løpet. Rakk aldri å bli sulten. Man kan nesten ikke tillate seg det. Da kan det være for sent. Går man tom er man kjørt. Selv om det ikke føles helt naturlig så er det bare å dytte i seg underveis.

    Jeg visste sånn cirka hva de ville tilby på hver matstasjon. Jeg hadde ikke så høye forventninger. Jeg tenkte at her er det opp til oss selv, men så mye variert og mye godt vi fikk. Jeg benyttet meg ikke av halvparten, men bare det å vite hvilke muligheter vi hadde er godt å vite. I tillegg visste de ikke hva godt de kunne gjøre for oss når vi kom. De ordnet med drikkeflasker og laget mat til oss. Servicen var terningkast 6 til enhver tid.

    Gjett om det var Nugattifest i den posen etter hvert. Jeg så ut som jeg var 4 år etter at jeg hadde spist

    Hvor mange polarbrød spiste jeg? Jeg spiste 7 før Hanekleiv 😊 Gjett om det var Nugattifest i den posen etter hvert. Jeg så ut som jeg var 4 år etter at jeg hadde spist. Etter Hanekleiv hadde jeg med meg 8 nye. Alle de gikk ikke ned, kan jeg love, men kanskje 4. Polarbrød med nugatti står for øyeblikket ikke høyt i kurs hos meg.

    Til frokost før jeg gikk løs på mitt livs eventyr spiste jeg en salttablett, drakk en pakke Maurten 320 kaloriers pose blandet i 500 ml vann og spiste en liten porsjon havregrøt. Kroppen ropte ikke akkurat av matlyst på grunn av nerver, men når jeg tenker meg om så gikk jeg faktisk løs på polarbrødene allerede før start på Soria Moria.

    Jeg hadde ikke et minutt med magetrøbbel eller kvalme på turen. Bank i bordet. Kroppen var helt i balanse når det gjaldt næring. Om det skyldes en porsjon flaks med tanke på hva jeg blandet sammen, eller om jeg rett og slett fikk igjen for å spise kaloririkt så jevnt og trutt, er jeg ikke helt sikker på, men jeg hadde gjort meg mange flere tanker rundt næring denne gangen enn feks på 17 topper turen jeg deltok på 1. mai. Der fikk jeg magetrøbbel – og det er ikke moro!

    Jeg kom hjem 1,5 kg lettere enn da jeg dro. Jeg var bare litt nysjerrig på hva turen gjorde med kroppen. Tidligere, etter Ecotrail så har jeg opplevd en voldsom ultrasult i dagene etter. Den har ikke kommet så sterkt denne gangen. Jeg har spist ganske normalt utenom den ene dagen vi grillet pølser. Da spiste jeg 5 pølser i brød. Mannen lurte på om bunnen hadde falt ut. Det smakte så godt! Og vi skal jo fylle på så godt vi kan etter et så langt løp, så da tok jeg ekstra ansvar den dagen. Haha 😊

    Maria


    SORIA MORIA TIL VERDENS ENDE – MIN 100 MILES-DEBUT

    SORIA MORIA TIL VERDENS ENDE – MIN 100 MILES-DEBUT


    «Soria Moria til verdens enda kommer nok aldri jeg til å løpe. Det er for langt for meg!» har jeg sagt tidligere. Ikke kan jeg navigere heller så jeg kommer til å løpe meg bort. Xreid som jeg egentlig var påmeldt ble avlyst, og vipps så stilte min venninne Sissel og jeg til start på SMVE fordi vi var supermotivert for litt ultragalskap. Forskjellen var at SMVE var 20-40 km lenger enn Xreid, og vi gikk rett og slett for å doble distansepersen vår.

    Den dagen jeg meldte meg på ble jeg helt svimmel idet jeg hadde gjort det. Like etter dro jeg og møtte bloggere og ansatte i RW for sosial løp og hygge, men jeg turte ikke å fortelle de at jeg hadde meldt meg på SMVE. Jeg måtte rett og slett fordøye sjokket.

    Det ble mange telefoner mellom Sissel og meg de neste ukene, og jeg ble enda mer svimmel av å pakke løpesekk, drop-bag som skulle stå på Hanekleiv halvveis i løpet og målbag dagen før. Her skulle vi ikke bomme på næring eller utstyr. Vi må ta riktige valg for å få en god tur.

    Lørdag morgen 20. juni møttes vi på Soria Moria hotell i Oslo. 92 likesinnede, litt galne spør du meg, spreke og blide mennesker var klar for å begi seg ut på 100 miles (166 km)

    For første gang skulle vi navigere oss frem selv på et løp, og det var vi spent på. Vi hadde øvd på forhånd, og følte oss ganske trygge på at vi skulle fikse det. Vi kom raskt inn i en gruppe med trivelige mennesker. Det er det jeg liker aller best med ultra. Den sosiale biten. Her løper man ikke forbi med tunnelsyn. Man snakker med hverandre og hører hvordan det går. Ultrakulturen er nydelig. Lenge holdt vi sammen med den gjengen i den stekende varmen først på vei mot Kolsåstoppen.


    Etter rask nyting av utsikten bar det ned igjen, og da vi nærmet oss bunnen dukket det plutselig opp plakater hvor det sto «You can do this» «#høgepålivet» «Dere er rå» og mye mer. Da skjønte vi at vår venninne Nina var på ferde inni skogen, og det til stor glede for alle løpere og ikke bare oss som kjenner henne for man kunne ikke annet enn å le av alle de fine plakatene.

    Et Maria-skilt også 🙂

    Videre bar det opp til vakre Skaugumåsen. Ned igjen fikk lårene kjørt seg. Følte det var så bratt at vi kunne rappellert. Løpeinspiratoren Jenny Midbjer hadde tatt med hengekøye og fungerte som vakt, rådgiver og den blideste cheerleader før man tok fatt på nedoverbakken.

    Sissel og jeg på Skaugumåsen
    Hurra for at vi møtte Jenny på vei ned fra Skaugumåsen

    Sissel og jeg hadde fin flyt i Asker før vi kom til første drikkestasjon i Lier. Da begynte det å blåse. Polarbrødet jeg tok opp av sekken ble full av sand, men det smakte godt likevel. Det var uvær i vente. Himmelen ble svart. Det ble ikke regn. Det ble styrtregn, lyn og torden. Det tok 10 sekunder så var vi gjennomvåte og hadde basseng i skoene. Basseng i skoene forbinder jeg med vannblemmer. Engstelig!

    Etter en stund gav regnet seg litt og vi hadde en fin tur gjennom skogen mot Drammen, men allerede da kjente jeg at bena var litt såre under og jeg begynte å glede meg til å bytte sko på Hanekleiv. Like før Drammen drikkestasjon møtte vi en mann som hadde blitt dårlig, som prøvde å stabilisere form og hente krefter igjen. Nydelig å komme inn til appelsin, bananer og masse annet godt på matstasjonen. Påfyll av energi og nye krefter. 48 km unnagjort.

    Neste mål var Hanekleiv på 86 km, og jeg visste med meg selv at nå kommer det hardeste partiet. Opp fra Drammen – OMG – det gikk rett opp! Vi gikk fortsatt sammen med mannen som hadde vært dårlig, og det var så vilt imponerende å se hvordan han fant formen tilbake. Vi var innom Montebello som skal være en nydelig topp, men da var det svarte natta og tåke. Med det godværet vi har hatt i juni så var vi sikker på at vi nesten ikke kom til å få bruk for hodelykter, men i dette været som oppsto ble det mørkt i flere timer.

    Det var helt ubeskrivelig å bli tatt imot av ringende kubjeller på hver stasjon, og ekstra godt var det å komme inn under tak i et telt på Hanekleiv for da startet nok en solid regnskur. Her fikk vi buljong, rett i koppen, kanelboller og masse annet snacks. Vi fikk den aller beste service på alle stasjoner. Det er virkelig ildsjeler som jobber for SMVE. De fylte flasker, ordnet mat og motiverte oss videre på veien.

    «Maria, nå må du bare løpe. Du skal rekke neste cutoff-tid på Hengsrød»

    Vi fikk byttet til tørre klær og nye sko. Det var himmelsk. Vi fikk stablet oss på bena nok en gang og kommet oss videre. Sissel hadde enda mer såre ben enn meg i tillegg til at det hadde skjedd noe i skinnleggen. Det ble vanskelig å komme fremover så etter 100 km sa hun: «Maria, nå må du bare løpe. Du skal rekke neste cutoff tid på Hengsrød» Det synes jeg var vanskelig. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg måtte ta stilling til det en gang. Etter «10 000» bekreftelser på at det var greit så løp jeg, og da kom tankene om at nå er jeg på eventyr helt alene. Jeg føler meg trygg på navigeringen, men klokken er ikke sterk nok. Jeg mangler de siste punktene mot Tønsberg.

    Det tok ikke mer enn 10 minutter før det dukket opp en reddende engel. En litt søvnig Sofiia som jeg ble så glad for å se. Det tok oss bare minutter å bli godt kjent, vi fant rytmen og tonen med en gang. Vi bestemte oss for å holde sammen, og det tror jeg var veldig avgjørende for mitt løp. Det er godt å være sammen med noen når det butter litt imot og man fighter litt mentalt. Det sitter i hodet på et ultraløp. Etter 30 grader de første timene til styrtregn, såre føtter og en veldig svart natt så skal man ha vilje for å komme videre.

    På vei til Hengsrød som var neste matstasjon i en hytte (Hurra for innendørs stasjon) måtte jeg stikke hull på noen vannblemmer. Det var dessverre ikke plass til de i skoene. På Hengsrød satt det en strålende blid Sissel når vi kom inn. Hun hadde hoppet i en taxi dit. Det var helt magisk å se henne igjen, og hun var glad på mine vegne for at jeg hadde funnet en ny løpepartner på veien. Mange styrkende ord fra henne dyttet meg videre mot Tønsberg. Det var nå 50 km igjen til mål, men Sofiia og jeg bestemte oss for kun å snakke om delmål. Tønsberg neste, og vi fikk med oss Magne på veien.

    Måtte stikke hull på noen vannblemmer for å få plass i skoene

    Magne hadde akkurat samme problemer under føttene som jeg, så vi var to som løp på nåler. Vi hadde aldri komfortabelt mye tid til neste cutoff tid så vi måtte holde oss løpende så ofte vi kunne. Utrolig nok klarte vi det. Nå begynte jeg for alvor å se medaljen i det fjerne. Vi var tre som kjempet med oss selv, men dro hverandre frem. Selv om de verste høydemeterne hadde gitt seg før Hanekleiv så var det utrolig hvordan det dukket opp nye topper. De var kanskje litt mindre, men nå begynte jeg å komme dit at selv en fartsdump kunne virke høy.


    Jeg vet ikke hvordan det går an, men når man blir møtt av herlige mennesker som RW-blogger Bjørg Astrid som er på seilbåtferie i Tønsberg og nok en gang Sissel på matstasjonen i Tønsberg; ja da bidrar det til enda mer energi, glede og vilje til å komme seg videre. Mer mat og nye sokker i håp om at jeg kunne få et litt bedre liv under føttene de siste 30 km. Solstrålen Bjørg Astrid sto også nede ved bryggene og heiet når vi passerte, og gav et skikkelig energidytt videre i riktig retning.

    Sofiia og jeg på vei inn til Tønsberg etter 135 km
    Humøret var fortsatt på topp!
    Sofiia, Magne og jeg har startet siste etappe fra Tønsberg til Verdens ende – 30 km igjen

    Det gikk ikke fort, og da Sofiia sa hun bekymret seg litt for cutoff tiden i mål som var kl 21 så tror jeg styggen på ryggen dukket opp, for da klarte vi jammen å få litt fart på bena igjen. Jeg sa til meg selv at smerte er bare midlertidig. Jeg kan gå på nåler noen timer til. 

    Halvveis på veien til Verdens ende fra Tønsberg møtte vi på siste drikkestasjon, og der sto den mest energiske verten man kan tenke seg i styrtregnet, Egil Kragel. Nok en gang, jeg lover det hjelper! Kun 17 km igjen. En vanlig treningstur tenkte vi.

    Se dette innlegget på Instagram

    I dag må jeg hylle en heiagjeng på #soriamoriatilverdensende 😍😍 I tillegg til en stor digital heiagjeng i ryggen som jeg satte stoooor pris på (Tusen millioner takk❣️) så jeg disse i løypa 🤩 og det er helt uvurderlig når man er ute på lange løp! Det gir så masse masse energi å få se noen blide, kjente fjes 🤩🙌🏻🥰 @nina_bellesen_thoresen overrasket oss 3 plasser! Først på vei ned fra Kolsåstoppen hvor hun hadde skrevet mange fantastiske plakater og selv sto i bunnen med et stort smil og en hageslange 😁 Hun overrasket oss også ved Semsvannet i Asker og i Lier 😍 @jennymidbjer var vakt for løpet ned steinrøysa fra Skaugumåsen og jeg ble så glaad når jeg hørte stemmen hennes på vei nedover 🥰 Hurra! @sisselga min kjære løpepartner som dessverre gikk ut pga skade på 100 km satt plutselig på Hengsrød når jeg kom dit 😭❤️ Så utroooolig godt å se henne igjen der 😃 og i Tønsberg så står jammen meg @sisselga der også sammen med min herlige RW medblogger @bjorgastrid og heier 🙌🏻🙌🏻🤩 og ikke nok med det, @bjorgastrid sto også nede på bryggen i Tønsberg 😍 Åh jeg blir så glaaad! Tusen tusen takk jenter 💗 Det betydde enormt mye, og dere gav meg skikkelig energidytt i rumpa videre 😂😂 Jeg fikk jo ikke tatt bilder av dere så jeg lånte litt fra instaen deres 😉😘😘 #heiagjeng #soriamoriatilverdensende #ultraløp #ultrarunners #running #løping #løp #løpeglede #minløpetur #ecotrailoslo #oslomaraton #trailrunning #trailrunners #runnersworldchallenge_2020 #runnersworldnor #milettermilijuni #høgepålivet 🎈

    Et innlegg delt av mariasorbo (@mariasorbo)

    Det var en milepæl å komme seg under de 10 siste, men det gikk ikke akkurat unna. Vi kom til et vann der vi kom oss over ved å hoppe på store steiner. Sofiia og jeg var overhodet ikke i stand til å hoppe. Vi vasset over. Deilig påfyll til det som skjedde nedi skoene.

    Det er lengre mellom noen av de steinene enn det ser ut til. Ikke sjangs!

    De siste 2 km foregikk i nærheten av havgapet. Det begynte å lukte sjø og vi visste at målstreken var godt innenfor rekkevidde. Utrolig nok klarte vi å hente krefter til å løpe mot slutten. Vi rotet litt med navigeringen, og tok med oss noen ekstra deilige meter på slutten. Vi kom ned bakken på Verdens ende til kubjeller, jubel og glede og vi var i MÅL! Klokken var 20.45. Vi kom inn 15 minutter før cutoff, og jeg hadde vært ute i 34 timer og 32 minutter.

    Denne medaljen smakte godt 😉

    En stolt mann og sønn sto i mål og ventet på meg. Det var helt fantastisk å se de, og den herlige SMVE gjengen – Jeg kommer aldri til å glemme dere. Dere satte virkelig spor når det gjelder engasjement.

    Magne Kvalsøren, Sofiia Granheim og jeg
    Jeg nådde Verdens ende – DEN følelsen!

    Tusen takk til Sissel, Sofiia og Magne for å bidra til at jeg kom i mål! – til heiagjengen som var til stede og den store heiagjengen digitalt. I bilen hjem sovnet jeg godt pakket inn i en dunsovepose. Medaljen har jeg hatt rundt meg siden. En fin juvel i medaljesamlingen.

    Foto: Soria Moria til verdens ende, Sissel, Jenny, Nina, Bjørg Astrid og Sofiia


    Nervene er i helspenn – hva har jeg gjort?

    Nervene er i helspenn – hva har jeg gjort?


    Jeg har hatt lyst til å lukke øynene litt for det, og var i hvert fall usikker på hvor mye jeg ville dele om det i forkant, men i dag på løpetur i skogen fikk jeg god tid til å tenke. Ofte når jeg løper skriver jeg en blogg i hodet, og da gjelder det bare å komme hjem å få den ned på papiret. Eller PC da. Vi lever jo tross alt i 2020! 😊

    Jeg må jo dele. Det er jo litt av greia med å blogge for Runner’s World. Jeg vil jo ikke bare dele de løpene som går bra. Jeg vil dele både opp- og nedturer.

    Nå skulle man jo nesten tro ut fra hvordan jeg skriver at løpet jeg har foran meg er dømt til å bli en nedtur. Haha – det tror jeg ikke, men aldri før har jeg følt meg så usikker før et løp.

    Jo, det var mye skrekkblandet fryd første gangen jeg skulle løpe Ecotrail 80 km, men nå skal jeg doble distansen og vel så det – og det er så sykt at jeg nesten lurer på om jeg feiler noe.

    Jeg snakker om ultraløpet Soria Moria til Verdens Ende, heretter kalt SMVE.

    Sissel, hun gærne #høgepålivet-venninna mi som jeg har skrevet om før, og jeg skulle egentlig løpe Xreid i Femundsmarka nasjonalpark siste helgen i juni. Lenge gikk vi og ventet på en avklaring om løpet skulle bli noe av eller ikke på grunn av corona. For et par uker siden ble det avlyst, og på det tidspunktet var det fortsatt usikkert om Xreid ville blitt 120 eller 140 km langt. Uansett, løpet ble avlyst og selv om jeg dessverre ikke har trent målrettet mot det løpet så var hodet innstilt på et ultraløp i nærmeste fremtid.

    Da kastet vi oss rundt og meldte oss på SMVE som ser ut til å bli gjennomført på en god måte til tross for corona allerede 20. juni. Bare en liten forskjell, det ER 100 miles (168,6 km), og det er vi helt sikre på.

    Sissel og jeg i konstant 40-årskrise

    Det jeg skal skrive nå skulle jeg ønske at jeg kunne skrive med bitteliten skrift som i en bruksanvisning, men dere får late som jeg hvisker det: Tenk om jeg ikke kommer i mål? Hva om det blir min første DNF? Det må jeg bare godta, men dette hvisker jeg som sagt FORDI:

    JEG MÅ JO HA TROEN! VI må jo tro på at det går! Sissel og jeg har vært ute i hardt vær før – haha – og vi gir oss ikke så lett.

    Hvorfor har jeg ikke trent målrettet mot ultraløp når jeg har vært påmeldt?

    Må innrømme at jeg synes det var litt vanskelig når det var så uvisst om det ble noe løp. Jeg ser heller ikke på meg selv som en typisk ultraløper. Jeg har litt for mange hjemme som jeg ikke vil være borte fra all verdens tid for å trene så langt og lenge som det egentlig kreves. I tillegg var jeg syk over noen uker i vår, men føler at jeg fikk testet form og utholdenhet på 17 topper turen 1. mai. Dette er mer et ellevilt stunt enn et løp jeg har andre ambisjoner for enn å gjennomføre.

    Det er en seier å komme i mål! Jeg kan gjerne komme aller sist, men kommer jeg over målstreken innen tiden har utløpt så kommer jeg til å bli boende på løpeskyen denne sommeren med medaljen på. Da har jeg vunnet – om ikke annet for meg selv! Strategien blir noe sånn som – hvor sakte kan man løpe, men likevel klare cutoff tidene underveis med grei margin?

    Det er Sissel, jeg og Pippi Langstrømpe. Dette har vi ikke gjort før, så det klarer vi sikkert. Vi har ikke evne til å takke nei til en utfordring, og vi drar hverandre bare lengre og lengre. Jeg spurte Sissel om vi skulle slukke Xreid sorgen med å løpe SMVE? Det er egentlig litt farlig for hun sier jo ja med en gang. Det kommer til å bli langt, det kommer til å bli vondt, vi kommer til å le og vi kommer sikkert til å gråte.

    Dette har vi ikke gjort før, så det klarer vi sikkert (Pippi Langstrømpe)

    Den spontane reaksjonen til mannen til Sissel var: «Selv om dere er tjukke i huet så har dere min fulle støtte!»

    Hvordan har jeg det nå, kun 1 ½ uke før løpet?

    Jeg var ute på løpetur med mannen min i forrige uke. Da var for det første dørstokkmila helt enormt lang, men når jeg endelig kom meg ut så følte jeg meg så fysisk sliten i kroppen at det var tungt å sette den ene foten foran den andre. Vi hadde en fin tur, men de siste kilometerne på hjemveien gikk knapt fremover. Da sier han: «Åjaaa, du er der nå. Helt vanlige symptomer når du har et langt løp foran deg. Dette skjer hver gang. Har du ikke fått det med deg?»

    Hmm, det har ikke jeg tenkt over – men det har altså han fått med seg. De siste ukene før maraton eller andre lange løp så virker det som om kroppen går i forsvarsposisjon. Hva skal du ta meg ut på nå? Uten at jeg er bevisst på det så starter jeg tydeligvis en form for nedpsyking. Huff da, det høres ikke bra ut – men det var egentlig fint at han gjorde meg bevisst på det! Jeg har tenkt mye på det etterpå, og løpeturene har også gått bedre på grunn av det. Jeg er heldigvis ikke sur og gretten da – han sa i hvert fall ikke det 😉

    Derfor vil jeg også dele disse følelsene med dere. Jeg har meldt meg på ting før som jeg har synes har vært helt vilt – men dette har jeg overhodet ikke kontroll på. Det som alltid skjer på løp, uansett om det er 5 km eller ultra, er at jeg blir veldig nervøs på forhånd. Når jeg bare kommer meg ut fra startstreken så slipper alle de følelsene. Da koser jeg meg. Da er det jo ikke noe annet å gjøre enn å bevege seg fremover, og nyte det så mye som mulig. Da er det jo faktisk slik at jo lenger løpet er, jo saktere går det – og jo mer tid har man til å kose seg 😉

    Jeg er optimist, og jeg gleder meg på mange måter. Det kommer til å bli helt overjordisk å stå på den startstreken på Soria Moria i Oslo. Løypen via Drammen – Sande – Tønsberg og ut til Verdens Ende er garantert både spennende og fin. Vi er jo heldige som kan løpe i vakre Norge. Skal ta det som en fin tur. Vesten skal være fylt med det jeg trenger, men gjett om det skal være plass til kvikk-lunsj også.

    Et bilde fra vakre Norge. Nærmere bestemt Barlindåsen i Oslo hvor jeg gjerne legger treningsturen.

    La oss bare unngå gnagsår, andre skader og ha næringsvett underveis (Mye å be om? 😉) så blir dette en SUPER tur.

    10 dager igjen – wish us luck! Og ikke minst, gi en lyd hvis det er en mulighet for at vi ser deg på veien 😊

    Klem fra Maria


    Vårens vakreste eventyr fant sted på 17 topper

    Vårens vakreste eventyr fant sted på 17 topper


    Det har vært en rar løpevår. Ganske annerledes enn det som var planen. Det som skulle bli mitt travleste løpeår hittil har nå blitt det roligste på lenge.

    Vi er alle i samme båt. Alle løpene vi har gledet oss til har blitt avlyst i tur og orden på grunn av corona. I tillegg har jeg vært syk. Jeg hostet sammenhengende i 4 uker, og når det endelig avtok og jeg så smått prøvde meg på noen løpeturer igjen – da viste det seg at jeg hadde hostet på meg ribbeinsbrist. Å være tålmodig er en prøvelse når man er glad i å løpe. Det har jeg fått kjenne skikkelig på. Den store vinneren i alt dette er mitt venstre kne. Det har kranglet litt i vinter. Endelig fikk det etterlengtet hvile.

    Heldigvis kunne jeg kun to uker etter «smertetoppen» av ribbeinsbristen starte forsiktig å løpe igjen. Forsiktig i den grad at jeg fulgte med at smertene ikke ble verre når jeg løp. Det gjorde de ikke. Tvert imot synes jeg det raskt ble bedre når jeg begynte å bevege meg igjen. Da gav jeg raskt gass slik at jeg klarte å fullføre Runners world challenge #milettermiliapril 150 km.

    Prikken over i’en og feringen over at jeg var tilbake i løpeskoene tok jeg sammen med 9 andre utrolig spreke damer fra Grenland. En liten uke før bestemte jeg meg for å kaste meg på det som skulle bli vårens vakreste eventyr.

    Bak fra venstre: Silje Zetterstrøm, Sissel Gåre Andresen, Tonje Andresen, Kine Numme, Hanne Nilssen og Beate Lærum Berg
    Foran fra venstre: Silje Asdøl, Live Kåsa Svarstad, Maria B. Sørbø og Heidi Rørvik

    Titoppern Grenland er et tilbud til turinteresserte i alle aldre. Fra 1. mai til november kan du registrere deg på utvalgte topper, og når du har registrert deg på 10 av dem har du fullført. I år er det 20 utvalgte topper å velge mellom, men grunnet altfor mye snø var kun 17 topper tilgjengelig på 1. mai. Disse 17 toppene ønsket vi damene å ta på én og samme tur. Vi så for oss å bruke ca et døgn – kanskje litt mer.

    Vi så for oss å bruke cirka et døgn – kanskje litt mer.

    Jeg satte meg i bilen etter jobb på hjemmekontoret den 30. april og kjørte til Skien. Jeg hadde egentlig forholdt meg rolig til denne turen så langt, men da kom sommerfuglene i magen. Høy puls og til og med litt småkvalm. Bilen var fylt med mat og godteri. Nå var det bare å fylle på.

    På grunn av corona hadde vi bestemt oss for å kjøre maks to i hver bil. Min venninne Kine og jeg fylte bilen med klær, sko og mat og den fikk raskt navnet «Kine og Marias lille ultrarede». Det så ut som vi skulle på ferie i 14 dager.

    Kl 20 på kvelden var alle 10 damene klar for første topp som var Nordkollen. Sissel, min herlige og smågærne #høgepålivet venninne skal ha all ære for oppsett av rute – med kvalitetssikring av Hanne og Heidi. De hadde estimert tider vi kom til å bruke – ja, for oss andre var det ren CHARTERULTRA som Silje raskt konstaterte. Værmeldingen var ikke særlig lovende for kvelden og natten, men det finnes jo ikke dårlig klær … bare dårlig bla bla bla som jeg pleier å si.

    Siden toppene ligger rundt omkring i Grenland ble det en del bilkjøring mellom flere av toppene – rullende matstasjon er et annet ord for det. Vi startet i Siljan og allerede på Nordkollen kunne vi se at regnet kom ned som snø i høyden. Da vi skulle i gang med topp 2 var det allerede blitt mørkt, og hodelyktene måtte frem. En salig blanding av piskende regn og tett snødriv holdt på gjennom hele natten. På noen av toppene var det ren julestemning, et magisk winter wonderland og gjerne opp mot 20 cm snø.


    Det sies at noen av de fineste utsiktspunktene besøkte vi i løpet av natten. Med andre ord ikke så mye å se, men igjen må jeg skryte av reiselederne for to viktige valg:

    • Natten kom tidlig på turen (Egentlig ikke et valg da turen hovedsakelig skulle foregå 1. mai).
    • De lengste og mest krevende toppene kom tidlig på turen.
    Sissel og jeg

    Det var en utrolig takknemlig opplevelse når dagslyset kom, og sammen med dagslyset kom fuglesangen. Kl 7 om morgenen hadde vi unnagjort 6/17 topper og vi svingte innom en bensinstasjon i Skien for å få på oss tørre klær og spise «middag» (Real turmat for de fleste)

    Turen gikk videre til Melum i Skien hvor vi skulle løpe topp 7 og 8. Dette er stedet hvor mannen min har vokst opp, og han har ikke vært på noen av disse toppene så da kan sørlandskona ta han med på tur på hans egne hjemtrakter senere. Det er jo ikke verst. Topper verdt å besøke!


    Og så – på tide med det jeg i etterkant kalte for kremtoppene! Det var jo litt deilig at ikke alle var like lange og krevende. Piggen og Kjerkåsen i Skien var to topper som – siden vi hadde begynt å komme oss godt ut på formiddagen – tiltrakk seg familiene. Her var det mer folk, men fortsatt mulighet for å holde avstand. Veldig hyggelige topper og nå hadde solen begynt å skinne.

    Heidi og jeg

    Vi snakket mye om at vi virkelig fikk oppleve 4 årstider på denne turen. Høst og vinter på natten og vår og deilig sommer på dagtid. Etter kremtoppene var det på tide med en lengre en. Jeg var fast bestemt – den skulle foregå i t-skjorte. Dette var Hørsfjell og vi hadde beveget oss ut i Bamble. Da denne var unnagjort var vi ferdig med 11 topper og klokka var rundt 15.

    Fotoshoot på Hørsfjell

    På dette tidspunktet var alle damene fortsatt topp motivert og i strålende humør. Ingen var i nærheten av å gi opp. For en gjeng med beintøffe damer tenkte jeg! Et lite klapp på skulderen til meg selv også.

    Videre bar det til luksustoppen Jypleviktangen ved sjøen. Vi startet ved å løpe nedover, og det var ren idyll. Da vi kom ut på den lille toppen 5 moh med utsikt ut i havgapet og sola skinte på oss kunne vi ikke annet enn å smile og juble litt etter 20 timer ute i løpesko.


    Vi beveget oss mot Porsgrunn og fikk med oss et par topper også der. Det skal sies at det var fantastisk utsikt fra flere av toppene, men det er litt vanskelig for meg å skille nå på hvordan det så ut hvor og hva som skjedde hvor.


    Til slutt returnerte vi til Skien og hadde tre topper fordelt på to turer igjen. Den tredje siste toppen, Øvrumskollen, var ikke så lang men ganske så bratt. En veldig flott tur.

    Vel nede igjen var det bare å kjøre til siste stopp for å gjennomføre finaletoppene, Galten og vestre Vealøs. Klokken hadde nådd 21 på kvelden, det var blitt kjølig igjen og mørket hadde begynt å sige på. Likevel, her var det 10 jenter med utrolig godt mot!

    Selv om vi hadde vært på farten et helt døgn så føltes det ikke helt sånn. Tiden gikk så utrolig fort samtidig. Alt gikk slag i slag. Vi var hele døgnet veldig effektive rundt mat, klesskift og kjøring fra sted til sted. Plutselig var tiden inne for siste økt. Helt utrolig. Det var ikke sånn at vi ikke var slitne. Vi kjente så klart i kroppene at vi hadde løpt langt, skravla gikk ikke i ett på alle 10 hele tiden – men humøret var godt. Pågangsmotet var til stede.

    Fullt påkledd for siste etappe i kaldt og mørkt igjen 😊

    Galten føler jeg nå var fort gjort. Fra den skulle vi litt ned igjen før vi skulle opp til vestre Vealøs. Jeg er en løper som er tryggest med sikker grunn under bena – asfalt og grus. Jeg hadde virkelig fått utfordre meg i godt over et døgn i terreng nå, og det vanskeligste synes jeg er nedover. Jeg er rett og slett litt pinglete. Som jeg sa til Heidi; nå er jeg glad for at det går oppover til Vealøs og at vi derfra og ned skal løpe på grus selv om jeg visste det ville føles som juling for kroppen.

    Noe skjer i hodet når man nærmer seg målstreken. Man kjenner på en enorm glede, men man er også FERDIG. Det skjer med meg uansett om det er 10 km, halv- eller helmaraton eller ultra. Da vil man i mål. Jeg vet at hadde det vært enda noen flere kilometer eller en topp til så tror jeg jammen vi hadde klart å mobilisere krefter for det også, men jo nærmere målstreken kom jo mer kjente jeg på kroppen, bena og hele meg at nå er jeg klar for mål 😊 Den siste etappen var ganske tøff i mørket og kulden, og det var helt ubeskrivelig å stå på toppen av Vealøs til slutt. Vi kom i mål ca 00.05, og dagen var gått over til 2. mai. 28 timer brukte vi inkludert bilkjøring. Turen viste 92,3 km og høydemeterne varierer litt fra klokke til klokke, men hvis vi sier ca 4500 så lyver vi ikke. Dette var etter at vi hadde sagt ha det bra til hverandre på toppen og karret oss ned i eget tempo på grusveien. Lover at det ikke gikk fort.

    Utsikt over Skien
    MÅL – Vestre Vealøs

    Det ble distansepers for de fleste av oss. De aller fleste hadde maraton som minimum før denne turen. Selv var min lengste tur fra tidligere Ecotrail 80 km. Makan til tøff gjeng. 5 av jentene var nye bekjentskaper for meg, og det er utrolig moro å bli kjent med og møte andre som har gjort helt vanvittige ting. Her kan Norseman, Transalp på sykkel og Xreid blant annet nevnes. Skjelver i buksene av å høre om det til tross for at jeg er påmeldt Xreid 2020 selv.


    10 blide jenter på startstreken – 10 glade jenter i mål. Vi er så happy! Dette var tøft både fysisk og mentalt, men vi klarte det. Og vet dere hva? Vi kommer helt sikkert til å gjøre det igjen 😊

    PS! Sissel og Hanne tok de tre siste toppene på truger og ski på søndag. Jeg satt hjemme i Oslo med laaaange øyne, fulgte med på Instagram og lengtet. De gale har det godt!

    Klem fra Maria 😊

    Foto: Bilder fra alle jentene


    Jeg er 41 år, mamma til to og gift med en fin, men travel mann. Jeg elsker å løpe, og har funnet ut at til tross for all verdens tidsklemme så får man tid til det hvis man vil. Jeg bor i paradis, nærmere bestemt helt inntil markagrensen i Oslo. Den dagen vi flyttet dit så sa jeg til mannen min; blir vi ikke sporty her så blir vi det aldri! Klapp på skulderen til oss for at vi ble det! I tillegg til min store løpeglede deler jeg interessen for skiturer og turer på bena i naturen og fjellet med familien. Hovedmålet er å ta godt vare på helsa, og det er heldigvis mange morsomme måter å gjøre det på. Følg meg gjerne her på Runners World hvis du vil se hvordan. Jeg kommer til å skrive om min treningshverdag, løpene jeg deltar på og nye mål som jeg setter meg. Jeg håper du lar deg inspirere. Instagram: mariasorbo