Stein så langt øyet kunne se. Høye, store, flate, lange, løse og glatte. Vi fikk hele spekteret, men for en opplevelse det ble på løpetur i Skarvheimen.

Et nytt år er gått, og det var endelig tid for årets husmorferie igjen.

La meg være ærlig fra start; jeg kommer ikke til å dra på løpetur i Skarvheimen med det første, men bli med meg videre i artikkelen – for jeg har masse fint å fortelle om vakre Skarheimen. Man skal bare tenke gjennom hvordan man vil oppleve den.

Vi 4 jentene har hatt en årlig tradisjon hvor vi har løpt på Hardangervidda. Det har jeg gjort tre år på rad tidligere. Hardangervidda i Telemark er grønn og fin med mange fine flytstier, mens enkelte deler på Vestlandet er røffere med stein og vill natur. Slik er også Skarvheimen +++

Jeg har ikke møtt Sissel, Hanne og Silje siden turen i fjor. Covid har ført til veldig mye mindre samvær med mine løpevenninner fra Skien, så jeg er veldig glad for at vi klarer å holde denne tradisjonen, og har klart å komme oss på tur gjennom hele perioden. Det var superstas å møte jentene i Drammen for å ta Bergensbanen sammen til Finse torsdag ettermiddag. Vi koste oss på toget med mye skravling og oppdateringer.

Vel fremme på Finse som var nyoppusset siden sist jeg var der fikk vi servert komper (komle, raspeball, potetball for den som vil) til særlig Silje og meg sin store glede. Vi fikk i hvert fall fylt på med mat før turens første etappe dagen etter som var den lengste, og med en værmelding som ikke akkurat var lys.

Dag 1: Finse – Iungdalhytta

En god natts søvn og frokost så var vi klar for å sette ut på de første 44 km. Det var småregn i lufta og litt tåkete. Det begynte veldig bra med fin sti. En god del oppover så vi fikk raskt varme i kroppen. Etter ikke altfor lenge lettet også tåken, og mengdene med regn som var meldt kom aldri den dagen. Bare småregn innimellom. Etter de første 15 km kom vi til Geiterygghytta hvor vi gikk inn, kjøpte kaffe og solo og spiste matpakken vår. Det er veldig hyggelig å gå inn for lunsj, men man skal ikke sitte for lenge. Da blir man kald og det kan føles litt tungt å få bena i gang igjen. Etter en halvtime var vi i farta igjen. Mange folk i fjellet kom gående mot oss denne dagen.

Ikke altfor lenge etter Geiterygghytta så begynte det første partiet med mye stein denne helgen. Det var krevende. Stein så langt øyet kunne se. Høye, store, flate, lange, løse og glatte. Vi fikk hele spekteret. Fredag var det glatt i regnet. Jeg følte meg som bambi på isen med mine Inov-sko som jeg er så glad i. Jeg hadde også en skikkelig Donald Duck tryning ned i steinura, men det gikk bra. Jeg fikk en skikkelig smell i en skulder og hofte, men ikke noe skade. Det gikk fort over. Jeg kunne ikke landet bedre. Etter over 20 km med disse forholdene tæret det litt på for oss alle til tross for et ekstremt bra humør på gjengen. Vi ble bekymret for at vi ikke skulle rekke middag, det som er vårt eneste tidsmål på disse turene. Det vil si, å rekke middag er et mål, men å dusje før middag er hovedmålet og det har vi alltid klart. Vi ble plutselig overrasket med mye fin flytsti de siste 7-8 km, og vi fikk opp farten igjen. Det endte godt. Vi ankom Iungdalshytta 18.30, fikk vite at middag ikke ble servert før kl 20 og vi fikk dusjet. 9.5 time var vi ute denne dagen inkludert lunsjstoppet på Geiterygghytta.

Elgkarbonadene og rødvinen smakte godt på den koselige Iungdaslhytta, men jeg kan ikke si at vi fikk en god natt søvn. Akkurat denne natten fikk vi ikke sove. Jeg følte fortsatt jeg lå og løp på natta.

Dag 2: Iungdalshytta – Breistølen

Lørdag våknet vi opp til strålende sol. Helt etter hva værmeldingen hadde «lovet». Iungdalshytta og omgivelsene rundt så ut som et postkort, og mange flere postkort møtte oss den dagen.

Vi begynte med veldig fin sti, men det gikk oppover så løping ble det ikke fra start. Det var heftige stigninger stort sett hele veien til vi møtte steinen igjen så det gikk ikke unna tempomessig.

Vi ble igjen bekymret for tid, lurte på om det var dumt at vi hadde gitt oss selv en ekstra time på morgenen, og etter hvert lurte vi også på om vi kom til å rekke middag denne dagen.

Vi skulle «bare» løpe 30 km fra Iungdaslhytta til Breistølen, men det var ikke hvilke som helst 30 km. Nok en dag med ekstremt mye stein. Forskjellen var at de i hvert fall var tørre så da var problemet med glatte sko borte.

Jeg sa til Silje at jeg tror kanskje jeg hadde grått en liten miniskvett hvis det hadde fortsatt å regne denne dagen. Jeg er automatisk baktropp på disse turene. Jeg er jo en asfaltsluker. Heldig er jeg som får lov å være med terrengdronningene på tur.

Min svakhet er teknikk i terrenget, og det er ikke mye som skal til for at det blir en luke bak til meg, men jeg klarer meg på et vis og minner meg selv på at med god kondisjon og jernvilje kommer jeg fremover.

Etter langt om lenge møter vi et gående hyggelig par som kommer mot oss. Jeg var usikker på om jeg ville høre hva som ventet meg videre mot Breistølen, men da de sa at «det kommer til å bli som en golfbane etter hvert» så steg optimismen betraktelig, men ikke med en gang la de til – og det skal i hvert fall være sikkert.

På et tidspunkt lurte Silje og jeg på om dette paret ikke så forskjell på stein og golfballer, og vi fikk mye tørr humor om golfbaner og golfballer. Det ble også mye ordspill med at vi ble steingale, steinforbanna og vi var veldig enige om at vi er glad for at ingen er gift med en Stein, for der og da hatet vi stein.

Men paret hadde helt rett. Plutselig løsnet det opp til en utrolig fin avslutning på turens andre etappe. Flytsti, og vet dere hva? De siste to km var GRUSVEI! Selv asfaltslukerens kropp jublet ikke over det. Det var ikke godt å dundre nedover grusen, men vi fikk opp farten og klokka var bare 18 når vi ankom Breistølen.

På Breistølen gikk de mot sesongslutt så her viste det seg at det kun var vi og en eldre mann som var gjester. Vi kunne være med å bestemme når vi ville ha middag.

Altså, nærmere himmelen kommer man ikke etter den etappen der. Vi fikk dusjet, og her fikk vi store fine rom hvor ingen måtte opp i overkøya.

Flaks for meg som hadde lovet på tro og ære at jeg skulle ta overkøya siste natta. De hadde verdens største peisestue med store myke sofaer med ullpledd og fleecepledd som bare ropte på oss.

Vertskapet fyrte opp i peisen, og vi rakk til og med å dele en flaske rødvin før middag. Gjett om vi koste oss. Deilig fjellørret ble servert med is og multer til dessert.

Tilbake i sofaen for restitusjon, rødvin og koselig skravling – og ikke minst mye latter når vi så tilbake på de to første etappene. Det er jo nettopp det som skjer. Det skaper gode minner og vi ler når vi ser tilbake. Det endte jo så bra begge dager.

Likevel gjorde vi skikkelig research med vertinnen om veien videre neste dag. Da skulle vi nemlig rekke Valdresekspressen fra Tyinkrysset kl 17.35. Måtte vi stå opp før hanen galer? Nei, kunne hun fortelle. Vi ville møte et steinparti, men det var ingenting i forhold til hva vi hadde vært gjennom på dag 1 og 2. Vi ville ikke bruke lengre tid på de siste 30 enn vi hadde gjort på de 30 hvor vi kom fra. Vi fikk spist en deilig frokost før start.

Dag 3: Breistølen – Tyinkrysset

Det begynte bra med fine stier oppover. Det hadde vært minusgrader på natten, men det var meldt strålende sol. Vi hadde på oss altfor mye klær fra start, og det var bare å kaste av seg. Dette ble den varmeste dagen fordi det var lite vind.

Vi lurte på hvor langt dette steinpartiet som er «ingenting» egentlig var? Vi gikk for 5 km når vi tippet for ikke å være altfor optimistiske. Det ble bra forhold. Ja, vi passerte steinpartiet, men vi hadde også mye fin sti denne dagen.

Da vi hadde 10 km igjen dukket det opp reinsdyr rundt oss. Mange. Vi fikk en skikkelig bonus naturopplevelse. Den ene bekken jeg krysset hadde nok stein til at jeg kom tørrskodd over. Da ble jeg plutselig litt glad i stein igjen.

Jeg er nemlig håpløs på det å hoppe fra stein til stein over bekker og små elver eller hva vi skal kalle det. Jeg er så pinglete. Jeg bestemte meg bare for å vasse over alle. Gå gjennom vannet uten å tenke. Mye mer effektivt for meg.

Etter den store fine reinsdyropplevelsen startet nedstigningen mot Tyin. De siste 4 (!) km foregikk på grus og asfalt. Ganske hardt for kroppen, men det førte til at vi kom til målet vårt i Tyinkrysset allerede kl 16.

Vi drømte om dobbel burger og mye mat, men det var en Joker som lå i forbindelse med bensinstasjonen. Ingen burger i sikte, men vi fikk fylt på med mat, drikke og godteri likevel.

Både der og da og på den 4 timer lange bussturen mot Oslo. Vi rakk også å skifte til tørre klær og tatt en liten kattevask før bussturen. Flaks for alle andre på bussen.

Hanne, vår eminente reiseleder har booket de fine hyttene og gjort masse research på forhånd. Alle fire hadde gjort research på løypa i mer eller mindre grad, men Hanne og Sissel er løypesjefer.

Det kom ikke som en overraskelse på oss at vi møtte stein vil jeg understreke, men det er umulig å vite akkurat hvor mye og hvordan det vil fungere på en slik løpetur.

Når vi løper på disse turene så dobler vi som regel distansen i forhold til de som går i fjellet. Ofte opplever vi at det ligger betjente eller ubetjente hytter ca hver 15-20 km. Dette har alltid fungert bra, og det gikk også bra denne gangen – men på denne turen fikk vi følelsen av mer kamp om tiden.

Det ville gått ut over ordinær middag (vi ville alltid fått mat på et vis), kos og restitusjon. Vi skulle helt fint klart oss, men kvelden er også veldig betydningsfull på disse turene. Både at kroppen får hvile og at vi får kost oss og hatt det hyggelig (les: drukket rødvin).

Noe å tenke over før man legger ut på tur dersom denne turen skulle friste for andre. En hardbarka fjelløper vil nok synes at dette er null problem.

Tenk fjellvett!

Med årene har vi også blitt mer erfarne, hatt noen opplevelser og blitt litt eldre og mer risikotenkende så sikkerhetsnivået øker for hvert år som går.

Uansett værmelding er lett regntøy, dunjakke, ullundertøy, varmeelementer til hender, lue/pannebånd, kart og kompass, førstehjelpsutstyr, et tau osv alltid med. Vi har gpx-filer av turen lastet inn på alle klokker. I år hadde vi også oppgradert til to vindsekker og en satellitt telefon. Det er viktig å kunne fjellvettreglene, og været kan snu fort.

Konklusjonen er at Hardangervidda har så langt vært mye snillere med oss, men vi kunne aldri vært foruten denne opplevelsen i Skarvheimen. For et vakkert stykke Norge. Vi er heldige i dette landet.

Jeg kommer gjerne tilbake Skarvheimen, men da kommer jeg gående😊 (tror jeg … har lært at man aldri skal si aldri, når jeg tenker meg om).

Maria 😊