HYTTEPLANMILA 2022

HYTTEPLANMILA 2022


I fjor deltok jeg på Hytteplanmila for første gang. Til tross for en god del motvind den dagen så var det bare en enorm feelgood opplevelse, så da påmeldingen åpnet for 2022 satt jeg klar på PC like spent som om jeg skulle på verdens største konsert. Det er nesten slik. Startnumrene blir revet bort på Hytteplanmila også, så det er bare å sikre seg plass når man kan.

Forberedelser og antrekk

Lørdag 22. oktober var en frisk høstdag, men med nok varmegrader til at man måtte bruke mye tankevirksomhet på antrekket. Jeg hadde en t-skjorte jeg skulle løpe med, men trenger jeg noe under? Holder det med sleeves? Kan jeg løpe bare i den? Og shorts er vel bankers? Tusen spørsmål! Jeg vet godt hva som fungerer best for meg nå, og jeg treffer som regel alltid riktig, men det hender det er vanskelig å se for seg den t-skjorten når man har lyst å pakke seg inn i bobledress og polvotter på morgenkvisten.

Nina, Ellen og jeg dro sammen til Hytteplanmila. Vi visste at vi kom til å møte mange venninner som også skulle løpe, andre løpevenner og i tillegg løpevenner fra SoMe som vi skulle hilse på for første gang. Man føler jo at man kjenner hverandre allerede når man følger hverandre, så det er helt naturlig 😊 Løpelivet altså. Det byr på mye moro.

Fullt liv og god stemning når vi ankom hallen på Røyse. Startnummer og morsomme ting som t-skjorte, bøff og sokker i boks. Påfyll av mat, skravling med andre, lang men effektiv kø på do, og så … brrr, av med langerma og ut å varme opp. Var greit med sleeves. Det var ikke varmt. Jeg løp rolig rundt og rundt på banen, og tenkte at her er det bare å holde det gående frem til løpet starter å håpe på at man ikke sliter seg ut før start.

Før oppvarming fikk jeg snakket med Svein-Erik og Lasse som skulle være fartsholdere på 42.30. Det er jo altfor raskt for meg, men jeg hadde bestemt meg for å legge meg helt bakerst i den puljen denne gangen i stedet for i 45-minuttersgruppen. Det er mange som vil løpe i den puljen, og det kan bli vanskelig å komme frem og forbi dersom man tror at man kan klare raskere, og blir det en dårlig dag så får de heller ta meg igjen.

Klar for start

På tide å stille seg opp til start. Jeg hadde fått bra varme i kroppen under oppvarming, og i startfeltet fryser jeg aldri. Der er det mange mennesker, og jeg er sikker på at adrenalinet i kroppen har begynt å gi effekt. Møtte Julie i startfeltet, og fikk vekslet noen ord. Hun er raskere enn meg så jeg stilte meg litt bak. Jeg la også merke til Kondis-Tim i feltet, og flere andre kjente ansikt.

Startskuddet gikk, og endelig var vi i gang. Hytteplanmila starter med nedoverbakke den første kilometeren. Det gjelder å ikke ta helt av, men det er lettere sagt enn gjort. Den gikk selvfølgelig fortere enn den burde. Sånn er livet.

Det flater litt ut, og mellom 3-5 km er det litt småkupert forbi noen bondegårder, og allerede da må jeg innrømme at jeg tenkte tanken; startet jeg for fort? Jeg gledet meg til bakken nedover mot Steinsletta hvor man etter hvert passerer 5 km.

Jeg så Svein-Erik og Lasse langt der fremme svinsende med flaggene sine, og jeg så ryggene til Julie og Tim. De var litt mer innenfor rekkevidde så de var veldig bra harer uten å vite det. Nede på Steinsletta fant jeg flyten.

Det er jammen bra tempo på folk rundt meg, tenkte jeg, og likevel klarer jeg å henge med uten å føle at jeg skal dø. Det gikk såpass fort at jeg fant ut at jeg kunne koble meg på en rygg å ligge bak der å «hvile litt». Hvile i 4.10 tempo er ikke risikofritt. Dette kan jeg få skikkelig juling for senere i løpet, men bena fløy av gårde. Jeg satset.

Vil det gå bra eller får jeg juling?

Litt spennende å svinge inn på Selteveien. Det var der vi møtte motvinden så til de grader i fjor, og Selteveien er ikke helt flat. Ca 15 høydemeter får vi her, men jeg la merke til i bilen når vi kjørte dit at de høydemeterne stort sett er mellom 6-7 km så det hadde jeg med meg i løypa. I år var det heller ikke meldt vind så forholdene burde ligge til rette.

Ja, det var mye bedre å svinge inn på Selteveien i år enn i fjor. Vinden var fraværende, jeg var forberedt på slakt oppover mellom 6-7 km og inni meg tenkte jeg at sletten fortsetter mellom 7-8 km. Mellom 8-9 km blir det litt spennende miljøforandring innimellom mye trær (Det gjelder å finne de små gledene) og 9-10 km er bare rock’n’roll med nedtelling av meter og oppoverbakke på slutten.

Jeg koste meg fortsatt fra 6 km skiltet jeg. Jeg tenkte at det bare er å kjøre på, og om kort tid er det hele over. Fartsholderne ble som forventet vanskelig å skimte etter hvert der fremme, og Julie lå litt for langt foran, men Tim sin rygg hadde jeg kontakt med. For meg var det utrolig. Jeg vet at Tim har vært skadet og ikke helt på egen formtopp, men for meg var det likevel veldig overraskende og plutselig løpe i sånn et selskap. Det trodde jeg var uoppnåelig.

For en dag og opplevelse. Som jeg koste meg. Like ved 9 km passering kom jeg opp på siden av Tim, og jeg var litt usikker på hva jeg skulle si, men jeg sa «Heia Tim» og smilte. Tilbake fikk jeg masse heia-rop. Ivrig og entusiastisk. Det var så GØY! 😊 Veldig hyggelig! Ok, ifølge Tim så gliste jeg visst så stort at det helt sikkert stemmer det med at om det ikke var for ørene … så hadde smilet gått rundt.

Tim og jeg i farta

Den siste kilometeren går som sagt litt oppover. Samtidig kan man telle ned per hundre meter, og det er deilig. Et herlig publikum var det også langs veien her. De siste 200 meterne er opp en bakke. Den kan virke brutal i hodet, men den er ikke så ille som man skulle tro. Man ser raskt målportalen der oppe, og da blir man motivert. Den vil man bare gjennom – fortere enn svint 😊

Mestringsfølelse

Over målstreken og jeg kaster blikket ned på klokka. Er det sant? Jeg ser 43 tallet for første gang i mitt liv. 43.29. Jeg får ikke den offisielle tiden med det første for jeg har mistet dekning på telefon, men jeg får medaljen og jeg møter både Julie og Tim i mål og etter hvert mange andre løpevenner. Veldig hyggelig var det å møte RW medblogger og Ninjagirl Therese for første gang. Jeg traff også igjen fartsholderne, og fikk jublet ut hele min mestringsfølelse.

Vi fikk på oss klær, spiste boller og drakk kaffe. Ingen hast med å reise hjem for vi kjente folk på pallen også. Der var blant annet Asta, 15. plass av alle damer og aldersklassevinner. Helt rått og veldig inspirerende.

I bilen hjem fikk jeg endelig frem det offisielle resultatet, og det var 43.29 akkurat slik klokka sa. Jeg var ikke den eneste som satte pers denne dagen. Veldig mange gjorde det. Løpeforholdene var hundre prosent. Ekstra moro var det at flere av oss jentene skulle hjem til Nina å feire den kvelden. En god gammeldags afterrun. Her hadde vi også andre store ting å feire. Venninne Lauren fullførte nemlig sin aller første maratondistanse den dagen med Hytteplanmila midt inni. Dette gjorde hun sammen med Torbjørn fra Run4 som også løp maraton for første gang, Wenche, Thomas og Aretha. Spreke folk! Superimponerende. Mye å feire 😊

Wenche, Aretha, Kristin, myself, Ellen, Julie, Nina og Lauren

For min del har det blitt en persehøst. Jeg er en som blir motivert av det. Jeg har kun en konkurrent, og det er meg selv. Jeg har vært ganske vanskelig å slå en lang stund, men denne høsten har jeg jammen knust meg selv – og det er gøy! 😊 Den dagen jeg ikke klarer å slå mine egne tider kommer jeg til å fortsette å løpe, for viktigst av alt er løpegleden – men så lenge en pers er innenfor rekkevidde kommer jeg ikke til å klare å slutte å jakte på den 😉

Jeg trodde Hytteplanmila var sesongslutt i år, men nå er jeg jammen usikker. Er veldig nære påmelding på et siste løp. Kanskje vi sees på Jessheim 😉 Og – om noen dager sitter jeg klar for å melde meg på 2023. Hytteplanmila skal jeg ikke gå glipp av. Et av de hyggeligste løpene jeg vet om. Jeg skrev det i fjor, og skriver det igjen; Hytteplanmila får med seg eliteløpere, men de tilbyr også fartsholdere helt opp til 100 minutter. Det er så inkluderende. Dette er et løp for absolutt alle.

Maria 😊

Foto: Hytteplanmila, venners og egne bilder

Siste utgave av Runner’s World

  • Våre varme favoritter til vinterløpinga.
  • Simen Holvik tar oss gjennom Spartathlon-eventyret.
  • Bli kjent med den allsidige, sosiale, energiske løperen Hilde Aders.
  • Magnus Winther Warvik måtte bære hjem etter sin første maraton. Nå har han løpt hver dag i over syv år, og konkurrerer så ofte han kan.
  • Stor Island-guide: Hvor bør du løpe, hvilke løpegrupper bør du oppsøke, hvilke løp bør du sjekke ut.
  • RWs møllefavoritter: Kom deg gjennom vinteren med våre øktforslag og møllehacks.
  • Bli din egen trener i vinter! Askild Vatnbakk Larsen guider deg gjennom stegene slik at du kan lage ditt eget, bærekraftige og effektive treningsopplegg.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal gir deg råd til hva du bør gjøre hvis en skade vender tilbake.
  • Abelone Lyng har løpt Icebug Xperience langs Bohuslänkysten.
  • Kan sterk mat gjøre deg til en sterkere løper? Ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft tar en titt på de nyeste chilistudiene.

Les magasinet digitalt her!

OSLO MARATON – 10 FOR GRETE

OSLO MARATON – 10 FOR GRETE


Vips! Et år er gått, og jammen var det tid for Oslo maraton igjen. Helgen hvor solen alltid skinner, og byen gjøres om til en eneste stor løpefest. Jammen ble det ikke pers også!

EXPO

Jeg dro innom Expo fredag kveld for å hente startnummer. Topp stemning. Rigging i gatene, spente og glade løpere, og mange flinke og ivrige frivillige som trår til og lager en herlig helg for oss.

Møtte flere kjente og fikk slått av mye løpeprat, jeg fikk kjøpt «Oslo maraton» sokker hos Run4 – Torbjørn (Noe så kult!) og jeg fant navnet mitt etter kun få minutter på tavla utenom. Veldig fornøyd med det.

Jeg var klar for min andre «10 for Grete» Jeg løp den i fjor også, og det er nå min favoritt 10-er. Jeg har løpt hel maraton en gang i Oslo, flere halvmaraton – men akkurat nå er det tiern som gjelder for meg.

FORBEREDELSER

En rolig lørdag morgen med god frokost, mye kaffe og null stress. Det er fordelen med at løp starter senere på dagen. Ulempen er dette med påfyll av mat, men jeg føler det funker. Slapper veldig av med at en 1o km starter sent. Jeg dro til sentrum noen timer før løpet for å få med meg stemningen, møte venner og heie på hel og halvmaraton løpere, og ikke minst trippel deltagere.

Vi fant en plass midt på Rådhusplassen, og heiet på alle som løp forbi. Selv var det Lauren, Ellen og jeg i min vennegjeng som skulle løpe 10, men en hel gjeng med venninner kom for å heie på oss. Hvor heldig er ikke vi? Herlige jenter!

Aretha, Ninas mamma Marit, Nina, jeg og Ellen

Jeg er alltid spent før løp. Denne lørdagen var intet unntak. Ambisjonen var å følge 45-fartsholderen. Det klarte jeg i fjor hvor jeg kom inn på 44.58, og det ønsket jeg også å få til i år.

10 for Grete var oppvarming for Berlin Marathon helgen etter (som jeg allerede har skrevet om), og jeg håpet jeg kunne ta med meg løpsfølelsen til Berlin.

Ved å løpe disse 10 km på 45 minutter eller raskere så kunne jeg ta med meg i hodet at jeg på maraton helgen etter kunne bruke hele 30 sekunder mer per km, og likevel nå målet mitt. Det er deilig.

Ja, det er mye lengre, men de 30 sekundene er gode. Det utgjør en stor og behagelig forskjell.

READY SET GO!

Klokka slo 16.15, og jeg var klar for start. Jeg hadde fått varmet opp 10 minutter i startfeltet først. Det var helt topp. Oslo maraton er RÅ på Rådhusplassen. Enten du står klar til start eller kommer i mål. Musikken, oppvarmingen og hele settingen får toppscore hos meg.

Jeg møtte kjentfolk også. Både Even og Siri fikk jeg ønsket lykke til. Startskuddet gikk, og det bar ut i løypa til stormende jubel fra publikum.

Siri og jeg hadde faktisk ikke avtalt antrekk 😉

Jeg hektet meg på 45-fartsholderen, men det var jeg ikke alene om. Det var ganske trangt i feltet, og til tider så gikk det ikke an å komme fortere frem enn vi gjorde uansett om vi hadde prøvd.

Jeg tenkte at jeg stoler på fartsholderen. Er han her, så kan jeg være her. Jeg synes det var mye trangere i løypa gjennom Frogner og helt til Skøyen enn det var i fjor. Det var flere innsnevringer grunnet veiarbeid tror jeg.

På vei inn i Karenslyst allé sto tradisjonen tro Garmin-jentene og laget det beste livet i løypa. Der er det full fres.

Over den lille bakketoppen og ned til Bygdøylokket holdt jeg meg fortsatt med 45-gjengen, men etter en stund så synes jeg det var bedre plass å ligge rett foran fartsholderen enn bak. Jeg lovet meg selv å ikke løpe fra. Jeg vet hvor tungt det kan bli, og galt det kan gå.

Men formen var fin. Jeg kjente at jeg hadde en god dag. Jeg tror det var cirka ved 7 km at jeg tenkte at nå løper jeg, og ser meg ikke tilbake. Jeg visste jo at jeg ikke var langt foran, og belaget meg på at jeg måtte tåle hvis fartsholderen tok meg igjen uten å gå i kjelleren, men jeg så jo også at farten min var litt høyere enn den «trenger å være» for å løpe på 45.

Inn på Bryggetorget. Åh, det er altså gåsehud følelse å komme dit, den lille svingen utom Tjuvholmen, gjennom hele Aker brygge og ikke minst Rådhusplassen.

Her visste jeg jo også akkurat hvor den herlige venninnegjengen sto. Jeg hadde sagt til de på forhånd at jeg ikke visste hvor mye energi jeg hadde til å respondere, og at jeg har sluttet med å vinke og veive underveis i løp fordi jeg kan miste litt futt rundt neste sving når heiaropene stilner, men altså denne dagen klarte jeg ikke å løpe forbi uten å vinke, skrike og fjolle meg til på de bildene som ble tatt.

Hvorfor kan jeg ikke bare være normal forbi et kamera? Bildebiblioteket blir ikke stort til disse bloggene når jeg holder på sånn. Haha 😊

Et bilde var heldigvis brukenes, og ekstra hyggelig var det med kjentfolk fra Kjelsås på bildet også. Heia Kine 🙂

SNART I MÅL! HOLD KOKEN!

I fjor synes jeg de to siste km var tunge. Det er de alltid, når jeg tenker meg om.

Uansett om jeg løper et 5 km løp eller ultra så er de to siste tunge, men akkurat på 10 for Grete så synes jeg i fjor at det ble litt tungt innimellom, bortimellom festningen og Tollbugata før jeg kom til Rådhusgata og bare kunne suse ned den blå løperen. Noe brostein er det også. I år tenkte jeg at jeg skulle «omfavne» de to siste km. Jeg skulle være positiv til dem. Jeg er ikke sliten, sa jeg til meg selv når jeg hadde passert folkehavet på Rådhusplassen. Bena gikk overraskende lett videre.

Bortimellom, innimellom, brostein – jeg fikser det! Den følelsen. Bare hold ut nå opp den lille bakken før vi svinger inn til venstre i retning Rådhusgata. Jeg har 45 fartsholderen bak meg. Hva kan dette holde til?

Jeg turte ikke å se på klokken. Jeg kunne uansett ikke gi noe ekstra. Jeg måtte bare fokusere på at bena skulle fremover.

Jeg visste egentlig ikke om det var fartsholderen eller en annen løper som pustet meg i nakken, men jeg trodde nok at fartsholderen var litt lenger bak.

MESTRINGSFØLELSE

Over bakketoppen og nedover mot den blå løperen. Kondis-Tim står der og roper «Heia Maria». Det registerer jeg. Tusen takk, Tim. Det er et fantastisk publikum inn mot mål, og målgangen i Oslo med den blå løperen synes jeg faktisk er helt magisk. Jeg setter så stor pris på den.

Jeg stormer inn i mål, og ser ned på klokka. Er det sant? Jeg må sjekke offisiell tid. Jeg har jo perset. Det hadde jeg ikke regnet med. Jeg hadde en pers på 10 km fra flere år tilbake som jeg ikke trodde var oppnåelig, og nå slo jeg den med et par sekunder. 44.24. Hurra, så glad man kan bli av å slå seg selv – min største konkurrent 😊 Stor mestringsfølelse.

Jeg fikk medaljen min, og utenfor mål fikk jeg slått av en prat med fartsholder på 40 minutter den dagen. Han bekreftet tankegangen min, og sa at han selv ofte løp en rask 10 km en uke før maraton. Åh, herlig å høre. Ingenting er som som å snakke med rutinerte løpere 😊

Jeg møtte venninnene mine igjen. Lauren og Ellen kom strålende fornøyde etter sine løp. De hadde hatt fine opplevelser ute i løypa. Sola bare strålte. Medaljebilder ble tatt, og jammen meg fikk vi avsluttet en superhyggelig løpsdag med en flaske bobler på Aker brygge. Vi tre løperne, og noen av supporterne.

Tusen takk alle medløpere, tusen takk verdens beste supportere, tusen takk til de frivillige som gjør en formidabel innsats slik at vi får løpe og ikke minst, tusen takk Oslo maraton for at dere nok en gang sto for den beste løpefesten.

Vi sees igjen til neste år 😊

Maria

BERLIN MARATHON 2022

BERLIN MARATHON 2022


Dette maratonløpet har vi ventet lenge på. Det ble booket og bestemt i 2019 at vi skulle delta i 2020. Naturligvis ble det utsatt, men nå var endelig tiden inne. Kipchoge satte verdensrekord, men det gikk ikke så verst med oss jentene heller.

Vi var opprinnelig en gjeng på 10 jenter som skulle reise til Berlin, men i løpet av et par år skjer det ting. For eksempel skader eller at det ikke passer å reise likevel. Det så ut som vi skulle bli 5 damer som skulle dra, men under to uker før så meldte også Stine seg på. Det var stas.

Fredag dro vi til Gardermoen for å ta maratonflyet. Det var ikke bare oss om bord som skulle løpe. Det var helt sikkert. Selv Jann Post var om bord. Vi kom til Berlin, fikk tatt både s-bahn og u-bahn, og fant til slutt hotellet vårt.

EXPO OG FORVENTNINGER

Vi møtte Nina som hadde dratt ned kvelden før, og turen gikk rett på Berlin marathon expo. Det er ikke en liten expo. De bruker den gamle flyplassen Tempelhof som ligger ganske sentralt i byen. Det er expo både ute og inne. Startnummer blir hentet, Maurton gels blir handlet inn og noen av oss hadde veldig lyst på den offisielle Berlin marathon jakken. Den var utsolgt på nett før expo hadde åpnet. Det var litt skuffende.

Turen gikk videre rett på restaurant. Bare å begynne å loade til den store dagen, men først hele lørdagen fri. Vi hadde vurdert å delta på morning run, men i stedet for at det skulle foregå i byen skulle også det skje på Tempelhof så da sto vi over. Vi sov ut, og spiste en god frokost sammen på hotellet.

Vi var veldig bestemt på å ikke bruke bena for mye den dagen, men noen skritt ble det likevel. Vi tok banen til Hauptbahnhof – hovedstasjonen i Berlin, og prøvde oss på veien mot startstreken så vi var forberedt til neste dag. Det ble avholdt både rollerblades løp og mini marathon på lørdag. Vi gikk til Brandenburger Tor, slappet av med kaffe i sofaen på det fasjonable hotellet Adlon (mer relax for en maratonløper enn Starbucks .. haha) og fant en god Italiensk restaurant til lunsj. Det ble fylt på med pizza og pasta.

Nina, Sissel og jeg fikk med oss Checkpoint Charlie, og vi fikk heiet litt på Mini Marathon før vi møtte Bamfordgutta Richard, Andreas og Hans en tur på cafe. Her ble det løpeprat og deling av strategier for morgendagen. Jeg har hatt noen intervalløkter i høst i tillegg til at jeg løp 10 for Grete på Oslo maraton helgen før Berlin. En av flere strategier jeg hadde lagret i hodet mitt før Berlin var at jeg kunne bruke cirka 30 sekunder mer per km i forhold til 10 for Grete og likevel nå målet mitt. Det er en ganske behagelig tanke. Det utgjør en stor forskjell. Ja, man skal hele 32 km lenger, men løpe langt har jeg blitt vant til.

High five på Mini Marathon
Løpeprat og deling av strategier før løpet med Andreas, Hans og Richard

Tilbake til hotellet for å snu for å spise middag. Nok en gang Italiensk. Det fungerer så bra, og restaurant Sorriso hadde virkelig skjønt det. Menyen var døpt om til Berlin Marathon Pasta Card for anledningen.

Denne kvelden ville jeg legge meg tidlig. Jeg delte rom med Kristin, og vi skulle ut i startgruppe C og D som skulle ha startskudd kl 9.15, så vi ville tidlig av gårde. I seng kl 21.30. Klokken ble stilt på 05.20.

MARATONDAGEN

Vi sov ganske godt den natten, og hoppet opp om morgenen og inn i dusjen. På med norske sløyfer i håret og min løpsparfyme «Joy» (Har noen ritualer) Må jo pynte oss litt når vi skal ut i løypa 😊
Frokosten var også tilpasset maratonløpere når den åpnet kl 6, og vi fikk tid til en god frokost. Det var mange løpere som så veldig raske ut i den frokosten. Om ikke sommerfuglene hadde meldt seg fra før, gjorde de i hvert fall det nå.

Løpsantrekk, startnummer, flipbelt fylt med telefon og gels. En gammel slitt genser som jeg kunne ofre på startstreken. Vi var klar for å dra kl 7.30. De andre jentene skulle ut i de neste startgruppene en liten stund senere så de hadde litt bedre tid.

Kristin og jeg gikk fra Hauptbahnhof og fant den første dokøen vi kunne finne. Alle som løper vet hvordan det er. Det er mye bekymring rundt dette med do. Aller helst skulle vi hatt en bærbar do så vi kunne tisse rett før start 😊

Deretter var det tid for en liten fotoshoot foran Riksdagen. Her hadde vi lenge gledet oss til å «henge» når vi kommer i mål, og det så ut til å bli en fin dag og bra forhold til det. Vi gikk innover mot hver våre startfelt, og ønsket hverandre lykke til. Jeg – rett inn i ny dokø på felt D.

Litt over kl 9 er jeg klar for å stille opp i den store mengden løpeklare mennesker. For en stemning. Spente mennesker fra hele verden rundt meg. Dette er stort. Jeg kjenner jeg er nervøs. Føler hjertet slår dobbel salto, men jeg vet at når jeg bare får begynne å løpe så er det befriende. Da er det bare å glemme alle forberedelser og dokøer. Da er vi i gang. Det er bare en vei, og den går til mål.

STARTSKUDDET GÅR

Det var nydelig å løpe fra start. Bredt og fint, og for min del løp jeg ikke i kø fra start, men til tider ble det litt trangt i løypen uten at det ble slalåmløping, og det var deilig. Jeg følte meg virkelig i riktig gruppe. Jeg opplevde at jeg og alle rundt meg hadde ambisjoner om cirka samme tempo.

Fartsholderne fant jeg ikke, så denne gangen skulle jeg passe på meg selv. Det har jeg heldigvis blitt mer dreven på. Jeg har jo nok av løp hvor jeg har vært en løs kanon og gått altfor hardt ut fra start. Jeg la meg i ønsket tempo fra start, men på grunn av høye bygninger så spiller både klokken sin GPS og fart oss et lite puss. Litt vanskelig å holde kontroll på tempo hele tiden, men sjekket hver eneste kilometer passering og det var nok informasjon for meg. Noen km gikk litt for fort. Da var det bare å roe ned. Jeg har (endelig) lært at hvis det går litt for fort over lengre tid – ja, da er det ikke sikkert det holder helt til mål.

Jeg satte ny pers i Limassol i mars. Jeg var overhodet ikke sikker på at jeg skulle slå den, så hovedmålet var å fortsette å holde meg under 3.30. Det var likevel ikke fritt for at et litt mer hårete mål lurte i underbevisstheten. Derfor skrudde jeg opp tempo noe i forhold til Limassol marathon. Jeg var veldig spent på om det kunne gå, og eventuelt hvor lenge det kunne gå – men jeg følte meg bra fra start, og tenkte at jeg må bare tørre å satse litt.

Jeg hadde vært litt bekymret for at det skulle bli for varmt. Det var meldt sol og vindstille. Fra morgenen var det bare 8 grader, men det skulle stige opp mot 16-17 grader kl 13 når jeg forventet å komme i mål. Jeg brukte mye tankevirksomhet de første 15 km på mitt valgte tempo, og om jeg kom til å få en stekende varm avslutning.

Jeg drakk på nesten alle stasjoner. Gel tok jeg på ca 9, 19, 28 og 35 km. Det er nok næring for meg på maraton. Jeg klarer ikke en hel gel om gangen så jeg spiste totalt tre. Den siste inneholdt koffein. Jeg har sluttet helt med banan, bar o.l. Vanskelig å tygge i fart, og det stjeler for mye energi fra meg. Jeg unnet meg en godsak til, men det kommer jeg tilbake til.

På 20 km føltes det fortsatt bra, og da begynte jeg å tenke delmål. Nå skal jeg ha det gøy og kose meg til 25 tenkte jeg. Slik fortsatte jeg å tenke om de 5 neste km resten av turen. Jeg koste meg maks frem til 35 km. Publikummet i Berlin er helt fantastisk. De bare løfter oss frem. Så utrolig heldige vi som løper er som bare har tusenvis av mennesker som synes det er moro å heie på oss. Jeg løp med norsk flagg på brystet, og hørte heiarop fra flere nordmenn. Siden navnet står på startnummeret var det mange som ropte «Maria» Det er alltid stas.

Det var ikke sånn at jeg sluttet å kose meg på 35 km, men da begynte jeg å kjenne at jeg hadde vært ute på løpetur. Jeg så at jeg lå godt an, og fikk jo litt energi av det, men jeg vet også at de siste km er ganske tøffe uansett. Jeg hadde min verste km fra 37-38. Da sank tempo litt, men jeg sa til meg selv at det er helt greit. Jeg hadde litt tid å gå på i forhold til målene mine. På 38 km serverte de COLA! (der kom godsaken!) Jeg stoppet faktisk nesten helt opp, drakk tre gode slurker cola og tenkte at NÅ Maria er det ingen unnskyldninger for å ligge på latsiden. Nå skal du først og fremst bare komme deg frem til 40 km uten noe tull så får du ta en statusoppdatering der. Jeg fikk i hvert fall noe piff tilbake.

NÅ Maria – er det ingen unnskyldninger for å ligge på latsiden!

På 40 ser jeg ned på klokka, og ser at jeg passerer på 3.13. Jeg har faktisk hele 13 minutter på meg til å klare ny pers. Ikke vet jeg hva som skjedde, men jeg mistet i hvert fall ikke energi av det. Km 40-41 var også morsom med litt svinger og et helt utrolig publikum, og det var ikke lenge etter at vi passerte 41 at vi kunne se Brandenburger Tor foran oss der fremme. For en følelse. Brandenburger Tor er ikke mål. Man skal løpe gjennom og noen hundre meter videre. Det er greit å vite på forhånd. Det visste jeg, og jeg ble helt gira og skrudde faktisk opp tempo ganske bra igjen på den siste km. Jeg hadde til og med energi til å smile og vinke til fotografen inn mot målstreken.

Det var helt fantastisk å løpe over målstreken. Klokken viste at jeg hadde løpt 42,74 km så jeg måtte rett inn på appen for å sjekke min offisielle tid. 3.24.00. Også så rund og fin pers da! 😊
Jeg var så glad og veldig stolt. Ikke var jeg helt utmattet i mål heller. Jeg fikk medaljen min, og gikk for å finne poncho og Kristin som allerede satt på plenen foran Riksdagen.

SOL OG AFTERRUN

Det ble aldri for varmt for meg før jeg kom i mål, men på plenen både strålte og varmet solen akkurat som bestilt. En etter en kom jentene inn strålende fornøyde etter både perser og gode løpeopplevelser, og vi møtte også Bamford gutta igjen. Vi drakk øl og koste oss i noen timer før vi dro mot hotellet. Et minne jeg sent vil glemme.

Stemningsbilde fra Berlin på vei tilbake til hotellet

På hotellet spratt vi en flaske med bobler med en gang vi kom i resepsjonen. Det var godt å komme ut av poncho og løpetøy etter hvert 😊 Vi feiret med deilig middag, og noen av oss tok en liten ekstra afterrun på byen. All grunn til å feire.

Stine, Nina, Kristin, jeg, Sissel og Kristin

Neste dag kunne vi nok en gang nyte en LANG frokost – denne gang helt uten nerver. Bøttevis med kaffe, og bare latter og kos. For en herlig gjeng å reise sammen med. Vi reiste til flyplassen med medalje rundt halsen og den tok jeg ikke av meg før jeg la meg om kvelden 😊 Den medaljen henger høyt i samlingen min. Dette var min maraton nummer 9, og flere skal det bli.

Gjengen jeg reiste sammen med er Nina (@nina_bellesen_thoresen), Sissel (@sisselga), Stine (@stinemoes) Kristin (@kristino66) og Kristin M.
Herlige jenter! La dere inspirere 😊

Jeg rakk ikke å skrive om min 10 for Grete opplevelse på Oslo maraton før jeg dro. Den bloggartikkelen kommer også. Stay tuned! 😊

Maria (@mariasorbo)

Fra stein til stein i Skarvheimen

Fra stein til stein i Skarvheimen


Stein så langt øyet kunne se. Høye, store, flate, lange, løse og glatte. Vi fikk hele spekteret, men for en opplevelse det ble på løpetur i Skarvheimen.

Et nytt år er gått, og det var endelig tid for årets husmorferie igjen.

La meg være ærlig fra start; jeg kommer ikke til å dra på løpetur i Skarvheimen med det første, men bli med meg videre i artikkelen – for jeg har masse fint å fortelle om vakre Skarheimen. Man skal bare tenke gjennom hvordan man vil oppleve den.

Vi 4 jentene har hatt en årlig tradisjon hvor vi har løpt på Hardangervidda. Det har jeg gjort tre år på rad tidligere. Hardangervidda i Telemark er grønn og fin med mange fine flytstier, mens enkelte deler på Vestlandet er røffere med stein og vill natur. Slik er også Skarvheimen +++

Jeg har ikke møtt Sissel, Hanne og Silje siden turen i fjor. Covid har ført til veldig mye mindre samvær med mine løpevenninner fra Skien, så jeg er veldig glad for at vi klarer å holde denne tradisjonen, og har klart å komme oss på tur gjennom hele perioden. Det var superstas å møte jentene i Drammen for å ta Bergensbanen sammen til Finse torsdag ettermiddag. Vi koste oss på toget med mye skravling og oppdateringer.

Vel fremme på Finse som var nyoppusset siden sist jeg var der fikk vi servert komper (komle, raspeball, potetball for den som vil) til særlig Silje og meg sin store glede. Vi fikk i hvert fall fylt på med mat før turens første etappe dagen etter som var den lengste, og med en værmelding som ikke akkurat var lys.

Dag 1: Finse – Iungdalhytta

En god natts søvn og frokost så var vi klar for å sette ut på de første 44 km. Det var småregn i lufta og litt tåkete. Det begynte veldig bra med fin sti. En god del oppover så vi fikk raskt varme i kroppen. Etter ikke altfor lenge lettet også tåken, og mengdene med regn som var meldt kom aldri den dagen. Bare småregn innimellom. Etter de første 15 km kom vi til Geiterygghytta hvor vi gikk inn, kjøpte kaffe og solo og spiste matpakken vår. Det er veldig hyggelig å gå inn for lunsj, men man skal ikke sitte for lenge. Da blir man kald og det kan føles litt tungt å få bena i gang igjen. Etter en halvtime var vi i farta igjen. Mange folk i fjellet kom gående mot oss denne dagen.

Ikke altfor lenge etter Geiterygghytta så begynte det første partiet med mye stein denne helgen. Det var krevende. Stein så langt øyet kunne se. Høye, store, flate, lange, løse og glatte. Vi fikk hele spekteret. Fredag var det glatt i regnet. Jeg følte meg som bambi på isen med mine Inov-sko som jeg er så glad i. Jeg hadde også en skikkelig Donald Duck tryning ned i steinura, men det gikk bra. Jeg fikk en skikkelig smell i en skulder og hofte, men ikke noe skade. Det gikk fort over. Jeg kunne ikke landet bedre. Etter over 20 km med disse forholdene tæret det litt på for oss alle til tross for et ekstremt bra humør på gjengen. Vi ble bekymret for at vi ikke skulle rekke middag, det som er vårt eneste tidsmål på disse turene. Det vil si, å rekke middag er et mål, men å dusje før middag er hovedmålet og det har vi alltid klart. Vi ble plutselig overrasket med mye fin flytsti de siste 7-8 km, og vi fikk opp farten igjen. Det endte godt. Vi ankom Iungdalshytta 18.30, fikk vite at middag ikke ble servert før kl 20 og vi fikk dusjet. 9.5 time var vi ute denne dagen inkludert lunsjstoppet på Geiterygghytta.

Elgkarbonadene og rødvinen smakte godt på den koselige Iungdaslhytta, men jeg kan ikke si at vi fikk en god natt søvn. Akkurat denne natten fikk vi ikke sove. Jeg følte fortsatt jeg lå og løp på natta.

Dag 2: Iungdalshytta – Breistølen

Lørdag våknet vi opp til strålende sol. Helt etter hva værmeldingen hadde «lovet». Iungdalshytta og omgivelsene rundt så ut som et postkort, og mange flere postkort møtte oss den dagen.

Vi begynte med veldig fin sti, men det gikk oppover så løping ble det ikke fra start. Det var heftige stigninger stort sett hele veien til vi møtte steinen igjen så det gikk ikke unna tempomessig.

Vi ble igjen bekymret for tid, lurte på om det var dumt at vi hadde gitt oss selv en ekstra time på morgenen, og etter hvert lurte vi også på om vi kom til å rekke middag denne dagen.

Vi skulle «bare» løpe 30 km fra Iungdaslhytta til Breistølen, men det var ikke hvilke som helst 30 km. Nok en dag med ekstremt mye stein. Forskjellen var at de i hvert fall var tørre så da var problemet med glatte sko borte.

Jeg sa til Silje at jeg tror kanskje jeg hadde grått en liten miniskvett hvis det hadde fortsatt å regne denne dagen. Jeg er automatisk baktropp på disse turene. Jeg er jo en asfaltsluker. Heldig er jeg som får lov å være med terrengdronningene på tur.

Min svakhet er teknikk i terrenget, og det er ikke mye som skal til for at det blir en luke bak til meg, men jeg klarer meg på et vis og minner meg selv på at med god kondisjon og jernvilje kommer jeg fremover.

Etter langt om lenge møter vi et gående hyggelig par som kommer mot oss. Jeg var usikker på om jeg ville høre hva som ventet meg videre mot Breistølen, men da de sa at «det kommer til å bli som en golfbane etter hvert» så steg optimismen betraktelig, men ikke med en gang la de til – og det skal i hvert fall være sikkert.

På et tidspunkt lurte Silje og jeg på om dette paret ikke så forskjell på stein og golfballer, og vi fikk mye tørr humor om golfbaner og golfballer. Det ble også mye ordspill med at vi ble steingale, steinforbanna og vi var veldig enige om at vi er glad for at ingen er gift med en Stein, for der og da hatet vi stein.

Men paret hadde helt rett. Plutselig løsnet det opp til en utrolig fin avslutning på turens andre etappe. Flytsti, og vet dere hva? De siste to km var GRUSVEI! Selv asfaltslukerens kropp jublet ikke over det. Det var ikke godt å dundre nedover grusen, men vi fikk opp farten og klokka var bare 18 når vi ankom Breistølen.

På Breistølen gikk de mot sesongslutt så her viste det seg at det kun var vi og en eldre mann som var gjester. Vi kunne være med å bestemme når vi ville ha middag.

Altså, nærmere himmelen kommer man ikke etter den etappen der. Vi fikk dusjet, og her fikk vi store fine rom hvor ingen måtte opp i overkøya.

Flaks for meg som hadde lovet på tro og ære at jeg skulle ta overkøya siste natta. De hadde verdens største peisestue med store myke sofaer med ullpledd og fleecepledd som bare ropte på oss.

Vertskapet fyrte opp i peisen, og vi rakk til og med å dele en flaske rødvin før middag. Gjett om vi koste oss. Deilig fjellørret ble servert med is og multer til dessert.

Tilbake i sofaen for restitusjon, rødvin og koselig skravling – og ikke minst mye latter når vi så tilbake på de to første etappene. Det er jo nettopp det som skjer. Det skaper gode minner og vi ler når vi ser tilbake. Det endte jo så bra begge dager.

Likevel gjorde vi skikkelig research med vertinnen om veien videre neste dag. Da skulle vi nemlig rekke Valdresekspressen fra Tyinkrysset kl 17.35. Måtte vi stå opp før hanen galer? Nei, kunne hun fortelle. Vi ville møte et steinparti, men det var ingenting i forhold til hva vi hadde vært gjennom på dag 1 og 2. Vi ville ikke bruke lengre tid på de siste 30 enn vi hadde gjort på de 30 hvor vi kom fra. Vi fikk spist en deilig frokost før start.

Dag 3: Breistølen – Tyinkrysset

Det begynte bra med fine stier oppover. Det hadde vært minusgrader på natten, men det var meldt strålende sol. Vi hadde på oss altfor mye klær fra start, og det var bare å kaste av seg. Dette ble den varmeste dagen fordi det var lite vind.

Vi lurte på hvor langt dette steinpartiet som er «ingenting» egentlig var? Vi gikk for 5 km når vi tippet for ikke å være altfor optimistiske. Det ble bra forhold. Ja, vi passerte steinpartiet, men vi hadde også mye fin sti denne dagen.

Da vi hadde 10 km igjen dukket det opp reinsdyr rundt oss. Mange. Vi fikk en skikkelig bonus naturopplevelse. Den ene bekken jeg krysset hadde nok stein til at jeg kom tørrskodd over. Da ble jeg plutselig litt glad i stein igjen.

Jeg er nemlig håpløs på det å hoppe fra stein til stein over bekker og små elver eller hva vi skal kalle det. Jeg er så pinglete. Jeg bestemte meg bare for å vasse over alle. Gå gjennom vannet uten å tenke. Mye mer effektivt for meg.

Etter den store fine reinsdyropplevelsen startet nedstigningen mot Tyin. De siste 4 (!) km foregikk på grus og asfalt. Ganske hardt for kroppen, men det førte til at vi kom til målet vårt i Tyinkrysset allerede kl 16.

Vi drømte om dobbel burger og mye mat, men det var en Joker som lå i forbindelse med bensinstasjonen. Ingen burger i sikte, men vi fikk fylt på med mat, drikke og godteri likevel.

Både der og da og på den 4 timer lange bussturen mot Oslo. Vi rakk også å skifte til tørre klær og tatt en liten kattevask før bussturen. Flaks for alle andre på bussen.

I mål i Tyinkrysset

Hanne, vår eminente reiseleder har booket de fine hyttene og gjort masse research på forhånd. Alle fire hadde gjort research på løypa i mer eller mindre grad, men Hanne og Sissel er løypesjefer.

Det kom ikke som en overraskelse på oss at vi møtte stein vil jeg understreke, men det er umulig å vite akkurat hvor mye og hvordan det vil fungere på en slik løpetur.

Når vi løper på disse turene så dobler vi som regel distansen i forhold til de som går i fjellet. Ofte opplever vi at det ligger betjente eller ubetjente hytter ca hver 15-20 km. Dette har alltid fungert bra, og det gikk også bra denne gangen – men på denne turen fikk vi følelsen av mer kamp om tiden.

Det ville gått ut over ordinær middag (vi ville alltid fått mat på et vis), kos og restitusjon. Vi skulle helt fint klart oss, men kvelden er også veldig betydningsfull på disse turene. Både at kroppen får hvile og at vi får kost oss og hatt det hyggelig (les: drukket rødvin).

Noe å tenke over før man legger ut på tur dersom denne turen skulle friste for andre. En hardbarka fjelløper vil nok synes at dette er null problem.

Tenk fjellvett!

Med årene har vi også blitt mer erfarne, hatt noen opplevelser og blitt litt eldre og mer risikotenkende så sikkerhetsnivået øker for hvert år som går.

Uansett værmelding er lett regntøy, dunjakke, ullundertøy, varmeelementer til hender, lue/pannebånd, kart og kompass, førstehjelpsutstyr, et tau osv alltid med. Vi har gpx-filer av turen lastet inn på alle klokker. I år hadde vi også oppgradert til to vindsekker og en satellitt telefon. Det er viktig å kunne fjellvettreglene, og været kan snu fort.

Konklusjonen er at Hardangervidda har så langt vært mye snillere med oss, men vi kunne aldri vært foruten denne opplevelsen i Skarvheimen. For et vakkert stykke Norge. Vi er heldige i dette landet.

Jeg kommer gjerne tilbake Skarvheimen, men da kommer jeg gående😊 (tror jeg … har lært at man aldri skal si aldri, når jeg tenker meg om).

Maria 😊

ECOTRAIL 2022 – VÅRENS VAKRESTE OG GRØNNESTE TUR I OSLO

ECOTRAIL 2022 – VÅRENS VAKRESTE OG GRØNNESTE TUR I OSLO


Åh så glad jeg er for at verden føles normal igjen – dessverre ikke på alle måter, men i hvert fall når det kommer til corona-pandemien. Endelig skulle jeg få bruke startnummeret jeg vant til Ecotrail 2020. For 4. gang var jeg klar for den 80 km lange ferden i Oslos vakreste omgivelser.

Onsdag, tre dager før møtte jeg Nina på Anton Sport for å hente startnummer. Da kjøpte vi årets fine Ecotrail trøye. Devold, nydelig tynn ull i fine farger.

Løpet startet kl 7 i år, og klokken ble stilt på 04.40. Når man skal løpe et løp er det en del ting som skal være på plass før man setter i gang, og det trengs blant annet x antall kaffekopper 😊 Det var en nydelig morgen, og det lå an til å bli en fantastisk dag. Sol, men ikke altfor varmt siden det var meldt litt vind, noe som ikke er så farlig på et så langt løp synes jeg. Det vil bare oppleves forfriskende.

Kristin, Karin og jeg satte oss på trikken fra Kjelsås kl 6, og møtte opp på Elgsletta på Grønland i god tid. Rett i dokøen, for deretter å stille seg der en gang til etterpå. Noen som kjenner seg igjen? God stemning, musikk og løpeklare folk på Elgsletta.

Jeg, Kristin og Karin før start

I år hadde jeg ingen avtale på forhånd om å løpe sammen med noen. Jeg tenkte at jeg fikk gå ut å se hva jeg kunne klare på egenhånd. Likevel ble det til at Karin og jeg holdt sammen alle 80 km, noe som var veldig hyggelig og som jeg kjente underveis og i etterkant at var bra. Det er fint å samarbeide på lange løp. Vi gav hverandre hele tiden mulighet til å løpe fra dersom en av oss ville det, men vi holdt et tempo som begge var godt fornøyd med.

Vi gikk hardere ut enn jeg har gjort tidligere. Jeg hadde bestemt meg for å være litt mer offensiv i år samtidig som jeg skulle beholde fornuften. Ingen lett match nødvendigvis. I tillegg var det ikke fritt for skravling mellom nordmannen og svensken oppover og innover i Maridalen, men det ble naturligvis mer stille i de bratte oppoverbakkene, som feks opp mot Fagervann som er lengre enn jeg husker hvert eneste år.

Terrengdelen er min svakhet. Selv om jeg er glad i skog og fjell, så er jeg en bedre løper på det jeg kaller trygt underlag som asfalt og grus. Likevel, turen over Fagervann synes vi at fløt bra. Morsomt parti. En periode hadde vi en danske med oss i det skandinaviske toget i gjennom skogen. Vi prøvde å slippe han forbi, men han var helt fornøyd med den norsksvenske pacen. Det er moro med Ecotrail. Det er jo et løp hvor man snakker litt sammen i løypa, og da får man med seg alle nasjonalitetene som er ute. I år var det 50 nasjonaliteter på startlisten, og vi snakket med tyskere og engelskmenn og flere til.

Skal ikke lyve å si at det ikke var godt å komme ned på grusen ved Skjærsjødammen. Da var det ganske grei plankekjøring ned til Sognsvann. Bare å nyte før de heftige stigningene startet opp mot Vettakollen. Karin og jeg var flinke å minne hverandre på mat og drikke jevnt og trutt, så næringsmessig gikk turen veldig bra. Vettakollen er rosinen i pølsa på Ecotrail. Det er verdt å melde seg på 80 km for å få med seg den. I år kjente jeg litt på distansen oppover dit. Ah, har vi gått litt raskt ut? Det er langt igjen. Går det bra med den starten vi har hatt? Man får energi bare av å snu seg i Vettakollen å se utover den flotte byen vår. Etter å ha nytt utsikten et lite øyeblikk satte vi i gang på siste delen mot Frognerseteren hvor første matstasjon og starten for 50 km går.

Nå er det bare 19 km til neste stasjon, det er jo ingenting

Like før matstasjonen møtte vi Nina og Geir som hadde satt i gang løpet kl 6. Det er mulig for de som kategoriserer seg selv som baktropp og trenger en ekstra time. Vi hadde avtalt klemmestund på forhånd, og det var så kos å møte de i løypa. Full energi på Frognerseteren med stjerneservice fra funksjonærene. Geir Jarle (Springtime) ropte ut at «nå er det bare 19 km til neste stasjon, det er jo ingenting» og tankene som slo meg på vei opp til Vettakollen bare blåste bort. Fikk slått av en prat med Asics Frontrunner-Simen som serverte drikke og kanelgifflar ++, og fikk vinket til 50 km venninnene mine Stine og Kristin som sto klare til start 2 minutter etter at vi passerte matta. Åh, livet smilte på Frognerseteren altså.

Møtte Nina i løypa like før Frognerseteren
Karin, jeg og Nina i farta
Karin, Nina, Geir og jeg før vi passerer matta på Frognerseteren – full av ny energi

Videre gikk turen mot Holmenkollen hvor jeg visste at venninne Marita sto løypevakt. Enda en klem i løypa. Positiv energi. Det er ganske grei stigning oppover bak hoppbakken, og der løp Stine og Kristin med sine friske ben pent forbi oss, men ikke før jeg hadde stjålet klemmer fra de også. Lurer på om klemmebehovet på løp har blitt større i løpet av pandemien? 😊

Området oppi Voksenkollen kjenner man godt i bena. Jeg går for en kort beskrivelse og sier «bratt» Utrolig deilig å passere t-bane stasjonen å starte på det som føles som nedover til Sørkedalen selv om det ikke bare går nedover. Vi har både et parti forbi Nordmarkakappellet og i terrenget ved Blankvann hvor man kjenner at man lever. På grusen nedover til Sørkedalen fikk Karin og jeg oss en aha-opplevelse. Vi hadde ikke sett på klokka på en stund, og den var ikke så mye som vi trodde. Vi ble positivt overrasket, og bestemte oss for å ta et ekstra minutt eller to på neste stopp. Vi begynte å drømme om brus. Vi krysset fingre og håpet på brus på neste matstasjon, og hva ventet oss der? Iskald cola med masse sukker i. HURRA!

Feelgood i Sørkedalen!

Cola og buljong ble fortært. Rene festen! Energien var nok en gang fornybar. Det er bare helt utrolig følelse på ultra. Man kan bli sliten gang på gang, men så får man også ny energi gang på gang. Vi var rustet for den 3 km lange oppoverbakken fra Sørkedalen før vi skulle inn i terrenget mot Fossum. Det er ca en mil fra Sørkedalen til Fossum, men vi raser ikke akkurat avgårde på den terrengbiten. Godt å få litt vann i hodet i Østernvann. Tradisjonen tro. Litt langtekkelig gjennom skogen denne gangen, vi drømte om mer cola, og det fikk vi på Fossum.

Cola og oppskåret appelsin. Altså, det siste er aller best! Oppskåret appelsin er uslåelig på ultra, og ihvertfall på en deilig sommerdag. På Fossum var plutselig Geir Jarle igjen, ultra-Hilde og mange andre fine folk fra det beste løpesamfunnet. Siden Fossum var siste ordentlige matstasjon (trodde jeg) så feiret jeg med å fylle litt cola i den ene drikkeflasken min.

Vi tok fatt på Lysakerelven. Den er det lett å ha diverse tanker om på forhånd. Vi var spent på om det var gjørmete etter noen regnværsdager tidligere i uken, men utrolig nok var det nesten tørt alle de 80 km den dagen. Man kan bli lurt av å tenke at man skal løpe ned Lysakerelven, for den går virkelig ikke bare ned. Den er veldig kupert! Men denne gangen synes jeg Lysakerelven gikk så bra. Vi koste oss maks langs den i år, utenom den kneika opp til Bærumsveien. Fyttirakkeren, hva skjedde der? Jeg sto og hang 20 sekunder over autovernet før jeg kunne løpe videre.

Den siste lille mila

Lysaker – bare en mil igjen. Flatt. Asfalt. Jeg er på plass i mitt rette element, men var hodet det etter 70 km? Ikke helt denne gangen synes jeg. Det gikk forsåvidt bra fra Lysaker til Bygdøy. Drikkestasjonen på Thaugland var blitt til en ordentlig matstasjon så der ble det mer appelsinspising. I tillegg fikk jeg en Mourton gel av Karin som jeg håpet skulle gjøre underverker. Vi luntet videre, og på Skøyen sto foreldrene mine og heiet på oss. Det var så stas! Vi stilte opp for et bilde. De synes ikke det så ut som vi hadde løpt 75 km, men det er vel sånn bare snille foreldre kan si, eller hva? 😉

Jeg bestemte meg for at Bygdøy IKKE skulle føles som en strafferunde. Det er jo bare fint å løpe der, men altså – Frognerkilen – da gikk rullegardinen litt ned for meg. Også så nære! Da var det bra å ha Karin der som var positiv som en sol! Color Line terminalen spraket foran øyene mine. Få den bak oss var det eneste jeg kunne tenke på. Det ble litt intervaller med løping og gåing. Nå gjaldt det å komme seg til Aker brygge for å starte på sjarmøretappen.

Jeg vet ikke om jeg så dødssjarmerende ut over Rådhusplassen på vei til Vippa, men jeg var ihvertfall glad for at vi nærmet oss mål. Karin og jeg var enig om at vi hadde hatt en fantastisk dag i løypa, og målet vi satte oss om å komme inn under 11 timer samtidig som vi skulle kose oss underveis klarte vi med glans. Vi ser målstreken, og vi blir heiet i mål av løpevenninner med norske flagg.

Karin og jeg på vei mot mål
Finish line

Det var så deilig å løpe i mål på Vippa. For et sted! Kult og trendy, ute og inne, god mat og drikke og sjøen rett utenfor hvis man vil ta seg et bad. Tanken på at man nå kan drikke og spise så mye man vil uten at man skal løpe videre er fantastisk, men matlysten sto ikke i stil med tanken. Jeg brukte hele kvelden på å spise et lite fat med nachos.

Karin, jeg og Kristin møttes igjen i mål
Stine, Tonje, Kristin O, jeg, Karin og Kristin M.
Wenche var den heldige heia-venninnen som fikk æren av å løfte ned salte og svette meg fra pallen et par ganger

Stolt var jeg også når Nina (@nina_bellesen_thoresen) og Geir (@funwithrun) kom i mål. Nina som er selverklært baktroppsløper på ultra, løp 80 km for første gang virtuelt i fjor sammen med Even Nederg og meg. Det ble en veldig fin tur, men i år skulle hun til pers for første gang på «ordentlig» Ecotrail, og hun bare nailet det. Hun og Geir kom i mål med det største smilet en god halvtime før tiden gikk ut, hadde bare kost seg glugg i løypa og hatt en fin tur fra ende til annen. De hoppet rett i sjøen sporty som de er, og til slutt fikk vi allesammen feiret med et glass gode bobler.

For et løp Ecotrail er. Gøy, grønt og hipt i skog og by! Det er og blir en tradisjon for meg – uansett om jeg egentlig ikke løper med startnummer i terreng. Det gjør jeg på Ecotrail. For alltid!

Vil du bli med? Her finnes alle distanser. 10 km, 21 km, 31 km, 50 km og 80 km. Meld deg på til neste år da vel 😊

Maria

Fra 10 km på Sentrumsløpet til 80 km på Ecotrail

Fra 10 km på Sentrumsløpet til 80 km på Ecotrail


Der har dere meg. Løping er gøy, og jeg er med på alle distanser fra 5 km til 80 km. Jeg har dristet meg til 166 km én gang, men foreløpig har det blitt med den ene gangen.

Til nå i år har jeg gjennomført en maraton i Limassol og 10 km på Sentrumsløpet. Førstkommende lørdag venter Ecotrail 80 km, og jeg gleder meg så veldig.

Ecotrail skal jeg gjennomføre for fjerde gang. Det har blitt en fin tradisjon. Her legger jeg bort store tidsambisjoner og tunnelsyn, og fokuserer på løpeopplevelsen, den lange fine turen og det sosiale som er helt unikt på ultraløp. Har et slags mål, men det skal være tid å hilse på andre og kose seg i løypa.

Det som også er en fin tradisjon, er Sentrumsløpet. Løpet som har eksistert i over 40 år, som er en av Oslos store løpefester og som var et av mine første løp med startnummer. Det bidro til stor løpeglede, og lyst til å melde seg på flere og flere løp. Jeg pleier å løpe 10 km her, men man kan også løpe 5 km om man ønsker det. Årets løperapport fra Sentrumsløpet som gikk den 23. april kommer ikke et minutt for tidlig, men jeg vil likevel dele min løpsopplevelse.

I år så startet min Sentrumsløpsopplevelse med å tilbringe torsdag kveld og deler av fredagen på Runner’s World sin stand på startnummerutdelingen. Utrolig moro å være der, hilse på folk, snakke med folk og dele noen opplevelser og ikke minst forventninger til årets løp. For det er jo slik at selv om Sentrumsløpet er en stor løpefest gjennom Oslos gater, så er det alltid høye forventninger til løypen som kan være ganske tøff i starten hvis man blir litt for ivrig, og til været som ALLTID er (litt for) bra under løpet.

Beste utsikten fra Runner’s World standen

I år igjen skinte sola høyt på himmelen når løpevenninne Kristin og jeg dro ned til sentrum for å løpe. I byen møtte vi flere venninner som skulle løpe og supportere. 10 km distansen er litt spesiell. Den er litt brutal, og jeg blir som alltid nervøs. På Sentrumsløpet er det ikke fartsholdere, og det kan være litt vanskelig å planlegge løypen når det er kupert synes jeg. Det er vel derfor det er litt for lett å gå hardt ut fra start. Jeg prøvde å tenke at jeg skulle ta det pent fra start, og så får det gå som det går.

På startstreken sammen med min venninne Stine

Startskuddet går

Oppvarming og oppstilling på Karl Johan før startskuddet gikk. Litt trangt i starten. Det bremser seg selv. Nytt av året er at vi løp til venstre foran slottet i stedet for gjennom parken. Det var litt godt å svinge ned den bakken etter å ha startet oppover.

I hodet mitt gjelder det bare å passere monolitten i Frognerparken så er resten en «lek». Slik har det føltes tidligere. I år synes jeg det gikk ganske så fint opp til monolitten.

Den andre km gikk altfor fort, så jeg prøvde å bremse ned litt, men det var ikke helt fritt for superwoman-følelser, og da vet vi alle hvordan det kan gå.

Gira ble jeg også av at herlige super-supporter Nina sto og heiet med liv og lyst ved Frognerbadet. Noen meter etterpå sto pappa langs løypen. Fantastisk med venner og familie som heier.

Her hilser jeg på pappa som heier i rød jakke på sykkel

Monolitten ble passert, og «leken» kunne starte. MEN – superwoman ble igjen ved monolitten. Aaah, plutselig ble det varmt og tungt. Bygdøy allé som vanligvis ikke skremmer meg selv om den går opp før den går ned, ble blytung.

Jeg følte meg som en skilpadde over bakketoppen ved Frogner kirke, men registrerte at Ingrid Kristiansen sto der og heiet på alle løperne slik hun pleier. Det er gøy!

Vanligvis drikker jeg ikke på 10 km løp hvis jeg ikke må, men denne gangen tenkte jeg at jeg MÅ drikke. Drikkestasjonen kommer i bunnen av bakken nærmere Solli plass.

Denne gangen var det plutselig mulig å få drikke to steder tett i tett, og jeg begynte med et glass vann. Da stoppet jeg faktisk helt opp og drakk en slurk og kastet resten over meg. Noen meter senere ble jeg fristet av sportsdrikk, og tok imot det også.

Supportervenninner

Ferden fortsatte, og det er jo litt moro å ikke være helt ferdig når man kommer ned i folkehavet på Rådhusplassen så jeg prøvde å «hvile», riste litt løs og ta meg sammen nedover dit.

Det var nok et stivt smil i fjeset gjennom Rådhusplassen, men det er bare den beste plassen i løypen når det gjelder publikum.

Her sto jammen Nina igjen også. Jeg ble så GLAD! Hun som heier på meg og alle andre når hun ikke kan løpe selv. En dum strekk i leggen gjorde at hun måtte stå over løpet, men hun VANT både kjente og ukjente løpere sitt hjerte med heiarop og heiaplakaten sin.

Verdens beste supporter Nina heiet ivrig på alle i løypa

Fra Rådhusplassen og opp til Bankplassen, innimellom og nedi mellom før vi svinger opp igjen mot Karl Johan og mål. Altså, det slår ikke feil. Uansett om jeg løper 10, maraton eller ultraløp så er de siste km ganske tøffe.

Jeg turte ikke en gang å se på klokken hvordan jeg lå an. Jeg kunne uansett ikke gjort noe med det tror jeg. Jeg fikk bare løpe det jeg klarte.

Ganske deilig følelse når man når den første portalen på bakketoppen på Karl Johan – som jeg første gang trodde var mål (Skrik! Så feil kan man ta, men ble sendt fort videre) før det går nedover mot det riktige målet.

Publikum heier deg frem, men vent litt – midt i folkehavet så hørte jeg en stemme som tronet over alle andres. Det var Marita, min andre løpevenninne som dessverre også måtte stå over på grunn av skade. Hun heiet med alt hun hadde av stemme, og fikk meg til å smile på vei til mål. Det var deilig å krysse målstreken, og få medaljen rundt halsen.

Marita – med tidenes heiarop!

Jeg ser ned på klokka, og er veldig fornøyd med tiden. 45.39. Det er ikke pers, men helt klart innenfor målet hvor jeg er på 10 km nå. Jeg skjønner da at det har gjort vondt fordi det faktisk har gått ganske fort til å være meg og det var varmt.

Det var de siste km som buttet imot mest. Utrolig nok gikk det unna den kilometeren hvor jeg stoppet for å drikke. Men altså, denne gangen klarte jeg ikke å forholde meg til klokka underveis fordi det var et lite blodslit.

Kristin og jeg
Stine, Kristin og jeg

Likevel, jeg elsker Sentrumsløpet og gleder meg allerede til neste år. Det er et skikkelig feelgood løp som alle kan delta på. Hvis du ikke har prøvd – prøv! En løpefest du ikke vil gå glipp av.

Nå er det bare å lade opp til 80 km! Litt større sirkel rundt Oslo, men en veldig FIN sirkel. Sees vi på Ecotrail?

Hilsen Maria 😊

Ukategorisert