I fjor deltok jeg på Hytteplanmila for første gang. Til tross for en god del motvind den dagen så var det bare en enorm feelgood opplevelse, så da påmeldingen åpnet for 2022 satt jeg klar på PC like spent som om jeg skulle på verdens største konsert. Det er nesten slik. Startnumrene blir revet bort på Hytteplanmila også, så det er bare å sikre seg plass når man kan.
Forberedelser og antrekk
Lørdag 22. oktober var en frisk høstdag, men med nok varmegrader til at man måtte bruke mye tankevirksomhet på antrekket. Jeg hadde en t-skjorte jeg skulle løpe med, men trenger jeg noe under? Holder det med sleeves? Kan jeg løpe bare i den? Og shorts er vel bankers? Tusen spørsmål! Jeg vet godt hva som fungerer best for meg nå, og jeg treffer som regel alltid riktig, men det hender det er vanskelig å se for seg den t-skjorten når man har lyst å pakke seg inn i bobledress og polvotter på morgenkvisten.
Nina, Ellen og jeg dro sammen til Hytteplanmila. Vi visste at vi kom til å møte mange venninner som også skulle løpe, andre løpevenner og i tillegg løpevenner fra SoMe som vi skulle hilse på for første gang. Man føler jo at man kjenner hverandre allerede når man følger hverandre, så det er helt naturlig 😊 Løpelivet altså. Det byr på mye moro.
Fullt liv og god stemning når vi ankom hallen på Røyse. Startnummer og morsomme ting som t-skjorte, bøff og sokker i boks. Påfyll av mat, skravling med andre, lang men effektiv kø på do, og så … brrr, av med langerma og ut å varme opp. Var greit med sleeves. Det var ikke varmt. Jeg løp rolig rundt og rundt på banen, og tenkte at her er det bare å holde det gående frem til løpet starter å håpe på at man ikke sliter seg ut før start.
Før oppvarming fikk jeg snakket med Svein-Erik og Lasse som skulle være fartsholdere på 42.30. Det er jo altfor raskt for meg, men jeg hadde bestemt meg for å legge meg helt bakerst i den puljen denne gangen i stedet for i 45-minuttersgruppen. Det er mange som vil løpe i den puljen, og det kan bli vanskelig å komme frem og forbi dersom man tror at man kan klare raskere, og blir det en dårlig dag så får de heller ta meg igjen.
Klar for start
På tide å stille seg opp til start. Jeg hadde fått bra varme i kroppen under oppvarming, og i startfeltet fryser jeg aldri. Der er det mange mennesker, og jeg er sikker på at adrenalinet i kroppen har begynt å gi effekt. Møtte Julie i startfeltet, og fikk vekslet noen ord. Hun er raskere enn meg så jeg stilte meg litt bak. Jeg la også merke til Kondis-Tim i feltet, og flere andre kjente ansikt.
Startskuddet gikk, og endelig var vi i gang. Hytteplanmila starter med nedoverbakke den første kilometeren. Det gjelder å ikke ta helt av, men det er lettere sagt enn gjort. Den gikk selvfølgelig fortere enn den burde. Sånn er livet.
Det flater litt ut, og mellom 3-5 km er det litt småkupert forbi noen bondegårder, og allerede da må jeg innrømme at jeg tenkte tanken; startet jeg for fort? Jeg gledet meg til bakken nedover mot Steinsletta hvor man etter hvert passerer 5 km.
Jeg så Svein-Erik og Lasse langt der fremme svinsende med flaggene sine, og jeg så ryggene til Julie og Tim. De var litt mer innenfor rekkevidde så de var veldig bra harer uten å vite det. Nede på Steinsletta fant jeg flyten.
Det er jammen bra tempo på folk rundt meg, tenkte jeg, og likevel klarer jeg å henge med uten å føle at jeg skal dø. Det gikk såpass fort at jeg fant ut at jeg kunne koble meg på en rygg å ligge bak der å «hvile litt». Hvile i 4.10 tempo er ikke risikofritt. Dette kan jeg få skikkelig juling for senere i løpet, men bena fløy av gårde. Jeg satset.
Vil det gå bra eller får jeg juling?
Litt spennende å svinge inn på Selteveien. Det var der vi møtte motvinden så til de grader i fjor, og Selteveien er ikke helt flat. Ca 15 høydemeter får vi her, men jeg la merke til i bilen når vi kjørte dit at de høydemeterne stort sett er mellom 6-7 km så det hadde jeg med meg i løypa. I år var det heller ikke meldt vind så forholdene burde ligge til rette.
Ja, det var mye bedre å svinge inn på Selteveien i år enn i fjor. Vinden var fraværende, jeg var forberedt på slakt oppover mellom 6-7 km og inni meg tenkte jeg at sletten fortsetter mellom 7-8 km. Mellom 8-9 km blir det litt spennende miljøforandring innimellom mye trær (Det gjelder å finne de små gledene) og 9-10 km er bare rock’n’roll med nedtelling av meter og oppoverbakke på slutten.
Jeg koste meg fortsatt fra 6 km skiltet jeg. Jeg tenkte at det bare er å kjøre på, og om kort tid er det hele over. Fartsholderne ble som forventet vanskelig å skimte etter hvert der fremme, og Julie lå litt for langt foran, men Tim sin rygg hadde jeg kontakt med. For meg var det utrolig. Jeg vet at Tim har vært skadet og ikke helt på egen formtopp, men for meg var det likevel veldig overraskende og plutselig løpe i sånn et selskap. Det trodde jeg var uoppnåelig.
For en dag og opplevelse. Som jeg koste meg. Like ved 9 km passering kom jeg opp på siden av Tim, og jeg var litt usikker på hva jeg skulle si, men jeg sa «Heia Tim» og smilte. Tilbake fikk jeg masse heia-rop. Ivrig og entusiastisk. Det var så GØY! 😊 Veldig hyggelig! Ok, ifølge Tim så gliste jeg visst så stort at det helt sikkert stemmer det med at om det ikke var for ørene … så hadde smilet gått rundt.
Den siste kilometeren går som sagt litt oppover. Samtidig kan man telle ned per hundre meter, og det er deilig. Et herlig publikum var det også langs veien her. De siste 200 meterne er opp en bakke. Den kan virke brutal i hodet, men den er ikke så ille som man skulle tro. Man ser raskt målportalen der oppe, og da blir man motivert. Den vil man bare gjennom – fortere enn svint 😊
Mestringsfølelse
Over målstreken og jeg kaster blikket ned på klokka. Er det sant? Jeg ser 43 tallet for første gang i mitt liv. 43.29. Jeg får ikke den offisielle tiden med det første for jeg har mistet dekning på telefon, men jeg får medaljen og jeg møter både Julie og Tim i mål og etter hvert mange andre løpevenner. Veldig hyggelig var det å møte RW medblogger og Ninjagirl Therese for første gang. Jeg traff også igjen fartsholderne, og fikk jublet ut hele min mestringsfølelse.
Vi fikk på oss klær, spiste boller og drakk kaffe. Ingen hast med å reise hjem for vi kjente folk på pallen også. Der var blant annet Asta, 15. plass av alle damer og aldersklassevinner. Helt rått og veldig inspirerende.
I bilen hjem fikk jeg endelig frem det offisielle resultatet, og det var 43.29 akkurat slik klokka sa. Jeg var ikke den eneste som satte pers denne dagen. Veldig mange gjorde det. Løpeforholdene var hundre prosent. Ekstra moro var det at flere av oss jentene skulle hjem til Nina å feire den kvelden. En god gammeldags afterrun. Her hadde vi også andre store ting å feire. Venninne Lauren fullførte nemlig sin aller første maratondistanse den dagen med Hytteplanmila midt inni. Dette gjorde hun sammen med Torbjørn fra Run4 som også løp maraton for første gang, Wenche, Thomas og Aretha. Spreke folk! Superimponerende. Mye å feire 😊
For min del har det blitt en persehøst. Jeg er en som blir motivert av det. Jeg har kun en konkurrent, og det er meg selv. Jeg har vært ganske vanskelig å slå en lang stund, men denne høsten har jeg jammen knust meg selv – og det er gøy! 😊 Den dagen jeg ikke klarer å slå mine egne tider kommer jeg til å fortsette å løpe, for viktigst av alt er løpegleden – men så lenge en pers er innenfor rekkevidde kommer jeg ikke til å klare å slutte å jakte på den 😉
Jeg trodde Hytteplanmila var sesongslutt i år, men nå er jeg jammen usikker. Er veldig nære påmelding på et siste løp. Kanskje vi sees på Jessheim 😉 Og – om noen dager sitter jeg klar for å melde meg på 2023. Hytteplanmila skal jeg ikke gå glipp av. Et av de hyggeligste løpene jeg vet om. Jeg skrev det i fjor, og skriver det igjen; Hytteplanmila får med seg eliteløpere, men de tilbyr også fartsholdere helt opp til 100 minutter. Det er så inkluderende. Dette er et løp for absolutt alle.
Maria 😊
Foto: Hytteplanmila, venners og egne bilder
