Er trening straff, eller er det belønning? Og hvor ofte setter vi begrensninger for oss selv, når vi egentlig klarer ganske så mye mer? Her er er et eksempel på hvordan du kan skvise litt ekstra saft ut av sitronen.

Det er søndag ettermiddag, ruskevær, og jeg er på vei til treningssenteret. Jeg er fast bestemt på å løpe 10 kilometer og 400 høydemeter på mølla for å nå ukens mål, men jeg har noe mer i tankene:

Det hadde vært mer smågodt, snacks og rødvin enn normalt denne helgen – og man slipper ikke ustraffet fra det.

Kompensere for utskeielser

Jeg går alltid på mølla med en klar ambisjon om hva treningsøkten skal inneholde, denne gangen var planen 4 x 10 minutter med bakkedrag og resterende kilometer på flatt underlag.

Jeg står på mølla og psyker meg opp, sier til meg selv «i dag blir det en sliteøkt, jeg fortjener det og jeg trenger det».

Hvert drag blir en kamp for å gjennomføre, pusten går som på en hvalross, jeg teller ned minutter på hvert drag og svetten renner fra hele kroppen – det blir et badebasseng av svette rundt mølla og jeg er på felgen.

Ett drag gjenstår, tanken slår meg igjen – å nå ukens mål er ikke godt nok. I dag må jeg skikkelig i kjelleren, jeg vurderer å ta noen strafferunder for å kompensere for et litt «utsvevende» liv i helgen.

Ikke hysteri

Det skal sies at jeg på ingen måte er hysterisk rundt kosthold og livets andre gleder, men dette er en taktikk for presse litt mer saft ut av sitronen.

Jeg er innforstått med at jeg «fortjener» noen strafferunder og bestemmer meg for å doble distansen. Jeg forstår at det vil bli smertefullt, men jeg vet at det å seire over egendefinerte begrensninger gir ekstra god følelse. Det blir nesten som når man setter personlig rekord på en distanse – følelsen av “yes, jeg klarte det”.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Truls Wæraas (@trulswaeraas)

Rent taktikkeri

Jeg setter mølla på terskelfart, skrur opp volumet på musikken jeg har på øret og går inn i «sonen». Jeg finner en god flyt og kilometer for kilometer blir tilbakelagt, jeg innser at tanken på å doble distansen er verre en faktisk å gjennomføre.

Underveis honorerer jeg meg selv med tankeskryt, og har den indre dialogen med positivt fortegn. Jeg stopper mølla og distansemåleren viser til slutt 21 km og 437 høydemeter.

Dette ble jo en superøkt, selv om utgangspunktet var noe helt annet.

Dette er kanskje et eksempel på at vi ikke må å sette begrensninger for oss selv, og at vi ikke alltid skal høre på den indre stemmen som sier at du ikke klarer mer.

Lykke til med neste løpeøkt! 🙂

Følg meg gjerne på Strava:

Ultraløping handler om så mye mer enn ekstreme distanser. Her er åtte gode grunner til å prøve seg på en ultra.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være i stad til å løpe 80 eller 100 kilometer etter at jeg passerte 50 år.

Utrent og noen kilo for mye rundt hoftene hadde jeg som 47-åring en alvorlig tanke om at jeg var født med et gen som gjorde at jeg aldri kunne komme i god form.

Men, med en god treningsplan som ga kontinuitet og litt selvdisiplin ble jobben mot min første halvmaraton relativt kort – kroppen responderte på treningen. 

Må være laget av noe annet

Jeg hadde et mål om å gjennomføre Birken halvmaraton. Etter å ha passert målstreken godt fornøyd med tid og gjennomføring, så går min oppmerksomhet mot deltakere med blått startnummer, de som løper ultra-Birken.

Jeg tenker «hvordan er det mulig å løpe 65 kilometer i terrenget, de må være laget av noe annet enn kjøtt og blod».

Plutselig var jeg en av dem

Året etter står jeg på startstreken sammen med de aller tøffeste. Foruten litt overtenning og mangel på næringsinntak, fullfører jeg løpet og var plutselig en ultraløper.

Med litt mer erfaring i bagasjen stiller jeg også til start året etter, fult innstilt på å sette personlig rekord.

Halvveis i løpet ligger jeg 45 min bak tiden på premiereløpet, men jeg krysser målstreken med ny personlig rekord med meget god margin.

Ene og alene handlet denne forbedringen om erfaring, det vil si bedre næringsinntak og en fornuftig disponering av krefter – man kan ikke «gå all in» de første 30 km.

Etter min debut som ultraløper har det blitt flere langløp på både 80, 100 og 160 km.

Langøkt på mølla. Følg meg gjerne på Strava her. Foto: Mats Wæraas

Høy trivselsfaktor

Løping er for de fleste av oss hobby, fordi vi synes det er gøy og en fin måte å holde fysikken og det mentale ved like. Jeg kommer sannsynligvis aldri til å vinne et løp, men kun overvinne mine egne mål og føle på gleden som løpingen gir.

Man kan fort tro at det kun dreier seg om å sluke kilometer for en ultraløper, men for meg handler det egentlig om å fylle fritiden med aktiviteter man trives med. 

Hva er det som skaper høy trivselsfaktor for meg? 

En god plan og litt tålmodighet

Løpetreningen gjennom hele året gir meg utholdenhet og kondisjon, en fin måte å holde kroppen rustet til å delta og utforske andre aktiviteter som er litt fysisk krevende.

Nå som vi skriver 2023, er det tid for å lage en plan for årets aktiviteter. En slik plan forplikter, gir struktur og ikke minst noe å glede seg til.

Nå i vintersesongen skal jeg ut på to langturer med ski og pulk, til sommeren blir det å «plukke» noen 2000-meters topper og selvfølgelig ønsker jeg å stille på startstreken til noen langløp.

Med en god plan og litt tålmodighet så er du plutselig ultraløper du også…

Fisking er en fin aktivitet, her fra en tur i Trollheimen. Foto: Mats Wæraas

Åtte gode grunner til å drive med ultraløping:

1. Gir deg ben av stål.
2. Mye frisk luft.
3. Klarner et rotete hode.
4. Det er et legitimt kompliment å ha stram rumpe.
5. Du trenger ikke løpe med blodsmak i munnen.
6. Naturen byr på fantastiske rasteplasser.
7. Kjærlighetshåndtakene rundt midjen forsvinner.
8. Du blir gladere og får et stort smil om munnen.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Truls Wæraas (@trulswaeraas)

Nå som vinteren står for tur, så kan vær og føre fort sette begrensninger for langturene i marka. Det kan ofte være fristende å trekke innendørs på mølla for å få opprettholdt planlagt treningsmengde. Med litt planlegging og et årvåkent blikk på Yr så kan man få fantastisk flott løpeturer i marka også på vinterstid.

En gjeng fra Hell Ultraløperklubb hadde en plan om å ta turen fra Åsen til Stjørdal via High Five-ruta, en tur på 42 km og 2100 høydemeter gjennom skog, over fjell og kilometervis med myr.

Dette kunne bli himmel eller helvete, men god timing ga oss strålende sol og barfrost – et perfekt utgangspunkt for å gjennomføre denne turen i midten av november.

Fem topper

Fem optimistiske ultraløpere setter seg på toget klokken 07:59 ved Stjørdal stasjon og entrer perrongen på Åsen en halvtime senere.

Jeg kjenner på en viss spenning – hvordan vil tempoet bli, løypeprofil og underlag, og ikke minst – ville Yr holde lovnaden om godvær?

Etter et par kilometer med flatt terreng starter den første stigningen, vi skulle tilbakelegge 500 høydemeter til vi kom over tregrensen. Jeg kjenner tidlig i stigningen at her må jeg finne mitt eget tempo for ikke å gå på en smell.

Jeg gir beskjed fremover i gruppa og det viser seg at det er flere som har startet i et litt vel ambisiøst tempo. Vi justerer oss inn og etter 50 minutter når vi første av i alt fem topper som skal erobres i løpet av dagen.

Ingen kosestopp

Flyten blir fin og jevn innover fjellet, vi går i motbakkene og løper når terrenget flater ut.

Etter om lag 20 kilometer kommer vi til en åpen turhytte, her er planen å fylle opp med vann og innta litt fast føde. Min første tanke er at det sikkert blir en liten pust i bakken også, men gjengen er ivrig og vi klokker ut etter kun et par minutter med teknisk stopp.

En liten skuffelse slår innover meg, jeg tenkte at det måtte da være greit å kose seg litt, gå inn i hvilepuls og kjenne på gleden over å være en del av dette turfølget.

Planen var nok mer gjennomtenkt enn hva jeg hadde forstått, skulle vi komme oss over fjellet før mørket satte inn kunne vi ikke prioritere «unødvendige» pauser etterfulgt av stive og støle bein – så slik ble det.

Omveier og barfrostmyr

Gjengen holder et jevnt tempo og vi rullerer på å ligge i front, vi «spiser» jevnt og trutt kilometer.

Lars Erik, primus motor og kjentmann kommer med forslaget om en alternativ rute. Forslaget innebar en noe kortere distanse inn mot løypas høyeste punkt, Forbordfjellet (590 moh).

Denne såkalte snarveien endte med både flere høydemeter og noe lengre distanse, men ingen sure miner av den grunn – vi var jo på langtur.

Kneika på 400 høydemeter opp til Forbordfjellet gikk i rusletempo, på toppen ble det fotoshoot og inntak av næring før vi satte kursen mot dagens to siste topper.

Nå ventet alle de sugende myrene vi skulle forsere, men kong vinter hadde sørget for at kuldegradene hadde forvandlet blaut myr til knallhardt underlag. Frykten for å legge igjen alle kreftene i blautmyra var ubegrunnet takket være god planlegging og værguder som innfrir.

De siste kilometerne inn til endestasjonen på Stjørdal går på grus og asfalt, da er det lett å sette på autopiloten uten å måtte konsentrere seg om terrenget og hvor du setter ned føttene. Da fikk vi anledning til å småprate og utveksle løpserfaringer, samt la oss begeistre over tanken på cola og baconpølse som belønningsmat. 

En flott løpetur – i flott fjellterreng – med flotte folk.

Et «nytt» løpekonsept har inntatt Trondheim, Silva Nightrun gikk av stabelen 8. november i Bymarka et steinkast utom Trondheim. Konseptet var å samle løpeglade mennesker til en løpefest i marka på kveldstid, hvor fakler, hodelykt og reflekser skulle vise vei gjennom den 5,5 km lange løypa.

Dette løpekonseptet hørtes jo gøy ut, men etter en periode med influensa og forkjølelse så var jeg usikker på om jeg skulle stille til start. Tanken på en rolig økt under slike forhold fristet for mye, så her var det bare å snøre skoa og stille til start.

Atmosfærisk

Jeg hadde også plan om å få testet nye løpesko, Hoka stilte med utlån av Speedgoat 5 og Mafate Speed 4 og jeg valgte å teste Mafate.

Det ble en utrolg fin atmosfære når rundt 150 hodelykter lyste opp startområdet, et fasinerende skue. Speaker annonserer 2 minutter til start og deltakerne samler seg i startstreken.

Jeg valgte å legge meg langt bak i startfeltet, planen var jo at jeg skulle ta det som en rolig gjennomkjøring. Startsignalet går og jeg hadde knapt kommet ut av startblokken før konkurranseinstinktet slår inn med full kraft, det ble umulig å ikke la seg rive med.

Resultatet ble 0,5 km med rolig løping og 5 km med blodsmak i munnen, men under en slik ramme og sammen med alle de hyggelige og spreke folka så ble det en uforglemmelig løpsopplevelse. 

Gode sko

Løypa slyngte seg gjennom skogsterreng over sti og grusvei, forbi to skogstjern deretter en lang og sugende motbakke før turen gikk i slakk nedoverbakke inn mot mål. 

Fra en deltakers ståsted må jeg si at jeg opplevde dette som et knirkefritt arrangement, i en ramme jeg aldri før har opplevd – dette løpet frister til gjentakelse.

En honnør til Hoka som gjorde det mulig for mange av oss å få testet nye løpesko. Mafate Speed 4 passet foten min godt, hadde et godt grep og ga god respons. Gode sko er viktig, og i dette tilfelle bidro det til å gi meg en uoffisiell andreplass i klassen.

IG: trulswaeraas