Treningsmål – på godt og ondt

Treningsmål – på godt og ondt


Før inngangen til årets løpesessong satte jeg meg to hårete treningsmål. Målene var i utgangspunktet i overkant ambisiøse, men jeg digger hårete mål – så da ble det slik.

Skade og sykdom preget inngangen til året, i tillegg skulle jeg til Grønland i hele mai for å guide en gruppe over innlandsisen.

Nøsen 100 var på programmet i midten av juni og Rondane 100 skulle gjennomføres i august. Med kun 40 mil i joggeskoa dette året skulle jeg ta fatt på Nøsen 100.

Var det mulig å komme seg gjennom 100 km og 4000 høydemeter med et så magert løpegrunnlag?

Klar til start og muligens for optimistisk. Foto: privat

Hvorfor utsette meg for denne smerten?

Jeg står på startstreken til Nøsen 100 – spent, usikker og forberedt på at det blir noen tøffe timer i fjellet.

Lenge fungerer kroppen over all forventning, men rett etter å ha passert siste sjekkpunkt så skjer det noe:

Jeg kjenner på smerten, bena er stokk stive og hodet er mer enn hissig på å fortelle meg at nå er det på tide å avslutte, la kroppen hvile og innta noe næring som smaksløkene kan smile av.

Jeg vet at slik tanker kommer, men kanskje var det en sannhet denne gangen.

Dette året hadde jeg jo egentlig ikke forutsetninger til å fullføre et  løp på 100 km. Jeg spoler tilbake til inngangen av året da jeg satte meg mål om å gjennomføre to ultraløp i løpet av sommeren.

Hvordan kunne jeg være så optimistisk, og hvorfor utsette meg for denne smerten?

Fra Nøsen Hundreds, før det begynte å gjøre vondt for alvor. Foto: privat

Det er jo dette jeg trener for

Svaret kom ganske kontant, og samtidig kjente jeg at smerten jeg følte kanskje i hovedsak satt i hodet. Nei da – legger og lår hadde det ikke godt, men det var neppe så ille som hodet ville ha det til.

30 kilometer til målgang og jeg kikker meg rundt og sier til meg selv: «det er jo dette jeg trener for».

Frihetsfølelsen, mestringen, naturopplevelser og et hode og en kropp som takler både fysiske og mentale utfordringer. Fem timer senere ble det målgang og første delmål var nådd.

Jeg anerkjenner at realistiske treningsmål er bra å ha, og for min del bidrar det til pushe meg det lille ekstra.

PS! – Rondane 100 ble også gjennomført og klokket inn på tiden 16 timer 57 minutter

Siste utgave av Runner’s World

  • Salum Kashafali: Hver morgen starter verdensrekordholderen dagen med et fast rituale: Å være takknemlig for fem ting.
  • Løp mindre – få mer ut av løpet. Slik bør du trene i ukene før startskuddet går.
  • Maratonløper Camilla Bønøgård: Mengde og kvalitet over tid.
  • La deg inspirere av Ingebjørg (74) og Nils Harald (75) fra “Norges sprekeste”.
  • Flytsonen – fantastisk og flyktig. Her er tipsene til hvordan å finne den!
  • Seks sensommerutfordringer som kan gi formen et løft fram mot høstens løp.
  • Spensttrening for langløpere.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal om restitusjon.
  • Ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft gir deg forskningsnytt fra ernæringsverdenen.
  • Simen Holviks ultraspalte, Thoms Bedins miljøspalte, Ida Bergsløkkens oppskrifter, månedens økt med mer!

Les magasinet digitalt her!

Dørstokkmila

Dørstokkmila


Alle har vel hørt om, og sikkert erfart dørstokkmila. Jeg kaller det for å ha «vondt i viljen». Å ha vondt i viljen kan oppleves som det mest intense og smertefulle som kan inntreffe, og det hjelper ingen ting å gå til legen eller ta medikamenter. Vondt i viljen kan bare overvinnes gjennom eget tankesett.

Jeg har mange ganger opplevd en sterk trang til å avslutte en treningsøkt eller et løp før jeg har fullført, eller kjent et velbehag og funnet «gode argumenter» over tanken på kutte ut den planlagte langøkta.

Slik er det vel med oss alle i mer eller mindre grad.

Hva er det som gjør at enkelt har større gjennomføringsevne og trosser smerten som vondt i viljen gir?

For å starte med konklusjonen, så opplever jeg at den eneste medisin som kurerer vodt i viljen er nettopp å gjennomføre det man har planlagt. Ganske enkelt, men dog så vanskelig.

Mine triks kan jeg vel oppsummere i følgende punkter:

  • Ha et tydelig mål med treningen/aktiviteten
  • Si det høyt og forplikt seg
  • Prioritere/sett av tilmålt tid
  • La seg begeistre over den euforiske sinnstilstanden det er å overvinne….
  • Nyt tiden, la sansene løpe fritt

Jeg opplever at det er ingen økt/løp som gir bedre følelse å gjennomføre enn de som man egentlig hadde lyst å avslutte eller ikke begynne på i det hele tatt.

Å kunne si til seg selv «jeg gjennomførte på tross av…» gir en ekstra god mestringsfølelse. Selv om økten kanskje ble annerledes enn hva man hadde tenkt både i forhold til tempo og intensitet, så er det jo tross alt de øktene man gjennomfører som gir fremgang.

Glede og mestringsfølelse etter 100 km under Nøsen Ultra

Dørstokkmila dukker opp for oss alle, men den er til for å overvinnes.

Ukategorisert
En annerledes løpesesong

En annerledes løpesesong


Jeg hadde en plan, en plan om å være godt forberedt til årets løpesesong. Etter mange humper i veien kjører jeg nå en alternativ oppkjøring til sesongens ultraløp, nemlig en ekspedisjon over Grønland.

Det ville seg ikke slik, for inngangen til årets løpesesong har blitt ganske annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. En skikkelig opptur på innspurten av siste løpesesong, med knappe 170 km på 24 Hours In Hell ga mestring og motivasjon til å ta fatt på nye løpeutfordringer.

Medaljens bakside

MEN, medaljen hadde en bakside … Å løpe 24 timer på asfalt var ikke mine ben klar for, det endte med akillesproblem og flere måneder uten noe løpetrening. 

Etter flere runder med fysikalsk behandling og utallige tåhev i ulike varianter var jeg klar til å knytte på meg løpeskoa.

Akillesene føltes klare til å bli satt på forsiktig prøve, jeg la opp til noen korte økter i terrenget de første ukene. Det ble ikke mange økter før et nytt problem dukket opp: Jeg ble rammet av en svimmelhet ut av en annen verden, det var umulig å løpe.

Etter flere runder på google for selvdiagnostisering og med påfølgende legebesøk fikk jeg konstatert krystallsyke. Jeg oppsøkte mirakelmannen jeg hadde gått til for å få skikk på akilles – vips så var problemet borte.

Så var det denne coviden – den måtte jo slå til, og selvfølgelig nå når kroppen begynte å fungere igjen. Det ble 14 dager i mer eller mindre horisontal stilling, utslått og litt motløs.

Når slike ting inntreffer er det lett å miste motivasjonen, men jeg minnet meg selv på at dette gjør jeg for at det er moro, gir overskudd og holder en godt voksen kropp vedlike.

I godt driv under Sans Senja 100 km – Her var formen på topp.

Frisk som en fisk

Nå er jeg heldigvis helt frist igjen. Så hva gjør jeg nå for å komme i form til sesongens tre høydepunkt – Hokus Pokus Ultra, Nøsen Ultramaraton og Rondane 100?

Jo, jeg drar på ekspedisjon til Grønland, en måned lang skitur over innlandsisen.

Jeg skal tilbakelegge 650 kilometer og med en pulk på om lag 70 kg som haleheng, så da får vel de fleste deler av kroppen kjørt seg.

Jeg har et håp om at høyden også vil gi meg noen ekstra røde blodlegemer, for under store deler av kryssingen så vil jeg være på over 2000 moh.

Dette er god fysisk og mental trening.

Uavhengig av om dette «eksprimentet» vil gjøre meg i stad til å fullføre årets tre løpemål eller ikke, så blir det uansett en opplevelse å være ekspedisjonsleder for en gruppe på 10 deltakere – en opplevelse jeg ikke ville ha vært for uten.

Tiden vil vise om denne formen for alternativ trening vil fungere, men uansett så vil jeg ha hatt fantastiske opplevelser underveis.

Fra en tidligere ekspedisjon over Grønland – Satte personlig rekord på halvmaraton rett etter denne turen.

God trening til dere alle løpeglade – vi sees til sommeren:-)

Ukategorisert
Vi trenger alle en heiagjeng

Vi trenger alle en heiagjeng


Det å ha en støttende flokk rundt seg er uvurderlig, men jeg har innsett at skal man finne en heiagjeng som forstår konseptet ultraløp, så må man søke andre steder enn blant familie og venner. Løsningen for meg ble å melde meg inn i klubb.

Mine første løpesko kjøpte jeg et par år før jeg fylte 50 år, nå midt i 50-åra så blir det noen skopar gjennom sesongen. Løpefarten registrerer jeg er på fallende kurve, men nå kompenserer jeg med økende løpslengde (ultraløp).

Jeg er faktisk ganske stolt av å ha løpt 165 km under «24 hours in Hell» sist høst. Ikke det at jeg er veldig opptatt av å løpe lengst mulig – opplevelse, friheten, mestring og følelsen ved å pushe grenser er den viktigste drivkraften min. 

Sist sommer deltok jeg på flere ultraløp, med blandet resultat.

Hardangerjøkulen Ultra (95 k) ble en suksess. Klokket inn 3,5 timer under målsatt tid, mens Rondane 100 (80 K) ble en stor kontrast til tidligere løp.

Et ufyselig vær, kraftig vind, regn og snø gjorde forholdene særdeles krevende. Når man i tillegg sklir og faller i det som har vært en liten bekk men da hadde vokst seg stor som en elv så blir det game over etter halvgått løp.

24-Hours in Hell

Klubben i mitt hjerte

Jeg opplever at venner og familie heier på meg og ønsker at jeg skal lykkes, men det ligger en undertone om at de ikke forstår min fasinasjon og begeistring for lange løp. De synes vel egentlig at det jeg driver med er galskap…

Man skal ikke undervurdere effekten av å ha en heiagjeng, men jeg har innsett at skal man finne en heiagjeng som forstår hva og hvorfor man driver med ultraløp, så må man søke andre steder.

For meg ble løsningen å melde meg inn i Hell Ultraløperklubb, en relativt nystartet klubb med ikke alt for mange medlemmer.

Klubben har mangfold av medlemmer på alle nivå; mosjonister, supermosjonister og de som virkelig satser – så i denne klubben er det plass for alle uavhengig av ambisjonsnivå og alder.

Jeg har hatt stor glede av det fellesskapet vi har i klubben. Det som har gitt meg størst verdi er fellesturene vi har hatt. Her er bilder fra vår natt-løpetur sist sommer i Roltdalen Nasjonalpark, gjengen tilbakela 55 km og 2300 høydemeter.

Klubben har også tradisjon for å arrangere 24 Hours i Hell og Hell Back-Yard, stevner som trekker løpere fra hele landet.

Solnedgang i Roltdalen Nasjonalpark

Medlemmene er flinke til å dele erfaringer, heie på hverandre både ute i løypa, i sosiale medier og på Strava, her kommer det jevnlig «heiarop» fra løpevenner som vet hva dette betyr.

Hell Ultraløperklubb på nattløping i Roltdalen Nasjonalpark

Om du føler deg litt alene i din løpeverden så vil jeg anbefale deg et medlemskap i en løpeklubb og kanskje blir det «klubben i ditt hjerte».

-Vi trenger alle en heiagjeng-

Ukategorisert