Bjørg Astrid Johannesen

Bjørg Astrid Johannesen

ba.johannessen@gmail.com

    MEST LÄSTA
    Mil etter mil

    Mil etter mil


    De to siste månedene har jeg hatt Jahn Teigens stemme i hodet som synger mil etter mil. Det er jo nettopp det april og mai har handlet om – løpe mil etter mil. Jeg har deltatt i Runner’s World Challenge!

    Reklame for Runner’s World Challenge

    Hva er vel en bedre måte å hedre Jahn Teigen på enn å løpe mil etter mil? En slik utfordring var også det jeg trengte da covid-19 satte alle andre løp på vent. Virtuelle løp og utfordringer kom da vi trengte det som aller mest. Jeg skulle selvfølgelig mer enn gjerne deltatt i vårens planlagte løp, men for meg har Runner’s World Challenge medført positive gevinster jeg setter veldig stor pris på.

    Bak meg ligger det noen tunge måneder. Psykisk var jeg langt på vei mot bunnen ved inngangen til dette året. Da kunne jeg knapt løpe uten at både hode og kropp skrudde alarmknappen på fullt. Nå ser det heldigvis langt lysere ut, selv om jeg fremdeles har en vei å gå. Jeg har oppsøkt god hjelp og takk tak i noen sider av livet. Og så har jeg løpt! Jeg har løpt masse! Mil etter mil!

    Foto: Tonje Lien Wold

    Med «Mil etter mil» challenge ble fokus for meg annerledes enn det gjør i treningen til vanlige løp. Nå gjaldt det kun å samle kilometer. Type økter og spesifikk trening ble ikke så viktig, og på den måten ble det også lave skuldre.

    Oppdraget var enkelt – ut for å samle kilometer og kose meg ute på løpetur. Jeg har utfordret meg selv på nye måter og satt nye personlige rekorder, men mest av alt nytt gleden i å bare løpe. I andre enden går jeg ut som en sterkere løper, men også langt sterkere psykisk.

    Økt mengde løping har gjort meg godt. Det har gitt bedre fysisk form og mer energi, men også bygget bygget mestringstro og selvtillit på at jeg klarer. Løping gjør meg gladere, roligere og sterkere. Jeg klarer å utfordre meg og stå i det, jeg klarer å holde ut og komme i mål. Slikt gir mental styrke. Heldigvis er ikke Runner’s World Challenge over. Det har bare så vidt begynt!

    I april og mai var målet å løpe minst 150 kilometer. Tidligere har jeg hatt bare en måned med over 150K. Utfordringen gikk over forventning. I april ble det 206K og i mai 219K. Så mye har jeg aldri løpt per måned før, og det har vært mye mestring i å klare å sette slike rekorder for meg selv. Veldig positivt er det også å kjenne at jeg tåler det og at formen blir bedre.

    I tillegg til «mil etter mil» har jeg deltatt på Langfredags halvmaraton, 100-minutters løp og Run Forest Run 10K. Motiverende med startnummer selv om de er virtuelle, og veldig stas med nye, flotte medaljer.

    I mai var jeg også med på utfordringen «Sky is the limit» som gikk ut på å samle høydemeter. Det har utvilsomt vært det mest utfordrende for meg. Det har rett og slett vært skikkelig krevende, men samtidig den utfordringen som jeg kanskje har opplevd mest glede i å gjennomføre.

    Jeg er ingen løper skapt for høydemeter, heller tvert i mot. Det er min største svakhet, og jeg unngår høydemeter på tur når jeg kan. Nå måtte jeg oppsøke dem! Mitt mål var å bestige Mont Blanc med sine 4808 meter. Ved å oppsøke bakkene her i Drøbak og massiv testing av viljestyrke, kom jeg i mål med 5397 høydemeter. Blir man sterke av sånt? Ja, definitivt!

    På Kristi Himmelfartsdag deltok jeg på «Til himmels race», et løp hvor jeg skulle samle flest mulig høydemeter i løpet av en dag. Jeg brukte unormalt lang tid på å komme meg ut av døra den dagen og gruet meg faktisk til å gjennomføre, men samtidig hadde jeg et mål om å sette ny høydemeterrekord på en og samme tur.

    Da måtte jeg over 1000 høydemeter. Det ble virkelig en prøvelse, både fysisk og mentalt. Etter ca 4,5 time og 23 kilometer klokket jeg inn 1006 høydemeter. Følelsen av å få det til var så god, samtidig var jeg skikkelig sliten og gåen i beina. Vel hjemme sjekket jeg Instagram og så mine medbloggere Abelone og Elisabeth bestige Mount Everest med hele 8848 meter på en dag. Det er sjukt det! Og helt rått imponerende. Mine 1000 meter ble ganske bleke i forhold, men samtidig for meg en stor seier.

    Til tross for covid-19, til tross for avlyste løp og restriksjoner, til tross for en tøff tid både for meg personlig og for landet, så jeg har kommet styrket ut av denne perioden. All løpingen med lave skuldre, mer tid og mer hvile, har gjort meg sterkere både fysisk og psykisk. Jeg må også nevne all motivasjon og inspirasjon som er å finne i sosiale medier knyttet til disse virtuelle løpene og utfordringene. Det er heiing og støtte, oppmuntrende ord og gode råd. Det er jo umulig å ikke få lyst til å løpe av sånt!

    Heldigvis fortsetter Runner’s World Challenge videre. I morgen, lørdag 6. juni, skal jeg teste formen på 5 kilometer i Sommernattsløpet. Videre er det Sommermaraton 21. juni. De månedlige utfordringene med «Mil etter mil» og «Sky is the limit» forsetter, og fra august kommer nye muligheter til virtuelle løp. Sjekk ut terminlisten på runnersworldchallenge.no

    Forrige uke gjorde jeg noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle få være med på – nemlig spille inn en Podcast om løping! Jeg har vært gjest i Captare podcast og det var så stas. Episoden ligger nå ute! Jeg snakker om løping og livet, hvorfor løping betyr så mye for meg og om å tørre å ta plass i løp og baktroppen. Håper du har lyst til å lytte!

    Link til episoden – Captare podcast

    God løping videre – Mil etter mil!


    Runner’s World Challenge

    Runner’s World Challenge


    I dag er det 1. april! Ny måned med vårvær og gode løpemuligheter.

    Løpeåret mitt så langt har gått opp og ned. Formen er veldig varierende, både fysisk og psykisk. Enkelte uker har løping bare gjort godt, andre har sofaen vært det eneste alternativet.

    Januar og februar ble ikke så verst. I januar løp jeg 156 km, og i februar ble det 141 km. Mars derimot ble ikke helt som ønsket. Det startet bra, men så flatet det ut bokstavelig talt. De siste par ukene har jeg ligget flatt på sofa med konstant hodepine og tom for energi. Kilometertotalen for mars stoppet på 70 km.

    Totalen ble plutselig litt mye igjen og jeg fant ikke balansen. Koronaalvoret kom og hverdagene ble snudd opp ned. Bekymringer og grublinger tok mest plass i hodet, samtidig som jeg stresset med både jobb og barn i den nye hverdagen. Det skal visst ikke så mye til akkurat nå før det vipper i feil retning, og vips så ble det mye sofatid.

    Challenge for motivasjonen

    I dag starter ny måned med nye muligheter, og det er på tide å hente seg inn igjen. Som god motivasjon for å få det til deltar jeg på Runner’s World Challenge.

    I disse helt spesielle tider hvor alle arrangementer og løp må avlyses, er jeg veldig glad for at Runner’s World har tatt initiativet til virtuelle løp og utfordringer.

    Det er en todelt challenge. Den ene delen handler om å sanke mil i april. Gjennomfør 42K, 150K eller 300K i løpet av denne måneden! Når du melder deg på blir du med i en gruppe på Strava for den distansen du har satt deg som mål. Jeg har meldt meg på 150K. Det blir absolutt en utfordring nå, men også en super motivasjon for å komme i gang igjen.

    Det arrangeres også virtuelt Langfredagsmaraton. Der kan du velge mellom halvmaraton og maraton. Løpet gjennomføres på langfredag og logges på Strava. Her går jeg for halvmaraton. Det fristet veldig med årets første maraton, men jeg må innse mine begrensninger akkurat nå. Halvmaraton blir helt supert på en ellers annerledes langfredag!

    Jeg er klar for challenge! Starter i dag med en liten løpetur. Kjenner at det skal bli godt å komme i gang igjen! Bli med, meld dere på og løp!


    Styrketrening for baktroppen

    Styrketrening for baktroppen


    Jeg er en sånn løper som bare har lyst til å løpe! Styrketrening og alternativ trening frister ikke. Jeg vil bare løpe, aller helst uten en plan og aller helst uten intervaller. Jeg vil bare løpe, enkelt og greit!

    Styrketrening er lurt!

    Styrketrening viser seg imidlertid å være lurt. Alt tyder på det, både forskning og erfaringer. Det er lurt å trene styrke, både med tanke på å forebygge skader og for å bli en sterkere løper. Det ikke mulig å komme seg unna at styrketrening er bra, uansett hvor intenst jeg prøver å innbille meg at det er nok med bare løping.

    I mange år har styrketrening vært min dårlige samvittighet på treningsfronten. Jeg har kjent på at burde, spesielt i perioder hvor jeg har hatt vondt i et kne, en hofte eller rygg. Likevel har jeg unngått det. Jeg synes rett og slett det er så forferdelig kjedelig!

    I fjor gjorde jeg en smertelig erkjennelse. Jeg fikk se et bilde av meg under Ecotrail hvor manglende styrke nærmest sto skrevet i panna mi! Bildet var tatt på vei ned Lysakerelven, et krevende parti etter drøye 3 mil ut i løypa. Knekk i hofta, stusselig holdning i overkroppen og lite imponerende løpesteg … Jeg kjente det jo også godt den dagen, at jeg ikke var strek nok hverken i beina eller kjernemuskulatur til å holde hele løpet ut. Da måtte jeg bare innrømme det, nå trenger jeg å trene styrke!

    Kroppen trengte absolutt mer styrke, både for løpingens del og for hverdagene. En sterkere kropp tåler mer, sånn er det bare. Jeg har jo også en drøm om å prøve meg i et enda lengre løp enn Ecotrail 50K. Det ble klart for meg at drømmen om å løpe både mer og lengre ikke vil være mulig å realisere uten en dose muskelbygging. Det var bare å sette i gang!

    Syv tips for å komme i gang

    Jeg prøvde først å unngå treningssenter. Ikke liker jeg å trene innendørs, og jeg ville ikke bruke tid på å komme meg til og fra et treningssenter. Første styrketreningsforsøk ble dermed gjort ved å rote frem en nedstøvet kettlebell, noen strikker og en treningsmatte. Jeg planla å gjøre styrkeøvelser to ganger i uken etter en løpetur. Det gikk bra en gang eller to, men så hadde jeg rett og slett ikke viljestyrke til å gjennomføre. Det ble for lett å droppe det, eller utsette til en annen dag … som igjen ble utsatt til enda en annen dag.

    Tips nr. 1: Medlemskap på treningssenter er redningen! Når du først kommer deg dit, så trener du styrke. Du får også trent med tyngre vekter enn en kettlebell og strikker hjemme. Det er også lettere å variere styrkeøvelsene, med mindre du er veldig kreativ på trening med strikker og kroppsvekt.

    Tips nr. 2: Meld deg inn på et treningssenter som du synes virker litt hyggelig. Det er ikke nødvendigvis lurt å velge det som ligger nærmest hjemmet, men mindre det også virker mest hyggelig. Trivelige lokaler, hyggelige medarbeidere og god stemning på treningssenteret har hatt mye å si for min motivasjon til å komme dit.

    Tips nr. 3: Ikke tenk på transporten til og fra treningssenteret som transport, tenk på det som trening! Løp til og fra, og logg det på klokka. Da blir det noen ekstra kilometer i banken hver uke. Løper du til treningssenteret, så er du ferdig oppvarmet når du kommer frem og kan gå rett i gang med styrkeøvelsene. Å løpe hjem på litt tunge bein etter styrketrening, er skikkelig god trening med tanke på lange løp. Da blir beina garantert tunge!

    Tips nr. 4: Lag deg et treningsprogram eller få hjelp til å gjøre det. Det er lurt å ha et program når du skal trene styrke. Da vet du hva du skal gjøre og utnytter tiden mest effektivt. Det gjør det også lettere å merke fremgangen ved at du kan øke på vektene i de oppsatte øvelsene.

    Jeg er utdannet fysioterapeut og har tidligere jobbet som treningsveileder på treningssenter, så jeg dro frem noen gamle kunnskaper og erfaringer, samt gjorde litt søk på nett etter styrketrening for løpere. Ut ifra det har jeg satt sammen et veldig enkelt styrkeprogram hvor jeg får trent hele kroppen uten å bruke altfor lang tid. Det tar ca 45 minutter å gjennomføre øvelsene. Fokus er på store muskelgrupper, mest mulig stående øvelser og stabilitet. 

    Tips nr. 5: Bestem deg for hvor ofte du skal trene styrke. Hvis du skal gjøre det når det passer seg, så passer det nesten aldri! Sett et mål! Jeg bestemte meg for å trene styrke to ganger per uke, men bestemte meg også for at det ikke skulle være krise hvis jeg enkelte uker bare klarte en gang. Hovedregel to ganger per uke, av og til en gang per uke når livet vil det slik. Det har fungert som en god instruks.

    Nå har jeg trent styrke mer eller mindre to ganger per uke siden juli i fjor (med unntak av en periode før jul hvor jeg var helt nede for telling). Når løpssesongen starter i slutten av april tenker jeg at jeg oftere bare kan ta en styrkeøkt per uke, slik at jeg får løpt litt mer ute. Styrketreningen skal absolutt holdes ved like!

    Tips nr. 6: Slå sammen en intervalløkt på mølla på treningssenteret og styrketrening etterpå. Jeg sliter ofte med motivasjon til å gjennomføre både intervaller og styrke, men det har blitt lettere etter at jeg startet på treningssenteret. Last ned en episode av en god serie på telefonen eller podcast, og løp en intervalløkt på mølla. Etterpå tar du styrkeprogrammet. Det klarer du å gjennomføre når du først er på treningssenteret, da går du ikke hjem før du har utført øvelsene dine.

    Tips nr. 7 – det aller viktigste: Bestem deg for at styrketrening på treningssenter er litt gøy! Det trenger ikke å være like gøy som å løpe, men det er litt gøy! Og det er bra for deg! Smil når du går inn døra, smil når du gjør øvelsene, prat med folk og kos deg når du er der. Og når du er ferdig, klapp deg selv på skuldra for god innsats og kjenn på den gode følelsen!

    Styrketrening virker!

    Har styrketreningen gitt resultater? Ja, gjett om det har!

    Etter tre måneders styrketrening kom Oslo Maraton. Allerede da kunne jeg kjenne at beina var sterkere. Jeg fikk ikke så vondt i hoftene som tidligere under lange løp, og overkroppen kjentes mer stabil og oppreist, også når jeg ble sliten. Solid pers på maraton i det løpet skal absolutt styrketreningen ha noe av æren for.

    Etter det har jeg fortsatt med mine øvelser, og nå kjenner jeg virkelig at det har gjort bra for kroppen. Jeg føler meg mye sterkere i beina. Det kjennes spesielt når jeg løper i oppoverbakker, og i nedoverbakker i terrenget. Jeg får ikke lengre vondt i hoftene når jeg løper langtur, og jeg har generelt mindre småvondter og plager. Kroppen tåler mer, og det er en veldig god følelse.

    Og vet dere hva? Jeg begynner faktisk å synes at styrketrening er gøy! Selvfølgelig ikke på langt nær like gøy som å løpe, men det er jammen ikke så verst. I begynnelsen dro jeg til treningssenteret av plikt, nå synes jeg det er helt ok og jeg har virkelig begynt å kose meg med timene på treningssenteret. Det hadde jeg ikke forventet da jeg startet opp i juli, og det gir masse motivasjon til å fortsette.

    Mitt styrkeprogram

    Jeg har fått noen spørsmål fra dere som leser bloggen min og følger meg på instagram, om jeg ikke kan dele styrkeprogrammet mitt. Det kan jeg selvfølgelig! Flere har fått med seg mine stories på instagram fra treningssenteret, og flere lurer på hva jeg gjør når jeg er der siden jeg også har delt at styrketrening gir meg resultater.

    Her er mitt styrkeprogram, og jeg har kalt det styrketrening for baktroppen. Jeg er jo en baktroppsløper og dette er ikke et avansert styrkeprogram. Å kalle det styrketrening for løpere følte jeg meg ikke helt komfortabel med. Når det er sagt, styrkeprogrammet inneholder basisøvelser og vil gjøre godt for både baktroppen og løperne lenger frem i rekkene.

    Jeg har ingen bilder av meg som utfører øvelsene. Det er litt for langt utenfor komfortsonen å spørre om noen kan ta bilder av meg på treningssenteret … Det blir i stedet bilder av apparatene og utstyret. Jeg har i tillegg lånt illustasjonsbilder fra Exorlive.

    I alle øvelsene legger jeg på så mye vekt som mulig, men slik at jeg klarer å gjennomføre antall repetisjoner og serier. Det skal være tungt, og jeg øker i vekter så fort det er mulig.

    Knebøy – stående med vektstang: 8 repetisjoner – 4 serier

    Markløft: 8 repetisjoner – 4 serier

    Nedtrekk: 8 repetisjoner – 3 serier

    Stående roing med vektstang og stående skulderpress med vektstang: 8 repetisjoner – 3 serier

    Stående brystpress med kabeltrekk: 8 repetisjoner – 3 serier

    Hofteløft – hip thrust med vektstang: 8 repetisjoner – 3 serier

    Tåhev med vektstang eller manualer: 8 repetisjoner – 3 serier

    Utfall – Manualer i hendene. Veksler mellom vanlige utfall, gående utfall og bulgarsk utfall: 8 repetisjoner på hvert ben – 3 serier

    Mage/rygg stabilitet i slynge: 12 repetisjoner – 3 serier

    Mellom hver serie og øvelse tar jeg ganske korte pauser. Det er mulig at en ekspert ville sagt at pausene skal være lengre. Jeg vil gjerne utnytte tiden og holde pulsen litt oppe i økta. Det føles best sånn, for meg!

    Lykke til med styrketreningen til både baktroppen og fortroppen! Styrketrening er lurt! Det gir resultater!

    Hilsen Bjørg Astrid – med et skikkelig kleint bilde fra treningssenteret …


    Året 2019 – et år i løpeminneboken med kontraster


    Året 2019 er over og det er tid for et blikk tilbake, på det som har vært og det som er løpt. Når det kommer til løpelivet har 2019 vært mitt aller beste år. Aldri har jeg løpt flere kilometer, trent mer styrke eller hatt bedre kontinuitet. Løpene jeg har løpt, selv om det kanskje ikke ble så mange som håpet, har gått bedre enn jeg kunne drømt om. Likevel, 2019 er et år med kontraster. Når jeg ser tilbake har det vært mange nydelige oppturer, men også noen nedturer som har preget meg og kommer til å prege meg en tid fremover.

    Året startet med å komme i gang igjen etter en periode med lite løping. Med friskt mot og ny motivasjon gikk jeg inn i 2019 med klare mål for året:

    • Løpe minst 1200 km
    • Starte med styrketrening
    • Gjennomføre en ny Ecotrail 50K og Oslo maraton
    • Få kontroll på sjokoladeavhengigheten og gå ned i vekt

    I utgangspunktet fine mål. Spesifikke, målbare, motiverende og for meg realistiske. Selvsagt har jeg måttet jobbe for dem, men jeg har klart å innfri alle med unntak av å gå ned i vekt. Når jeg nå ser tilbake på målene, slår det meg at de nærmest utelukkende er styrt av tall og prestasjoner. Jovisst innebærer de opplevelser, både på veien og i selve gjennomføringen, men de koker ned til noe helt konkret og tallfast som jeg ønsket å prestere. Er det ikke slik gode mål skal være? Jo kanskje, men i andre enden av året sitter jeg igjen med en følelse av at jeg glemte det aller viktigste, å ta bedre vare på meg selv.

    Årets første blogginnlegg handlet om høsten 2018 som hadde vært tung med lite løping. Da gikk jeg på det jeg trodde var en motivasjonssmell etter mitt første maraton, og løp kun noen sporadiske turer resten av året. Oppsummeringen av året konkluderte med at jeg måtte lære meg å skru ned forventningene, og at jeg ikke måtte være for opptatt av å følge en plan dersom kroppen tilsa noe annet. Vel, enten glemmer jeg fort eller så tror jeg ikke på mine egne erfaringer. Det er i alle fall et paradoks at jeg gikk rett inn i dette året med nye tallfaste mål som handlet om prestasjoner.

    Jeg gikk rett på med en plan, jobbet iherdig og målrettet, og har oversett alle signaler som kroppen har gitt meg underveis. Med fasit i hånden kan jeg si at jeg burde skjønt det allerede da, etter en så tung høst, at jeg måtte tenke annerledes. Det gjorde jeg imidlertid ikke. 

    I januar gikk jeg til hypnose for å få bukt med den evige sjokoladeavhengigheten. Det funket som bare det, og jeg spiste ikke en eneste bit sjokolade før til sommeren. Da kom jeg til at livet er for kort til å aldri spise sjokolade, så jeg ville teste om jeg kunne ta en bit av og til, men likevel ikke havne tilbake i avhengigheten. Det gikk fint! Nå kan jeg spise litt sjokolade og la resten ligge, og jeg må ikke ha det hver eneste dag.

    Under hypnosetimen fikk jeg imidlertid også en opplevelse som har ligget i bakhodet siden. Da jeg skulle slappe av, bare sitte i stolen med lukkede øyne og la tankene fare, så klarte jeg det ikke. Det var så ubehagelig at jeg ble svimmel og uvel. En skremmende erkjennelse, at jeg ikke klarer å bare være og gjøre ingen ting. Jeg begynte å strikke for å få avkobling, men å gjøre ingen ting, det klarer jeg fortsatt ikke.

    Fra januar til april løp jeg bra hver eneste uke, samlet godt over 100 km hver måned og kjente at løpeformen var stigende. Jeg koste meg på løpeturer, gledet meg over alle opplevelsene ute på tur, brydde meg lite om at mine turer tok lengre tid enn andres og fant min måte å trene til ultraløp og maraton på. Jeg reflekterte over det stadige jaget etter perser, og kom til at perser handler om mye mer enn løpstider.

    I slutten av april skulle jeg deltatt på Sentrumsløpet, men det ble i stedet min aller første DNS. Årsaken var en blanding av manglende lyst og ork, så jeg ble hjemme. Tiden frem mot Ecotrail var preget av nerver og en kropp som ikke føltes så bra. Ecotrail ble imidlertid en fantastisk opptur. Jeg fikk oppleve en helt nydelig dag med løpeskoene på, kroppen hadde mer enn nok energi, vinterens mange kilometer ga resultater og aldri før hadde jeg følt meg så sterk. Jeg var så trygg på at jeg skulle klare å gjennomføre, jeg koste meg gjennom hver eneste kilometer (ok, så hadde jeg det litt vondt også) og fikk en uforglemmelig opplevelse på flere måter.

    Etter Ecotrail var jeg i siget. I juni dro jeg til Lillehammer med familien og løp Birkebeinerløp med god følelse. Dagen etter løp jeg Blomstermila 10K hjemme i Drøbak, og fikk en ny opptur med ben og kropp som ville jobbe tross utskeielsene dagen før.

    Sommerferie på seilbåten og svenske Bohuslän gjorde inderlig godt. Det ble mye hvile og litt mindre løping enn planlagt. Jeg følte meg sliten på ferie og stresset ikke med løping, men mot slutten av juli var jeg i full gang med både styrketrening og forberedelsene til Oslo maraton. Det gikk tilnærmet knirkefritt og maratonpersen i september er et stort høydepunkt. Den følelsen du får når alt klaffer, når solen skinner, byen er full av fine løpere, kroppen jobber iherdig og hodet er på plass… Den følelsen er det nesten umulig å beskrive, du får den bare der ute i løypa. Den må bare opplevelses!

    Løpeåret 2019 har vært fantastisk bra. Jeg har logget 195 løpeøkter og 1344 kilometer. Ny rekord! I tillegg har det også blitt en del styrkeøkter det siste halvåret. Året inneholder mine beste løp noen sinne, og jeg har fått dele opplevelser med fantastiske løpevenner, som blant annet målgangen på maraton sammen med Maria. Aldri jeg jeg følt meg sterkere og tryggere med løpeskoene på, og jeg er helt komfortabel med å kalle meg en løper.

    Etter Oslo Maraton har det sagt stopp! Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva det er jeg opplever nå, jeg prøver fremdeles å finne ut av det, men det føles vondt og fortvilende. Signalene fra høsten 2018, fra DNS i Sentrumsløpet og nervene i mai og fra en sliten kropp på sommerferie, har akkumulert og resultert i en slags reaksjon både fysisk og psykisk.

    I oktober begynte søvnproblemene og uroen innvendig. Pulsen gikk i været for hver minste ting, og jeg mistet energi og overskudd. I november klarte jeg knapt å løpe. Etter bare et par kilometer slo kroppen på full alarmberedskap med skyhøy puls, og fyrte av all energi på en gang for så å gå helt tom.

    Så kom brystsmertene, ilende smerter ut i ryggen og bena, øresusen, den tunge følelsen og konstante bekymringen og uroen. Av og til går bekymringen over i panikk, da hamrer det løs i brystet, følelsen i fingrene forsvinner og synet får stjerneflimmer. Resten av tiden er det bare tungt og følelsen av en stram klo i brystet. Jeg er fortvilet og lei meg, frustrert og bekymret.

    Dette er ingen klassisk overtreningssmell selv om det kanskje kan se slik ut. Jeg har trent mer enn tidligere, men er likevel trygg på at jeg ikke har trent meg i senk. Vi snakker tross alt ikke om de veldig store mengdene her, og året har hatt flere roligere hvileperioder. Dette er nok heller ikke «møtt veggen fordi jeg har jobbet for mye og livet er for travelt». Jeg har kommet til at det er summen av alt, eller kanskje det å bare være meg, som jeg ikke mestrer så godt.

    Det er som regel sammensatt når kropp og hode inntar streikemodus, det kan sjelden pekes på bare en årsak. For meg er det definitivt sammensatt. De siste årene har inneholdt bekymringer og utfordringer knyttet til at min datter strever med sykdom. Det har vært hverdager som rett og slett ikke går opp. Både jobb og barn skal ivaretas, og jeg har hatt konstant dårlig samvittighet ovenfor begge. Riktignok jobber jeg kanskje litt mye, men jeg elsker å jobbe. Det er aldri negative følelser forbundet med å dra på jobb, og i perioder er det på jobben jeg føler at jeg får mitt fristed og hvile. Der er jeg trygg på oppgavene, opplever mestring og utvikling, og jeg har fantastiske kollegaer. På samme måte er det med løpingen. Den gir meg fri, egentid, pauser og avkobling, og den gir påfyll av både energi og gode opplevelser.

    Å ta vare på meg selv oppi bekymringene og utfordringene, har blitt nedprioritert eller helt glemt bort. Når livet blir tøft er det godt å løpe eller jobbe. Da får jeg fri i hodet, avkobling og annet påfyll. Jeg unngår å kjenne etter hvordan jeg har det, og jeg klarer rett og slett ikke å sette meg ned og bare gjøre ingen ting. Jeg er definitivt sliten, men det i seg selv tror jeg ikke er så farlig. De fire siste årene har vært krevende i familien. Denne høsten har vært ekstra tøff, og til slutt ble strikken tøyd for langt og kreftene tok slutt. Det er mulig å hvile bort slitenhet, men min utfordring akkurat nå er at jeg ikke får til å hvile. Jeg bekymrer meg hele tiden, hodet jobber døgnet rundt, og jeg har begynt å unngå alt som gjør meg mer bekymret. Dagene kommer med usikkerhet, jeg vet aldri hvordan de blir, og jeg er hele tiden i beredskap i tilfelle det blir nødvendig. Jeg får aldri helt ro. Det er ikke lenger holdbart å enten løpe eller jobbe når jeg trenger en pause. Jeg er helt nødt til å lære meg å bare være meg og gjøre ingen ting, og ha det bra med det. Akkurat nå er jeg ikke i nærheten av å få det til.

    Jeg har gjort meg noen erfaringer dette året, og forhåpentligvis også lært noe, som jeg kan ta med meg inn i nytt år. Dagbok for 2020 er innkjøpt. Jeg gikk straks i gang med å skrive inn nye mål, og gikk rett i den gamle fellen med tallfaste prestasjonsmål. Siden jeg har løpt over 1300 km i år, så må vel målet for neste år være 1500 km. Jeg vil løpe enda raskere på maraton og jeg vil delta i flere og kanskje lengre ultraløp. Og så er det disse kiloene, spise litt sunnere og bli enda sterkere. Jeg vil mye, og det er bra, men igjen holdt jeg på å glemme det viktigste, så jeg satte strek over det jeg hadde skrevet.

    For 2020 har jeg nå kun ett mål: Ta bedre vare på meg selv! Det er et stort mål, ikke så spesifikt, rommer mye, ikke tallfast og kanskje det vanskeligste målet jeg noen gang har hatt. Hva det innebærer er jeg usikker på. Jeg må prøve meg frem, lære underveis og se hvor det bærer. Jeg må trene på å koble ut og gjøre ingen ting, kanskje må jeg prøve meg på mindfulness eller meditasjon. Det er nok også nødvendig med noen endringer i kostholdet, få mer søvn, og å jobbe med tankene og det mentale. Og helt garantert, jeg kommer til å løpe mye! Løping gir meg enormt mye, både god helse, energi, avkobling og gode opplevelser. Fokus blir imidlertid ikke i like stor grad på antall kilometer, treningstimer, utvikling og prestasjoner. Jeg skal løpe så mye jeg har lyst til og starter året uten en treningsplan, bare løpe på følelsen. Hvem vet, kanskje det er det som skal til for meg som løper nå! Kanskje 2020 blir et enda bedre løpeår?

    Selv om livet akkurat nå er i behov av et annet fokus, så betyr ikke det at jeg skal slutte å drømme om nye mål og løp. Drømmer er jo tross alt drivkraften i dette og jeg trenger også noen konkrete mål å trene mot. Av løp har jeg allerede noen påmeldinger spikret. Det blir et nytt Ecotrail 50K i mai. Det løpet er så spesielt for meg at jeg bare må tilbake. I juni blir det familietur til Lillehammer og Birkebeinerløpet. I september blir det nytt maraton i Oslo. I tillegg ønsker jeg å prøve noen nye løp og studerer terminlister for å finne noe som frister og passer inn tidsmessig. Jeg vurderer en tur til Holmestrand i april for å åpne løpssesongen med halv- eller helmaraton. En stor, stor drøm er også Icebug Xperience West Coast Trail i vakreste Bohuslän. Den svenske vestkysten ligger mitt hjerte så nært og et løp der står veldig høyt på ønskelisten. Vi får se hva året bringer!

    Jeg går også med en drøm med litt lengre perspektiv, nemlig å prøve meg i lengre ultraløp. Jeg har lyst til å finne ut hva som er mulig for meg å klare, og det er viktig for meg å holde på denne drømmen. I mitt hode har jeg bestemt meg for å prøve på Ecotrail 80K i mai 2021. Ecotrail er et trygt løp når jeg skal utfordre meg på en lengre distanse. Jeg er kjent i løypa og terrenget, det er godt merket, god sikkerhet, mange muligheter for å bryte dersom det ikke skulle gå og løpet er ikke altfor utfordrende med tanke på hverken terreng eller høydemeter. Det er min langsiktige drøm som jeg holder fast i. Nå har jeg sagt det høyt!

    Godt nytt løpeår! Håper vi sees med løpeskoene på!

    Bjørg Astrid


    Når det sier stopp, hvordan løper jeg da?



    Målene for 2019 er nådd! Det har vært et fantastisk løpeår!

    Året er imidlertid ikke over enda. Det er fremdeles halvannen måned igjen til å løpe mer og samle kilometer. Problemet er bare at det har sagt stopp!


    For løpeåret 2019 har jeg hatt fire klare mål:

    • Løpe minst 1200 km

    • Komme i gang med styrketrening

    • Gjennomføre et nytt ultraløp – Ecotrail 50K

    • Løpe mitt andre maraton

    Jeg har innfridd på alle punkter. Det er med stor glede, og stolthet, at jeg kan krysse av på alle fire.

    Året har gått på skinner når det kommer til løping. Jeg har løpt mer enn tidligere, trent bedre, holdt meg skadefri og hatt det så utrolig moro på veien. Det har stort sett bare vært glede.

    Målene er kanskje ikke de mest hårete sett med en løpers øyne, men de har jammen vært krevende nok for meg. De innebærer en god del timer med løpeskoene på, de har krevd tålmodighet, mot, håp og en god porsjon slit. Likevel har de mest av alt ført til tonnevis med løpeglede og mestringsfølelse.

    Det første målet, løpe minst 1200 km, har handlet om å øke mengden for å kunne tåle mer. De siste årene har jeg ikke løpt mer enn rundt 900 kilometer. Jeg har ikke klart mer. Å øke mengden har vært viktig for å kunne klare de lange løpene bedre. Planen var å løpe minst 100 kilometer per måned og dermed 1200 km totalt for året. Det har gått lettere enn forventet og målet om 1200 km kunne krysses av i slutten av oktober. Jeg har dermed satt inn et solid innskudd i løpebanken dette året som forhåpentligvis forrenter seg utover våren neste år.  

    Lenge har jeg hatt et mål om å starte med styrketrening. I mange år har jeg tenkt på det, men du verden så vanskelig det har vært å komme i gang. Dette målet har kostet mest når det gjelder motivasjon. Jeg trives ikke så godt inne på et treningssenter og styrketrening finnes ikke morsomt for meg. Aller helst vil jeg være ute og løpe. Likevel har jeg vært rimelig overbevist om at styrketrening er lurt, både for å forebygge skader og for å kunne løpe lengre. I juli fant jeg endelig nok mot og satte i gang. Minimum en styrkeøkt per uke, av og til to de ukene hvor det er mulig. Jeg har utvilsomt blitt sterkere siden juli og det har gjort godt for hele kroppen. De merkbare resultatene gir motivasjon til å fortsette.  Ukentlig styrketrening har kommet for å bli! 

    Ecotrail 50K og Oslo maraton har vært hovedmålene for årets løp. Begge ble en suksess på dager som skriver seg inn i minneboken for alltid. Nydelig vær og fantastiske medløpere og løpevenner. Løpene gikk lettere, og raskere, enn i fjor. Opplevelsene helt fantastiske. Maratonpersen var mye mer enn jeg hadde turt å drømme om. Målgangen på disse løpene boblet over av følelser. Glede, lettelse, mestring og enormt mye stolthet.

    Målene for året er nådd! Rett etter maraton var jeg høy på mestringsrus og pågangsmot. Så sa det plutselig stopp!

    Treningssmell? Nei, det er nok ikke forklaringen. Løpelivet har vært kontrollert og harmonisk. Det øvrige livet, det som når det kommer til stykket er viktigst av alt, har derimot bydd på noen ultra anstrengelser som jeg ikke har mestret så bra.

    Jeg tror jeg er sliten, skikkelig sliten. Det er et ord jeg ikke er så glad i for det er på en måte litt oppbrukt. Psykiater Finn Skårderud har nylig oppfordret til karantene av ordet «sliten». Han mener at hvis du sier det ofte nok, så blir du det også. Jeg finner likevel ikke et annet ord som er mer beskrivende nå. Følelsen har jeg kjent på en stund, egentlig veldig lenge, uten å ville vedkjenne meg det. Det var først uken før Ecotrail i mai at jeg fikk de første faresignalene. Da hadde jeg en periode med ukontrollert puls, urolig, kvalm og lite nattesøvn. Før løpet skrev jeg et blogginnlegg hvor jeg funderte på om det skyltes løpsnerver.  

    Etter Ecotrail har det gått i bølger. Sommerferie og seilbåtlivet gjorde utvilsomt godt, men jeg følte meg ikke helt pigg. Forberedelsene til maraton og løpsdagen ble en drøm, men en underliggende følelse har ulmet. Når høstmørke kom ble jeg helt slått ut. Jeg føler meg tom for krefter. Alt jeg har lyst til er å trekke dynen over hodet og bare bli liggende. Pulsen skyter i været av det minste og nattesøvnen har forsvunnet. Jeg føler meg dårlig. Uvel og ukonsentrert, urolig og umotivert. Hodet har det tungt.

    En grundig sjekk hos legen fant ikke noe galt, men følelsen jeg kjenner på er langt ifra fin. Sannheten er at jeg er ganske så dårlig til å håndtere bekymring, usikkerhet og stress, og spesielt når det kommer fra noe jeg ikke kan kontrollere. De fire siste årene har min datter vært syk, ganske alvorlig syk, selv om det heldigvis ikke er på en slik måte at det er livstruende. Det fører likevel med seg mye usikkerhet og bekymring, smerte over å se henne ha det vondt og hjelpeløshet over at jeg ikke bare kan fikse det. Disse fire årene har vært tøffe, og løping har vært veldig viktig for meg for å gi nok energi og mestringsfølelse. Likevel kjenner jeg på å ha mislykkes i å håndtere belastningen. Jeg fikser det ikke helt, stresset og følelsene tærer for mye.

    Livet har gått sin gang. Hverdager med barn og jobb, tidvis for hektiske, men likevel fine. Det har på sitt vis gått bra. Det er utrolig fascinerende å kjenne på at man klarer det man må. Kroppen og hodet klarer imponerende mye, langt mer enn jeg trodde var mulig. Jeg har vært for sliten altfor lenge, men likevel så er det mulig å holde det gående. Det har ikke vært noe alternativ. Det at kroppen klarer langt mer enn vi tror har jeg fått erfare, både i løp og i livet. Når du tror at det ikke går mer, så er det alltid mer å hente.

    Min første reaksjon når jeg blir for sliten er å legge meg ned. Jeg orker rett og slett ikke noe annet, og har i hvert fall ikke ork til å løpe. Det skjer hver gang det tar slutt på kreftene. Jeg legger meg ned. Problemet er imidlertid at når jeg slutter å løpe, så blir jeg dårligere. Da mister jeg enda mer energi og hodet får det enda tyngre. Jeg har opplevd det før, gang på gang. Å slutte å løpe er sjelden løsningen. Jo lengre tid jeg ligger nede, desto vanskeligere blir det å komme seg ut på løpetur igjen.

    De siste ukene har vært tunge. Det har blitt svært få løpeturer og uker uten styrketrening. Alt føles som er ork, og jeg mangler lysten til å komme meg ut. Jeg er langt ifra der jeg var i september når 42 kilometer gikk lekende lett. Nå klarer jeg ikke en gang å løpe 2 kilometer.

    Å løpe betyr nå plutselig noe annet enn det gjorde i september. Da var fokus på strukturert trening for å nå målet om maraton. Nå må jeg legge lista langt lavere. Jeg må være fornøyd med det jeg får til, og ikke stresse over det jeg burde ha gjort. Det er jammen en kunst. Jeg må være fornøyd med at jeg har nådd årets mål, og tillate meg en periode hvor det å trene mot nye mål ikke er det viktigste. Jeg må lære meg å slappe av mer og finne krefter til å komme meg en liten tur ut, om ikke annet for å bare gå litt. Forhåpentligvis gir turer i løpesko litt energi tilbake, litt mestringsfølelse og tro på at jeg klarer, og ikke minst gleden ved å løpe og være ute på tur.

    Jeg vet at løping gjør meg roligere og mer avslappet, det gjør meg gladere og lettere i hodet. Løping gjør meg tryggere på at jeg klarer og evner å holde ut. Ingen medisin virker så godt som å komme meg ut på løpetur. Det har alltid vært min terapi når livet går trått. Jeg føler meg alltid bedre etter en løpetur, alltid! Det krever bare litt mer motivasjon i en slik situasjon sammenlignet med når målet er løp som skal gjennomføres.

    Når det sier stopp, hvordan løper jeg da? Jeg skal finne nok krefter til å klare det!

    Vi løpes, i gode og onde dager!

     Bjørg Astid 

     

     

     


    Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 37 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper det kan inspirere! Instagram og Snapchat: bjorgastrid