Jeg har rykket tilbake til start. Eller, jeg har fremdeles et langt stykke igjen til startstreken … Det siste halvannet året har jeg ikke vært særlig til løper. Jeg mistet meg selv, og løpeskoene, og siden har det ikke vært mye å skrive om. Men nå, nå er det vår og jeg har laget både Strava-gruppe og treningsopplegg. Vil du være med?

Det er snart et år siden mitt forrige blogginnlegg. Da skrev jeg om vårtegn, manglende kilometer og min identitet som ikke lenger kjentes like hel.

Jeg hadde likevel et håp. Et håp om at jeg skulle reise meg igjen.

Våren gikk, sommeren også, og igjen kom høstmørket og den tunge vinteren. Strava forteller sannheten. Jeg har knapt løpt med unntak av noen få tapre forsøk.

Fra 2011 til 2020 var løping en viktig del av livet mitt. Det var så viktig at jeg ikke kunne klare meg uten. Det gikk ikke en uke uten at jeg løp, med mindre jeg var skikkelig syk.

Med årene løp jeg bare mer og mer. Det ble mange kilometer, mange løp og både maraton og ultraløp.

Plutselig sa det stopp, og jeg har knapt løpt siden. Hvordan kunne noe som var så viktig for meg ta en så brå slutt? Vel, jeg ble skikkelig syk, og denne gangen varte det lenge. Nå føles løperen i meg kun som er fjernt minne.

Lang historie kort

For å gjøre historien kort og bli ferdig med den: Høsten 2019 gikk jeg ned for telling og kom meg aldri opp igjen. En stund klarte jeg å holde på løpingen, men så mistet jeg den også. Det ble for tungt og mørkt.

Uro, engstelse, angst, depresjon, trøstespising, tom for krefter og tom for håp. Slik har det vært det siste halvannet året, og resultatet er mitt livs dårligste form, både fysisk og psykisk, og med rundt 25 kilo for mye i løpeskoene.

Brutalt og ærlig! Sånn er det! Jeg skal ikke skylde på noe eller klandre noen, eller forsøke å komme med vaklende forklaringer. Det er mitt liv og mitt ansvar, og jeg mestret ikke.

En ny vår

Det kommer en ny vår nå! Det er nye vårtegn og nye muligheter. Jeg er ferdig med det som har vært, og har ikke lyst til å skrive mer om det. Nå har jeg lyst til å skrive om løping!

Dette er jo, tross alt, en løpeblogg. Jeg har lyst til å finne tilbake til gleden ved å løpe, til god form, bli kvitt de ekstra kiloene, finne tilbake til mestringsfølelsen og ikke minst, finne tilbake til meg!

Jeg er jo, tross alt, en løper i hjertet mitt!

På fredag var jeg i Oslo sammen med datteren min. Det var sol og fint vær.

Jeg kjente inni meg at jeg bare måtte ned til Rådhusplassen og Aker Brygge. Jeg måtte ned til start og mål for Oslo maraton, og gå over Aker Brygge hvor både maraton og Ecotrail har sin løypetrasé.

Da kjente jeg følelsen. Jeg kjente den igjen med en gang, selv om det er lenge siden jeg kjente på den sist.

Jeg kjente spenningen, forventningene, gleden og følelsen av å være sliten. Jeg kjente også på et lite glimt av mestringsfølelse i det minnene fra gamle løp kom over meg.

Jeg kjente også på sorg og fortvilelse, og kanskje mest av alt savn.

Jeg savner å løpe, savner løpevennene mine, savner å bli sliten og savner å mestre. Jeg savner det så inderlig. Jeg savner det så mye at det gjør vondt. En dag skal jeg tilbake til startstreken på Rådhusplassen.

Bli med!

Den følelsen jeg får når jeg løper finner jeg ikke noe annet sted. Det er en helt spesiell følelse som er umulig å beskrive. Det er en slags kraft, en styrke, og en inderlig glede som fyller hele kroppen fra tærne og helt ut i hårstråene på hodet. Jeg vil finne tilbake til den følelsen!

Det kommer en ny vår! Skal vi løpe den sammen?

Vil du være med meg å finne denne helt spesielle følelsen?

Har du lyst til å begynne å løpe, men trenger litt hjelp for å komme i gang? Bli med meg! Jeg trenger deg på laget, og sammen kan vi støtte og heie på hverandre.

Jeg er ikke lenger en maraton- eller ultraløper. Nå er jeg en utrent nybegynner som skal komme i gang igjen. Jeg må ta tak i helsa mi, både fysisk og ikke minst psykisk, for å finne tilbake til løpegleden.

Jeg skal finne tilbake til meg!

Veien dit, med sannsynligvis både mot- og medgang, vil jeg dele med deg. Jeg håper at du har lyst til å løpe denne nye våren sammen med meg!

Det er 1. mars og vår på tirsdag. Klar for første uke? Vi begynner så enkelt som mulig, og så lett at alle kan få det til, både du og jeg.

Uke 1

• I løpet av uken skal vi gå tre turer på minst 30 minutter.
• Gå i et tempo som kjennes raskere enn rusletempo. Pulsen skal litt opp.
• Finn gjerne noen små motbakker på turen, og test ut noen små trippende løpesteg innimellom.
• Ikke for hardt og ikke for langt. Uke 1 handler om å komme i gang med tre små turer.
• Kjenn litt på følelsen du får både når du er halvveis på turen, og når du setter deg ned i sofaen etterpå.

Følg med på min instagram: bjorgastrid. Der kommer det treningsplan for hver uke og oppdateringer underveis.

Meld deg inn i min løpegruppe på Strava: Løping i baktroppen. Der kan vi heie, støtte og samle kilometer sammen!

Jeg har kjøpt nye Hoka til en ny vår. Friske, turkise, nydelige løpesko. De står klare til 1. mars. Det er mye håp i et par nye løpesko!

Det er vår! Varmere dager med sol, lysere kvelder, hestehov som titter frem og bar asfalt. Disse vårtegnene har for meg, de siste ti årene, vært ensbetydende med økende antall løpte kilometer. Slik er det ikke i år.

Jeg kan ikke skrive om mer enn 70 løpte kilometer i 2021. Det gjør vondt å skrive det. Fryktelig vondt, rett og slett. Løping er en viktig del av hvem jeg er. Da gjør det vondt å skrive at jeg ikke har løpt mer enn 70 kilometer i år.

Sist jeg skrev blogg var i juli i fjor. Det begynner å bli en god stund siden. Når sant skal sies har jeg ikke løpt stort etter det, i alle fall ikke siden september. Forrige blogginnlegg handlet om en 80 kilometer lang drøm, og hvordan jeg skulle realisere den. Det er en drøm som betyr mye for meg, og jeg hadde målet og planen klar. Full av motivasjon, håp og tro skrev jeg om veien til Ecotrail 80 kilometer. Jeg var helt sikker på at jeg skulle klare det, både treningen i forkant og selve løpet. Jeg var helt sikker!

Drømmen lever fremdeles, men planen for å komme dit brast en gang i løpet av høsten. Lenge klamret jeg meg til et ørlite håp, håpet om at jeg skulle reise meg i tide, men det klarte jeg ikke. Når jeg ikke en gang har løpt 80 kilometer totalt i år, er det på tide å innse at Ecotrail 80 kilometer går uten meg i mai. Jeg kommer ikke til å stille til start. Det gjør også vondt å skrive.

Fjoråret var et krevende år, for oss alle, og fremdeles er livet vårt i stor grad styrt av covid-19. For meg startet også fjoråret med en personlig kollaps og jeg gikk ned i knestående. Mistet all energi, mistet hukommelsen og gikk i svart innvendig. Livet tok meg, eller sagt på en ærligere måte, jeg mestret ikke livet. Gjennom tøffe tak og krevende prøvelser hadde jeg glemt å ta vare på meg selv. Jeg mistet meg helt og gikk tom. Delvis sykemeldt sank selvfølelsen og selvtilliten til bunns. Likevel gikk jeg inn i fjoråret med håp og trøst i at det ville komme løpende kilometer, opplevelser og mestringsfølelse, og fellesskapet i det å være en løper. Jeg visste at å løpe var det eneste riktige, det eneste jeg hadde lyst til og det som skulle lappe meg sammen igjen.

Fjoråret utviklet seg imidlertid til noe vi aldri kunne forestilt oss, i alle fall ikke jeg. Hvem hadde sett for seg at det skulle komme en pandemi som ble så omfattende og langvarig? Hvem hadde sett for seg hvilke konsekvenser det skulle få, på så mange plan? Hvem hadde sett for seg at et virus skulle slå bena unna de fleste løpsarrangement og andre sosiale sammenhenger? Det var i alle fall helt utenfor min fantasi.

I løpet av våren fikk jeg riktignok stablet meg litt på beina. Jeg hvilte mye og gikk i terapi, og med vårtegnene fulgte et økende antall løpte kilometer. Det gjorde godt. Løping gir meg styrke. Når kroppen mestrer og hodet vil ha mer, vokser styrken innvendig. Kilometer med løpesko er som regel den beste medisinen jeg kan gi meg selv. Jeg kom meg tilbake i full jobb, fikk tilbake litt energi og løp mange virtuelle løp og challenge hos Runners World.

Gjennom våren samlet jeg både kilometer og høydemeter. Formen var stigende, og motivasjonen for nye utfordringer vokste seg sterkere. Virtuelle løp og challenge har vært, og er, definitivt en god erstatning når pandemien utviklet seg slik den gjorde. Det gir motivasjon å delta i disse utfordringene og et nytt fellesskap i sosiale medier.

Likevel, i løpet av 2020 sto jeg ikke på startstreken i et eneste vanlig løp. Jeg hadde ikke startnummer festet til brystet en eneste gang. Det ble ingen distanser over 25 kilometer. Jeg fikk ikke kjent på spenningen og opplevelsen det er å delta i et løp, og ikke minst kjent på fellesskapet og mestringsfølelsen. Jeg savner det så inderlig, alt sammen!

Sett i lys av pandemiens konsekvenser er manglende løp en svært liten pris å betale. Jeg er klar over det! Jeg er også klar over at jeg har vært heldig det siste året hvor jeg og familien har holdt oss friske, og jeg har en trygg jobb i kommunehelsetjenesten. Jeg har vært svært heldig. På mange måter har det rolige livet pandemien førte med seg gjort meg godt.  

Savnet etter løp er likevel stort! Det må være lov å savne det, selv i en pandemi. Det må være lov å lengte etter løp, selv om tilstrekkelig med vaksiner og smittekontroll er det Norge og verden trenger mest. Selv om jeg har vært heldig, har det likevel hatt en pris. Å ikke få delta i løp er på mange måter en bagatell. Samtidig er det en veldig viktig brikke i min psykiske helse.

Et løp er ikke bare et løp. Det handler ikke om sluttider og prestasjoner, i alle fall ikke for meg. Å delta i et løp gir meg viktig mentalt påfyll. Jeg har selvsagt kunnet løpe det siste året. Det har vært nok av tid og rom for det, og mange har funnet frem løpeskoene det siste året. Løping i hverdagen er viktig. Det roer hodet og holder meg i sjakk. Det er jo tross alt all løpingen i hverdagen som er den store lidenskapen, som gir det kontinuerlige påfyllet, og som gjør meg glad. Uten løp å trene mot og delta i, er det imidlertid noe som mangler.

Å delta i løp gir en helt spesiell følelse av spenning, opplevelse, mestringsfølelse og fellesskap. Jeg trenger å stå på startstreken sammen med andre løpere og kjenne på at jeg er en av dem. Jeg trenger prøvelsene underveis, tvilen som alltid kommer og følelsen av å ville gi opp. Jeg trenger den enorme styrken som fyller kroppen når jeg likevel fortsetter, skritt for skritt, helt til mål. Jeg trenger å kjenne på mestringsfølelsen når jeg skjønner at jeg kommer til å klare det. Uten løpene og opplevelsene de gir meg, mangler jeg viktig næring til min psykiske helse. Uten løpene mangler en viktig del av min identitet.

Jeg savner å være en del av fellesskapet i løypa hvor vi heier på hverandre. Ja, vi ga til og med klemmer og klapp på skulderen til hverandre før dette viruset kom. Jeg savner mine gode løpevenner, motiverende ord og latter. Jeg savner en felles feiring etter målgang. Jeg savner løypene og arrangementene. Jeg savner å klare å gi det ekstra, ta ut alt jeg har fysisk og mentalt, fordi jeg vil få med meg hele opplevelsen og stå igjen med mestringsfølelsen. Jeg savner å kjenne at identiteten er hel og på plass. Jeg savner det så inderlig! Det må være lov å savne det, selv i en pandemi.

Når covid-19 en gang går over, håper jeg riktignok at de virtuelle løpene og utfordringene forsetter. Jeg sier ja takk, begge deler! Utfordringer som å samle kilometer og høydemeter er gode bidrag for å holde motivasjonen oppe, og virtuelle løp gjør at du du gir litt ekstra gass. Lite slår imidlertid følelsen når du står på en startstrek sammen med løperfamilien, og så gir du alt du har!

Jeg har ikke helt svaret på hvorfor jeg kun har løpt 70 kilometer i år. Da høsten kom gikk jeg nok en gang ned for telling. Igjen ble det mørkt innvendig. Energien forsvant og uroen tok over. Siden har jeg krabbet rundt i mørket, knapt løpt, og jeg strever med å finne veien ut igjen.

Det er et langt skritt tilbake. Det er altfor langt. Å nesten ikke løpe på et halvt år er både tungt og frustrerende. Jeg er lei meg, skuffet og til tider motløs. Det er tomt for krefter. Det koster så mye å komme seg ut på løpetur. Jeg klarer ikke å komme på plussiden. Når jeg forsøker å løpe, tappes overskuddet så fort at jeg klapper sammen igjen. Jeg har forsøkt å finne svar på hvorfor, men svarene uteblir. Kanskje er det ikke svarene jeg har behov for heller, men nøkkelen til veien videre.

Akkurat nå føles det som jeg står fast. Det er fortvilende, men jeg kjenner likevel på et håp. Hver gang jeg ser noen som løper, kjenner jeg på lengselen og savnet. Det er der fremdeles. Det er godt å kjenne på.

Dag Otto Lauritzen sa så fint i en episode av Kompani Lauritzen «Å falle er et uhell. Å reise seg igjen er et valg». Jeg velger å reise meg. Nå skal jeg bare finne ut hvordan. Det kommer garantert til å innebære løping!

Jeg drømmer om å løpe 80 kilometer! Nærmere bestemt Ecotrail 80K 29. mai 2021.

80 kilometer er langt, fryktelig langt! Det finnes selvsagt dem som løper lengre. Det finnes løpere som synes 80K er lett overkommelig. Likevel, jeg tror de aller fleste tenker at åtte mil er et godt stykke. For meg er det så langt at jeg knapt har begrep om distansen. Jeg har løpt 50K to ganger. Å løpe enda 30 kilometer blir definitivt en utfordring.

Drømmen om å løpe 80 kilometer har vokst for hvert av de fire årene jeg har deltatt i Ecotrail. Jeg har beundret løperne på 80K og latt meg både fascinere og inspirere. Det har nærmest trollbundet meg å se dem løpe så langt, hvordan de kjemper og mestrer. Disse lange løpene har noe spesielt ved seg som treffer meg. Jeg blir nysgjerrig, trigget og drømmen spirer.

Jeg har også lyst til å ha på meg det røde startnummeret. Jeg har også lyst til å starte nede på Elgsletta og løpe rundt hele Oslo. Jeg har også lyst til å være ute hele dagen, kjenne på følelsen og forhåpentligvis mestringen i å tilbakelegge åtte mil ved hjelp av mine egne ben. Jeg vil være en av dem!

Drømmen har imidlertid hatt to sider – lysten til å lykkes og frykten for å mislykkes. På den ene siden har jeg så inderlig lyst til å få være en del av løpet. Jeg drømmer om å få ta del i opplevelsen, og når jeg lukker øynene ser jeg for meg hvordan det er å være det ute i løypa etter så mange kilometer. Jeg kjenner det bobler i brystet av både glede og spenning.  

På den andre siden er jeg redd for å ikke klare det. Drømmen er på grensen til å være uoppnåelig. Akkurat nå tror jeg ikke at jeg hadde klart det, i alle fall ikke innenfor tidsfristene. Det gjør meg redd at drømmen kanskje ikke går i oppfyllelse. Det er ikke frykt for å dumme meg ut i den forstand at andre skal synes noe om meg og prestasjonen. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare det slik at jeg ikke får være med på hele opplevelsen. Jeg er redd for at drømmen skal briste slik at jeg mister troen på at jeg kan løpe langt.

Drømmen har vokst seg sterkere og sterkere, lysten til å lykkes vinner over frykten, og jeg har nå tatt første skritt og faktisk meldt meg på Ecotrail 80K 29. mai 2021. Drømmen har fått et konkret mål!

Det er viktig å drømme og det er viktig å sette seg mål! En drøm forblir imidlertid bare en drøm hvis man ikke lager en plan for hvordan den skal realiseres. Det gjenstår drøye 10 måneder til løpet, og de månedene må jeg benytte godt. Jeg må legge ned et skikkelig stykke innsats og arbeid hvis dette skal bli mulig.

Bare tanken på at jeg er påmeldt Ecotrail 80K gjør at pulsen stiger i været. Å tenke på løpet er imidlertid langt i fra nok, og jeg har vært usikker på hvordan jeg skal trene og forberede meg på best mulig måte. Jeg har derfor innhentet råd, tips og støtte fra løpere som har gjort dette før og vet hva som kreves. Rådene kommer fra løpere som jeg virkelig beundrer og tror på, og som jeg ser opp til.

Først ut er mine gode løpevenninner Maria og Sissel. De løp Ecotrail 80K for første gang i 2018 og gjentok igjen i 2019.

Både Maria og Sissel har tro på mengdetrening og regelmessige langturer. Begge er mer opptatt av tid ute på beina i stedet for å bare tenke kilometer. De gir meg råd om å løpe en del i terreng med høydemeter for å forberede både ben og hodet, og legge inn styrketrening.

Maria kommer med betryggende ord om at hun ikke hadde løpt lengre enn maraton før sin første 80K, og at med kontinuerlig mengde og gode langturer opp mot maratondistanse så skal det gå fint. Både Maria og Sissel har hatt god erfaring med å gå en del langrenn i løpet av vinteren, og Sissel gir meg tips om å anskaffe løpestaver for å trene med i terrenget. Det gir litt variasjon i belastning og bruk av overkroppen. Løpestaver er herved bestilt og på vei i posten!

Maria er også blogger her på Runner`s World og gjennomførte i juni Soria Moria til Verdens ende på 166 km. Jeg var så heldig å få heie på henne i løypa i Tønsberg. Vilt imponerende og inspirerende (og litt skummelt fordi det sår nye frø til drømmer….). Les om hennes løp HER.

En annen fantastisk dame er Mariann Langås. Hun har løpt mange lange løp og har masse god erfaring å dele med meg.

Mariann er en av de første løperne jeg fikk kontakt med gjennom Instagram da jeg forberedte meg til mitt første Ecotrail. Hun er en positiv og god dame, alltid så raus med gode oppmuntringer. Mariann er også opptatt av å få kontinuitet i løpingen og nok mengde i beina, også på sti og i motbakker. “Ikke skipp ukas langtur!” er tipset fra Mariann. Hun har forberedt seg til lange løp med god mengde over tid og løping i terreng, men ikke nødvendigvis så veldig lange langturer. Det kan ofte være vanskelig å få til i jobb- og familielogistikken. Mariann gir meg også gode råd for selve løpet; gå rolig ut, hold farten nede, gå i alle motbakker og få i deg nok mat og drikke. Her må det nok trenes mer på næringsinntak når jeg er sliten.

To damer jeg virkelig ser opp til, og som både har inspirert og gitt meg mot til å ta en plass i baktroppen er Tone Yvonne Killengren og Lise Lysfjord Pettersen (også kjent som Maratonmamma).

Jeg har fulgt dem på instagram i mange år, og også hilst på dem i løp. Begge er fantastiske representanter for at løping er for alle og at alt er mulig. Det har motivert meg så mange ganger. Både Lise og Tone Yvonne råder meg til å løpe igjennom den delen av løypa som jeg ikke har løpt før, altså de første 30 km fra Elgsletta til Frognerseteren. Da vet jeg hva som venter meg og blir tryggere. Lise sier det er lurt å forberede meg på næringsinntaket. Tone Yvonne råder meg til regelmessig styrketrening og god jevn mengde på løpingen med opptrapping frem mot løpet. Hun anbefaler også å prøve meg på ultraintervaller som god forberedelse. Trening på sti og motbakker går igjen som tips fra disse ultraløperne.

Til sist selveste ultraløperdronningen Therese Falk.

Therese er løper på et nivå jeg aldri kommer til å nærme meg. Hun er et stort forbilde og det å få råd fra henne er stas. Hun trener langt mer enn jeg vil gjøre, men rådet hennes kan lett overføres til mitt nivå. “Løp langtur to (helst tre) dager på rad”, sier Therese. Langtur flere dager på rad har hjulpet Therese til å få trua på at kroppen orker, og som hun sier «Har du trua er mye gjort!». Thereses anbefaling for meg er å løpe turer på 20 – 25 km tre dager på råd ca. tre uker før løpet. Frem til det kan jeg legge inn langtur to dager på rad men økende lengde hver 4. – 6. uke. Langtur to dager på rad har jeg aldri gjort før, men jeg gleder meg veldig til å prøve. Jeg har stor tro på at det kan bli viktig i forberedelsene.  

Tusen hjertelig takk til dere flotte damer og løpere for gode tips og råd på veien! Jeg setter veldig stor pris på det! Å få konkrete råd fra noen som vet hva som kreves har vært viktig for å lage min egen plan. Det har også gitt meg både motivasjon og selvtillit når dere sier til meg at jeg kan klare det.

Fellesnevnerne i alle rådene er kontinuerlig mengde, langturer og løping på sti og motbakker. Det er definitivt en viktig del av planen, samt styrketrening. Jeg vet også med meg selv at jeg må gjøre en innsats i forhold til kostholdet og ernæring, samt mentale forberedelser. I tillegg ønsker jeg å få strukturert treningen litt mer enn jeg har gjort hittil. Mest av alt gjelder det å samle på opplevelsene på veien mot målet og kjenne på løpegleden!

På bakgrunn av gode råd, innhenting av kunnskap og egne erfaringer ser tankekartet for planen min slik ut:

Mer detaljert for hver boble og hvordan det går kommer i videre blogginnlegg, så følg med!

Fortsatt god sommerløping!

Bjørg Astrid 

De to siste månedene har jeg hatt Jahn Teigens stemme i hodet som synger mil etter mil. Det er jo nettopp det april og mai har handlet om – løpe mil etter mil. Jeg har deltatt i Runner’s World Challenge!

Reklame for Runner’s World Challenge

Hva er vel en bedre måte å hedre Jahn Teigen på enn å løpe mil etter mil? En slik utfordring var også det jeg trengte da covid-19 satte alle andre løp på vent. Virtuelle løp og utfordringer kom da vi trengte det som aller mest. Jeg skulle selvfølgelig mer enn gjerne deltatt i vårens planlagte løp, men for meg har Runner’s World Challenge medført positive gevinster jeg setter veldig stor pris på.

Bak meg ligger det noen tunge måneder. Psykisk var jeg langt på vei mot bunnen ved inngangen til dette året. Da kunne jeg knapt løpe uten at både hode og kropp skrudde alarmknappen på fullt. Nå ser det heldigvis langt lysere ut, selv om jeg fremdeles har en vei å gå. Jeg har oppsøkt god hjelp og takk tak i noen sider av livet. Og så har jeg løpt! Jeg har løpt masse! Mil etter mil!

Med “Mil etter mil” challenge ble fokus for meg annerledes enn det gjør i treningen til vanlige løp. Nå gjaldt det kun å samle kilometer. Type økter og spesifikk trening ble ikke så viktig, og på den måten ble det også lave skuldre.

Oppdraget var enkelt – ut for å samle kilometer og kose meg ute på løpetur. Jeg har utfordret meg selv på nye måter og satt nye personlige rekorder, men mest av alt nytt gleden i å bare løpe. I andre enden går jeg ut som en sterkere løper, men også langt sterkere psykisk.

Økt mengde løping har gjort meg godt. Det har gitt bedre fysisk form og mer energi, men også bygget bygget mestringstro og selvtillit på at jeg klarer. Løping gjør meg gladere, roligere og sterkere. Jeg klarer å utfordre meg og stå i det, jeg klarer å holde ut og komme i mål. Slikt gir mental styrke. Heldigvis er ikke Runner’s World Challenge over. Det har bare så vidt begynt!

I april og mai var målet å løpe minst 150 kilometer. Tidligere har jeg hatt bare en måned med over 150K. Utfordringen gikk over forventning. I april ble det 206K og i mai 219K. Så mye har jeg aldri løpt per måned før, og det har vært mye mestring i å klare å sette slike rekorder for meg selv. Veldig positivt er det også å kjenne at jeg tåler det og at formen blir bedre.

I tillegg til “mil etter mil” har jeg deltatt på Langfredags halvmaraton, 100-minutters løp og Run Forest Run 10K. Motiverende med startnummer selv om de er virtuelle, og veldig stas med nye, flotte medaljer.

I mai var jeg også med på utfordringen “Sky is the limit” som gikk ut på å samle høydemeter. Det har utvilsomt vært det mest utfordrende for meg. Det har rett og slett vært skikkelig krevende, men samtidig den utfordringen som jeg kanskje har opplevd mest glede i å gjennomføre.

Jeg er ingen løper skapt for høydemeter, heller tvert i mot. Det er min største svakhet, og jeg unngår høydemeter på tur når jeg kan. Nå måtte jeg oppsøke dem! Mitt mål var å bestige Mont Blanc med sine 4808 meter. Ved å oppsøke bakkene her i Drøbak og massiv testing av viljestyrke, kom jeg i mål med 5397 høydemeter. Blir man sterke av sånt? Ja, definitivt!

På Kristi Himmelfartsdag deltok jeg på “Til himmels race”, et løp hvor jeg skulle samle flest mulig høydemeter i løpet av en dag. Jeg brukte unormalt lang tid på å komme meg ut av døra den dagen og gruet meg faktisk til å gjennomføre, men samtidig hadde jeg et mål om å sette ny høydemeterrekord på en og samme tur.

Da måtte jeg over 1000 høydemeter. Det ble virkelig en prøvelse, både fysisk og mentalt. Etter ca 4,5 time og 23 kilometer klokket jeg inn 1006 høydemeter. Følelsen av å få det til var så god, samtidig var jeg skikkelig sliten og gåen i beina. Vel hjemme sjekket jeg Instagram og så mine medbloggere Abelone og Elisabeth bestige Mount Everest med hele 8848 meter på en dag. Det er sjukt det! Og helt rått imponerende. Mine 1000 meter ble ganske bleke i forhold, men samtidig for meg en stor seier.

Til tross for covid-19, til tross for avlyste løp og restriksjoner, til tross for en tøff tid både for meg personlig og for landet, så jeg har kommet styrket ut av denne perioden. All løpingen med lave skuldre, mer tid og mer hvile, har gjort meg sterkere både fysisk og psykisk. Jeg må også nevne all motivasjon og inspirasjon som er å finne i sosiale medier knyttet til disse virtuelle løpene og utfordringene. Det er heiing og støtte, oppmuntrende ord og gode råd. Det er jo umulig å ikke få lyst til å løpe av sånt!

Heldigvis fortsetter Runner’s World Challenge videre. I morgen, lørdag 6. juni, skal jeg teste formen på 5 kilometer i Sommernattsløpet. Videre er det Sommermaraton 21. juni. De månedlige utfordringene med “Mil etter mil” og “Sky is the limit” forsetter, og fra august kommer nye muligheter til virtuelle løp. Sjekk ut terminlisten på runnersworldchallenge.no

Forrige uke gjorde jeg noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle få være med på – nemlig spille inn en Podcast om løping! Jeg har vært gjest i Captare podcast og det var så stas. Episoden ligger nå ute! Jeg snakker om løping og livet, hvorfor løping betyr så mye for meg og om å tørre å ta plass i løp og baktroppen. Håper du har lyst til å lytte!

Link til episoden – Captare podcast

Se dette innlegget på Instagram

Episode 40 er ute! Bjørg Astrid Johannesen @bjorgastrid slår et slag for baktroppen! Hun er en uredd løper som deler tanker om livet rundt løping i blogg for Runners World. Veldig glad for å dele denne samtalen med en som gir av seg selv og viser at resultater ikke handler om plassering i løp. Sjekk ut podcastnotatene for mer info:) @runnersworldnor #runnersworldnor #runnersworldnorge

Et innlegg delt av Marius Hauge (@captarepodcast) Juni 3, 2020 kl. 7:25 PDT

God løping videre – Mil etter mil!

I dag er det 1. april! Ny måned med vårvær og gode løpemuligheter.

Løpeåret mitt så langt har gått opp og ned. Formen er veldig varierende, både fysisk og psykisk. Enkelte uker har løping bare gjort godt, andre har sofaen vært det eneste alternativet.

Januar og februar ble ikke så verst. I januar løp jeg 156 km, og i februar ble det 141 km. Mars derimot ble ikke helt som ønsket. Det startet bra, men så flatet det ut bokstavelig talt. De siste par ukene har jeg ligget flatt på sofa med konstant hodepine og tom for energi. Kilometertotalen for mars stoppet på 70 km.

Totalen ble plutselig litt mye igjen og jeg fant ikke balansen. Koronaalvoret kom og hverdagene ble snudd opp ned. Bekymringer og grublinger tok mest plass i hodet, samtidig som jeg stresset med både jobb og barn i den nye hverdagen. Det skal visst ikke så mye til akkurat nå før det vipper i feil retning, og vips så ble det mye sofatid.

Challenge for motivasjonen

I dag starter ny måned med nye muligheter, og det er på tide å hente seg inn igjen. Som god motivasjon for å få det til deltar jeg på Runner’s World Challenge.

I disse helt spesielle tider hvor alle arrangementer og løp må avlyses, er jeg veldig glad for at Runner’s World har tatt initiativet til virtuelle løp og utfordringer.

Det er en todelt challenge. Den ene delen handler om å sanke mil i april. Gjennomfør 42K, 150K eller 300K i løpet av denne måneden! Når du melder deg på blir du med i en gruppe på Strava for den distansen du har satt deg som mål. Jeg har meldt meg på 150K. Det blir absolutt en utfordring nå, men også en super motivasjon for å komme i gang igjen.

Det arrangeres også virtuelt Langfredagsmaraton. Der kan du velge mellom halvmaraton og maraton. Løpet gjennomføres på langfredag og logges på Strava. Her går jeg for halvmaraton. Det fristet veldig med årets første maraton, men jeg må innse mine begrensninger akkurat nå. Halvmaraton blir helt supert på en ellers annerledes langfredag!

Jeg er klar for challenge! Starter i dag med en liten løpetur. Kjenner at det skal bli godt å komme i gang igjen! Bli med, meld dere på og løp!