Bjørg Astrid Johannesen

Bjørg Astrid Johannesen

ba.johannessen@gmail.com

    MEST LÄSTA
    Å løpe er en viktig del av min identitet!

    Å løpe er en viktig del av min identitet!


    Det er vår! Varmere dager med sol, lysere kvelder, hestehov som titter frem og bar asfalt. Disse vårtegnene har for meg, de siste ti årene, vært ensbetydende med økende antall løpte kilometer. Slik er det ikke i år.

    Jeg kan ikke skrive om mer enn 70 løpte kilometer i 2021. Det gjør vondt å skrive det. Fryktelig vondt, rett og slett. Løping er en viktig del av hvem jeg er. Da gjør det vondt å skrive at jeg ikke har løpt mer enn 70 kilometer i år.

    Sist jeg skrev blogg var i juli i fjor. Det begynner å bli en god stund siden. Når sant skal sies har jeg ikke løpt stort etter det, i alle fall ikke siden september. Forrige blogginnlegg handlet om en 80 kilometer lang drøm, og hvordan jeg skulle realisere den. Det er en drøm som betyr mye for meg, og jeg hadde målet og planen klar. Full av motivasjon, håp og tro skrev jeg om veien til Ecotrail 80 kilometer. Jeg var helt sikker på at jeg skulle klare det, både treningen i forkant og selve løpet. Jeg var helt sikker!

    Drømmen lever fremdeles, men planen for å komme dit brast en gang i løpet av høsten. Lenge klamret jeg meg til et ørlite håp, håpet om at jeg skulle reise meg i tide, men det klarte jeg ikke. Når jeg ikke en gang har løpt 80 kilometer totalt i år, er det på tide å innse at Ecotrail 80 kilometer går uten meg i mai. Jeg kommer ikke til å stille til start. Det gjør også vondt å skrive.

    Fjoråret var et krevende år, for oss alle, og fremdeles er livet vårt i stor grad styrt av covid-19. For meg startet også fjoråret med en personlig kollaps og jeg gikk ned i knestående. Mistet all energi, mistet hukommelsen og gikk i svart innvendig. Livet tok meg, eller sagt på en ærligere måte, jeg mestret ikke livet. Gjennom tøffe tak og krevende prøvelser hadde jeg glemt å ta vare på meg selv. Jeg mistet meg helt og gikk tom. Delvis sykemeldt sank selvfølelsen og selvtilliten til bunns. Likevel gikk jeg inn i fjoråret med håp og trøst i at det ville komme løpende kilometer, opplevelser og mestringsfølelse, og fellesskapet i det å være en løper. Jeg visste at å løpe var det eneste riktige, det eneste jeg hadde lyst til og det som skulle lappe meg sammen igjen.

    Fjoråret utviklet seg imidlertid til noe vi aldri kunne forestilt oss, i alle fall ikke jeg. Hvem hadde sett for seg at det skulle komme en pandemi som ble så omfattende og langvarig? Hvem hadde sett for seg hvilke konsekvenser det skulle få, på så mange plan? Hvem hadde sett for seg at et virus skulle slå bena unna de fleste løpsarrangement og andre sosiale sammenhenger? Det var i alle fall helt utenfor min fantasi.

    I løpet av våren fikk jeg riktignok stablet meg litt på beina. Jeg hvilte mye og gikk i terapi, og med vårtegnene fulgte et økende antall løpte kilometer. Det gjorde godt. Løping gir meg styrke. Når kroppen mestrer og hodet vil ha mer, vokser styrken innvendig. Kilometer med løpesko er som regel den beste medisinen jeg kan gi meg selv. Jeg kom meg tilbake i full jobb, fikk tilbake litt energi og løp mange virtuelle løp og challenge hos Runners World.

    Gjennom våren samlet jeg både kilometer og høydemeter. Formen var stigende, og motivasjonen for nye utfordringer vokste seg sterkere. Virtuelle løp og challenge har vært, og er, definitivt en god erstatning når pandemien utviklet seg slik den gjorde. Det gir motivasjon å delta i disse utfordringene og et nytt fellesskap i sosiale medier.

    Likevel, i løpet av 2020 sto jeg ikke på startstreken i et eneste vanlig løp. Jeg hadde ikke startnummer festet til brystet en eneste gang. Det ble ingen distanser over 25 kilometer. Jeg fikk ikke kjent på spenningen og opplevelsen det er å delta i et løp, og ikke minst kjent på fellesskapet og mestringsfølelsen. Jeg savner det så inderlig, alt sammen!

    Sett i lys av pandemiens konsekvenser er manglende løp en svært liten pris å betale. Jeg er klar over det! Jeg er også klar over at jeg har vært heldig det siste året hvor jeg og familien har holdt oss friske, og jeg har en trygg jobb i kommunehelsetjenesten. Jeg har vært svært heldig. På mange måter har det rolige livet pandemien førte med seg gjort meg godt.  

    Savnet etter løp er likevel stort! Det må være lov å savne det, selv i en pandemi. Det må være lov å lengte etter løp, selv om tilstrekkelig med vaksiner og smittekontroll er det Norge og verden trenger mest. Selv om jeg har vært heldig, har det likevel hatt en pris. Å ikke få delta i løp er på mange måter en bagatell. Samtidig er det en veldig viktig brikke i min psykiske helse.

    Foto: Tonje Lien Wold

    Et løp er ikke bare et løp. Det handler ikke om sluttider og prestasjoner, i alle fall ikke for meg. Å delta i et løp gir meg viktig mentalt påfyll. Jeg har selvsagt kunnet løpe det siste året. Det har vært nok av tid og rom for det, og mange har funnet frem løpeskoene det siste året. Løping i hverdagen er viktig. Det roer hodet og holder meg i sjakk. Det er jo tross alt all løpingen i hverdagen som er den store lidenskapen, som gir det kontinuerlige påfyllet, og som gjør meg glad. Uten løp å trene mot og delta i, er det imidlertid noe som mangler.

    Å delta i løp gir en helt spesiell følelse av spenning, opplevelse, mestringsfølelse og fellesskap. Jeg trenger å stå på startstreken sammen med andre løpere og kjenne på at jeg er en av dem. Jeg trenger prøvelsene underveis, tvilen som alltid kommer og følelsen av å ville gi opp. Jeg trenger den enorme styrken som fyller kroppen når jeg likevel fortsetter, skritt for skritt, helt til mål. Jeg trenger å kjenne på mestringsfølelsen når jeg skjønner at jeg kommer til å klare det. Uten løpene og opplevelsene de gir meg, mangler jeg viktig næring til min psykiske helse. Uten løpene mangler en viktig del av min identitet.

    Jeg savner å være en del av fellesskapet i løypa hvor vi heier på hverandre. Ja, vi ga til og med klemmer og klapp på skulderen til hverandre før dette viruset kom. Jeg savner mine gode løpevenner, motiverende ord og latter. Jeg savner en felles feiring etter målgang. Jeg savner løypene og arrangementene. Jeg savner å klare å gi det ekstra, ta ut alt jeg har fysisk og mentalt, fordi jeg vil få med meg hele opplevelsen og stå igjen med mestringsfølelsen. Jeg savner å kjenne at identiteten er hel og på plass. Jeg savner det så inderlig! Det må være lov å savne det, selv i en pandemi.

    Når covid-19 en gang går over, håper jeg riktignok at de virtuelle løpene og utfordringene forsetter. Jeg sier ja takk, begge deler! Utfordringer som å samle kilometer og høydemeter er gode bidrag for å holde motivasjonen oppe, og virtuelle løp gjør at du du gir litt ekstra gass. Lite slår imidlertid følelsen når du står på en startstrek sammen med løperfamilien, og så gir du alt du har!

    Jeg savner denne følelsen, jeg savner den så inderlig!

    Jeg har ikke helt svaret på hvorfor jeg kun har løpt 70 kilometer i år. Da høsten kom gikk jeg nok en gang ned for telling. Igjen ble det mørkt innvendig. Energien forsvant og uroen tok over. Siden har jeg krabbet rundt i mørket, knapt løpt, og jeg strever med å finne veien ut igjen.

    Det er et langt skritt tilbake. Det er altfor langt. Å nesten ikke løpe på et halvt år er både tungt og frustrerende. Jeg er lei meg, skuffet og til tider motløs. Det er tomt for krefter. Det koster så mye å komme seg ut på løpetur. Jeg klarer ikke å komme på plussiden. Når jeg forsøker å løpe, tappes overskuddet så fort at jeg klapper sammen igjen. Jeg har forsøkt å finne svar på hvorfor, men svarene uteblir. Kanskje er det ikke svarene jeg har behov for heller, men nøkkelen til veien videre.

    Akkurat nå føles det som jeg står fast. Det er fortvilende, men jeg kjenner likevel på et håp. Hver gang jeg ser noen som løper, kjenner jeg på lengselen og savnet. Det er der fremdeles. Det er godt å kjenne på.

    Dag Otto Lauritzen sa så fint i en episode av Kompani Lauritzen «Å falle er et uhell. Å reise seg igjen er et valg». Jeg velger å reise meg. Nå skal jeg bare finne ut hvordan. Det kommer garantert til å innebære løping!


    Det er viktig å drømme, og gjøre drømmen om til en plan!

    Det er viktig å drømme, og gjøre drømmen om til en plan!


    Jeg drømmer om å løpe 80 kilometer! Nærmere bestemt Ecotrail 80K 29. mai 2021.

    80 kilometer er langt, fryktelig langt! Det finnes selvsagt dem som løper lengre. Det finnes løpere som synes 80K er lett overkommelig. Likevel, jeg tror de aller fleste tenker at åtte mil er et godt stykke. For meg er det så langt at jeg knapt har begrep om distansen. Jeg har løpt 50K to ganger. Å løpe enda 30 kilometer blir definitivt en utfordring.

    Drømmen om å løpe 80 kilometer har vokst for hvert av de fire årene jeg har deltatt i Ecotrail. Jeg har beundret løperne på 80K og latt meg både fascinere og inspirere. Det har nærmest trollbundet meg å se dem løpe så langt, hvordan de kjemper og mestrer. Disse lange løpene har noe spesielt ved seg som treffer meg. Jeg blir nysgjerrig, trigget og drømmen spirer.

    Jeg har også lyst til å ha på meg det røde startnummeret. Jeg har også lyst til å starte nede på Elgsletta og løpe rundt hele Oslo. Jeg har også lyst til å være ute hele dagen, kjenne på følelsen og forhåpentligvis mestringen i å tilbakelegge åtte mil ved hjelp av mine egne ben. Jeg vil være en av dem!

    Drømmen har imidlertid hatt to sider – lysten til å lykkes og frykten for å mislykkes. På den ene siden har jeg så inderlig lyst til å få være en del av løpet. Jeg drømmer om å få ta del i opplevelsen, og når jeg lukker øynene ser jeg for meg hvordan det er å være det ute i løypa etter så mange kilometer. Jeg kjenner det bobler i brystet av både glede og spenning.  

    På den andre siden er jeg redd for å ikke klare det. Drømmen er på grensen til å være uoppnåelig. Akkurat nå tror jeg ikke at jeg hadde klart det, i alle fall ikke innenfor tidsfristene. Det gjør meg redd at drømmen kanskje ikke går i oppfyllelse. Det er ikke frykt for å dumme meg ut i den forstand at andre skal synes noe om meg og prestasjonen. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare det slik at jeg ikke får være med på hele opplevelsen. Jeg er redd for at drømmen skal briste slik at jeg mister troen på at jeg kan løpe langt.

    Drømmen har vokst seg sterkere og sterkere, lysten til å lykkes vinner over frykten, og jeg har nå tatt første skritt og faktisk meldt meg på Ecotrail 80K 29. mai 2021. Drømmen har fått et konkret mål!

    Det er viktig å drømme og det er viktig å sette seg mål! En drøm forblir imidlertid bare en drøm hvis man ikke lager en plan for hvordan den skal realiseres. Det gjenstår drøye 10 måneder til løpet, og de månedene må jeg benytte godt. Jeg må legge ned et skikkelig stykke innsats og arbeid hvis dette skal bli mulig.

    Bare tanken på at jeg er påmeldt Ecotrail 80K gjør at pulsen stiger i været. Å tenke på løpet er imidlertid langt i fra nok, og jeg har vært usikker på hvordan jeg skal trene og forberede meg på best mulig måte. Jeg har derfor innhentet råd, tips og støtte fra løpere som har gjort dette før og vet hva som kreves. Rådene kommer fra løpere som jeg virkelig beundrer og tror på, og som jeg ser opp til.

    Først ut er mine gode løpevenninner Maria og Sissel. De løp Ecotrail 80K for første gang i 2018 og gjentok igjen i 2019.

    Bilde lånt fra Marias Instagram

    Både Maria og Sissel har tro på mengdetrening og regelmessige langturer. Begge er mer opptatt av tid ute på beina i stedet for å bare tenke kilometer. De gir meg råd om å løpe en del i terreng med høydemeter for å forberede både ben og hodet, og legge inn styrketrening.

    Maria kommer med betryggende ord om at hun ikke hadde løpt lengre enn maraton før sin første 80K, og at med kontinuerlig mengde og gode langturer opp mot maratondistanse så skal det gå fint. Både Maria og Sissel har hatt god erfaring med å gå en del langrenn i løpet av vinteren, og Sissel gir meg tips om å anskaffe løpestaver for å trene med i terrenget. Det gir litt variasjon i belastning og bruk av overkroppen. Løpestaver er herved bestilt og på vei i posten!

    Maria er også blogger her på Runner`s World og gjennomførte i juni Soria Moria til Verdens ende på 166 km. Jeg var så heldig å få heie på henne i løypa i Tønsberg. Vilt imponerende og inspirerende (og litt skummelt fordi det sår nye frø til drømmer….). Les om hennes løp HER.

    En annen fantastisk dame er Mariann Langås. Hun har løpt mange lange løp og har masse god erfaring å dele med meg.

    Bilde lånt fra Marianns Instagram

    Mariann er en av de første løperne jeg fikk kontakt med gjennom Instagram da jeg forberedte meg til mitt første Ecotrail. Hun er en positiv og god dame, alltid så raus med gode oppmuntringer. Mariann er også opptatt av å få kontinuitet i løpingen og nok mengde i beina, også på sti og i motbakker. “Ikke skipp ukas langtur!” er tipset fra Mariann. Hun har forberedt seg til lange løp med god mengde over tid og løping i terreng, men ikke nødvendigvis så veldig lange langturer. Det kan ofte være vanskelig å få til i jobb- og familielogistikken. Mariann gir meg også gode råd for selve løpet; gå rolig ut, hold farten nede, gå i alle motbakker og få i deg nok mat og drikke. Her må det nok trenes mer på næringsinntak når jeg er sliten.

    To damer jeg virkelig ser opp til, og som både har inspirert og gitt meg mot til å ta en plass i baktroppen er Tone Yvonne Killengren og Lise Lysfjord Pettersen (også kjent som Maratonmamma).

    Bilder lånt fra Instagram til Tone Yvonne og Lise

    Jeg har fulgt dem på instagram i mange år, og også hilst på dem i løp. Begge er fantastiske representanter for at løping er for alle og at alt er mulig. Det har motivert meg så mange ganger. Både Lise og Tone Yvonne råder meg til å løpe igjennom den delen av løypa som jeg ikke har løpt før, altså de første 30 km fra Elgsletta til Frognerseteren. Da vet jeg hva som venter meg og blir tryggere. Lise sier det er lurt å forberede meg på næringsinntaket. Tone Yvonne råder meg til regelmessig styrketrening og god jevn mengde på løpingen med opptrapping frem mot løpet. Hun anbefaler også å prøve meg på ultraintervaller som god forberedelse. Trening på sti og motbakker går igjen som tips fra disse ultraløperne.

    Til sist selveste ultraløperdronningen Therese Falk.

    Bilde lånt fra Thereses Instagram

    Therese er løper på et nivå jeg aldri kommer til å nærme meg. Hun er et stort forbilde og det å få råd fra henne er stas. Hun trener langt mer enn jeg vil gjøre, men rådet hennes kan lett overføres til mitt nivå. “Løp langtur to (helst tre) dager på rad”, sier Therese. Langtur flere dager på rad har hjulpet Therese til å få trua på at kroppen orker, og som hun sier «Har du trua er mye gjort!». Thereses anbefaling for meg er å løpe turer på 20 – 25 km tre dager på råd ca. tre uker før løpet. Frem til det kan jeg legge inn langtur to dager på rad men økende lengde hver 4. – 6. uke. Langtur to dager på rad har jeg aldri gjort før, men jeg gleder meg veldig til å prøve. Jeg har stor tro på at det kan bli viktig i forberedelsene.  

    Tusen hjertelig takk til dere flotte damer og løpere for gode tips og råd på veien! Jeg setter veldig stor pris på det! Å få konkrete råd fra noen som vet hva som kreves har vært viktig for å lage min egen plan. Det har også gitt meg både motivasjon og selvtillit når dere sier til meg at jeg kan klare det.

    Fellesnevnerne i alle rådene er kontinuerlig mengde, langturer og løping på sti og motbakker. Det er definitivt en viktig del av planen, samt styrketrening. Jeg vet også med meg selv at jeg må gjøre en innsats i forhold til kostholdet og ernæring, samt mentale forberedelser. I tillegg ønsker jeg å få strukturert treningen litt mer enn jeg har gjort hittil. Mest av alt gjelder det å samle på opplevelsene på veien mot målet og kjenne på løpegleden!

    På bakgrunn av gode råd, innhenting av kunnskap og egne erfaringer ser tankekartet for planen min slik ut:

    Mer detaljert for hver boble og hvordan det går kommer i videre blogginnlegg, så følg med!

    Fortsatt god sommerløping!

    Bjørg Astrid 


    Mil etter mil

    Mil etter mil


    De to siste månedene har jeg hatt Jahn Teigens stemme i hodet som synger mil etter mil. Det er jo nettopp det april og mai har handlet om – løpe mil etter mil. Jeg har deltatt i Runner’s World Challenge!

    Reklame for Runner’s World Challenge

    Hva er vel en bedre måte å hedre Jahn Teigen på enn å løpe mil etter mil? En slik utfordring var også det jeg trengte da covid-19 satte alle andre løp på vent. Virtuelle løp og utfordringer kom da vi trengte det som aller mest. Jeg skulle selvfølgelig mer enn gjerne deltatt i vårens planlagte løp, men for meg har Runner’s World Challenge medført positive gevinster jeg setter veldig stor pris på.

    Bak meg ligger det noen tunge måneder. Psykisk var jeg langt på vei mot bunnen ved inngangen til dette året. Da kunne jeg knapt løpe uten at både hode og kropp skrudde alarmknappen på fullt. Nå ser det heldigvis langt lysere ut, selv om jeg fremdeles har en vei å gå. Jeg har oppsøkt god hjelp og takk tak i noen sider av livet. Og så har jeg løpt! Jeg har løpt masse! Mil etter mil!

    Foto: Tonje Lien Wold

    Med “Mil etter mil” challenge ble fokus for meg annerledes enn det gjør i treningen til vanlige løp. Nå gjaldt det kun å samle kilometer. Type økter og spesifikk trening ble ikke så viktig, og på den måten ble det også lave skuldre.

    Oppdraget var enkelt – ut for å samle kilometer og kose meg ute på løpetur. Jeg har utfordret meg selv på nye måter og satt nye personlige rekorder, men mest av alt nytt gleden i å bare løpe. I andre enden går jeg ut som en sterkere løper, men også langt sterkere psykisk.

    Økt mengde løping har gjort meg godt. Det har gitt bedre fysisk form og mer energi, men også bygget bygget mestringstro og selvtillit på at jeg klarer. Løping gjør meg gladere, roligere og sterkere. Jeg klarer å utfordre meg og stå i det, jeg klarer å holde ut og komme i mål. Slikt gir mental styrke. Heldigvis er ikke Runner’s World Challenge over. Det har bare så vidt begynt!

    I april og mai var målet å løpe minst 150 kilometer. Tidligere har jeg hatt bare en måned med over 150K. Utfordringen gikk over forventning. I april ble det 206K og i mai 219K. Så mye har jeg aldri løpt per måned før, og det har vært mye mestring i å klare å sette slike rekorder for meg selv. Veldig positivt er det også å kjenne at jeg tåler det og at formen blir bedre.

    I tillegg til “mil etter mil” har jeg deltatt på Langfredags halvmaraton, 100-minutters løp og Run Forest Run 10K. Motiverende med startnummer selv om de er virtuelle, og veldig stas med nye, flotte medaljer.

    I mai var jeg også med på utfordringen “Sky is the limit” som gikk ut på å samle høydemeter. Det har utvilsomt vært det mest utfordrende for meg. Det har rett og slett vært skikkelig krevende, men samtidig den utfordringen som jeg kanskje har opplevd mest glede i å gjennomføre.

    Jeg er ingen løper skapt for høydemeter, heller tvert i mot. Det er min største svakhet, og jeg unngår høydemeter på tur når jeg kan. Nå måtte jeg oppsøke dem! Mitt mål var å bestige Mont Blanc med sine 4808 meter. Ved å oppsøke bakkene her i Drøbak og massiv testing av viljestyrke, kom jeg i mål med 5397 høydemeter. Blir man sterke av sånt? Ja, definitivt!

    På Kristi Himmelfartsdag deltok jeg på “Til himmels race”, et løp hvor jeg skulle samle flest mulig høydemeter i løpet av en dag. Jeg brukte unormalt lang tid på å komme meg ut av døra den dagen og gruet meg faktisk til å gjennomføre, men samtidig hadde jeg et mål om å sette ny høydemeterrekord på en og samme tur.

    Da måtte jeg over 1000 høydemeter. Det ble virkelig en prøvelse, både fysisk og mentalt. Etter ca 4,5 time og 23 kilometer klokket jeg inn 1006 høydemeter. Følelsen av å få det til var så god, samtidig var jeg skikkelig sliten og gåen i beina. Vel hjemme sjekket jeg Instagram og så mine medbloggere Abelone og Elisabeth bestige Mount Everest med hele 8848 meter på en dag. Det er sjukt det! Og helt rått imponerende. Mine 1000 meter ble ganske bleke i forhold, men samtidig for meg en stor seier.

    Til tross for covid-19, til tross for avlyste løp og restriksjoner, til tross for en tøff tid både for meg personlig og for landet, så jeg har kommet styrket ut av denne perioden. All løpingen med lave skuldre, mer tid og mer hvile, har gjort meg sterkere både fysisk og psykisk. Jeg må også nevne all motivasjon og inspirasjon som er å finne i sosiale medier knyttet til disse virtuelle løpene og utfordringene. Det er heiing og støtte, oppmuntrende ord og gode råd. Det er jo umulig å ikke få lyst til å løpe av sånt!

    Heldigvis fortsetter Runner’s World Challenge videre. I morgen, lørdag 6. juni, skal jeg teste formen på 5 kilometer i Sommernattsløpet. Videre er det Sommermaraton 21. juni. De månedlige utfordringene med “Mil etter mil” og “Sky is the limit” forsetter, og fra august kommer nye muligheter til virtuelle løp. Sjekk ut terminlisten på runnersworldchallenge.no

    Forrige uke gjorde jeg noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle få være med på – nemlig spille inn en Podcast om løping! Jeg har vært gjest i Captare podcast og det var så stas. Episoden ligger nå ute! Jeg snakker om løping og livet, hvorfor løping betyr så mye for meg og om å tørre å ta plass i løp og baktroppen. Håper du har lyst til å lytte!

    Link til episoden – Captare podcast

    God løping videre – Mil etter mil!


    Runner’s World Challenge

    Runner’s World Challenge


    I dag er det 1. april! Ny måned med vårvær og gode løpemuligheter.

    Løpeåret mitt så langt har gått opp og ned. Formen er veldig varierende, både fysisk og psykisk. Enkelte uker har løping bare gjort godt, andre har sofaen vært det eneste alternativet.

    Januar og februar ble ikke så verst. I januar løp jeg 156 km, og i februar ble det 141 km. Mars derimot ble ikke helt som ønsket. Det startet bra, men så flatet det ut bokstavelig talt. De siste par ukene har jeg ligget flatt på sofa med konstant hodepine og tom for energi. Kilometertotalen for mars stoppet på 70 km.

    Totalen ble plutselig litt mye igjen og jeg fant ikke balansen. Koronaalvoret kom og hverdagene ble snudd opp ned. Bekymringer og grublinger tok mest plass i hodet, samtidig som jeg stresset med både jobb og barn i den nye hverdagen. Det skal visst ikke så mye til akkurat nå før det vipper i feil retning, og vips så ble det mye sofatid.

    Challenge for motivasjonen

    I dag starter ny måned med nye muligheter, og det er på tide å hente seg inn igjen. Som god motivasjon for å få det til deltar jeg på Runner’s World Challenge.

    I disse helt spesielle tider hvor alle arrangementer og løp må avlyses, er jeg veldig glad for at Runner’s World har tatt initiativet til virtuelle løp og utfordringer.

    Det er en todelt challenge. Den ene delen handler om å sanke mil i april. Gjennomfør 42K, 150K eller 300K i løpet av denne måneden! Når du melder deg på blir du med i en gruppe på Strava for den distansen du har satt deg som mål. Jeg har meldt meg på 150K. Det blir absolutt en utfordring nå, men også en super motivasjon for å komme i gang igjen.

    Det arrangeres også virtuelt Langfredagsmaraton. Der kan du velge mellom halvmaraton og maraton. Løpet gjennomføres på langfredag og logges på Strava. Her går jeg for halvmaraton. Det fristet veldig med årets første maraton, men jeg må innse mine begrensninger akkurat nå. Halvmaraton blir helt supert på en ellers annerledes langfredag!

    Jeg er klar for challenge! Starter i dag med en liten løpetur. Kjenner at det skal bli godt å komme i gang igjen! Bli med, meld dere på og løp!


    Styrketrening for baktroppen

    Styrketrening for baktroppen


    Jeg er en sånn løper som bare har lyst til å løpe! Styrketrening og alternativ trening frister ikke. Jeg vil bare løpe, aller helst uten en plan og aller helst uten intervaller. Jeg vil bare løpe, enkelt og greit!

    Styrketrening er lurt!

    Styrketrening viser seg imidlertid å være lurt. Alt tyder på det, både forskning og erfaringer. Det er lurt å trene styrke, både med tanke på å forebygge skader og for å bli en sterkere løper. Det ikke mulig å komme seg unna at styrketrening er bra, uansett hvor intenst jeg prøver å innbille meg at det er nok med bare løping.

    I mange år har styrketrening vært min dårlige samvittighet på treningsfronten. Jeg har kjent på at burde, spesielt i perioder hvor jeg har hatt vondt i et kne, en hofte eller rygg. Likevel har jeg unngått det. Jeg synes rett og slett det er så forferdelig kjedelig!

    I fjor gjorde jeg en smertelig erkjennelse. Jeg fikk se et bilde av meg under Ecotrail hvor manglende styrke nærmest sto skrevet i panna mi! Bildet var tatt på vei ned Lysakerelven, et krevende parti etter drøye 3 mil ut i løypa. Knekk i hofta, stusselig holdning i overkroppen og lite imponerende løpesteg … Jeg kjente det jo også godt den dagen, at jeg ikke var strek nok hverken i beina eller kjernemuskulatur til å holde hele løpet ut. Da måtte jeg bare innrømme det, nå trenger jeg å trene styrke!

    Kroppen trengte absolutt mer styrke, både for løpingens del og for hverdagene. En sterkere kropp tåler mer, sånn er det bare. Jeg har jo også en drøm om å prøve meg i et enda lengre løp enn Ecotrail 50K. Det ble klart for meg at drømmen om å løpe både mer og lengre ikke vil være mulig å realisere uten en dose muskelbygging. Det var bare å sette i gang!

    Syv tips for å komme i gang

    Jeg prøvde først å unngå treningssenter. Ikke liker jeg å trene innendørs, og jeg ville ikke bruke tid på å komme meg til og fra et treningssenter. Første styrketreningsforsøk ble dermed gjort ved å rote frem en nedstøvet kettlebell, noen strikker og en treningsmatte. Jeg planla å gjøre styrkeøvelser to ganger i uken etter en løpetur. Det gikk bra en gang eller to, men så hadde jeg rett og slett ikke viljestyrke til å gjennomføre. Det ble for lett å droppe det, eller utsette til en annen dag … som igjen ble utsatt til enda en annen dag.

    Tips nr. 1: Medlemskap på treningssenter er redningen! Når du først kommer deg dit, så trener du styrke. Du får også trent med tyngre vekter enn en kettlebell og strikker hjemme. Det er også lettere å variere styrkeøvelsene, med mindre du er veldig kreativ på trening med strikker og kroppsvekt.

    Tips nr. 2: Meld deg inn på et treningssenter som du synes virker litt hyggelig. Det er ikke nødvendigvis lurt å velge det som ligger nærmest hjemmet, men mindre det også virker mest hyggelig. Trivelige lokaler, hyggelige medarbeidere og god stemning på treningssenteret har hatt mye å si for min motivasjon til å komme dit.

    Tips nr. 3: Ikke tenk på transporten til og fra treningssenteret som transport, tenk på det som trening! Løp til og fra, og logg det på klokka. Da blir det noen ekstra kilometer i banken hver uke. Løper du til treningssenteret, så er du ferdig oppvarmet når du kommer frem og kan gå rett i gang med styrkeøvelsene. Å løpe hjem på litt tunge bein etter styrketrening, er skikkelig god trening med tanke på lange løp. Da blir beina garantert tunge!

    Tips nr. 4: Lag deg et treningsprogram eller få hjelp til å gjøre det. Det er lurt å ha et program når du skal trene styrke. Da vet du hva du skal gjøre og utnytter tiden mest effektivt. Det gjør det også lettere å merke fremgangen ved at du kan øke på vektene i de oppsatte øvelsene.

    Jeg er utdannet fysioterapeut og har tidligere jobbet som treningsveileder på treningssenter, så jeg dro frem noen gamle kunnskaper og erfaringer, samt gjorde litt søk på nett etter styrketrening for løpere. Ut ifra det har jeg satt sammen et veldig enkelt styrkeprogram hvor jeg får trent hele kroppen uten å bruke altfor lang tid. Det tar ca 45 minutter å gjennomføre øvelsene. Fokus er på store muskelgrupper, mest mulig stående øvelser og stabilitet. 

    Tips nr. 5: Bestem deg for hvor ofte du skal trene styrke. Hvis du skal gjøre det når det passer seg, så passer det nesten aldri! Sett et mål! Jeg bestemte meg for å trene styrke to ganger per uke, men bestemte meg også for at det ikke skulle være krise hvis jeg enkelte uker bare klarte en gang. Hovedregel to ganger per uke, av og til en gang per uke når livet vil det slik. Det har fungert som en god instruks.

    Nå har jeg trent styrke mer eller mindre to ganger per uke siden juli i fjor (med unntak av en periode før jul hvor jeg var helt nede for telling). Når løpssesongen starter i slutten av april tenker jeg at jeg oftere bare kan ta en styrkeøkt per uke, slik at jeg får løpt litt mer ute. Styrketreningen skal absolutt holdes ved like!

    Tips nr. 6: Slå sammen en intervalløkt på mølla på treningssenteret og styrketrening etterpå. Jeg sliter ofte med motivasjon til å gjennomføre både intervaller og styrke, men det har blitt lettere etter at jeg startet på treningssenteret. Last ned en episode av en god serie på telefonen eller podcast, og løp en intervalløkt på mølla. Etterpå tar du styrkeprogrammet. Det klarer du å gjennomføre når du først er på treningssenteret, da går du ikke hjem før du har utført øvelsene dine.

    Tips nr. 7 – det aller viktigste: Bestem deg for at styrketrening på treningssenter er litt gøy! Det trenger ikke å være like gøy som å løpe, men det er litt gøy! Og det er bra for deg! Smil når du går inn døra, smil når du gjør øvelsene, prat med folk og kos deg når du er der. Og når du er ferdig, klapp deg selv på skuldra for god innsats og kjenn på den gode følelsen!

    Styrketrening virker!

    Har styrketreningen gitt resultater? Ja, gjett om det har!

    Etter tre måneders styrketrening kom Oslo Maraton. Allerede da kunne jeg kjenne at beina var sterkere. Jeg fikk ikke så vondt i hoftene som tidligere under lange løp, og overkroppen kjentes mer stabil og oppreist, også når jeg ble sliten. Solid pers på maraton i det løpet skal absolutt styrketreningen ha noe av æren for.

    Etter det har jeg fortsatt med mine øvelser, og nå kjenner jeg virkelig at det har gjort bra for kroppen. Jeg føler meg mye sterkere i beina. Det kjennes spesielt når jeg løper i oppoverbakker, og i nedoverbakker i terrenget. Jeg får ikke lengre vondt i hoftene når jeg løper langtur, og jeg har generelt mindre småvondter og plager. Kroppen tåler mer, og det er en veldig god følelse.

    Og vet dere hva? Jeg begynner faktisk å synes at styrketrening er gøy! Selvfølgelig ikke på langt nær like gøy som å løpe, men det er jammen ikke så verst. I begynnelsen dro jeg til treningssenteret av plikt, nå synes jeg det er helt ok og jeg har virkelig begynt å kose meg med timene på treningssenteret. Det hadde jeg ikke forventet da jeg startet opp i juli, og det gir masse motivasjon til å fortsette.

    Mitt styrkeprogram

    Jeg har fått noen spørsmål fra dere som leser bloggen min og følger meg på instagram, om jeg ikke kan dele styrkeprogrammet mitt. Det kan jeg selvfølgelig! Flere har fått med seg mine stories på instagram fra treningssenteret, og flere lurer på hva jeg gjør når jeg er der siden jeg også har delt at styrketrening gir meg resultater.

    Her er mitt styrkeprogram, og jeg har kalt det styrketrening for baktroppen. Jeg er jo en baktroppsløper og dette er ikke et avansert styrkeprogram. Å kalle det styrketrening for løpere følte jeg meg ikke helt komfortabel med. Når det er sagt, styrkeprogrammet inneholder basisøvelser og vil gjøre godt for både baktroppen og løperne lenger frem i rekkene.

    Jeg har ingen bilder av meg som utfører øvelsene. Det er litt for langt utenfor komfortsonen å spørre om noen kan ta bilder av meg på treningssenteret … Det blir i stedet bilder av apparatene og utstyret. Jeg har i tillegg lånt illustasjonsbilder fra Exorlive.

    I alle øvelsene legger jeg på så mye vekt som mulig, men slik at jeg klarer å gjennomføre antall repetisjoner og serier. Det skal være tungt, og jeg øker i vekter så fort det er mulig.

    Knebøy – stående med vektstang: 8 repetisjoner – 4 serier

    Markløft: 8 repetisjoner – 4 serier

    Nedtrekk: 8 repetisjoner – 3 serier

    Stående roing med vektstang og stående skulderpress med vektstang: 8 repetisjoner – 3 serier

    Stående brystpress med kabeltrekk: 8 repetisjoner – 3 serier

    Hofteløft – hip thrust med vektstang: 8 repetisjoner – 3 serier

    Tåhev med vektstang eller manualer: 8 repetisjoner – 3 serier

    Utfall – Manualer i hendene. Veksler mellom vanlige utfall, gående utfall og bulgarsk utfall: 8 repetisjoner på hvert ben – 3 serier

    Mage/rygg stabilitet i slynge: 12 repetisjoner – 3 serier

    Mellom hver serie og øvelse tar jeg ganske korte pauser. Det er mulig at en ekspert ville sagt at pausene skal være lengre. Jeg vil gjerne utnytte tiden og holde pulsen litt oppe i økta. Det føles best sånn, for meg!

    Lykke til med styrketreningen til både baktroppen og fortroppen! Styrketrening er lurt! Det gir resultater!

    Hilsen Bjørg Astrid – med et skikkelig kleint bilde fra treningssenteret …


    Hverdagsløping, glede, mål og mestring! Jeg er 37 år, gift og mor til to, og leder i kommunehelsetjenesten. Hverdagene er hektiske, men også de fineste. Løping gir meg den energien og mestringen jeg har behov for. Jeg er stolt representant for baktroppen og liker meg best i de lange løpene. Jeg vil skrive om løping i hverdagen, maratontrening og fine turer. Jeg ønsker å dele gleden og opplevelsene ved løping. Håper det kan inspirere! Instagram og Snapchat: bjorgastrid