Styrketrening for baktroppen

Styrketrening for baktroppen


Jeg er en sånn løper som bare har lyst til å løpe! Styrketrening og alternativ trening frister ikke. Jeg vil bare løpe, aller helst uten en plan og aller helst uten intervaller. Jeg vil bare løpe, enkelt og greit!

Styrketrening er lurt!

Styrketrening viser seg imidlertid å være lurt. Alt tyder på det, både forskning og erfaringer. Det er lurt å trene styrke, både med tanke på å forebygge skader og for å bli en sterkere løper. Det ikke mulig å komme seg unna at styrketrening er bra, uansett hvor intenst jeg prøver å innbille meg at det er nok med bare løping.

I mange år har styrketrening vært min dårlige samvittighet på treningsfronten. Jeg har kjent på at burde, spesielt i perioder hvor jeg har hatt vondt i et kne, en hofte eller rygg. Likevel har jeg unngått det. Jeg synes rett og slett det er så forferdelig kjedelig!

I fjor gjorde jeg en smertelig erkjennelse. Jeg fikk se et bilde av meg under Ecotrail hvor manglende styrke nærmest sto skrevet i panna mi! Bildet var tatt på vei ned Lysakerelven, et krevende parti etter drøye 3 mil ut i løypa. Knekk i hofta, stusselig holdning i overkroppen og lite imponerende løpesteg … Jeg kjente det jo også godt den dagen, at jeg ikke var strek nok hverken i beina eller kjernemuskulatur til å holde hele løpet ut. Da måtte jeg bare innrømme det, nå trenger jeg å trene styrke!

Kroppen trengte absolutt mer styrke, både for løpingens del og for hverdagene. En sterkere kropp tåler mer, sånn er det bare. Jeg har jo også en drøm om å prøve meg i et enda lengre løp enn Ecotrail 50K. Det ble klart for meg at drømmen om å løpe både mer og lengre ikke vil være mulig å realisere uten en dose muskelbygging. Det var bare å sette i gang!

Syv tips for å komme i gang

Jeg prøvde først å unngå treningssenter. Ikke liker jeg å trene innendørs, og jeg ville ikke bruke tid på å komme meg til og fra et treningssenter. Første styrketreningsforsøk ble dermed gjort ved å rote frem en nedstøvet kettlebell, noen strikker og en treningsmatte. Jeg planla å gjøre styrkeøvelser to ganger i uken etter en løpetur. Det gikk bra en gang eller to, men så hadde jeg rett og slett ikke viljestyrke til å gjennomføre. Det ble for lett å droppe det, eller utsette til en annen dag … som igjen ble utsatt til enda en annen dag.

Tips nr. 1: Medlemskap på treningssenter er redningen! Når du først kommer deg dit, så trener du styrke. Du får også trent med tyngre vekter enn en kettlebell og strikker hjemme. Det er også lettere å variere styrkeøvelsene, med mindre du er veldig kreativ på trening med strikker og kroppsvekt.

Tips nr. 2: Meld deg inn på et treningssenter som du synes virker litt hyggelig. Det er ikke nødvendigvis lurt å velge det som ligger nærmest hjemmet, men mindre det også virker mest hyggelig. Trivelige lokaler, hyggelige medarbeidere og god stemning på treningssenteret har hatt mye å si for min motivasjon til å komme dit.

Tips nr. 3: Ikke tenk på transporten til og fra treningssenteret som transport, tenk på det som trening! Løp til og fra, og logg det på klokka. Da blir det noen ekstra kilometer i banken hver uke. Løper du til treningssenteret, så er du ferdig oppvarmet når du kommer frem og kan gå rett i gang med styrkeøvelsene. Å løpe hjem på litt tunge bein etter styrketrening, er skikkelig god trening med tanke på lange løp. Da blir beina garantert tunge!

Tips nr. 4: Lag deg et treningsprogram eller få hjelp til å gjøre det. Det er lurt å ha et program når du skal trene styrke. Da vet du hva du skal gjøre og utnytter tiden mest effektivt. Det gjør det også lettere å merke fremgangen ved at du kan øke på vektene i de oppsatte øvelsene.

Jeg er utdannet fysioterapeut og har tidligere jobbet som treningsveileder på treningssenter, så jeg dro frem noen gamle kunnskaper og erfaringer, samt gjorde litt søk på nett etter styrketrening for løpere. Ut ifra det har jeg satt sammen et veldig enkelt styrkeprogram hvor jeg får trent hele kroppen uten å bruke altfor lang tid. Det tar ca 45 minutter å gjennomføre øvelsene. Fokus er på store muskelgrupper, mest mulig stående øvelser og stabilitet. 

Tips nr. 5: Bestem deg for hvor ofte du skal trene styrke. Hvis du skal gjøre det når det passer seg, så passer det nesten aldri! Sett et mål! Jeg bestemte meg for å trene styrke to ganger per uke, men bestemte meg også for at det ikke skulle være krise hvis jeg enkelte uker bare klarte en gang. Hovedregel to ganger per uke, av og til en gang per uke når livet vil det slik. Det har fungert som en god instruks.

Nå har jeg trent styrke mer eller mindre to ganger per uke siden juli i fjor (med unntak av en periode før jul hvor jeg var helt nede for telling). Når løpssesongen starter i slutten av april tenker jeg at jeg oftere bare kan ta en styrkeøkt per uke, slik at jeg får løpt litt mer ute. Styrketreningen skal absolutt holdes ved like!

Tips nr. 6: Slå sammen en intervalløkt på mølla på treningssenteret og styrketrening etterpå. Jeg sliter ofte med motivasjon til å gjennomføre både intervaller og styrke, men det har blitt lettere etter at jeg startet på treningssenteret. Last ned en episode av en god serie på telefonen eller podcast, og løp en intervalløkt på mølla. Etterpå tar du styrkeprogrammet. Det klarer du å gjennomføre når du først er på treningssenteret, da går du ikke hjem før du har utført øvelsene dine.

Tips nr. 7 – det aller viktigste: Bestem deg for at styrketrening på treningssenter er litt gøy! Det trenger ikke å være like gøy som å løpe, men det er litt gøy! Og det er bra for deg! Smil når du går inn døra, smil når du gjør øvelsene, prat med folk og kos deg når du er der. Og når du er ferdig, klapp deg selv på skuldra for god innsats og kjenn på den gode følelsen!

Styrketrening virker!

Har styrketreningen gitt resultater? Ja, gjett om det har!

Etter tre måneders styrketrening kom Oslo Maraton. Allerede da kunne jeg kjenne at beina var sterkere. Jeg fikk ikke så vondt i hoftene som tidligere under lange løp, og overkroppen kjentes mer stabil og oppreist, også når jeg ble sliten. Solid pers på maraton i det løpet skal absolutt styrketreningen ha noe av æren for.

Etter det har jeg fortsatt med mine øvelser, og nå kjenner jeg virkelig at det har gjort bra for kroppen. Jeg føler meg mye sterkere i beina. Det kjennes spesielt når jeg løper i oppoverbakker, og i nedoverbakker i terrenget. Jeg får ikke lengre vondt i hoftene når jeg løper langtur, og jeg har generelt mindre småvondter og plager. Kroppen tåler mer, og det er en veldig god følelse.

Og vet dere hva? Jeg begynner faktisk å synes at styrketrening er gøy! Selvfølgelig ikke på langt nær like gøy som å løpe, men det er jammen ikke så verst. I begynnelsen dro jeg til treningssenteret av plikt, nå synes jeg det er helt ok og jeg har virkelig begynt å kose meg med timene på treningssenteret. Det hadde jeg ikke forventet da jeg startet opp i juli, og det gir masse motivasjon til å fortsette.

Mitt styrkeprogram

Jeg har fått noen spørsmål fra dere som leser bloggen min og følger meg på instagram, om jeg ikke kan dele styrkeprogrammet mitt. Det kan jeg selvfølgelig! Flere har fått med seg mine stories på instagram fra treningssenteret, og flere lurer på hva jeg gjør når jeg er der siden jeg også har delt at styrketrening gir meg resultater.

Her er mitt styrkeprogram, og jeg har kalt det styrketrening for baktroppen. Jeg er jo en baktroppsløper og dette er ikke et avansert styrkeprogram. Å kalle det styrketrening for løpere følte jeg meg ikke helt komfortabel med. Når det er sagt, styrkeprogrammet inneholder basisøvelser og vil gjøre godt for både baktroppen og løperne lenger frem i rekkene.

Jeg har ingen bilder av meg som utfører øvelsene. Det er litt for langt utenfor komfortsonen å spørre om noen kan ta bilder av meg på treningssenteret … Det blir i stedet bilder av apparatene og utstyret. Jeg har i tillegg lånt illustasjonsbilder fra Exorlive.

I alle øvelsene legger jeg på så mye vekt som mulig, men slik at jeg klarer å gjennomføre antall repetisjoner og serier. Det skal være tungt, og jeg øker i vekter så fort det er mulig.

Knebøy – stående med vektstang: 8 repetisjoner – 4 serier

Markløft: 8 repetisjoner – 4 serier

Nedtrekk: 8 repetisjoner – 3 serier

Stående roing med vektstang og stående skulderpress med vektstang: 8 repetisjoner – 3 serier

Stående brystpress med kabeltrekk: 8 repetisjoner – 3 serier

Hofteløft – hip thrust med vektstang: 8 repetisjoner – 3 serier

Tåhev med vektstang eller manualer: 8 repetisjoner – 3 serier

Utfall – Manualer i hendene. Veksler mellom vanlige utfall, gående utfall og bulgarsk utfall: 8 repetisjoner på hvert ben – 3 serier

Mage/rygg stabilitet i slynge: 12 repetisjoner – 3 serier

Mellom hver serie og øvelse tar jeg ganske korte pauser. Det er mulig at en ekspert ville sagt at pausene skal være lengre. Jeg vil gjerne utnytte tiden og holde pulsen litt oppe i økta. Det føles best sånn, for meg!

Lykke til med styrketreningen til både baktroppen og fortroppen! Styrketrening er lurt! Det gir resultater!

Hilsen Bjørg Astrid – med et skikkelig kleint bilde fra treningssenteret …

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 konkurransesko.
  • Sprinter Pernille Lund gir deg et spenstprogram og kloke betraktninger om livslang løping.
  • Løpere i nord: Yngvild Kaspersen om hva som setter løpingen i perspektiv.
  • Hvordan velge riktige løpesko?
  • Mila: en rekke gode økter som booster farten og formen.
  • Wien Marathon: Hva bør du gjøre og hvor bør du spise – etter løpet?
  • Antioksidanter – venn eller fiende?
  • Sub 3 på maraton – det trenger ikke være så vanskelig.

Bli abonnent

Ukategorisert

Året 2019 – et år i løpeminneboken med kontraster


Året 2019 er over og det er tid for et blikk tilbake, på det som har vært og det som er løpt. Når det kommer til løpelivet har 2019 vært mitt aller beste år. Aldri har jeg løpt flere kilometer, trent mer styrke eller hatt bedre kontinuitet. Løpene jeg har løpt, selv om det kanskje ikke ble så mange som håpet, har gått bedre enn jeg kunne drømt om. Likevel, 2019 er et år med kontraster. Når jeg ser tilbake har det vært mange nydelige oppturer, men også noen nedturer som har preget meg og kommer til å prege meg en tid fremover.

Året startet med å komme i gang igjen etter en periode med
lite løping. Med friskt mot og ny motivasjon gikk jeg inn i 2019 med klare mål
for året:

  • Løpe minst 1200 km
  • Starte med styrketrening
  • Gjennomføre en ny Ecotrail 50K og Oslo maraton
  • Få kontroll på sjokoladeavhengigheten og gå ned
    i vekt

I utgangspunktet fine mål. Spesifikke, målbare, motiverende og for meg realistiske. Selvsagt har jeg måttet jobbe for dem, men jeg har klart å innfri alle med unntak av å gå ned i vekt. Når jeg nå ser tilbake på målene, slår det meg at de nærmest utelukkende er styrt av tall og prestasjoner. Jovisst innebærer de opplevelser, både på veien og i selve gjennomføringen, men de koker ned til noe helt konkret og tallfast som jeg ønsket å prestere. Er det ikke slik gode mål skal være? Jo kanskje, men i andre enden av året sitter jeg igjen med en følelse av at jeg glemte det aller viktigste, å ta bedre vare på meg selv.

Årets første blogginnlegg handlet om høsten 2018 som hadde vært tung med lite løping. Da gikk jeg på det jeg trodde var en motivasjonssmell etter mitt første maraton, og løp kun noen sporadiske turer resten av året. Oppsummeringen av året konkluderte med at jeg måtte lære meg å skru ned forventningene, og at jeg ikke måtte være for opptatt av å følge en plan dersom kroppen tilsa noe annet. Vel, enten glemmer jeg fort eller så tror jeg ikke på mine egne erfaringer. Det er i alle fall et paradoks at jeg gikk rett inn i dette året med nye tallfaste mål som handlet om prestasjoner.

Jeg gikk rett på med en plan, jobbet iherdig og målrettet, og har oversett alle signaler som kroppen har gitt meg underveis. Med fasit i hånden kan jeg si at jeg burde skjønt det allerede da, etter en så tung høst, at jeg måtte tenke annerledes. Det gjorde jeg imidlertid ikke. 

I januar gikk jeg til hypnose for å få bukt med den evige sjokoladeavhengigheten. Det funket som bare det, og jeg spiste ikke en eneste bit sjokolade før til sommeren. Da kom jeg til at livet er for kort til å aldri spise sjokolade, så jeg ville teste om jeg kunne ta en bit av og til, men likevel ikke havne tilbake i avhengigheten. Det gikk fint! Nå kan jeg spise litt sjokolade og la resten ligge, og jeg må ikke ha det hver eneste dag.

Under hypnosetimen fikk jeg imidlertid også en opplevelse som har ligget i bakhodet siden. Da jeg skulle slappe av, bare sitte i stolen med lukkede øyne og la tankene fare, så klarte jeg det ikke. Det var så ubehagelig at jeg ble svimmel og uvel. En skremmende erkjennelse, at jeg ikke klarer å bare være og gjøre ingen ting. Jeg begynte å strikke for å få avkobling, men å gjøre ingen ting, det klarer jeg fortsatt ikke.

Fra januar til april løp jeg bra hver eneste uke, samlet godt over 100 km hver måned og kjente at løpeformen var stigende. Jeg koste meg på løpeturer, gledet meg over alle opplevelsene ute på tur, brydde meg lite om at mine turer tok lengre tid enn andres og fant min måte å trene til ultraløp og maraton på. Jeg reflekterte over det stadige jaget etter perser, og kom til at perser handler om mye mer enn løpstider.

I slutten av april skulle jeg deltatt på Sentrumsløpet, men det ble i stedet min aller første DNS. Årsaken var en blanding av manglende lyst og ork, så jeg ble hjemme. Tiden frem mot Ecotrail var preget av nerver og en kropp som ikke føltes så bra. Ecotrail ble imidlertid en fantastisk opptur. Jeg fikk oppleve en helt nydelig dag med løpeskoene på, kroppen hadde mer enn nok energi, vinterens mange kilometer ga resultater og aldri før hadde jeg følt meg så sterk. Jeg var så trygg på at jeg skulle klare å gjennomføre, jeg koste meg gjennom hver eneste kilometer (ok, så hadde jeg det litt vondt også) og fikk en uforglemmelig opplevelse på flere måter.

Etter Ecotrail var jeg i siget. I juni dro jeg til Lillehammer med familien og løp Birkebeinerløp med god følelse. Dagen etter løp jeg Blomstermila 10K hjemme i Drøbak, og fikk en ny opptur med ben og kropp som ville jobbe tross utskeielsene dagen før.

Sommerferie på seilbåten og svenske Bohuslän gjorde inderlig godt. Det ble mye hvile og litt mindre løping enn planlagt. Jeg følte meg sliten på ferie og stresset ikke med løping, men mot slutten av juli var jeg i full gang med både styrketrening og forberedelsene til Oslo maraton. Det gikk tilnærmet knirkefritt og maratonpersen i september er et stort høydepunkt. Den følelsen du får når alt klaffer, når solen skinner, byen er full av fine løpere, kroppen jobber iherdig og hodet er på plass… Den følelsen er det nesten umulig å beskrive, du får den bare der ute i løypa. Den må bare opplevelses!

Løpeåret 2019 har vært fantastisk bra. Jeg har logget 195 løpeøkter og 1344 kilometer. Ny rekord! I tillegg har det også blitt en del styrkeøkter det siste halvåret. Året inneholder mine beste løp noen sinne, og jeg har fått dele opplevelser med fantastiske løpevenner, som blant annet målgangen på maraton sammen med Maria. Aldri jeg jeg følt meg sterkere og tryggere med løpeskoene på, og jeg er helt komfortabel med å kalle meg en løper.

Etter Oslo Maraton har det sagt stopp! Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva det er jeg opplever nå, jeg prøver fremdeles å finne ut av det, men det føles vondt og fortvilende. Signalene fra høsten 2018, fra DNS i Sentrumsløpet og nervene i mai og fra en sliten kropp på sommerferie, har akkumulert og resultert i en slags reaksjon både fysisk og psykisk.

I oktober begynte søvnproblemene og uroen innvendig. Pulsen gikk i været for hver minste ting, og jeg mistet energi og overskudd. I november klarte jeg knapt å løpe. Etter bare et par kilometer slo kroppen på full alarmberedskap med skyhøy puls, og fyrte av all energi på en gang for så å gå helt tom.

Så kom brystsmertene, ilende smerter ut i ryggen og bena, øresusen, den tunge følelsen og konstante bekymringen og uroen. Av og til går bekymringen over i panikk, da hamrer det løs i brystet, følelsen i fingrene forsvinner og synet får stjerneflimmer. Resten av tiden er det bare tungt og følelsen av en stram klo i brystet. Jeg er fortvilet og lei meg, frustrert og bekymret.

Dette er ingen klassisk overtreningssmell selv om det
kanskje kan se slik ut. Jeg har trent mer enn tidligere, men er likevel trygg
på at jeg ikke har trent meg i senk. Vi snakker tross alt ikke om de veldig
store mengdene her, og året har hatt flere roligere hvileperioder. Dette er nok
heller ikke «møtt veggen fordi jeg har jobbet for mye og livet er for travelt».
Jeg har kommet til at det er summen av alt, eller kanskje det å bare være meg,
som jeg ikke mestrer så godt.

Det er som regel sammensatt når kropp og hode inntar
streikemodus, det kan sjelden pekes på bare en årsak. For meg er det definitivt
sammensatt. De siste årene har inneholdt bekymringer og utfordringer knyttet
til at min datter strever med sykdom. Det har vært hverdager som rett og slett
ikke går opp. Både jobb og barn skal ivaretas, og jeg har hatt konstant dårlig
samvittighet ovenfor begge. Riktignok jobber jeg kanskje litt mye, men jeg
elsker å jobbe. Det er aldri negative følelser forbundet med å dra på jobb, og i
perioder er det på jobben jeg føler at jeg får mitt fristed og hvile. Der er
jeg trygg på oppgavene, opplever mestring og utvikling, og jeg har fantastiske
kollegaer. På samme måte er det med løpingen. Den gir meg fri, egentid, pauser
og avkobling, og den gir påfyll av både energi og gode opplevelser.

Å ta vare på meg selv oppi bekymringene og utfordringene,
har blitt nedprioritert eller helt glemt bort. Når livet blir tøft er det godt
å løpe eller jobbe. Da får jeg fri i hodet, avkobling og annet påfyll. Jeg
unngår å kjenne etter hvordan jeg har det, og jeg klarer rett og slett ikke å
sette meg ned og bare gjøre ingen ting. Jeg er definitivt sliten, men det i seg
selv tror jeg ikke er så farlig. De fire siste årene har vært krevende i
familien. Denne høsten har vært ekstra tøff, og til slutt ble strikken tøyd for
langt og kreftene tok slutt. Det er mulig å hvile bort slitenhet, men min
utfordring akkurat nå er at jeg ikke får til å hvile. Jeg bekymrer meg hele
tiden, hodet jobber døgnet rundt, og jeg har begynt å unngå alt som gjør meg
mer bekymret. Dagene kommer med usikkerhet, jeg vet aldri hvordan de blir, og
jeg er hele tiden i beredskap i tilfelle det blir nødvendig. Jeg får aldri helt
ro. Det er ikke lenger holdbart å enten løpe eller jobbe når jeg trenger en
pause. Jeg er helt nødt til å lære meg å bare være meg og gjøre ingen ting, og
ha det bra med det. Akkurat nå er jeg ikke i nærheten av å få det til.

Jeg har gjort meg noen erfaringer dette året, og
forhåpentligvis også lært noe, som jeg kan ta med meg inn i nytt år. Dagbok for
2020 er innkjøpt. Jeg gikk straks i gang med å skrive inn nye mål, og gikk rett
i den gamle fellen med tallfaste prestasjonsmål. Siden jeg har løpt over 1300
km i år, så må vel målet for neste år være 1500 km. Jeg vil løpe enda raskere
på maraton og jeg vil delta i flere og kanskje lengre ultraløp. Og så er det
disse kiloene, spise litt sunnere og bli enda sterkere. Jeg vil mye, og det er
bra, men igjen holdt jeg på å glemme det viktigste, så jeg satte strek over det
jeg hadde skrevet.

For 2020 har jeg nå kun ett mål: Ta bedre vare på meg selv! Det er et stort mål, ikke så spesifikt, rommer mye, ikke tallfast og kanskje det vanskeligste målet jeg noen gang har hatt. Hva det innebærer er jeg usikker på. Jeg må prøve meg frem, lære underveis og se hvor det bærer. Jeg må trene på å koble ut og gjøre ingen ting, kanskje må jeg prøve meg på mindfulness eller meditasjon. Det er nok også nødvendig med noen endringer i kostholdet, få mer søvn, og å jobbe med tankene og det mentale. Og helt garantert, jeg kommer til å løpe mye! Løping gir meg enormt mye, både god helse, energi, avkobling og gode opplevelser. Fokus blir imidlertid ikke i like stor grad på antall kilometer, treningstimer, utvikling og prestasjoner. Jeg skal løpe så mye jeg har lyst til og starter året uten en treningsplan, bare løpe på følelsen. Hvem vet, kanskje det er det som skal til for meg som løper nå! Kanskje 2020 blir et enda bedre løpeår?

Selv om livet akkurat nå er i behov av et annet fokus, så betyr ikke det at jeg skal slutte å drømme om nye mål og løp. Drømmer er jo tross alt drivkraften i dette og jeg trenger også noen konkrete mål å trene mot. Av løp har jeg allerede noen påmeldinger spikret. Det blir et nytt Ecotrail 50K i mai. Det løpet er så spesielt for meg at jeg bare må tilbake. I juni blir det familietur til Lillehammer og Birkebeinerløpet. I september blir det nytt maraton i Oslo. I tillegg ønsker jeg å prøve noen nye løp og studerer terminlister for å finne noe som frister og passer inn tidsmessig. Jeg vurderer en tur til Holmestrand i april for å åpne løpssesongen med halv- eller helmaraton. En stor, stor drøm er også Icebug Xperience West Coast Trail i vakreste Bohuslän. Den svenske vestkysten ligger mitt hjerte så nært og et løp der står veldig høyt på ønskelisten. Vi får se hva året bringer!

Jeg går også med en drøm med litt lengre perspektiv, nemlig
å prøve meg i lengre ultraløp. Jeg har lyst til å finne ut hva som er mulig for
meg å klare, og det er viktig for meg å holde på denne drømmen. I mitt hode har
jeg bestemt meg for å prøve på Ecotrail 80K i mai 2021. Ecotrail er et trygt
løp når jeg skal utfordre meg på en lengre distanse. Jeg er kjent i løypa og
terrenget, det er godt merket, god sikkerhet, mange muligheter for å bryte
dersom det ikke skulle gå og løpet er ikke altfor utfordrende med tanke på
hverken terreng eller høydemeter. Det er min langsiktige drøm som jeg holder
fast i. Nå har jeg sagt det høyt!

Godt nytt løpeår! Håper vi sees med løpeskoene på!

Bjørg Astrid

Ukategorisert

Når det sier stopp, hvordan løper jeg da?



Målene for 2019 er nådd! Det har vært et fantastisk løpeår!

Året er imidlertid ikke over enda. Det er fremdeles halvannen måned igjen til å løpe mer og samle kilometer. Problemet er bare at det har sagt stopp!


For løpeåret 2019 har jeg hatt fire klare mål:

  • Løpe minst 1200 km

  • Komme i gang med styrketrening

  • Gjennomføre et nytt ultraløp – Ecotrail 50K

  • Løpe mitt andre maraton

Jeg har innfridd på alle punkter. Det er med stor glede, og stolthet, at jeg kan krysse av på alle fire.

Året har gått på skinner når det kommer til løping. Jeg har løpt mer enn tidligere, trent bedre, holdt meg skadefri og hatt det så utrolig moro på veien. Det har stort sett bare vært glede.

Målene er kanskje ikke de mest hårete sett med en løpers øyne, men de har jammen vært krevende nok for meg. De innebærer en god del timer med løpeskoene på, de har krevd tålmodighet, mot, håp og en god porsjon slit. Likevel har de mest av alt ført til tonnevis med løpeglede og mestringsfølelse.

Det første målet, løpe minst 1200 km, har handlet om å øke mengden for å kunne tåle mer. De siste årene har jeg ikke løpt mer enn rundt 900 kilometer. Jeg har ikke klart mer. Å øke mengden har vært viktig for å kunne klare de lange løpene bedre. Planen var å løpe minst 100 kilometer per måned og dermed 1200 km totalt for året. Det har gått lettere enn forventet og målet om 1200 km kunne krysses av i slutten av oktober. Jeg har dermed satt inn et solid innskudd i løpebanken dette året som forhåpentligvis forrenter seg utover våren neste år.  

Lenge har jeg hatt et mål om å starte med styrketrening. I mange år har jeg tenkt på det, men du verden så vanskelig det har vært å komme i gang. Dette målet har kostet mest når det gjelder motivasjon. Jeg trives ikke så godt inne på et treningssenter og styrketrening finnes ikke morsomt for meg. Aller helst vil jeg være ute og løpe. Likevel har jeg vært rimelig overbevist om at styrketrening er lurt, både for å forebygge skader og for å kunne løpe lengre. I juli fant jeg endelig nok mot og satte i gang. Minimum en styrkeøkt per uke, av og til to de ukene hvor det er mulig. Jeg har utvilsomt blitt sterkere siden juli og det har gjort godt for hele kroppen. De merkbare resultatene gir motivasjon til å fortsette.  Ukentlig styrketrening har kommet for å bli! 

Ecotrail 50K og Oslo maraton har vært hovedmålene for årets løp. Begge ble en suksess på dager som skriver seg inn i minneboken for alltid. Nydelig vær og fantastiske medløpere og løpevenner. Løpene gikk lettere, og raskere, enn i fjor. Opplevelsene helt fantastiske. Maratonpersen var mye mer enn jeg hadde turt å drømme om. Målgangen på disse løpene boblet over av følelser. Glede, lettelse, mestring og enormt mye stolthet.

Målene for året er nådd! Rett etter maraton var jeg høy på mestringsrus og pågangsmot. Så sa det plutselig stopp!

Treningssmell? Nei, det er nok ikke forklaringen. Løpelivet har vært kontrollert og harmonisk. Det øvrige livet, det som når det kommer til stykket er viktigst av alt, har derimot bydd på noen ultra anstrengelser som jeg ikke har mestret så bra.

Jeg tror jeg er sliten, skikkelig sliten. Det er et ord jeg ikke er så glad i for det er på en måte litt oppbrukt. Psykiater Finn Skårderud har nylig oppfordret til karantene av ordet «sliten». Han mener at hvis du sier det ofte nok, så blir du det også. Jeg finner likevel ikke et annet ord som er mer beskrivende nå. Følelsen har jeg kjent på en stund, egentlig veldig lenge, uten å ville vedkjenne meg det. Det var først uken før Ecotrail i mai at jeg fikk de første faresignalene. Da hadde jeg en periode med ukontrollert puls, urolig, kvalm og lite nattesøvn. Før løpet skrev jeg et blogginnlegg hvor jeg funderte på om det skyltes løpsnerver.  

Etter Ecotrail har det gått i bølger. Sommerferie og seilbåtlivet gjorde utvilsomt godt, men jeg følte meg ikke helt pigg. Forberedelsene til maraton og løpsdagen ble en drøm, men en underliggende følelse har ulmet. Når høstmørke kom ble jeg helt slått ut. Jeg føler meg tom for krefter. Alt jeg har lyst til er å trekke dynen over hodet og bare bli liggende. Pulsen skyter i været av det minste og nattesøvnen har forsvunnet. Jeg føler meg dårlig. Uvel og ukonsentrert, urolig og umotivert. Hodet har det tungt.

En grundig sjekk hos legen fant ikke noe galt, men følelsen jeg kjenner på er langt ifra fin. Sannheten er at jeg er ganske så dårlig til å håndtere bekymring, usikkerhet og stress, og spesielt når det kommer fra noe jeg ikke kan kontrollere. De fire siste årene har min datter vært syk, ganske alvorlig syk, selv om det heldigvis ikke er på en slik måte at det er livstruende. Det fører likevel med seg mye usikkerhet og bekymring, smerte over å se henne ha det vondt og hjelpeløshet over at jeg ikke bare kan fikse det. Disse fire årene har vært tøffe, og løping har vært veldig viktig for meg for å gi nok energi og mestringsfølelse. Likevel kjenner jeg på å ha mislykkes i å håndtere belastningen. Jeg fikser det ikke helt, stresset og følelsene tærer for mye.

Livet har gått sin gang. Hverdager med barn og jobb, tidvis for hektiske, men likevel fine. Det har på sitt vis gått bra. Det er utrolig fascinerende å kjenne på at man klarer det man må. Kroppen og hodet klarer imponerende mye, langt mer enn jeg trodde var mulig. Jeg har vært for sliten altfor lenge, men likevel så er det mulig å holde det gående. Det har ikke vært noe alternativ. Det at kroppen klarer langt mer enn vi tror har jeg fått erfare, både i løp og i livet. Når du tror at det ikke går mer, så er det alltid mer å hente.

Min første reaksjon når jeg blir for sliten er å legge meg ned. Jeg orker rett og slett ikke noe annet, og har i hvert fall ikke ork til å løpe. Det skjer hver gang det tar slutt på kreftene. Jeg legger meg ned. Problemet er imidlertid at når jeg slutter å løpe, så blir jeg dårligere. Da mister jeg enda mer energi og hodet får det enda tyngre. Jeg har opplevd det før, gang på gang. Å slutte å løpe er sjelden løsningen. Jo lengre tid jeg ligger nede, desto vanskeligere blir det å komme seg ut på løpetur igjen.

De siste ukene har vært tunge. Det har blitt svært få løpeturer og uker uten styrketrening. Alt føles som er ork, og jeg mangler lysten til å komme meg ut. Jeg er langt ifra der jeg var i september når 42 kilometer gikk lekende lett. Nå klarer jeg ikke en gang å løpe 2 kilometer.

Å løpe betyr nå plutselig noe annet enn det gjorde i september. Da var fokus på strukturert trening for å nå målet om maraton. Nå må jeg legge lista langt lavere. Jeg må være fornøyd med det jeg får til, og ikke stresse over det jeg burde ha gjort. Det er jammen en kunst. Jeg må være fornøyd med at jeg har nådd årets mål, og tillate meg en periode hvor det å trene mot nye mål ikke er det viktigste. Jeg må lære meg å slappe av mer og finne krefter til å komme meg en liten tur ut, om ikke annet for å bare gå litt. Forhåpentligvis gir turer i løpesko litt energi tilbake, litt mestringsfølelse og tro på at jeg klarer, og ikke minst gleden ved å løpe og være ute på tur.

Jeg vet at løping gjør meg roligere og mer avslappet, det gjør meg gladere og lettere i hodet. Løping gjør meg tryggere på at jeg klarer og evner å holde ut. Ingen medisin virker så godt som å komme meg ut på løpetur. Det har alltid vært min terapi når livet går trått. Jeg føler meg alltid bedre etter en løpetur, alltid! Det krever bare litt mer motivasjon i en slik situasjon sammenlignet med når målet er løp som skal gjennomføres.

Når det sier stopp, hvordan løper jeg da? Jeg skal finne nok krefter til å klare det!

Vi løpes, i gode og onde dager!

 Bjørg Astid 

 

 

 

Oslo Maraton – to sider av medaljen



For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton!

Lørdag 21. september 2019 skriver seg inn i minneboken som en spesielt fin dag, en dag verdt å huske, med en mestringsopplevelse som rager på toppen av mine opplevelser med løpeskoene på. Jeg løp mitt andre maraton. Det første løp jeg under Oslo maraton i fjor. I år løp jeg nesten 40 minutter raskere!

Maraton var en drøm for meg i veldig mange år, men det ble med drømmen veldig lenge fordi jeg var redd for å prøve. I fjor bestemte jeg meg for å ta sats og blåse i frykten for å mislykkes. Jeg ville gå for maratondrømmen. Jeg ville oppleve det, jeg ville føle på det! Det gikk, så vidt må jeg vel nesten si, men jeg kom meg i mål i fjor etter en lang dag. Jeg er evig glad for at jeg tok sats og løp i det. I år skulle jeg få oppleve det igjen!

På forhånd drømte jeg om denne dagen. Jeg har trent og jobbet hardt for å få til et nytt maraton. Jeg har løpt flere kilometer enn i fjor, løpt flere langturer, fått mer erfaring med lange løp, og ikke minst kommet i gang med styrketrening. Jeg er sikker på at styrketrening har vært veldig viktig for dette resultatet. Hofter og bena er sterkere, og da tåler de mer. Tre uker før maraton løp jeg en siste langtur på 31 km med en følelse jeg aldri hadde kjent på før. Jeg følte meg så klar som det var mulig å bli.

Fredag, dagen før løpet, tok jeg bussen inn til Oslo. Jeg sjekket inn på hotell for helgen, klar for husmorferie, og en helg fylt med noe av det jeg liker aller best. Fredag ettermiddag ble tilbragt på Expo på standen til Runner`s Word. Der sto jeg sammen med flere av mine fine medbloggere og stjerneredaktør Sara som holdt det gående tre hele og lange dager til ende. Jeg traff så mange fine løpere som var innom Expo. Fantastisk koselig å stå der og så hyggelig å hilse på dere som stakk innom. Etter Expo var det middag med RW-gjengen. Vi ladet opp med pizza og løpeprat før jeg tok en tidlig kveld og sovnet godt.

Lørdag morgen strålte solen. Det er jo alltid fint vær under Oslo maraton og i år var intet unntak. Været kunne ikke blitt bedre. Shorts og t-skjorte, og løpesekken ble fylt opp med vann. Klar for å komme i gang gikk jeg ned mot Rådhusplassen. Stemningen var helt magisk. Sol fra skyfri himmel, spente og forventningsfulle løpere, hyggelig småprat, feste skolissene og så var vi i gang.

I det jeg løper ut fra start tenker jeg på hvor heldig jeg er! Jeg er så heldig som kan løpe, som får holde på med denne interessen, som skal få tilbringe hele denne fantastiske høstdagen ute i solen og gjøre det jeg liker best. Jeg er så heldig! Den følelsen satt i meg hele dagen. Løping har gitt meg så utrolig mye. Jeg er så takknemlig, og opplever så mye glede i å løpe disse 42,2 kilometerne.

Maraton i Oslo består av to like runder på 21,1 km. Første runde går lett. Overraskende lett. Jeg føler meg pigg, kjenner at det er en god dag og bena vil jobbe. Jeg må holde igjen flere ganger på den første runden fordi bena har lyst til mer enn det hodet tenker er fornuftig. På vei ned fra St. Hanshaugen første gang er jeg nesten euforisk. Det er så herlig, så moro, så nydelig å være ute og løpe maraton på en slik dag. Kroppen og bena har det bra og jeg passerer halvveis på en bedre tid enn i fjor. Det gir meg håp, samtidig som jeg så inderlig godt husker hvordan det røynet på utover andre runden i fjor. Da hadde jeg så vonde ben, så tom for energi og det ble en tøff mental kamp. I år kjenner jeg imidlertid at det er annerledes. På vei opp og rundt Frognerparken fikk jeg i meg litt næring og prøvde å drikke nok før jeg løper nedover igjen mot Skøyen.

Inn mot sentrum for andre gang, etter passert 30 kilometer, begynner det å kjennes. Solen står midt imot, det har blitt varmt og det begynner å bli tungt. Rundt 35 kilometer blir det virkelig tøft. Jeg visste at det ville komme en gang og jeg jubler lykkelig over at det skjer først nå. Det er bare 7 kilometer igjen. Jeg begynner å gå. Noen timers jobbing i varmen gjør at jeg kjenner meg litt svimmel. Det blir viktig å roe nok ned slik at jeg får i meg vann. Etter en titt på klokken ser jeg at det fremdeles blir en bedre tid selv om jeg må gå mye inn mot mål. Jeg bestemmer meg for å ikke ta noen sjanser, heller ta det litt for rolig, og komme meg vel i mål.

På nei ned den blå løperen blir jeg tatt igjen av min fantastiske medblogger og gode løpevenninne Maria som er i innspurten på sitt halvmaraton. Hun tar meg i hånden og sier «Nå løper vi i mål sammen!» Da kommer tårene, da kommer følelsene, da kommer mestringsfølelsen og gleden. Det er så fint å få dele den opplevelsen sammen med Maria. Vi strekker armene i været, krysser mållinjen, og jeg stopper klokken. Der står det, tiden som er 40 minutter raskere enn i fjor, det er helt utrolig. Det bobler over i kroppen og hodet, i noen minutter renner tårene ukontrollert og følelsen er helt ubeskrivelig. Jeg forstår det ikke helt, samtidig som jeg kjenner på hele meg at i dag har jeg klart så mye mer enn jeg har fått til før. Jeg har løpt, jobbet på, kjempet og stått i det helt til siste meter. Denne opplevelsen betyr mye for meg!

 

Så er det slik at medaljen har to sider. Det ene siden er solen, stemningen, det flotte arrangementet Oslo maraton, gleden underveis og prestasjonen. Den andre siden har lett for å glemmes eller skjules, men den er en viktig del av totalopplevelsen. Den andre siden av medaljen inneholder nervene i forkant, smertene underveis, perioder hvor jeg måtte grave dypt og følelsen av det fremdeles er litt flaut å løpe så sakte. Sannheten er at jeg denne gangen var helt slått ut av nerver i dagene før løpet. Nervene kom av forventninger til meg selv fordi jeg visste at jeg var i stand til å få til ett bedre løp i år. Jeg var redd for å mislykkes. De to siste dagene før løpet var jeg så nervøs at jeg følte meg helt syk. Under frokosten på løpsdagen strevde hodet med så mye negative tanker at maten knapt ville ned, og jeg tenkte ut alle muligheter for at jeg kom til å bryte underveis.

Det kom også noen tunge perioder under løpet. På andre runden var jeg tidvis ganske svimmel, hadde mageknip og på ett tidspunkt der ved 35 kilometer må jeg virkelig grave dypt for å holde det gående. Da er det så smertefullt øverst bak i lårene og den ene fotsålen har kramper.

 

Slik ser det ut når jeg graver dypt. Det ser nesten ut som jeg står stille. Det gjør vondt, men jeg klarer heldigvis å mobilisere det siste som skal til.

Å løpe maraton har to sider. Den ene siden er gleden, mestringsfølelsen, løpelykken og endorfinene. Det er imidlertid også et slit og tidvis smertefullt. Det er den andre siden, og det er den jeg er mest stolt over å mestre. Til sammen gjør de to sidene maraton til en komplett opplevelse. Mestringsfølelsen ville ikke vært den samme uten slitet, gleden ville ikke vært det samme uten smertene. Det trengs to sider for å få til en medalje.

Å løpe maraton 40 minutter raskere enn i fjor var en stor opplevelse. Jeg er veldig stolt av det jeg har fått til. Tidligere har jeg skrevet at perser og tider ikke er viktig for meg, det viktigste er opplevelsene og løpegleden. Jeg står fremdeles for det, og det er ikke selve persen eller tiden som er viktig i denne sammenheng. Jeg løper fremdeles på en tid nesten bakerst i den flotte baktroppen. Det som likevel betyr noe for meg er følelsen av å klare mye mer i år. Jeg mestrer løpet bedre og fremgangen er god å kjenne på. Det er en helt vidunderlig følelse og gir mye motivasjon til å fortsette. Oppskriften for fremgangen er ikke komplisert. Kontinuitet, mer løping og jeg har begynt med styrketrening. Det aller viktigste tror jeg likevel var den mentale innstillingen. Maraton er noe for meg, jeg hører til i et startfelt på maraton og jeg har noe der å gjøre. Jeg kan klare det, jeg har klart det før og jeg vet at jeg er god nok. Jeg er en løper!

 

Takk for i år Oslo maraton! Jeg kommer tilbake neste år!

Ikke akkurat en «førsteside løper»


Hva skal til for å være en løper egentlig? Er det noen «minstekrav» for å innlemmes i definisjonen løper?

Jeg har ikke klart å finne en absolutt definisjon på løper, foruten at det er en person som løper. Løping defineres ved at begge bena er i luften på et tidspunkt. Hvis du klarer det, altså ha begge bena i luften på samme tid, og du beveger deg fortere enn ved gange, så løper du. Gjør du det med jevne eller ujevne mellomrom, så mener jeg at det klassifiserer for definisjonen løper.

Ikke alle er enige med meg i det. En kveld tikket det inn en melding på min Instagram: «Har lest bloggen din og scrollet gjennom bildene dine her. Fikk først inntrykk av at du er en løper, men så oppdaget jeg tidene dine. Litt misvisende at du gir inntrykk av å være en løper, men moro at du motiverer til å prøve da!»

Jeg måtte tenke litt da denne meldingen kom inn. Først ble jeg overrasket, så lei meg og til sist en blanding av litt sint og mest engasjert. Jeg sendte et spørsmål tilbake: «Hva mener du skal til for å kunne kalle seg en løper?» Svaret jeg fikk var noe mildere, men essensen gikk ut på at jeg gjennom instagram og blogg gir uttrykk for å trene som en skikkelig løper, mens prestasjonene tilsier noe annet. Hmmm….så intervalltrening, terskelfart, pulssoner, langturer, kontinuitet og nedtrapping til løp hører bare ekte løpere til?

Jeg er ekte nok, levende menneske med stor kjærlighet for og glede i å ha begge bena i luften på samme tid. Det holder for meg, det gjør meg til en løper, og for å få maksimalt ut av denne lidenskapen sper jeg på med både intervaller og langturer, terskelfart og pulssoner. Det gjør meg jo bedre, men mest av alt så er det gøy. Det holder for meg!

Heldigvis hadde jeg kort tid før denne meldingen fått en annen:

Denne meldingen betydde utrolig mye for meg. Den varmet løperhjertet på en helt spesiell måte. Vi tror at vi er så inkluderende, så rause og romslige, men å være en løper i baktroppen er ikke alltid like enkelt. Det er faktisk litt flaut innimellom å komme sist i mål, og det er ikke alltid like moro å måtte gå under et løp. Det er sjelden baktroppen som blir intervjuet for sine prestasjoner og det finnes ingen hederspall for de siste plassene.

Vi vet som regel ikke hva som ligger bak prestasjonene, hverken hvorfor de plasserer seg i baktroppen eller hvilke grenser de har flyttet for å i det hele tatt ha kommet dit. Jeg vet for min egen del hva det betyr og hva det har kostet. Jeg kjenner min historie, mine begrensninger og hvilke grenser jeg har flyttet på veien for å få til det jeg har gjort, men jeg kjenner ikke alle de andre historiene i baktroppen.

Jeg var en gang livredd for å stille i konkurranser, redd for å ikke prestere og redd for å ikke være god nok. Prestasjonsangst har slått meg ut så mange ganger, både i ungdomsårene og senere i voksenlivet. Fremdeles får jeg en følelse av å bli syk før løp, men nå gjenkjenner jeg det som nerver og klarer noen ganger å bruke det til min fordel.

20-årene mine var preget av sykdom, psykisk sykdom, og veien tilbake har vært både tøff og lang. Angst, depresjon, trøblete forhold til både mat og prestasjoner. Nå er det på en måte et tilbakelagt kapittel, men det er også en veldig viktig og stor del av min historie. En så viktig del at historien fremdeles er vanskelig å dele, men den har gjort meg til den jeg er og at jeg til slutt turte å ta en plass i baktroppen.

Jeg har løpt jevnlig siden 2011 og jeg befinner meg fremdeles i baktroppen. Jeg burde kanskje hatt større fremgang og prestert bedre? Vel, jeg gjør ikke det og det har sine grunner. For høy vekt, tør ikke å presse meg hardt nok, redd for å tyne kropp og hode for mye, og kanskje heller ikke de beste fysiologiske forutsetninger for å løpe fort. Løpesteget vitner ikke om naturtalent, en hofte sliter etter siste svangerskap og mest av alt så trives jeg best med å løpe for gledens skyld. Jeg har likevel vist at jeg kan få til en god del, både maraton og 50K. Det burde være mer enn nok til å gli inn i definisjonen «løper»

Datteren min kom bort til meg en kveld jeg satt og skrev på et blogginnlegg og spurte hva jeg holdt på med. «Jeg skriver blogg om løping» svarte jeg og viste henne siden her på Runner’s World. Hun er 11 år og vet godt hva en blogg er. Så setter hun seg ned og spør «Hva er egentlig greia di med den løpingen og bloggen?» Jeg blir usikker på hva hun mener, men ser at hun sitter og studerer forsidene på to nummer av papirutgaven til Runner’s World. «Du har vel ikke som mål å komme på førstesiden av Runner’s World?» Hun sier det med en slik forsiktighet og bekymring for at hennes mor skal bli skuffet over et mål som ikke kan nås, og jeg kan ikke annet enn å smile. «Nei, jeg blir nok ingen førsteside løper» sier jeg og det er heller ikke målet mitt. Jeg løper fordi det er min største lidenskap og betyr så mye for meg. Det har jeg lyst til å skrive om. Datteren min ser lettet ut og svarer «Du ligner kanskje ikke helt på disse løperne på forsiden, men du har din greie med både løping og blogg, og det er kult!».

Likheten mellom Sylvia Nordskar og meg er kanskje ikke så stor, i alle fall ikke når det kommer til fysikk og prestasjoner, men smilet når vi løper derimot ….

Ja, jeg har min greie når det gjelder både løping og denne bloggen. Løping har gitt meg både åpenbare og ikke fullt så åpenbare gevinster. Det gjør meg i bedre form, gir meg bedre helse både fysisk og psykisk, gjør meg sterkere, mer utholdende og gir meg masse frisk luft og turopplevelser. Det gir meg en følelse av mestring og glede. Det har gitt meg mange nye vennskap og bekjentskap, det har tatt meg steder som jeg ellers aldri ville ha vært. «Min greie» er opplevelsene, gleden, kjenne kroppen som jobber og hodet som mestrer. «Min greie» er det jeg har fått til, ut i fra den historien jeg har med meg og mine forutsetninger. Jeg ønsker å bidra til at det er prestasjon å være i baktroppen og inspirere flere til å ta sjansen. Jeg ønsker også å bli bedre, løpe lengre og få til mer. Derfor er både intervaller, terskelfart, pulssoner og langturer en del av mine løpeturer og poster på Instagram.  Derfor kaller jeg meg selv en løper og ønsker å vise hva det innebærer for meg. Jeg mestrer å ha begge bena i luften samtidig, om så bare i noen få sekunder av gangen!

Du trenger ikke å løpe fort for å være en løper! Du trenger ikke å være tynn for å være en løper! Du trenger ikke å ligne på en løper, du trenger ikke å ha peiling på hverken intervaller eller pulssoner! Du trenger ikke å være noen ting, du trenger bare å løpe!

Kanskje jeg en gang klarer å snike meg inn på baksiden av Runner’s World, for jeg trives godt der i baktroppen.

Sommerferie, sommerløping og maratontrening


Plutselig er sommeren over og på søndag er det allerede 1. september! Tiden har gått altfor fort, men sommeren har gjort meg godt. Det var etterlengtet med sol, roligere dager, mer tid utendørs og, selvfølgelig, løping i sommerværet.

Det er lenge siden min forrige oppdatering her på bloggen. Altfor lenge i grunn, men slik ble det altså. Pausen er et resultat av at jeg har klart å koble ut fra det meste og bare har nytt sommerdagene. Nå har hverdagen kommet i gang igjen, og med den kom også skrivelyst og tid for en oppdatering.

Mitt forrige blogginnlegg handlet om Ecotrail, og jammen levde jeg lenge på den opplevelsen. I fjor etter Ecotrail var jeg så sliten at luften gikk fullstendig ut av ballongen, og jeg løp veldig lite i tiden etterpå. Slik var det heldigvis ikke i år, jeg tålte påkjenningen bedre og kom meg igjen ganske raskt etter løpet. Opplevelsen har også trigget noe i meg, en lyst og nysgjerrighet til å delta i flere lignende løp og, muligens, til å løpe enda lengre.

Tre uker etter Ecotrail tok jeg med meg barna, min mor og far til Lillehammer for en helg med Birkebeinerløpet og familietid. Dette ble mitt tredje Birkebeinerløp, og andre året jeg tar med meg familien på tur, til stor suksess for alle sammen. Barna synes det er stor stas med en helg på hotell, jeg liker Birkebeinerløpet utrolig godt og mine foreldre, som er verdens snilleste, blir med som barnevakter når jeg skal løpe og ellers holder oss med koselig selskap igjennom helgen. Til stor glede traff jeg også medblogger Thea på hotellet. Veldig hyggelig å endelig få treffe på henne. Hun er virkelig en inspirerende og positiv jente som har motivert meg en god stund allerede gjennom sin sine bilder og tekster på Instagram, og nå også blogginnlegg HER.

Selve Birkebeinerløpet gikk sånn passe, omtrent som de to forrige årene, men jeg hadde en tung dag. Litt uventet varme slo til den helgen og jeg hadde rett og slett ikke dagen. Tung i kroppen og lite energi, men likevel en flott opplevelse å delta. Jeg skrev om Birkebeinerløpet også i fjor. Det er et helt fantastisk arrangement, av de proffeste jeg er med på, og løypa er veldig fin. Vilde, min datter på 10 år deltok også i barnebirken. Jeg og familien har allerede booket hotell for neste års løp!

Dagen etter Birkebeinerløpet ble Blomstermila arrangert her hjemme i Drøbak. Jeg hadde ikke planlagt å løpe den, men da jeg kom hjem fra Lillehammer og så ut på terrassen så så jeg rett ned på målseilet. Det er jammen vanskelig å se på et løp, på et mål, uten å få lyst til å være med. Minstemann i huset ville gjerne være med og vips så sto mor også med et startnummer til 10K i hånden. Beina var stokk stive etter gjørmeløping dagen i forveien, så det var bare å bite tennene sammen. Løpet gikk egentlig overraskende greit, ingen tid å snakke om, men følelsen var god. Jeg ble overrasket over hva jeg klarte å få til med sliten kropp og stive bein. Jeg klarte å gi mer enn jeg hadde gjort på en stund. Veldig god følelse å ta med seg inn i sommerferien som startet helgen etter.

Vi har en seilbåt, mannen er ivrig båtmann, og jeg har heldigvis lært meg til å bli veldig glad i det. Som oppvokst landkrabbe i Hallingdal med faktisk litt vannskrekk, lå ikke akkurat båtlivet naturlig for meg, men etter omtrent hver eneste sommer på sjøen siden 2006 så har jeg blitt veldig glad i det. Jeg er overhodet ingen seiler, jeg blir redd når det blåser eller krenger for mye, men jeg elsker utelivet og livet om bord til det fulle. Å bo i båten, være ute hele dagen, familien tett rundt meg og ta dagene som de kommer, det er helt magisk. For ikke å snakke om alle solnedgangene som kommer så tett på der ute på sjøen.

Første seiltur varte i drøye tre uker og kursen ble satt mot ett av mine desiderte favorittsteder – nemlig svenske Bohuslän. Der er det så fint, helt ubeskrivelig nydelige omgivelser.

I løpet av disse tre ukene tok jeg det veldig med ro, hvilte mye og kjente behov for å gjøre litt annet enn å løpe de fleste av ettermiddagene. Det fristet mer med strikketøy og gode bøker, men det ble også noen løpeturer på kyststiene og jeg brukte en del tid på å drømme om nye løpeplaner.

Etter første seiltur var vi hjemme i Drøbak en måneds tid for å jobbe før vi skulle av gårde på en ny uke på sjøen. Den perioden hjemme fikk jeg løpt mye. Bra med kilometer og kontinuitet, og hipp hipp hurra og kryss i taket, jeg kom også endelig i gang med styrketrening. Det har jeg tenkt på så lenge, men aldri klart å komme i gang med. Jeg synes i grunn ikke styrketrening er moro, aller helst vil jeg være ute i løpeskoene, men med årene har jeg faktisk kjent behovet for å trene litt styrke. Jeg skal komme tilbake til dette i et senere innlegg. Siden midten av juli har jeg altså trent styrke, stort sett to ganger per uke, og det har allerede gitt noen resultater. Moro er del vel fortsatt ikke, men jeg begynner å like det litt når jeg kjenner at det gjør godt for skrotten.

Etter en siste uke til sjøs kom vi hjem rett før skolestart og nå er virkelig hverdagen i gang igjen for fullt. Barna er tilbake til skole, lekser og aktiviteter og dagene på jobb blir stadig travlere. Jeg liker det heldigvis også sånn, hverdagene er som regel like fine som feriedagene til sjøs, og løpe gjør jeg faktisk mest av når dagene har sin rutine.

Etter ferien har forberedelsene til høstens store løpemål startet for fullt, nemlig Oslo Maraton 21. September. Det blir mitt andre maraton, men mitt 5. løp som er et maraton eller lengre. Jeg har ikke lengre så altfor store nerver knyttet til om jeg kommer til å klare det eller ikke, men spenningen ved det å gjennomføre og gleden ved opplevelsen er fremdeles like stor. Det er godt å ha med meg tryggheten på at jeg vet at jeg kan klare det, og treningen så langt dette året har vært bra. Den siste perioden har vært veldig bra med mye løping, faktisk mer løping enn jeg trodde at jeg kunne tåle, og det er godt å kjenne på at kroppen både håndterer det og responderer på det. Jeg har løpt noen økter de siste ukene som jeg ikke kan huske å ha hatt tidligere. Så langt i år har jeg løpt mer enn jeg gjorde i hele fjor, og jeg har fremdeles lyst til å løpe mer. Flere år med trening og løping har begynt å gi noen resultater, og jeg føler meg faktisk sterkere enn noen gang, både i beina og i hodet.

Jeg er forventningsfull til å løpe ett nytt maraton. Målet er å få en like god opplevelse og nyte følelsen av å klare å løpe et maraton like mye som jeg gjorde i fjor. Jeg drømmer nok også om å få til en bedre tid på maraton, det er nesten umulig å ikke drømme om det når jeg føler meg i bedre slag enn jeg gjorde i fjor, men det er helt oppriktig langt i fra det viktigste. For meg er det viktigst å ta min plass i baktroppen og nok en gang få den medaljen hvor det står MARATON!