Med rundt fem prosent syn er Katrin Kvæl vant til å løpe med ledsager i konkurranser. Da ledsageren måtte avlyse før Jentemila, sto hun plutselig overfor et vanskelig valg. Skulle hun droppe løpet hun hadde trent mot siden mai eller stille til start alene?
To uker før Jentemila kom beskjeden Katrin Kvæl ikke hadde håpet på: Ledsageren hennes kunne ikke delta likevel.
– Jeg ble småstresset, for jeg hadde aldri løpt i folkemengder på et ukjent sted uten ledsager før. Jeg synes også det kan være litt vanskelig å løpe med noen jeg ikke kjenner, så jeg kviet meg for å spørre i åpne Facebook-grupper. Det kan jo hende noe hadde ordnet seg hvis jeg hadde gjort det, men det er ikke alltid så lett å skulle spørre helt ukjente mennesker om å løpe sammen med deg.
Men treningsjobben var allerede lagt ned. Siden Fornebuløpet i mai hadde Katrin jobbet mot Jentemila, og hun hadde ingen flere løp på planen for 2026. – Til slutt bestemte jeg meg for: Jeg blir med, og så får det gå som det går.
Løpingen ble et fristed
Kvæl er født med albinisme og har sterkt nedsatt syn, nystagmus og stor lysømfintlighet. Selv beskriver hun synet sitt som rundt fem prosent.
– Det kan forklares som at det du ser på 100 meters avstand, ser jeg på 5 meters avstand. Samtidig er det ikke helt så enkelt. Jeg kan se konturer ganske greit på nært hold, men jeg ser ikke detaljer. Når jeg blir sliten, kan spesielt lys begynne å dirre foran øynene, og jeg har ikke dybdesyn.
Løpingen kom inn i livet hennes i februar 2023. Hun var i gang med en livsstilsendring og ønsket å ta tak i formen. Siden har det blitt ti offisielle 10-kilometersløp og ett bakkeløp. Nå er også hennes første halvmaraton neste år huket av i kalenderen.
– Jeg prøver å løpe minimum tre–fire ganger i uka, og elsker følelsen av å bare slå av hodet og fokusere på kroppen.
Kjente ruter gir trygghet
På trening løper Katrin noe alene, men da holder hun seg til en fast rute nær hjemmet. Der er fortauet bredt, trafikken liten og omgivelsene kjente. Det fungerer godt, selv om rundene naturligvis kan bli ensformige.
En del av treningen gjøres også på mølle. Før hun tok den i bruk, fikk hun en gjennomgang på treningssenteret. Hun foretrekker en mølle med taktile knapper, slik at hun kan kjenne seg fram i stedet for å måtte treffe riktig på en flat skjerm. Fartsøktene tar hun helst utendørs.
– Jeg synes det er litt vanskelig å løpe fort på mølle, fordi jeg ikke ser hvor båndet slutter, og plutselig kan jeg være borti kanten. Derfor blir det mest rolig vedlikeholdstrening på mølle, mens jeg prøver å bygge formen når jeg løper ute.
På nye steder spør hun gjerne noen om å bli med på tur. Det gir både avveksling fra hotellmølla og muligheten til å utforske nye omgivelser og teste egne grenser.
Fulgte de lilla ryggene gjennom løypa
Før Jentemila var planen enkel: Å fullføre og ha det gøy. Men som hos de fleste løpere lå det også et tidsmål og murret i bakhodet. Katrin hadde hørt at Jentemila var et inkluderende løp med plass til alle. Derfor håpet hun å kunne finne noen i feltet å følge etter, en uoffisiell guide som ikke nødvendigvis visste at hun hadde fått den rollen.
Det var slik løpet utviklet seg. Fra start til mål holdt hun seg tett på mengden og brukte de andre deltakerne til å lese løypa. De knæsj lilla T-skjortene ga dessuten god kontrast mot asfalten. Hun hadde Strava-kartet klart på telefonen dersom hun skulle bli usikker eller løpe feil, men fikk aldri bruk for det.
Det betyr ikke at mila var fri for tekniske partier. Bortsett fra stigningene var nedoverbakkene mest krevende. Uten dybdesyn var det vanskelig å vurdere hvor bratt det var, og hun holdt derfor litt igjen. Svingene kunne også dukke opp brått, mens grusen krevde ekstra tid og oppmerksomhet.
– En del av løypa gikk på grus, og det tok litt tid før jeg ble trygg på å løpe der. Det er vanskelig å se om underlaget er jevnt, og om det ligger store steiner rundt omkring.
Løypevaktene ble viktige veivisere og ropte tydelig når hun nærmet seg høyre- og venstresvinger. Hun støtte også borti noen andre deltakere, men opplevde ingen negative reaksjoner. Tvert imot beskriver hun stemningen i feltet som svært god, med løpere som heiet på hverandre underveis.
Og når usikkerheten ble for stor, valgte hun den mest fornuftige løpstaktikken av dem alle: – På de plassene der jeg ble for usikker, så gikk jeg rett og slett. Og det er helt lov!
Ledsageren er løperens ekstra overblikk
Selv om Jentemila ble en god opplevelse, illustrerer historien også hvorfor tilgangen på ledsagere er viktig.
Når Katrin løper med ledsager på trening, bruker ledsageren gul vest for å skape en tydelig kontrast. Personen løper foran eller på venstre side, hvor hun ser best. God kommunikasjon er avgjørende: Ledsageren varsler om fortauskanter, hull, møtende personer og andre hindringer.
I konkurranser, hvor feltet gjerne er tettere, løper de nærmere hverandre. En buff eller tråd mellom dem kan gjøre det lettere å holde kontakten og hindre at andre løpere bryter gjennom mellom dem. For Kvæl er den gode ledsageren en som kommuniserer tydelig, har overskudd og beholder kontrollen. Hun ønsker informasjon om hindringer, fart og distanse, men trenger ikke en ekstra heiagjeng på skulderen gjennom hele økta.
– Jeg pusher meg selv bra nok selv, og kan nok bli litt irritert hvis noen pusher for mye. Jeg trenger egentlig bare at noen holder orden og oversikt.
Det trengs ledsagere i alle tempo
Du trenger ikke være eliteløper for å kunne ledsage. Det avgjørende er at du kan løpe komfortabelt i samme fart som personen du skal følge. Behovet finnes på alle nivåer og distanser, fra fem kilometer til maraton og videre. Noen løper mila på 40 minutter, andre bruker godt over en time. Da Katrin gjennomførte sin første ti kilometer i juni 2023, vekslet hun mellom å løpe og gå og brukte én time og 40 minutter.
Interesserte kan blant annet kontakte Achilles, en løpeklubb i Oslo som har onsdagstreninger på Bislett for synshemmede. Det går også an å ta kontakt med det lokale Blindeforbundet eller melde sin interesse i Facebook-grupper til lokale løpeklubber. Katrin mener også at synshemmede må bli flinkere til å spørre. Samtidig erkjenner hun at terskelen for å be om hjelp kan være høy, særlig dersom man ikke føler seg i den formen man ønsker. Til potensielle ledsagere har hun en klar oppfordring:
– Jeg skjønner at det kan føles skummelt og ukjent, men kom igjen! Det er kjempegøy!
To spørsmål kan åpne startstreken
Også arrangørene kan senke terskelen for deltakelse. Kvæl blir glad når et løp tilbyr en egen para-klasse, fordi det sender et tydelig signal om at synshemmede er ønsket på startstreken.
Hun foreslår også at alle arrangører legger inn to enkle spørsmål ved påmelding: Har du med deg ledsager? Trenger du hjelp til å finne ledsager? Med store kanaler ut mot løpemiljøet kan arrangørene bidra til å koble løpere og ledsagere gjennom nettsider og sosiale medier. For det å være ledsager handler ikke om å slepe noen over målstreken eller gjøre jobben for dem. Kvæl oppsummerer det best selv:
– Til slutt vil jeg egentlig bare si at det å være ledsager ikke handler om å «dra» noen gjennom et løp. Det handler om å gjøre det mulig for en annen person å delta på lik linje med andre. Og det kan være en utrolig fin løpeopplevelse for begge
