Friluftsliv, og det å være ute, har alltid stått mitt hjerte nært, men det store suget etter å være ute og springe hadde jeg ikke som yngre. Litt sporadisk jogging i ny og ne har jeg imidlertid gjort siden militæret.
Utfordringen
Mens jeg holdt på med det siste året av studiene så begynte jeg å lengte etter skogen mer. Jeg ble inspirert av min daværende kjæreste (nå kone), som også hadde begynt å løpe litt. Noen venner av meg hadde fått nyss om at jeg hadde funnet frem joggeskoene, og utfordret meg i 2012 til å være med i Oslos Bratteste. Det var en utelukkende positiv opplevelse! Alle rundt meg så ut til å ha det like tungt som meg selv, utrolig god stemning både på bunn og topp, og et helproft opplegg som gjorde det veldig enkelt å være debutant. Det var den første løpskonkurransen jeg noensinne deltok i, og jeg er blitt helt bitt av løpebasillen. I løpet av det siste halvannet året har løpene begynt å balle seg på, og konkurransedyret har blitt jevnlig matet. Jeg hadde en gymlærer på ungdomsskolen som sa at han skulle få oss til å elske å løpe enten det var i sol, regn eller i gjørme. Jeg tror sannelig at han fikk rett til slutt.
Hovedtyngden av treningen min for tiden er løping, og så trener jeg litt judo. Jeg går en del på ski om vinteren også, og der kommer løpekondisjonen godt med. Det blir dessuten litt Tour de Finance frem og tilbake til jobben på sykkel, men volumet av det er ikke helt nok til at jeg vil si jeg trener sykling. Løpsmotivasjonen min må jeg nok si er tredelt. Det er veldig viktig for meg å tilbringe tid i naturen, jeg setter stor pris på det sosiale rundt treningsformen og jeg liker å nå nye mål (i dobbel forstand).
Mentalhygiene
Hvilken av de tre som veier tyngst varierer nok med dagsformen. I løpet av året som har gått har jeg fått en mye større rekkevidde. Jeg elsker å kunne utforske på sommerstid, stedene som jeg kjenner fra skisporene, eller som jeg trodde jeg bare kunne nå fra sykkelsetet. Løping er for meg også mentalhygiene og aktiv avkobling. Etter løping kommer jeg alltid hjem med klarnet hode, etter at underbevisstheten har «ryddet i arkivet». Den beste kuren mot stress for meg er en hardøkt som tvinger deg kun til å fokusere på å opprettholde livsfunksjonen. Tunnelsyn, tung pust og mental benkrok med slappfisken i en selv (som har lyst til å avslutte draget tidlig), er en sikker måte å blokke ut alt annet.
Løpeminne
Mitt beste løpeminne er nok fra i fjor sommer. Vi var en liten gjeng som løp innover i sommerkvelden. Det var så varmt at det gikk i korte shorts. Bar overkropp på herrene og sportstopp på damene. Vi løp motbakkedrag opp skiløypen på vestsiden av Sognsvann, og hadde siste drag på flaten i Frøensvollstråkka før det endte med å hive seg ut i lunkent badevann i Øvre Tryvann. Tøyet tørket på veien tilbake til Sognsvann, og vi var klare for en sen grillkveld med deilig mat, smil og latter. Norske sommerkvelder, gode venner og blodsmak er en uslåelig kombinasjon.
Sentrumsløpet
Et annet gledelig minne var Sentrumsløpet nå i vår. Det er første gang jeg har løpt milen på under 40 minutter. Selve løpet var et hardkjør uten like, oppkjøringen var hard, strukturert og lang, men alt var så inderlig verdt det når klokken stoppet på 39:32 og jeg kunne hive meg på ryggen på Karl Johan og vite at målet var nådd.
Lett På Labben
Vi er en gjeng som løp sammen hver mandag i hele fjor sommer, og et par ganger sånn ellers også. I januar fant vi ut at vi vel de facto var en løpegruppe, og tok navnet Lett På Labben. Før vi ante det var vi med både blogg, Instagram, Twitter og Tumblr. Sånn kan det gå når man blir løpehektet og kanskje lar seg rive litt med. I Lett På Labben finner jeg både vennskap og motivasjon, og jeg får en dytt når det trengs.
Ingen «har dagen» hver treningsøkt, og det er ikke alltid fristende å dra avgårde for å trene. Det er sjelden at ingen av de oppmøtte «har dagen». Det å vite at «kan han/hun, så kan jaggu jeg», hjelper på å gi gass når det er tungt. Det sosiale tar også litt brodden av tingene når det er en lang dørstokkmil. Man gruer seg kanskje til intervallene, men gleder seg til å se hverandre. Jeg hadde aldri i livet løpt så mye som nå uten løpegruppen!
Treningsuken
I all hovedsak trener jeg etter et veldig enkelt prinsipp om to harde og en lang økt per uke. Hardøktene kan være alt fra fartslek, bakkesprint, stigningsløp eller intervaller i forskjellige former. Langøkten skal være rolig. I konkurransesesongen kan det bli en økt mer eller mindre, alt ettersom hvor langt og hardt løpet er. De siste ukene har jeg hatt konkurranser nesten hver helg, samtidig som vi har hatt oppkjøring mot litt lengre løp. Da har jeg kjørt mye rolig langkjøring for å få litt volum i bena, og færre intervaller. Konkurransene har fått stå for den delen av programmet.
Favorittøkten
Jeg har to favorittøkter, og de er i helt forskjellige ender av skalaen. I den harde enden av skalaen har vi 4x4min + 4x2min. Det er for meg en kort og god økt, og på mange måter løpingens versjon av vektløfterenes drop set. I den rolige enden av skalaen så er det 2mils-tur i høstmørket på grusvei, uten påslått hodelykt, (men med refleks!). Måneskinn som gir et såvidt synlig refleksjonslys der hjulsporene er hardere pakket enn den omkringliggende grusen er nok til at en finner veien. Mangelen på lys gjør farten reduseres, at du «ser» med føttene og at alle de andre inntrykkene fra skogen blir så mye sterkere.
Løpetipsene
Jeg tror det viktigste er å ha løpsglede. Løp sammen med andre, løp i naturen, nyt sanseinntrykkene,løp varierte økter og ta hvile på alvor så unngår du skader. Med løpsglede kommer både kontinuitet og resultater lettere, og det hele blir en selvforsterkende sirkel.
Fakta
Daniel P. Barth
Alder: 29
Bosted: Oslo
Yrke: Arkitekt, SPINN Arkitekter
Blog: www.lettpalabben.net
Twitter/Instagram/Tumblr: @LettLabb
