Varme vinterfavoritter

Hver morgen starter verdensrekordholder og paralympisk mester Salum Ageze Kashafali dagen med et fast rituale: Å være takknemlig for fem ting.

Foto: Tonje Lien Wold

Forholdet mellom hva vi ser og hva vi vet, er alltid uavklart, skrev John Berger i boka Ways of Seeing (1972). Salum ser kanskje ikke hvorvidt han har stått opp med feil bein eller ikke, men han vet at en liten endring i ordlyden ofte er det som skal til. Det heter ikke «jeg må stå opp hver morgen», men «jeg får stå opp hver morgen». Han tar nemlig ikke det for gitt.

– I dag var jeg takknemlig for at jeg våknet og pustet, for at jeg har mat på bordet, og for at jeg snart skulle ta meg en god kopp kaffe, forteller han og ler godt.

Det kan være små ting, det kan være store ting. Poenget er å starte dagen bevisst på hvor godt en har det. I tillegg på lista kommer takknemlighet for at han får bruke denne dagen på noe han synes er gøy, og vi tar det som et kompliment at å svare på spørsmål fra oss på en bråkete café på Bislett går innunder kategorien gøy. Ofte inneholder lista ting han gleder seg til, ikke bare over, og i dag ser han fram til å møte kjæresten igjen i kveld.

Når vi forteller om vår morgen, hvor takknemligheten måtte vike for babygulp og buss for tog, kontrer Salum: Det kunne vært verre. Og der har du ham, med en avslappet og genuint positiv innstilling til livet. Enten på tross av, eller kanskje på grunn av, alt han har vært igjennom.

Barn er barn

– For meg var det en vanlig barndom, jeg visste ikke om annet, sier han når han skildrer oppveksten i byen Goma i Kongo. 

Byen har om lag en million innbyggere og ligger ved bredden av Kivusjøen som danner grensen til nabolandet Rwanda. Kongos historie, med belgiske kong Leopolds tyranniske herjinger under kolonitiden, har lagt et usselt grunnlag for fred og samhold i landet. Årene etter har vært preget av vanstyre, opptøyer, konflikter og uro. Folkemordet på tutsiene i Rwanda i 1994, i tillegg til et statskupp, dannet bakteppet for en borgerkrig fra 1996 til 1997, før en ny krig brøt ut i 1998 og varte helt til 2003.

– Barn er barn, uansett hvor i verden de er, eller hvor godt eller dårlig de har det. De klarer å ha det gøy uansett.

Salum vokste opp med åtte søsken, selv er han nummer fire i rekka.

Sammen brukte de dagene på å forsøke å finne noe å drikke og spise, enten de tigget på gaten eller solgte avokadoer de hadde plukket ulovlig.

Av og til snek de seg inn på en skole for å få med seg deler av undervisningen. Ble de tatt, ventet straff.

Likevel er det lysglimtene han trekker fram.

Minnene om de gangene faren kom hjem fra reise og hadde med seg noe å spise. Minnene om felles høytidsfeiringer i nabolaget, hvor alle bidro med litt, og fellesskap og samhold mettet mer enn måltidet.

– Jeg er heldig som kommer fra en kultur med energiske, glade folk. Vi tillot ikke oss selv å tenke at vi hadde lite. Vi var takknemlige for at vi overlevde fra dag til dag, for det var så mange som ikke gjorde det. 

På flukt

I 2003 måtte familien flykte fra et vulkanutbrudd. Da de kom tilbake var ikke hjemstedet til å kjenne igjen. Alt var vekk. Med et unicef-telt som husly forsøkte de å gjøre det beste ut av situasjonen og la seg hver kveld til den sedvanlige lyden av summende støy og en og annen skuddsalve. 

– I Kongo er det relativt vanlig å høre skudd om natten, så vi tenkte ikke mer over det. Men en kveld var det mer enn vanlig. Bomber, skudd og skrik.

Familien pakket sammen de få eiendelene sine og innså at det var nå eller aldri – de måtte flykte. Ute i byen var det kaotisk, med flere hundre tusener på vei vekk. I flere uker trasket de på grensen til Rwanda, mens de gjemte seg underveis. Noen uker ble tilbragt i nabolandet før myndighetene kastet dem ut. 

– Vi ble fraktet i lastebiler tilbake til Kongo, langt inne i bushen. Der var vi i et par måneder, før vi fant ut at det ikke gikk. Det var ikke noe mat og mange døde.

Det resulterte i flere uker til fots, før de til slutt nådde en flyktningeleir ved Kigoma i Tanzania. 

– Det var harde kår, mye sykdom. Jeg mistet en lillebror her. Både jeg og faren min holdt på å dø. Men vi hadde det trygt og fikk leve et «vanlig» liv, forteller han.

Salum minnes at han løp om kapp med de andre barna i leiren, lekte med klinkekuler, og at familien fikk hele tre dollar i måneden til å kjøpe mat for. Det var en velstand de ikke hadde kjent på lenge. Men, leiren var på ingen måte folketom. Her møtte de mennesker som hadde vært der i nesten ti år, helt siden folkemordet i Rwanda i 1994. Det var bare å stille seg i kø og belage seg på å vente.  

Sandaler i snø

– En dag fikk vi vite at vi skulle til Norge. Vi var utrolig heldige, folk hadde vært i leiren i ti år, og vi slapp ut etter fem–seks måneder.

Familien visste naturlig nok lite om det lille landet i nord, og ble vist bilder av fjell og snø. 

– Snø? Hva søren er det? Vi ble forklart hva det var, men klarte ikke å forstå. Men, vi visste at vi skulle til et godt liv.

Den sandalkledde familien ankom Vadsø vinteren 2003. Flyvertinnen brukte en time på å forsøke å få dem fra flykabinen og ut i kulda. Til slutt måtte hun tilkalle en tolk som kunne forsikre dem om at de som kvoteflyktninger kunne komme inn i et varmt hus med en gang.

– Og der inne var det masse mat, mat vi aldri hadde sett før. Vi spiste så mye at vi hadde diaré i flere uker, vi trodde vi aldri skulle få mat igjen, ler han.

Dedikasjon

Friidrettskarrieren begynte relativt sent, i hvert fall hvis du sammenligner deg med Jakob Ingebrigtsen. Men Salum hadde hatt det han kaller en «ufrivillig aktiv barndom, det var ikke mye rom for gaming i sofaen, akkurat», og hadde alltid vært den raskeste på fotballbanen. Etter at familien hadde flyttet til Bergen og Salum startet på videregående, kjøpte han sine første piggsko og hev seg med på første og beste friidrettstevne, som viste seg å være KM. Han stilte til start på 100 og 200 meter, og vant begge deler. 

– Den dagen innså jeg at jeg kanskje kunne bli Norges raskeste mann, forteller han.

Så da begynte han å trene. Det var givende, det var gøy, men ikke for gøy. Akkurat slik han ville ha det, det skulle være passe krevende og hardt.

– Jeg vet at hvis jeg ikke gjør det arbeidet som må til, så når jeg heller ikke målene jeg har satt meg. Motivasjonen kommer og går, men dedikasjonen er der hele tiden. Jeg har alle muligheter i verden, alle ressurser. Det er ingen grunn til ikke å stå på. Folk ville drept for å være i min situasjon, så da skal jeg forsøke å forvalte de mulighetene, og være dedikert. 

Og dedikasjonen har ført ham langt. Allerede fra 2014 begynte han å sanke sølv- og bronsemedaljer i senior-NM, til tross for at han så langt dårligere enn konkurrentene. Netthinnesykdommen Stargardts svekket synet hans mer og mer. Først i 2019 tok han steget mot å bli klassifisert parautøver, selv om det satt langt inne. Han ville ikke bli stemplet «bare» som para-løper. Samtidig som han ble klassifisert i T12-klassen for svaksynte, satte han også en regel for seg selv: Hvis jeg ikke vinner NM for funksjonsfriske i år, legger jeg opp.

Etter de daglige tre-fire timer lange øktene med treneren, snek han seg ut om kveldene for å trene mer. Han visste hva som krevdes, og han visste at han måtte jobbe hardt. Vi som var til stede under NM på Hamar i 2019, husker fortsatt brølet som fulgte da han kom først over målstreken på 100 meter. 

Og resten er historie, som man sier. Senere det året tok han gull i Para-VM med ny verdensrekord. Bragden ble gjentatt under de paralympiske leker to år senere. Nå sikter han mot å forsvare paralympics-gullet i Paris om to år.

– Å gjøre det én gang er stort, men gjør du det to ganger, så definerer det deg mer som utøver. Det viser kontinuitet og dedikasjon over tid, og jeg har lyst til å gjøre det og prege paraidretten, det er viktig for meg.

I dag har Salum kun to prosent med skarpsyn igjen, men beveger seg lytefritt rundt i nabolaget på Bislett. Det finnes nok av mennesker med haukeblikk, som likevel ikke evner å se lenger enn sin egen navle. Salums evne til å se lenger enn seg selv er udiskutabel, og utfordringer har han taklet før.

– Vi kan programmere oss selv til hvordan vi ønsker å møte verden og hva slags innstilling vi vil ha. Jeg forsøker å tenke fremover, tenke positivt, tenke stort. Programmere meg selv til å være bevisst på ting. Det er ikke alltid jeg klarer det, men når jeg er klar over situasjonen, så klarer jeg også å komme meg ut av den – hvis det makes sense? Du kan ikke forandre noe du ikke er klar over.