Det er ikke ofte det dukker opp skjønnlitterære bøker hvor løping spiller en sentral rolle. Denne våren har Heidi Mittun-Kjos, forfatterdebutant og selverklært ultra-fan, gitt ut romanen Områder av særlig betydning, hvor vi får møte Ada som trener mot et 100-kilometersløp.
Du har sikkert reflektert over det på en av løpeturene dine, hvordan løpinga både fysisk og mentalt skaper en avstand til hverdagsproblemene dine. I Områder av særlig betydning fungerer løpinga både som eskapisme for hovedpersonen Ada, men også som en måte å etter hvert konfrontere problemene på.
Tiden Norsk Forlag skriver dette om romanen:
«Nordvest i Oslo bor Ada med mannen Sigurd og to små barn. Nesten hver kveld tar hun på seg joggeskoene, skrur hodelykten på og forsvinner inn i mørket langs skogsstiene. Til sommeren skal hun fullføre det 100 kilometer lange Nordmarka Ultra, og for hvert steg, hver treningsøkt, vokser portrettet av en usedvanlig kvinne frem. Engasjert, nesten besatt, med et skarpt, nesten giftig blikk, og en barndom fylt av apokalyptiske forestillinger som i høyeste grad fortsatt lever videre i henne. I spennet mellom den hun er for andre og den hun er i seg selv, åpner det seg en avgrunn det etter hvert synes umulig å overstige.»
Romanen er delt inn i kapitler som redegjør for datoen og hvor mange uker som gjenstår til løpet. Veien fram mot løpet er både et sugende crescendo og en innsirkling av hovedpersonen.
Jo mer ultraløpet nærmer seg, desto mer akutt blir spørsmålet: Hva er det med Ada?
Boka kan på mange måter sammenlignes med et løp: Leseren opplever en tilstedeværelse i hver side, eller hvert steg om du vil – pulsen øker og det legges inn en solid sluttspurt.
Hva er det med Ada?
Heidi Mittun-Kjos kan fortelle at Ada har vært under utforming siden 2016. Hun visste tidlig at det kom til å bli en førstepersonfortelling, og at hun dermed ville være tett på denne karakteren.
– Det jeg kanskje interesserte meg mest for var hvordan Ada betraktet verden. Jeg fikk stadig nye tanker om hvordan hennes liv var og hvordan hun så på omgivelsene og menneskene rundt seg.
Det er ikke godt å si hvor lang tid det kan ta å skrive en roman, så for Heidi var det viktig å finne en karakter hun interesserte seg for.
– Man skal jo henge med dette mennesket ganske lenge, det kan ta ti år å skrive en roman. Og jeg hadde det ganske bra med denne negative Ada, så da fortsatte jeg å skrive om henne, forteller Heidi.
For grunnstemningen til Ada idet vi møter henne i romanen er heller irritert. Kanskje litt utilpass og ulykkelig. Hun kan oppfattes som en vrang type med mye temperament og en god dose aggresjon. Omgivelsene og menneskene rundt henne blir omhyggelig dissekert, men ikke høylytt.
– Nettopp det er så fint med å skrive, du kan sette høyttaler på hodet til noen og la leseren få være med i tankerekker og følelser, sier Heidi.
Høyttaler på hodet
Nå høres dette kanskje ut som en dyster bok med en halvgæren løpedame som hater livet, men sånn er det egentlig ikke. En kan heller anta at mange vil kjenne seg igjen i de hyppige irritasjonene. Hva tenker du egentlig når folk står på feil side i rulletrappa, eller når du kjører bil og møter noen som ikke overholder vikeplikten?
Som Heidi sier – «de fleste kommer antakelig ikke så godt ut av det hvis man setter en høyttaler på hodet deres.» Det er mye frustrasjon og irritasjon i helt vanlige mennesker.
– Ada er ikke gæren liksom, men siden vi får bli med på innsiden, så får vi alt sammen helt ufiltrert. Og hun er ikke særlig fornøyd, da. Verken på jobben eller hjemme eller i nære relasjoner. Det er mye som ikke er i balanse, forteller Heidi og beskriver Ada som en ærgjerrig type med mye energi.
For egen maskin
Og det er her løpingen kommer inn i bildet.
– Det er såpass mange ting i livet hennes som ikke stemmer når vi treffer Ada, så jeg ville at hun skulle være skikkelig god til én ting. Jeg synes det kler henne med den energien og oppdriften hun tross alt har, at hun har god kontroll på ett felt i tilværelsen.
Men hvorfor ble det akkurat løping?
– Jo, Ada føler seg litt fanget, hun trenger luft rett og slett, trenger å få lov til å ha sitt eget rom hvor hun gjør sin egen greie, og akkurat ultraløping krever mye tid og trening, det er ingen snarveier til å gjennomføre et ultraløp, så der må hun bruke mye tid og det tenker jeg passer Ada godt, å få ha en del egentid i marka. Og fordi hun er såpass handlekraftig ble det naturlig å velge en fysisk og nokså ekstrem aktivitet, for jeg tenker på Ada som en litt ekstrem type, så det kler henne godt.
Heidi er selv gift med en ultraløper, lever tett på kilden, som hun sier, og har sett hva det krever og hva det gir.
– Jeg er dypt fascinert, en slags fan, uten at jeg er ultraløper selv. Jeg løper, men jeg tror Ada ville kalt det jogging. Jeg koser meg på stier i marka og har for så vidt glede av det mens jeg løper, men jeg er av nok av typen som har størst glede av det etterpå, ler hun.
Det kommer tydelig frem at løpekjennskapene til Heidi er gode, og at hun har gjort mye research i arbeidet med boka
– Ada er nøye, tar ikke lett på ting, så da måtte jeg skrive om løping på en detaljert måte.
Heidi har vært gjennom både løpebøker og løpedokumentarer i arbeidet med Ada og hennes ultraprosjekt.
– Det er jo ikke alt som uttales i de dokumentarene, men det er mye som kommer fram likevel, av det emosjonelle. Selv eliteløpere kan ikke gjennomføre et ultraløp uten en nedtur, du må tåle mye smerte. Og det passer godt til Ada, hun har opplevd ganske mye smerte og delvis jobbet seg gjennom det, så hun er en seig type, og det å være seig tenker jeg er helt nødvendig for å løpe ultraløp.
Utover i boka, og etter hvert som løpet nærmer seg, blir vi bedre kjent med Ada. Det er tydelig at løpingen nærer noe av det rigide i henne, samtidig som det hjelper henne også å gi litt slipp.
– Jeg hadde ikke lyst til å skrive en roman hvor noen går all inn i noe og så blir det et problem for henne og omgivelsene. I denne romanen er løpingen like mye medisinen hun trenger, det er like mye løsningen som problemet. Hun trenger den for å føle mestring og kontroll – og glede! Og så har hun en oppriktig kjærlighet til naturen og terrenget.
Å skildre denne balansen mellom løsning og problem mestrer Heidi på en utmerket måte, og mange løpere vil nok kjenne seg igjen i vippepunktet mellom hva løpingen gir og hva den krever.
Et interessant grep i denne romanen er at det er en kvinne som er den dedikerte personen som ofrer mye for å satse på sin greie.
– Jeg synes det er interessant å skrive om en kvinne som ikke er supersosial. En kvinne som har valgt mange ting bort for å konsentrere seg om én ting og spesialisere seg. Det er så mye mer akseptert for en mann å gjøre – selv i dag hvor vi har kommet så langt på mange felter innen likestilling.
Kupert løypeprofil
Å lese boka kan til en viss grad sammenlignes med sanseopplevelsene underveis i en løpetur, du er til stede i hvert steg, rekker å ta inn omgivelsene. Forfatterens skarpe og detaljrike språk skaper en følelse av årvåken tilstedeværelse hos leseren.
Samtidig får man en fornemmelse av å ha blitt kastet inn i et 100-kilometersløp med alle dets opp- og nedturer, og i motsetning til Ada har man ikke rukket å nitidig studere løypeprofilen på forhånd – man vet aldri helt hva som venter rundt neste sving.
En smått uggen følelse av mangelen på kontroll preger leseren, og man blir oppriktig nysgjerrig på Ada og ønsker at hun skal lykkes, både i løpet og i livet.
Områder av særlig betydning er ikke først og fremst en løpebok. Romanen tar for seg kontraster, relasjoner, ensomhet, klasse, og ikke minst områder – også i overført betydning.
Men når først løping skal figurere i en skjønnlitterær bok, er det gledelig at det gjøres på en så brilliant måte som i denne romanen. Vi i redaksjonen har storkost oss med forhåndseksemplaret, og anbefaler denne varmt som lektyre til alle løpende litteraturelskere.
